Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Første del

I min lesning av russiske romaner på originalspråket har jeg lagt meg for vane å ta for meg de aller største. Det begynte med Brødrene Karamasov, fortsatte med Mesteren og Margarita, deretter leste jeg Forbrytelse og straff, så var det Anna Karenina, og nå er det altså Idioten. Alle har jeg selvfølgelig tidligere lest på norsk, og den norske oversettelsen er også nå god å ha å støtte seg til. Idioten er oversatt av Geir Kjetsaa, det er også han som har oversatt den versjonen av Brødrene Karamsov jeg for det meste støttet meg til (siste del leste jeg i en utgave oversatt av Olaf Broch, mener jeg å huske). Kjetsaa er som vanlig en stødig oversetter, men han har en uvane med å gjøre det lett for seg selv når han støter på problemer. Det dekker som regel noenlunde meningen, men det er slett ikke alltid det samme som Dostojevskij selv har skrevet.

Romanen Idioten blir til på 1860-tallet, den gang Dostojevskij selv er gjeldsslave og må flykte fra Russland for ikke å havne i gjeldsfengsel. Han legger seg for vane å få penger på forskudd fra forleggeren, og for å få disse forskuddene, sier han at han er kommet mye lenger med romanprosjektene sine enn han egentlig har. Dermed får han noen forferdelige tidsfrister å forholde seg til for å få ferdig romanene sine, og ved en anledning risikerte han å miste rettighetene til alle verkene han hadde skrevet og kom til å skrive, om han ikke fikk ble ferdig i tide. Romanen han da tenkte å skrive var Forbrytelse og straff, da han så det ble helt umulig, skiftet han til en kortere roman og skrev Spilleren i stedet. Så skrev han Forbrytelse og straff i stedet.

Også Idioten er skrevet stort sett like raskt som det tar å bevege pennen over papiret. Han var heldig og var gift med en herlig kvinne som kunne renskrive manuskriptene hans, hun er etter min mening den suverent viktigste konen i litteraturhistorien, uten henne hadde rett og slett ikke Dostojevskij fått ut bøkene sine. Hun stod også med ham en periode i livet der han slet skikkelig, både med epilepsien og med spillegalskapen, og altså med gjeldsbyrden og sin egenpålagte landsforvisning. Det er også i denne perioden Dostojevskij skriver noen av sine aller største romaner.

Dostojevskij er min ubestridte favorittfavorittforfatter, og jeg har lest alt av ham og mye om ham. Hva jeg skriver om Idioten er slett ikke alt suget av eget bryst. Min tolkning og lesning henter nok mest fra Bakhtin, men jeg kjenner ikke Bakhtin så godt at jeg kan kalle meg noen disippel. Jeg tror bare at han har påvirket også andre som skriver om Dostojevskij, inkludert oversetterne våre og deres tanker i forordene og etterordene.

Et herlig kjennetegn med Dostojevskij er at alt skal skje på en gang. Der Tolstoj skuer ut over det hele og har full kontroll på det hele fra start til mål, står fortelleren til Dostojevskij alltid midt i tingene, og vet ikke hva han skal fortelle først av alle opplysningene han har. Handlingen er uhyre intens, det står alltid svært mye på spill og det blir alltid avgjort i løpet av svært kort tid. Romanene hans er svært tykke, men handlingen strekker seg gjerne bare over et par dager. Karakterene er alltid sterkt utsatt for og sterkt mottaglige for påkjenninger og inntrykk, og blir kjørt gjennom de verst tenkelige situasjoner og utfordringer, akkurat det som ikke må skje, skjer hele tiden.

Første del av Idioten har kolossalt mye handling presset inn i de drøye sidene det tar å fortelle det som skjer. Men tidsrommet fortellingen foregår er ikke mer enn en dag, fra toget fra Warszawa ruller inn på stasjonen i Petersburg, med fyrsten og Rogozjin ombord, til Rogozjin samme kveld rapper med seg Nastasia Filipovna fra fødselsdagsselskapet hennes. Situasjonen er helt skjebnesvanger, for henne, for Rogozjin, for Ganja, for general Jepantsjin, for Totskij, og for mange, mange flere.

Å lese Idioten på ny er et meget behagelig gjensyn. Det er også sjelden Dostojevskij utmerker seg med slik herlig humor, som her, når han lar fyrsten varte opp med de mest uventede handlinger og utsagn midt i dette verst moralsk forkrøplede russiske samfunn man kan tenke seg. Og første del er bare en fjerdel av handlingen…