Jeg vil leve

I det jeg gikk inn døren etter at hun jeg hadde vært ute med denne kvelden hadde hatt et aldri så lite oppgjør med meg og sagt at hun nok ikke ville bli med meg hjem denne kvelden eller noen andre kvelder, det var kort sagt ingen sjanse for at det kunne bli noe mellom oss og det var kun på denne betingelse hun i det hele tatt ville være med meg, så tenkte jeg: Jeg vil leve. Jeg vil leve. Jeg gikk inn døren, og tenkte det. Jeg tenkte det allerede da jeg hadde stukket nøkkelen inn i nøkkelhullet, noen av dere vet kanskje hvordan det er, man stikker nøkkelen inn, det er ikke akkurat optimistisk. Man vet hva som venter på andre siden, den samme leiligheten man har kommet hjem til så mange ganger før, som man kjenner så altfor godt, særlig når man kommer hjem til den alene, og særlig når man kommer hjem til den alene etter å ha hatt et visst håp, kjenner man den så altfor, altfor godt og vet så altfor godt hva som venter - ingenting. Og det var akkurat det som kom over meg enda en gang i det jeg med en siste halvhjertet kraftanstrengelse stakk nøkkelen inn i nøkkelhullet etter å ha subbet meg hjem i det jeg nå vil kalle den ytterste fortvilelse, ja, det vil jeg nå kalle det, den ytterste fortvilelse gikk jeg hjem i. Mange ganger slo jeg ut med hendene og så opp mot himmelen, på vei hjem, andre ganger så jeg bare ned mot føttene mine som for meg beveget seg så meningsløst. Hva skulle jeg nå hjem for? Hva skulle jeg nå hjem for? Hva skulle jeg nå noe som helst for. Å, denne lengselen etter å sove og aldri våkne, for hva har man nå å våkne etter. Alle disse tankene, mer eller mindre artikulert, de var der, ja, jeg kan love dere, de var der. Og jeg gikk opp trappen, opp trappen mot leiligheten min. Og jeg gikk bortover gangen, bortover korridoren, nøkkelen i hånden. Den stakk jeg inn i nøkkelhullet, åpnet opp, og tenkte: Jeg vil leve. Jeg vil leve, jeg tenkte det. Jeg låste opp døren og gikk inn, og tenkte det. Jeg vil leve. Jeg tenkte det er det jeg vil, leve, jeg skrudde på lyset i den stemningen, med et slags klask, der var det på, jeg vil leve. Jeg så over leiligheten min, den var unormalt ryddig, jeg hadde ryddet den i den hensikten å få henne hjem som hadde sagt at hun aldri ville bli med hjem, det er hennes sak, jeg vil leve. Jeg vil leve. Hun gjør som hun vil, jeg gjør som jeg, vil. Og det jeg vil, er å leve. Bare dette ene, tenkte jeg, mens jeg stod og pusset tennene og så meg i speilet, den levende E., det er han jeg vil være, og alt det andre kan være som det vil. Jeg er blitt glad i å leve og det vil jeg så inderlig gjerne fortsette med, tenkte jeg der jeg alene gikk til sengs og la meg i de rene lakenene jeg hadde skiftet i anledningen jeg håpet skulle komme.

ES2007

Brev til Eivind Salen (fra hele verden)

Kjære Eivind Salen. Dette brevet kommer fra hele verden. Hele verden er interessert i deg. Det sier litt om hvordan du er, du er helt enestående. Så vidt vi vet, og hvem skulle vite det, foruten oss, er det ingen annen som er gjenstand for en slik unison interesse som du er, en interesse så stor at hele verden, rett og slett hele verden, skal ta seg tid, sette seg ned, og skrive et brev, og sende det, til deg, slik du nå ser vi har gjort. Forstår du? Du er viktig, svært viktig. Vi vil ikke gå så langt som å kalle deg en inspirasjonskilde, eller en som gir håp i en kanskje mørk hverdag, neida, det vil være å overdrive, og hele verden overdriver ikke, haha, neida, en inspirasjonskilde er du ikke akkurat, og du gir ikke så veldig mye håp, egentlig. Men du er veldig fin å ha med å gjøre. Vi liker å ha deg her. Det er vel i det store og hele det vi ville uttrykke med dette brevet vårt, du får lese det med omhu og ikke la det gå til hodet på deg. Da blir du ufordragelig, vet du, og enestående er det ingen som er, eller så er alle det, det er hipp som happ ettersom hvordan man ser det. Alle vi i hele verden liker i alle fall å ha deg her, som sagt, det er ikke så verst bare det, og mer enn grunn nok til å skrive et brev. Skriv gjerne tilbake, for vi liker svært godt skrivestilen din og synes den er festlig. Fem seks tusen millioner hilsener, alle oss i hele verden.

ES2005

Brev til E. (eller en annen)

Kjære E. (eller en annen). Det er jeg som skriver til deg. Jeg kommer til å uttrykke meg i ganske pompøse vendinger, men det er helt på sin plass, slik må det være. Du er nemlig et strålende menneske, helt uimotståelig og ytterst betydningsfull for meg. Jeg tenker på deg hver kveld. Og når jeg våkner om morgenen og skal stå opp, hva jeg nå skal gjøre det for, så tenker jeg at denne dagen står du opp også. Rett som det er, til alle døgnets tider, samme hva jeg holder på med, så prøver jeg å forestille meg hva du holder på med. Da ser jeg deg for meg. Jeg vil ikke skrive mer om det. Vi møtes av og til, vet du. Det er godt gjort at jeg kan skrive en setning sånn som det, og så er den sann. Jeg er egentlig fornøyd med det, ja sånn er jeg innrettet. Jeg er fornøyd med det. Det er egentlig ganske fortvilet at jeg kan skrive setninger sånn som det der, og så er de sanne. Du må ikke la meg få lov til det. Du må svare på dette brevet, gjerne i en litt tøff tone. Du må skrive at jeg må ta meg sammen, gå på, ta et valg. Oppføre meg som en mann. Jeg vil naturligvis knekke sammen av et slikt brev, slå nye rekorder i å forakte meg selv, jeg kjenner mine svakheter, vet du, jeg har lenge ergret meg over dem. Da er det du må slå til, da må du bare komme hit bort, helt overraskende, gi meg et strengt ultimatum, si nå er det nok, nå skal jeg bare komme her, og så gjør du med meg hva du vil. Jeg er litt handlingslammet, skjønner du. Og jeg har mye større behov for å uttrykke denne svakheten min, enn å gjøre noe med den. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Det er derfor jeg skriver dette brevet. Du får bare, du vet jeg kommer ikke til å sende det.

ES2005

Viktig person

Jeg skulle holde et foredrag i et fullsatt auditorium. Eller for å si det rett ut skulle jeg skrive en tekst der jeg skulle holde et foredrag i et fullsatt auditorium. Jeg var som vanlig veldig nervøs, man blir gjerne det når man ser forsamlingen sitter der, og man selv er den som skal snakke til den. Jeg hadde i tillegg gitt opp. Jeg hadde bestemt meg for at det kom aldri til å lykkes, rett før jeg gikk inn i auditoriet bare kastet jeg manuskriptet i søpla, det fikk gå som det ville. Jeg gikk inn, rett inn i auditoriet der det satt fullt med folk som ventet på hva jeg hadde å si. Til den forventede applausen bare vinket jeg og nikket med hodet og forsøkte å dysse den ned, det var ingen vits i å klappe på forhånd. Jeg tenkte det hadde gjort seg om jeg nå kunne trykke på en knapp, og så kom bildet mitt opp på en storskjerm i bakgrunnen, sammen med temaet for foredraget, og foredraget også, forresten, i en bedre utgave enn det jeg kastet i søpla, en utgave så bra at det fortjente applausen jeg fikk i starten. Men det var langt frem, det fantes ingen slik knapp, og for å si det rett ut: heller ingen storskjerm. Det eneste jeg hadde var et tema å foredra over, og temaet var hva jeg egentlig holder på med. Jeg skulle holde et foredrag om hva jeg egentlig holdt på med, og det skulle jeg gjøre for dette fullsatte auditoriet med folk som satt og så på meg. Og jeg så på dem. Jeg begynte å snakke. Og til min store overraskelse var min første setning denne: – Målet mitt med tekstene mine er å skape en verden hvor jeg er like viktig som jeg føler meg. Jeg sa det til øredøvende taushet, det var ingen reaksjon. Jeg fortsatte: – Jeg føler meg nemlig viktigere, enn jeg er. Og jeg tror jeg ville likt å bli behandlet som den svært, svært viktige personen jeg føler meg som, og ikke som den helt normalt viktige personen jeg er. I virkeligheten blir jeg ikke det. Der er det ingen som sier ”nå må vi følge med på Eivind Salen, han er skikkelig viktig”. Der er det ingen som studerer mitt liv og min gjerning, ingen som bruker særlig mye tid på å finne ut hva jeg egentlig vil si. Jeg kan ikke fylle et auditorium ved å snakke om meg selv, og det jeg holder på med. Det kan jeg i tekstene mine. Der kan jeg med en tanke fylle et hvilket som helst auditorium med folk som er kommet ene og alene for å høre på det jeg har å si, og som gir meg dundrende applaus i det foredraget er ferdig og det eneste som gjenstår er å forlate scenen.

ES2005 

 

 

Dukken

Jeg har laget en dukke. Og jeg har laget den slik, at når jeg står ved siden av den, er det ikke lett å se hvem som er jeg, og hvem som er dukken. Folk peker på meg og sier at det er dukken, og så overrasker jeg dem ved å si at jeg, er jeg. Folk peker på dukken og sier at det er meg, og så står jeg ved siden av og ler. For virkelig å gjøre det vanskelig, så har jeg kalt også dukken for Eivind, slik at vi heter Eivind begge to. Så når noen spør: Hvem av dere er Eivind? svarer jeg alltid: begge. Og jeg har ikke stoppet med dette. Jeg har for eksempel sendt dukken ut på arbeidsplassen min. Da har dukken Eivind arbeidet som lektor ved en videregående skole i Bergen, akkurat som jeg vanligvis gjør. Det er riktignok litt ubehagelig, for når jeg kommer på jobb dagen etter, er det ingen som liksom har lagt merke til noe. Det er ingen som vil snakke med meg om hvordan jeg oppførte meg dagen før. Og jeg skulle gjerne visst hvordan dukken egentlig klarte seg, om det virkelig ikke var noen forskjell? Jeg kunne stille elevene snedige spørsmål, som ”hva synes dere om opplegget mitt for i går?” Jeg kunne fiske etter opplysninger fra de andre lærerne, kollegaene mine, ”om vi kanskje skulle fortsette samtalene fra i går…” Men det ville begge deler bli for usikkert, jeg våger ikke spørre om noe og ingen sier noe til meg. Skulle jeg vite noe, måtte jeg spørre dukken. Men som dere vet, dukker er dukker. De står bare der og smiler, fra dem får man ikke vite noen ting.

ES2007

Pass på denne

sier hun og gir deg en liten musling som knuser i det du tar i mot den. Du er ikke så fortvilet over det, som du er over hvor vakker hun er. Slike setninger må til. Når man skal beskrive henne, så må man ta i. Hun er vakker, svært vakker. Du er så innstilt som en mann kan bli, på å gjøre en stor innsats for henne, hva det enn måtte være. Du skulle gjerne passet på muslingen og beskyttet den mot alle farer, hvis det bare ikke hadde vært for at du allerede hadde knust den. – Den er svært verdifull, sier hun. Hun har åpenbart ikke sett at du har knust den, eller kanskje er det nettopp det hun har sett. – Det er en gave, sier hun. – Fra hvem da? sier du, høflig. Og hun svarer, hun kommer opp med en aldeles usannsynlig historie om hvem hun fikk denne muslingen fra, og hvorfor, og hvordan, så usannsynlig at hun aldri kunne klart å dikte den opp der og da. Du klarer ikke engang å huske den. Det eneste du klarer, er å tenke: ”herregud! det er viktig”, ”herregud! hva har jeg gjort” og ”herregud! hun er vakker”. – Så du forstår, den er svært viktig, avslutter hun. – Jeg forstår det, sier du. – Jeg har knust den. Du holder frem de knuste bitene. – Det var ikke med vilje. Du hører hvor utrolig teit, hvor ubeskrivelig teite de ordene der er, de ordene du nettopp har sagt. – Det skjedde da jeg tok i mot den. Alt blir teit, alt du har å si, alt som har med deg å gjøre, alt. – ”Jeg skulle gjerne beskyttet den med mitt liv,” vil du si. – ”Jeg elsker deg,” vil du si. – ”Jeg skulle gitt hva om helst for å gjøre det godt igjen!” vil du si. – ”Det var ikke meningen,” sier du.

ES2004

Teksten og jeg

Ja, min venn, min kjære tekst, her er jeg. Du kan stole på meg. Etter hvert som du trer frem, vil jeg sitte her og se på deg. Jeg vil se du blir til foran øynene mine. Jeg vil være med å utvikle deg, men ikke mer enn at utviklingen først og fremst skal være din egen. Vil du gå din egen vei, så skal jeg skrive deg bortover den veien og så godt jeg kan gjøre meg selv usynlig i den. Jeg vil være den som står ved siden av og heier, når du går forbi, den som står ved målstreken og klapper når du kommer i mål, selv om du ikke akkurat kommer på første plass. Jeg er den som langs løypa sier ”kom igjen!” Jeg er den som står der og smiler. Jeg blir så glad i tekstene mine, samme hvordan det går med dem. Ofte går det ikke særlig bra, og i det kjenner jeg meg godt igjen, for ofte går det ikke særlig bra med meg heller. Da tyr jeg til tekstene mine, skriver det ned der, og synes det blir riktig fint samme hvordan det blir. Og det, kjære venn, synes jeg du ble denne gangen også.

ES2005 (redigert 200

Sanger

Huff da, jeg hadde to teaterbilletter, jeg hadde fått dem, jeg kjente noen i kompaniet som skulle spille, det er ikke poenget. Poenget er at jeg sendte en tekstmelding til en dame jeg gjerne ville ha med, men så ville hun ikke. Hun skrev tilbake at hun ikke kunne, og hun skrev også hvorfor, men jeg var ikke i humør til å høre på slikt, hvis hun virkelig ville, så kunne hun også ha ordnet det slik at hun kunne, slik var det, og ferdig med det. Riktignok var jeg ikke ferdig med det, jeg ergret meg over det og fortsatte å ergre meg over det, jeg ergret meg over det mens jeg laget meg middag, og jeg ergret meg over det, mens jeg spiste den. Siste del av den spiste jeg nokså aggressivt. Det var kjøttkaker, jeg spiste opp så mye jeg orket og lot bare resten stå i gryten, det fikk være det samme, det fikk være det samme med alt. Jeg tok på meg jakken og skoene, jeg var jo nødt til å gå på dette teaterstykket uansett, jeg hadde jo sagt fra om det, jeg hadde til og med ringt til en i kompaniet, ”jeg kommer på forestillingen,” hadde jeg sagt, ”hold av to billetter,” sa jeg så kjekt. Jeg må få meg kjæreste, tenkte jeg, det må bli slutt på dette at jeg liksom skal gå på teater med en dame, og så har jeg ikke noen dame å gå med fordi hun ikke kan, eller vil. Men hvem skal det i så fall være? tenkte jeg etterpå. Det kunne jo være hun jeg liksom skulle gå på teater med, men hun ville jo ikke, det var jo temmelig åpenbart. Og de andre var det alle sammen noe med som jeg ikke likte, skulle jeg liksom overvinne det? Selvfølgelig skulle jeg det, det var jo den konklusjonen jeg var ute etter nå. Slike tanker som dette hadde jeg tenkt mange, mange ganger før, nå tenkte jeg dem igjen, og så gikk jeg inn i teateret. Det var et nyskrevet stykke, det var en friteatertrupp. Jeg har ikke nevnt det, jeg har ikke nevnt det på lenge, mine lesere (i den grad jeg har lesere, vanligvis har jeg jo ikke det) er kanskje ikke klar over at jeg selv har vært aktiv i byens friteatermiljø, og til dels er det ennå, nok om det, jeg kom altså inn på teateret, blant publikum, det var ikke så mange, jeg skammet meg litt over å komme alene, først og fremst at jeg hadde lovet å komme med to, jeg så det stod på gjestelisten, Eivind Salen + én til, stod det, det er bare meg, sa jeg, jeg likte det ikke, likte ikke situasjonen. Men situasjonen var der, og jeg var i den, og der begynte stykket. Nå begynner det. Det var en nokså bra teatertrupp jeg satt og så på, de var flinke, de hadde laget et stykke som hadde noe å melde, det er selvsagt ikke lett å lage noe slikt i våre dager, eller forresten ikke i noen dager, for den saks skyld, for så vidt, men dette var et stykke verd å tenke over. De var en liten trupp, fire stykker var med, to unge menn og to unge kvinner, de hadde ikke noen egentlig handling, det var mer tablåer, en teaterform jeg må innrømme jeg ikke liker noe særlig, men hvem bryr seg vel om det? her fungerte det uansett sånn noenlunde, jeg ble faktisk litt grepet der jeg satt, jeg syntes det var vakkert å se på dem. De to kvinnene var flotte å se på, og hadde bare på seg en lett liten kjole som viste meget godt hvilke former de hadde, jeg kunne så lett se og forestille meg brystet under der, det var som et renessansemaleri, tenkte jeg, litt malplassert, men det var nå det jeg tenkte, jeg ble svært grepet og forelsket og tenkte jeg burde kjenne disse skuespillerne. Jeg ville ikke nøle med å vise dem denne teksten her, og diskutere den med dem, jeg er meget spent på om de ville bli skuffet eller fornærmet over hva jeg fikk ut av stykket de spilte i, at jeg fikk meget mye ut av det, men det var fordi de var så fine å se på. Mine lesere (i den grad jeg har noen) kan selvsagt også tenke på dette, hva ville de likt best, at jeg forelsket meg i dem eller likte stykket de spilte i. En scene hadde de laget spesielt godt. Det var hun ene, hun som nok var den vakreste, hvis det ikke var den andre som var den vakreste, de var svært vakre begge to, men den ene hadde i hvert fall blitt forsømt av den ene gutten, så det ut for, hun kom liksom hjem til de to andre, som liksom var et par, slik jeg forstod det, rett etter at hun var forsømt, og så skulle hun fortelle sin historie, og det gjorde hun på et språk som ikke finnes, et tullespråk, gibbrish, som det av og til heter, i teateret, jeg fikk det for meg at de gjorde det for å vise at det er ikke språket som er det viktigste i kommunikasjonen, det er slik vi driver og viser i friteatermiljøet, jeg har selv forsøkt å vise det mange ganger, men jeg har aldri klart det så godt som disse her gjorde nå. Hun snakket gibbrish på en svært gripende måte, og paret som tok i mot henne fant det også svært gripende, det var lett å se på dem. Og for å forsterke denne effekten, slik jeg tolket det, så begynte kvinnen, altså hun som var i et par, hun som ikke snakket, hun begynte å nynne, hun nynnet liksom bakgrunnsmusikken, slik vi hører den på film, effekten var overveldende, det var virkelig vakkert å se på, og høre på, og ikke bare fordi skuespillerinnene var vakre, alt var vakkert, og etter hvert begynte også mannen der å nynne, slik at det ble tostemt, og det viste seg at det var alt sammen planlagt, for nå begynte de få musikerne det lille teaterkompaniet disponerte å spille på instrumentene sine, et piano, en cello og en fløyte, det var ikke flere instrumenter enn det, men det var overveldende vakkert, og for virkelig å vise hva de holdt på med, hva de hadde oppdaget eller tenkt ut om den menneskelige kommunikasjon og om teateret, så spilte de nå uten videre scenen på ny, og på ny, hele tiden med litt mer musikk og litt mer følelser, også lydmannen og regissøren og suffløren begynte å nynne, slik at effekten ble en makeløs surround, eller hva jeg skal kalle det, også blant publikum var det noen som laget lyd, flerstemt og fantastisk, jeg lot meg fullstendig rive med. Jeg begynte å synge jeg også. Og for en gangs skyld hadde jeg en vidunderlig sangstemme. Jeg traff tonene, sang rent og fant også en melodi som passet perfekt inn med de andre stemmene. Og med det ble verket fullkomment. Jeg skjønte hva jeg holdt på meg, jeg reiste meg opp, alle publikummere og hele verden burde gjort det samme, vi sang alle sammen, skuespillerne, musikerne og jeg, ingen måtte stoppe, dette måtte fortsette, og for en gangs skyld klarte jeg å få det til å fortsette.

ES2006

Eivind ligger på sofaen

Det er søndag, overskriften gjelder, klokken er på andre siden av tolv. Eivind tenker på hva han har gjort denne dagen her. Det er ikke særlig anstrengende tankegang, for han har ikke gjort noen ting som helst. Han stod opp et stykke ut på morgenen, gikk og tok seg en dusj, før han gikk og la seg på sofaen uten å ta på seg et eneste plagg. Der hadde han kort og greit sovnet. Det var det han lå og tenkte på. Hvordan han hadde stått opp, gått og dusjet, og etterpå lagt seg på sofaen, ligget der. Hvordan han deretter hadde blitt så trøtt, at valget bare stod mellom å legge seg over i sengen eller bli liggende på sofaen. Hvorvidt han skulle kle på seg eller ikke, var ikke noe valg, det skulle han ikke. Han la seg på sofaen, fordi han tross alt hadde stått opp, og ikke ville kaste bort hele søndagen på å sove, slik han nå hadde gjort. For han sovnet kort og greit på sofaen. Det var det han lå og tenkte på. Eivind tenkte at han til å begynne med hadde drukket vin i går, og så hadde han trukket øl. Det var feil rekkefølge, nå lå han her. Kanskje er det noe i dette med den rekkefølgen? tenkte Eivind, der han lå på sofaen og tenkte. «Kanskje blir det krøll av vin og øl?» tenkte Eivind. Men han tenkte også at det var for dumt, det kunne ikke være sant. Likevel lå han der, uten klær, midt på dagen, midt på sofaen sin, ikke snakk om å gjøre noe konstruktivt. Det mest konstruktive Eivind kunne finne på, var disse tankene, de jeg her har beskrevet, men hva man kan si om dem, kan enhver se selv. Jeg sier ingenting om dem. Eivind sier heller ingenting, han er ikke opptatt av det. Han ligger der bare. Han føler seg komplett uobservert, som man selvfølgelig gjør når man ligger der naken på sofaen i sin egen stue, og bare tenker på hva man drakk i går og hvor mye man har sovet i dag. Denne dagen skal for ham selvfølgelig bli en privatsak. Eivind ser det er en bra dag utenfor vinduet. Han ser solen gjennom en glipe i gardinene, den skinner inn. Det er skyer på himmelen, men solen har funnet seg et smutthull gjennom dem. Den lyser sterkere og sterkere, solen. Eivind ligger og ser på den, det er et mirakel, tenker Eivind. Det er svært vakkert når solen skinner slik. Eivind blir fylt av ærefrykt. Det er ikke tull dette, han ble faktisk fylt med ærefrykt. Han tenkte at alt stråler i solen, i solens stråler ser alt vakkert ut. Han lå på sofaen og så ut gjennom glipen i gardinene. Snart skulle han lage seg frokost. Snart skulle han gjøre litt av hvert. Alt dette tenkte han, der han lå, naken og uobservert, på sofaen.

ES2004

Johnny Cash

I denne teksten er jeg konsertarrangør ved et studentsted vi kaller Huset. Huset består av tre etasjer, som vi har valgt å kalle Stuen, Loftet og Kjelleren. På Loftet foregår intellektuelle debatter om forskjellige emner, det er en slags kafé, mens Stuen er en pub hvor man kan slå seg ned for en øl. Konsertene foregår i Kjelleren, og det er der jeg er ansvarlig i kveld. Det er store greier, fordi vi denne kvelden har fått tak i en stor artist. Dere ser navnet hans i overskriften, Johnny Cash. Han står der borte på scenen nå, mens jeg sitter her og forsøker å skrive denne teksten. – Hello, I’m Johnny Cash, sier han, der borte fra scenen, og jeg skriver det ned her i begynnelsen av teksten. “Hello, I’m Johnny Cash,” begynner teksten. Jeg sitter og ser på det jeg har skrevet. Når man starter på den måten der, er det vanskelig å komme videre. Johnny Cash spiller et par låter, og så kommer han nedover, nedover mot der jeg sitter. – Hello Johnny, sier jeg. Han sier ingenting som svar, nikker bare svakt, slik menn som han gjør det. – Nice concert, sier jeg. – I like your voice and I like your tunes. Alt jeg sier blir teit, når jeg sier det til Johnny Cash. Jeg går videre med skrivingen, skriver et par setninger, åpenbart for å stryke dem bort etterpå. Setninger som det der holder ikke mål. – So are you writing? sier plutselig kong Cash, jeg kaller ham her kong Cash, jeg ble så lamslått av respekt. – May I see? Jeg sier ikke engang «of course» der jeg skyver setningene mine (de fleste overstrøket) bort til ham. Det er visst bare en setning igjen. ”Hello, I’m Johnny Cash.” Det ser latterlig teit ut. ”Oh shit,” tenker jeg, i det jeg ser det, jeg sier det kanskje også, jeg mister kontrollen over meg selv, det er bare å innrømme det, jeg reiser meg brått opp slik at stolen faller bak meg, – sorry, Cash, sier jeg, – I have so great respect for you. Og igjen kommer denne følelsen av at alt jeg sier og gjør bare blir helt feil. Hva skulle jeg vel skrive meg selv inn i en tekst med Johnny Cash etter? Kontrasten mellom oss kan jo ikke komme ut til min fordel. Kunne jeg ikke nøyd meg med å skrive at vi hadde et studentsted vi kalte huset, og der skulle ha en konsert, der jeg skulle selge billetter, eller noe. Eller jeg skulle rive av billettene han ved siden av meg solgte.

ES2004