Frieles kaffeinformasjon

Kaffehuset Friele har begynt å produsere flere typer kaffe. Jeg er av typen som kjøper vanlig, standard kaffe til trakte- eller kokekaffe, og italiensk brent espresso til espressokaffe. Skal jeg ha presskannekaffe, kjøper jeg noe spesielt, som indisk malabar eller gjerne en afrikansk type. Dette siste kjøper jeg fordi jeg liker Afrika, og ikke fordi jeg nødvendigvis synes den afrikanske kaffen er så mye bedre eller annerledes enn den Sør-amerikanske. Jeg er ikke så fin på det. Og jeg kan også drikke vanlig, standard blandingskaffe i presskanne, selvsagt, som jeg her forleden gjorde, men jeg synes ikke Friele skal slippe unna reklameinformasjonen på baksiden av posen, uten en liten post.

På baksiden skriver de (jeg siterer): “Friele presskanne er en utsøkt blanding av kaffe fra Brasil, Colombia, Guatemala, Peru, Mexico, Kenya og India”. Du verden. Det er vel ikke stort flere kaffeproduserende land å ta av. Men det er på det de skriver videre de virkelig trår til (jeg siterer igjen):

Kaffen fra Brasil er hovedingrediensen i blandingen, og utgjør en svært viktig basis for den endelige smak og aroma. Det er særlig kaffe fra sørlige deler av staten Minas Gerais, Sul de Minas, som benyttes.

Hva er dette for noe? Først skriver de at at her har de fjernet ethvert særpreg ved å blande sammen kaffe fra hele vide verden, og så skal de plutselig ha det lokale preget også, ikke bare kaffe fra Brasil, men fra staten Minas Gerais, Sul de Minas (sørlige deler av den), den utgjør en viktig, svært viktig basis for den endelige smak og aroma.

Jeg vil illustrere mitt poeng med å snakke om vin. Denne rødvinen er produsert av en blanding druer fra Italia, Frankrike, Spania, Portugal, Chile, Brasil, Argeninta og Austraila. Hovedingrediensen er er druer fra Italia, de utgjør en svært viktig basis for den endelige smak og aroma. Det er særlig vindruer fra den sørøstlige delen av staten Puglia som benyttes. Skal dette liksom være reklame for vinen?

Nei, folkens, drikk gjerne kaffe fra Friele, men ikke la dem slippe unna med sånt tullprat på baksiden av posen.

 

No more “I’m wonderin’” på youtube

For en tid tilbake følte jeg meg litt groggy en morgen. Så da tenkte jeg at dette kunne jeg kanskje bruke til noe, og bestemte meg for å lage en liten film. Jeg satte fotoapparatet i hyllen, fant frem gitaren, og spilte “I’m wonderin’”, Neil Youngs sang fra rundt 1970, som ikke kom på plate før den merkelige Everybody’s rockin’ på begynnelsen av 1980-tallet. Siden kom youtube, og jeg tenkte, her må vel jeg legge ut noen filmer, og så gjennom hva jeg hadde. Det var selvfølgelig ikke mye, men denne versjonen av “I’m wonderin’” hadde jeg, og jeg bestemte meg for å legge den ut. Filmen ble liggende et drøyt år, eller noe sånt, før den ble oppdaget av elever. Deretter ble den liggende et par måneder til, før noen lærere så den, og da ble det rett og slett bråk. Så nå er videoen fjernet, og jeg vil i denne posten skrive litt mer om hva dette egentlig var for noe.

Jeg må først få sagt at jeg har store problemer med å se hvordan noen kan bli moralsk forarget over en sånn film. Den er jo temmelig harmløs, jeg synger ikke særlig fint, spiller ikke særlig fint, og ser verken bedre eller verre ut enn folk flest i underbuksen. Det er etter min mening komisk og morsomt. Og hvis noen på noen måte skulle misforstå filmen og ta den alvorlig eller seriøst ment, så synes jeg dette også er komisk og morsomt. Men hvis folk rett og slett blir sinte på meg for å ha lagt den ut, så er jo ikke det så morsomt, da tar jeg den heller bort. Så mye er ikke denne filmen verdt.

Det er imidlertid to deler av kritikken jeg ikke kan gå med på, og i disse to tingene forsvarte jeg meg også, rett og slett i lunsjen på lærerrommet, måtte jeg forsvare meg mot disse to punktene her. Ellers satt jeg aller helst forundret over at så mange hadde sett det, og så mange hadde gjort seg opp en mening.

Det ene punktet er at jeg ikke kan legge ut sånne filmer når jeg er lærer. Jeg ser det slik at lærer er jeg i arbeidstiden, der skal det ikke være noe tøys, men når arbeidsdagen er slutt, har jeg fri, og da skal ikke det at jeg er lærer hindre meg i å ha det litt gøy og prøve ut litt forskjellige ting. Jeg er nå en gang komiker av og til, jeg skriver litt tekster, har en del prosjekt, og det vil jeg holde helt løsrevet fra at jeg egentlig også er lærer. Motargumentet er at elevene kan miste respekten for meg, slik at det kan være vanskelig å utøve yrket jeg får lønnen min for. Men jeg vil ikke si jeg har noen problemer i å utøve yrket mitt, og det er heller ikke elevene som har reagert negativt, det er andre lærere. Det er jo også forskjellige meninger rundt i verden over hva som fortjener respekt. Jeg for min del hører til dem som bare ville synes det var helt topp, om en fagidiot av en professor jeg skulle lære språk hos, drev og la ut morsomme videoer av seg selv på youtube.

Det andre punktet går på nettetikk. Ganske riktig er dette noe vi prøver å lære elevene, men de er nå en gang elever, og jeg er nå en gang en godt utdannet lektor. Jeg trenger ikke belæres om hva som er rett og galt å gjøre på nettet. Dette vet jeg en del om selv. Det er for det første direkte i sammenheng med noen av fagene jeg underviser i, historie og norsk, og for det andre er det enda mer i sammenheng med det livet jeg har levd og fortsatt vil leve. I studentteateret prøvde vi ut alle mulige ting på scenen, i studentradioen sendte vi litt av hvert av flaue ting på luften, og på youtube har jeg ingen problemer med at det ligger ting andre vil finne pinlige på mine vegne. Sånn sett blir jo videoen rett og slett interessant. Den kunne jo være noe å diskutere i etikkdebattene om sunt nettvett, og da mener jeg at de som kritiserer dem, må komme opp med hva de egentlig kritiserer.

Videoen er jo slett ikke noe jeg gjorde i fylla og nå angrer på, tvert i mot gjorde jeg det midt på lyse dagen i min egen leilighet, med mitt eget kamera. Og angrer ikke i det hele tatt. Lenge etter at filmen var laget, la jeg den selv ut, og det under fullt navn og på min egen profil (her vil jeg gjerne ha med at det bare er på profilen mitt fulle navn står, det skal ikke gå an å finne filmen ved å søke på navnet mitt, eller på noe som helst som har med meg å gjøre, det er et under at elevene fant den og det tok da også over et år), og hele tiden hadde jeg selv muligheten til å fjerne den. Noen ganger har jeg til og med vært inne og sjekket om det er noe å ha der ute, men så har jeg alltid syntes den var så morsom, og så godt besøkt, at jeg bare har latt den ligge. Det er jo sånn jeg er.

Siden ingen andre enn jeg er med i den, kan jeg ikke krenke andre enn meg selv. Det står i god motsetning til en del av den andre humoren som blir sendt på TV og overalt, og som går på andres bekostning. Denne er på min bekostning, og jeg sier det er helt greit, ingen problem. Kanskje vil noen si at jeg trenger beskyttelse mot meg selv, men det synes jeg rett og slett blir litt morsomt, da er videoen blitt et mye bedre kunstprodukt enn det opprinnelig var ment som.

Det var ment som en liten sketsj, litt inspirert av en gammel til Smith & Jones, der tjukke Smith i helsetrøye og badet i skitt synger en sang som heter “why did you go?” til en dame som åpenbart har forlatt ham, og når du ser ham, skjønner du det godt. Jeg syntes det var morsomt, og forsøkte det samme, litt mer subtilt. Jeg hører til dem som ikke synes det er så morsomt når humoren er varlset med skilt og blinkende lys, “nå er jeg morsom, jeg bare tuller, jeg later som, det er trygt å le”, men når folk er litt i tvil om hva dette egentlig er for noe. Og skal det virkelig fungere, må det da være noen som tror det er alvor eller som ikke skjønner hva som foregår, det er prisen. Den betaler jeg med et smil, folkens, et seierssmil. På en av de andre videoene som ligger ute, er det en som har kommentert: “I hope this was not a serious performance”. Da håper jeg at han tror det var det.

Jeg skulle gjerne lagt videoen ut her og sagt “døm selv!”, men det går ikke. Videoen er virkelig ikke så bra, at jeg vil risikere bråk for den. Det bråket ville jeg heller tatt for noe som var litt mer skikkelig gjort. Så denne videoen vil bare være åpen i sommerferiene, men da vil den til gjengjeld være helt åpen, og alle som vil se den kan bare søke på “Neil Young funny cover”, så kommer den. Jeg er min egen verste fiende, og digger det.

Eivind eller Eivin?

Det var en god dag på Dagsnytt 18 på P2 i dag. Programleder Alf Hatkin var som vanlig godt forberedt, og det var også mange gode saker i dag. Norges bank hadde satt opp renten, Hillary Clinton hadde vunnet nominasjonsvalg i Pennsylvania og gårdeiere på Østre Toten var blitt overkjørt av Statens kartverk når det gjelder navn på gårdene sine. Det er denne siste saken, jeg med et skiftende smil vil ta opp her på bloggen.

Jeg sier skiftende smil, fordi denne saken til å begynne med var morsom å høre på. Som oppvarming kan jeg vise til brevet gårdeierene skrev til stortinget for å klage, og svaret de fikk, eller det er ikke gårdseierne som stiller spørsmålet, men Olemic Thommesen fra Høyre, og brevet er å se på denne siden her:  http://epos.stortinget.no/SpmDetalj.aspx?id=37247. Her får dere et lite innblikk i paragrafjungelen. Vi har også en power point presentasjon fra statens kartverk, http://www.geoforum.no/kurs-og-konferanser/publiserte-foredrag/2008/foredrag-fra-geoforum-2008/sesjon-e-aktuelt-fra-offentlig-forvaltning/endret-lov-om-stadnamn/at_download/file.

For de som ikke orker å lese hele presentasjonen, er å si at dere går glipp av noe, og for de som bare ikke bryr seg om de går glipp av noe, i hvert fall når det kommer fra statens kraftverk, er kanskje å fremheve slagordet de har nederst på hver side: “Til nytte for samfunnet”. Så det så.

Saken går ut på at på Østre Toten finnes det mange gårder, der navnet er skrevet etter norske skriveregler og uttale for århundrer siden. Når resten av skriftspråket endres, blir det også spørsmål om disse stedsnavnene skal endres. Statens kartverk er av den oppfatning, det ble på 90-tallet vedtatt at stedsnavn skulle moderniseres for å få en noenlunde felles standard. Gårdeierene på Østre Toten er av stikk motsatt oppfatning, de har bodd på disse gårdene i generasjoner, og har selv navn etter dem, og vil ikke ha noe av at skrivingen av navnene deres skal bli bestemt på et kontor i Oslo.

Til stede i debatten var Ola Anton Hoel, fra Østre Toten, leder i foreningen Navnebeskyttelsen Norge, Audhild (?) Svanevik fra Statens Kartverk, og Ingrid Enger, stortingsrepresentant fra Senterpartiet. Og det var slik herlig kontrast, mellom Hoels herlige Toten-dialekt og opprørte harme, og Svaneviks regler og forskrifter og formelle østlandsk. Allerede fra starten går Hoel ut, “Nei, dette hærre hær, finner vi oss faktisk itte i,” og senere kan vi høre han er oppriktig provosert, han hisser seg litt opp, men er ikke vant til å være på radiodebatt, og toten-dialaketen er en av dialektene i Norge det passer minst å være sint i. For de som er gode til å ta dialekter, ville dette bli en ypperlig parodi å fremføre på scenen. I rette stemning er det nokså morsomt med bonden som blir så harmdirrende opprørt av at stedet hans ikke lenger skal hete Hoel, men Hol, og for øvrig skal uttales helt likt. Og med byråkraten som er ute av stand til å foreta seg noe som helst uten en forskrift. Ingen bud i noen religion er fulgt så betingelsesløst, som en god byråkrat følger en kjær forskrift. Og her var det altså forskriften om at navnene skulle moderniseres, og skrivemåten skulle følge gjeldende rettskrivningsprinsippp. Og grunneier skulle bli hørt. Det er nok denne siste som er så vrien for byråkratene, den er ikke så enkel å forholde seg til, og vi får den flotte, sedvanlige situasjonen at byråkratene sier grunneierne blir hørt, mens grunneierne i berettiget harme mener de ikke er hørt i det hele tatt. Og byråkraten har forskrift - grunneiers mening skal ikke tillegges avgjørende vekt. Så det så.

Men smilet skifter litt når jeg begynner å tenke over hvordan det må være for disse gårdeierne, å få sine hjemsted endret av folk som ikke engang har vært på stedet, og som tilbringer størstedelen av tiden på et kontor. Jeg vet i hvert fall at jeg hadde bare aldri godtatt det, jeg ville stilt meg hundre prosent bak Hoels “dette hærre hær, finner vi oss faktisk itte i”, om noen ville skifte mitt fornavn Eivind til Eivin, for d’en uttaler vi ikke uansett. Shut up, ligg unna.

Det er imidlertid grunn til å tro at denne saken kan få en god løsning. Det er også det med byråkrater, de liker ikke så godt når de blir synlige, når de må ut og forklare seg, de liker seg best anonymt på kontorene sine, der de kan gjøre vedtak og så er alt greit. Nesten med et Gogolsk sukk, uttrykte byråkraten her et ønske om klarere forskrifter, slik at det gikk an å gjøre vedtak uten å måtte forklare seg etterpå, og at man i det minste kunne gjemme seg bak forskriften, om man likevel måtte forklare seg. Og Stortingspolitikeren var enig. Det skulle vel egentlig også bare mangle. Jeg hører i hvert fall til dem som har større respekt for tradisjonelle stedsnavn, enn for moderne rettskrivningsreformer.

Dette er et forslag fra 14. februar, der det står klart spesifisert at lovendring ikke kan skje uten grunneiers samtykke: http://www.stortinget.no/dok8/2007/pdf/dok8-200708-058.pdf

Jeg vil også benytte anledningen til å sitere politikeren som mener dette er “å tråkke på folks identitet og forpurre lokal merkevarebygging av gårdsprodukter”, og si vel, vel, vel, vel, vel, hold nå merkevarebegrepet unna dette her, da. Et stedsnavn er noe mye mer ærverdig enn som så, og jeg ville hatt like mye mot dem som insisterte på å kalle mitt navn “Eivind” en merkevare på meg, som dem som mente jeg like godt kunne hete “Eivin”. Jeg er da ikke noen merkevare, og det er heller ikke stedet jeg kommer fra eller noen steder i Norges land. Men en del av en identitet, det er det så visst, og identiteten til folk og steder er ikke noe byråkratene skal bestemme inne på et kontor. Det gjør seg best i hevdvunne tradisjoner, og sunne krangler om det skal hete Trondheim eller Trondhjem.

Hele sitatet og navnet på politikeren finner dere her: http://www.oa.no/nyheter/article2908361.ece.

Valg i Italia

I dag er det valg i Italia. Og siden jeg har skrevet litt om valg i både Russland, USA og Zimbabwe tidligere, må jeg nesten fortsette nå, som det er valg i et land jeg har reist litt i og vet litt om.

Italia er et politisk rotete land. Det har en stolt fortid, med å ha vært sentrum i Romerriket og dominerende makt i Europa i middelalderen, og helt overlegen kulturell makt i hvert fall frem til barokken. Men i storhetstiden var ikke Italia samlet som nasjon. De var organisert i bystater og regioner, og selv om de hadde felles språk, kunne de kulturelle forskjellene være store, og den politiske rivaliseringen enda større. På denne tiden var forskjellen mellom nord og sør så store, at de knapt kan sammenliknes. Nord var de rike og frie bystatene, mens sør hadde vekslende herskere fra Byzants, Arabia og Frankrike, bare for å nevne noen få.

Samlingen av nasjonen kom på midten av 1800-tallet, med frigjøringshelten Garibaldi og kong Vittorio Emanuelle, det var så romantisk og italiensk som det blir. Den nye staten blir stiftet i 1861, det blir et konstitusjonelt kongedømme med Vittorio Emanuelle I som første konge. Dette var midt i den store nasjonsbyggingens tid, hvor alle land i Europa så på sin stolte fortid for å bygge en stor fremtid, for å si det så flott som det den gang var. Og ingen land hadde en rikere historie enn Italia.

 Dessverre stod ikke datidens situsasjon helt i stil med den stolthet og selvtillit man følte. Italia var akterutseilt, og forsøkene på å knytte gammel historie med den nye ble direkte grell, godt illustrert med det vanvittige monumentet til ære for kong Vittorio Emanuelle II i Roma, som evig eksempel. Politisk mislyktes den nye nasjonen også. Den ble ingen maktfaktor i Europa, og den klarte seg heller ikke godt som imperialistmakt i Afrika. I første verdenskrig blir italienerne sjelden nevnt. Det er med god grunn, de spilte en marginal rolle, og skiftet til og med side under krigen, uten at det fikk noen større innvirkning på krigsforløpet.

Ut i fra denne skadeskutte staten kom Benito Mussolini, som karakteristisk nok heller blåste opp det italienske selvbildet, enn å gjøre noe med den reelle situasjonen. Det var flotte uniformer og store byggeprosjekt, grandiost i form og tomt i innhold, og det var imperialistiske, militære tokt i Afrika, grandiost i form og tomt i innhold. Også i andre verdenskrig viste italienerne seg som en elendig krigsmakt. De var som kjent alliert med Tyskland, en allianse som fungerte slik at tyskerne kom og ordnet opp når italienerne kjørte seg fast, noe som kort sagt var overalt. Det endte med at tyskerne også erobret landet, og det var de allierte som jaget tyskerne ut. På ny var Italienerne statister i stormaktspolitikken.

Det var altså en skjør nasjon som kom ut av verdenskrigen. Italia hadde tapt så det suste, ødeleggelsene var enorme, og det var ingen spor av den optimisme og håp til fremtiden som man fant for eksempel i Norge etter frigjøringen, Italia hadde jo ikke noe demokrati å vende tilbake til, slik vi hadde. De hadde egentlig ikke noen statsforfatning i det hele tatt. Systemet til Mussolini var det ingen lenger som ønsket, og ikke gikk det særlig bra med kongedømmet før det heller. Derimot hadde italienerne en ikke ubetydelig mengde kommunister, som ønsket en kommunistisk stat, og en enda større mengde sosialdemokrater og tidligere fascister som for alt i verden ville unngå kommunismen. I dette klimaet her, er det den italienske republikken blir opprettet. En skjør stat, som sagt.

Den italienske republikken har blitt den mest ustabile i verdenshistorien. Årets valg kommer tre år for tidlig, etter at den skrøplige venstrekoalisjonen til Romano brøt sammen i februar i år. Etter det var det rett og slett ingen til å regjere, og velgerne ble bedt om å sette sammen et nytt parlament, kanskje går det an å danne en ny regjering ut i fra det. Det vil bli Italias 62 regjering, på 63 år. Det er klart, det er vanskelig å tenke langsiktig og planlegge fremover, når gjennomsnittlig levetid for en regjering er sånn cirka litt over ett år.

Kampen i år ser ut til å stå mellom sentrum venstre, med tidligere borgermester i Roma, Walter Veltroni, og sentrum høyre, med - ja, jeg vil rett og slett kalle ham sleipingen, det er jo bare en bloggpost - Silvio Berlusconi. Berlusconi har blitt en av Europas rikeste på å bygge opp et mektig forretningsimperium, der forsikring, forlag, film, fotball og media hører med, Berlusconi er blant Italias største innen alt dette. Særlig er mediekontrollen problematisk, når Berlusconi har gått inn i politikken. Berlusconi har også tunge beskyldninger om korrupsjon mot seg. I tidligere perioder som statsleder har han fått forandret lovene i saker han selv er siktet for, og slik - kanskje - unngått å blitt dømt. Han er også beryktet for en stil og en tone som ikke hører hjemme i toppolitikken. For eksempel er det ille når Italias statsminister foreslår for et tysk medlem i Europaparlamentet, at han ville passe utmerket i rollen som kapo i en ny film om holocaust.

Men Berlusconi bare ler det bort, “jeg bare spøkte”, sier han, som han også sa, da han gjorde gesten for det mannlige kjønnsorgan like bak Spanias utenriksminister i 2002. Han er italiensk, og snakker raskt og smiler pent, for noen år siden gjorde han sågar en kosmetisk operasjon, for å fjerne rynker ved øynene. Slik er han, utseende og overflate er alt. Og det virker som bare juling, han er blant Italias aller mektigste menn og har nådd toppen innen alt han har satset på.

Årsaken til at en mann som Berlusconi kan komme og ta også den politiske makten i Italia, og ikke bare den økonomiske og mediemakten (og for den saks skyld, fotballmakten, som er viktigere enn alt, og som han med uttømmelig bankbok kunne kjøpe storklubben AC Milan, og deretter alt som var av stjernespillere i verden, slik at man på 90-tallet spøkte med at det beste laget i verden var A-laget til AC Milan, og det nest beste var B-laget), årsaken er at Berlusconi kan spille på politikerforakten, og at en riktig stor slump velgere egentlig bryr seg null nix om politikk. Italienerne diskuterer gjerne politikk, men de orker ikke sette seg ordentlig inn i sakene, klare meninger er det viktigste, og store fakter og høy lyd er viktigere enn gode argument. Berlusconi passer godt inn her, han er ikke så vanskelig, man er for eller i mot. Og han sier det folk vil høre, han er superpopulisten, han skal gjøre noe med korrupsjonen, og han skal gjøre noe med den illegale innvandringen. Begge deler er reelle problemer i Italia, og enda mer enn reelle problemer, er det en favorittforklaring til mange, mange italienere på hvorfor alt ikke står helt bra til i landet.

Da jeg var på vinterferie i Torino i 2006, fortalte Danielle som jeg bodde hos til faren, at det var sigøynere i Norge også, hvorpå faren som kjørte bil, på godt italiensk vis, slo i rattet og skrek, regelrett skrek. Over at sigøynere fantes i Norge også. Men her har vi strengt tatt ikke noe sigøynerproblem, det har de i Italia, som de også har problemer med afrikanske, illegale innvandrere, disse vi alle har sett, som står og selger solbriller og vesker. Det er nå bot på opptil 10 000 norske kroner på å kjøpe av dem, siden det er ulovlige produkt, og afrikanerne er i lommen på det italienerne uten å nøle kaller mafiaen. Her skal vel ikke jeg fyre opp under ting jeg ikke vet, men jeg spurte læreren min om hva det var med disse selgerne, som håpløst stod og solgte dette juggelet, sammen med et titalls andre på rekke og rad, og straks politiet kom, som de gjorde hele tiden, måtte de pakke sammen og løpe. Og jeg ville også ha en forklaring på hvorfor loven straffet bare kjøperen, og ikke selgeren, en ganske merkelig lov, mente jeg. Men han sa at det ikke var noen vits å straffe selgeren, de oppholdt seg ulovlig her uansett, og måtte bare komme seg ut av landet, mens de var tvunget å selge disse tingene, fordi de hadde forpliktet seg til det, for dem som fraktet dem til Europa, det han altså kalte mafiaen. Det sier litt om forholdene i Afrika, når så mange likevel vil reise. Og det sier litt om synet mange italienere har på disse immigrantene. Italia er jo også et gammelt fascistisk land, og Berlusconi kan være et minste felles multiplum for mange fascister og halvfacsister.

Uansett hvem som vinner, vil konsekvensene kanskje ikke være all verden, og vi som har problemer med Berlusconi, kan trøste oss med det, at hans regjering neppe vil vare mer enn maksimalt et par år denne gangen heller. Det er da Italia.

OL-Boikott

Det er fortsatt flere måneder igjen til de olympiske leker i Bejing, men denne uken har debatten tårnet seg opp i hvert fall her i Norge, hvorvidt vi skal boikotte åpningsseremonien. Årsaken er blant annet at det har kommet en rapport fra Amnesty international, der det blir slått fast at situasjonen for menneskerettighetene i Kina har blitt verre som følge av OL. Her er et par ting jeg vil ha mening om.

Kina er et land som ikke på noe tidspunkt i sin historie har vært i nærheten av å oppfylle noen menneskerettigheter. Da jeg først hørte om rapporten fra Amnesty, lurte jeg på hvordan situasjonen i Kina kan ha blitt verre etter tildelingen av OL i 2001, verre i forhold til hva og til hvilken periode, lurte jeg på. Jeg fikk vel en følelse av at her var en rapport hvor konklusjonen ble det som var mest gavnlig, og ikke det som var mest riktig. Det var jo bare 12 år etter massakren på Tianaman-plassen, som vel må være et toppunkt av overtramp mot menneskerettighetene fra kinesisk side. Det er vanskelig å forestille seg det verre, enn å skyte på egen befolkning under fredelig demonstrasjoner.  Selv om disse protestene den gang ble slått knallhardt ned på, førte de til både politiske og økonomiske reformer, og til Deng Ziappoings avgang. Det er disse økonomsike reformene som har gjort Kina til en av verdens raskest voksende og aller største økonomier, og på bakgrunn av dette, syntes jeg det var merkelig at situasjonen i Kina skulle være nå, enn før.

Jeg leste derfor rapporten til Amnesty, dere finner den her http://www.amnesty.no/web.nsf/pages/6EE50E41DC6DC624C125741F001F1781, i sin helhet på engelsk, i sammendrag på norsk. Argumentet er at Kina tar sine forholdsregler mot protester under OL, og derfor arresterer potensielle initiativtakere til demonstrasjoner og markeringer allerede nå. Jeg ser også at flere eksperter som kjenner Kina langt bedre enn jeg, går god for at dette er tilfelle, statskontrollen blir strammet inn nå som OL nærmer seg, mens det fortsatt er en stund igjen.

Så kommer altså spørsmålet om boikott, og min mening om det. Jeg mener dette spørsmålet er viktigere for norsk politikk, enn for kinesisk. Norske politikere får her en nokså billig måte å markere at de tar avstand for brudd på menneskerettighetene, og kan kreve en uforpliktende boikott av åpningsseremonien eller gjøre det enda mer direkte politisk, og kreve at regjeringen sørger for en boikott av åpningsseremonien. Når regjeringen nøler eller ikke tar et klart standpunkt, kan opposisjonen si regjeringen ikke er tydelige i spørsmålet om menneskerettigheter, at det er uklart hva regjeringen mener. Og så har vi i kjent stil debatter i alle landets debattprogrammer i alle landets kanaler. Debatten blir krydret av detaljspørsmål, som om kongen skal boikotte, om regjeringen skal boikotte, eller om idrettsutøverne skal boikotte, samlet eller en og en. Jeg synes Hallo i uken, gjengen der, er best til å få frem det komiske i hvordan verden nå holder pusten, og venter på avgjørelsen om Kong Harald kommer til Bejing eller ikke, som om noen utenfor vårt land brydde seg.

Jeg hører til dem som har liten tro på boikott som virkemiddel i slike spørsmål. Jeg tror ikke på det, jeg tror det har større virkning som symboleffekt i eget land, enn i landet som blir utsatt for boikotten. I farten har jeg vanskelig for å komme på noen som helst eksempler, der et land som følge av boikott har endret politikk, men det har sikkert forekommet, og jeg vil gjerne bli opplyst av bedre opplyste enn jeg. I OL-sammenheng har i hvert fall boikott vært så lite virkningsfullt som det vel er mulig. USA og Norge og en rekke NATO-land boikottet OL i Moskva i 1980, fordi det var den kalde krigen, og Sovjetunionen året før hadde gått inn i Afghanistan. Stort mer kom ikke ut av det, enn at Sovjet og Warszawa-pakten boikottet lekene i Los Angeles 4 år senere. Ja, og så selvsagt at gullfangsten ble rekordstor for Sovjet i 1980, og for USA i 1984, og at dette ble brukt for alt det var verdt i egen propaganda.

Det mest berømte eksempel på idrettsboikott er Sør Afrika, som ble boikottet på grunn av sin aparteid-politikk fra cirka 1950-tallet og helt frem til 1990, da systemet ble oppløst, og Nelson Mandela siden kom til makten. Dette er mer enn 30 år, og boikotten var etterhvert total, det var til og med slik at New Zealand som spilte en rugbykamp mot Sør Afrika selv ble boikottet for å være med, og Paul Simon som spilte inn plate i landet, fikk platen og seg selv boikottet av radiostasjoner og litt av hvert - enda platen ble spilt inn med svarte musikere. Et annet eksempel på idrettsboikott, er Jugoslavia på 1990-tallet. Den var også total, og førte til at Jugoslavia ikke fikk delta i noen idrettsarrangement, og heller ikke fikk holde noen på egen jord, i hvert fall ikke internasjonale. Men om dette var med på å bedre forholdene i landet, vet nå ikke jeg. Sant å si tror jeg man reagerer nokså likt som vi i Norge reagerte da vi ble boikottet på grunn av vår fangst av Vågehval, uten sammenligning for øvrig, selvsagt, vi ble egentlig bare sinte og gikk på med uforminsket kraft, hva hadde verden å blande seg inn i våre saker etter, når vi uansett hadde rett. Er det ikke sånn stater flest reagerer?

Jeg tror altså ikke Kina kommer til å endre sin politikk det minste om Norge boikotter åpningseremonien i de olympiske leker. Men jeg har tatt feil mange ganger før.

REM - Accelerate

 I dag kom REM med ny plate, den heter Accelerate og er den første siden Around the sun, som kom i 2004. Jeg har skrevet om mitt forhold til REM i denne posten her http://esalen.wordpress.com/2008/03/07/rem-konsertbilletter/, og skal her konsentrere meg om platene, og spesielt den siste, som jeg i god tradisjon kjøpte straks den kom ut.

REM er band det er lett å dele opp i perioder. Vi har de såkalte IRS-years, med platene fra Murmur  til Document, selveste storhetsperioden i følge blodfans, uskyldstiden, der de gav ut stor musikk få kjente til, det var collegemusikken, indie, det var bandet som skrev “To the one I love” som deres første kjærlighetssang. Og det var jo slett ingen kjærlighetssang, det var “a simple prop, to occupy my time” og “FIRE!” med karakteristisk hyl fra Michael Stipe. Alle platene fra denne perioden er uhyre slitesterke, sangene er herlige å spille på gitar, dette er rock, med en vokalist som bevisst synger utydelig, slik at lytteren mer skal føle, enn høre budskapet. Og tekstene fantes jo ingen steder, før internett kom, og fansen nilyttet og diskuterte for å finne ut hva Stipe egentlig sa, og fortsatt ingen kan være helt sikre på for eksempel “It’s the end of world as we know it (and I feel fine)”. Om disse platene kan man si noe så kjekt, som at alle er meget bra, og alle er undervurderte. Jeg tenkte jeg kunne nevne en, men tenkte at jeg da like godt kunne nevne alle de andre, i denne musikken trår man ikke feil.

Så kommer storhetstiden, der REM liksom klarer kunststykket å bli superstjerner, samtidig som de beholder indie-kvaliteten og undergrunnsstempelet, de er liksom klubbandet som spiller på fotballstadioner, de er bestselgere også kritikere og kjennere og alle og enhver anerkjenner, det er superbandet. Platene er Green, Out of time og Automatic for the people, plateselskapet er Warner brothers, og jeg må få trekke inn meg selv, jeg gikk siste året på videregående da Automatic kom ut, det var helt perfekt, REM og jeg traff hverandre på høyden, de fant meg på sitt beste, da jeg var i min mest inntrykksømme (for å låne et nydelig uttrykk av Dag Solstad) periode, og disse sangene er jo større, mer følelsesladde, mer svimlende, sanger man kan høre alene på øretelefoner og høre seg helt bort. Green er jo bare hiter, Out of time er enda større hiter, og Automatic er både hiter og helhet og simpelthen en av verdens aller beste plater noensinne gitt ut. Dette er storhetsperioden, alt REM gjorde i perioden er fantastisk, kjøp bare Automatic box, unplugged, hva som helst. Outtakesene og coverne fra denne perioden er også perler, jeg kan nevne “Fretless” og “It’s a free world baby”, eller nydelige “Dark globe”, fra tidlig Pink Floyd, morsomme “In the jungle”, tøffe “Ghostraider”, vakre “Arms of love” eller hva som helst.

Jeg sa forresten feil, da jeg sa REM på denne tiden ble et stadionrock-band. De gav ikke konserter, ikke før Monster kom, og denne platen var jo litt annerledes. Det var rockeplaten så elektrisk som det blir, det var tekster som ikke betydde noen ting (bortsett fra på Let me in, selvsagt, til minne om Kurt Cobain), eller i hvert fall ikke var så uttrykksfulle og meningsfulle som på Automatic og de tidligere platene. Dette var platen der “Strange currencies” spilte rollen til “Everybody hurts”. Jeg kan liksom ikke helt forstå de som ble fan av REM, etter å hatt denne platen som sitt første møte, dette var et REM som reagerte på seg selv, og en plate hvor man for første gang ikke var samstemte over at dette var et mesterverk. Siste plate i denne perioden var New adventures in hifi, der det finnes sanger som kan måle seg med de beste, men den er jo litt sammenrasket da, av sanger som ble laget og forsøkt spilt underveis på turneen, og nye sanger, laget for å få fylt opp platen. Med Monster og New adventures hang fansen fortsatt med, fordi de tidlige platene var så gode.

Så sluttet Bill Berry, trommeslageren, og REM går over i sin siste fase (hittil, får man kanskje si). Den første platen var Up, riktignok også den med mange sterke sanger, men dette var et nytt REM, mer elektronisk og med trommemaskiner og med flere studiomusikere og mer vekt på produksjonen, dette var ikke det samme, nei og nei, så trist det var, at Bill Berry sluttet. Han var jo den morsomme, det var jo han som kunne kjøre traktor, og det var han som fant på den enkle trillen til Everybody hurts, og at det ville bli fint med å sette sammen akkordene D og G. Etter Up kom Reveal, den eneste REM-platen jeg ikke når som helst kan ramse opp alle sporene på, forlengs og baklengs, her er nok en del anonyme spor, ja, og de beste sangene er ikke noe en supergruppe som REM kan slå i bordet med. Skjønt, “Imatition of life”, er jo fin, og min favoritt er “All the way to Reno”, og hvis man anstrenger seg litt, får man sikkert “I’ll take the rain” og “Bang a drum” til å bli fin også. Around the sound er kanskje den platen som har fått mest kritikk, men jeg har ikke noe i mot den, “Leaving New York” er en trivelig hit, og de fire siste sporene (”High speed train”, “The worst joke ever”, “The ascent of man” og “Around the sun”) hører i alle fall jeg med innlevelse og glede. Og i anstendighetens navn må vi jo nevne sangene som ikke har funnet veien til noen ordinær plate, “The great beyond”, “Bad day” til dels “Animal” og “I’m gonna DJ” som jo nå fant veien til accelerate, det er jo kjempesanger som må med i regnskapet, REM er nok fortsatt et superband, i hvert fall for meg.

Nåvel, jeg har tenkt på det, det er ikke så lett for grupper å bli eldre. Jeg kommer egentlig ikke på noen grupper som har holdt høyt nivå over 20 år. Det er enklere for Bob Dylan og Neil Young å utvikle seg og ta nye veier, det er bare å leie inn noen nye studiomusikere, mens for band som REM må hele gruppen være enige for veien gruppen skal ta. Og så var det jo det med at REM og jeg fant hverandre på topp, det vil si, de var på sitt mest uttrykksfulle, jeg på mitt mest inntrykksfulle, det vil aldri kunne bli det samme, selv om de klarte å lage en plate som Automatic igjen. Jeg kjøper alle platene og går på alle konsertene, og kommer til å fortsette med det så lenge de og jeg eksisterer - for gammelt vennskaps skyld.

Accelerate

Det er sagt at REM med denne platen er tilbake på rockesporet, og jeg er enig. De fleste sangene er god, REMsk rock, med Peter Buck på skjærende gitarer, klart elektrisk, og med de typiske trillene og triksene hans. Mike Mills er med og får kore, som i de gode, gamle dager, og Michael Stipe har jo alltid hatt stemmen sin, selv om den kanskje ikke har fått komme helt til sin rett på de aller siste platene. Dette er sang som passer å spille på fest, som passer å ha på god styrke på vårens grillkvelder, på ungdommens fester, overalt der øl drikkes. Her kan jo REM rett og slett vinne nye fans, det er nok kanskje en stund siden.

Her er platen, sang for sang

“Living well is the best revenge” - Platen begynner som lovet, dette er REM tilbake i Rock n’ roll sporet, med tempo og skurr, som i gode gamle IRS-dager. Vi må vel tilbake til gode gamle “Finest worksong” for å finne lignende trøkk i åpnigssporet. Det er godt driv i refrenget, med hes og rask sang av Michael Stipe, og koring i bassgang fra Mike Mills. Det høres også ut som de har lagt inn et av Stipes varemerke, med å skrike i mikrofonen, som han rister frem og tilbake foran munnen, eller riste på hodet foran mikrofonen, et slags skrik på og av. Og der det er pauser, fyller Peter Buck in med en liten gitartrille. Bra start.

” Man-sized wreath” - Det er ikke mye pause mellom de to sporene. Her er tempo, her er accellerate. Denne sangen høres bedre ut. Tøft gitarspill av Peter Buck, med elektrisitet og fuzz, og karakteristisk koring av Mike Mills, og potensielle superreplikker fra Michael Stipe “like you just don’t care”, med trykk på hvert ord, joda, denne sangen kommer nok jeg til å like.

“Supernatural Superserious” - Denne sangen har allerede ligget ute på nettet en tid, (sjekk http://supernaturalsuperserious.com/, der du kan høre forskjellge versjoner, og liksom sete sammen egne videoer) og er den første hitsingelen. Dette høres ut som en sang det passer å drikke øl til, gjerne utendørs om sommeren, det er en sang det passe å være ung og ubekymret til. Også denne har karakteristiske licks av Peter Buck, og karakteristisk koring av Mike Mills, og typiske REM-overganger.

“Hollow man” - Den første rolige sangen. Eller, det første rolige minuttet, med Stipes klare, rustne stemme og det som må være et elektrisk piano, men det var bare minuttet før det ble fullt band og bråk her også. Sånn går sangen, rolige vers og gass i refrenget. Vi får se hvordan den vokser, foreløpig satt ikke denne så veldige spor. “I become the hollow, man, now - I see, I see, I see” Slike avslutninger har Stipe laget mange av, og de er skikkelige kjekke å spille på gitar.

“Houston” - Denne sangen høres mer krevende ut, med abrupte rytmer, temposkift og mange instrumenter i et rotete lydbilde. Kanskje kan denne sangen plasseres i tradisjon med perler som “Pilgrimage”, “Feeling gravity pull” og til og med “Ignoreland”? Kanskje ikke.

“Accelerate” - Tittelsporet skal jo alltid være sterkt. Første gang REM kalte opp en plate etter et spor, var med “Around the sun”, ikke engang “Green” het “World leader pretend”. Sterke sanger skal jo ikke alltid sitte ved første gangs gjennomhøring, og for meg, må nok denne gå flere runder. Foreløpig har den ikke imponert meg. Men linjen “I got to follow another direction - accelerate” er tøff, med rullende, mørke trommer og Stipe meget velartikulert til ham å være. Kanskje.

“Until the day is done” - En enkelt gitar spiller opp, Michael Stipe synger forsiktig. Det gjør seg med stemmen hans, det skal ikke mye til for å lage bra musikk med en slik stemme. Og bandet kommer karakteristisk inn, også her, dette høres ut til å kunne bli en favoritt. Det er tradisjonelle bassganger, en fin sang å ta på konserter, når bandet og publikum trenger en pause og i gamle dager skulle holde oppe lighterne lite grann. Men når jeg hører etter på teksten, så er den vel kanskje litt i overkant.

“Mr. Richards” - Denne sangen høres ut til å begynne med de samme akkordene som “What’s the frequenzy, Kenneth”, men skal jeg gjette, vil dette bli en bedre sang, enn den. Også dette er sang som passer til fest, ung og ubekymret, med øl og vin og damer, og alt i blanding, og peanøtter i sofaen, og livet er for kort til ikke å danse og snakke og synge med på en gang. Dette er sangen som gjør det best på de første gangers høringer.

“Sing for the Submarine” - Noen som husker “I remember California”? Den er på Green den også, den er sangen de færreste trekker frem, når de skal nevne en god sang derfra, men den er der den også, vanskelig å spille, og slett ikke særlig catchy. Dette er REM, slike sanger hører hjemme, og “Sing for the Submarine” høres til og med ut til å være tilgjengelig. Nei, dette er jo en spesialitet fra de gode gamle dager, da de med vanskelige harmonier og støymusikk, setter de vakre partiene i kontrast, og i slike omgivelser, blir det vakre bare enda vakrere. Foruten de jeg allerede har nevnt, er for eksempel “Low” fra Out of time, et typisk eksempel på dette, og det finnes mange flere eksempler. “Sing, sing for the submarine” - det er vakkert.

“Horse to water” - Trommer og støy, instrumentene vil liksom overdøve Stipe, men han har jo mikrofon og holder stemmen på topp, og her kommer sannelig Mr Mike Mills inn med kor, også, dette er også en festsang, men det gjenstår å se om det blir en “Star 69″ eller en “Departure”.

“I’m gonna DJ” - Denne sangen er allerede gitt ut på liveplaten som kom i fjor, og jeg hørte den selvsagt på konserten i Stavanger da jeg var der. Den finnes også på konserter mulig å laste ned fra internett, eller se på youtube. Denne er blodtøff, “It’s on my mind, it’s in my mind, it’s what I find” det er typisk Stipe “You cannot resist, you cannot resist, you cannot resist”, slike tekstlinjer er det Stipe gjør best. “Hey steady, steady, hey steady, I don’t wanna go untill Im good and ready!”  Det passer til allsang, det er slike sanger som liksom er laget for å spilles live. “I’m gonna DJ at the end of the world” “You cannot resist, you cannot resist!” Bare kremlinjer.

Og med REM skal man alltid lytte til siste ord, eller siste setning på platen. På Automatic for the people er det “All of this is coming your way”, på Out of time “What about me”, på New adventures in Hifi er det “I’m out of here” (samtidig som Bill Berry slutter), og på Up er det “I am free”. På Accelerate er det - “Yeah!”

Vodka – En overlevning fra fortiden (og nåtiden og fremtiden!)

 

Blant de mange ting det gamle Sovjetiske kommunistregimet ville kontrollere og ta styringen over, var de gamle, gode russiske ordtakene. Et godt ordtak rommer mye folkelig visdom, og for å overleve skal det være kort, klart og gjerne ha en liten humoristisk snert. Det er et lite språklig mesterverk, og det sier mye om den kulturen og det tenkesett som har frembrakt dem. At mange ordtak i forskjellige kulturer ligner hverandre, sier bare at vi mennesker tross alt er nokså like, å gå over bekken etter vann, er dumt samme hvor du er, og det er noe med det der at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet, hvis du bare er et sted der det finnes gress. Hvis ikke er det nok noe annet som er fristende, like bortenfor. Sovjetstyret skjønte dette her med ordtak, at det var mye kraft i dem, og de ville gjerne lage et sett med sine egne, tilpasset den nye tid. Med det viste de at de ikke hadde skjønt det helt allikevel, et ordtak kan nemlig ikke konstrueres, eller påtvinges befolkningen, et ordtak oppstår fordi det er behov for det eller det fyller en plass, eller en mening, og det overlever fordi mange liker det og bruker det. Mange av de Sovjetiske ordtakene handlet om Lenin og hans lære, og var nok også litt beslektet med reklame og propaganda, eller vi kan godt ta i, de hadde nesten religiøse dimensjoner, pussig nok, i det sterkt anti-religiøse kommunistiske samfunnet med likhetsidealene. Men noen var altså ordtak som gikk på den russiske kultur, i møte med den nye tid. Her var altså det ene forsøket Vodka – perezjitok prosjlovo (водка – пережиток прошлого), eller altså ”Vodka er en overlevning fra fortiden”[1].

 Det fulgte et flott møte mellom dette kunstige, oppkonstruerte ordtaket og et ektefødt, naturlig. Vittige tunger la til fortsettelsen ”nastojaesjtsjevo i budusjtsjevo” (настояещего и будушего), som betyr ”nåtidens og fremtidens”, og dermed oppsto et ordtak med livets rett. Dette har jo all den humoristiske snerten man kan ønske, og er dessuten langt sannere enn det sovjetstyret forsøkte seg på. I tillegg hadde det noen fine litterære allusjoner, det spilte direkte på ”Lenin levde, lever og vil alltid leve (Lenin zjil, zjiv i budet zjitj, Ленин жил, жив и будет жить[2])”, som igjen lånte fra en ortodoks bønn ”nå, og alltid, og evighets evighet (и ныне, и присно, и во веки веков), og vi får en fin runddans. For å gjøre bildet komplett, var det selveste dikteren Majakovskij som i 1924 skrev ordene om Lenin til minne om hans død. 

Dermed har vi gjort ferdig innledningen til dagens post, som altså skal handle om vodka og vodkadrikking. Så vidt jeg vet er russerne på verdenstoppen i alkoholkonsum, der borte drikker de tilsvarende over en helflaske vodka i uken i gjennomsnitt, hver dag fra de blir født til de dør. Det er nok til en skikkelig fest hver fredag og lørdag, hver helg hele livet gjennom, og hvis det er noen som ikke drikker i det hele tatt, må noen ta seg av onsdagen og torsdagen i tillegg. Russerne har et betydelig alkoholproblem, det er ikke til å underslå, og statsledere som vil forsøke å gjøre noe med problemet, ved å øke skattene på alkohol for eksempel, slik partisekretær Mikal Gorbatsjov gjorde i 1985, begår politisk selvmord. Det finner ikke russerne seg i, da heller statskontroll, mediekontroll, miljøproblemer, helseproblemer, fattigdom og undertrykking, hva som helst, men en flaske vodka til trøst og forsoning må den jevne russer ha råd til. Da holder han ut det meste annet.

Første gangen jeg reiste til Russland i 2003 visste jeg jo litt om disse tingene, og jeg hadde lest om hvor selvsagt det var for russerne å drikke på en flaske øl eller dele en flaske vodka hvor det måtte være, men jeg ble likevel overrasket over at hva jeg hadde lest ikke var det minste overdrevet. Det var virkelig slik. I alle kiosker som solgte øl, var det mer eller mindre kontinuerlig kø av folk som skulle ha øl, og kjøpte man en øl, var det bortimot en selvfølge å åpne den der og da, alle kiosker har en opptrekker bak disken. Kjøpte man vodka, kunne man også få utdelt plastbeger eller kjøpe for 10 øre, slik at man kunne dele den straks. Det er et forunderlig land.

Så her tenkte jeg å skrive litt om hvem jeg har sett i dette landet, dette storrussland der Hviterussland og Ukraina også er med, hvem jeg har sett som har vært aller fullest. Konkurransen er beinhard, og vinnerne er helt utrolige. Jeg regner ikke med dem jeg har sett sovende på gaten, i parker, på metrostasjoner, overalt, som regel i skitne, stive, fillete klær, som regel i de mest vanvittige stillinger, med hodet borret inn i asfalten, som regel sterkt skadet, det er noen vanvittige syn. I Russland hører dette liksom med det daglige bybildet, folk enser det ikke, enhver har nok med seg og sitt, og den drukne våkner nok en gang og fortsetter sine slitne liv.

Tredjeplassen går til en ung russer i Staraja Ladoga. Det var en festival der, da jeg var i St. Petersburg i 2004, byen var 1250 år etter den tradisjonelle grunnleggelsen. Det er sikkert ikke mange som har hørt om denne byen, men den er sammen med Novgorod Russlands eldste, og den var også hovedstad da Rurik bodde her, som første konge over et russisk rike. På denne tiden er byen også sterkt knyttet til Skandinavisk vikinghistorie, de første beboerne der var for en stor del skandinaver og finner, og selveste Heimskringla skriver om hvordan Eirik Håkonarson herjer byen i 990. Navnet kommer av det russiske ordet for gammel, Staraja, og Ladoga er Europas største innsjø, så navnet betyr ”den gamle innsjøen”. Her var det altså festival, og der var jeg, og det var som vanlig en forrykende opplevelse. Jeg reiste hjem sånn i seks tiden. Det var nødvendig å reise tidlig, for å være sikret tog- og bussforbindelse tilbake til St. Petersburg. Mens vi ventet på bussen, kom en person luskende til bussholdeplassen. Han var kanon full, det er adjektivet som passer til ham, han var skitings, og manglet for øvrig tre fingre på venstre hånd. Det var tydelig han hadde vært ute i kampen før. Han gikk sakte og tøft med dongerijakke og støvletter til busskuret, og skulle lene seg tilbake mot det og tenne seg en røyk, da han dessverre bommet på skuret, og lente seg ved siden av. Der var det jo ingenting, og han gikk rett i bakken. Med et skjevt smil reiste han seg opp, tente seg en røyk, og ventet på bussen som oss andre. På bussen betalte han billett, fant seg en plass, og greide å komme seg av og på det som sikkert var rett holdeplass, og det siste jeg så av ham, var at han gikk av gårde sikkert på vei hjem. Så for ham var dette en helt grei fest.

Andreplassen går til en fyr i Ukrainas hovedstad Kiev, jeg går ut fra han var sånn litt under 40 år gammel. Dette var en lørdag eller søndag morgen i 9-10-tiden. Jeg var utenfor blokken der jeg bodde, ved elven Dnjepr, da jeg plutselig hører et plask. Noen som bader allerede, tenker jeg, og har på sitt vis rett. Det er nemlig en mann som kryper rundt i elva, rett og slett kryper rundt i elva, med alle klærne på, og med en sigarettsneip i kjeften. Noen ganger forsøker han å reise seg opp, men da ramler han igjen, uten unntak, og det var et slikt plask jeg hadde hørt. Han var bare et par meter uti, allikevel kostet det ham enorme, enorme anstrengelser å komme seg inn til land igjen. Han må til slutt gi opp å komme seg inn gående, han ramler virkelig hver eneste gang han reiser seg opp, men når han kryper, og tar seg god tid med å bevege en fot, en arm, en ting av gangen, så kommer han seg inn. Det tok sikkert ti minutter, de to meterne i elven. Og dette er russisk elv over slettelandet, strømmen er ikke akkurat sterk, særlig ikke der vannet rekker til knærne, men det var mer enn nok til å slå han her over ende, bokstavlig talt over ende. Vel på land ville han tenne seg en sigarett, den han hadde plasket med i vannet, faktisk, men etter å ha fomlet en stund, finner han ut at den er våt, og finner seg en ny. Men han klarer ikke å holde hodet og hendene i ro, så han får tent røyken, han treffer rett og slett ikke med flammen. En venn kommer til og tar lighteren, men det hjelper ikke, for vår mann dingler sånn med hodet at det hjelper ikke med en stødig hånd. Så vennen må ta også hodet hans i klypene og holde det fast, for å få tent røyken. Litt av et syn. Kort etter legger vår mann seg pladask på bakken for å sove, og de jeg trodde var vennene hans, var nok bare tilfeldige forbipasserende, for de heller flirende noe vann på ham og går flirende bort, og for sikkerhetsskyld flirer vår mann også. Flere timer senere, da jeg kom tilbake etter en liten utflukt, lå han der fremdeles. I samme stillingen. En vanlig, hard dag på jobben, tenkte jeg.

Førsteplassen så jeg i Jalta. Det var i høstferien 2007, i oktober, men det var fortsatt såpass varmt at det gikk an å bade så langt sør i Ukraina. Jalta ligger for øvrig på Krim-halvøya, som ble annektert av det russiske imperium i 1783, men som artig nok ble gitt som gave fra den russiske sovjetrepublikk til den ukrainske i 1954, året ukraineren Nikita Khrusjtsjov ble partisekretær. Som følge av dette forble Krim ukrainsk også etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning, men folket der er ikke særlig ukrainsk, det er russere som snakker russisk. Og på toppen var byen Sevastopol på Krim en viktig base for den sovjetiske svartehavsflåten, det som skulle blitt den russiske svartehavsflåten, men en russisk flåte i Ukraina ble jo litt vanskelig, og en ukrainsk flåte med atomubåter ble umulig, så her har vi et av mange delikate problem som oppsto etter Sovjetunionens fall. Nåvel, jeg var altså i Jalta by, oktober 2007, og jeg hadde tatt med et bad på en pussig russisk strand der ved Svartehavet. Og så, midt blant alle badere og solbadere (hadde det bare vært et norsk ord!) kommer alle tiders fyllik. Han er fullt påkledd, og tramper målrettet og hurtig inn på stranden, godt skitten, godt banket opp, eller med et kraftig kutt i tinningen, hvordan han har fått det, skal ikke jeg uttale meg om, ”normalna” sier de i Russland. Med ett stopper han opp og kikker seg rundt med et bredt glis. I hånden har han en colaflaske, med rein, skjær sprit, i en farge som sier dette gjør man alt annet med, enn å drikke, dette var ikke av typen man kjøper i butikk, ikke engang i Russland. Så tar han fart, bamseløper mot sjøen, tar sats, hopper, og lander pladask i bølgene. Bølgene slår ham over ende, og behandler ham som den potetsekk han er, han kaver lite grann, men er så langt inne, at når bølgene trekker seg tilbake, er han på tørt land. For å gjøre dette bildet komplett, ved siden av ham er det en familiefar, eller en ung bestefar, som lar seg fotografere, i armehevningsstilling, mens bølgene slår opp og ned. Dette er Russland, kontrastenes land, fylliken som ruller rundt omkring med giftsprit på colaflaske, familiefaren som poserer for et morsomt fotografi, jeg kunne fanget begge deler i samme bilde. Fylliken kommer seg til slutt opp, klissvåt, selvsagt, men hans dag er ikke slutt, han forlater simpelthen stranden og tar til høyre. Men det skal han ha, da han tar en slurk av flasken han har rullet med i saltvannet, forstår han at dette er udrikkelig, og kaster det i søpla. Verre blir det ikke.

Jeg spurte Julia, hun jeg leser russisk med her i Norge, hva det er med russiske fylliker og vann, at de plent skal bade med klærne på, og hun sa smilende at noe sånt kjente hun ikke til, det var trolig en vane fra Ukraina. Så der har vi en link til en tidligere post, det er lillerussland, de prøver og prøver, men de blir ikke ordentlig russere.

Til sist er å si at det er utrolig å se disse tingene, det hører med til opplevelsene å reise i Russland. Men det er jo mest av alt et alvorlig problem i disse landene. Det land i verden som gjør det verst på skillsmissestatistikken er faktisk Hviterussland, der hele 68 % av alle inngåtte ekteskap blir oppløst. Det er vanvittig, av 3 par som gifter seg blir 2 skilt igjen, og den suverent vanligste årsaken er alkoholiserte menn. Så vodka er riktig morsomt når det blir brukt på rette måten, og det kan jo være litt morsomt å se på når det blir brukt på feil måte også, men for den det går riktig galt for og de som er involvert, er det ikke noe morsomt. For dem og for det russiske samfunnet er det et alvorlig problem.

De som vil lese mer kan sjekke denne gamle nyheten fra BBC, det er en russisk konkurranse i vodkadrikking, av typen la oss se hvem som klarer å lene seg lengst ut av vinduet, og den ene plutselig vinner. Vinneren her døde i løpet av 20 minutter, og han hadde nok også vunnet min uhøytidelige konkurranse, hvis jeg hadde vært der og sett ham.

 

Jeg skjenker i vodka på landsbymuseet

Jeg drikker vodka på landsbymuseet

 

 

---

[1] Litt språklig forklaring, for den som er interessert, og for dem jeg kan klare å gjøre interessert! Det nydelige russiske språket har ingen ord for ”å være”, sånn som oss, de bruker ikke ”er” for å binde sammen noe som bare er noe. På norsk kunne vi også klart oss uten dette ordet i mange sammenhenger, det er jo et ord som ofte sier seg selv, jeg Eivind, jeg fra Rogaland, Bergen by i Norge, og så videre. Til og med starten i denne fotnoten, ”litt språklig forklaring, for den interessert”, er også klar med litt tilvenning, og russisk har også alle kasusene som sørger for at rett adjektiv blir plassert til rett substantiv og pronomen, at setningsleddene henger sammen. Derfor bindestreken i Vodka – perezjitok prosjlovo. Vodka er jo et ord alle kjenner, men det er nydelig satt sammen av Voda som betyr vann, og diminutiven –ka, altså en ending som gir en forminskende, slags kjæle-effekt, litt tilsvarende –ino, -ini og andre på italiensk, og så vidt jeg vet spansk også. Så det blir altså det kjære, lille vannet. Perezjitok er satt sammen av preposisjonen pere, som betyr gjennom, verbet zjit som betyr å leve, og endelsen -ok blir brukt for å gjøre det til et substantiv, tilsvarende på norsk –ning (å bygge à en bygning). Dermed sier betydningen seg selv. Prosjlo betyr fortid, og –ovo er genitivsendelsen, som faste lesere allerede har lært fra posten om landsbymuseet i Pyrogovo. Og vi har direkte oversatt ”Vodka – fortidens overlevning”. Hvem sa russisk er vanskelig?

[2] Her har vi Zjitj igjen, eller жить på kyrillisk. Det betyr å leve, endingen –l er fortidsbøyningen, der hunnkjønn skal ha –la, flertall –li, og budet (будет) er noe av det nærmeste russisk kommer et verb for å være. Det er en slags fremtidsform av ”å være”, en slags ”vil være” eller ”vil komme til å være”, og det blir bøyd på vanlig måte, her 3. person entall. Den vanskelige formen her er den i midten, zjiv eller жив, man kan snakke godt russisk uten å ta den i bruk. Jeg snakker ikke særlig godt russisk, og vakte god latter den ene gangen jeg forsøkte å ta en slik form i bruk (”is it correct,” spurte jeg, ”yes, in a funny way!”). Slik jeg forstår det, er dette en kortform av adjektivet живой (zjivoj ), som betyr livlig, levende og alt sånt. Kortform og langform av adjektivene er en løsning russisk har, for å skille mellom ”snill gutt” og ”gutten er snill”, eller ”levende person” og ”personen er levende”, som jo ikke er så lett å skille mellom uten bruk av ”er”. Det første kalles attributtativt, det andre predikativt, og på russisk brukes langformen attributtativt og kortformen predikativt. Enkelt og greit.

P2s nyhetsmorgen

I dag var det fridag for meg, og da pleier jeg å ha klokkeradioen på radiovekking, i stedet for radio og uling som jeg har på begge deler når det virkelig gjelder å stå opp og gå på jobb. Med radiovekkingen har jeg pleid å våkne til P2s nyhetsmorgen klokken 0700, og så er det ikke så farlig om jeg blir liggende å høre hele programmet til klokken åtte.  Disse nyhetene har jeg likt så godt, at jeg ofte har blitt liggende å høre hele sendingen, selv når det virkelig gjelder å stå opp og gå på jobb, enda arbeidsdagen begynner til første time klokken 0815. Så har jeg da også bare 200 meter til jobben, og det er virkelig deilig å ligge og slappe av litt.

Men akk, det er ikke så deilig som det var. Midt mens vi var i Polen for noen uker siden og ikke fikk det med oss, la NRK om morgensendingene sine, uten å endre navnet. Og de endret ikke til det bedre. De slo i praksis P2 sammen med NRK alltid nyheter denne timen, slik at vi får runddansen NRK alltid nyheter kjører dagen lang, det vil si økonomi-nyheter, utenriks, kultur og sport, og så har vi morgenkåseriet, lokalnytt og politisk kvarter sånn på morgenen, det er som før, og halv åtte er nyhetene lengre enn de vanlige tre minuttene hver time, det er også som før. Forskjellen er økonomi, utenriks, kultur og sport. Der ble tidligere de tilmålte minuttene gitt til hver redaksjon, som selvsagt gjorde sitt ytterste for å fylle dem med meningsfylt innhold. Nå er det samme programleder i alle delene, og denne skal intervjue om økonomi, utenriks og kultur, i hvert fall introdusere innslagene, og vi får denne evinnelige egenreklamen gjennom hele sendingen, der nyheten som skal slippes om et kvarter blir nevnt med pling og plong, og på toppen har vi tjukt av jingler og pausemusikk mellom innslagene. Alltid nyheters varemerke, det er ikke nok nyheter i Norge, så derfor fyller de ut tiden med elektronisk, umelodiøs musikk, eller kanskje vi skulle kalle det lyd. En time er ikke så lang tid, med godt arbeid som de gjorde før, kunne vi få dagens konsentrerte nyheter gjennom denne nyhetestimen, og være noenlunde oppdatert innen de forskjellige nyhetssektorene. Nå er vi ikke stort mer oppdatert, enn vi er ved å høre på Alltid nyhetere en hvilken som helst time på dagen, det vil si ikke særlig oppdatert, men med en sterk følelse av at vi har hørt det samme flere ganger innen kort tid.

Som om NRK visste jeg kom til å skrive denne posten og ville hjelpe meg (jeg tror ikke egentlig journalistene der er glade for omlegging), så har de siste par dagene hatt noen markant dårlige nyhetsinnslag. I dag var det nyheten om at kvinner betaler mer for forsikring mot uførhet, enn menn, og jeg tror det var Hordaland-lokalen som hadde den, jeg er ikke så sikker, i morges slumret jeg ekstra hardt på fridagen min. Men jeg fikk med meg det, at en journalist var sendt på kafe for å høre med en gruppe kvinner hvor opprørte de var over denne nyheten, som jo ikke kan være en større nyhet, enn at det må stå i forsikringsselskapenes prislister. Og så fikk journalisten dette problemet her, at denne gruppen kvinner, var ikke noe særlig opprørt, de var bare sånn helt greit opprørt, journalisten måtte mellom intervjustikkene fortelle oss lyttere hvor opprørte de var, men når kvinnene svarte, hørte vi helst latter og sånn folk svarer, når de på et blunk må svare på noe de overhodet ikke har tenkt gjennom på forhånd, og attpåtil må svare inn i en mikrofon. - Er dere litt provosert? spurte journalisten til slutt. - Nei, ja, vi er overrasket, svarte de. Da lo jeg.

Og tirsdag var det økonomiseksjonen som hadde funnet ut at det var oppkjøpsrykter rundt den børsnoterte papirkjempen Norske skog, det er jo et gammelt, ærverdig norsk industriselskap, innen en god norsk kjernevirksomhet som tømmer, og nå er de litt i nyhetsbildet og har vært det en stund, fordi de driver og legger ned fabrikker som går med overskudd, og så går de selv med dundrende underskudd, sliter med gjeld, står vel delvis i fare for konkurs, og på toppen av alt har sirkusinvestorene Petter Stordalen og Øystrein Stray Spetalen, tenk at jeg nevner hans navn i min blogg, de har gått inn i bedriften med store beløp og skal liksom redde selskapet, arbeidsplasser og sikkert hele Norge, hvis de selv får formidle nyhetene. Det var en lang, fin setning. Så hadde altså NRK funnet ut at det forelå konkrete planer om å kjøpe opp hele Norske skog, nå som det ligger nede og er billig, og konkrete planer må her leses som et konkret rykte, og det var noen utlendinger som stod bak. Som følge av denne nyheten, steg norske skog 10 %, og de måtte innføre børspause, de måtte stoppe kjøp og salg av aksjen, til de fant ut av hva denne kursoppgangen skyldes, om det kanskje var noe selskapet burde informert om, om det fantes innsideinformasjon, alle slike ting. Og økonomiredaktøren, eller han fyren som hadde laget innslaget, så stolt på intervju på NRK senere på dagen, han skulle kommentere kursutviklingen på Oslo børs, og nevnte dette Norske skog, og 10 % og børspause, og rykte og oppkjøp, og så spurte programlederen om det ikke var ham som hadde laget dette innslaget hvor ryktet oppsto, og han så stolt bare voksne menn kan være, sa at jo, det var det. Problemet var bare at det ikke var hold i ryktene, hehe, det er morsomt. Norske skog gikk rett ned igjen neste dag, og i dag også, forresten. Det er noen hundre millioner kroner, det, som har kommet og gått, som følge av denne morsomme nyheten.

Det er sikkert noen som er provosert som har tapt penger på feilaktige opplysninger (og noen som er glade, som har tjent), og sikkert noen som er provosert over at kvinner betaler mer enn menn for uføreforsikring, slik menn i alle år betalte mer for bilforsikring, de krasjer jo mer, de menn som har bil, og risikoen for kvinner å bli ufør, er visst høyere, i følge forsikringsselskapet. Allright, samme for meg, jeg lever mitt bekymringsløse liv og forsikrer meg mot så lite som mulig, men jeg blir provosert, eller la oss kalle det irritert, det er jo det jeg blir, jeg blir irritert over at NRK har lagt om nyhetssendingene fra det bedre til det verre, slik at det egentlig ikke er verd å høre dem lenger. Det irriterer meg.

Men jeg har et kort på hånden og tar siste stikk med et smil, for jeg har ikke TV og betaler ikke en krone i lisens, så i min egen lille verden har jeg krevd pengene tilbake - og fått det rungende innvilget! Så det har jeg tenkt å feire lite grann denne helgen, slik det stort sett alltid finnes noe å feire for oss som leter.

Valg i Usa og i Russland

I dag er det valg i de to viktige delstatene Ohio og Texas i USA, og de to mindre viktige Rhode Island og Vermont. Etter at Barrack Obama har vunnet elleve delstater på rad, blir dette regnet som Hillary Clintons siste sjanse til å slå tilbake. Hun må vinne i folkerike Texas, delstaten som hvis den var flyttet til Europa ville vært en stormakt både økonomisk og i geografisk størrelse, og hun må vinne industristaten Ohio, en av de viktige vippestatene der det ikke er klart på forhånd om velgerne stemmer på demokratene eller republikanerne. Hun må også vinne med klar margin, for å kunne forsvare å fortsette valgkampen, både av hensyn til pengebruken, men også av hensyn til at rivalisering demokratene i mellom kan virke ødeleggende for den endelige kampen mot republikanerne i høst. Der er John McCain allerede klar, i hvert fall klar nok til at han har kunne begynne å konsentrere seg om å rakke ned på demokratenes kandidater, i stedet for å bruke energien på sin nå mest symbolske motkandidat, Mike Huckabee. 

Søndag var det valg i Russland. Som ventet vant Putins kandidat, Dmitri Anatolevitsj Medevedev, som ventet vant han med mistenkelig klar margin, og som ventet blir valget kritisert både i Russland og i utlandet. Det vil si, i Russland kommer kritikken fra konkurrentene som mener det har foregått valgfusk, media og det som skal være nøytrale kommentatorer, klager ikke på noe. Valgdeltakelsen var noe sånt som 70 %, langt mer enn kandidatvalgene i USA klarer å oppnå, og det til tross for at man rapporterer om et uvanlig sterkt engasjement.

Det er to forskjellige kulturer som utfolder seg i de to valgene. Russerne har lang tradisjon for å være dypt skeptisk til alt som har med styre og stell og øvrighet og adminstrasjon å gjøre - utenom den aller øverste, til ham har de tvert i mot dyp tillit. Det er jo virkelig bemerkelsesverdig at en president da han er nødt til å gå av, kan lansere sin neste kandidat og fortelle folket at ham skal de stemme på, og så gjør de det. Riktignok stod han praktisk talt uten motkandidater, jeg er jammen ikke sikker selv hvem jeg kunne stemt på, og når denne kandidaten i tillegg får overlegent mest TV-tid, og slipper kritiske spørsmål, så er det klart at det blir vanskelig for andre kandidater å vinne frem.

Hva som skjer i Russland er skummelt, men det har det alltid vært, og jeg tror den nye Medvedev vil vise seg som en bedre president enn Putin i mange saker vi i vesten og Norge er opptatt av. Der Putin har en fortid som offiser i beryktede KGB, er Medvedev en intellektuell som utdannet seg til jurist ved universitetet i Leningrad i 1987, og som støttet borgermester Sobtsjak der før Sovjetunionen falt. I norske media er det mye fokusering på at han er håndplukket av Putin, og det er bekymringer for at han bare vil bli en nikkedukke for ham. Til det er å si, at den russiske presidenten er en mektig mann, og han er bare blitt mektigere etter endringene Putin fikk gjennomført. Så når Putin er statsminister og Medvedev president, er det klar at det er Medvedev som har makten, og jeg tror den formelle makten her vil vise seg sterkere, enn den uformelle Putin vil beholde. “Vi vil fortsette i samme spor,” har Medvedev uttalt, og det er det nok grunn til å tro ham på. Russland er alltid spennende å følge med på, og de har synes jeg en keitete sjarm, som USA mangler.

Hillary Clinton kritiserte Russland for manglende demokrati, og det gjør hun selvsagt med full rett. Mektige Russland fortjener all den kritikk de kan få for mediekontrollen, korrupsjonen, undertrykkingen av opposisjonen og en rekke andre politiske disposisjoner, eller hva man skal kalle det, de har gjort under Putin. Men når Clinton snakker om fungerende demokrati, så gjør hun det i et land og i et valg, der hvis hun selv vinner, så vil hver eneste president i USA så lenge dagens Russland har eksistert, vært i den innerste krets av familien Bush og Clinton. Far og sønn, mann og kone, det blir ikke tettere enn det. Og den kritiske presse, de frie ytringer og åpne valgdeltakelse i USA, har ført til en endeløs rekke filmer på youtube og like endeløs rekke reklamefilmer på nasjonal tv, der kandidatene i løpet av 30 sekunder forsøker å se så vellykkede ut som mulig foran en jublende menneskemengde, og kritikerne kommenterer ansiktsuttrykk, kroppspråk og klesdrakt, like ivrig som hva kandidatene står for. Og for å delta i den åpne, frie valgkampen, må du være aldeles søkkrik.

Demokrati er vanskelig, og det er på sitt vis fascinerende å se hvordan de gjør det i USA. Bildene jeg har av Obama og McCain, er velkomstbildet fra deres egne offisielle hjemmesider, mens bildet av Clinton på siden hennes er et bilde man kan klikke på, for å skrive en “personlig støttemelding” til henne. Hvis man tar en titt hvem som sitter som demokratisk president eller statsoverhode rundt omkring i verden, så kan man neimen ikke være sikker på at dette er den beste måten å gjøre det på. Nøkternt sett kommer kanskje ikke Russland så mye dårligere ut av det, med sin versjon, de sittende president når han er ferdig med sin periode, viser frem neste kandidat, og forteller folket at han skal dere stemme på.

Eller synes dere kanskje Mr. George Bush har gjort mer godt for sitt land, enn Mr. Vladimir Putin har gjort for sitt?

Fra en flyplass i Kiev, en leilighet i Bergen, og om en flyplass i Amsterdam

. 

Denne posten er for det meste skrevet på flyplassen i Kiev, Borispol. Jeg kom hit altfor tidlig, etter at jeg som faste lesere husker, litt for brått og på litt for russisk hadde avtalt tid for levering av nøkkelen. Det står i forrige post, eller søndagens post blir det nå, jeg la inn en god tidsmargin i tilfelle det ble vanskelig å finne taxi eller jeg fikk lyst å ta bussen i stedet, eller noe uforutsett skulle skje. Så skjedde det uforutsette at alt gikk så det suste, en taxi ventet like utenfor leiligheten min, og skulle ha akkurat de 150 grivnij guideboken mente var en fair pris. Dermed kom jeg hit halv to, når flyet går halv fem. Det blir fire timers venting, en i overkant god margin.

Fire timer på en flyplass. Jeg sitter ute i solen og skriver, dessverre har jeg ingen bilder herfra, men jeg har fra flyplassen i Astrakhan, hvor jeg var i 2005 og hvor situasjonen var nokså lik. Også der var jeg svært tidlig ute. Men så var det også et uhyre viktig fly jeg skulle rekke. Det gikk til Moskva, og rakk jeg ikke det, ville jeg være tapt i Astrakhan. Så langt sør og i utkanten snakker man nemlig ikke annet enn russisk, og jeg hadde bare hatt to måneders undervisning, og ville fått enorme vanskeligheter med å ordne opp. Spesielt ettersom visumet mitt også gikk ut. Så der tok jeg ingen sjanser, allerede på forhånd undersøkte jeg hvor bussene gikk fra, eller Marsjrutkaene, som det egentlig var. Jeg tok ikke taxi på den tidn. Artig nok spurte jeg en fyr på knotet russisk hvor bussen til flyplassen gikk, og han sa herfra, og ikke bare det, han stoppet også en bil, som altså var en Marsjrutka, og sa det var denne, hopp inn her, sa han. Og jeg som skulle reise neste dag, og bare måtte vite sikkert hvor bussen gikk fra, hvilket nummer den hadde og når den gikk. I så måte var hjelpen jeg fikk ganske marginal, jeg ville aldri klare å stoppe en Marsjrutka slik, og slett ikke vite hvilken jeg skulle stoppe, eller når den gikk, men greit nok, jeg kom meg til flyplassen neste dag og i svært god tid. Så god tid, at det var ingen andre der, faktisk. Bare et par katter. Det gikk to fly den dagen, begge til Moskva, og utover det var aktiviteten lik null. Det var flyplassen sin.

Jeg hører på musikk på flyplassen i Astrakhan, 2005

Flyet mitt skal mellomlande i Amsterdam, på Schippol.  En gang ønsket jeg å skrive en novelle om en mann som levde på denne flyplassen. Jeg var fascinert av hvordan alle som var på flyplassen akkurat denne dagen, var på samme sted bare akkurat denne dagen, og ville sannsynligvis aldri komme til å se hverandre igjen. Alle skulle bare reise videre. Og så tenkte jeg å skrive om en mann som ikke skulle reise videre, men tenke at alle tenkte om ham at han også skulle reise videre, men så skulle han tenke at det skulle han ikke, han levde her. Og jeg tenkte nøye ut hvordan han skulle oppføre seg, for å forhindre at flyplassansatte la merke til ham, og at han alltid var der, hvordan han aldri gjorde noe påfallende, og bevegde seg fra seksjon til seksjon, og hadde et fast mønster, som han ofte brøt, for at mønsteret ikke skulle bli oppdaget. Og jeg tenkte ut hvordan han skulle dusje og vaske seg, og slike ting, og hvordan han skulle få i seg maten han trengte, som var lett, det var bare å gjøre ham rik, og utstyre ham med et visakort som ikke ble tømt. Så skulle han altså være et menneske som slapp å forholde seg til andre mennesker, som skulle være fullstendig anonym, og foretrakk å leve tilværelsen slik. Men ha-ha, det gikk ikke, jeg klarte ikke å skrive en slik novelle, så flyplassmannen ble noe så sjelden som en anonym, oppdiktet person som aldri har eksistert. 

Jeg er en liten flyplassmann akkurat i dag. Jeg ser flyet mitt nå har sjekk-inn, og er klar til å gå bort. Flyplassmannen i novellen jeg aldri skrev, skulle bare plutselig bestemme seg en gang han var på reise, for ikke å reise videre, men bare bli igjen på flyplassen. Så skulle jeg liksom avslutte med noe sånt som, hvis du ser meg, så vil du ikke merke det, jeg ser ut som alle de andre, det ser ut som jeg skal et sted, men jeg skal ikke det, jeg blir her.

Det gjør altså ikke jeg, jeg reiser hjem. Og visste altså ikke mens jeg skrev det ovenfor, at denne hjemreisen slett ikke skulle gå så smurt som jeg forestilte meg. Borispol er grei, der er innsjekkingen rask når den først begynner, og man har god tid i baren til gode priser på det man vil ha, så det gikk altså veldig greit. Men flyet ble aldri så lite grann forsinket til Amsterdam. Det skulle lande 1935, og landet sikkert rundt da også, men tok litt tid på å kjøre dit passasjerene ble sluppet av. Og jeg så på min sidemann, min ukrainske sidemann, som studerte billetten sin og skulle til Nairobi, og virket litt stresset, siden det på den stod et klokkeslett som var 1955, og klokken ble 1945 før vi ble sluppet av. Jeg skjønte godt at han studerte planen for Schippol flyplass på forhånd, og fant ut hvilken gate han skulle til. Det skulle jeg også gjort, for da jeg fant frem min billett som jeg hadde hatt i hyllen, og slett ikke hadde kunnet sjekke, stod det 1935.

Wow. Plutselig hadde jeg også hastverk. Og denne flyplassen i Amsterdam er ikke stedet å ha hastverk. Så jeg sprang rundt i D-seksjonen, og svettet litt da jeg på den første skjermen ikke så flyet mitt til Bergen oppført en gang, hadde det allerede gått? Heldigvis ikke, den skjermen viste bare flyene som hadde gate i den seksjonen, på en annen skjerm stod min også, og der stod det at flyet gikk 2015, og at det bare var boarding time som var 1935. – Da har jeg tid til å kjøpe taxfree også, tenkte jeg, og kjøpte taxfree (jeg hadde rett og slett glemt å kjøpe vin i Kiev, kjøpte bare resten av kvoten).

Så var det å finne gaten min, D61, men var det noe som ikke fantes på Schippol flyplass, så var det gate D61. Det stod skilt fra D9 eller hva det var til D57, og jeg løp hele denne korridoren til endes, og fant noen å spørre, bare for å høre dem forklare at jeg måtte helt tilbake og hit og dit og venstre og høyre og til og med opp en etasje, og mye mer informasjon det er mulig å huske, og jeg løp tilbake. Nå begynte jeg virkelig å få hastverk, klokken gikk mot åtte, og jeg visste ikke engang hvor gaten var, jeg fulgte bare noen skilt hvor det stod ”all other gates”, og disse skiltene med ”all other gates” så ut til å lede meg rundt i det uendelige, som om de bare var satt opp for å få folk til å gå og gå, og aldri komme til døren slik som klokken. Og så fikk jeg øye på katastrofen: Passkontroll. Med kø. Og bak passkontrollen, bagasjekontroll. Med ny kø. Og klokken var over åtte. Og bak disse kontrollene, stod det på ny bare ”all other gates”, ingen tegn til hvor akkurat min var.

Noen snille svensker slapp meg forbi for passkontrollen, men kontrollørene ville ikke finne seg i det, enda flyet mitt var i ferd med å gå. ”All these people are late,” sa de, og det var først da svenskene nikket og smilte og sa det var greit, de kontrollerte passet mitt, som selvsagt var ingenting å kontrollere og helt greit. Så er det den fordømte bagasjekontrollen, som irriterer meg selv når jeg har god tid. Og særlig irriterer meg når jeg allerede hadde vært gjennom en på flyplassen i Kiev. Og dette var kø som ikke hadde hastverk, og gamle menn som ikke skjønte de måtte ta av beltet. Og ut med PC, det ene, det andre, klokken ble sikkert ti over åtte før jeg i det hele fikk begynne min kontroll.

Uten engang å ta beltet skikkelig på, løp jeg på vei mot det som måtte være D61 et sted. Jeg måtte ganske riktig opp en etasje, opp en rulletrapp med folk å trenge seg forbi, bortover et rullebånd, og så et rullebånd til, som rullet forbi D61, snu og løpe tilbake, ikke et menneske i ventehallen, men vitterlig flyet på plass og festet til passasjerentreen. Løpende mot billettkontrollen, den eneste kontrollen det er mening i, får jeg spørsmålet ”who are you”, ”Salen”, svarer jeg, og til en mann på vei inn i flyet sier de, ”I’m very sorry”, og han snur og går ut igjen, jeg leverer billetten og går inn, det er så på hengende håret som det blir.

Men det er helt greit. Jeg kom meg på, og jeg fikk kjøpt kvoten. Riktignok klarte ikke bagasjen min samme stuntet som jeg, den fikk jeg brakt hit i går kveld, den ble en dag forsinket. Jeg håper en dag de kutter ut de rigide kontrollene de har på flyplassene nå om dagen. Hvem er det egentlig som ønsker dem? Passasjerene ønsker dem ikke, og flyselskapene ønsker dem i hvert fall ikke. Så hvem er det da? Jeg vet at om det fantes billetter å kjøpe, hvor ingen kontroll ble gjort i det hele tatt, hvor det bare var å gå rett på flyet og vise billetten uten noe mer om og men, så ville jeg lykkelig kjøpt alle mine billetter på slike fly. Det ville fortsatt vært tryggere å fly, enn å kjøre bil. Og jeg ville fortsatt stadig vekk finne meg selv ute i siste liten.