Hvert år har jeg og min kamerat, Martin, en tur opp i Bergensfjellene for å feire et vellykket semester. Med Bergensfjellene menes her selvfølgelig Ulriken, det høyeste og mektigste, andre fjeller rundt Bergen går det ikke an å gå opp på, for å feire et vellykket semester. Det måtte i så fall være en puslete vellykkethet.
I år var turen aldri så lite grann i fare, da jeg så sent som helgen før ble innlagt på Haukeland, faktisk, eller Haraldsplass, med altfor lave blodverdier. Det var kanskje litt vel drøyt å gi seg i kast med en så lang opptur som til Ulriken, attpåtil med tung sekk på ryggen, så vidt en uke etter å ha mottatt blodoverføring for å komme seg bort fra alvorlig anemi, og opp til lett anemi. Jeg hadde opprinnelig tenkt å ta banen opp, gjøre et kompromiss der, men der var det sånn kø og denne banen byr meg sånn i mot, at jeg bestemte meg for å gå opp uansett.
Jeg er knapp med tiden om dagen, og rekker ikke å skrive postene ordentlig ferdig. Så får nå får man nøye seg med et bilde.
Blid og fornøyd til Ulrikens topp.
Gratulerer! Litt av ein tur. Du gir deg liksom aldri, du. Hva er vel en tur uten litt motgang…? Du er en kjempe! Bra innstilling til livet! Gleder meg til å få lest hele denne posten:)