Den lange historien om kjøp av en kontorstol

Jeg begynte onsdag på  å skrive hvordan vi begynte på stolkjøpet vårt, og feilte fra starten. Denne skal handle om hvordan prosjektet fortsatte, men tro ikke den vil føre frem til mål. Den er så langt vi kom denne fredagen, og fortsatt er kommet søndag 4. juli hvor posten blir skrevet.

Saken begynner egentlig med romflyttingen tirsdag, jeg så da veldig tydelig at Olia har to fine skrivepulter men ikke en eneste skikkelig kontorstol. Vi flytter ut og inn på kjøkkenstoler, som blir stående på kjøkkenet, balkongen og rommet til Olia helt vekselvis. Det er heller ikke noen skikkelig god stol å sitte i her nede, det er trestoler, foruten en stol med et slags mykt overtrekk, det er liksom godstolen. Jeg tenkte jeg kunne spytte i med litt penger, og foreslo en kontorstol. Det ble straks vedtatt, ved siden av en rekke av de andre tingene som ble foreslått utbedret, og forsøkt gjennomført den fryktelige dagen onsdag. Kort fortalt for de som ikke gidder sjekke opp posten, var vi i butikker i timevis, og endte opp med å bli mistenkt for tyveri, og ikke få kjøpt noen stol. Butikken vi hadde prøvesittet mange stoler i, og som Olia hadde foreslått som den beste, var nå også utelukket.

Så begynte Olia arbeidet med å lete på internettet. Og her fremviste hun en tålmodighet som gikk over min fatteevne og tålegrense. Hun fant ganske snart samme stol vi hadde bestemt oss for i en annen butikk, billigere, og med levering og montering inkludert. Denne butikken, som het Mebelini, og hadde fine og pålitlige nettsider, hadde også flere stoler, hvor vi bestemte oss for en som var enda bedre (i hvert fall så den bedre ut), og bestilte den.

Det virket for godt til å være sant. 1200 hryvna, gratis levering og montering, betaling cash kontant til den som leverer. Det kom bekreftelse på mail, og neste dag ringte de. Det var noen problemer. Butikken befinner seg i Dnjeperpetrovsk, omtrent 40 mil fra Kiev. De var ikke så ivrige etter å kjøre opp en stol uten å få betalingen på forhånd. Og Olia ville på ingen måte betale på forhånd. Dette er ukrainsk tillit, den er lik null. Jeg prøvde meg med at om det er mulig å betale med visa, så er firmaet ganske sannsynlig til å stole på, men Olia ville verken stole på firmaet eller på visa, og under ingen omstendighet betale på forhånd. – Dette er Ukraina, sa hun.

Dermed ble telefonsamtalen forlatt med at de sa de ikke ville komme om vi ikke betalte på forhånd, og Olia sa vi ikke ville betale om de ikke kom. Vi veddet hun og jeg, en flaske vin mot en øl, på at de ikke ville komme, mot at de kom. Olia mente at når de måtte levere for å få pengene, så kom de.

Siden kom hun mer i tvil om sitt eget veddemål, og fortsatte å søke på internett etter kontorstoler torsdag kveld og fredag formiddag. Fredag formiddag bladde vi oss gjennom et firma som sikkert hadde tusenvis av kontorstoler til øynene våre ble store og altfor våte, vi måtte kort sagt ut og lufte oss litt. Olia forsøkte å lede oss til enda en møbelbutikk, som om vi nå var viljeløse zoombier under en fremmed makt, som om det nå var demonisk bestemt vi skulle kjøpe den fordømte stolen. Det er noe av det nærmeste vårt ekteskap har vært en krise.

Vi bestemte oss for å roe oss. Vi er lykkelige. Solen skinner. La oss glemme stolen for en stund. La oss gå litt hvert til vårt, slappe av. Olia reiste opp til Petrovka (stedet med bokhandelen) for å kjøpe en spansk-russisk ordbok, jeg spaserte fra Petsjersk metrostopp oppover mot Arsenalnaja for å ta meg en lang spasertur i en by jeg liker godt. Jeg kunne selvsagt vært med Olia og kjøpt ordboken, men jeg er en mann, og liker ikke å handle. Selv bøker kan jeg av og til få nok av. Av og til vil jeg bare ha litt fred.

Det var ingen problemer. Olia reiste opp til Petrovka, og jeg gikk min spasertur og fikk spist meg en god lunsj på veien. Ja, jeg var i riktig så godt humør og alle gryende kriser var tilbakelagt da jeg kom tilbake.

Olia kom en stund etter. Sint som et uvær. Hun hadde glemt mobiltelefonen sin, og lånt min, men jeg hadde tatt nøklene, og kommet hjem mye senere enn henne. Hun hadde gått lenge rundt og ventet, og til og med ringt på en gang uten at jeg hadde hørt det (jeg oppfattet rett og slett ikke at det var lyden til ringeklokken). Hun hadde også funnet stolen vi trengte. Nettopp der oppe på Petrovka, der finnes også et stort varemagasin. Hun hadde prøvesittet stolen, den samme vi hadde bestilt, “Konsul”, heter den, og den var god og alt i orden. Det var bare å reise opp og kjøpe den.

Jeg hadde flere ganger under den manglende handelen vært på nippet til å godta en hvilken som helst stol for å få saken ut av verden. Men jeg hadde tatt meg i det, denne stolen skulle jeg sitte i i årevis. Det ville være dumt å gjøre en dårlig jobb i innkjøpet.

Nå skulle imidlertid alt være klart. Det var et siste lite offer. Sette meg i metroen med Olia, reise opp til butikken, og så få fraktet stolen hjem igjen. Det var drøye to timer igjen til Brasil – Nederland. Vi ville akkurat rekke det om vi gikk med en gang.

Ved fotgjengerovergangen før metrostoppet Petsjersk sa vi til hverandre at nå skjer det, nå får vi stolen. Jeg tok imidlertid det forbehold at den er ikke i hus ennå, vi hadde vært sikre før.

Vi kjøper metrotalonger, legger inn i automaten, kommer igjennom. Vi kjører ned rulletrappen. Olia har hele tiden forsøkt å komme i kontakt med firmaet Mebelini, der vi hadde bestilt stolen. Hun hadde endt opp med å skrive en tekstmelding til dem, om at vi ikke ville ha stolen allikevel. På vei nedover rulletrappen ringer de, og kommer med et konkret tilbud. Det er hundre hryvna lavere enn stolen vil koste der vi er på vei. Det er levering i løpet av neste uke.

Og Olia og jeg står overfor et vanskelig valg. Skal vi fortsette til varemagasinet, kjøpe stolen, og få saken ut av verden og stolen på plass? Eller skal vi skifte til tilbudet som vitterlig er bedre. “Vitterlig bedre” er et godt argument, for Olia ble det avgjørnde at denne stolen var hundre hryvna billigere. Så hun forsøker der nede i metroen å få kontakt med Mebelini, fortelle dem at vi tar stolen deres likevel. Men mobilen virker ikke.

Så Olia skriver en tekstmelding i stedet. Hun skriver at deres tilbud er best, og at vi vil ha stolen fra dem.

Og der står vi nå. Det hører bare med til historien at vi har ikke fått svar på denne tekstmeldingen. Moren og søsteren ler, og sier at vi vil aldri få stolen før vi har reist til Krim. Jeg er langt mindre optimistisk, kanskje vil vi aldri få stolen overhodet.

Jeg har i løpet av uken blitt noen erfaringer rikere hva det egentlig vil si å bo i et land som Ukraina.