I dag fant Olia og jeg julestemningen. Enda en gang. Eller kanskje var det en annen stemning vi fant, fint var det i alle fall. Vi satt på hver vår kontorstol nede i peisestua, med det samme skrivebordet, jeg leste Dantes Divina Comedia på italiensk, hun heklet. Vi hadde funnet roen.
Nå sitter vi og drikker kaffe. Omtrent som vi gjorde den gang tidligere på dagen. Jeg skriver blogg, hun hekler. Rundt oss sitter familien. TVen er på.
Vi har nettopp spist rømmegrøt og spekemat. Tonje skulle introdusere julesangen, vi synger alltid før vi spiser i julen. Hun var tydelig nervøs for å velge, og med god grunn, helt håpløst valgte hun “Når det lyser i stille grender” som ingen har valgt Lille julaften før, og som vi til overmål ikke har noe fast toneleie for. Vi sang i hvert vårt, de av oss som sang (flere falt ut).
Så kunne mor – tradisjonsrikt – si: nå kan vi endelig senke skuldrene.
Bak oss stod det lille søte juletreet trygt plassert i juletrefoten. Pynten ved siden av i esken. Vi senket skuldrene, og begynte spisingen og julen. Alt går i henhold til tradisjonen, og tradisjonsbruddene. God jul!
Det skal nevnes at sangen ble sunget i feil toneleie fordi du begynte å synge i ett toneleie som slettes ikke var korrekt.
Sangen er fin innledning til julefeiringen synes jeg, og derfor valgte jeg den.