Eupatoria er en by med litt over 100 000 innbyggere. Den ligger på steppelandet på Krim, på vestsiden, og nord for fjellene i sør. Det er en by med rik historie, grunnlagt av de gamle grekere, kjent av romerne, erobret av tartarer, mongoler og tyrkiske ottomanere, før russerne erobret byen sammen med resten av Krim under Katarina den store. Den var også åsted for kamphandlinger og erobringstokt både under Krimkrigen og andre verdenskrig. Olia og jeg er stasjonert her nå, i en knøttliten slags hybelleilighet i de karakteristiske, Krimske husene her nede.
Togreisen ned hit gikk noenlunde som den pleier å gå. Vi reiste via Simferopol, og derfra med buss ned hit. Toget fra Kiev gikk klokken 1253. Først da vi praktisk talt stod på perrongen oppdaget vi at ankomsttiden var det man kan kalle ukonvensjonell: 0415. Nåvel, det var ingenting å gjøre ved. Vi brukte ettermiddage til å ligge i sengen og slappe av. Det mest uventede avbruddet var av to russisk ortodokse prester kom inn i kupeen vår, og begynte å messe og velsigne oss. Denne velsignelsen er ikke så puslete som de protestanstiske velsignelsene vi kjenner hjemmefra, men innebærer sang på gammelt kirkeslavisk, skvetting av vann og korsing med metallkors like opptil ansiktet. Jeg – som med lukkede øyne lå og hørte foredrag om amerikanske presidenter – var fristet til å si at jeg kom fra Norge.
Om natten sov jeg fryktelig dårlig. Det var delvis på grunn av all hvilingen i løpet av dagen, delvis på grunn av nerver om å sove forbi vekkerklokken, delvis på grunn av en følelse av dårlig luft i den innestengte kupeen. De nye, russiske togene har aircondition, som sikkert er kult, men som betyr at man ikke kan åpne vinduene.
Nåvel. Vi kom oss greit ut av toget på tiden. Og frykten for at vi måtte vente i Simferopol før bussene begynte å gå viste seg temmelig ubegrunnet. Der var livet som det pleide å være ethvert tidspunkt av døgnet. Det vil si fullt av mer eller mindre taxisjåfører som tilbyr mer eller mindre taxitransport, åpne plastkafeer, busser som gikk og kø foran billettlukene. Vi kjøpte billett til Evpatoria, 0520 var avgangstiden, så litt venting ble det allikevel.
De gamle, russiske bussene er ingen oppvisning i komfort. Men av og til overtar bare de kroppslige behov, og selv om setene på ingen måte er laget for å sove i, sovnet både Olia og jeg. Og vi sov helt til vi våknet og så sjøen, og var fremme.
Også i Eupatoria var livet som det pleier å være, selv om det var tidlig morgen klokken sju. Fullt av folk forsøkte å overtale oss til å innkvartere oss nettopp i deres husvære. De første kom så langt som at vi satte bagasjen vår i bagasjerommet i bilen deres, men da syntes vi også at de begynte å bli for ivrige etter å få oss med, og ombestemte oss, noe jeg tror var lurt. Det var også noen flere som feilet på lakmustesten om at den som skriker høyest ofte har minst å fare med, og Olia og jeg endte opp med å gå vår egen vei, direkte til strøket der vi kunne tenke oss å leie noe.
Der ble vi tidlig møtt av en ung kvinne av en helt annen karakter. Ønsker dere sted å bo? spurte hun stille, og det var akkurat det vi ønsket.
Olia går nedover gaten med hun vi skal leie leilighet av
For 35 hryvna per person fikk vi leie et rom på knappe 8 kvadratmeter, felles kjøkken og toalett, og uten egen nøkkel til inngangsporten. Selv ikke her får man luksus for mindre enn cirka 65 kroner natten for to personer. Men vi sparer mye penger, og kan godt bo litt kummerlig en tid. Olia stråler som en sol når hun får til slik handler, og jeg må bare innse at jeg her har møtt min overmann i å finne seg til rette under enkle forhold.
Jeg ble for eksempel litt plaget da jeg etter mitt morgentoalett fant at her var verken vann eller dopapir. Da er tiden inne til å tenke kreativt, og selv det vil ikke alltid være nok.
Olia forteller at det er problemer med vannet her nede, og at det ikke bare gjelder for denne leiligheten. Hun sier vannet blir skrudd på en time hver kveld, og da tar alle som bor her nede og fyller opp alt de har av bøtter og spann, gryter og kar, og hva som ellers kan holde på oppfylt vann. Etter litt startvansker, er det ingen problemer å foreta all vask gjennom å helle fra et øsekar, i alle fall ingen store problemer. Nåtidens mennesker kan ha godt av å bli minnet om at rennende vann fra springen er en luksus man ikke skal langt oppover generasjonene for å finne at ingen hadde. Det er kun vi moderne mennesker som skal ha alle ting så enkelt, vi er ikke laget slik.
Startproblemene har også inneholdt elementer av for mye varme. Jeg er tilpassningsdyktg, men kommer nå en gang fra Norge og vestlandet, og i syden bare blir det for hett for meg. Jeg blir gretten av det, og jeg blir også litt solbrent. Begge deler går over. Startvanskene inneholdt også elementer av for mye regn. Her overdriver jeg ikke. Etter å ha hvilt litt på morgenen, gikk Olia og jeg i går ned til sjøen for å bade. Vi badet godt, og levde litt strandliv, og vendte hjemover da det begynte å dryppe litt fra himmelen og tordne litt i det fjerne. Det skulle blit mye mer. Før vi var hjemme, regnet det så kraftig at alt ble klissvått, selv gjennom bæreposene vi bar på. Det regnet så kraftig at det ikke altfor godt utbygde dreneringssystemet klarte å ta av fra vannmassene, det fløt av pytter og søledammer i gatene og på fortauene. Det plasket så voldsomt at folk ikke hørte oss når vi hadde gått oss vill, og spurte etter gateadressen vår. Legg merke til det siste der, vi gikk oss vill i dette regnet. Vi husket adressen og hadde den også nedskrevet, vi husket bare ikke helt hvordan vi skulle finne tilbake dit. Og det regnet så kraftig at vi like godt kunne stått i dusjen. Jeg måtte nesten spørre hvordan et sted med å så mye regn, kunne ha så lite vann. Men jeg spurte litt for tidlig til at Olia var åpen for den typen humor. Hun hadde kjøpt seg noen nye bøker, og fortvilte over at også de ble våte i regnet. Prikken over denne ien var da vi endelig kom frem, og begynte å hamre på dørporten der vi ikke hadde nøkkel, og ingen svarte.
Også dette gikk over. Vertinnen lukket opp, regnet stanset, og vi fikk tørket oss og slappet av enda en gang.
Så langt har vi brukt litt tid på å komme oss inn i rutinene her nede. Det vil si, vi kom hit i går, så litt tid er det helt riktige uttrykket. I morgen kan man vente at rutinene er på plass.
Olia med nøkkelen til leiligheten
