Borispol flyplass er en av flyplassene hvor innsjekkingen går raskest. Den åpner to timer før avgang, som vanlig, og det er vanligvis nok av innsjekkingsskranker til at man slipper å stå i kø noe særlig. Etter det er det den unødvendige sikkerhetskontrollen, der Ukraina har måttet ta etter den vestlige, vettskremte metoden, og den Ukrainske pass- og migrasjonskortkontrollen, hvor Ukraina har holdt på en variant av den russiske. Alt sammen går uansett raskere enn ved noen flyplass i Norge, og man har tid til å slappe av med en billig øl i en av de små pubene, eller – som jeg – sette seg ned med datamaskinen.
Det har som vanlig vært en herlig uke i Kiev. De fulle opplysningene om alt som har hendt vil komme senere, det er nå en gang slik at man har et liv i virkeligheten, og et liv i bloggverdenen, og det finnes enkelte ting som hører hjemme vært sitt sted. Jeg har uansett oppholdt meg et sted med sparsom internettilgang, og har ikke kunnet skrevet noe, selv om jeg hadde villet. Postene vil altså bli lagt ut i ettertid.
Nå er det å skifte til hjemreisemodus, og deretter straks til norsk hverdagsmodus, i hvert fall for mitt liv, med mange ting med øyeblikkelig hast å gjøre. I morgen er det møte for å fylle ut selvangivelse for næringsdrivende, onsdag er det opptreden på Rick’s – der må alle som bor i Bergen komme, Stand up Beren har lagt opp et flott program for sommeravslutningen – og fredag morgen reiser jeg til Trondheim og bryllup. I tillegg til dette er mange ting å gjøre, og sant å si har jeg ikke noe særlig lyst til å gjøre noen av dem. Jeg kunne egentlig tenke meg å bare være her i Kiev, og fortsette livet her.
Flyet mitt hjem er AirBaltic, via Riga, og til Bergen ti minutter over midnatt. Det blir ti minutter over ett for min døgnrytme, og jeg kommer til å være dyktig trøtt og sliten. Jeg kunne tatt et annet fly, og kommet meg hjem halv seks, men det ville kostet meg 100 kroner mer, og to timer mindre i Kiev. Det ville jeg ikke.
Så nå betaler jeg prisen med å få en ny fly- og flyplassdag, klokken er kvart på tre i Kiev, det er timevis å vente overalt, matpakke har jeg ikke, og flyplassmat byr meg i mot. Det er fem minutter til boarding, en spurv som har forvillet seg inn i ikke bare avgangshallen, men helt inn til gaten, holder meg med selskap. Og så snart sommerferien begynner, er jeg tilbake i Kiev.
