Fritt ord prisen til Nina Karin Monsen

Jeg hadde strengt tatt aldri trodd at jeg skulle skrive noe om Nina Karin Monsen her på bloggen. Fritt ord prisen trodde jeg heller ikke at jeg skulle skrive om, og Kim Friele visste jeg for kort tid siden ikke hvem var. Ingen av disse tingene interesserer meg noe særlig. Men i god norsk ånd har debatten nå tatt av, som den så ofte gjør det når den dreier seg om ytringsfrihet, som hos oss er en teoretisk øvelse, og det gjør den festlig å følge med på med humor, og deprimerende å følge med på med alvor.

Nina Karin Monsen er statsstipendiat. Hun har i årevis mottatt penger fra staten, for å drive en slags type forskning eller tenkning som ikke er støttet av noe universitet. Så vidt meg bekjent, deles det ikke ut slike midler lenger, men de som har fått dem, får lov til å beholde dem. De som lar seg provosere over at hun får penger av fritt ord for det hun skriver, kan jo tenke på at hun i alle år har blitt underholdt av staten for de samme tingene.

Jeg ser på stipendet som en mellomting mellom trygd og en universitetsstilling, like langt fra begge deler. Jeg må alltid smile når jeg ser Nina Karin Monsen titulerer seg som filosof. Det er litt spesielt.

At Kim Friele har latt seg provosere dit hen at hun har villet betale tilbake prisen hun fikk en gang på 70-tallet er riktig underholdende. Det er 60 000 kroner, etter hva jeg har hørt, mye penger å betale for å markere uenighet. Og jeg kan ikke fri meg for alltid å synes det er litt komisk når noen vil gi tilbake en pris de har mottatt, uttrykket er så mye sterkere enn effekten. De som gjør det setter seg utsatt til for spørsmålet: “Hva så?”. Stjerneeksempelet er Bjørnstjerne Bjørnson som leverte tilbake statsstøtten sin, når han forstod Alexander Kielland var fratatt sin. Resultatet ble at verken Kielland eller Bjørnson fikk statsstøtte. Og man kan aldri fri seg fra tanken, om at den som så lett gir fra seg penger, må sitte godt i det, og ha mye av den.

Det var en avsporing, som hele denne debatten hele tiden har vært. Det blir alltid så vanskelig når vi skal diskutere ytringsfrihet her i Norge. Det er så vanskelig å diskutere noe som alle er for. Så alle dem som kritiserer Nina Karin Monsen, må hele tiden passe på å forsvare hennes rett til å si det hun sier. Mitt håp er at man en gang kan kritiserere noen her i landet, uten å ta forbehold om at det forresten er helt greit han eller hun sier det han eller hun sier. Om det er noe man misliker, skal man få lov til å mislike det fullt og helt, og til og med mene at dette skulle aldri vært sagt.

Av de tingene jeg har fått med meg Nina Karin Monsen si, jeg må innrømme at jeg leser henne med svært liten interesse, så er det at hun er i mot den nye ekteskapsloven og enda mer i mot homofiles rett til å adoptere barn. For 40 år siden var det forbudt å være homofil i Norge. Fortsatt er det slik at homo i mange land og også i enkelte miljøer i Norge, regnes som et av de verste, mulige skjellsordene. Det er vel ikke så mange andre land som har en slik ekteskapslov, og adopsjonsrett, som Norge. For et par år siden hadde ikke vi det heller. Jeg skjønner ikke hvordan Nina Karin Monsen kan frembringe slikt sinne, jeg skjønner det bare ikke.

Nina Karin Monsen gjør seg best i den anonymiteten hun var i, før den nye ekteskapsloven kom, og Fritt ord gav henne prisen for å stikke hodet frem og være i mot den. Og som alltid er ytringsfrihet og toleranse i Norge teoretiske øvelser, og ikke noe der noe egentlig står på spill.

Den travleste uken…

I dag er det den travleste uken, begynnelsen på den. Det kommer alt sammen nå, akkurat denne uken, en rekke med ting, offisielle og uoffisielle. Det er travelt på jobb, hver dag full dag, og vel så det, i tillegg til den faste tiden jeg må være der, må jeg bruke ledig tid til å få ting unna, absolutt nødvendige ting.

I dag er det opplesning på Prøverommet, onsdag er det Stand up på Rick’s. Vanligvis setter jeg av mandagen og tirsdagen før en opptreden, til å forberede meg, nå blir tiden til det sparsom.

Jeg kom hjem fra en fin langhelg i dag morges, og visste for så vidt det ville bli travelt, men ikke hvor travelt det ville bli. Det blir den travleste uken. Det vil være vanskelig å forestille seg den travlere.

Frokosttur med nye tradisjoner

 

Denne posten er skrevet litt i ettertid. Men den er i seg selv et bevis på at den er skrevet.

 

Sara har etter 5 meter tatt en velfortjent pause for å tegne sin egen bokstav.

 

Det ble ingen frokosttur denne påsken. Frokostturen er en tradisjon vi begynte med i 2004, var det vel, som oftest mor, far og jeg, etter hvert Tonje, når hun var hjemme. I fjor døde min far, og det alene, gjorde at frokostturen naturligvis aldri mer kunne bli den samme. Frokostturen fra i fjor – den siste ordentlige vi gjorde, og den ordentligste av dem alle – kan dere lese om her.

 

I år var det Mor, Tonje og jeg, og hele familien Sivertsen, som var med. Det innebar to barn og en hund, og det ble temmelig uaktuelt å ta hele runden, fra Dale og inn til Bymarka, og opp Lifjellet, ned til Dalevatn og gjennom skogen tilbake til utgangspunktet. Vi var mer bestemt på å begynne å gå, og se hvor langt vi kom.

 

Været var det ingenting å si på, absolutt ingenting, det var kortbuksevær og solskinn, og det var egentlig ikke noe å si på andre ting heller. Alt var storveis.

 

Fort gikk det ikke innover. Sara og Andreas har i ung alder allerede utviklet det kjernesunne instinktet å måtte klatre opp på enhver stein det er noen som helst utfordring å komme seg opp på, og det e heldigvis mange steiner innover Dalsvågen. Som om de var mine egne barn og en ren kopi av meg, har de også en fantastisk interesse for maur og maurtuer, og kan stå og se på dem i timevis. Ja, jeg overdriver, men det må man gjøre av og til.

 

Ingen tvil om hvem som klatrer lettest.

Nei, det er så gøy å gå, og det er så mye å finne på. Sara og Andreas fant på den artige leken å si “stopp” og “begynn” til meg, slik at jeg måtte stoppe og begynne å gå, og det kunne bli riktig korte intervaller mellom dem, og sunn søskenkrangel om hvem som skulle si hva. Enkelte ganger glemte også Sara at hun var med på leken, det var jo så mye annet å gjøre.

 

Frokosten skal spises etter å ha gått opp det lille fjellet ved selve Dalevågen, og en ufravikelig regel er at den blant annet skal bestå av bløtkokt egg. Det er noe eget å spise i naturen, i solskinnet. Nykokt kaffe hører også med, som nysmurte skiver med brunost og bringebærsyltetøy.

 

Slike frokoster trekker gjerne ut, og det skal de selvfølgelig også gjøre. Denne gangen trakk den sånn ut at det var godt formiddag når vi pakket sammen, og gikk videre. Det var også blitt antydning til uværsskyer på himmelen, og antydning til misstemning blant ungene. Antydning, de var i toppform, men det eventyrlige overskuddet de hadde hatt i begynnelsen, var vekk. Det hendte for eksempel at de gikk forbi en stein, uten å klatre opp på den.

 

Også trær er det naturligvis mulig å klatre i.

Siden turen sånn den måtte bli for oss, var en frem og tilbake tur, var det kanskje like greit å snu, slik at vi ville være nærme bilene om det ble grining. Vårt neste mål, viken helt borte ved Bjorhamn, var uansett så langt unna at det ville ta lang tid å komme dit. Og den samme veien måtte vi altså etterpå gå tilbake.

 

Vi snudde. På tilbakeveien fikk Sara og Andreas demonstrert enda et instinkt, nemlig at når man finner en planke, skal man balansere over dem. Det var ganske imponerende, for jeg la planken over en grøftekant, og den  lå slett ikke stødig. Til å begynne med måtte jeg holde litt for at de skulle våge seg over, men det var snart ikke snakk om, de skulle gå selv, og det var om å gjøre å le høyt når det skjedde. Sara var regelrett opprørt over mormor, som bekymret seg når planken rikket seg og syntes dette var skummelt.

 

Sara på toppen av en stein.

Dagens uhell kom da Sara og Andreas skulle ha en liten fektekamp, og Andreas totalt feilberegnet lengden på pinnen, og sendte den rett i ansiktet på Sara. Jeg merket selv hvor lett det kan være, da jeg skulle kaste en kubbe for Whinny, hunden, og sendte kubben rett i hodet på mor, på veien. Både Sara og mor gjenvant rimelig raskt humøret, og alle var svært så fornøyde da vi reiste fra Dale nokså tidlig før klokken tre.

 

Det hadde vært en helt annereldes frokosttur. Men den hadde vært riktig fin, også denne.

 

Andreas og Sara har tatt av seg skoene, og skal nå ta dem på igjen.

Familiesamling i Gaupeveien 5

I går var det samling igjen. Samtlige kom til lunsj, Daniel og Trude først, syklende fra Kverneland, Tone, Andreas og Sara deretter, syklende fra der borte med gamle Regnbuen, så Torben, kjørende, og Lars, Sofie og Benjamin, kjørende. Praktiske forhold gjorde det nødvendig med disse forskjellene i reisemåte, og ankomsttid. 

Daniel studerer det bugnende lunsjbordet.

Mor hadde disket opp med god lunsj, fersk loff og kjøttkaker, og alt det andre pålegget man alltid finner på bordet, pluss enda litt ekstra.

Andreas, Tonje, Daniel, Sofie og Sara har det kjekt på taket.

Etter lunsj tvang været oss ut en tur, en lang tur, permanent. Det var kortbuksevær og bar overkroppvær. Aktivitetene som fristet var de vanlige, sjonglering med innkast av baller og andre ting, boggia, og kasting av baller opp på taket, slik at de kom ned igjen. Etter hvert utviklet den siste leken seg til en variant der ballen føyk over til andre siden, og til det absolutte høydepunkt at den satte seg fast i takrennen, slik at man måtte opp og hente den.

Mor og Tone studerer de små på taket.

Tonje var førstemann, resten av ungene dernest, og så Lars til slutt for å gjøre en jobb. Han hadde med bøtte og spann, og rensket taket for graps og nedfall. Ungene gikk like naturlig og lett på taket som de går på en hvilken som helst bergknaus, det er tydelig at foreldrene har gitt dem god høydetrening fra den dag de lærer å bevege seg på egen hånd. Selv Benjamin på andre året tok seg en tur oppover stigen.

Benjamin viser fin lyst til å bli med opp på taket.

Serveringen vi var tilbudt besto av kaffe og kake, sjokolade og is. Det ble gjort et halvhjertet forsøk på å servere det innendørs, men et slikt forsøk var dømt til å mislykkes en vårdag som denne.

Dagen ble avsluttet godt etter barne TV-tid. Trude og Tone kom imidlertid enda en ekstra runde for litt voksenprat på kvelden. Det var også koselig.

Til slutt var det tid for reker og hvitvin for de mer eller mindre voksne. Trude i ny kjole.

 

Morgendagens tur blir den tradisjonelle frokostturen, som i år vil bli utviklet med nye tradisjoner. Alt er godt på Ganddal og ellers.

Grilltur til Hellestø

Da jeg var liten reiste vi hver påske til Hellestø for å grille pølser. En gang stoppet vi med det, og begynte i stedet å gå i skogen for å grille, første gang til Brekko, siden hver påske til en bestemt kulp i nærheten av Foss Eikeland. Denne kulpen i Figgjoelven er grei å nå til, både for de uten barnevogn som vil gå et stykke, de kan reise rundt Bråstein og gå gjennom det vi kaller hundeskogen, de med barnevogn kan spasere noen få meter fra en parkeringsplass på andre siden av elven. Jeg har alltid savnet strandgrillingen, og i dag ble den gjennomført, riktignok en stund etter påske, men ellers med de fleste tradisjoner ivaretatt.

Daniel viser hvor det er vanskeligst å gå ned.

Man blir eldre i kropp og ikke i sinn, det er en kjent sak. Jeg har det alltid for meg at det er jeg som skal spille hovedrollen, og klatre rundt på knauser og hauger, sprelle i sanden og leke alle mulige slags leker, nå er det mine små nevøer og nieser som gjør disse tingene best. Jeg viste meg imidlertid som sønn av min far, og startet friskt ut i kortbukse og t-skjorte, barbeint, og var ikke i nærheten av å endre antrekket til noe varmere enn vårdag som første mai, tvert i mot. Heldigvis har jeg også påvirkningskraft, med Daniel på 7 og Sofie på 5 snart etter i barbeint og underbukse. Sånn går det når foreldrene - Trude og Lars – ikke tar med korrekt strandantrekk kalenderdag mai. 

Det skal tidlig krøkes...

Den gamle parkeringsplassen vi pleide å bruke gjelder ikke lenger. Tidligere kunne vi parkere like oppenfor knausen vi pleier å være, nå må vi parkere på hovedparkeringsplassen, og gå bort. Allerede der er det mye som skjer. Det er en liten slags elv å krysse, rennende vann er riktigere å si, men det er fullt mulig å gjøre det dramatisk, om man bare blir ivrig nok, som man selvsagt blir. Deretter er det en liten knaus man må over eller rundt, selvsagt over, og gjerne dramatisk. Noen var klar til å grille allerede her, noe som selvsagt ville vært gøy, men det er åpenbart bedre ved det større området vi pleier å være. Så vi gikk bort dit.

Her er vi samlet på plassen som nå skal bli vår.

Og Andreas fant på veien et tau, og jeg fant øyeblikkelig en fjær, slik at det ble fullt mulig å fiske i bølgene. Endelig ville det bli agn for fisker som liker fugler, og trives helt  inne på de aller grunneste grunner, for tauet var bare halvannen meter, dessuten blåste det frisk motvind. Så de friske fiskekast endte bestandig på land, gjerne lenger bak tapre Andreas, som ikke et øyeblikk vurderte å forkaste fiskeprosjektet på grunn av denne ubetydelige motstand. Han viste faktisk tegn på ingeniørsinn, da han i det en bølge trakk seg tilbake, løp frem og stakk fjæren i sanden, der den snart etter fikk en ny bølge skylt over seg. Siden viste Andreas tegn på sivilingeniørsinn, og ville ha meg uti med fjæren, siden jeg nå en gang var barbeint, og i kortbukse. Med det ville vi få fjæren lenger ut, og enklere for ham, og farligere for fisken. Etter kort tid ble det også napp, eller forresten tror jeg ikke Andreas har lært det ordet ennå, han brukte det i alle fall ikke, men sa bare ganske enkelt at han nå hadde fisk. Og fisken var fjæren som helt uventet hadde gått veien fra agn til fisk.

Sara holder overblikket.

Første ekspedisjon var med Tonje, Daniel, Sofie og jeg, de fleste korrekt antrukket, og det gjaldt om å komme forbi en liten sjøstrekning og over på en liten sandstrand bortenfor en liten holme. Her benyttet vi også anledingen til på en trygg måte å begynne å lære Daniel og Sofie hvordan det går når steinene er våte og sleipe, de datt begge to, men ikke særlig langt. Ellers forsøkte jeg også  å få med meg Andreas, men han likte ikke vannutfordringen, og i mellomtiden hadde Daniel og Sofie og for så vidt Tonje klatret over hele holmen og ned igjen på andre siden. Det var ekspedisjon 1.

Andreas og Sara  til Tone og Torben var med på den neste ekspedisjonen opp den veldig fine fjellknausen i nordenden av Hellestøstranden. De to utmerker seg allerede som fremragende klatrere, og fyker opp hvor det måtte være, særlig Andreas viser en fin, intuitiv forståelse av hva det gjelder om, ved å alltid å velge veien som er brattest, der det er flere å velge mellom. Sara på 3 og snart et halvt blir rasende når vi forsøker å hjelpe henne, så det har vi helt sluttet på. Dessuten virker det bare forstyrrende, de beveger seg stødig og sikkert som gikk de opp og ned en vanlig trapp. På toppen var en stein det gikk an å gjemme seg under, slik at vi kunne leke gjemmeleken, så lenge vi passet på  å ikke lete under steinen før akkurat det rette øyeblikket. Her også viste Andreas og Sara fabelaktige evner til å klatre opp og ned og rundt steinen, som egentlig ikke skulle være så enkel, for små barn, to ganger høyere enn den, som den var, og med et lite juv de måtte trå over i tillegg.

 

Tone griller pølse eller noe sånt.

 

Så var det utålmodig pølsemiddag. Vi begynte for tidlig, og fikk pølser som var svarte av sot, og nokså lunkne, på bålet der flammene fortsatt stod på den knusktørre veden vi hadde med hjemmefra. Men maten skulle ikke spille hovedrollen denne gangen. Et sikkert tegn på at jeg er blitt voksen, at det nå er jeg som er den som bare skal spise ferdig, og som trenger en kopp kaffe.

Tone og særlig Andreas griller pølse.

Neste post på programmet var litt sjonglering med boggia-kuler. Tonje og jeg skulle sjonglere med tre, og kaste den ene til hverandre nå og da. De gangene vi mislyktes, og det var så ofte at det gir liten mening å snakke om de andre gangene, var Daniel og Andreas snare med å hente ballen til oss, og kaste den tilbake, slik at vi fikk tatt den i mot, og begynt på nytt. Noen ganger var \”tatt den i mot\” å overdrive, særlig når Andreas kastet, han er jo sjarmerende ofte med i en lek som foregår alene i hans eget hode, og her gikk den ut på å kaste ballen av full kraft i en eller annen retning, og etterpå le høyt. 

Andreas i gang med en av de mange lekene bare han vet om.

Så ble vi delt opp i naturlige grupper, de oppsto av seg selv, noen gjorde det ene, noen det andre. Sara klatret opp de høyeste punktene på den lille slags holmen, som ligger delvis på stranden, delvis i sjøen, og ropte ned at hun aldri til å komme ned igjen, og at vi alle og særlig jeg like godt kunne gi opp å komme og hente henne. Jeg ropte tilbake. Daniel, Tone og Torben spilte Boggia, Tone og Torben med jernkuler, Daniel med kuler av plast, uten at jeg vet hva det hadde å si for resultatet, eller hva resultatet ble. Sofie hadde forlengst inntatt rollen som prinsesse i prinsessestolen, godt kledd, og bare ropende ut kommandoer om et og annet å spise eller drikke. Andreas var delvis med i jakten på Sara, eller i flukten fra meg, som vanlig vilt deltakende i sin egen lek. Og Trude ble på et tidspunkt funnet godt kledd i anorakk og turbukse, sittende på en stol, og som en god mor med full kontroll over alle tingene vi hadde spredd ut over plassen vår, lykkelig iakttagende hvordan storfamilien koser seg.

Daniel og Lars spiller boggia.

På dette tidspunktet var storesøster Tonje i ferd med å skifte over til et mer bekvemt badeantrekk, er det sol og vann, så er det sol og vann, og til en ordentlig påsketur hører litt bading, i hvert fall når den kommer så unormalt og umulig sent som i år. Første mai er ingen dato for oss, og Tonje hadde sikkert badet lenger, om det ikke hadde kommet tre hester med ryttere for å ta seg et bad, eller hva det nå var de skulle ta seg. Jeg mener det er enhver nordmanns plikt å aldri se noen bade, uten å bade selv, når den eneste mulige unnskyldningen er at vannet er kaldt, vannet er aldri kaldt når noen bader i det, og selv om det skulle være kaldt, som det riktignok av og til er, så holder aldri det som noen unnskyldning.

 

Tonje gjør kardinalfeilen, og får det til å se kaldt ut.

Hester holder imidlertid som en unnskyldning, i alle fall for en utsettelse, særlig når de driter. Det var bare en liten bukt vi brukte, og tre hester gjør mye av seg (og mye fra seg), men alt skal en gang ta slutt, også hestebadingen, så da var det min tur. Vannet var slett ikke kaldt, jeg kan friste alle Rogalendinger med vanntemperaturer helt opp mot 15 grader, tatt helt på feelingen, uten ethvert hjelpemiddel. Det største problemet var at det var så grunt, og at man på Hellestø skal være litt forsiktig med å gå ut dit det ikke er grunt lenger, da det er sterke strømmer her, og de kan være farlige. Men det lar seg i alle fall gjøre å rulle og flyte litt. Tre runder bading gjorde jeg.

Sånn skal det se ut, fornøyelig og godt.

Dermed var det ikke mye som gjenstod, man pakket seg hjemover, skiftet litt, de som hadde badet, lot være å bade, de som ikke hadde gjort det. Turen var overstått, alt var gjennomført, og alle var glade. Det var godt vi fikk gjort en slik påsketur, selv om den ikke akkurat ble i påsken.

Oversiktsbilde - slik har vi det