Massandrovskij dvorets

Nytt av året var at jeg måtte posere på mange bilder. Deriblant en hel del med viking.

Krim har alltid vært populært reisemål for de russerne som har hatt råd til det, og de som virkelig har hatt råd, har også etterlatt seg noen nokså spektakulære datsjaer og palass her. I dag besøkte vi ett av dem.

 

Etterpå gikk vi ned for å finne en strand, og vi fant helt tilbake til Jalta, omtrent.

Vi ble overrasket av en ordentlig regnskur, og hadde feriens dårliste lunsj. Jeg hadde også observasjonen av full mann som bader, en typisk observasjon å gjøre her nede.

Bussen tok vi hjem fra Jalta.

Bryllupsreise på Krim

Planen med denne posten var at jeg skulle skrive ned inntrykkene mine de første par dagene. Men etter de første par dagene var jeg aldri i kontakt med noen datamaskin, så inntrykkene er skrevet ned over en måned senere, og tilbake i Norge. Dog er det inntrykkene etter de første par dagene det skal handle om. Jeg skulle huske litt om hvordan det var.

Jeg husker at jeg ble litt overveldet. Jeg husker det tok litt tid for meg å komme inn i rutinene. Og det til tross for at jeg skulle være ganske så flink til å finne meg til rette.

Jeg husker at vi ikke hadde solkrem, og det var et problem, for jeg ble fryktelig solbrent.

Dagene var typisk slik at vi våknet ikke altfor sent på morgenen, jeg litt før henne, og så ble jeg bare liggende der å være nygift, eller jeg stod opp og gjorde unna noe lesing, eller noe annet. Jeg forsøkte å få til den tradisjonen at jeg kjøpte frokost, mens hun laget den, men det strandet av og til på det at det var ikke noe frokost å kjøpe.

Akkurat denne søndagen reiste vi ned til stranden uten frokost. Et feilskjær både fra meg og henne, vi skulle liksom spise den der nede, men der var den selvsagt mye dårligere. Og det var så sterk sol og vi var så ferske i den, at vi ble brent hjem sånn i tolvtiden.

Vi har også blitt enige her i starten om at “vanlig stranden” som vi kaller den, ikke er noe for oss. For henne er det for mange folk der, for meg er det for lite å gjøre. Jeg liker ikke så godt strender pakket med folk, og så er det bare å gå ut i sjøen og svømme frem og tilbake. Jeg liker godt at det er noen steiner og klipper, og forskjellige ting å finne på. Og å ligge i folkemengden og sole meg, gjør jeg bare ikke.

De første fem dagene skjedde allerede mye, men det var jo bare en brøkdel av alt som skulle komme.

Santa Barbara

Foreløpig poster jeg bare et bilde.

Jeg drikker vin på favorittrestauranten, Santa Barbara.

Bryllupsreise til Alusjta på Krim

Denne posten skal handle om hvordan vi finner frem til huset vårt, og hva som skjer der.

Vi forlot forrige post da vi forlot huset for å ta toget til Krim. Russisk overtro gjør at man ikke kan gå tilbake til huset etter å ha forlatt det når man er på reise. Det gjorde at jeg ikke tok med migrasjonskortet mitt, og heller ikke gikk tilbake for å hente det.

Vi tok enkelt trolleybuss til togstasjonen. Ingen taxi her.

Vi var ute i god tid, og kunne i ro og mak finne plassene våre. Det var mye ledig på toget, og fin ro, selv om vi lå på plastkart.

Om natten bredde Olia over meg, slik som en fremmed hadde gjort på toget fra Rostov na Don til Krasnodar, (skrevet om i denne posten her: Joda, fra Rostov til Krasnodar).

Nisten jeg hadde forsøkt å kjøpe ble ikke spist i det hele tatt, nisten Olia hadde var stor suksess.

I Simferopol var solen. Vi fant oss rimelig raskt en buss, og reiste til Alusjta.

I Alusjta gikk Olia straks i gang med å finne leilighet.

Etter noen få forsøk, fant vi en vi ville slå oss i ro i for 20 dager.

Bryllupsreisen var begynt.

Til Krim på bryllupsreise

Denne bloggposten er meget passende skrevet på toget, om morgenen, på vei til Krim. Min kone sover ennå, jeg er våken, har vært det lenge, og har bestemt meg for skrive litt mens jeg nyter utsikten og tilværelsen. At jeg sitter på dette toget, viser at alt har gått bra, og at vi er i rute. Hvordan vi kom dit, er hva denne bloggposten skal handle om. 

Og før jeg fikk skrevet noe som helst, våknet min kjære kone, slik at skrivingen måtte vente, og foregå i huset vårt i Alusjta, lenge etter at vi hadde kommet helt frem og alt var godt. Sånn går det av og til. *** Og som om det ikke var nok, gikk det ytterligere noen uker, slik at deler av teksten også er skrevet i vår nye leilighet i Alupka. Så sammenhengen vil kanskje være så som så.

Det siste som skjedde i går (altså dagen før bloggposten, smilefjes) var at vi fikk sendt av gårde søknaden om familiegjenforening i Norge. Dermed var alt klart for avreise, og starten på den egentlige ferien. Jeg hadde trodd vi bare kunne sende av gårde søknaden mandagen etter bryllupet, maks tirsdagen, og så reise påfølgende onsdag i ro og mak til Krim. Slik gikk det altså ikke, vi måtte vente en ekstra uke.

Men når den uken var gått, kunne vi altså sende søknaden. Det gjorde vi, og så gikk vi hjem og slappet av. Kampen mot ukrainske myndigheter er litt stressende, så vi lot være å kjøpe togbilletter med en gang, det holder med ett gjøremål hver dag, av og til.

Onsdag morgen eller det vil si formiddag gikk vi enkelt og greit og kjøpte togbillettene. Etter fjorårets togreise alene gjennom Sibir var jeg godt vant med å bestille billetter i små billettluker, men det var nå herlig å ha en innfødt til å gjøre det også. Hun visste sågar om et ekstra utsalg, hvor det var mindre køer enn på Hovedjernbanestasjonen. Og vi fikk akkurat de billettene vi ville: Til Krim samme kveld, 2305 var det vel, om jeg ikke husker feil, og til Simferopol neste ettermiddag. Plastkart. Det vil si en slags andre klasse, jeg har skrevet mer om det andre steder på bloggen, sjekk for eksempel tag “Russiske tog”, eller posten Å reise med den transsibirske jernbanen. Hjemreisen skulle være 12. august, første klasse.

Min driftige kone hadde også en plan. Da hun skulle sende søknaden om familiegjenforening dagen før, viste det seg at hun manglet en kopi av det ene dokumentet, og kunne skaffe seg det hos en notarius i nabobygningen. Denne hadde imidlertid ingen oversetter, og min arbeidsomme kone tenkte at dette kunne være en jobb for henne, eventuelt meg. Her var det sikkert mange som trengte en første og beste oversetter fra norsk til russisk eller engelsk. Så vi rakk innom hit for å forhøre oss om dette, før vi reiste hjem for å pakke.

Jeg var jo litt stresset med tanke på pakkingen, jeg hadde jo ikke begynt pakkingen i det hele tatt. Ei heller hadde jeg kjøpt flybillettene hjem igjen, eller sjekket når arbeidet startet opp igjen etter ferien. Jeg hadde i det hele tatt en hel del ting og gjøre, og kunne må jeg få lov til å si godt utsatt denne jobbsøknaden på notariuskontoret, men det er herlig å være gift med en kone som på noen felt er roligere enn jeg. Hun tok pakkingen med knusende ro, og var ferdig etter å ha pakket en sekk mindre enn min håndbagasje. Da hadde hun i tillegg tatt med to tepper for oss begge til å sitte på. Og alle klær, sminkesaker, alt en kvinne trenger, pluss norsk lesestoff i Dagbladet og Stavanger Aftenblad, pluss. Jeg gratulerer henne. Hun imponerer meg.

Selv skjønte jeg ikke før det var for sent at det tok seg aldeles pinlig ut at jeg skulle tumle rundt med hele store kofferten, pluss hånbagasje større enn hennes bag. Men gjort var gjort, pakket var pakket, både Olia og hennes mor lo av meg, og det gjorde de rett i. Jeg var førstereisegutt, og viste det med all tydelighet i pakkingen. Neste gang skal jeg klare meg med mindre.

Jeg tenkte å få oppdatert bloggen med en siste post om at nå reiser jeg, men datamaskinen til Olia streiket akkurat i det jeg var i ferd med å poste den. Viktigere var det da at jeg fikk kjøpt flybillettene hjem, og sjekket ut at jeg kom hjem i tide til jobben. Mens jeg gjorde alt dette, sørget Olia for vår utmerkede niste.

Og da tiden var inne og alt var klart, satte vi oss ned etter russisk tradisjon, og ventet litt i stillhet på koffertene, før vi forlot huset. Bryllupsreisen var begynt.

Kampen om å få Olga Jurijevna til Norge II

Vi fikk i det minste sendt soknaden. Det var som alltid litt stress. Og det var en spesiell følelse da hun gikk inn porten, mens jeg måtte stå igjen utenfor. Dette var en sak mellom henne og ambasseden. Hun ble svært lenge der inne, over en time. Og da hun endelig kom ut, var det bare for å hente enda en kopi. Så var det like inn igjen.

Nå er det til å vente på avgjørelsen.

Her inn på ambassadeområdet gikk hun...

Mat for gjester i ukrainske hjem

Første gang jeg besøkte Kiev var i 2007. Jeg hadde vært på språkskole i Minsk de første fire ukene av sommerferien, og ville egentlig bruke resten på å reise den transsibirske jernbanen i Russland. Dessverre – eller heldigvis, som det nå har vist seg, jeg er en gift mann – lot det seg ikke å gjøre å få visum ved den russiske ambassaden i Minsk, de krevde originalinvitasjonen, og jeg hadde bare en printet kopi. Jeg snudde meg derfor rundt, fant en språkskole i Kiev, og tok toget dit sammen med medstudent, kompis og hurragutt Svein Ludvik Holme, for å være der to uker. Det var mitt første møte med ukrainske matradisjoner for utenlandske gjester, eller for alt jeg vet gjester i det hele tatt.

 

Både Svein Ludvik og jeg skulle bo hos vertsfamilie med frokost og middag inkludert i prisen. Vertsfamilien viste seg for oss begge å være en god gammel ukrainsk dame, en ordentlig babusjka, og vi delte akkurat samme erfaringer når det gjelder hva vi fikk servert. Og hvordan vi fikk det servert.

 

Jeg er selv en ordentlig matmons og setter min ære i å være matglad, men her må jeg nok si at jeg møtte overmakten. Selv om det bare var to måltider for dagen, ble vi så overspist at vi følte vi gikk rundt stappmette hele tiden. Det var for det første ingen forskjell mellom frokost og middag. Begge deler bestod av varmmat, tung varmmat, og gjerne flere forskjellige retter. Det hørte alltid med salat, og alltid skiver som allerede var skåret opp. Det kunne typisk være en 4-5 hardkokte egg, en 8-10 pølsesnabber, pluss ubestemte mengder oppskårne poteter, og altså salat og brødskiver. Til å drikke var kompott, en drikke som ikke alltid gav lindring til ønsket om noe leskende å skylle ned med. Og både Svein Ludvig og jeg levde under presset om at hvis noe ble etterlatt på tallerkenen, så ble det tatt ille opp. Da regnet vertinnen med at hun hadde gjort en dårlig jobb, og måtte lage noe annet neste gang.

 

Den eneste jeg vet om i Norge som kommer noe i nærheten er min bestemor. Hun serverte alltid kjøttkaker i overdrevne mengder, og vi måtte alltid spise til vi var litt mer enn mette. Men hennes kjøttkaker med løk og ketchup var jo riktig god, og la seg på loffskiver aldri så tungt i magen som det ukrainske kjøttet, grønnsakene og potetmengdene alltid gjorde. I Norge er det noe som hører til gammelt at det gjaldt å få gjestene til å spise mye, og det var et tegn på god helse at man så litt god og rund ut. Jeg mener det er et trekk at fattigere kulturer er mye mer interessert i å dele det lille de har, enn rike er etter å dele av sin overflod. Gamle i Norge har levd i en tid der det ikke alltid var en selvfølge at det stod rikelig med mat på bordet.

 

Men selv min bestemor kommer til kort mot hva jeg opplever her i Ukraina, og det vil nok overraske alle dem som kjenne henne. De gamle vertinnene her satte sin ære i at de ikke skulle være knipne på maten. De hadde sikkert mottatt en liten sum av det vi hadde betalt for leiligheten, og skulle vel vise at de i alle fall ikke prøvde å lure unna noe. For det var ikke måte på hva de disket opp med. Og både Svein og jeg kunne melde at vertinnen aldri spiste sammen med oss, men alltid allerede hadde spist, eller spiste noe puslemat på en krakk ved siden av.

 

Nå er jeg jo en gift mann her nede, og den ukrainske gjestfriheten er i ferd med å bli en permanent tilstand for meg. Og min kone er ikke begrenset til å servere meg bare to måltider for dagen, hun kan servere meg døgnet rundt, noe hun rett ut sagt benytter seg av. Den tidligste frokosten er servert en god stund før klokken seks om morgenen. Det var riktignok ikke et varmmåltid, men frukt og juice og litt søtsaker, og om noe mer hadde vært ønsket, ville det vært der straks. Den seneste middagen er servert sånn litt etter kvart på tolv, og det er ordentlig middag, kjøtt og poteter, mandige mengder. Jeg må si begge disse tilbudene ble avslått. Selv jeg mener at de åtte timene mellom 2200 og 0600 er en tid hvor magen bør få fred for nye oppdrag.

 

De 16 timene i mellom står imidlertid fritt for servering. Og min kone og jeg har funnet en ordning vi begge er godt fornøyd med. Jeg kjøper maten, og hun serverer meg den. Foreløpig sliter jeg litt med å følge, etter en tung middag til kvelden, klarer jeg ikke alltid sove meg til en tilstrekkelig appetitt for en tung middag til frokost. Og etter en tung og lang frokost, gjerne med opptil flere varmretter, får jeg ikke alltid til å være ordentlig sulten når en tung lunsj med nye varmretter blir servert. Ingen skal heller komme å si at det ikke blir servert noe mellom måltidene.

 

Jeg er den som har skrevet bloggposten ”appetitt for mat, og appetitt for liver”, og jeg står helt inne for alt jeg har skrevet der. Det er selvfølgelig idealkvinnen for meg, at jeg har funnet ei som krever av meg at jeg skal spise mye. Jeg skal ta fatt på oppgaven uten å overveie den, som Julius Cæsar sa om store oppgaver.

Men av og til er moren der også, og da nytter det bare ikke. Da drukner jeg i overflod, og jeg må benytte et par dager på å få spist opp det jeg blir servert ved et enkelt måltid. Ofte kommer morens måltid i tillegg til de andre, og ikke i stedet for. Det er alltid forventet at en mann spiser ordentlig. Jeg skal ikke si jeg ikke si jeg ikke setter pris på det. Jeg skal si det tvert motsatte. Jeg er en lykkelig, gift mann.

En bedagelig søndag

I dag bestemte vi oss for ikke å gjøre noe særlig. Det var en nydelig sommersøndag i Kiev og alle ting fristet, inkludert det å bare ta det med ro. Vi står alltid opp nokså sent, vi e jo nygift, og jeg må alltid prestere en mandig frokost, som jeg skal skrive mer om i en skikkelig matpost i morgen. Når alt dette er gjort blir det gjerne på ny tid for å hvile lite grann, og når vi endelig er riktig klar for dagen, er dagen allerede riktig godt i gang. Vi hadde planer om å dra ned til hovedgaten, Khresjatik, for å gå på rulleskøyter, men vi fant også ut at vi ikke trenger å gjøre noe hele tiden, og så ble det slik.

 

Dermed satte jeg meg ut på den trivelige altanen, der jeg tidligere har følt meg som Woland, og nå følger meg aldeles som Eivind Salen, s satte meg ned med mine tre bøker, Anna Karenina på russisk, Anna Karenina på norsk, og en stor Russisk-norsk ordbok kjøpt her i Kiev. Den norske oversettelsen til Nicolai Henriksen som jeg leser nå, utgitt i tre bind på Ernst G. Mortensens forlag i 1950, mor var så elskverdig å ta den med da hun kom hit i bryllupet, den er så dårlig at den kvalifiserer knapt til betegnelsen oversettelse, den tjener best til et tre binds referat. Men den tvinger meg virkelig ut i villmarken med russisken, og derfor trenger jeg ordentlig ordbok, og kyndig russisk veiledning fra min kone. Betegmemde mpl øeste kjeg akkurat denne sændag kapitlene der Konstantin Levin griper ljåen, og blir med bondekarene på slåtten. Her er skildret noen av verdenslitteraturens største scener. Og i en særdeles malende beskrivelse i originalen, der bondekarene gir på for å bli ferdig med et visst stykke før kvelden, slik at de skal få vodka, og arbeidet syder og koker på vollen hvor de står, så måtte jeg spørre Olga hva en lang, komplisert setning jeg ikke greide å finne ut av betydde. Hun spurte hva den var ovesrsatt med på norsk, og jeg måtte beskjemmet medgi at alle disse tre store avsnittene i norsk aoversettelse var avspist med tre linjer, der hovedbudskapet var at det var vanskelig å få arbeidet ferdig, men de greide det under stor munterhet og latter.

Det er lett å skrive seg bort, når man skrvier  om Tolstoj.

Jeg har mer på hjertet, og det vil komme…

Et sommerbesøk i landsbymuseet Pirogovo

Vinteren 2008 besøkte jeg landsbymuseet Pirogovo like utenfor Kiev, og skrev om det i en bloggpost som er like skammelig lite besøk som jeg mente landsbymuseet er det. Jeg var der den gang praktisk talt alene, og betalte pussige 10 griven for å få hele landsbyområdet for meg selv. Det var slapsete vær, og mange av husene var stengt, men området er så stort at det likevel var nok å se der.

 

Jeg ønsket likevel å se det igjen. Både for å se det sommerstid, for å se flere av husene innvending, og for å se flere mennesker enn meg selv der. Jeg foreslo det derfor for min kone, på ukesdagen for vårt bryllup, at vi kunne benytte vår fridag til å spankulere rundt i det historiske Ukraina. Hun var enig, og vi tok ut.

 

Når jeg reiser alene må jeg alltid gjøre ordentlig forarbeid for å finne ordentlig ut hvordan jeg skal komme frem, og hva jeg skal se etter når jeg først er der. Jeg bruker da www.Kievinyourpocket.com., og var allerede i gang med å laste ned PDF-filen på Olgas langsomme internett, da hun kommanderte meg ut. Med lokalbefolkningen er det bare å spørre seg frem.

 

For de som ikke er lokalbefolkning, kan jeg si at i hvert fall nå sommerstid går Marsjrutka nummer 3 fra Libidskaja metrostopp jevnlig opp til museumsområdet. Og den kjører helt frem. I år koster den 2,50 griven, neste år har den sikkert steget til 3, uansett er det ubetydelig billig for alle oss turister. For turister flest vil vel det vanskeligste være å komme seg inn på riktig drosjebuss, og våge seg til å sende penger fremover til sjåføren, slik man skal gjøre for å få betalt. Jeg vil anbefale alle å prøve. Dette landsbymuseet er virkelig artig, og uten marsjrutka kommer man seg ikke opp dit.

 

Billettene til landsbymuseet kostet nå 15 griven, og det var denne gangen lang kø utenfor av folk som ville inn. Det er tydelig det er mer et sommer, enn et vintermuseum, dette her. Og selv om det var flott nok å komme inn vinterstid, og se vindmøllene og markene dekket av et tynt lag morken snø, så var det noe helt eget å se himmelen blå, og rugen gul, som fargene i det ukrainske flagget. Og vindmøllene stod der som reneste pyntegjenstandene, og slett ikke et sted der det foregikk arbeid.

 

Når jeg er alene i museum har jeg alltid ubegrenset med energi, jeg vil se alt, og jeg vil se alt grundig. Denne gangen var alle husene åpne, og mitt instinkt sa meg at jeg måtte inn i dem alle sammen. Nå må jeg imidlertid venne meg til å ha fast følge, og hun var riktignok med på alt i begynnelsen, men langt fra med samme iver som jeg alltid fremviser. Jeg syntes jo det er helt fantastisk å se inn i gamle stuer, og forestille meg hvordan folk har bodd og levd i tidligere tider, skjønt, jeg alltid legger inn i hodet at virkeligheten nok ikke alltid var så idyllisk for de fleste, som den ser ut på museene.

 

De gamle damene som utenfor hvert hus går rundt og suller, er nok fulle av informasjon om hva vi egentlig ser, og hvordan husets historie henger sammen, men jeg er ikke stødig nok i russisk til å spørre dem ut. De fleste av disse husene var etter mine begreper for små til å tilhøre overklassen, eller godseierne, eller kanskje man skal kalle dem bujarene, siden vi nå engang befinner oss langt i Øst-Europa, men de var for fine til å tilhøre den jevne bonde. Mine beste tips går til lavadelen, smårikingene, men jeg er selvsagt ute av stand til å si det for sikkert, og noe informasjon fant jeg ikke.

 

Jeg må et sted i posten få sagt at alle husene, møllene, kirkene og de andre bygningene er samlet inn fra forskjellige steder i Ukraina, og bygget opp på ny. Hver del av parken tilsvarer byggeskikkene i en del av Ukraina. Det skal også være originalbygninger med de opprinnelige materialene, og ikke bare en moderne rekonstruksjon. Man trenger ikke være der lenge for å se at Ukraina har sin helt egen stil, beslektet med, men slett ikke den samme som den russiske.

 

Olga og jeg fikk bare besøkt to områder før hun ble lei, og vi gikk hjem. Jeg er neimen ikke helt i stand til å si hvilke to det var. Det første var det man ganske naturlig kommer til når man går inn parken, og ned til der selve museumsområdet begynner, der de første husene er. Så gikk vi en liten snarvei til venstre, gjennom en liten slags mørk skog, med en artig, nybygget, enkel, bred bro over en liten voll, og så opp til den store haugen hvor de fleste av vindmøllene er. Nedenfor der igjen er det et lite, nytt landsbyområde med noen få hus, og en liten kirke, vi gikk inn i de fleste av dem, men så var det jevnt over slutt.

Det er det foreløpig for posten også, resten kommer senere…

Bilder fra bryllupet

I dag kom de offisielle bildene fra bryllupet. Min vakre kone har møysommelig lastet opp 32 av dem, og tar jeg ikke feil, skal de være mulige å finne her. De er lastet opp på Flickr.

 

Jeg laster også opp noen. Nederst i posten finner dere lenker til ytterligere bilder, og til posten som beskriver hvordan bryllupet forløp. Også den er selvsagt spekket med bilder.

 

Mor og Tonje sommerfriske i limousin.

De har gjort noe i photo shop slik at jeg ser skikkelig forelsket ut.

Moren hvisker noen siste ting i øret til kvinnen som skal overta hennes sønn.

En alvorsstund før bryllupet. Var det noe mor sa, tro?

Hva alvoret enn var, virker det nå til å være over. I alle fall for min del.

Olias mor og kusine, Olia og meg. Ingen tvil om at jeg er gladest.

Olia med sin lille familie, mor og søster.

Vi har sagt ja!

Selv om Olia behersker både russisk og ukrainsk, ser hun ut til å konsentrere seg veldig med å skrive under riktig.

Vi har giftet oss, og nyter vår champagne.

Det er alltid noe ekstra når man har papiret i hånd. Vi er gift!

Det er mye å lese ut av ansiktsuttrykkene her. Jeg ser ut som jeg virkelig har fått større uttelling enn jeg fortjener, Olia og mama Irina er i sine russiske følelsers vold, og mor ser ut som om hun i alle fall ikke skal gjøre noe galt.

Mor er veldig fin i dette bildet her. Alle skåler over at vi har giftet oss.

Det er mye glede inni de lukkede smil…

Herre min hatt for en skjønnhet…

 

Det er av og til virkeligheten står helt på linje med det som ikke er til å tro.

Kom…

 

Jeg ser overhodet ikke ut til å være skremt med tanke på fremtidsutsiktene sammen med Olia.

Olia er i alle fall allerede i gang med planleggingen.

Bildet er tatt i utvendig skygge og innvendig sol.

Her er vi alle samlet hele brudefølget. Før musepekeren over bildet for å se navnene.

Bruden

       Nydelig.

Enda flere bilder kan dere finne i denne bloggposten fra min søster, Tonje. Historien om bryllupet finner dere i denne posten her.