Gode dager og forferdelige netter i Alupka

På ny har jeg funnet litt tid for meg selv her i Alupka, og kan skrive en autentisk post, selv om den ikke vil bli postet autentisk. Det er gått to dager siden sist jeg skrev, og de har begge vært like paradisiske som den første. Noen problemer er her riktignok, det er noe ugress i paradis, men ingenting av det har med Olia og meg å gjøre, og da er det paradis allikevel. Jeg skal her skrive hva som har skjedd siden sist.

 

Begemot

Jeg skrev litt om den katten som driver og går ut og inn av leiligheten vår som om den hadde større rettigheter til den, enn vi som har betalt for den. Ikke før har jeg skrevet det, så kommer den inn igjen, som om det var magi og tryllekunst. Olia har fått den ut, men den kommer inn et vindu som skal være aldeles umulig å komme inn igjennom. Det er dekket av gitter og gardiner, det står mengder av kjøkkenutstyr der, og karmen katten har å bevege seg på utenfor er ørliten. Men katten krøp inn gjennom gitteret og over kjøkkenutstyret akkurat mens jeg skulle skrive om all ugangen den gjorde i går, hoppet ned på gulvet og rett opp i sengen til Olia, som om den hadde større rettigheter til den, enn henne. Selv dyrevennlige Olia måtte frese ”gå vekk” på russisk, da katten med klørne forsøkte å ta lakendynen hennes. Allerede i går tenkte jeg å kalle katten Begemot.

 

Posten fra i forrigår var akkurat skrevet, og jeg skulle til å legge meg, da katten Begemot hoppet opp i vinduskarmen over meg. Den er mulig å komme opp i når vinduet er åpent, som det var. Jeg hadde bare ikke trodd den skulle komme tilbake dit etter å forlatt karmen frivillig, etter at jeg med alle midler hadde nektet den å hoppe ned fra den. Men den kom altså allikevel akkurat i det jeg var ferdig å skrive og hadde slått av datamaskinen. Denne gangen var den slett ikke villig til å forlate karmen, og langt mer ivrig etter å komme inn. Selv alle mine midler var knapt nok til å hindre den, og mine forsøk på å dytte den ned bare ergret den.

 

Til slutt fikk jeg dyttet den med en kleshenger, og gått til sengs. Vinduet ble forsvarlig lukket.

 

Ut på morgenen våknet Olia, og bestemte at det var tid for å lufte, det var altfor varmt og dessuten altfor dårlig luft. Dette var grytidlig, det var så vidt begynt å lysne, klokken var knapt fem, og min kamp med katten hadde hindret meg i å gå til sengs før halv ett. Jeg forklarte Olia problemene med katten, da jeg våknet av luftingen hennes, men hun mente det var bedte med en katt i rommet, enn å bli kvalt av dårlig. Det er vanskelig å være uenig i noe sånt.

 

Men Begemot viste at saken kanskje ikke er så enkel likevel, kanskje er det bedre å bli kvalt enn at denne katten kommer inn. Det varte bare noen øyeblikk før skyggen var i vinduskarmen, hodet var utenfor gardinene og kikket, og nå som ingen hindret den, hoppet den straks ned i stolen, og videre ubeskjedent opp i sengen der den frekt la seg mellom meg og Olia. Jeg hadde klokelig tatt plass nærmest veggen og lengst fra vinduet da jeg så hva luftingen tegnet til, men det var altså ikke nok, også jeg ble liggende med en katt. Tre ganger slengte Olia den over i stolen der den i det minste (eller meste) hørte hjemme, hver gang kom den tilbake som om ingenting var hjemme, og la seg til der den fant det best, ofte mellom beina til Olia.

 

Ingen må tro at dette bare varte noen øyeblikk. Til slutt måtte imidlertid selv dyrevennlige Olia innrømme at det ble for mye, og vi fikk kastet katten ut, og jeg satte vinduet på så ørlite gløtt at den ikke ville ha sjanse til å komme inn, men slik at vi likevel fikk litt luft fra det. I dag kom den altså inn det andre vinduet. Den er ikke til å tro, og hver gang hopper den like opp i sengen eller like opp dit den finner det best. Jeg har nå boltret til med vinflasker og knyttet med en ledning for å gjøre inntrengsel fra gittervinduet umulig. Men jeg vet at i morgen vil den smette inn straks vi åpner dørene.

 

Dagen i går

Livet med en russisk kone er bedre enn jeg hadde forestilt meg det, og det endatil jeg hadde forestil meg det svært bra. Det blir hver dag flere måltider servert, alle av dem er varme, og det skjer langt ofte at et måltid inneholder flere retter, enn at måltid blir hoppet over. Det siste skjer aldri. I går var en av de dagene hvor det var to varmretter til frokost. Først var det Kasja, en slags russisk grøt, så var det en av Olia egenkomponert blanding av paprika, tomater og ost. Til dessert var det fersk honning med lavasj, i den rekkefølgen, og te. Prekrasno.

 

Etter frokost ble det heldigvis litt dårlig vær slik at vi måtte benytte dagen til inneaktiviteter, og omstendighetene falt oss så heldig inn at været ikke skiftet betydelig nok før til kvelden. På kvelden gikk vi endelig ut og ned til stranden, denne gangen ned til bryggen, for dem som er lokalkjent, noe jeg tror de færreste er. Det vil overraske meg om noe særlig med nordmenn noensinne har vært her, selv om vi overraskende nok fant en ostehøvel i leiligheten her i dag.

 

Svømmingen tok jeg meg av mens Olia satt og solte seg i skyggen, solen var nok gått ned i det vi kom oss ut. Som jeg før skal ha fått skrevet, kommer kvelden tidligere her siden solen går ned bak de høye fjellene her. Etter badingen ble jeg pakket omsorgsfullt inn som min mor alltid gjorde det, og når jeg endelig var blitt tørr og varm, så skiftet jeg til byklær og vi gikk innom sentrum på vei hjem. Der kjøpte vi vin og mat for i morgen, som er i dag.

 

Dagen i dag

Allerede for dagen i går kunne jeg skrevet at sengen vi sover i her er så dårlig at det skulle vært skuddpremie på den. Den er et direkte problem, vil jeg si, det er umulig å sove godt i den, men derimot meget mulig å bli meget stiv og støl. Vi sov begge elendig i natt, og trengte nok litt lenger tid enn vanlig på å komme inn i lykkerusen vår. Olia får i tillegg den vanskelige starten at hun må lage frokost under elendige kjøkkenforhold, norske kvinner og menn som klager, ler vi av her nede. Denne dagen ble starten ekstra vanskelig, da hun etter timelange forberedelser med en slags potetmos, endelig er ferdig, og ser at den fordømte katten Begemot regelrett spiser av den. Det er slett ikke bra, og jeg trodde tusen og ett var ute da jeg hørte hylet hun sendte ut da hun oppdaget det.

 

Bloggleserne kan gjette uten noensinne å få svar på om jeg likevel spiste denne frokosten, om jeg ble servert en ny, eller hva som videre skjedde. At katten ble slengt ut trenger ingen å gjette på, det ble den. Ingen trenger heller gjette på at etter noen små minutter ut i frokosten var både Olia og jeg i lystig lag igjen. For meg var det ingen sak, jeg hadde jo stått ute på altanen og sett utover russiske bakgårder og Svartehavet, og tenkt at solen virkelig er livgivende, selv etter en så dårlig natt, føler jeg meg opplagt etter noen minutter her ute. Olia stod jo denne tiden inne og strevde med maten. Det er veldig lett å elske henne.

 

Soldag på stranden

Dette var en aldeles strålende soldag, og vi gikk straks etter frokost – også denne frokost hadde som dessert flytende fersk honning med lavasj, i den rekkefølgen – ned til stranden for å bade. Olia er nå blitt så norsk at hun foretrekker stedet med steinene, fremfor de kunstige betongmolene fra Sovjettiden de har her nede (men hun er fortsatt så russisk at hun foretrekker å ligge på betong, fremfor stein).

 

Olia var uvanlig nok førstemann uti denne dagen (jeg skulle lese en kronikk i Dagbladet om Telenors problemer i Russland, før hun leste den som en del av norsktreningen sin), men jeg var ikke lenge etter, og denne dagen var vi uti i timesvis, mens sakene våre la bekymringsløst på land inne på betongen. Sjøen er klar akkurat rundt disse steinene, og vi fant krabber og kreps, og studerte fisker og spennende hemmeligheter sjøen har å by på. Det ble ivrig fotografert, ivrig svømt, og fra meg og også Olia veldig ivrig stupt. Endelig har jeg funnet ut hvordan jeg skal stupe der det egentlig er for grunt.

 

Soldagen ble avbrutt av et beleilig tordenvær og ordentlig sommerregnskyll, slik at vi fikk kommet oss hjem og hun fikk servere lunsj, og vi fikk bedrive litt inneaktiviteter. Ved neste tur ned til stranden badet bare jeg, men nå var det ikke så artig når hun ikke var med, og selveste sjøen var blitt skitten etter regnskyllet (og sølen som ble skyllet ut i den med det).

 

Kveld

Også denne lille strandturen ble avbrutt av tordenvær og regnskyll. Fra denne har jeg bilder, så man kan få et inntrykk av hva et ordentlig regnskyll egentlig innebærer her nede. Denne gangen feilberegnet vi det maksimalt uheldig, slik at vi begynte å gå hjem akkurat i det det begynte, og kom hjem i det det sluttet. Vi fikk i aller bokstavligste forstand føle det på kroppene våre.

 

Til kvelden var det nytt måltid, middag, fortvilet uten vinåpner til vinene vi har kjøpt (men vi fant altså en ostehøvel). Vi fikk også anledning til å se på bildene vi hadde tatt, og til å snakke litt sammen.

 

Oppsummering

Det har uten at jeg egentlig hadde planlagt det slik blitt en ordentlig budsjettferie, dette. Livet her er meget enkelt, og meget billig. Nå som vi bor i gangavstand til sjøen, er det bare å spise, og gå ned til sjøen, som fyller dagene våre. Å prøve seg i Sevastopol og minnesmerker var en bomtur, på sommeren skal man bade, sole seg og kose seg, i hvert fall når man er på bryllupsreise. Og jeg kunne ikke i noen av mine fantasier forestille meg at en bryllupsreise med en russisk kone er så herlig som det er i virkeligheten.

 

 

 

Det er kveld, klokken er 2234 i Ukraina, og for første gang på lenge har jeg litt tid for meg selv til å skrive bloggpost. Olia var veldig trøtt etter en slitsom dag for henne, og la seg langt tidligere enn jeg selv kunne gjøre. For en gangs skyld var jeg lys våken, og ville aldri kunne klare å sovne. Så jeg fant frem litt klassisk musikk, mitt bærbare vidunder, og satte i gang med å skrive.

 

Når jeg vil få postet posten er imidlertid mer uklart. Det ser ut til at jeg for første gang på svært lenge vil måtte gå en hel måned uten tilgang på internett av noe slag. Det fantes riktignok noe i Alusjta, men 15 griven timen er ikke noe å betale i sommervarmen, og internett er heller ikke noe å bruke kvalitetstid på under selveste bryllupsreisen. Så jeg har valgt å la det være.

 

Jeg er heller ikke sikker på hvordan det blir med blogging fremover. Jeg har jo tidligere bare hatt meg selv å stå til ansvar for (selv om min arbeidsgiver har prøvd seg, og laget etiske retningslinjer for offentlig ansatte i Hordaland fylkeskommune, for å hindre noe av det jeg har lagt ut her, gjette seg til hva den som kan), nå har jeg også en kone jeg ikke vil annet enn glede.

 

Nåvel, denne posten vil i det minste bli skrevet, og en gang postet, og så vil vi se fremover hvordan det blir. Denne posten vil jeg begynne med å fortelle om situasjonen akkurat nå. Jeg skrev så optimistisk i starten at jeg hadde litt tid for meg selv til å skrive. Knapt før hadde jeg skrevet det, så kom et kattehode ned fra vinduskarmen, den samme katten jeg nettopp hadde tatt mot til meg og fått kastet ut. At jeg greide å få ut den sovende katten – som spankulerer inn i denne leiligheten vi bor i som om den var dens egen, og hopper opp i fanget mitt som om det var et møbel – var nettopp noe av grunnlaget for den veldige optimismen jeg skrev om. Nå er katten i vinduskarmen, og derfra har jeg gitt opp å få den bort. Den glor bare olmt på meg når jeg prøver å dytte den bort, jeg gjør meg bedre i å skrive enn i å fjerne katter.

 

Dette med katter og dyr er ganske karakteristisk for hvordan vi bor her nede. Også i den andre leiligheten var det katter som vandret rundt på takene der vi bodde, og som kom seg ned i gårdsrommet når det gjaldt, som for eksempel når vi hadde etterlatt en god kjøttpølse på spisebordet vårt. Dette er et godt stykke unna den kliniske luksustilværelsen vi har sovnet inn i, i Norge. Her i Alupka har vi et lite rom i et forholdsvis stort boligkompleks, en ganske stor tomt, der det på enkleste vis er bygget små hus med en etasje og uten kjeller, og der alt som kan leies ut blir leid ut. I går bodde vi i et rom på 5-6 kvadratmeter, i dag har vi flyttet inn i et større rom på 9-10. Jeg er matematiker, og verken over- eller underdriver. Det er godt regnet ut på øyemål.

 

Dagen i dag begynte som alltid med at Olia laget frokost. Hun er utrolig slik, samme hvor kummerlige kjøkkenforholdene er, og samme hvor vi er, så lager hun alltid frokost til oss på morgenen, og den er alltid varm. I dag var det stekte poteter og kjærlige tomater. Fra det ørlille krypinnet vi hadde var det deilig å stige ut i friluften, med frisk luft fra Svarthavet og utsikt helt dit ned mellom trærne. Alt smaker godt under slike forhold, og frokost man beundrer smaker bare enda bedre. Det var beundringsverdig å få til denne frokosten på det gamle kokeapparatet hun benyttet. Se bare bildene.

 

Til dessert var det fersk lavash (Georgisk brød) og fersk honning, kjøpt fra det trivelige herskapet vi bodde hos i Alusjta. Og nå fulgte jeg rådet – eller kall det gjerne oppfordringen – hans om alltid å spise honning med skje, smører man den ut over brødskiven forsvinner den. Te var det selvsagt også, og mens jeg spiste og koste meg ordnet Olia opp med å flytte tingene våre over i den nye leiligheten vi bor i nå. Jeg unnlot ikke å takke henne, og gjør det på ny nå helt offentlig.

 

Etter at hun også hadde takket meg (hun er fantastisk slik, hun lager mat gjerne, så lenge jeg betaler den og spiser den), gikk vi ned til sjøen. De fem minuttene vertinnen vår snakket om dit måtte nok dobles litt, men det var grei gangavstand, og praktfull sjø. Sjø og strender her på Krim kan jo være så mangt, som jeg forhåpentligvis vil få skrevet litt om. Her kom vi etter å ha prøvd en annen vei enn den vi prøvde i går, ned til sjøen der vi hadde to alternativ: Til høyre lå en vanlig strand til fri benyttelse, nokså pakket med folk, nokså langgrunt vann, og nokså skittent syntes det meg sånn. Til venstre lå steiner og betong (Sovjetunionen ville gjerne hjelpe naturen litt, og slengte ut ubegripelige mengder bølgebrytere i betong, så stygt at ingen bølge ville kunne gjøre større skade enn disse bølgebryterne gjør). Vi gikk til venstre.

 

Der fant vi oss skam å melde en bølgebryter å sitte på. Olia foretrekker i motsetning til meg siviliserte byggverk og strender, fremfor naturlige steiner og berg, mens jeg i motsetning til henne foretrekker at det skal være høyt og stort og tøft. Denne vanvittige klossen av en bølgebryter utgjorde det høyeste punktet langs hele denne delen av den umiddelbare kystlinjen, så at vi satte oss der var et kompromiss.

 

Det tok ikke lang tid før jeg bestemte meg for å bade. Det tok imidlertid lang tid før jeg gjorde det. Jeg har nemlig fått det for meg at mannfolk ikke hopper i sjøen, hvis du ikke våger å stupe, kan du like godt la det være. Og det tar seg ikke ut at en mann driver og kryper og kravler seg ned i sjøen, det skal være skikkelig. Så det blir regelmessig et problem når jeg er usikker på bunnforholdene, som jeg var her, og jeg blir stående å gjøre det som er aller verst, nemlig å nøle.

 

Denne gangen nølte jeg så lenge at det begynte å regne. Da er jeg nødt til å ha en kone eller mor som kan rope meg inn under et teppe eller noe, slik at ikke blir kald. Det var en riktig koselig regnværsskur under teppet med Olia.

 

Etter regnet ville ikke Olia tilbake til steinen – eller betongklossen – som nå var kliss våt, og la seg lenger inne på en annen og helt uforståelig betongkonstruksjon. Jeg gikk og badet, denne gangen ordentlig.

 

Svømmende i Svartehavet ble jeg riktig sikker på at Alupka var et godt sted å være. Utsikten i sollyset var nydelig. I horisonten var en klokkeklar linje hvor havet møtte himmelen, frem dit bølget det og glinset det, og den lyseblå fargen til himmelen var vakker som den alltid er. Mot land kunne ikke engang den ufyselige betongen ødelegge inntrykket, det var fortsatt steiner å skvulpe inn på, og i riktig sollys blir til og med viltvoksende gress, trær og buskas vakker. Til og med alle de Krim-typiske gjerdene kunne jeg godta.

 

Høydepunktet var imidlertid Voronsovskij-palasset, og Aj-petri, som begge alltid var i sikte, og den vidunderlige utsikten mot øst. Det var til overmål den veien jeg svømte. Jeg kunne svømt så langt jeg ville, noe jeg for så vidt også gjorde, men jeg snudde der vi i går hadde vært på en slags Michael Jackson minnekveld, en minnekveld hvor minnet lå i at man spilte omtrent to låter i timen fra han som skulle minnes, og ellers høylytt amerikansk og russisk tekno. Vi gikk tidlig hjem, kan vi si, og jeg ble heller ikke lenge på betongbryggen der, før jeg stupte uti igjen og svømte tilbake.

 

Nei, det var en herlig dag. Olia møtte meg i vannet, og jeg var prins og reddet henne, og hun var havfrue, prinsesse og det ene og det andre, og alltid lykkelig over å bli reddet, og mange ganger skapte jeg større problemer med redningsaksjonene mine, enn hun ellers ville hatt, og begge var vi lykkelige i solen. Det gikk ikke lenge før jeg styrtet av gårde for å kjøpe middag til min vidunderlige kone, middag i betydningen mat midt på dagen, hva det ville bli, var det ingen som kunne vite.

 

Det ble Plov. Og som det av og til blir, ble det til at jeg kjøpte to porsjoner, og spiste begge porsjonene selv. Det var med min kones velsignelse og til min glede, for jeg var veldig sulten, og hun var ikke det. Og jeg fant på ny anledning til å gi en utlegning om hva jeg mener om mat, der noe av hovedpunktet altså er at smak, utseende eller pris aldri må gå bekostning av mengden. ”Hva er poenget at det ser godt ut, hvis man ikke blir mett av det?” er et argument også min kone liker godt, og jeg benyttet sjansen til å rose henne for det. I samme slengen roste jeg maten hennes, som er veldig god og alltid rikelig, og jeg roste også henne fordi hun er så pen og snill og god.

 

Jeg stjal meg til enda et lite bad før det var tid for å gå hjem. På veien stakk vi innom butikken for å kjøpe vann for tørsten og kjøtt til middagen, det vil si at jeg stakk innom, mens hun gikk hjem. Jeg var i tre butikker og fant nok av vann, men kjøtt er ikke så enkelt alltid i fremmede land, og jeg valgte i stedet for å gjøre et bomkjøp, å gå hjem og glede meg over en ny god middag med poteter og tomater eller egg, eller hva hun måtte finne på. Hun fant på å gå i butikken selv.

 

Det var samme, råtne kokeapparatet, det tok en time å lage poteter med det, men nå kunne hun i det minste lage det inne i vårt eget rom på vår egen kjøkkenbenk, og ikke som sist ute på veranden med en ledning i spenn inne fra rommet og ut. Vi spiste ute på den lille, trivelige forhøyningen vi har for oss selv like utenfor, katten var selvsagt, selverklært gjest, og etterpå gikk vi inn for å se på dagens fangst av bilder.

 

Det var under bildeseansen hun ble aldeles trøtt og sovnet, og jeg fikk satt meg til med skriving (og kattefjerning). I løpet av dagen fikk vi også begge snakket med våre mødre, som skulle være godt informert. Som alle vil forstå har det vært en alle tiders dag, og jeg kan legge meg like fornøyd som jeg har sovnet alle de andre dagene her nede. Og våkne like lykkelig i morgen.

Et lite lukseriøst feriehjem i Alupka

Her skyter jeg inn en liten bloggpost med en beskrivelse av leiligheten vi bor i her i Alupka. Vi har bodd i to, den ene 20 griven dyrere, og omtrent dobbelt så stor, men med en så forferdelig seng at Olia egentlig har lyst til å flytte tilbake til den lille leiligheten på 5-6 kvadratmeter. Jeg skal beskrive begge, i tillegg til komplekset de er en del av. Det skulle gi et godt bilde av hvordan folk bor her nede.

Olia ligger på sengen, jeg tar bilde. Sånn er rommet vårt. Mer er det ikke.

Husgården

Husgården har en inngangsport av jern, laget en gang for alle, med bulker og rust som får stå som det vil. Noen av disse inngangsportene er malt, da i klare, rene farger, oftest blå eller grønn. Denne inngangsporten var grå, mener jeg å huske.

Gården ligger 10 meter fra busstasjonene, like ved en butikk som heter ”Elepada”. Rundt busstasjonen er også to andre matbutikker, en liten basar som det heter her, en torghandel for et lite utvalg grønnsaker og frukt, forresten fantes det to av dem også, og i tillegg er det en butikk her som selger såpe. En jente i 20-årene har spesialisert seg på å selge alle typer batteri. Vareutvalget er plassert på et eneste lite bord midt på gaten. Og så finnes det her kafeer. Til sentrum er det 5-10 minutter mot øst, til stranden 5-10 minutter mot syd. Like ovenfor oss er det en tradisjonell kirke med løkkupler, den er under restaurasjon. Overalt her i Alupka ligger majestetiske Aj-Petri over oss, og det vide Svartehavet under oss. Beliggenheten til boligen er altså upåklagelig.

Med en gang man kommer inn porten til husgården begynner katter og hunder å løpe rundt. Noen av dem er tydelig hjemløse, mens andre antageligvis hører til her. Noen er til og med i bånd. Den første familien bodde i en boenhet til venstre. Dem var det lite kontakt med, så jeg vet ikke om de eide stedet der de bodde, eller om de var feriegjester som oss. Ofte så vi dem sitte og spise, eller noe. Så var det flere boenheter, og jeg klarte aldri den tiden jeg bodde der å finne ut hvor den kvinnelige huseieren egentlig bodde.

Hele huset var en lang, stor, flat trebygning med forskjellige typer blikktak og forskjellige provisoriske løsninger for forskjellige problemer som måtte ha oppstått i husets levetid, om det er slitasje, ting som må repareres eller ting som bare er litt praktisk. Løsningene var langt fra så finurlige og praktiske som hos den livlige altmuligmannen i Alusjta, ”men de fungerte”, skulle jeg gjerne sagt, men det kan jeg ikke si, for mange av dem fungerte ikke. For eksempel når det regnet, så regnet det tvers igjennom alt utendørs, så det ble umulig å sitte der og spise.

De fire leiligheten nederst er jeg sikker på var ferieleiligheter, for der så jeg folk gå ut og inn, og de var helt tydelig i feriemodus. To av leiligheten bodde vi i selv, dem skal jeg beskrive nærmere, de to andre lå på baksiden, den ene på bakkenivå, og den andre en trapp opp. Her bak var det utsikt til Svartehavet, riktignok gjennom typisk russisk langt-fra-vedlikeholdt buskas. Det var denne utsikten og den friske luften (i Alusjta var forgården vår så dekket av vegger og tak at vi egentlig ikke følte vi var ute når vi var der, og innestengte trær gav også en slags innestengt lukt, dette var verken ute eller inne) som gjorde at jeg sa ”Normalna” (=greit) da Olia spurte meg hva jeg mente om stedet.

Greit er den sterkeste betegnelsen man kan gi det.

Toalettet

I Alusjta hadde vi et fungerende vannklossett der vi måtte kaste dopapiret i en søppeldunk like ved. Denne ble tømt av vertinnen omtrent hver dag, så det var ikke noe problem. Dusjen hadde bare kaldt vann, men dette kom fra en tønne på taket, og var varmet opp av solen, så om man ikke dusjet nattestid, gikk dette greit. Det var noen slags fliser på vegger og tak, men helt tett kan det umulig ha vært, for det kom hele tiden innsekter inn. Det var et drømmetoalett i forhold til Alupka. 

Her var det også vannklossett, og man kunne kaste papiret i det, men man kunne ikke egentlig trekke opp. Avtrekket var hengt seg opp, så det forsøkte bestandig å spyle, slik at man måtte trekke og la være å trekke ved å skru på selve vanntilførselen ved siden av. Dusjen og vasken var kombinert, det var en slik anretning som man hadde i gamle badekar med kombinert dusj, man skrur på et liten bryter for å bestemme hvor man vil ha vannet hen. Varmtvann var det riktignok, men når det ble brukt, gikk strømmen. Kaldtvannet var omtrent uten trykk, så man måtte dusje seg under en eneste liten stråle. Det var ikke engang forsøkt med fliser på veggene, de var dekket av treverk og i sopor, en løsning jeg best vil kalle permanent midlertidig. Og det fungerte så dårlig at svære innsekt vandret fritt rundt. Jeg talte aldri færre enn tre edderkopper der, alle med hvert sitt fritt  spunnede edderkoppnett, et sikkert tegn på at vedlikeholdet er så som så. Edderkoppene var av den store, ekle typen som best er egnet til å fremkalle frykt for dem som er redd edderkopper.

Sånn er toalettet vårt. Olia henter vann i dusjen.

Toalettet hadde en snedig løsning med lås både på utsiden og innsiden. Enda mer snedig var det at bare den på utsiden virket. Minst fire feriefamilier pluss vertinnen delte dette toalettet, vet jeg. Men døren passet ikke helt i åpningen sin, så den var litt vanskelig å få opp. Dermed rakk man å rope ”njet”, om noen forsøkte å komme inn mens man gjorde sitt fornødne. Dusjen hadde et forheng, vilt festet i en spole i sopor. Så kan man tenke seg hvor smidig man lukket forhenget.

For de leilighetene som ikke hadde vask inne, måtte man også ta oppvasken inne på dette toalettet. Dermed kan jeg skrive en setning som at min kone tok oppvasken i dusjen.

Kjøkkenet

Eventuelle nordmenn som prøver seg her nede vil sikkert spise de fleste måltidene sine på restauranter og kantiner rundt omkring. Da vil ikke kjøkkenet være et problem. I alle andre tilfeller vil det være det.

Hver boenhet her hadde sitt eget lille utvalg kjøkkenredskap og –utstyr. Det var alltid sparsomt. Man kunne regne med et par kopper, et par kniver, noen skjeer og gafler, noen få tallerker i ulik fasong og størrelse, og noen få gryter. Utover dette kan jeg bare beskrive ”kjøkkenet” i de to leilighetsenhetene vi bodde i, jeg må sette ”kjøkken” i hermetegn”, for det var ikke noe kjøkken i den første. Det var en vannkoker og en hybelkomfyr med to kokeplater. Hybelkomfyren hadde ingen ovn, selvsagt, og de to kokeplatene hadde ingen plater. Man satte altså grytene direkte på den rustne varmetråden. For dem som ikke selv forstår hva det innebærer, vil jeg si at det gikk tregt. En ordentlig gasskomfyr var noe av det Olia savnet mest.

Men mat blir det…

Når maten så var laget, hadde man et lite bord og et par stoler utendørs. Nærmere beskrivelse av kjøkkenet, må gå gjennom beskrivelsen av leilighetene vi bodde i.

Den første leiligheten på 5 kvadrat

Om denne leiligheten er ikke stort å si. Det var en dobbeltseng der, og når man så satte inn kofferten, måtte den stå på høykanten for ikke å dekke hele gulvflaten fra veggen til sengen. Det var et lite vindu med gittergardiner. Det var en liten TV, som det er i alle leilighetene her nede, ikke et eneste av dem har vi skrudd på for et eneste øyeblikk. Det var en lampe for lys, en bitteliten kommode med et bittelite skap, og det var et kontaktledning med skjøteledning for kontaktbruk utendørs.

Kontaktbruk utendørs var nødvendig for å lage mat, det vil si bruke det udugelige kokeapparatet vi hadde til disposisjon. Olia var den reneste heltinnen da hun gjorde det. Ledningen var akkurat litt for kort til å rekke helt ut, så den måtte stå i spenn, og hun måtte stadig trå over dem, når hun skulle gå frem og tilbake. Døren inn måtte selvfølgelig stå på vidt gap når kjøkkenet var i bruk. Jeg registrerte ingen annen familie bruke dette kjøkkenet mens de bodde her. Til det er å si at vi også tok kokeapparatet med oss til vår nye leilighet når vi skiftet. Heller ikke ukrainerne som bodde her så ut til å være særlig interesserte i å lage maten selv, når de er på ferie.

Olia fester skjøteledningen for å få “kjøkkenet” ute til å fungere.

Det som var bra med denne leiligheten, er at når man åpnet døren og steg ut, så hadde man straks herlig utsikt over Svartehavet og rikelig med frisk luft. Det var et sted å bo for dem som bare trengte et sted å sove, og ikke noe mer. Den kostet en liten hundrelapp, selv nå midt i den travleste turistsesongen. Jeg tror egentlig ikke jeg vil anbefale den.

Den andre leiligheten på 10 kvadrat

En av hovedgrunnen til at vi ville skifte var at den andre leilighet hadde kjøleskap, oppvaskbenk og en liten vask. Kjøleskapet virket, men bråkte, og gjorde nok kanskje sitt til at det ble et lite hakk varmere der inne. Når noen brukte varmtvannet i dusjen, gikk strømmen, og dermed virket ikke kjøleskapet heller, naturligvis. Oppvaskbenken og vasken var helt ok.

Leiligheten inne var i tillegg til det jeg allerede har nevnt utstyrt med en dobbeltseng og en lenestol ved siden av sengen. Den stod klemt inn mellom veggen og sengen, det skulle beskrive hvor stor plass vi hadde. Lenestolen var ok, sengen lar seg ikke beskrive med et så forsiktig ord som elendig. Den er noe av det verste jeg har sovet i. Første gang jeg la meg der, tenkte jeg at dette går ikke, jeg ødelegger ryggen. Ryggen overlevde, men søvn ble det ikke. Sengen var så dårlig at den første leiligheten på 5 kvadrat egentlig var å foretrekke. Olia ville flytte tilbake dit, det som hindret oss var at noen andre hadde flyttet inn dit.

Når vi lukket opp døren kom vi rett ut i en trang korridor fra forgården til altanen. Det var altså ikke den følelsen av friskluft som vi fra den første, lille, da vi kom ut. Men vi kunne gå noen meter rundt huset, og benytte altanen vi også, hvis vi ville, og det ville jeg gjerne.

Spisestedet i den nye leiligheten var en benk og et bord, en krakk og en stol. Det var til og med gardiner å trekke for, hvis vi ville spise uforstyrret. Dessverre var alt sammen plassert på en støpning som ikke var helt jevn, så utenom på benken, satt man i nedoverbakke. Når det regnet, som det regelmessig gjør her nede midt på dagen, blir alt klissvått. Det provisoriske taket er ikke i nærheten av å være tett. Som følge av dette spiste vi flere av måltidene våre inne på den elendige sengen.

Det var altså ikke noe særlig til bolig, dette her. Jeg pleier ikke å være kravstor til luksus når det gjelder sted å bo, men her var jeg i nærheten av grensene mine. Det skulle også ende med at vi flyttet, som senere poster vil vise. Men en opplevelse var det, og jeg har gjennomlevd den.