På toget Oslo Bergen

Det er blitt en ny Oslotur på meg, i forbindelse med jobben denne gangen, og jeg har valgt å reise med tog. Det skulle vise seg å bli et lykketreff, all den tid flyplassarbeiderne på Flesland streiker i dag. Men den slags lykketreff hører med, sånt registrerer jeg bare med et gjesp.

 

Det samme gjør jeg med uhell som at jeg snublet på vei til stasjonen i morges. Det lå en sånn snor som blir brukt til å bunte sammen aviser med, den lå uklippet i en sirkel på bakken, og så snublet jeg i den. Heldigvis ramlet jeg over kofferten, så jeg ble ikke skitten på den eneste buksen foruten dressbuksen jeg har med, men det ble noe blod på fingrene, og et sånt sår man må regne blir slått opp et par ganger før det får grodd. Jeg hadde i utgangspunktet god tid, men slike små uhell og andre små forsinkelser som man aldri regner med, men som likevel kommer, gjorde at jeg rakk toget akkurat som vanlig. Den ærede leser kan selv sette komma før eller etter akkurat.

 

Jeg sitter på NSB-komfort. Det betyr stikkontakt, gratis kaffe og gratis aviser, mot en ekstrapris på 75 kroner. Det er så råflott som det blir når man er lærer, det blir ikke bedre enn dette. Og avisene var i dag ikke annet enn VG og Dagbladet, og slike aviser leser jeg ikke engang gratis. Så det blir kaffen og stikkontakten som skal finansiere ekstraprisen. Om kaffen kostet 25 kroner hadde jeg allerede tjent det inn, målet er å drikke nok kaffe i løpet av turen til å tjene på det i forhold til en pris på 10 kroner. Og ha stikkontakten som ren bonus.

 

Det er en reise som passer dagen før nasjonaldagen. Særlig fra Voss opp mot Finse, og for så vidt fra Finse ned mot Geilo, er det natur som forsvarer nasjonalromantikken. Det er jo flott fra Arna inn mot Dalekvam og Stanghelle også, med Osterøy og sjøen mot nordvest og fjellskråningene mot sørøst, grønt og fint, og alltid en foss og en liten elv og bekker og vann som dukker frem og forsvinner igjen. Men fra Voss og oppover blir det regelrett storslått, med skikkelige elver som følger jernbanelinjen og viser frem fosser og stryk og virvler og kraft, og så rent vann at man ser rett ned i bunnen. Fjellene går stupbratt til værs, og på toppen er viddene, og dit kommer vi regelrett. Myrdal er jo så vakkert at det kunne vært konstruert, men i Norge er det som ingenting, sånn er det bare her. Hurra for 17. mai.

 

Finse stasjon. Landets høyeste jernbanestasjon, 1222 meter over havet.  Det blir alltid nevnt, og av meg aldri glemt. Her er det fortsatt godt med snø, ingen sak å gå på ski, men det er visst i dag ingen som benytter seg av naturens hjertelige invitasjon. Det er hva man på værmeldingen kaller delvis skyet, men som jo også er delvis sol, og de delene av terrenget som glinser i solen, de får en belest mann til å tenke på det dikt av Olaf Bull (Metope), der jenta tenker på all den tiden det vakre landskapet ligger der uten oss. Det går mange øyeblikk tapt, fordi ingen får dem med seg, kan man humoristisk si.

 

Ustaoset. Alle stasjoner her har minner fra livet jeg har levd. I høst gikk vi av her, Martin og jeg, for en tre dagers fjelltur senhøstes i fjor. Det var møkkavær med regn og vind og minusgrader, selv i oktober, lørdagen så kaldt at det gikk ikke an å lage pannekaker. Men det gikk an å gå, og det gjorde vi, ned til utkanten av Hardangervidda, en liten runde, og tilbake igjen. Vi hadde opprinnelig kjøpt billetter til Finse, men nettopp pga været valgte vi underveis å heller gå av på Ustaoset, slik at vi kom litt lavere. Dessverre, men selvsagt, glemte vi dette på vei hjem, og var på Ustaoset sånn cirka på den tiden vårt tog ankom Finse…

 

Fra Ustaoset og inn til Oslo er det stort sett skog og kjedelig. I Oslo var det å surre litt rundt og ordne et par småting, før jeg tok t-banen opp til Sinsen-krysset der min søster Tonje bor. Der blir det Taco-middag i kveld, så blir det ut, så blir det 17. mai i morgen, sjakkturnering søndag, og kurs mandag og tirsdag. Alt er klart. Kjør på.

 

Neil Young - Are you passionate?

Siden ganske langt tilbake har jeg skaffet meg én ny CD-plate i måneden, verken mer eller mindre. På det verste - eller beste, jeg vil heller si beste - var det slik at jeg kjøpte plater på tilbud og lot dem ligge uåpnet til det var en ledig måned for dem. En plate av U2, Wide awake in america, ble liggende i årevis, faktisk så lenge at jeg i løpet av tiden ble lei av hele U2, og knapt har hørt platen etter jeg åpnet den.

Men det er en fin tradisjon, selv om jeg nå følger den litt mer avslappet, og denne måneden her skaffet jeg meg en ny plate av Neil Young. Det er den spesielle “Are you passionate?”, en plate som på ingen måte hører med til hans beste, men er man fan, så er man fan, da skal man ha alt. Og med Neil Young betyr det en god del plater, for han har i motsetning til andre artister som har holdt på noen år, holdt seg produktiv gjennom hele karrieren. Det er ikke mange år siden han debuterte i 1968 han ikke har gitt ut plate, og tar vi med liveplater og spesialutgivelser, er det flere år han har gitt ut to plater, enn han ikke har gitt ut noen.

Og man kan trygt si alt ikke har holdt samme kvalitet. De første platene på 60- og 70-tallet er rene og fortjente klassikere, men ved inngangen av 80-tallet skjedde det noe, og Neil Young begynte å gi ut plater på et lavmål ingen stjerneartister kan måle seg med. Det var rosa 50-talls poprock, med Everybody’s rockin’, det var synth og elendig elektromusikk på Trans, det var køntri med ø på Old ways, det var slapp blues på This note’s for you og det var hva i all verden på Landing on water. Jeg har alle disse platene, og skal ikke underslå at jeg er sjarmert av dem. Jeg hører på dem. Og jeg ikke bare respekterer, men rett og slett digger Neil Young fordi han gav ut disse platene. Han er det nærmeste jeg kommer et forbilde.

Og i 2002 gav han altså ut Are you passionate?  Det er en plate som mer ser tilbake til fadesene på 80-tallet, enn på suksessene på 90-tallet.  Den er visstnok tillegnet konen, Pegi, og inneholder stort sett sanger med like mye på hjertet som setningen “Nå har vi det fint”. I dette sukkersøte landskapet har to andre sanger sneket seg inn, uten at det på noen måte berger helhetsinntrykket, de gjør det bare skikkelig Neil Youngsk. Den første er den langt over parodiske patriotiske Let’s roll, Neil Youngs reaksjon mot terrorangrepene 9. september 2001. Det er en utrolig sang. Den andre er Going home, som ved de første gangers høringer bare var komisk, men som ved litt mer konsentrert lytting kanskje har et visst potensial, om man anstrenger seg litt for å bli med på leken.

Jevnt over er sangene melodiøse og motstandsløse, her glir alt fint med sukker på. De begynner gjerne med en liten, enkel rytme, og så kommer en liten, enkel gitarsolo over der, spilt på en streng av gangen, og ikke særlig gjennomarbeidet. Det høres ut som at en god del av dette stoffet er blitt til på første forsøk. Her har Neil Young på hjertet å meddele at han ikke har noe på hjertet. Denne platen er uinspirert, og det er så herlig Neil Young, at han tilegner en slik uinspirert plate nettopp til sin kone Pegi, som han har holdt sammen med gjennom praktisk talt hele sitt voksne liv. What a man.

Neil Young

Are you passionate

1. You’re my girl

Platen begynner med en sang som setter standarden. Her har ikke Neil Young særlig mye på hjertet, her er ikke mye satt på spill. “Please don’t tell me that you’re saying good bye” er tekstlinjen, og musikken er ikke stort mer utfordrende. Enkel bass, enkel gitar og enkelt rytme, alt glir motstandsløst.  Dette er liksom sånn de lager sanger, de som ikke greier å lage sanger. Koringen gjentar siste ordene, og alt er passe raskt og lett og greit.

2. Mr. Disappointment

Rytmen er nesten som en trommemaskin, her, på denne sangen som i det minste har en litt dyster tittel. Neil Young synger også med liksomskummel stemme, mørk og hes, men med en slik rytme og en slik melodi er han vanskelig å ta alvorlig. Det er noe spesielt med Neil Young som klarer å synge slike sanger uten ironi.

3. Differently

På denne sangen har han fått med seg et lite keyboard å spille rytme på også. Det er liksom ikke måte på. Men denne sangen synes jeg ikke engang har sjarmen de andre klarer å oppdrive, denne er rett og slett dårlig. Rytmen er anmasende, melodien og effektene er det samme, dette er klisje og dusinvare. Sangen handler om at hver dag er en “different day” sammen med kone, så der har dere standarden. Melodien og alt er på samme nivå som det.

4. Don’t say you love me

Denne er også enkel og klisjeaktig og alt i hop, men denne er i det minste komisk, og den kunne fungert sent på kvelden blant en samling Neil Young fans, godt drukne. Gitarlyden er tjukk og feit, men likevel mild og ren, som en trompet, minner det meg om. Neil Young roper “Don’t say you love me”, og koret gjentar og svarer, og Neil Young “That’s what you say”, så der har vi liksom en liten motstand, hva mener han nå med det, er det at den han snakker med sier til ham at han ikke skal si at han elsker henne? eller? denne enkle motstanden ligger også liksom i melodien, så det er ikke all verden, men det er litt morsomt og litt sjarmerende. Men av en annen musiker enn Neil Young ville jeg aldri godtatt det.

5. Let’s roll

Dette skal liksom være hiten, og hele årsaken til at platen ble laget. Den er direkte inspirert av 11. september-hendelsene, spesielt det flyet hvor passasjerene overmannet kaprerne, og styrtet flyet i ufarlige områder. Dette er jo store hendelser, og litt av en oppgave å lage rockesang, særlig rett etter det skjedde, men Neil Young har alltid hatt tradisjon for å trå til både mot store og små oppgaver. Og denne sangen har blitt en helt pussig, halvtøff sang, over et enkelt bassriff, og tekstlinjen “Let’s roll”, som er en slags “la oss gå til angrep”. Andre tekstlinjer er “Time is running out”, så det er veldig direkte. Og på bridgen, er det “No one knows the answer”, i fortvilt Neil Youngsk fistel. Det nytter ikke å høre sangen på bakgrunn av hendelsene.

6. Are you passionate?

Tittelsporet er en vanlig, enkel sang. Det er en ballade, men jeg tror sant å si ingen i verden har danset til denne. Det er vanskelig å høre noe som helst originalt i denne.

7. Going home

Liksomtøft, liksomfortvilet, Neil Young er nesten på gråten i denne, mens gitarer og bass og trommer durer på (til og med noen pianoakkorder i refrenget mot slutten - for effektens skyld), det er jo den klassiske rockeide, men her står det i akutt fare for å bli komisk. “Do you think it is easy?” sier Neil Young med pipestemmen sin, “I’m going home”, og den som hører på kan jo velge om han vil kaste seg inn i det og være med på leken og fortvilelsen. Neil Young er i hvert fall med, det er det ingen tvil om. Sangen varer for sikkerhetsskyld i over 8 minutter, og backingband er selveste Crazy horse. Så det er jo platens beste, og litt bedre behandlet, kunne det jo blitt noe skikkelig. Men denne sangen må ikke forveksles med de virkelig episke perlene Neil Young har servert på tidligere plater, og også kommer til å servere flere av.

8. When I hold you in my arms

Også en sang dedikert til konen. Dette er pop, og ikke i nærheten av rock. Den passer godt til danskebåten, til dansekvelder, til folk som ikke interesserer seg for musikk. Men så er det jo også en mulighet for oss som interesserer oss, å få hørt litt musikk av den typen, for det er jo interessant at Neil Young lager en sang som dette. Det er til og med litt koring mot slutten, “When I hold you in my arms”, sunget av damekor.

9. Be with you

Mange av disse sangene gir deg jo lyst til å le lite grann, og denne er ikke noe unntak. Den er enkel og catchy, men også en sang du føler du har hørt hundre ganger før, men likevel ikke helt klarer å huske etterpå. Det er gladrytmer og tekslinjer som “I got to hold on, I got to be strong, to be with you” og koring med alvorsmunter “uh-uh”, det henger jo ikke sammen i det hele tatt.

10. Two old friends

Sangen begynner med en liten, enkel gitarsolo, tjukk elektrisk lyd, og en og en tone, sakte tempo. Lyden er rett og slett finere enn melodilinjen, men lyden har vi jo hørt før, det er jo helt vanlig gitarlyd, og melodien er nok kanskje litt enkel og friksjonsfri. Refrenget er imidlertid litt artig, med Neil Younger som synger “In my heart, in my heart, in my heart” på stigende toner. Denne sangen mente jeg først var anonym, selv i dette selskapet, men etter å ha hørt litt på den, tror jeg kanskje den ville kunne klare seg i bedre omgivelser. For eksempel på Silver and gold, så tror jeg ikke at jeg ville reagert på denne.

11. She’s a healer

Den lengste sangen på platen, men langt fra den beste. Rytmen er anmasende, melodien enerverende, og tankene går bare tilbake til den ende mer enerverende “Like an inca” fra Trans, en sang jeg rett og slett har problemer med å høre. She’s a healer er hakket bedre - uten at det hjelper noe særlig.

Min anbefaling er altså å kjøpe alle andre plater av Neil Young enn denne. Men når først alle andre er kjøpt, kan man godt kjøpe denne også. Det er jo Neil Young, og for gammelt vennskaps skyld, blir man helhjertet med på oppturer og nedturer, slik Neil Young selv. Det er derfor vi digger ham.

 

Aktivitetsdag i gamle Bergen

Hver gang jeg er i utlandet, besøker jeg en god del museum. Dessverre er ikke denne bloggen mer enn et lite halvår gammel, så jeg har omtrent ikke fått skrevet om noen av dem. Jeg er også en ivrig turist, som gjør mye forarbeid før jeg reiser og leser meg opp om stedet, før jeg lager meg en plan over hva som er verd å besøke. I byer jeg er ofte eller lenge, pleier jeg å besøke alt som er og bruke god tid på alt i hop. Mine interesser favner fra rene kunstgalleri til alle typer historiske og kulturhistoriske museum, landsbymuseet i Pirohovo (eller Pirogovo, som jeg lurer på om det skal være på norsk) er en høyder, det samme var tilsvarende museum i Dudutki utenfor Minsk, der jeg lykkelig fulgte med på smeden og pottemakeren og alle de andre gamle, ærverdige håndverkerne i arbeid.

I Norge gjør jeg ingenting sånt, og i hvert fall ikke i Bergen hvor jeg bor, eller Sandnes, hvor jeg kommer fra. Jeg vet knapt hvilke museum som finnes, og har bare besøkt dem som følge av at jeg er med noen andre som skal besøke dem, eller en sjelden gang som følge av et opplegg ved skolen. I dag var det Håkon med barn og Henriette som skulle besøke Gamle Bergen på aktivitetsdag, familiedag, og jeg ble invitert med. Det skulle være en liten konsert, en liten barnekonsert, og en liten omvisning, for barn. Som de gamle teaterfolk vi er, kjente vi jo sånn noenlunde de som skulle ha både barnekonserten og omvisningen, i hvert fall kjente Håkon dem godt, vi har liksom alle bakgrunn fra Studentteateret. Og om konserten skal jeg ikke skrive mye, og om omvisningen ikke mer enn at vi gikk glipp av dem, det jeg skal skrive om er selve Gamle Bergen, museet.

For det er et museum det er, etter hva jeg forstår. Og det er et museum som rett og slett er helt tipp topp. Jeg er jo historielærer, og synes nok Norgeshistorien kommer litt til kort for verdenshistorien. Her har ikke skjedd stort de siste tusen år, og lenger enn det har vel ikke staten eksistert, vi har liksom alltid vært litt i utkanten. Men lokalhistorie, folkehistorie og hvordan folk ordnet sine daglige liv er nokså det samme overalt. Håndverkerne er de samme, redskapene også, og i det hele tatt, det er bare mindre forskjeller i byggeskikk og kanskje litt når de forskjellige redskaper og teknikker ble tatt i bruk. Det er like givende å se en trykkpresse i Norge, som i et hvilket som helst annet land.

Gamle Bergen er norsk folkehistorie rundt 1900-tallet. Bygningene, altså husene, er visst noe eldre, men går du inn i dem, er gjenstandene som vises frem og bruken av dem, noe nyere. Det var i dette siste det norske museet i Gamle Bergen rett og slett overgikk sine konkurrenter (eller venner, alle museum er jo venner!) i utlandet. Vi ble litt sent oppmerksomme på hva som egentlig var inne i husene, så vi fikk bare besøkt tannlegen, trykkeriet og blikkenslageren. Tannlegeredskaper har jeg sett i flere museer over hele Europa, og vet de er til å grøsse av, men her var de satt sammen som et ordentlig kontor, nettopp som det var omtrent på begynnelsen av 1900-tallet og litt senere. Her var stolen, boret med pedal, lyset, til og med et tidlig røngten-apparat, og alt tannlegen trengte til sin virksomhet. Og det var ikke bak sperring og glass, mye av det var faktisk mulig å ta på. Men det beste av alt, var at det gikk en gammel tannlege der og forklarte hva alt sammen var. Mange av gjenstandene var brukt helt frem til hans tid på 60-tallet, da han begynte, og det var helt tydelig han visste hva han snakket om når han forklarte, til forskjell fra enkelte andre museers guider som bare har lest seg opp. Det siste er jeg skikkelig kritisk til, det første er midt i blinken, og jeg fikk for eksempel vite noe jeg ikke var oppmerksom på, men nok burde tenke meg, at pasientene fikk bedøvelse før behandlingen med disse horrorborene. Det skal jo være historie - og ikke et skrekkabinett.

Lignende var det på trykkeriet, der var en mann som selv hadde jobbet på pressene, og hadde full kontroll over hele historien fra settetypografene med én og én bokstav, til dagens digitale verden der alt altså skjer digitalt. Disse folkene var pensjonister, som arbeidet ene og alene av glede over å dele sin kunnskap om en historie som risikere å gå tapt. Det var en sann glede å høre på dem, og hele oppleget med Gamle Bergen, både inne og ute, var skikkelig gjort og bare å anbefale. De har til og med tenkt på gamle leker for barna. Det koster 50 kroner, også på hverdagene, så vidt jeg tror. Man trenger ikke reise til utlandet for å oppleve slike museum!

Posten ville hatt bilder, om jeg hadde klart å laste dem opp. Men dette problemet er ennå ikke løst.

 

Vassilij Ivantsjuk (1969- )

For tiden spilles en superstormesterturnering i sjakk i den Bulgarske hovedstaden Sofia. Deltagere er Vassilij Topalov og Ivan Cheparinov fra Bulgaria, Teimur Radjabov fra Aserbajdsjan, Leon Aronian fra Armenia, Bu Xiangzi fra kina og altså Vassilij Ivanchuk fra Ukraina. Vi ser for eksempel at turneringen er uten spillere fra Russland, noe som skyldes den svært betente VM-matchen mellom russeren Vladimir Kramnik og Vassilij Topalov i 2006. Den kampen har jeg skrevet litt om i tidligere sjakkposter. I dag skal posten handle om en spiller ingen kan mislike, og som er min store favoritt i sjakkverdenen. Han heter Vassilij Mikhailovitsj Ivantsjuk (Russisk Иванчук, eng Ivanchuk), kommer fra Ukraina, og har startet turneringen kjempebra med 3 poeng av 3 mulige på de 3 første kampene.

Ivantsjuk slo gjennom som sjakkspiller akkurat på den tiden Øst-Europa brøt sammen og Sovjetunionen gikk i oppløsning. I 1988 fikk han stormestertittelen, samme år som han kom på delt førsteplass i juniorverdensmesterskapet og tapte på omkamp mot franskmannen Joel Lautier. I 1991 vant han for første gang en superstormesterturnering, det var til gjengjeld verdens gjeveste, selveste Linares i Spania, og akkurat dette året samlet turneringen det sterkeste feltet noensinne. Men den 21 år gamle oppkomlingen fra Berezjany i Ukraina (som fortsatt var del av Sovjetunionen) vant, et halvt poeng foran verdensmester og verdensener Garry Kasparov. Unge Ivantsjuk hadde også spilt seg til en plass på Sovjetunionens uhyre sterke landslag, og rakk å vinne to olympiader med dem, før unionen gikk i oppløsning og etterlot seg en rekke republikker som i dag konkurrerer om sjakktronen i verden. Ukraina vant i 2004, selvsagt med Ivantsjuk på førstebord.

Det er klart, etter prestasjonene på Sovjetunionens førstebord i olympiaden i 1990 og seieren i Linares i 1991, ble Ivantsjuk spådd en lysende karriere. Dette var verdensmesteremne. Sjakkverdenen hadde jo nå i et lite tiår sett rivaliseringen mellom Anatolij Karpov og Garry Kasparov, som begge hadde vært i en klasse for seg gjennom hele 80-tallet og holdt alle konkurrenter unna kampen om VM-tittelen. Det var ingen av de etablerte som kunne måle seg mot dem. Så utfordreren måtte finnes blant de ennå uetablerte, og her var unge Ivantsjuk en klar kandidat. Han hadde en sjakkforståelse uten sidestykke, og han var også i stand til å regne kompliserte varianter og håndtere rotete stillinger, begge deler var ventet nødvendig i fremtidens sjakk. Så hva var det unge Tsjuky manglet? (På engelsk er kallenavnet hans Chuky, eller Big Chuky, slik er han kjent i sjakkverdenen)

Han manglet kort og godt nerver. Og det er det som gjør ham så fascinerende som sjakkspiller og så likendes som menneske. Han er kanskje det største talentet på kloden, og han er i stand til å utspille hvem som helst, men han er også i stand til å tulle bort de mest løfterike stillinger og tape viktige kamper i løpet av noen få trekk. Han er også i stand til å spille seg inn i tidsnød, fordi han vil regne varianter motstanderen ikke tenker på engang, og han har til og med tapt på tid i en stilling som har vært aldeles død, og hvor det bare er å gjøre hva som helst i løpet av de 30 sekunder ekstra man fikk for hvert trekk. For de som kan sjakk, var det et bondesluttspill med ulikfargede løpere, og jeg kan love dere, selv jeg ville klare å holde remis mot en stormester i den stillingen.

Første gang jeg begynte å følge med på sjakk igjen var i turneringen i Wijk an Zee i Nederland, jeg tror det var i 2001. Superforsvareren Vladimir Kramnik hadde nettopp blitt verdensmester, ved sensasjonelt å beseire Garry Kasparov i en match. Oppskriften var karakterisisk, holde remis med svart, og vinne med hvit uten å ta sjanser. Kramnik vant to ganger med hvit, og Kasparov klarte aldri å overvinne Berlinforsvaret i spansk åpning, som Kramnik spilte. Denne åpningen er kjent for å gi hvit fordel, og var derfor tidligere lite spilt, men Kramnik hadde ikke noe i mot å gi hvit fordel, så lenge hvit likevel ikke vant, og det gjorde hvit aldri når det var Kramnik som forsvarte den svarte stillingen. Før altså Kramnik møtte Ivantsjuk i denne turneringen. Ivantsjuk kom opp med et nytt trekk som ingen hadde tenkt på, fikk klar og vinnende fordel, men på karakteristisk vis fikk han tidsnød og tapte hele partiet. Typisk og sjarmerende, Ivantsjuk hadde påvist et hull i Kramniks forsvar, men fikk ingen fordel av det selv, og ble til og med en av de få superstormestere som taper mot Kramnik med hvit.

Enda verre ble det året etter, da Ivantsjuk spilte seg frem til finalen i det offisielle verdensmesterskapet i regi av sjakkorganisasjonen FIDE. Her er å si at i sjakkverdenen på denne tiden var den uoffisielle verdensmestertittelen vel så gjev som den offisielle, da man for å bli uoffisiell verdensmester måtte slå den regjerende mester i ærlig match over flere partier, mens man for å bli offsiell verdensmester bare måtte vinne turneringen FIDE kalte verdensmesterskapet. Dette gjorde også at flere av de beste spilleren boikottet hele turneringen, med den følge at verdensmesterskapet slett ikke var den sterkeste turneringen i sjakkåret. Det var også organisert etter et kontroversielt knock-out system, der man møtte en spiller med hvite og sorte brikker, ble det uavgjort gikk det til hurtigsjakk, så til lynsjakk, og så ble alt avgjort over et enkelt parti der hvit fikk litt bedre tid enn svart, men til gjengjeld ville svart vinne hvis det ble uavgjort. Et slikt system åpner for tilfeldigheter, en liten feil i en duell kan gjøre at den beste spilleren blir utslått, mens i en lengre turnering har du alltid mulighet til å rette opp feilene du gjør. Ivantsjuk klarte likevel å kvalifisere seg til finalen, der han møtte sin landsmann, unge Ponomariov. Ponomariov var på denne tiden et foroldsvis ubeskrevet blad, og Ivantsjuk var storfavoritt. Men Ponomariov hadde nervene under kontroll, det hadde ikke Ivantsjuk i det hele tatt. I første partiet gav Ivantsjuk opp i en stilling der omtrent alle brikkene hans stod i utgangsposisjonen, en vanvittig hendelse på høyeste nivå, der alle vet at det gjelder om å få brikkene ut. Senere presset Ivantsjuk i så godt som alle partiene, og særlig i ett var fordelen så stor, at jeg tenkte at til og med kunne klare å vinne denne stillingen her. Men Ivantsjuk greide det ikke, nervene tok ham - og han tapte. Det var det nærmeste han kom en VM-tittel, hittil.

Det vil si, han ble verdensmester i lynsjakk nå i november 2007. Og han har også vunnet mange andre store turneringer, flere med utklassesmargin. Han er kjent for å være særdeles aktiv, og spiller praktisk talt flere partier enn alle andre superstormestere til sammen. Han er særlig kjent for å delta i turneringer der han er storfavoritt, og utspiller spillere som bare er i nasjonal toppklasse, ikke verdensklasse. Dette er nasjonal toppklasse i verdens fremste sjakknasjoner, Russland, Ukraina og de andre tidligere Sovjetrepublikkene. Disse forstår rett og slett ikke hva Ivantsjuk holder på med. Det gjør ofte heller ikke suprestormesterne. Men de klarer likevel å holde hodet kaldt, og i disse kampene står ofte mer på spill, og Ivantsjuk klapper sammen under nervepresset. Vår egen Magnus Carlsen har for eksempel en meget god score mot gamle Tsjuky, men det er bare å se på partiene, unge Carlsen blir gjerne helt utspilt i starten, men han er jo en mester i å forsvare vanskelige stillinger og gi motstandeen problemer. Ivantsjuk er en mester i å knekke sammen under slike problemer. Tenk så flott det er, du er blant de mest talentfulle i verden, men så har du en bitteliten feil, og dermed kan du ikke realisere talentet fullt ut. Som om du har verdens fineste sangstemme, bare at du av og til ikke treffer tonen. Og når denne feilen i tillegg er nerver, så blir det jo slett ikke enklere. I den pressede situasjonen vet jo Ivantsjuk at han ofte gjør store feil under press, og så skal han liksom likevel spille stillingene ut. Det er lett å få sympati for en sånn type.

Og det er lett å få sympati for ham også av mange andre grunner. Han er for eksempel kjent som den store eksentrikeren, og i sjakkverdenen er det litt av en karakteristikk å få. Han er ofte observert nynnende, eller til og med ulende, på vei til eller fra sjakklokalene, han har en kleskode som kan gi hvem som helst selvtillit i å kjøpe klær. Han er kjent for å se alle andre steder enn på brettet, mens han tenker, og han er da også kjent for å ha et usedvanlig tomt blikk. Den siste tiden har det også blitt vanlig med webcam på de store sjakkturneringer, og da kan alle sjakkinteresserte se at gamle Tsjuky gjerne sitter og piller seg i nesen eller røsker seg i øyenbrynene under bataljene. Ved en anledning vant han en stor turnering og vant en stor pengesum, som arrangøren symbolsk skrev ut på en diger plakat med utseende som en bankgiro. Etter premieutdelingen ble gamle Tsjuky stående igjen på podiet og stirre på kjempesjekken sin, før han gav seg i kast med å brette den sammen for å putte den i lommeboken…

De som kan det minste om sjakk kan følge med på Mtel-masters nå. Alle kampene går direkte, og det er webcam. Ivantsjuk har gledet sine fans i hvert parti, både ved å vinne, og ved å gjøre det på karakteristisk vis. I første parti var han riktignok heldig med svart, da motstanderen Radjabov presset for mye på, og Ivantsjuk nådeløst utnyttet muligheten. Men i neste parti møtte han hjemmefavoritten Topalov, også denne gangen med svart, og fikk seg kanskje en liten fordel i en uklar, vill stilling, typisk både for Ivantsjuk og Topalov, her kunne det gå begge veier. Og det er slik, at spillerne har 90 minutter på de første 40 trekkene, før de får mer tid på de 20 neste. Ivantsjuk tok imidlertid den tiden han trengte på trekk nummer 25 eller så, slik at han da bare hadde to minutter igjen på resten opp til 40. Siste gang jeg sjekket, hadde han 5 sekunder på trekk 37, og rapportene sier han utførte siste trekk med 1 sekund igjen på klokken. En artig disposisjon av tiden. I dagens parti, gjorde motstanderen Bu fra Kina en åpningsfeil, slik at Ivantsjuk i realiteten hadde vunnet allerede etter 9 trekk. Han ledet med tårn mot løper, pluss bonde, og en enorm fordel også ellers i stillingen, alle som fulgte med var enige om at kinseren like godt kunne gi opp. Men Ivantsjuk bruke opp tiden denne gangen også han, og hadde bare halvannet minutt igjen på klokken, da Bu endelig gav opp. Et helt merkelig parti til det nivået - men helt typisk Ivantsjuk, som også hans gule slips mot svart skjorte var det, og hans spankulering rundt omkring mens Bu tenkte i nærmere 40 minutter over den håpløse stillinegn etter 9 trekk.

Sjakkinteresserte kan godt sjekke opp dette partiet mot engelskmannen Michael Adams fra 2002. Det er ikke mange partier som ender opp på denne måten, helt vilt, helt originalt, og typisk Tsjuky. At han er fra Ukraina gjør meg bare enda mer begeistret.

http://www.chessbase.com/events/games/2002_linares/linar07.htm

 

Snill versjon av I’m wonderin’

Listen min over filmer på youtube ble så sped uten Wonderin’-filmen, så jeg spilte den inn på ny i en versjon som det skulle være vanskelig å kritisere. Noen liker slike filmer, noen liker dem ikke. De første har noe å glede seg til, de andre kan droppe å se den og vente til i morgen, da det som vanlig vil komme en ny og helt grei post.

For de som vil ha grepene er sangen best her: http://hyperrust.org/cgi-bin/mt.pl?357#Shift1. Den siden er å anbefale for alle som vil spille Neil Young på gitar.

 

 

Russisk tekst - Пассивные конструкции

De siste par dagene har jeg drevet og skrevet mail på russisk, ved siden av alle de andre tingene jeg har drevet med. Jeg håpet å få brevet ferdig til den russiske påsken, som var søndag og mandag, men som følge av alle de andre tingene jeg har drevet med, gikk det ikke. Jeg skriver med læreren min i Ukraina, i Kiev, som samvittighetsfullt fortsetter sin lærergjerning ved fortsatt å skrive brev til meg, og la meg skrive til henne.

Nå vil det selvsagt ikke falle meg inn å poste brev jeg skriver til andre personer (litt av en setning), selv ikke på russisk, men jeg kan i stedet poste en av tekstene jeg skrev på kurset i sommer. De er jo riktig fine, og jeg har postet en av dem tidligere. Jeg skrev en slik tekst hver dag, og gav meg selv en grammatisk oppgave i dem. Forrige gang var det verb som tok forskjellige slags kasus, denne gangen var det passive konstruksjoner.

Teksten er oversatt i kommentarene til den. Og igjen må jeg si, det er spesielt å oversette fra et språk jeg kan dårlig til et språk jeg kan godt, fra klønete russisk til morsmålet mitt. Så kanskje oversetter jeg noen steder til andre ting enn det som egentlig står der, altså hva jeg prøvde å si, var ikke det jeg sa.

Velbekomme - og sjekk språkskolen i Hviterussland hvis dere selv vil lære russisk. Særlig hvis dere er lesere fra Nord Trøndelag.

Почувствовался Сергеем Ивановичем, Что был в доме, когда он пришёл домой несколько дней назад. Дверь была открыта, и он на поло лежала, очевидна прочитанная. И Сергей Иванович помнил сразу же, что читавший не был он. Книги некогда не читались им. И какая книга, это была книга о грабёже и взломе. Книга называлась «Как будет гробиться дома».  Может быть, книга было оставите вором, подумал Сергей Иванович Смело. Но когда раздаться звук из кухни, каждый человек понимал бы происходить,  кроме Сергея Ивановича. Поэтому нам надо сделать наш вор добре человек. Или, нашим рассказом требоваться добрый вор. И у нас есть. В кухне вошёл Сергей, вором обнаружился им, и обрарушений  вор увидел владелица дом. Они спросили друг другу «кто вы», мы знаем ответ, - я Сергей Иванович, - я вор, «что вы делаете», - не знаю, - граблю вас, извините. Наш добре вор объяснил Сергею Ивановичу всё. Книга прочитан, то же книга увиденная Сергеем Ивановичем, вор хотел попробовать, что он прочитал. Он дошёл до дома Сергея, вошёл, начал свою преступление. Иногда он не уверен, что делает, и поэтому эму нужно была книга. – Пожалуйста, говорит Сергей Иванович, - уходи из моего дома, и всё это будет скоро забито.

 

 

 

  ES-Sommer07, Kiev

Oppdateringer og bloggstatistikk april08

Jeg har lagt meg for vane å ha en liten oppdatering med bloggstatistikk mot slutten av hver måned. Og om jeg foreløpig har gjort det så sjelden, at det ikke kan kalles en vane ennå, skal jeg saktens sørge for å gjøre det oftere. De av dere som vil se tidligere statistikker, trykker ganske enkelt på blogg på tagsene, så skal de andre komme opp. Men det vil overraske meg veldig om noen gjør det.

I dag skal jeg begynne med en kjekk liste:

Raskest voksende WordPress.com blogger

1. Daniel Tarzans Boblerom
2. Organas Kompjutersørvis
3. Strikk til SoS Barnebyer
4. Torneroses verden
5. En helt grei blogg
6. Beatheblog
7. Kiwas verden

Her ser vi at jeg siden sist har kommet meg helt opp på 5 plass over de raskest voksende blogger i wordpress, noe jeg må si er et helt greit resultat. Forrige gang var jeg på 98′de plass. Det må imidlertid sies at denne listen oppdateres daglig, eller oftere, den oppdateres hele tiden, og det er også litt uklart hva det vil si å være raskest voksende, raskest i forhold til hva, for eksempel. Så det gjelder å få listen kopiert mens man står på den, og det fikk jeg denne gangen gjort. Gratulerer til meg selv, takk skal jeg ha.

Det har ikke skjedd så veldig mye på bloggen verd å oppdatere, den er blitt som den skal være, helt grei. Fortsatt roter jeg litt med hva som skal være tags og hva som skal være kategori, men det går seg til, det går seg til. WordPress har lagt om sitt system lite grann, og det har gjort at jeg ikke får til å laste opp bilder lenger. Når jeg prøver i det som ser ut til å være den opplagte løsningen, “add media”, så klarer jeg nok å laste opp noe, men å få det ut på siden, det klarer jeg ikke. Men det vil jeg en gang få ordnet opp i, og da vil alle poster som skal ha bilder, bli godt fylt opp.

Så til listen, de 10 mest besøkte postene. Som alltid er å si at for at en post skal bli besøkt, må man trykke aktivt på den, så de som klikker seg inn på forsiden og leser nedover, som de fleste gjør, får ikke noen treff besøkt. Poster som har best sjanse til å få mange treff, er de som får mange treff fra søk på Google, og de som har kommentarer folk er nysgjerrige på å lese.

Polen	138
Tone Sivertsen - 30 år	62
Språkskole i Hviterussland	58
Tidlig påske!	43
REM - Konsertbilletter	38
Vodka – En overlevning fra fortiden (og	37
Aprilsnarr	37
OL-Boikott	35
Skoletur 2008	34
Bobby Fischer (1943-200	33

Det kjekkeste med denne listen er at posten “Åpen blogg” endelig er ute. Den stoppet på 33 treff, og den fikk så mange fordi jeg nevner bloggen til sjakkspilleren Magnus Carlsen i den, og dermed kommer en rekke folk på jakt etter den, inn til min. Av de som er inne nå, er bursdagen til Tone litt halvveis, mange treffer den, fordi de leter etter bursdagsdikt til 30-års dag, men det finner de jo ikke. Og de som treffer på Tidlig påske!, vil vite hvorfor påsken kom så tidlig i år, mens posten handler om at jeg som fikk påske allerede torsdag 13. mars, og hva jeg nettopp hadde gjort, og kom til å gjøre fremover. Så der også er det nok noen som har hatt noen bomturer. Jeg er for øvrig glad for at vodka-posten er inne på listen, den hadde en treg start, men har nå tatt seg opp, og det synes jeg den fortjener. Det er jo en type post man kan finne her - og ingen andre steder.

Så vil jeg som vanlig sette opp 5 utfordrere, 5 poster jeg mener er underbesøkt i forhold til kvaliteten. Da vil jeg først og fremst hente frem Dikson, en etter min mening ypperlig post om en gudsforlatt by nord i Russland, det er om byer som dette ordet gudsforlatt skal brukes. De har kuldegrader is og snø 8 måneder i året, de er uten dagslys omtrent hele desember og januar, det går verken vei eller jernbane til byen, og nærmeste flyplass er på en øy et stykke utenfor den normalt islagte havnen. Sjekk den byen der. Jeg synes kortteksten Sanger, er fin, den får representere korttekstene denne gangen, som normalt får færre treff, fordi de aldri får noen søkeord fra google. I kategorien “Om meg og mitt”, liker jeg godt Hjemme igjen i Bergen (og tur med Flaggr, der jeg skriver om hvordan det er å reise hjem fra påskeferie med Flaggruten, og hvor norsk og fint det er, med quiz og greier, den ler jeg av selv, når jeg leser den, og min humor har jeg intenting å utsette på. Jeg vil også en gang til trekke frem Kiev (en historisk gjennomgang), som jeg sikkert skal skifte navn på til bare “Kiev”, og som jeg sikkert kommer til å flikke på en stund, Kiev har jo liksom blitt min by, da, ved siden av alle de andre byene som liksom er mine. Siste post er også fra den byen, alle postene fra reisen dit er fine, forrige gang trakk jeg frem landsbymuseet i Pirohovo, denne gangen er det minnesmerket i Babi Jar. Den skal man lete godt etter for å finne informasjon om på nettet, eller i guidebøker for den saks skyld, og man skal også lete godt for å finne det i parken det ligger. Jeg skrive helt greit om det i posten, og hvorfor det er betenkelig at dette minnesmerket ikke får mer oppmerksomhet.

Allright, det var månedens oppdatering og posten for i dag. I morgen kommer ny post, og det vil det gjøre hver dag fremover så lenge jeg er i stand til å se. Det er sjakk, gitar, opplesning, Oslo-tur, stand up, og en rekke med andre ting i vente, jeg skal gjøre mitt for at det blir like kjekt å lese, som å være med på.

 

Film: Pass på denne

Vel, jeg kan ikke si jeg er nærmere å få til disse filmene, der jeg leser opp noen av tekstene mine. Tvert i mot, er jeg lenger unna, for nå er jeg ikke engang sikker på om jeg hadde fått filmene ut på siden, om jeg hadde fått dem i riktig format. Etter omlegging av wordpress, får jeg ikke lagt ut media. Bildene som er på posten om Dikson, fikk jeg til, fordi jeg hentet dem fra internett og limte dem direkte inn.  Å laste opp noe, klarer jeg ikke.

Men den tid vil komme da jeg klarer det. Og da vil det i denne posten bli lagt ut en flott film, der jeg står i et lite epletre og leser opp den fine teksten “Pass på denne”, eller om det var et plommetre det var. Et plommetre står jeg i.

Russland, NATO og Ossetia

Det aner meg at denne posten vil ta litt plass, så jeg må bruke en dag på dagens situasjon og NATOs utvidelse, og en dag på Ossetias spesielle historie. Jeg begynner med NATOs utvidelse, som også er en forlengelse av posten fra i går, om lederene i avisen Bergens tidende.

Lederen i går het “Når Russland truer”, og er ikke lagt ut på nettet. I den fikk Russland langt på vei alene æren, for at Ukraina og Georiga ikke ble tatt opp som fullverdige NATO-medlemmer, men bare ble med i en slags plan for et eventuelt medlemskap i fremtiden. Det er riktig at Russland kan opptre med pondus i dagens storpolitikk, de er som oss i Norge blitt rike på de høye oljeprisene i verden, og de har et Europa som er helt avhengig av gassleveransene deres. Så når Russland snakker, er verden pent nødt å lytte, og slikt liker man i Kreml. Det er allright, jeg er enig.

Men det er et godt skritt herfra, til å hevde det er Russland som hindret NATO-utvidelsen. I Ukraina er det nå en gang slik, at befolkningen slett ikke er noe særlig for NATO, det er tvert i mot motstand, og det med opp til 2/3 av befolkningen på enkelte målinger. Da er det ikke engang særlig demokratisk å ta dem inn, selv om president Justjsenko ønsker det. Og selv om Justsjenko er ganske godt likt i vesten, det gjør seg å bli forgiftet og offer for valgfusk, all ære til ham for innsatsen under oransjerevolusjonen i 2004, men han har vist seg nokså udemokratisk selv, når det gjelder å gjennomføre sitt politiske prosjekt. Ukraina er imidlertid så sin sak, det er naturlig at de står i køen for en plass i NATO.

Det er verre med Georgia. Dette er et riktig ustabilt land, og ustabiliteten dreier seg særlig om dette Ossetia, som er delt i et Sør Ossetia i Georgia, og et Nord Ossetia i Russland. Her er det ikke sannsynlig, men heller ikke utenkelig med krig, og det er heller ikke utenkelig med en krig som involverer Russland. Om Georgia da er med i NATO, får vi en situasjon der USA forplikter seg til å gå i krig mot Russland. Selv under den kalde krigens dager klarte man å unngå det.

Så jeg er enig i at NATO ikke skal ta opp Ukraina og Georgia som medlemmer ennå. Ukraina fordi de ikke vil, Georgia fordi NATO ikke bør ville det.

Si det som det er, BT

Dagens post skal ta for seg lederne i dagens Bergens tidende. Den ene heter “Si det som det er”, og er lagt ut på nettet her: http://www.bt.no/meninger/leder/article547332.ece?service=print (for å glede mine lesere, har jeg valgt utskriftsversjonen, så slipper dere alt dingeldangelet BT har på sidene sine), den andre heter “Når Russland truer”, og finnes bare i papirutgaven.

Bergens Tidende er vestlandets største avis, og har noe sånt som et par hundre tusen lesere daglig, hva vet jeg. Denne bloggen har et par tusen lesere sammenlagt. Jeg skal anstrenge meg for å skrive bedre, for å gjøre noe med dette misforholdet.

I lederen “Si det som det er” henger Bergens tidende seg på debatten rundt boikotten av OL-åpningen, og spørsmålet hvorvidt den itsraelske atomforskeren Morderaci Vanunu skal få asyl i Norge. Bergens tidende kritiserer ikke Norges politikk i disse spørsmålene, så mye som de kritiserer begrunnelsen for denne politikken, og det er særlig i dette andre, jeg mener Bergens tidende må bli satt litt på plass for hva de egentlig skriver.

Uten at jeg på noen måte vil gjøre meg til noen slags talsmann i spørsmålet om hvem som skal delta og ikke på åpningssermonien, verken olympiaden eller Kina er jo blant mine fremste interessefelt, så har jeg skrevet om det før, og mente den gang som nå, at en boikott mer bidrar til å vise frem en mening, enn å gjøre noe med saken. Og som jeg sa sist, de som er uenige, er hjertelig velkommen til å vise meg en boikott som har virket. Hvis noen klarer å oppdrive at en boikott av et idrettsarrangement som har virket, vil jeg bli direkte overrasket, og hvis det dreier seg om å boikotte å delta som publikum på noe tilsvarende åpningsseremonien, ja, noen slike eksempel tror jeg rett og slett ikke er mulig å finne. Å boikotte er først og fremst en symobolhandling, i hvert fall når det dreier seg om noe så begrenset som dette, og symbolet er for egen befolkning, og ikke for dem boikotten er rettet mot. Mener jeg.

Jeg mener også spørsmålet om asyl til Vanunu er en symbolhandling. Her må jeg imidlertid trå varsomt i gresset, heller ikke Midt Østen er mitt spesialfelt, i hvert fall ikke den nyere historien der, og det kan godt være noe informasjon her, jeg har gått glipp av. Likevel har jeg store problemer for å se dette spørsmålet løsrevet fra om man er for eller mot Israel. I hvert fall er det slik at de som støtter Palestinasaken, er tjukt for å gi Vanunu asyl, mens de som støtter Israel, er kort sagt i mot. Så har vi alle disse andre forholdene som spiller inn, hvorvidt han er kvalifisert for asyl, og hvorvidt han i så fall bør få det, og det ene og det andre, som altså alt sammen ender opp med at de som liker Palestina vil gi asyl, de som liker Israel, vil ikke.

Ok, dette er kjente saker, og sakene i seg selv er ikke poenget verken i BTs leder eller i min post. Poenget i lederen til BT, var begrunnelsen Norge gir for ikke å delta i åpningsseremonien, og for ikke å innvilge asyl. For OL-boikotten, henter BT frem en uttalelse fra Kinas ambassadør i Norge, Gaio Jian, om at en boikott av OL vil få konsekvenser for en handelsavtale verdt milliarder, og hevder dette er årsaken til at Norge ikke vil boikotte. For sikkerhets skyld, henter de også frem argumentet om at Frankrike og Storbritannia vil boikotte, i alle falll kanskje vil det. Himmel og hav, sier nå jeg, for det første er uttalelsen fra ambassadøren mer fra journalisten som skrev den, enn fra ambassadøren, den er ikke falt, slik som den er fremstilt, og for det andre, var også Frankrike snare til å trekke uttalelsen om at de kom til å boikotte noe. Dessuten er Frankrike og Storbritannia like avhengig av kinesisk økonomi som vi er, og vel så det, da vi har olje og gass og en uttømmelig kran penger, mens Frankrike og i hvert fall Storbritannia sliter litt. Og det er jo heller ikke slik at ikke også Kina vil tape på det, også på en milliardavtale med Norge, en milliard er penger der også. Jeg tror rett og slett ikke det er slik i den virkelige verden, at milliardavtaler står og faller på hvorvidt noen kommer og ser på et idrettsarrangement. Jeg tror ikke at BT har dekning for hva de her sier.

Og vi kan til og med si at selv om det hadde det, selv om det virkelig var slik, at menneskerettigheter og idrettsarrangement og alt i hop egentlig var knyttet opp mot penger og handelsavtaler, så er BTs påstand om at Norge skal si det som det er heller litt merkelig. Mener Bergens tidende virkelig at Jonas Gahr Støre, hva nå utenriksministeren har med OL-boikott å gjøre, det er jo heller ikke opplagt at det er hans bord, men det er nå en gang ham BT henvender seg til, og de mener visst at han skal si det som det er, altså at vi må delta på åpningsseremonien, fordi vi ellers vil tape en milliardavtale. Det ville tatt seg ut, om Støre sa noe sånt.

Enda verre blir dette i Vanunu-saken. Der har hun etter mitt syn et meget godt poeng, forskeren som mente at det er helt uaktuelt for Norge å gi Vanunu asyl, fordi det ganske enkelt står for mye på spill i stormaktspolitikken. Og dette er virkelige saker, ikke verdensmesterskapet i menneskerettigheter og flotte standpunkt, hvis Norge ønsker å spille en rolle i diskusjonen om Midt østen og om menneskerettighetene, så kan de ikke så tydelig velge side i konflikten. Ingen av partene vil selvsagt godta en forhandler de ikke oppfatter som nøytral. Det er jo også verdt å nevne her, at ingen av landene Vanunu sendte til, fant det verdt å behandle søknaden. Og når det først er snakk om mennesker som er fanget i eget land, er det nok av eksempler å finne, det vil ikke ta seg ut om Norge setter alle regler og plukker ut akkurat denne, hvorfor akkruat denne? Israel vil oppfatte det som en opplagt provokasjon, og denne oppfattelsen, vil vel ikke være så altfor gal.

Folk flest kan godt sette menneskerettighetene høyere enn alt, og følge idealer uten å tenke på konsekvenser, når de skal ta standpunkt. Fra toppolitikerene må vi forvente litt mer, og det mener jeg vi også burde fra media. I hvert fall når vi kommer til hovedbudskapet i BTs leder, at Norge burde innrømme det som det er. Altså her, når de har tjukt av formelle grunner til å avslå søknaden, så skal de sette de formelle til side, og heller si at de avslår søknaden fra Vanunu, fordi de ikke vil legge seg ut med Israel og USA? Mener virkelig Bergens tidende det ville tatt seg bedre ut om Norge innrømmet dette?

Jeg mener både OL-boikott og asyl til Vanunu er mer en symbolhandling, enn virkelig kamp for menneskerettighetene. Den kampen foregår på viktigere arenaer enn i spørsmålet om OL-boikott og en asylsøknad, det vet BT utmerket godt, og i så måte mener jeg de burde si det som de er.

Den andre saken gjaldt Russland og Russlands politikk rundt NATO-utvidelsen østover, og i spørsmålet om republikker som vil løsrive seg fra den russiske føderasjonen og fra Georgia, og da  særlig spørsmålet om Ossetia, som er delt mellom Nord-Ossetia i Russland, og Sør-Ossetia i Georgia. Denne situasjonen er meget spesiell, og igjen synes jeg BT uttaler seg altfor generelt og prinsippielt, uten å ha satt seg ordentlig inn i det de skriver om. De forenkler, og i stormaktspolitikken mener jeg det er litt farlig å forenkle. Valgene som blir gjort kan jo føre til krig. Det er alvor, og om dette vil jeg skrive i morgen.

Her er forresten BT-lederen for de som liker dingeldangel, og for de som vil se eventuelle kommentarer folk har gitt den:

http://www.bt.no/meninger/leder/article547332.ece