Det er ikke ofte jeg flyr inn over Norge fra sør og ser fjordarmene, buktene og vikene, alle øyene, småfjellene, perlene, og føler at dette gir meg ikke så mye. Jeg vil helst reise tilbake dit jeg kom fra. Vanligvis lokker den norske naturen meg til seg, men nå var det heller slik at jeg ikke trengte ha noe med den å gjøre. At den bød meg i mot er å ta i sterkt i, at jeg ville hatt mer av den spanske er sannhet.
Følelsen forsterket seg da vi kom hjem. Det var jo sol og fint i Bergen, men det var jo også kaldt. Olia som har trippet rundt i lette, fine sommerkjoler i to uker, måtte nå ta på seg strømpebukse og hettegenser, og vel så det. Innendørs. Vi har det så trangt, at vi aldri kan spise og ha noe fremme på bordet samtidig. Det er klart, man har ikke noe fremme på det bordet man spiser på, men Olia og jeg har ikke flere bord enn dette ene. Vi har riktignok skrivepulten, men den er bestandig overfylt, og vi må bestandig skrape vekk noen bøker eller noe papir for å sette fra oss datamaskinen der. Så er det middag, som aldri kan bli den festen det ble hver dag i Spania. Ikke er det like lett og romslig å lage den. Ikke er det like gode matprodukter. Ikke er det vin og god stemning på balkongen. Ikke er det Spania.
Og så er det de daglige gjøremål. Olia begynner med en gang å bekymre seg for hva hun skal gjøre her i landet vårt. Gledelig lå det inne en mail med tilbud om stilling som filolog, de hadde prøvd å få tak i henne mens vi var i Spania. Dessverre var stillingen i Sauda, så selv om Olia øyeblikkelig var parat til å overvinne enhver vanskelighet for å ta i mot den, er det nok lite realistisk. Og Olia må igjen bekymre seg for hva hun skal gjøre. I Spania var det hele tiden klart hva vi gjorde: Frokost, lunsj og middag, bading innimellom, og rikelig med hvile. Det var eventyrlig.
Jeg skal jo ikke klage, ikke et øyeblikk. Det var eventyrlig, dette her, en slik ekstra ferie midt i september. Og det skal jo gå an å holde ut den halvannen uken før vi reiser til Ukraina igjen, Kiev og sannsynligvis Krim.
Det er ufattelig så det vil seg for meg denne høsten. Først var det denne fjellturen som slår alle andre, tre dager med sol i vakreste Hardangervidda, og så kommer denne ferien over alle ferier med Olia i Spania. Og jeg rekker ikke engang å begynne å kjede meg skikkelig, før det blir ferie på ny. Nei, mitt liv smiler, og nå gjelder det bare at det smiler litt over på Olia også, slik at hun finner seg noe meningsfylt å gjøre.
