Det er enda en reisedag. Jeg har fått en forlenget Kristihimmelfartshelg. Jeg har skrevet om det før, det er noe spesielt med sånne reisedager. Man sitrer litt av spenning, man lurer på om man har pakket alt, om man har glemt noe, og tiden går både for fort og for sent på en gang. I alle fall gjør den det for meg. Jeg ville helst bare være ferdig med Bergen for denne gang, og trygt og godt på flyet, i gang med reisen. Men før avgang 1720 – Bergen Sandefjord med Widerøe – så har jeg ennå litt å gjøre. Og det dirrer liksom i hodet, hvilken rekkefølge jeg skal ta det i.
Jeg pakket en del i går kveld. Det skal være greit. Jeg må pakke i sekk denne gangen, siden jeg la igjen kofferten hjemme, da jeg var på ekstraordinær påsketur. Og jeg vil ikke betale Norwegian 80 kroner for at de skal frakte en tom, men stor, koffert.
Det blir en liten langhelg der jeg må iverksette noe av det hvori jeg har mitt største talent, koble av fra alt, tenke på ingenting, slappe av. For straks jeg kommer tilbake, blir det meget hektisk, som det egentlig har vært alle de siste ukene. Jeg kommer hjem midnatt mandag, tirsdag er full arbeidsdag, tirsdag kveld er møte med andre enkeltmannsforetak i stand up Bergen, om hvordan fylle ut selvangivelse for næringsdrivende. Den skal være utfylt g levert innen på følgende mandag. Onsdagen er det opptreden på Rick’s – kom gjerne! – manuskriptet blir skrevet på reisen. Det er en fin følelse, om en drøy uke skal jeg opptre, og enda har jeg ikke laget hva jeg skal si, alt vil bli kommet på og skrevet ned i uken som kommer. Torsdag er full arbeidsdag, som forresten onsdagen også er det, og fredagen reiser jeg til bryllup i Trondheim, hvor jeg kjekt nok skal være toastmaster.
Det er hvor langt jeg ser fremover foreløpig. Eller hvor langt jeg lar være å se fremover. I dag er det reisedag. Straks etter jobb henter jeg sekken og reisevesken, hopper på første og beste flybuss, og er på vei til Kiev og et annet liv.
“Det er den draumen, om dører som åpnar seg”, som Olav H. Hauge skriver. Da skal jeg fare en våg ingen ennå vet om. Det er dette som er poesi, det er dette som skulle være livet. I dag er reisedag. Og jeg skjønner ikke selv, hvorfor jeg skrev om alt det som skal skje etterpå.
