Keep on rockin’, Neil!

But there’s a warnin’ sign on the road ahead/There’s a lot of folks sayin’ their’ll be better of dead/Don’t feel like Satan, but I am to them/So I try to forget in any way I caaaannn…

Keep on Rockin’ in the free world/Keep on rockin’ in the free world/Keep on rockin’ in the free world/Keep on rockin’ in the free world

Wow.

Det var ikke noe å si på avslutningen av Neil Youngs ordinære set, som det heller ikke var noe å si på begynnelsen, midtpunktet, eller noen som helst del av den. Det var Rock n’ roll og en konsert som den bare kan bli, når det er Neil Young som holder den. Fra han kom inn, feit og fin, og uten særlig plan om sceneshow og dingel dangel og den slags type ting, fra han kom inn og fant frem gitaren sin, slo an noen toner til “Love and only love”, fra Ragged glory. og satte i gang med en flere minutter lang solo for fansen, fra da og inn i evigheten var det bare Neil Young.

Og han øste på så til de grader der i starten, “Love and only love” er nevnt, det er rockesang, Love and only love can endure/Hate is everything you think it is/Love and only love can bring you down/Love and only love - can bring you down… og så er det solo som bare vrir ut alt som er av gitaren, Only love can bring you down. Det er kunst, rockekunst. Og et enda større kunstverk er “My, my, hey, hey”, unnskyld, “Hey, hey, my, my”, elektrisk versjon, må vite, fra Rust never sleeps, en av rockens beste platetitler, og et sitat fra samme sang. Denne sangen har et riff og en rytme bare Neil Young kan komme på, fra Am til G, og hamring på Fmaj, vidunderlig, vidunderlig hamring. Og så forløsningen med C - G- Em7 og F, og høy, lys synging, for eksempel med verdensberømte “It’s better to burn out, than fade away” (som han riktignok ikke sang på konserten da, der var det “It’s better to burn out, cause rust never sleeps”, og igjen solo og pryling av gitaren. Det var bare to sanger, men det hele var på plass, det var flat pedal og øs på.

Og så fulgte de som elektriske perler på en snor, “Everybody knows this is nowhere”, fra platen med samme navn, kraftigere enn versjonen på platen, “Powderfinger”, der godeste Neil hadde et lite, artig feilskjær med teksten, slik at det ble “Daddy’s gone and…/Daddy’s rifle in my hand felt reassurin’”, han begynte rett og slett på tredje vers en gang til etter å ha sloss litt med gitaren noen minutter i en sedvanlig solo. Og så kom den nye “Spirit road”, some Neil Young sa han skrev for et år eller to siden, “I don’t know, they are all the same”, og så skampryler han gitaren en gang til, og har helt rett. “They are all the same”. Selv over 60 lager Neil Young sanger som er like bra som på alle steg av karrieren, denne står slett ikke tilbake for de tre første her på konserten, og i euforien tenker jeg på Neil Young selv som sa: At når han laget en ny sang, satte han den på full guffe og gikk inn i naborommet. Om det da gikk an å høre melodi gjennom all støyen, var det en sang.

I starten her var det ingen bremser i det hele tatt. “Down by the river” har alltid vært en av mine absolutte favoritter av Neil Young, et episk, lidende drama, der alvoret i sangstemmen og kraften av gitarspillet helt kamuflerer det litt enkle mordet som skjer i refrenget, det burde jo være komisk, men er her intenst alvor. Down by the river, I shot my baby/Down by the river, I shot my baby/Dead, shot her dead. I dagens konsertversjon hadde Neil Young kuttet ut at han “shot her dead”, kanskje ikke så dumt, og siden stemmen kanskje ikke bærer så godt som den en gang gjorde (ikke at den bar så godt den gangen heller), kom koring og instrumenter langt tidligere inn og overtok i overgangen mellom verset og refrenget, i en riktig så vakker effekt, som jeg syntes løftet sangen. For om refrenget ikke er så lett å ta på alvor, er verset rock så godt som det blir “Take my hand, I take your hand, babe/Together we might get away/There’s so much sadness, so much sorrow/I don’t know if I can’t make it this waayyyyyyy (som han sang i går)” Så er det refrengtid. Mesterlig. Og Cinamon girl, krydderjenten av kanel, som Neil Young vil leve med, tredje knallsang fra Everybody knows this is nowhere, den smalt inn i går også, som den alltid gjør det.

Det var 7 sanger elektrisk rock i både direkte og oveført betydning, her står Neil Young uten sin like, her er han kongen og eneste mann på haugen. Så gikk han inn i et akkustsk set, og her vartet han ikke opp med sine vakreste sanger, uten at han lot være å overbevise av den grunn. “Oh’ lonesome me”, av Don Gibson, er jo en helt annen sang når Neil Young synger den, enn når Don Gibson gjør det, for Don Gibson er det jo en munter trudelutt, for Neil Young er det fortvilet lidelse. “I bet she’s not like me/She’s out and fancy free/flirting with the boys with all her charm” Prøv å si den med den lyseste og mest pipende, lidende stemmen dere kan, prøv å etterligne Neil Young. Det er klart, ordene kan dog ikke ha samme betydning når han nå står og synger dem som godt over 60-åring, som den gang han gav den ut på plate (After the goldrush) og var i 20-årene. “Mother earth” på orgel er det bare Neil Young som kan få til, mer er ikke å si om det, sånt må bare oppleves, og for å oppleve det, må man kjenne godt både Neil Young og sangen. Videre sanger i det akkustiske settet var “Needle and the damage done”, der Neil Young vel ikke var helt inspirert, og spilte litt feil, “Unknown legend”, som jeg synes er en helt herlig sang fra Harvest Moon. Nei, den sangen her, den er gøy å spille å høre og å tenke på, og tenk at han spilte den her for oss, også. “Heart of gold” er en hit, og når jeg hørte den i går, skjønner jeg det, det er jo en nydelig sang, og jeg spiller den så sjelden, at den ikke er overspilt. I det akkustiske settet dominerte sanger fra Harvest, og til slutt kom “Old man”, der det var veldig koselig å høre Neil Young referere til siste sang til Real Ones (som var oppvarmingsbandet), de er jo et Bergensband, og liksom er en del av oss. “Ballad of an old man”, heter sangen til Real ones, flott den også, og en finfin avslutning på oppvarmingen, men det er nå Neil Young som er Neil Young, og når han sier “This is my version of that song”, det er litt av et kompliment. Og når banjoen kommer inn, som den jo skal og alltid gjør, men likevel er overraskende, da er det kanskje den som i knallhard konkurranse tar den akkustiske premien. Jammen overbeviser ikke Neil Young her også, og det altså uten å plukke fra de aller største skattene sine.

Deretter fulgte den mest krevende delen av konserten, krevende selv for blodfansen. Jeg som har kjøpt “Old ways”, countryplaten, og også de fleste andre av de tvilsomme platene fra 80-tallet, jeg har selvfølgelig glede av “Get back to the country”, i en elektrisk versjon som ikke er til å kjenne igjen fra komikøntrien på platen (gjennomført, med munnharpe og det hele). Men “Just singing a song”, “Sea change” og “When world’s collide” er ennå ikke utgitt, og ikke så enkle å bli klok på ved første gangs høring. Både Neil og bandet kjørte imidlertid på med både innlevelse og glede, så det er tydelig at de liker sangene og vil noe med dem, i det minste, og de to første hørtes vel ut til å ha noe ved seg.

Det var god greit å kunne kjenne igjen Cowgirl in the sand, etter at Neil Young hadde hamret litt på gitaren noen minutter. Dette ble en kraftversjon, som sikkert varte et kvarter om noen tok tiden, hva vet vel jeg, og hver gang var det like tøft når Neil Young etter en solo for evigheten på ny gav seg i gang med et vers “Hello Ruby in the sand/Is this place at your command“, “Could I stay here, for a while/Could I see your sweet, sweet smile“. Og så var det avslutningsvis ingen over, ingen ved siden, “Keep on rockin’ in the free world”, den sangen er bare helt utrolig, både i tekst og melodi. Em - D - C, med basshamring i mollakkorden, og selv en som ikke kan spille gitar, kan få det til å bli tøft, Neil Young bare pøser på med lyd og elektrisitet. Og når man da får forløsningen med en G i refrenget, og tekstlinjen “Keep on rockin’ in the free world”, forløsning både fra tekst og melodi, for teksten er jo nød og elendighet og rockens samfunnsengasjement. Det er mye enklere utført enn for eksempel hos Bob Dylan, men med en direkte ærlighet som når Neil Young gjør det blir vel så bra. “Now she puts the kid away and she tries to get a hit/She hates her life, and what she’s done to it/That is one more kid, that will never get to school/Never get to fall in love, never get to be cooooollll…” med beintøff koring på “NEVER”, og aggressivt fortvilt, og forløsningen Keep on rockin in the free world, igjen og igjen. Til hvilepunktet og energioppsamlingen, en ren, skjær A-akkord, i overgangen fra refreng til solo, uten annen hensikt til å hamre opp energien, og så skyter bare Neil Young avgårde i et oppgjør på liv og død på gitaren, eller om det er et kappløp vekk fra elendigheten, hva det enn er, det er så tøft, det er så rock, og når det er Neil Young, så vet man at det trenger aldri å ta slutt. Det fortsetter in i evigheten.

There’s a a man in the people/Says keep hope alive

Got fuel to burn/Got roads to driive….

Yes.

Ekstranummeret var temmelig pussig A day in the life, den store Beatles-sangen fra Sergeant Pepper, og man skulle vel kanskje tro at det ble litt stilkrasj mellom Beatles og Mr. Young. Neil Young har jo en ganske annen måte å lage musikk på. Men det var jo så godt innøvd at man skjønner godt at de spiller denne hver eneste kveld denne turneen, og har den som siste sang. Neil Young går jo mye lenger enn Beatles når det gjelder å lage støy i overgangen fra det første verset, til det fantastiske innskuddet (Woke up, got out of bed…), for ikke å snakke om avslutningen, der Neil Young ryker alle strengene i en kakafoni av lyd. Konserten er slutt.

Arrangementet var også meget bra, synes jeg, ros til konsertarrangøren Bergen Live. Koengen er ikke det beste området å holde konsert på, siden det kan bli trangt ved inngang og utgang (i motsetning på et fotballstadion, for eksempel, der hele anlegget er laget for å håndtere sånne menneskemengder). Men her gikk det ganske så raskt både inn og ut. Det var fullt av frivillige rundt omkring som ble synlige bare når man trengte dem, for eksempel når man skulle på do eller kjøpe øl, og til det første hadde de meget smart laget en skikkelig lang renne for mannfolkpissingen. For ølkjøp hadde de briljante holdere, slik at en person raskt og enkelt kunne kjøpe opptil 10 øl til gjengen sin. Nei, dette var bra fra ende til annen.

Og om en drøy uke, er det R.E.M…

Den ideale Neil Young-konsert

Blant Neil Young-konsertene som er blitt holdt opp gjennom årenes løp, er det mange, mange, mange jeg kunne ha tenkt meg å ha vært på. Hva han gjorde rundt 1970-tallet, er jo musikalsk helt uovertruffent, og det blir gitt ut på Live-plater nå, slik som Fillmore east og Live at Massey hall. Her skulle jeg selvfølgelig likt å ha vært, dette er fantastiske utgaver av fantastiske sanger, og fantastiske utgaver, av sanger som til vanlig slett ikke pleier å være så fantastiske. Å, ja, alle konsertplatene til Neil Young, for eksempel Live rust, eller til Rust never sleeps, der han spiller først akkustisk, så elektrisk, og når det er elektrisk, så er det så til de grader elektrisk. Weld, det er jo Neil Young på høyden, tenk å ha vært på en slik konsert, da dere, da Neil Young begynner på Like a hurricane, og så simpelthen bare aldri slutter. Ja, det hadde selvfølgelig vært artig å ha vært der på 90-tallet også, da Neil Young reiste rundt og spilte skjorta av Pearl jam, som for ham fungerte som bandmusikere. Det hadde jo vært kjekt å sett, og fått forholdet i rocken litt på plass. Ja, jeg hoppet visst over unplugget, som jeg selv som svoren Dylan fan, vil si at Neil Youngs konsert rett og slett er bedre, og mye bedre. Det er vidunderlig, 14 sanger, deriblant akkustiske skatter alle visste var vakre, og nye skatter i form av nye innpakninger. Mine favoritter fra denne platen, er for eksempel Pocahontas, Helpless, Transformer man og Like a hurricane, og det er ikke alt dette man kan si høyt i Neil Young kretser, så jeg sier det bare her på bloggen.

Og jeg skulle så gjerne vært på mange av de konsertene som ikke er kommet ut i offisielle utgivelser også. For meg henger materialet som har nådd ut på Accoustic young veldig høyt, det er en eventyrlig kombinasjon av ustyrtelig vakkert og ustyrtelig komisk. Neil Young spiller og synger med en innlevelse som gjør et ubetalelig inntrykk med den altfor lyse stemmen hans, og de altfor enkle tekstene. Og så snakker han mellom sangene, og blir både fornærmet, lei seg og irritert på publikum når de buer på ham for det. Særlig er hva han holder på med i forbindelse med sangen “Too far gone”, en sang gitt ut på Freedom så sent som 1989, og der gitt ut mest som en spøk, som sangen ikke kan være noe annet enn. Bortsett fra her, i denne 1970-talls konserten, der publikum har betalt for å høre hits som Harvest, Heart of gold og After the goldrush, Down by the river, og alle de andre, og så kommer denne sangen her, som ingen har verken hørt eller hørt om.

“I know you can relate to this song, all though I wrote it about myself”, og så går han i gang med en sang så fortvilet som det blir. Og som han ikke det var nok, har han også en liten snakkesekvens midt i, om hva som skjedde da hun og han satt i bilen hans. Ubetalelig. Musikken, teksten, sangen, ubetalelig. Her skulle jeg veldig gjerne vært.

Og jeg hadde heller ikke hatt noe i mot å ha vært med en hvilken som helst konstellasjon på 80-tallet, det være seg rosapop med “The shocking pinks”, country, blues, eller den rent strålende turneen etter Trans, og her er jeg knapt nok ironisk. Og selvfølgelig, da han vender tilbake med “Freedom” og “Ragged glory”, som om ingenting var skjedd. Som om han alltid hadde vært den beste, og bare leverte praktplater og energikonserter. Jeg skulle vært der, jeg skulle så gjerne vært der.

Å, ja, selv om billetten kostet over 1000 kroner, og jeg hadde sjansen til å gå, og lot være, angrer jeg. Konsertene etter Greendale ville jeg ikke hatt det minste i mot. I en alder av godt 50+, gjør Neil Young det samme som han gjorde i ungdommen, som han den gang ble pepet ut for, og siden ble elsket for. Han holdt konserter og spilte bare sanger ingen hadde hørt. En ting er å gjøre det på høyden av karrieren, mens man er ung og sint og fremmadstormende, og de nye sangene senere finner veien til Tonight’s the night, en plate ingen med sans for god musikk og god smak vil finne på å klage på. Det er noe annet å gjøre det når man altså er 50+, har tyngdepunktet av karrieren bak seg, og nettopp har levert platen Greendale. Men herlighet, jeg liker Greendale, og skulle hatt minnet om denne konserten i hodet, enn 1000 kroner i banken.

Nei, jeg har vært på en eneste konsert, det var på kalvøya på 90-tallet, og Neil Young hadde nettopp utgitt Broken arrow. Den platen har siden alltid vært en sommerplate for meg, “Big time”, “Loose change” og “Slip away” har alltid passet å bli spilt utendørs. Jeg synes de er klassikere alle tre, lange og gode, og med typiske Neil Youngske tema, han er der fortsatt, “I’m still living the dream we had, for me it’s not over”, og nå skal jeg også være med på denne drømmen, lite grann.

Det er konsert på Koengen, Neil Young har nettopp gitt ut “Chrome dreams II”, men han spiller omtrent ingen sanger derfra. bare rockeren “Spirit road”, epikiren “No hidden path” og av og til “Dirty old man”, ellers er det gammelt stoff fra mellom 1970 og 1990. For min del kan han bare spille hva han vil. Jeg gleder meg som en gammel venn, så lenge det er Neil Young er det håp, og nå går jeg, nå går jeg.

Nå går jeg på konsert med Neil Young. Tenk å skrive noe slikt, og så er det helt sant!

Neil Young til Bergen

Det er litt av en konserthøst. Bob Dylan har allerede spilt i Stavanger, R.E.M kommer til Bergen, og Neil Young kommer sannelig også til Bergen. Allerede på tirsdag, faktisk. Jeg har selvsagt kjøpt billett, jeg skal selvsagt gå, jeg har selvsagt skaffet meg den nyeste platen, Chrome dreams II, og jeg hører på den hver dag, som jeg også har sjekket opp sangene Neil Young spiller på denne turneen, om det skulle være noen jeg ikke kjente på forhånd.

Om Neil Young, vil jeg gå tilbake til den gode gamle tiden i RF, Realistforeningen i Bergen, en forening som ikke hadde så mye med realister å gjøre, som den hadde med gøy og rølp og konserter og arrangementer på HULEN og Kvarteret, vi arrangerte hver torsdag og har gjort det lenger enn jeg har levd. Der stod Neil Young selvsagt sterkt, hvor er det vel Neil Young ikke har stått sterkt, og der sa en gang Martin Sognstad, var det vel han het, at han hadde ganske mange plater hjemme, og opp mot en tredjedel av dem var Neil Young. Det er litt av en prestasjon, for mange plater for en konsertbookingarrangør, som Martin, det betyr mange plater. Og det er helt troverdig 1/3 var Neil Young.

Det er mange av de store artistene som har vært produktive, og hva Bob Dylan holdt på med på 60-tallet, er det vel ingen som kan konkurrere med, verken i kvantitet eller kvalitet. Neil Young har holdt på slik hele karrieren. Han har gitt ut en til to plater i året, siden han debuterte som soloartist i 1968, og her snakker vi studioplater. Live- og samleplater kommer i tillegg, som sideprosjekt og gjesteopptredener også gjør det. Neil Young var den kreative kraften i Buffalo Springfield og Crosby, Still, Nash & Young, band som var en kolossal suksess så lenge Neil Young var med, og som forresten forble en suksess også når Neil Young forlot dem, som Crosby, Stills og Nash.

Med Neil Young er det ikke bare det at han har gitt ut plater, han har skiftet stil og retning og uttrykk i tillegg. Flere artister har eksperimentert litt i ulike sjangre, men Neil Young kastet seg med hud og hår og sjel inn i 50-talls rockpop, 80-talls synth og elektropop, country og blues på 80-tallet, etter å ha vært en forløper for grungen på slutten av 70-tallet. Han har cirka jevnt opp med lavmælte, akkustiske plater, og øs på med elektriske gitarer og tøylesløs rock. Og han har holdt dette helt opp til han nå i en alder av 63 år, altså gav ut Chrome dreams II. En sint og Neil Youngsk troverdig rockeplate, han er rett og slett en artist som insisterer på å ha noe å melde.

Jeg har jo tidligere på bloggen skrevet panegyrisk om både Bob Dylan og R.E.M. Neil Young er ikke i nærheten av å ha Bob Dylans kvaliteter på tekstene, og han er ikke i stand til å lage spennende melodier og arrangementer, som R.E.M, men Neil Young har det at han bare gir på 100 % samme hva han lager og holder på med, og i rock og herlig støy er det ingen som kommer opp mot ham. Og de lavmlælte sangene hans er jo riktig søte og såre, i all sin enkelhet, som for eksempel klassikere som Helpless, After the goldrush og Mellow my mind, men også mindre kjente perler som Birds, Running dry og min store favoritt “I’m wonderin” (i 70-talls versjonen, vel og merke).

Neil Young har også laget så mange sanger av typen “(When you’re on) the loosing end”, “To far gone” og “Dreamin man”, for ikke å snakke om “Computer age”, “Mother earth” og “Old king”, at han er fritatt for å gjøre noe pinlig. Han slipper unna med alt, og kan gjøre hva han vil.

Som jeg har skrevet før, er Neil Young han jeg ville trukket frem om jeg var tvunget til å nevne et idol. Det er mange, mange, mange plater å anbefale, og konsertopptakene offisielt utgitt og sirkulerende på nettet er både musikalske og til og med humoristiske opplevelser Neil Young er alene om. Hør for eksempel Accustic Young, fra 1976, eller se Neil Young i Berlin på 80-tallet. Han har der nettopp gitt ut kritikerslagten “Trans”, og spiller sanger derfra, sammen med praktverkene “My, my, hey, hey”, “Like a hurricane” og nevnte “After the goldrush”. Neil Young er sjenert, men innlevelsen er upåklagelig, og innlevelsen til gitarist Nils Lofgren er et humoristisk studium.

Dette er den andre Neil Young konserten jeg ser. Den første så jeg på Kalvøye på 90-tallet. Da måtte jeg dessverre gå før konserten var slutt, noe jeg har angret på resten av mitt liv. De jeg satt på med, kunne bare reist hjem til Rogaland uten meg. En Neil Young konsert forlater man ikke.

Nå får jeg altså sjansen igjen. Svorne fans kan sjekke disse nettsidene her: http://hyperrust.org/, for gitarakkorder, ingen over, ingen ved siden, og her: http://www.sugarmtn.org/years/08nysets.html og her: http://www.rustradio.org/chart.php?tour=euro2008p2, for en ide om hva han kommer til å spille. Så er det bare å håpe på all slags vær.

REM - Lifes rich pageant

I vår gjennomgang av REM-platene fra de tidlige årene har vi nå kommet frem til plate nummer 4, Lifes rich pageant, eller “livets rike (livlige) show (fremvisning, forestilling”. Dette er REM på sitt samtidig mest rocka hittil, og samtidig mest politiske, det er fra denne platen de får rykte for å være et politisk band. De tar også et skritt videre fra de obskure førsteplatene og den smått utilgjengelige - men ytterst fabelaktige - fables of the reconstruction. På Life’s rich pageant finnes sanger hvem som helst kan synge med på, og de kommer også med noen ordentlige hiter, særlig Fall on me, som mange gode REM-fans har som sin favoritt.

Jeg fikk denne platen som min første fra IRS-årene, den første etter Automatic og Out of time. Sangene på Lifes rich pageant var såvisst ikke så umiddelbart vakre, og ikke så veltilpasset en 20-årings ivrige følelsesliv, men den har sanger som fungerer utmerket for gitar og står seg utmerket mot slitasje.

Sangene på denne platen er jevnt over godt oppbygget, både i tekst og melodi. Melodiene har fine vers, med ordentlige refreng, og et flott mellomspill innimellom. REM har gjort alt sammen skikkelig.

Dette går også for å være REMs mest politiske plate. Mange sanger går direkte på miljøvern (som Fall on me og Cuyahoga), noen handler om den amerikanske borgerkrig (Swan, swan hummingbird), flere om det å være ung og ivrig (These days, I believe og til dels Just a touch med tekstlinjen “I’m so young/I’m so young/I’m so god damn young”). Flere sanger har konkrete referanser, foruten de allerede nevnt, Begin the begin, Flowers of Guatemala, og da står vi etterpå bare igjen med de to pausesangene Underneath the bunker og Superman, og Hyena. De utgjør en utmerket helhet.

Som vanlig tar jeg platen sang for sang.

Begin the begin

Dette er en gammel og stor og vedvarende favoritt. Den er like tøff å høre på platen, som å spille den selv. Har man lært barre-grep, kommer man seg gjennom den, inkludert et forsøk på den karakteristiske trillen som begynner sangen, og mange av versene. Akkordene er F#, A og E i verset, D i refrenget som ikke er det bærende i denne sangen. Det er verset som er tøft. For ikke å snakke om overgangen til det som høres ut til å være en modulasjon, men det er bare første verset en gang til, tøffere.

Birdie in you hand/Like life’s rich demand

“I look for it, and I found it/Miles standish proud/Congratulate me”

Philanders tie er ikke bare en tullesetning, Philander er en morder, og oppfølgingen med “A murders shoe” setter det på plass.

These days

R.E.M smeller til i fortsettelsen også. Det er liksom en sang som skal ha troen, dette, men det går så fort og så rockete,

“We have many things in common, name three”

“We are young despite the years/We are concerned/We are hope despite the times”

 

Fall on me

Dette er for mange den store hiten før Loosing my religion. Den er musikalsk, og har en sterk, politisk tekst om miljøvern.

What is it up in the air for/faalll on/if it’s there/it’s over, it’s over me

og “It’s gonna fall/it’s gonna fall” fra ingen ringere enn Bill Berry

Cuyahoga

Det er virkelig en imponerende start på denne platen. Sang nummer 4 er Cuyahoga, en sang som også står utmerket på egne ben, og passer godt inn på platen. Både teksten og melodien er forholdsvis komplisert, melodien som alltid fra R.E.M på denne tiden, teksten kanskje litt mer konkret enn vanlig. Cuyahoga er en elv i Ohio (den renner ut i Lake Eire),  en av de mest forurensede elvene i USA. Den er derfor lett å tolke til hvordan mennesket kommer og tar vare på naturen, og lar være å gjøre det. Men det er såpass kryptisk, at det aldri blir pinlig og påtrengende.

Verset er Em - G - Em - D. Refrenget er en serie akkordskifter, og tekstlinjen “Cuyahoga” sagt tre ganger. Legg merke til de fine gitartrillene gjennom hele sangen.

Hyena

Sang nummer 5 er derimot en riktig lystig morosang. Dette er REM-magi, som de hadde den på 80-tallet, men som de nok ikke har nå lenger, hvor bra man enn synes de nyere platene måtte være. Hyene er helt uanstrengt. Den har et bitte lite innledningsriff fra Peter Buck, og vers som går i E og A, med Aadd2 som variasjon. Det er så enkelt som det blir. Tempoet er hurtig, og det er ikke mye fargelegging og triks utover altså å løfte ringfingeren på gitaren ved a-akkorden. Refrenget går i G, D og A, også helt standard harmonier, men her er det koring fra Mike Mills som - som vanlig - utgjør magien. Michael Stipe synge “Hyena”, mens Mills (utydelig) synger “I see the day ahead/all things that I cried through/God knows you’re doing this, don’t you”

Sangen har også en magisk sanglinje, følg med, “A beautiful young lady”.

Underneath the bunker

Og hva har vi her? En helt merkelig instrumental, bygget opp over en svært enkel gitarsolo, spilt på en og en tone, og uten triks av noe slag, bortsett fra en aldri så liten slide fra 5 til 12 bånd på den lyse e-strengen.

Flowers of Guatemala

Dette var favorittsangen på platen i mine yngre dager. Smaken har nok forandret seg litt akkurat på det. Det er fortsatt en flott sang, men andre sanger er artigere. Stipe synger stille og undrende og vakkert i verset, som har appeggio-spilling over en A- og en E-akkord, og triangler og lette trommeslag og en forsiktig koring fra Mike Mills. Refrenget er mer voldsomt, med full instrumentasjon og tekstlinjene “Ammenita is the name/the flowers cover everything/they cover over everything/the flowers cover everything“

Sangen har et flott mellomspill med tekslinjene “Don’t look into the sun”, som blir gjentatt, og det er her en overgang til en tøff solo.

I believe

Dette er en friskus av en sang. Dette er These days, skikkelig uttrykt. Sangen går i friskt og raskt tempo i E-dur, med F#m og A i harmoniene. Gitarspillingen til Peter Buck er rask og trillende, lys og fin, Bill Berry og Mike Mills holder et flott og raskt komp, og det er i det hele tatt mye som skjer i instrumenteringen.

Et skikkelig høydepunkt, som fortsatt kan komme som en overraskelse på meg, er mellomspillet med en enkel “ooooo”, og det som vel må være et trekkspill, over akkordene Dm og Bb.

Det er så man rent kan tro at til og med Michael Stipe believe.

What if we give it away

Dette er en sang som ikke står seg i dette selskapet, selv om den har sin sjarm og aldri har plaget noen. Verset er enkelt, akkordene er D og G, med en karakteristisk treslagseffekt på gitaren, som avslutning på tekstlinjen. Refrenget er også enkelt, nesten litt komisk, med Stipe som sier “What if we give it away”, mens Buck hamrer på gitarstrengene fra en D-akkord opp til en G. Og en gang til, og en gang til. Hva sangen handler om, er slett ikke godt å si. Hva man gir bort i verset og i refrenget ser ikke ut til å ha den store sammenhengen, det ser ikke ut til at Stipe har lagt sjelen sin i teksten her.

Også denne sangen har et fint mellomspill.

Just a touch

Og dettte var sangen jeg likte minst, kanskje av alle sangene REM har laget og utgitt. Den går altfor raskt, er skrik og hyl, og ikke fant jeg noen stemning i den og helst syntes jeg den bare var bråkete. Det er fortsatt vanskelig å mene noe annet om den, den er rask, og den er bråkete, og dette går på bekostning av melodien. Skiftene er fra A til G, kanskje med en D etterpå, og de skal generelt gjøres så raskt som mulig. Teksten skal skrikes “What in the world/Woman in black/Don’t you remember/the sun is back/a day in the life well nobody laugh/Look to the days, how long can this last“

Den har slektskap med Star69 på Monster, men jeg synes av de to, så er det Just a touch som er sjefen.

Swan swan hummingbird

Johnny Reb er en forkortelse for Johnny Rebel, og står som et slags symbol for soldatene til sydstatene under den amerikanske borgerkrigen, eller for alle beboerne i disse statene, slik Uncle Sam for hele USA. I sangen spør Stipe Johnny Reb “What’s the prize of heroes?” og tilkjennegir at dette er en politisk, typisk kryptisk sang om borgerkrigen i USA. Den er kryptisk allerede i tittelen, der Swan betyr svane, og hummingbird er kolibri. Sangen går i Am (og fortsetter Dm - G - E, alternerende med Dm, G) i en meget akkordbasert sang, og Stipe begynner med å henvende seg dobbelt til svanen og til kolibrien med budskapet “Hurrah! We’re all free now”. Og han fortsetter “What noisy cats are we?” og “Stone and bone, he bore his cross”. Jeg tror ikke man skal tolke for mye mening inn i dette, det skal være kryptisk og stemning.

Mellomspillet er et av de flotteste REM har, og på 90-tallet pleide vi å spille det to ganger på gitarseansene våre, fordi vi syntes det var så fint.

“A marching feet, cup of rhyme/Whisky is water and water is wine/Marching feet, Johnny Reb/What’s the prize of heroes?“

Akkordene her er G, D, Am og C.

Superman

Swan, swan hummingbird hadde vært en perfekt avslutning på platen, men REM slenger på en merkelig sang ekstra. Den står helt på siden av alle andre sporene på platen, og er i så måte typisk REM. Sangen er også den eneste cover-låten REM gir ut på en offisiell Studio-plate, eller på noen offisiell plate i det hele tatt, sett bort fra singler og samleplater med single- og b-side-utgivelser. Og når de skal velge en eneste sang å lage cover av, så velger de denne, originalt utgitt av “The Clique”, og med tekst som handler om at “jeg er Superman”, så en dame må ikke tro hun slipper unna. Det er bare to vers, i det ene bruker han liksom supersynet til å se “right through you” at hun ikke “love that man you’re making with now, do yoi?”, i det andre bruker han liksom superfarten til å finne henne igjen, “if you go a million miles away I’ll track you down, girl”, og “trust me when I say I know the pathway to your heart”. Det er Mike Mills som synger, et er ment som en morsomhet, og det er vanskelig å la være å smile.

 Posten er forelopig litt ufullstendig. Den vil bli gjort ferdig når jeg kommer hjem fra Russlandsreisen.

REM - Fables of the reconstruction

Vi fortsetter vår gjennomgang av REM-platene frem til konserten på Koengen i Bergen den 3. september i år, med en plate i måneden, blir det akkurat gjennom IRS-årene. I dag har vi kommet frem til plate nummer tre (fraregnet EPen Chronic Town, som kom ut som den aller første, og inneholdt 5 sanger), den som heter Fables of the reconstruction, reconstruction of the fables…, og så skal dette etter hva jeg har forstått, bare fortsette.

Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg får sterke assosiasjoner til sangene gjennom fargen på plateomslaget. Så der de to første er mørke og obskure, noe som altså fargelegger sangene for meg, er denne lys og oransje, noe også sangene blir. Men strengt tatt er nok ikke sangene her noe mindre obskure enn de to første.

I en av antalogiene jeg leste for lenge siden, så jeg Michael Stipe uttale at dette var favorittplaten hans. Jeg trodde det var en slags spøk, eller et forsøk på å gjøre seg (eller platen) interessant. Dette er jo en plate omtrent helt uten hiter, det er ingen perle som Perfect circle, fra Murmur, ingen potensielle favoritter som “So central rain”, “Time after time” eller til og med Camera, fra Reckoning. Og fra platene som skal følge, kommer jo hitene og favorittene nokså tett. På fables of the reconstruction, er sangene jevne, det er ingen som stikker seg ut og løfter seg over de andre, jeg merket at når jeg skulle gjøre gjennomgangen sang for sang, ville jeg fremheve hver eneste en. Og sånn er platen. Og med det har også jeg bidratt til å gjøre meg selv - eller platen - interessant.

 Det er en glede å gå gjennom platen sang for sang. For den som virkelig vil studere tekst og melodi, er den beste nettsiden her: http://zenandjuice.com/music/rem/guitar/fables_of_the_reconstruction.html.

Feeling gravity pulls

Første sangen setter stemningen. Den er helt bygget opp over et enkelt riff, med et par toner og fasoletter, det er knapt melodi i den, Stipe snakker mer enn han synger teksten, og alt er bare underlig og sært. Sånn, for eksempel, er teksten: “Read the scene where gravity is pulling me around”, “Shift sway rivers shift/Ocean falls and mountains drift/It’s a man red kind of sky/Let me show what I can do with it/time and distance, is out of place here“. Men det er jo akkurat denne underlige meningen de er ute etter, det kan bety hva som helst, og prøver ikke å bety noe annet. Hør også hvor godt melodien, eller den manglende melodien, står til sangen, og hvordan R.E.M gjennom trommene og bassen får driv i sangen, tross at det ikke forekommer noen akkordskifter. I refrenget, eller hva man skal kalle det, er det nærmest klassisk sammenheng mellom tekst og melodi, med stigende bassgang (A-B-C fra Am til C) og teksten “Step up, step up, step up/the sky is something odd“. Selve perlen i sangen, oasen i ørkenen, er det som vi kaller “bridge”, men som sikkert bare er et mellomspill, der R.E.M plutselig bryter ut i vanlige harmonier og så vakker sang som de kan, med akkordene C og D, flott koring, og Michael Stipe lyst og vakkert syngende “(I feel gravity) pull onto my eyes/holding my head straight (looking thin)/this is the easiest task I ever had to do“, og så til riffet igjen. I kontrast til resten av sangen blir denne sekvensen himmelsk, det er virkelig som en oase i ørkenen.

Denne måten å lage sanger på skal bli et varemerke for REM, men aldri gjør de det tydligere og bedre enn her. 

Maps and legends

Etter den litt vanskelig tilgjengelige, men meget vakre Feeling gravity pulls, følger en melodiøs og akkordbasert sang. Den er bygget opp over en enkel d og em i verset, motsatt i refrenget. Michael Stipe synger undrende “Maybe he’s cought in the legend/maybe he’s cought in the mood/ maybe this maps and legends/ have been misunderstood“, mens Mike Mills ustanselig korer “Maps and legends/ Maps and legends/ Maps and legends“. Versene har ikke vanskeligere tekst, for eksempel vers 2: “Down the way the way the road’s divided/paint me the places you have seen/point to the legend/point to the east/point to the yellow, red and green“. De samme motiv og tema går igjen i først og siste vers også, og i et flott mellomspill har de noe uling og koring over akkordene D, Dm, F og C.

Hør for eksempel hvor flott den blir akkustisk, med Stipe som synger, og Buck som spiller stålstrengsgitar, og stort flere instrumenter er det vel ikke med (skjønt, det er noen antydninger til lyder i bakgrunnen). Denne versjonen finnes for eksempel som bonusspor på alle nyutgivelser av platen.

Driver 8

Dette er hitsangen som alltid kommer med på samleplatene, og som temmelig sikkert er den sangen jeg har spilt oftest på gitar. Min gitarkamerat og jeg spiller den hver gang, og har gjort det siden vi lærte å spille på midten av nittitallet. Det er en slitesterk sang som ikke taper seg på å bli spilt om og om og om igjen. Melodien er bygget opp over en enkel bassgang, et life riff i starten, og fire akkorder i verset. Teksten er av typen “The walls were build up, stone by stone/the fields divided one by one/and the train conducter said, take a break driver 8/driver 8, take a break/we can’t reach our destination” (det var første vers). Så kommer refrenget med skifte mellom c og d i akkordene, og tekstlinjene: “And the train conductor said/take a break driver 8/driver 8 take a break/we can’t reach our destination“, fulgt av en overgang med bassganger (e, f#, g) over en d-akkord, og tekstlinjen “but there still ways away“. Sangen har en stemning som passer utendørs, på reise, til hverdags og fest, den er i det hele tatt rik på stemning. Og den har et fabelaktig utbrudd av et mellomspill, plutselig blir den liksom litt aggressiv og tøff, med akkordene Am, C, G og D og tekstlinjene “The way to seal the hated heat/The way to put myself to sleep/The way to seal the hated heat/The way to put myself my children to sleep”, med skikkelig utdragning av heeeaaaaat, og plutselig tilbake til det gamle og kjøre riffet som starter sangen, og nå starter siste ves:

“He piloted this song on a plane like that one/She is selling faith on the go tell crusade/Locomotiv 8, southern crescent hear the bells, ring again/fields of green are looking thin“. 

Life and how to live it

Denne platen er så herlig at man blir i godt humør av å høre den. Og sang nummer 4 er en rockeperle. Den begynner også med et riff, et av de mer avanserte på platen, men det er enkelt bygget opp over akkordene c og d, som også verset går i. Hva som gjør det så tøft, er den up beat rytmen, Bill Berry gir på med trommene for å få opp tempoet, liksom uten at Michael Stipe i sangen følger med, han driver med sitt. Peter Buck spiller også på sitt eget lag, med rask og kjekk gitarspilling, mens Mike Mills som vanlig binder det hele sammen med bassen sin. Refrenget har tekstlinjene

“My pockets are out and running about/talking in the street/to tell what I’ve been hidden here“, og et skikkelig trommeslag etter seg, som liksom lar sangen skyte ny fart. I mellomspillet er det akkordene F, Fsus4, C og D, og tekstlinjer helt umulige å høre, selv i tidlig Stipe-standard. Det eneste man får med seg er “Listen to the holler“, som han sier flere ganger denne sangen, og også et par ganger på sang 9, “Auctioneer”. “Holler” er et verb som betyr å rope, kanskje “gaule” gir en bedre idé om hva det er, men det skal også være litt klagende, hør på gauleren, klageren. Og så, etter alle ordene og kaoset, kommer plutselig helt artikulert “Life and how to live it“, og riffet begynner på ny for siste vers.

Siste vers følger den litt snåle tematikken som går igjen også om de andre versene, om at en snekker skulle hvile, slik at du når du blir trøtt av én side, har det godt på den andre (”a carpenter should rest/so that when you tire of one side/the other serves you best“), men slutter på en måte som lydlig i sangen fungerer helt utmeket.

“Read about the wisdom lost/a knock knock knock/a secret knock one hammer’s locked/the other wisdom’s lost“

 Så braker det løs med noen skikkelige refreng og “Listen to the holler”, og det der trommeslaget, som alltid skyter ny fart i sangen, inntil et siste mellomspill med mellomspillakkordene, og det hele munner ut i Michael Stipe som mer eller mindre utydelig sier: “If I write a book it will be called: Life and how to live it“, med Mike Mills stønnende i bakgrunnen.

Denne sangen har de spilt på en del av live-konsertene jeg har vært på, det vil si, det var vel den hemmelige i Oslo, og det syntes jeg var en kraftutgave. Folk som følger med på youtube, kan se en artig versjon fra Raleigh 1985, der det kommer ganske klart frem hva som menes med at Michael Stipe er sjenert.

Old man Kensy

Og så - mesterverket (som man vel kan si om alle sangene på denne platen) - Old man Kensy. På en nokså obskur plate er denne den mest utilgjengelige sangen av alle. Den er bygget opp over et riff som går og går i bakgrunnen (akkordene er Bb og F#, mener jeg å huske), og Stipe som lider mer enn han synger, det er underlig, mer enn melodiøst. Sangen minner om Feeling gravity pulls, men der den første sangen har en effektiv, harmonisk forløsning, har ikke Old man Kensy det på samme måte. Her er det REM på sitt mest Remske, som de var det i begynnelsen. Teksten i sangen er ikke stort mer tilgjengelig enn melodien. Den er vanskelig å høre, slik Stipe mumler den frem, og om man hører den, blir ikke meningen stort klarere av den grunn. Det handler om en Kensy, som skal bli en song painter, goalie og dog cathcer, men først må lære å “read”, “count” og “stand”, før han ender opp som “clown on tv”, “clown on the circus mount” og “clown in a marching band” (det er i det minste rim).

Refrengene gjør ingenting lettere tekstmessig, med varianter over: “Drink up the lake/Kensy’s awake/That’s my folly/That’s my mistake” eller “John, Bill and Ed/Stand on their head/That’s my folly/That’s my mistake”. Melodien er litt mer komplisert her, enn i verset, der man kan prøve akkordene B og G ved siden av riffet (i forspillet slenger man på en ekstra A), som driver det. I refrenget er det varianter over en Em (022000 og 024000), og en A som avslutning, men også her er riffet og tonetrillene viktigst. Ved å høre nøyere etter på det, hører man at det er vakkert gjort, spesielt bassen som innleder et nytt refreng og den litt svevende sangen som der følger, og Mike Mills som alltid korer i bakgrunnen.

Denne sangen har ingen oase slik “Feeling gravity pulls” har det, men den har et lite mellomspill, der sangen går frem og tilbake over en F# og en E noen ganger, alt mens Stipe synger Uuuuhhh, Uuuuuhhh, og Mike Mills også synger et eller annet, effektivt gjort.

Can’t get there from here

Etter man Kensy trenger man en liten, melodisk pause, og det får man her med Can’t get there from here. Men pausen er ikke så veldig stor, akkordene er Hm, C#m, H og F#, og melodien er ikke akkurat av typen man bare ikke kan få ut av hodet. Men den er som de andre sangene på denne platen uoppslitelig, den holder mot tidens tann og mot alt, den er for meg like kjekk nå, som på 90-tallet. Verset er enkelt og greit både i tekst og melodi, for eksempel:

“When the world is a monster/bad to swallow you whole/Kick the clay that holds the theeth in/Throw your trolls out the door.” Refrenget er Mike Mills som synger “I’ll been there I know the way“, mens Michael Stipe gjentar “I can’t get there from here” fire ganger. Akkordene er E, A, F# og D, og før det begynner er det en kjapp liten basstrille og Mike Mills som i fistel og stille forskrekkelse utbryter Aaaaaaaaahhhhh… 

Dette er også en sang jeg har spilt utallige ganger, på stranden, og alle mulige andre steder ute og inne, ofte i stigende øl-rus, vin-rus eller vodka-rus, eller godt med kaffe, eller ingenting, sangen klarer seg alltid. Den har en enkel, liketil stemning som gjør seg godt for enhver anledning. Forresten, jeg har glemt å nevne mellomspillet, det har vi aldri fått til å spille, selv om vi gjerne skulle gjort det. Det er røft og liksomaggressivt, akkordene A og B, og en D, men litt vanskelig å vite når man skal synge hva. Det er mange ord som skal inn før Stipe kjekt avslutter “Gentlemen, testify”, og verset straks går i gang. Siste tekstlinje i hele sangen er “Thank you, Ray”. 

Green grow the rushes

Nok en gitarhit. Dette er en gladsang, melodiøs og fin, med vakre akkordoverganger og et flott riff. Det er også sang som går litt opp og ned i tonene, i motsetning til de andre sangene på platene, hvor Stipe stort sett synger på same note gjennom hele sangen. Hør spesielt på hvor flott det er når man kommer til refrenget, og Stipe trekker ut siste vokalen i “the rushes wilted a long time agoooooooo/guilty as you goooooooooooo” og Peter Buck overtar med et raskt og artig og finurlig riff.

Sangen slutter med det nærmeste man kommer allsang på denne sangen, “lala-lala-leeiiii“, “Green grow the rushes” med Stipe og Mills om hverandre, og Peter Buck med sitt kjekke, raske riff.

Kahoutek

Dette er en av de siste sangene fra tidlig REM jeg lærte på gitar. Men det er det ingen grunn til, ingen annen grunn enn at akkordene foreslått på internettet lenge ikke var helt nøyaktige, og jeg derfor ikke fikk det helt til, og gav opp med en gang. Egentlig er det enkelt og greit, D gjennom verset, litt Em og G på refrenget, og innslag av en Hm i det utvidete refrenget. Det er en liten fistel der, som er helt umulig å synge, men det er jo bare gøy. Lyrikken er som vanlig helt utilgjengelig, og temmelig meningsløs, men med en artig snert som Stipe fikk så godt til i denne perioden.

“She wore bangles, she wore bells/On her toes, and she jumped like fish/Like a flyin’ friend, you were gone/Like kahoutek, can’t forget that.“

Autoengineer

Og dette var den andre sangen jeg lærte mot slutten, av samme grunn som med Kahoutek, men like galt. Sangen er enkel og kjempetøff å spille (i hvert fall når man ikke er altfor nøye med riffet). Lyrikken er også her temmelig, vel, vanskelig tilgjengelig, men den er tøff og fungerer: “Get me to the train on time/take this nickel/make a dime“, eller “This time it’s for my self you call it what you may/okay, we don’t say goodbye, so long, so much, more“. I refrenget er det Peter Buck som koser seg, med rask og artig spilling over hele gitaren. Også i denne sangen høres det av og til ut som om hele bandet spiller hver for seg.

Good advices

Og dette er favorittsangen på platen. Det er en supersang man ikke trenger være flink på gitar for å få til å spille. Det er det vi kaller power grep, men om det er power grep, vet ikke jeg. Akkordene er E, D og A og tilbake til E, men de skal tas oppe på 7 bånd, og deromkring (hold de tre nest øverste strengene som om man skulle spille Fm, og flytt dette grepet til 7 bånd, der er en e, og så ned til 5 for d, resten av strengene er åpne, tøft). Da er verset kjempetøft, ja, her bruker jeg uten å blunke et sånt sterkt uttrykk. Teksten er like tøff (og enkel) som melodien: “At the end of the day/when there are no friends/and there are no lovers“, for eksempel, ellers er det mange tips (husk: sangen heter gode råd!) om å oppbevare penger og minner i skoene og i hånda, når man for eksempel møter fremmede “When you greet a stranger/look at his shoes/keep your money in your shoes/put your trouble behiiind“. Dette er en sang som passer like godt til verdens undergang som til verdens aller lykkeligste øyeblikk, her kan man bare drite i alt og spille og synge i vei, eller lytte til den, om det er det den gjør.

Og sangen har en av mine absolutte favorittekstlinjer, i hvert fall fra REM. De er enkle, men i sangens omgivelser fungerer de alt hva man kan ønske: “I like it here“, er det bare, og det er aldri sagt bedre enn her. Det går slik (det er i hvert fall slik jeg synger det) ”Familiar face and a boring place and I forget your name (legg merke til gitartrillen her!)/I like it here, even if I couldn’t see you from a long way awaayyyyyy”, mens jeg ser gitarsiden til Chris Bray som jeg har link til lenger oppe, har skiftet ut “boring” med “foreign”, og “I’d like it here” i stedet for “I like it here”, og til og med “if I could leave and see you from…” til slutt. Enhver gjetning er så god som noen, sånn er det med REMs tekster fra denne perioden, de er ikke skrevet ned noe sted og er ikke ment for å være nøyaktige. I Good advices - som så mange andre steder - fungerer det som bare juling.

Wendel Gee

Og så - av alle ting - slutter denne platen med sangen Wendel Gee. Det er en sang som viser hvor enkelt det er å lage sang, når det bare gjelder om å lage den melodiøs. Den er helt motstandsløs, og står slik helt i kontrast til alle de 10 andre sangene på platen. Det er nærmest som en ironisk kommentar, uten at det noen steder er tegn til ironi i sangen, den blir sunget med like stort alvor som alle de andre. Typisk REM, og helt herlig.

Akkordene er C, Dm, G, G7, Em og G, og de som har det minste greie på musikk, vet hva det betyr.

Refrenget er F, C, G og F, Em, G

Melodien står helt i stil med akkordene. Den minner for øvrig litt om Vincent, eller Starry, starry night, av Don McLean, den om sangeren Vincent McGough som malte så vakre malerier, men som aldri ble forstått, og sangeren (I could have told you, Vincent (på fornavn, yep)) kunne fortalt ham, “this world was never ment for one as beautiful as you”. Wendell Gee, som også handler om død, setter kanskje denne sangen i sitt rette lys.

Og det var platen. Den begyner altså med sjø og fjell og det aller største i drift, og slutter med stakkars Wendel Gee som setter livet til i et mildt sagt underlig forsøk å på trekke noen liner som holder trærne bak huset hans. Underveis er det kart og legender, sjåfør nummer 8, hvordan leve livet sitt, den gamle mannen Kensy, jeg som ikke kan komme dit herfra, siv som gror grønne, merkelige Kahotek, en auksjonær og noen gode råd. Det er elleve skatter som står seg godt hver for seg, men som samlet blir et mesterverk av en plate man aldri blir lei av.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bob Dylan - En trosbekjennelse

I dag er den store dagen for Bob Dylan-konsert på Stavanger stadion. I den forbindelse legger jeg ut en post jeg laget for Bergen Dylan society, hvor jeg er med, en slags uhøytidelig fanclub. Vi møtes noe sånt som fire ganger i året, de som har tid, og så litt ekstra når det er konsert et sted i Norge eller i nærheten, eller det er noe annet Dylan-arrangement i en eller annen form.

Det er skrevet et Dylan-evangelium. Det høres ut som en spøk, og burde sikkert vært det, men det er ingenting i den boken som tyder på at det ikke er alvorlig ment, og dyrkelsen av Dylan i den, står ikke tilbake for dyrkelsen av noen religiøs helt. Vi hadde tradisjon for å lese et lite utdrag av teksten, eller budskapet, som vi kaller det, for å komme i stemning. Men så kom det forslag om at vi kanskje like godt kunne lage budskapet selv, og la det gå på rundgang.

Jeg var da nummer to som skulle til pers, og gikk til oppgaven med det alvor den fortjente, og holdt som vanlig ikke igjen når det gjaldt omfang. En trosbekjennelse gjennom karrieren hans var det jeg hadde planer om, men jeg kom ikke lenger enn de 6 første platene. Der var han på sitt aller mest utrolige, selv om han var fantastisk på 70-tallet og på noen av platene fra 80-tallet, 90-tallet og etter 2000 også, men det skulle jeg eventuelt ta på en senere bekjennelse. Her er det altså 60-tallet, første halvdel.

 

Bob Dylan

En bekjennelse av Eivind Salen

 

Jeg tror på Bob Dylan. Skaperen av et trettitalls plater, og mange, mange flere sanger. Født i Dulut Minnesota, 24. mai 1941, sønn av Abraham Zimmerman og Beatrice Stone, kalt Robert Allan Zimmerman, tok navnet Bob Dylan i 1959, eller 1960, mens han bodde i Minneapolis og spilte nede på Dinkytown folk club. Jeg tror på ham. Jeg tror på den første platen han gav ut, Bob Dylan fra 1962, jeg eier den, og jeg tror på den, selv om den stort sett består av coverlåter og disse stort sett er bedre enn Dylans egne bidrag, ”talkin’ New York” og ”Song to woody”. Jeg tror på The freewheelin Bob Dylan, plate nummer 2, utgitt 27. mai 1963, Dylan er da 22 år, det er ikke til å tro, men jeg tror det. Jeg tror han - selv om det ikke er mulig - laget ”Don’t think twice, it’s allright” mens han var 21 år. Jeg må tro det, fordi han gjorde det, og ikke bare gjorde han det, han forandret også musikkhistorien ved å gjøre det. Jeg kan ikke musikkhistorien godt nok til å si han var først ute til å lage en usentimental, ulykkelig kjærlighetssang, men jeg tror jeg kan si ingen annen singer-songwriter den gang hadde behandlet et kjærlighetsbrudd som 21 år gamle Bob Dylan gjorde her.

 

I hope there’s something you could do or say

to try to make me change my mind and stay

but we never did to much talking anyway

Don’t think twice, it’s allright.

 

Denne sangen har jeg snakket mye om, men nå skal jeg snakke om en annen sang. Og dette er en plate som har ”Blowin in the wind”, ”Masters of war” og ”A hard rain’s a-gonna fall”, av politiske sanger, jeg tror på dem, og jeg tror på vakre, vakre ”Girl from the North country”, hvordan er det mulig å la være å tro på den, disse sangene er det mulig å tro på, men hvordan 21 år gamle Bob Dylan fikk til ”Bob Dylan’s dream” er ufattelig, men jeg må tro det, fordi han gjorde det. De to sangene der, ”Don’t think twice” og ”Bob Dylans dream” overgår alt jeg tror en par og tjueåring kan klare få til, tenke det, uttrykke det, og på en slik måte, det er ikke mulig å få inn i hodet, men han gjorde det, og jeg tror på ham.

 

As easy it was to tell black from white

It was all that easy to tell wrong from right.

 

We thought we could sit, forever in fun

But our chances was really a million to none.

 

I wish I wish I wish in vain

That we could simply in that room once again

Ten thousand dollars at the drop of a hat

I’ll give it all gladly, if our lives could be like that.

 

Jeg tror på det.

 

The times they are a-changing

 

Jeg tror han gav ut en ny plate etter litt mer enn et halvt år. Jeg tror på denne platen. På protestsangene ”The times they are a-changing”, ”With God on our side” og slett ikke minst ”The lonesome death of Hattie Carol”, jeg tror også på “The ballad of Hollis Brown” og “Only a pawn in the game”, selvsagt, disse sangene er mulig å tro på, selv om de er førsteklasses og skaperen av en helt ny sjanger, protestsjangeren, og egentlig en helt ny bevegelse, en helt ny tid, egentlig, jeg tror på det. Men at en ung mann vil protestere mot samfunnet han vokser opp i er mulig å forstå, selv om det er vanskelig å forstå hvordan noen kan gjøre det så bra, hva som er ufattelig er hvordan en ung mann kan være så dypfølt som ”One to many mornings” og ”Boots of spanish leather”, og, ja, forresten også ”When the ship comes in”. Dette er samme mann som skrev Don’t think twice, it is så definetly allright.

 

But if I had the stars from the darkest night

and the diamonds from the deepest ocean,

I’d foresake them all for your sweet kiss,

for that’s all I’m wishin’ to be ownin’

 

But I might be gone a long old time,

and it’s only that I’m askin’.

Is there something I can send you to remember me by,

To make your time more easy passin’?

 

Oh how can, how can you ask me again?

It only brings me sorrow.

The same thing I would want today

I would want again tomorrow.

 

Eller det grusomt vakre i ordenes retteste forstand ”One too many mornings”

 

From the crossroads of my doorstep,

My eyes start to fade.

And I turn my head back to the room

Where my love and I have laid.

And I gaze back to the street

the sidewalk and the sign.

And I’m one too many mornings

And a thousand miles behind.

 

It’s a restless, hungry feeling

That don’t mean no one no good.

When everything I’m saying,

You can say it just as good.

You are right from your side,

And I am right from mine.

We’re both just one too many mornings

And a thousand miles behind.

 

Jeg tror på det.

 

Another Side of Bob Dylan

Jeg tror han gav ut en ny plate etter så vidt over et halvt år, 8. august 1964. Jeg tror ikke denne platen er noe dårligere enn de forrige, jeg tror på den fra start til mål og har mange, mange favoritter her. Og jeg tror jeg vil gå rett på sak, ”To Ramona”, en av de kåteste sangene som er laget, slikt dampende begjær så lite vulgært utført ser man sjelden, og så godt som aldri andre steder enn hos Mr. Bob Dylan, tror jeg.

 

Your cracked country lips

I still wish to kiss

As to be by the strength of you skin

Your magnetic movements

Still capture the minutes I’m in

 

I’d forever talk to you

But soon my words

They would turn into a meaningless ring

For deep in my heart

I know there is no help I can bring

Everything passes

Everything changes

Just do what you think you should do

And someday, maybe

Who knows, baby

I’ll come and be cryin’ to yo

 

Og samme plate har ”My back pages”, ”I don’t belive you”, ”Ballad in plain D”, og “It’s not me babe”. Der første plate – for meg – mest er sjokkmodenheten, og andre platen – opplagt – er protestsangene, så er den tredje platen også moromannen Bob Dylan, han som bare har det litt gøy. Ta melodien og teksten i ”I don’t belive you”, eller teksten (og melodien) i ”It’s not me babe”

 

But if you want me to

I can be just like you

And pretend that we never have touched

And if anybody asks me: “Is it easy to forget?”

I say, “It’s easily done

You just pick anyone

And pretend that you never have met.”

 

You say you’re lookin’ for someone

Who’s never weak but always strong

To protect you an’ defend you

Whether you are right or wrong

Someone to open each and every door

But it ain’t me, babe

 

Jeg tror på det også.

 

Bringing It All Back Home

Jeg tror han gav ut en ny plate før det var gått mer enn et drøyt halvt år. 22. mars 1965. Og jeg tror denne platen er bedre enn de tre første til sammen. Jeg tror ikke det er mulig å lage en sånn plate, og nå tar jeg ikke engang alderen i betraktning, dette er i ren, skjær kvalitet. Her er absolutte klassikere som ”Subterranan homesick blues” og ”Mr. Tambourine man” , ”Maggies farm”, sanger til og med dem som aldri har hørt om Bob Dylan, har hørt om. Tror jeg. Og her er kjente skatter for alle sanne Dylan fans, ”She belongs to me”, ”Love minus zero/no limit”, og fantastiske ”It’s allright ma, I’m only bleeding”, en sang som – for meg – slår alle tidligere protestsanger til Mr. Bob Dylan av banen. Og her er en skjult skatt som ”It’s all over now, baby blue”, en sang jeg ville spilt om bord på Titanic, om verden gikk under, når alt er slutt og bare la det stå til.

 

Leave your stepping stones behind, something calls for you.

Forget the dead you’ve left, they will not follow you.

The vagabond who’s rapping at your door

Is standing in the clothes that you once wore.

Strike another match, go start anew

And it’s all over now, Baby Blue.

 

Det er sånn tempo og energi i den sangen at det er helt rett at en slik sang avslutter en slik plate som Bringing it all back home, det er klart verden må gå under etter en slik plate og det er klart man må spille It’s all over now, baby blue, mens det skjer.

 

Og jeg tror, jeg vil gå en av klassikerne nærmere etter i sømmene, en sang så oppskrytt at den ikke alltid blir trukket frem i Dylan-kretser, jeg tror den kunne blitt trukket frem oftere. Jeg skal ikke si hva den egentlig handler om, jeg skal si hva den handler om for meg, for meg er den et uttrykk for noe av det mest fortvilt ensomme som er laget i en sang, og for meg inneholder denne sangen noen av de beste sanglinjene som er skrevet, og hvis jeg skulle hente frem de 12 beste Dylan-sanger, ville jeg tatt denne med, og aldri blir det sårere enn

 

Then take me disappearin’ through the smoke rings of my mind,

Down the foggy ruins of time, far past the frozen leaves,

The haunted, frightened trees, out to the windy beach,

Far from the twisted reach of crazy sorrow.

Yes, to dance beneath the diamond sky with one hand waving free,

Silhouetted by the sea, circled by the circus sands,

With all memory and fate driven deep beneath the waves,

Let me forget about today until tomorrow.

 

Jeg tror på Mr. Tambourine man og hver eneste sang på platen.

 

Highway 61… revisited

Jeg tror ikke det er mulig å lage flere plater etter Bringing it all back home. Jeg tror Bob Dylan gjorde det, før det var gått et halvt år. 30. august, 1965. Og jeg tror at den første sangen her, viser at han har tenkt å overgå seg selv. Intet mindre enn å overgå seg selv, altså overgå det beste som hittil er gjort, og kanskje noensinne vil bli gjort. ”Like a rolling stone”. Den sangen feier alle hans tidligere sanger og alle andre sanger, av banen. En sang kanskje enda mer klassisk og oppskrytt enn ”Tamburine man”, men intet skryt vil nå opp til hvor bra denne sangen egentlig er, tror jeg. Jeg tror på den, jeg tror på hver eneste tekstlinje i den og jeg kjenner dem fortsatt som knyttneveslag mot brystet når jeg hører dem, selv om jeg kan hver eneste en av dem. Dette er rock, så rock som det blir. En energisk, aggressiv, drivende melodi, og tekst om en bedrestilt kvinne som faller til bunns, til bunns, til bunns. Og hver eneste bitende tekstlinje er mulig å gni inn så seigt, sarkastisk og herlig hensynløst at det blir en nytelse, en nytelse i all sin gru, rytmen og rimene er briljant utført, alt henger sammen, it’s as good as it gets, så godt som det blir, til og med opplest er det sinne

 

Once upon a time you dressed so fine

You threw the bums a dime in your prime, didn’t you.

 

You said you’d never compromise

With the mystery tramp, but now you realize

He’s not selling any alibis

As you stare into the vacuum of his eyes

And say do you want to make a deal?

 

You used to be so amused

At Napoleon in rags and the language that he used

Go to him now, he calls you, you can’t refuse

When you ain’t got nothing, you got nothing to lose

You’re invisible now, you got no secrets to conceal.

 

Man ber ikke om mer fra en slik artist. Men man får mer, man får Mr. Jones, man får herlige, herlige Highway 61, energisk og morsom og full av referanser, og utmerket utført av gamle Dylan på live opptredener nå om dagen, man får fantastiske ”Just like Tom Thumbs blues”, fantastiske ”Just like Tom Thumbs blues”, det er ingen sanger man kan spille så gøy på gitar og skrike så godt til,

 

When you’re lost in the rain in Juarez,

and it’s eastern time too,

 

tenk på det, da, man er fortapt i regnet i Juarez, og i tillegg er det påske. Det er deilig, morsomt og fortvilet, og ved siden av narkotikaen og snusket som det nok egentlig handler om, kan man bare la det handle om alt mulig annet også, teksten er så rik, så rik. Og alle sangene har fraseringer, altså måter å synge på, altså organiseringen av teksten, som ikke står tilbake for noen i musikkhistorien. Ikke for noen, tror jeg. Hør, bare hør, aldri trenger man slutte å hyle på siste ordet

 

If you see Saint Annie, please tell her ”Thanks a lot”.

I cannot move and my fingers are all in a knot.

(…)

 

But the joke was on me

There was no one there, to even call my bluff

I’m going back to New York city,

I do believe I’ve had enough

 

 

Det er så morsomt som det blir, og vil man være frustrert, er det fullt mulig å være frustrert også i den. Jeg tror det er en kjempesang. Og jeg tror den neste, og siste sangen, er et mesterverk uten sidestykke i musikkhistorien. Verken før eller senere. Jeg tror den heter ”Desolation row”. Hvem andre enn Bob Dylan får til så mange åpne og skjulte referanser, og en sang som på en gang er så intuitiv og så dyp?

 

Og blant 10 uovertrufne vers er min favoritt

 

Now Ophelia, she’s ‘neath the window

For her I feel so afraid

On her twenty-second birthday

She already is an old maid

To her, death is quite romantic

She wears an iron vest

Her profession’s her religion

Her sin is her lifelessness

And though her eyes are fixed upon

Noah’s great rainbow

She spends her time peeking

Into Desolation Row

 

Jeg tror på Highway 61… revisited.

 

Blonde on Blonde

Jeg tror han gav ut alle disse fem platene i løpet av en to års periode, fra mai 63 til august 65, og jeg tror han toppet det med en sjette før det var gått ett år. 27. juni, 1966, Blonde on blonde, 14 sanger, og jeg måtte høre denne platen mange, mange ganger og lese mange, mange ganger på coveret for å fatte at denne platen er fra 1966, fra 60-tallet. Dette er sanger som ville vært revolusjonerende og vakt oppsikt for sin originalitet i hvert fall gjennom 70-tallet, tror jeg, og på 80-tallet ville den feid alle andre plater av banen, som det meste Dylan gjør feier det meste annet av banen, tror jeg, og jeg ville ikke blitt mer overrasket om platen var fra 1996, enn 1966, det er en fantastisk rik og mangfoldig plate, synes jeg. Jeg tror på den platen. Jeg tror vi går forbi forrest gump sangen, festlig nok, ”Rainy day woman #12 # 35” som også ”Pledging my time” kunne blitt lagt merke til hvis det bare var en annen som hadde laget den eller det var en annen plate  den var på. For på Blonde on blonde er ”Visions of Joanna” sang nr 3, oh, visions of Joanna, for en energi og for et begjær, på ny. Jeg tror alle har fått med seg hvordan Louise prepares for the peddler som lurer på om noen ikke er parasitter, slik at han kan be for dem, ”you can’t look at much, can you man,” sier hun, og kler altså av seg, for ham, så jeg henter et annet eksempel fra vers 3, det er altså den lille tapte gutten som skryter av sin ulykke og liker å leve farlig, og viser det ved å snakke om - Joanna.

 

And when bringing her name up

He speaks of a farewell kiss to me                

He’s sure got a lotta gall

to be so useless and all

Muttering small talk at the wall

while I’m in the hall

 

Og allerede neste sang er ”Sooner og later”, som i musikkhistorien i den genren bare blir overgått av ”She’s your lover now”, og det finnes vel ingen andre, og ”Sooner og later” er egentlig en morsom sang, men den har tekstlinjer som

 

When you whispered in my ear

And asked me if I was leavin’ with you or her

I didn’t realize just what I did hear

I didn’t realize how young you were

 

og en melodiføring som gjør at teksten kommer noe så til de grader til sin rett, noe jeg tror, er et av Bob Dylans mange varemerker. Og neste sang er ”I want you”, så enkelt kan det sies, og så gnistrende elegant blir det utført at også her har vi et musikkhistorisk toppunkt innen sjangeren, jeg tror på alt i den sangen, på den lille trillen, på teksten, på farten i melodien, på alt fra start til mål og alt som er rundt og høyt og dypt.

 

Now your dancing child with his Chinese suit,

He spoke to me, I took his flute.

No, I wasn’t very cute to him,

Was I?

But I did it, though, because he lied

Because he took you for a ride

And because time was on his side

And because I . . .

I want you, I want you,

I want you so bad,

Honey, I want you.

 

”Stuck inside of mobile with your Memphis blues again”, “Leoprd skin pill box hat”, “Just like a woman”, “Most likely you go your way, I’ll go mine” kommer på rekke og rad, “Absolutly sweet Marie”, og “Forth times around”, en gammel favoritt for meg.

 

Her Jamaican rum

And when she did come, I asked her for some.

She said, “No, dear.”

I said, “Your words aren’t clear,

You’d better spit out your gum.”

 

Og så avslutter denne platen med et 11 minutter og 19 sekunder langt verk jeg tror ikke kan bli langt nok. Jeg tror denne sangen kunne vare resten av livet når jeg hører den. Jeg tror det er noe av det vakreste som er laget. ”Sad eyed lady of the lowlands”, bare tittelen er poesi, og poesien fortsetter. ”Girl of the north country” er en nydelig sang, og det tegner et nydelig portrett av en nydelig kvinne, men Bob Dylan er blitt fem år eldre, og på de fem årene har han hvor uventet det enn kan høres, utviklet seg. Og fra det utgangspunktet, jeg tror det er like ufattelig som det var den gang, da han laget for eksempel alle sangene fra The freewheeling.

 

Oh, the farmers and the businessmen, they all did decide

To show you the dead angels that they used to hide.

But why did they pick you to sympathize with their side?

Oh, how could they ever mistake you?

They wished you’d accepted the blame for the farm,

But with the sea at your feet and the phony false alarm,

And with the child of a hoodlum wrapped up in your arms,

How could they ever, ever persuade you?

 

Jeg tror Blonde on blonde fullførte den mest produktive perioden av noen artist noensinne, og jeg tror absolutt ikke Bob Dylans karriere endte her. Jeg tror den fortsatte.

ES2006

REM - Reckoning

Forrige måned begynte jeg å anmelde platene til den amerikanske rockegruppen R.E.M fra begynnelsen, og lovet jeg skulle fortsette med det frem til konserten i september. Fire dager før konserten med en kanskje enda større artist, Mr. Bob Dylan, i Stavanger, så fortsetter jeg med plate nummer 2: Reckoning.

Dette var den siste platen jeg skaffet meg fra IRS-årene, så jeg var allerede godt fan og kjente det meste R.E.M hadde gjort. Av sangene på Reckoning kjente jeg allerede meget godt og hadde som favoritt So. Central rain og Time after time (Ann Elise…), gjennom medlyen fra bonussporene på Dokument-platen jeg har (Nyutgivelsene av disse platene inneholder alle bonusspor, som man også kan finne en del av på bonusplaten Dead letter office). Jeg kjente også melodien til Seven chinese brothers, gjennom Voice of Harold, og jeg hadde sikkert vært innom Camera og Letter never sent, lite grann.

Der debutplaten Murmur er nettopp det, mumling,  med obskure sanger man skal lytte godt til for i det hele tatt å skille dem fra hverandre, består Reckoning av flere enkeltsanger det skal gå lang tid før R.E.M klarer å overgå. Særlig nevnte So. Central rain, Time after time (Ann Elise…) og Camera er nydelige, mens Don’t go back to Rockville er artig og Letter never sent interessant, og Seven chinese brothers altså udødelig gjennom hva som skjer med den i Voice of Harold. Mellom disse er en samling flotte popsanger, der Peter Bucks gitartriller og Michael Stipes assosiasjonsrike lyrikk og karakteristiske stemme sikrer for kvaliteten. Og jeg har ikke engang nevnt koringen til Mike Mills, den store musikeren i bandet, som på denne tiden fortsatt var en herlig nerd (i motsetning til nå, hvor han har langt hår og lilla blomsterdress).

Før jeg går over til sangene, vil jeg bare si at platen kom i 1984, og solgte bedre enn debuten, og fortsatt selger godt, så vidt jeg vet. Det skulle bare mangle. 

RECKONING

1. Harborcoat

Platen begynner med en enkel popsang, av typen R.E.M lager på denne tiden. Den består av en intro og mellomspill med et liten gitartrille, to vers som begge blir gjentatt to ganger, og et refreng med koring. Teksten handler ikke om særlig mye, og det gjør ikke sangen heller. Det er således en fin start til en fin plate.

2. Seven chinese brothers

Denne sangen består av et riff over en d-akkord gjennom hele verset, og en forløsende Cadd2 sammen med en d i refrenget. Riffet er utformet slik, at basstrengen alltid klinger, og gir en flott og suggererende effekt. Så har de en slags bridge, med en slags F#-akkord, som er veldig tøff, og det er d-riffet som blir forløsningen igjen. Sangen handler om 7 chinese brothers “swallowing the ocean”, “7 years to sleep away the pain”, med et lidende “she will return” som blir gjentatt. Det er en veldig bra sang, som blir suveren når samme riff og melodi blir brukt til teksten på coveret til en plate av The revelairs (tror jeg det staves), en fantastisk tekst som blir løftet til det sublime i sangen “Voice of Harold”. Dere finner den på Dead letter office, og det er noe av det beste (og i hvert fall morsomste) R.E.M har gjort.

3. So. central rain

Denne sangen kåret jeg i sin tid som sangen med de vakreste akkordskiftene. Første gang jeg hørte den, var i versjonen som jeg fikk på min utgave av Document. Sangen er der en lang og akkustisk medly, bestående av denne, time after time (Ann Elise…) og av alle ting, Red rain, av Peter Cetera. Dette var noe av det vakreste jeg visste i 1994 og 1995, og det var ganske overraskende for meg å høre studioversjonen som er mye raskere, og med en mer markert bass. Den handler så vidt jeg har forstått om en flomulykke i USA, det var oversvømmelse, og telefonlinjene virket ikke. Tekstlinjen “Did you never call”, blir dermed meget konkret, selv om det også går an å høre sangen som en ren kjærlighetssang, slik at “Did you never call”, blir noe helt annet. Det følger “I waited for you call/This river of suggestion/Here’s a boy without a dream”, og refrenget “I’m sorry”, meget lidende, og sterkt sunget. Akkordene i refrenget er en c med et karakteristisk riff (av typen publikum alltid vil kjenne igjen og klappe for på konserter), og en d eller d-moll.

So. står for Southern, og enkelte andre steder er sangen oppført med tittelen Southern central rain, og noen steder også med parantesen (I’m sorry).

4. Pretty Persuassion

En enklere sang, som for meg lenge var anonym. Men denne har også et flott riff, og har den karakteristiske popsang-type melodien, som R.E.M var så flinke til den gangen. “She’s got, Pretty Persuassion,” og “Got damn, she’s good looking” er så talende som det blir.

5. Time after time (Ann Elise…)

Dette er en nydelig sang, der verset er bygget opp over en enkel d-akkord (det vil si, det er mulig det er Eb og capo på gitaren). Så kommer det en enkel og vidunderlig vakker forløsning i refrenget, med Em og deretter G, og tekstlinjene “time after time after time after time”. Den passer som bare juling til ungdommen, verselinjene har også flotte setninger som “the third time you can’t lose” og “you can find me in my room” og en rekke med ting å spille videre på. Også denne var nesten overjordisk vakker på medlyen jeg snakket om, på Document-utgaven min, der sangen var satt sammen med Red rain og So. Central rain, men denne er ikke så ulik her på platen. Forskjellen er stort sett at den her er elektrisk, og har en kraftfull, eller kanskje heller man skulle si effektfull, Peter Bucksk, solo. Den er så enkel at selv jeg kan spille den, men den funker som bare juling, og det er jo det det gjelder om.

6. Second guessing

En rask gladsang, med d- og a-akkorder, og nøyaktig (eller så godt som nøyaktig) samme vers tre ganger mellom refrengene som består av “uuuuhh-uuuuhhh” og “heeere we aaaaare”.

7. Letter never sent

Jeg leste for lenge siden en R.E.M bok (jeg leste alt som var om R.E.M på bibliotekene, det var omtrent én bok), og der snakket forfatteren om en undervudert sang på denne platen, og mente denne sangen kanskje var en av de beste R.E.M noensinne hadde laget. Jeg var sikker på han tenkte på Camera (neste sang her), som er både undervudert og nydelig, men det var “Letter never sent”, som jeg ganske riktig hadde lagt merke til. Den består av et riff som ikke er så slående som det i Voice of Harold, og som det krever en del gjennomhøringer for i det hele tatt å huske, men når det er gjort, så vokser sangen. Den har også en slags abrupt rytme i teksten, eller sanglinjen, som spesielt fungerer bra i “knock, knock, knock on wood”, og før refrenget en hylende “It’s so loooong/It’s sooooo daaark/I’m sooooo loooooost” og refrenget med “Heaven is yours/Heaven is yours”, et refreng som fungerer veldig bra i overgangen til verset igjen. Nei, denne sangen er rett og slett riktig godt laget.

8. Camera

Dette er en skjult skatt. Verset består av enkle triller og riff rundt en d-akkord og en liten g, før det blir en oppbygning av spenning til refrenget med a og asus4, og en voldsom forløsning med G og D, siden C og A i refrenget. Bassgangene til Mike Mills løfter sangen ytterligere, som også velvalgte enkelttoner på gitaren gjør det fra Peter Buck. “Alone in the crowd, a battered lantern borrowed” er første linjer i refrenget, “If I could be your camera, than who will be your face” er den neste. Og før refrengene, slutter versene med variasjoner over tekstlinjene “Will you be remembered, will she be remembered”. Assosiasjonsmulighetene er ubegrensede, noe som karakteriserer tekstene unge Michael Stipe laget. Men denne sangen er først og fremst melodi, og som sådan, en av de aller beste R.E.M noensinne laget.

9. Don’t go back to Rockville

Dette er en artig sang det er artig har funnet veien til en R.E.M-plate. Den hevdet seg langt oppe på countrylistene i USA, og er en country-sang eller en parodi på en country-sang, alt etter hvordan man ser det. Melodien er glad og rask og lett, og Michael Stipe legger seg til en liten countrystemme, om det da ikke er Mike Mills som synger her. Eller, på platen er det Mikael Stipe, nå for tiden er det Mills som synger den på livekonsertene. Det er visstnok hans sang, skrevet meget konkret til kjæresten hans på den tiden. Ved siden av bassen, tar han seg også av et lite countrypiano her, med plinging og plonging av akkorder. R.E.M på sitt beste har evnen til å få sangene til å høres skikkelig gøy ut å være med på, og denne er kanskje selveste kroneksempelet