Min kones navn gjør seg godt i en overskrift som dette. Hun er som kvinner flest og russiske kvinner kanskje mer og seg selv aller mest ekstremt selvkritisk, alltid på jakt etter feil og mangler med seg selv. Men akkurat navnet sitt har hun ingenting å si på, det er hun helt fornøyd med. Slik jeg også er det. Det gjør seg godt både på norsk og russisk.
Olga – eller Olia, som vi kaller henne, det russiske språket er rikt på kjælenavn – er forhenværende barnestjerne i svømming. Hun begynte da hun var 5-6, og sluttet da hun var 14-15, da det var på tide å begynne med doping, som hun så kjekt forklarte det. Innen hun sluttet rakk hun å bli best i Kiev i sin årsklasse, og nest best i Ukraina. Det tilsvarer for oss best i Norge, og nest best i Norden, hvis vi også for moro skyld trekker inn Polen i Norden.
Min far var også konkurransesvømmer i sin tid, men han var nok aldri noen mester. I de fleste ting han foretok seg sørget han for å fylle opp det store middelsjikt, han styrket som regel gjennomsnittsverdiene. Til det daglige svømte han imidlertid godt, han hadde teknikken inne til hverdagsbruk. Og jeg lærte litt crawl av ham, han lærte meg hvordan det skulle gjøres. Det gjaldt om å ha strake bein, og å puste i armhulen under skulderen.
De siste årene har jeg trent mer eller mindre på å få dette til, når jeg ellers har badet. De aller siste årene har det vært heller mer, enn mindre, jeg har anstrengt meg for å få det til. Et av målene mine har vært å kunne svømme langt, problemet har alltid vært at etter å ha svømt crawl en stund, må jeg svømme bryst for å hvile og få puste. Trikset med å puste under skulderen har aldri villet seg helt over tid.
I løpet av to lange somre med mye bading på Krim har jeg kommet dit hen at jeg kan svømme omtrent så langt jeg vil, crawl, så lenge jeg bare bruker armene og ellers plasker litt med beina når det passer seg slik. Jeg har forsøkt å få til beina også, men det blir stress med rytmen, og jeg blir forferdelig sliten og må puste.
Så jeg spurte min kone mestersvømmeren her mens vi badet i bassenget om hun kunne svømme litt for meg, så jeg kunne se hvordan det skulle gjøres. Hun svømte, jeg så det, og fikk det plutselig til med en gang. Hun forklarte videre at pusteteknikken er slik at det skal pustes for hvert tredje tak, slik at det blir annen hver gang til høyre og venstre. Slik holdes balansen i vannet, samtidig som det blir passe med pusting.
Yr av mestringsglede gikk jeg videre med en gang. La oss lære meg hvordan man skal ta en ordentlig vending i kanten. Olia imponerte med å svømme tvers over bassenget frem og tilbake under vann, noe som hadde blitt vanskeligere om hun hadde tapt så mye tid som jeg pleier å gjøre på å snu. Hun viste meg og forklarte meg, og etter et par komiske forsøk hvor jeg vendte alt for tidlig og ikke fant noen kant å sparke fra i, fikk jeg også dette til.
Så var det brystsvømming. Når Olia og jeg har kappsvømt, har hun svømt så mye raskere enn meg at det er helt komisk. Jeg har ikke ant hvordan jeg skulle få det til, men har nå begynt å ane det. Det ligger i beinsparkene og i pustingen. Alle og enhver som har hatt svømming på skolen vet at brystsvømming går raskere om man dykker for hvert tak. Nå fikk jeg lære at det går enda raskere om man ikke løfter seg helt opp mellom takene, men hele tiden passer på å holde hodet ned mot vannet, for å minske vannmotstanden. Bensparkene er ikke bare froskespark, som alle kjenner til, men også delfinflakk opp og ned der man ellers bare ville ligge og flyte bortover. Rytmen er slik at det er froskespark, delfinflakk, delfinflakk for føttene, svømmetak, svømmetak for armene, og pusting i forbindelse med froskespaket.
Her møtte jeg min grense. Aldri så mye Olia viste og forklarte og demonstrerte, her var det for mye å holde styr på. Mine problemer lå i tre ting, armtaket, beinsparkene og pustingen, og kanskje aller mest i koordineringen, så egentlig hadde jeg fire problemer. Jeg prøvde meg som delfin, fikk det ikke til, prøvde å få armtakene riktig, gikk ikke, prøvde froskespark og pusting, nei, nei, nei.
Antagelig har jeg like mange år foran meg på å få til dette, som jeg har brukt på crawlingen. Og siden posten er skrevet i ettertid, kan jeg si at dagens program har innebåret butterfly og ryggsvømming, hvor mitt grensemøte har vært totalt.
Tross motgangen etter den første fremgang har jeg kunne nyte en vakker trener, som ikke har holdt igjen på disiplinen under øvelsene, men som straks etter har latt all disiplin fare og servert en lekker lunsj hvor det ikke har manglet på noe. Og det er jo gøy å bade, nesten uansett hva man finner på i vannet.
