Den litt tørre overskriften skjuler en seanse så sterk at jeg ser meg nødt til å skrive en bloggpost om den i ettertid. Vanligvis pleier jeg jo å bryte pakkingen for en stund, for å skrive om stemningen når alt flyter og man i det hele tatt ikke vet om man blir ferdig i tide. De siste gangene jeg har reist har jeg vanligvis reist med morgenflyet til København, og så videre dit jeg skal, som oftest til Kiev. Dette flyet går klokken seks, og jeg er godt vant med at jeg stuptrøtt blir sittende og pakke til langt på natt, bare for å stå opp rett etter jeg har lagt meg. Denne gangen ble det verre enn noensinne.
Jeg kom hjem fra jobbavslutning sånn litt utpå ettermiddagen. Olia hadde litt av hvert av nyheter. På den gode siden viste det seg at hun skulle få økonomisk godtgjørelse for truckførerkurset hun tok forrige uke, ikke verst bare det, Olia ville gjort hva som helst for slike penger, det sier litt om arbeidsmoralen der øst. På den dårlige siden hadde hun fått beskjed fra NOKUT om at de bare godkjenner den høyere utdannelsen hennes, og at det dermed på ny var i det uvisse hvordan hun skulle komme seg inn på høyere utdannelse i Norge. Studiekompetanse har hun jo eller må hun jo, men noen poengsum å konkurrere med har hun ikke etter hva vi kan se. Olia brukte noen timer i fortvilelse som følge av dette, og hadde også besøk av en venninne for litt kriseminimering.
Men det var altså pakkingen det skulle handle om. Ingenting var som vanlig gjort. Olia hadde begynt litt sånn halvveis og usystematisk, men det meste gjensto da jeg begynte å ordne med mine ting. På veien måtte jeg forsikre meg om at pengene fra NAV kom riktig frem til Olia. Noe kontonummer hadde hun jo ikke oppgitt hos dem, og sender de postgiro, vil vi være bortreist neste måneden og riktig vel så det. Mor ble satt på saken, og det gikk ikke så smertefritt som det gikk å skrive setningen. Her er det ikke mor som har skylden, skylden ligger i å finne ut hva som måtte gjøres.
En annen ting som måtte ordnes var forsikringen. I årevis har jeg hatt reiseforsikringen på det mest idiotiske tidspunktet tenkelig, akkurat den tiden jeg reiser på sommerferie, og midt oppi jeg må ordne alle andre tingene jeg å ordne for reisen. Her ble det forvansket at det var så sent på kveld at alt var stengt, så jeg kunne ikke få undersøkt enkelt ved å kontakte dem. Forsikringen gikk ut 21. juni, det stod sånn halvveis at jeg var registrert på ny for neste år, men det stod ikke sånn at det var tydelig dette var bekreftet. Heller ikke var det trukket noen avgift. Jeg har efaktura-avtale med dem, men ingen efaktura var registrert. Det var i det hele tatt helt i det ugreie hva som var skjedd, og hva situasjonen var.
På toppen fant Outlook det for greit å krasje, så jeg mistet mailsystemet mitt med alle mailene jeg tidligere har sendt forsikringsselskap. Jeg kunne ikke gå tilbake for å sjekke hvordan dette var gjort før, og det var akkurat det ekstra irritasjonsmomentet tungvint å få sendt mail til dem på ny.
Slik gikk kvelden, slik var det. På et tidspunkt bestemte Olia seg for å legge seg. Ikke så dumt, vi skulle jo stå opp klokken tre. Men jeg måtte få ordnet det alt sammen. For meg er det jo også viktig å bestemme seg for hvilke bøker jeg skal ha med, og få med de riktige elektroniske duppetittene med de riktige ledningene til dem. Ja, det var det ene, og det var det andre. Det er den mest stressende pakking jeg har hatt, og den konkurrerer med mange.
Men til slutt var imidlertid alt som kunne gjøres gjort. Og jeg har nå heldigvis ikke så verst fylt opp av evnen til å ikke bruke tid og krefter på det jeg ikke lenger kan gjøre noe med, ikke så aller verst evne til dette. Pakkingen var gjort, og det viktigste var ganske sikkert med. Klokken ville ringe 0300, og siden flybussen gikk fra sentrum 0350, ville vi til og med ha tid til å se over litt ekstra og kanskje slenge inn noe etterfyll. Vi kunne roe oss for den korte natten.
Og da overtok reisefeberen. Vi lå lenge og dirret før vi sovnet, og våknet igjen og stod opp lenge før vekkerklokken skulle ringe klokken tre om natten.
