For en underlig sommer det har vært. For første gang på årevis har jeg ikke vært i utlandet. Jeg har ikke engang vært på ferie, om da ikke tilværelsen i min mors hus som jeg i morgen kjøper kan kalles ferie. For første gang i praktisk talt hele mitt liv har jeg gått gjennom hele juli uten å bade. Det har vært en underlig sommer.
Jeg kommer ikke til å miste badekraften. Jeg badet i april, mai og juni, og skal bade i august, september og oktober. Det kommer ikke til å bli flere somre hvor jeg ikke bader i juli, samme hvor jeg kommer til å tilbringe dem. Det er unntaksår i år.
Tiden har daffet forbi. Det har vært lange måltider. Jeg har brukt litt tid på å få orden på huskjøpet, å få ordnet papirene og finansieringen. Jeg har jobbet litt i hagen og i gårdsrommet, jeg har jogget litt i terrenget rundt her.
Men skogstjernene som ligger rundt her frister ikke å bade i, uansett temperaturen i dem. Den gangen jeg var ved sjøen for å kunne bade, var den fylt av brennmaneter. Siden Olia stort sett er på jobb hele dagene, har det ikke falt seg naturlig for oss å dra på langtur.
For et par somre siden var jeg på Krim, og tilbrakte hele juli uten å være på internett. Det frister til gjentakelse. Men det vil ikke bli flere somre uten lang ferie. Og om det faller seg slik at det ikke lar seg gjøre å reise utenlands, skal det i alle fall måtte bli noen skikkelige turer i det norske sommerfjellet. Og bading skal det bli, hver måned mellom påske og høstferie. Det er det minste man kan forlange av en levende vestlending.
Det er unntaksår i år. Det har vært verdt forsakelsene. I morgen overtar vi offisielt huset. Vi gjør et skikkelig økonomisk løft for å få det til, men kommer til å bo lykkelige her resten av livet når det nå har gått i orden. Det har vært en svært fredelig og svært lykkelig sommer for meg. Og det vil den fortsette å være til den om en god stund er over.
