17. mai i Oslo

Det er nasjonaldagen vår, og jeg skal tilbringe den i Oslo. Jeg er allerede i gang med å tilbringe den her. Om noen få strakser er det ut og ta banen, t-banen, til Tøyen, der det venter en 17. mai-frokost, og den vil bare vare og vare og vare og vare. På et eller annet tidspunkt vil det komme inn noen tekstmeldinger, da er det ut, eller fortsette å spise frokost, alt ettersom. I god norsk ånd er det regnvær på nasjonaldagen, regnvær i Oslo, og det er kanskje det været som stiller det hele i sitt retteste lys. Hva vet jeg? Jeg hører i hvert fall til dem som etter en frokost med hvitvin er sikret en god dag.

Årets første bad

I går hadde jeg meg min første svømmetur for i år. Anledningen var min ukentlige joggetur, mitt lille løp, der Stoltzekleiven utgjør en sentral del. Jeg jogger bort til foten av trappene, stopper og hviler, og så tar jeg tiden og kommer meg opp så fort jeg kan. Tiden i går ble suveren årsbeste, endelig klarte jeg å presse meg ned mot 15 minutter, noe som var målet da jeg begynte å løpe for to år siden. Men siden den gang har min gitar- og skikamerat kommet seg ned under 13 minutter, og da har jeg jo ikke noe valg, da må jeg slå ham. Da må jeg slå ham.

Så jeg fortsetter å løpe. Og i går var det en ordentlig solskinnsdag. Jeg slutter tidlig på jobb tirsdagene, og hadde hele ettermiddagen der på toppen av Sandviksfjellet. Dermed var det bare å bestemme seg for at når det er måneder uten ‘r’ i, så må løpeturen følges av et bad. Og bade gjorde jeg. Etter å ha sittet noen kvarter og vurdert det, satte jeg først den ene foten uti, så den andre, og en stund etter det igjen, hele meg. Det var godt kaldt, men vi i familen Salen har lange tradisjoner med tidlige bad, så de sterke adjektivene kan ikke bli tatt i bruk en solskinnsdag i mai. Jeg svømte noen tak frem og tilbake, plasket litt rundt, konstanterte seieren, årets første bad, og så var det opp og tørke i solen.

Etterpå var det å løpe ned igjen. Det går nedover Skredderdalen for min del, i hui og hast fra stein til stein, og flott og norsk med elv ved siden av. På ørene har jeg “Great ideas of Philosophy”, en forelesningsrekke av Professor Daniel N. Robinson, produsert av The teaching company. I dag kom jeg til forelesning nummer 42 av 50, og fikk på vei bort til Stoltzen en halvtimes innføring i filosofien til Friedriech Nietszche, og på vei ned en gjennomgang av den liberalistiske tenkningen til John Stuart Mill. Dette er imidlertid ingenting, virkelig vilt ble det da jeg hørte språkkurs i hindu fra Pimsleur nedover.

I dag var en ny solskinnsdag, og jeg gav meg selv den bonus å løpe en gang til. Tiden opp Stoltzen ble 7 sekunder dårligere, men fortsatt akseptabel. På toppen ventet nytt bad, ventet i ordets rette forstand, man må jo sitte litt og tenke først. I tillegg var det publikum, tjukt av utlendinger fra Frankrike og andre land, som sikkert ikke hadde fått med seg at det var solskinnsdag. Men når det er publikum, slipper du i hvert fall å se ut som du fryser når du går uti, det må se enkelt og liketil ut. Det er best slik. Og jeg svømte litt ekstra rundt, som den selvsagteste ting av verden, som det jo også var. Det var jo en solskinnsdag, og en bonustur, jeg feiret årets første bad ved å bade en gang til.

Og jeg blandet sammen filosofiforelesningene, det var i dag jeg hørte Nietzsche og Mill, i går var det Hegel og Hegelianerne, og det estetiske og geniet i romantikken. Forresten var det også 60, og ikke 50 forelesninger i alt, så jeg har fortsatt litt igjen.

Jeg prøver å få inn et bilde fra GoogleEarth. Vi får se om jeg lykkes…

 

Bra stand up på ricks

Eller “Endelig en bra stand up på Ricks” kunne jeg også skrevet. Etter en bare delvis vellykket opptreden i Oslo forrige og direkte delvis mislykket opptreden på Humorlaboratoriet i forgårs, så var det godt å få til en utelukkende vellykket opptreden på Ricks i går. I Oslo ble det litt rot med forberedelsene, som jeg har skrevet om i en annen post, og på humorlaboratoriet hadde jeg nok ikke et helt sterkt nok manus. Når det i tillegg var det en galning i publikum som tullet det til, kunne det ikke gå riktig bra. Dermed var jeg i det man kaller revansjeposisjon før opptredenen på Ricks.

Og den opptredenen skulle altså være dagen etter. Så det var bare å komme seg hjem i rimelig tid fra Humorlaboratoriet, komme seg i seng og opp å ha arbeidsdag onsdagen, fra kvart over åtte til fem over to, den dagen skulle jeg gjerne gjort om til en fridag, jeg hadde jo strengt tatt ikke tid, men sånn var det, og så var det hjem og fikse manus. På humorlaboratoriet prøvde jeg noen mer hverdagslige observasjoner enn jeg har for vane, men det fungerte dårlig, så vitsene og observasjonene jeg skulle prøve på Ricks, var jeg nødt til å pakke bedre inn. Så det holdt jeg på med fra jeg kom hjem til jeg gikk bort på Ricks sånn litt over åtte. Deretter hadde jeg en liten time til showet begynte, og ytterligere en time til jeg skulle på, til å lære meg manuskriptet.

Dette var jo egentlig for liten tid, til showet der jeg liksom skulle slå til og vise at jeg fortsatt kunne, men mer tid hadde jeg ikke, og slå til måtte jeg, det var rett og slett ganske viktig. Det var derfor ordentlig godt når det satt som en kule fra start til mål. Publikum er jo ingen steder vennligere mot meg enn på Ricks, og en slik flying start er alt jeg trenger, da fungerer det, da går det. Og i går gikk det altså noe så til de grader. Til og med de delene jeg hadde planlagt det litt mislykket for et senere poeng, lo publikum så voldsomt at det var det senere poenget som falt til jorden. Da er det gøy å være komiker.

Etterpå hadde vi oss en god fest. Takk til publikum og alle de andre i stand up Bergen. Det var veldig gøy. Denne gangen var jeg så konsenrert om mitt eget, at jeg ikke fikk med meg i det hele tatt hvordan det gikk med de andre, de får ha meg unnskyldt.

Til alle potensielle publikummere i Bergensområdet er det storkveld 28. mai. Da skal vi opptre med showet vi reiser til humorfestivalen i Stavanger med. Christoffer Scheldrup, Grim Moberg, Vidar Hodnekvam og Thomas Nesse er med, foruten meg, og stand up Bergen har ubeskjedent valgt å kalle showet “Bare det beste”. Showet går i storsalen på Ricks med plass til 450 publikumere, og billettprisen er for anledningen satt ned til 50 kroner. Her er det bare å komme!

Siste, sløve dag i Oslo

Det med at jeg hadde lyktes å legge ut bilder, var kort og greit ikke helt riktig. Jeg greide det med Tonjes datamaskin, med andre har jeg ennå ikke greid det, og jeg vet ikke hva problemet er. Derfor ingen bilder fra konfirmasjonen ennå, og heller ingen bilder i denne posten her.

I går da vi kom hjem så vi Istid 2, eller Ice age 2, som det kanskje bør hete, siden det var den engelske versjonen vi så. Normalt er jeg velvillig innstilt til tegnefilmer, men her kan jeg nok si, at den første var bedre. Kvelden før så vi Roboter, eller Robots, kanskje, og igjen, vil jeg si, at som ved vanlig film, synes jeg at man i dag er mer opptatt av å vise frem alt man har av effekter og teknikk, enn å lage en skikkelig historie. I tegnefilm kan jo dette av og til bli kompensert for gjennom uhøytidelig lek og moro, men i Robots ble det litt vel mye amerikansk moral, etter min smak, og i Ice age 2, så virket leken og moroen til å være plassert der, for å dekke over at her hadde de ikke gjort skikkelig jobb med handlingen. Kvelden før der igjen så vi forresten Kill Bill 1 og 2, det var i hvert fall skikkelig håndverk, selv om kanskje Tarrantino mer hadde laget filmen for seg selv, enn for publikum.

I dag er en dag for ingen ting som helst i Oslo. Vi har spist en lang frokost, og vi har vært en tur i butikken, og det er stort sett det hele. Sånn kommer det til å fortsette. Klokken snart er det middag, og i kveld går busen fra Rosenhof til Gardemoen klokken 2017. Flyet går klokken 2205, og 2300 er jeg i Bergen.

Neste gang til Oslo blir om et par uker, i forbindelse med kurs.

 

Jennys konfirmasjon

 

I dag var det konfirmasjon for Jenny. Fra familien Salen og forgreininger møtte vi fulltallig opp, og det gjorde man visst fra alle andre forgreininger også, så det ble godt besøkt og en verdig konfirmasjon. Tonje og jeg tok bussen til hotell Clarion på Mastemyr, der mor og far lå, Trude og Lars med familie også var. Der spiste vi frokost, hotellfrokost, mens mor og far var og overvar selve konfirmeringen.

Etterpå var det ut og leke seg litt i finværet,  før middagen. Sofie og Daniel hadde fått seg noen slags gjøglersett, en slik med to pinner og en tau i mellom, og en liten dings man kan snurre frem og tilbake og kaste opp i luften, sånt gjøglerne holder på med, og så Daniel, da.  Sofie hadde fått seg en slags tallerken, som det gikk an å snurre på en pinne, og hun viste godt forholdet mellom leke og selskapskjole, da leken falt i bakken og hun tørket den på kjolen. Om vi tar med prisen på leken og på kjolen, så viser det at hun vil få et godt forhold til penger også.

Konfirmasjonsmiddagen var coldtbord, den var førsteklasses, bare litt uheldig at den kom så tett på hotelfrokosten. Det var også mange taler og sanger, og uten forkleinelse for de andre, vil nok prisen gå til bror Joakim og Jørgen som hadde laget sang til søsteren på melodi “Forelsket i læreren”, og fremførte helt alene med refreng og koring og pappa Anders på kontrabass. Tøft gjort. Forsamlingen viste for øvrig en usikker vilje på å være med, men på grunn av en litt uklar melding fra Joakim før han begynte, var vi ikke helt sikre på hva han ville.

Jeg må vel også si, her, at den første, større, offisielle seremonien jeg var med på, var konfirmasjonen til min tante Nina (som er mor til Jenny), da hun var 14 (selvsagt) og jeg var 7 helt på begynnelsen av 80-tallet. Da husket jeg Nina nektet å smile fordi hun hadde tannregulering (om jeg ikke husker feil), og satt der veldig voksen (for meg) og var veldig hovedperson. Mor og tante Trine hadde laget sang på melodi “Tenke sjæl” av Trond Viggo, og fortsatt assosierer jeg den sangen til den konfirmasjonen og mor og Trines versjon av den. Også denne gangen, for Jenny, var det forbausende mange som hadde valgt akkurat denne melodien, og også deler av teksten og poengene i den. Og Jenny satt litt sånn som jeg husket Nina, men Nina så jeg som 7-åring og Jenny som 34-åring. Du verden som verden forandrer seg, og som den ikke forandrer seg i grunnen. Her vil jeg også trekke frem Jennys tale, som ble lest lynraskt og med ungdommens intensitet, verken de store ord eller de store følelser ble holdt igjen. Tøft gjort av Jenny også.

Men det er greit nok med middag og taler, mange setter nok likevel mest pris på pausene. Her var det lett i finværet på Langhus. Det var i tillegg en hel skog av unger å leke med. Like ved var det for eksempel en maurtue, og jeg ser med glede at jeg får overført min begeistring for dette vesenet til både Trude og Tones barn. Det gjelder selvfølgelig om å studere når mauren går inn og ut av gangene i tuen, og å ta noen av maurene opp på en pinne, og se på dem nærmere. De som ser en maur bære et eller annet til tuen, må rope, slik at de andre kan styrte til og følge med.

Så var det tid for kaffe, og for kaker, en tid som nokså glidende ble avløst av mer tid ute. Nå gjaldt det om å løpe om kapp, og å fange hverandre. Det gjaldt også om å kaste kongler på tre. Så var det å løfte hverandre og stupe kråke, og klatre opp og ned stubber. Ungene storkoste seg, og det er jo det det gjelder om når ungene er med, da har de voksne også det kjekt. Og så vidt jeg registrerte Jenny, så hadde hun en venninne også invitert, og gikk med henne og diskuterte venninneting.

Konfirmasjonen ble avsluttet hjemme hos Nina og Anders. Hunden Whinny fikk kamp mot Nina og Anders hund, Ayla, en kamp som varte alle de timene vi var der. Ungene var også mer eller mindre med på leken, eller på andre leker, det var alltid et eller annet prosjekt å holde på med. Vi voksne fikk etter hvert nok med å sitte bedagelig og følge med, og oppmuntre og snakke med dem.

Klokken sånn cirka litt før ti var alt slutt. Mor og far kjørte Tonje og meg hjem til henne, mens alle de andre kjørte hver til sitt (forresten virket det som den alltid utholdende Bjørnsen-familien kom til å holde ut en stund til her også). Nå har mor og far tatt med seg litt flyttelass fra Tonje, og reist hjem til hotellet. Tonje og jeg skal følge opp tradisjonen fra dagene her, med å se en liten film.

Gratulerer til Jenny som ble konfirmert, og takk til Nina og Anders som inviterte meg til festen. Det var veldig gøy, og godt arrangert. Bilder vil følge…

 

 

Familiedag i Oslo

Nå er jeg hos min søster Tonje, i går var en rolig dag med film og Peppes Pizza i omvendt rekkefølge. På vei ned til pizzaen møtte vi på en død rotte, og reagerte helt korrekt, ved å prøve og se alvorlige ut og ta bilde av det.

I dag hadde vi besøk av min andre søster Tone, og familien hennes. Planen er en tur i Frognerparken, og den planen har vi nå fulgt. Og jeg har endelig, endelig lyktes i å laste opp bilder, så her er i stedet for tekst, bilder fra turen.

 I morgen er det konfirmasjon, og i dag blir det en rolig kveld med biljard og mer film.

Posten er fortsatt under arbeid…

 

En hektisk dag

Denne dagen hadde jeg min første opptreden som stand up komiker utenfor Bergen, og det ble litt av en, litt av en, litt av en dag.

Det begynte som vanlig kvelden og natten før, som vanlig ble jeg sittende litt utover natten med diverse ting, som vanlig fikk jeg ikke pakket det minste, og som vanlig skulle jeg på jobb kvart over åtte. Jeg hadde møter og timer hele dagen fra kvart over åtte til fem over to, flyet til Oslo skulle gå ti på halv fem, den seneste flybussen jeg kunne ta, ti på tre. Jeg tenkte å få unna skoledagen, komme meg raskt hjem og pakke, og sove og lese litt på manuskriptet for kvelden på reisen. Slik gikk det så langt, så langt, så langt i fra.

På jobben dukket det nemlig opp en pussig sak, som jeg skal ta for meg skikkelig i en senere bloggpost, det kunne rett og slett blitt en skikkelig diskusjon. Det ble det på skolen, og den var ikke så lett for meg å få ut av hodet på reisen, så den tenkte jeg på, mer enn manuskriptet for kvelden. Og klassen jeg hadde i historie, vi snakket om velferdsstaten, og ti minutter før timen sluttet, lanserte jeg pensjonsforliket, som uventet fanget klassens fulle engasjement, det der syntes de var urettferdig, med at man skulle få pensjon enten man jobbet eller ikke, og at det skulle gjelde bare 15 år, altså kanskje ikke for dem, men så var de litt mer med på det når de skjønte det var LO og arbeiderne, og ikke rikfolk og næringsdrivende, nei, det ble rett og slett diskusjon ut over timen, slik at jeg allerede før jeg kom hjem, var på etterskudd.

Så var det å pakke i en hast, og komme seg til flybussen. Endelig kunne jeg slappe av. Eller det kunne jeg ikke, for av alle busser, kom en kjenning fra gammel av på, Sigrid heter hun, og etter et par stopper, mannen hennes, Ingvar, og så måtte jeg snakke med dem. De skulle for sikkerhets skyld også med samme fly som jeg, så det ble ingen hvile før Oslo, og heller ingen lesing av manuskriptet, som strengt tatt ikke var helt klart.

Og i Oslo sviktet telefonen, av alle dager, så var Netcom nede nettopp denne dagen, slik at jeg ikke kunne ringe eller sende meldinger, og heller ikke skjønte jeg at Netcom var problemet, jeg registrerte bare at min telefon ikke virket. Mens andre telefoner - åpenbart virket. Og jeg kom også til å tenke på, at jeg hadde avtalt denne kvelden i kjent stil, jeg hadde skrevet noen mailer for noen uker siden, de hadde sagt det var greit. Det var ikke kommet noen bekreftelser siden det, eller kontakt, og ikke hadde jeg telefonnummeret til kontaktpersonen heller. Og når jeg skal si det rett ut, så hadde jeg også glemt navnet. I tillegg var den forholdsvis oversiktlige t-banen ute av drift, så jeg måtte ta de forholdsvis uoversiktlige bussene, samtidig som jeg fikk vite at det begynte klokken 1900, og ikke 2000, som jeg hadde trodd. Nå hastet det med å lære manuskriptet.

Og på Dattera til Hagen, der jeg skulle opptre, der hadde hun som solgte billetter ikke hørt noen ting om at det skulle komme noen komiker fra Bergen. Så fikk vi den fine situasjonen, der jeg skulle si “jeg var i kontakt med han —” og så hadde jeg glemt navnet. - Glenn Erlend? sa hun etter en stund, - ja, sa jeg, - han er i New York.

Velvel, det ble litt av en start, jeg skulle inn på bakrommet og kontakte Jonas, men på bakrommet var ingen Jonas, og heller ingen andre, og det var også litt uklart om dette egentlig var et bakrom. Nei, det var ganske så hektisk, og ikke hadde jeg fått spist, og ikke hadde jeg fått sovet, og ikke hadde jeg fått konsentrert meg skikkelig om manus, og nå skulle det snart begynne. Jeg skulle heldigvs på etter pause, sånn litt over ni, så jeg rakk å få kjøpe meg en burger, og gå litt frem og tilbake utendørs og pugge hva jeg skulle si, inne er det alltid så mye snakk på bakrommet, og jeg hadde jo virkelig ikke lenger tid. Jeg måtte jo lære meg det jeg skulle si.

Så var det på, så var det min debut som komiker utenfor Bergen by, mitt inntrykk er at mange blant publikum og i alle fall blant de andre artistene, lurte på “hva i all verden var dette for noe,” og der er jo svaret at det er “Eivind Salen, komikeren”. Den debuten der, jeg kan bare si, den føyer seg pent inn i min katalog over hva jeg har gjort. Sånn er jeg, sånn er jeg bare, i lengden er det morsomt.

Neste opptredener blir 6. mai på Humorlaboratoriet og 7. mai på Ricks.

Prøverommet - 10 år!

I dag blir det gøy ute i virkeligheten, i hvert fall for dem som bor i Bergensområdet. Det er jubileum for Prøverommet på Teatergarasjen, de har holdt på i 10 år, og skal feire det på den måten de gjør det best, nemlig å slippe til det som er av kunstnere, og gi dem en scene. Vanligvis kan hvem som vil bruke scenen, eller foajeen eller et eller annet sted i lokalet, det er bare å si i fra. Man opptrer gratis, og får kanskje en gjestelisteplass og en drink eller to i baren, hovedsaken er at man får prøve det man holder på med, for et publikum. Og publikum er stort sett folk som holder på med det samme selv, det er venner av de som opptrer, eller folk som selv vil opptre en eller gang, eller folk som bare er generelt interessert. Så man har stort sett et meget velvillig publikum.

I dag er det spesielt inviterte som skal opptre, og jeg er en av dem. Det var jeg sist gang også, på femårs jubileet, og da var det veldig gøy. Det blir det sikkert denne gangen også.

Programmet finner dere her: http://www.bit-teatergarasjen.no/article/143

Og prisen er som alltid 30 kroner. Klokken 2000 i Teatergarasjen. Det er ingen som vil angre på at de kom.

 

Gitar og sjakk

I går var en dag som dager skal være, en skikkelig dag fra start til mål. Hvis noen plukket ut en slik dag og sa “Dette er livet ditt”, så ville jeg sagt at det er helt allright.

Den begynte tidlig, det vil si, det var sjakkturnerning hvor første runde skulle starte klokken 1100, men alle måtte møte opp og registrere seg og betale deltakeravgift senest en halv time før. Og jeg hadde sittet oppe om natten og forberedt gitarkvelden, som jeg skal skrive mer om senere i posten. Nå var det sjakkturneringen, og jeg satset på at jeg ville klare å våkne uten vekkerklokke, selv om det var blitt en lang natt, og det gikk jo veldig fint, jeg våkne vel halv åtte eller noe, og skjønte at her kunne det bli problemer med søvnmangel. Men dager hvor så mye skal skje, nytter det ikke å bli liggende og tvinge seg til å sove utover morgenen, det er bare å komme seg opp til lørdagens frokostrutiner: Ferskt brød, ferskt pålegg og rikelig med kaffe.

Som alltid kom jeg meg av gårde litt etter at jeg skulle være fremme, altså litt etter halv elleve, men det gikk greit, jeg var allerede påmeldt, og når jeg kom ti minutt før tiden, var det bare å betale og være med. Og det gikk riktig så fint i starten. Vanligvis når man er med i slike turneringer, pleier man å se på litt åpninger og triks, men denne gangen hadde jeg ikke gjort noe som helst, kun gitar. I tillegg hadde jeg en uke hvor jeg hadde tapt hvert eneste parti jeg spiller på internett, jeg spiller ett parti til dagen, så det ble en rekke på 5-6 tap. Det var hurtigsjakk, 25 minutt på hver for hele partiet, og 6 runde. I første runde skulle jeg møte en storspiller, eller en mesterspiller som det heter i sjakkspråket. Det er 5 klasser fra 1 til 5 der 1 er best, og så er det mesterklasse. Jeg er i klasse 3.

Jeg må bare si at jeg i starten av partiet hadde fullt av R.E.M-sanger i hodet, i tillegg til at jeg konsekvent tenkte på at jeg burde nok ha sovet litt mer, min motstander brukte imidlertid ganske mye tid og så ut til å konsentrere seg veldig. Han spilte en åpning jeg kan godt, så jeg kunne kjenne igjen når han gjorde et uvanlig trekk, og jeg kunne også spille trekk jeg husket, og ikke tenke noe særlig. Tydeligvis husket jeg ikke særlig godt, for før åpningen egentlig var overstått så jeg at nå kom stillingen min til å rakne helt sammen. Jeg skiftet taktikk, i den grad jeg hadde hatt noen i starten, til bare å holde ut så lenge at vi ikke var det første partiet som ble ferdig i alle fall, det er så pinlig liksom å forlate spillelokalet, mens de andre spillerne knapt har begynt. Så nå tenkte jeg og konsentrerte meg veldig, og prøvde virkelig å finne trekk som kunne forsvare meg mot alle truslene han hadde, og gjorde ikke trekk før jeg hadde forsikret meg om at dette trekket i hvert fall ikke tapte med en gang. Og det gikk riktig bra, snart begynte de andre partiene å bli ferdige, det ene etter det andre, og snart var det også slik at vårt parti begynte å tiltrekke seg oppmerksomheten og folk stod rundt og så på, til slutt riktig mange folk, for det var ikke andre partier igjen. I en stilling hvor jeg egentlig hadde en fordel, tok han evig sjakk, det vil si at han gjentok samme posisjon tre ganger, og dermed var det remis. En flott start.

En flott start. Og i neste parti møtte jeg en guttunge fra klasse 5. Han kom likevel best ut og fikk med en gang et farlig angrep som gjorde at jeg måtte tenkte i 6-7 minutter før han hadde brukt et eneste av sine. Heldigvis så han ikke selv hvor farlig angrepet hans egentlig var, og det enkle trekket jeg fryktet mest og som jeg regnet med var hovedpoenget i hans plan, spilte ikke han i det hele tatt, men derimot et helt passivt og tøysete trekk. Dermed var stillingen lik igjen, og da var det for meg bare å spille, da vant jeg som ingenting. For den som kan sjakk var åpningen spansk der han hadde sort, og fikk en springer frem til g5 og sammen med løper på c5 press mot f2, mitt tårn stod på e1. Jeg forsvarte meg med d4, og trekket jeg fryktet var Df6 etter avslagene på d4 med e-bonde og springer for ham, c-bonde og springer for meg. I siste runde før pause møtte jeg en spiller i klasse 2, der jeg strengt tatt burde høre hjemme, og han spilte jeg rett og slett bedre enn. Ettre at jeg hadde presset hele partiet, bestemte han seg for å gjøre kort prosess med å ofre alle brikkene i et angrep som riktignok var farlig, men som ikke førte frem.

Dermed lå jeg helt i teten etter de tre første partiene. Sånn skal det være. Etter pause møtte jeg først en spiller fra klasse 1, jeg fikk inn et lite triks, og presset ham gjennom hele partiet, men i et tårnsluttspill endte det opp med at han vant i en stilling som skulle være remis (uavgjort), og som jeg skulle vunnet siden han tok for store sjanser, for ikke å somle bort poeng mot en spiller fra klasse 3, og det gjorde han heller ikke. Jeg hadde litt dårlig tid mot slutten der, og gjorde en feilvurdering, et skikkelig irriterende tap. Men det var ingenting mot det neste irriterende tapet, mot en spiller fra klasse 4. Slike spillere skal jeg jo slå, og det irriterer meg bare å spille mot dem, og han her har taket på meg, ved at han alltid får opp så kjedelige stillinger, der jeg øyeblikkelig mister tålmodigheten og gir ham gavepakker av muligheter. Han knuste meg rett og slett, i dette partiet her, og han var selvfølgelig veldig, veldig fornøyd. Dermed vant denne spilleren klasse 3, og klasse 4, samme hva jeg måtte finne på i siste parti. Jeg møtte en liten unge fra klasse 5, som spilte i hytt og vær og gikk ned på en dundrende tabbe i en stilling der jeg riktignok hadde press, men som vanlig var for utålmodig i å få det realisert. Altså endte jeg opp med 3,5 poeng, og åttende plass alt i alt.

Så var det gitar. Jeg var fast bestemt på at nå gjaldt det å få sove litt, det ville bli en lang natt. Men jeg greide jo ikke å slappe av, jeg skulle jo snart drikke vodka og spille gitar, og dessuten irriterte jeg meg over tapet mot han fyren. Jeg fikk ikke det ut av hodet. Jeg satt i godstolen og hørte på R.E.M fra IRS-årene, de fem første platene, akkurat de sangene vi skulle spille, og jeg hadde øynene igjen og prøvde liksom å sove, samtidig som jeg også prøvde å lære meg sangene, særlig teksten, da, og om det var noen detaljer jeg ikke hadde fått med meg, og så var det altså denne sjakken i hodet og hvor irriterende det var, og tanken på at jeg nok burde sovet.

Men allright, min kamerat kom litt over åtte. Til denne kvelden hadde vi lært oss samtlige av sangene på de fem første platene. Tidligere har vi sagt vi kunne dem, i hvert fall har jeg sagt det, men det har alltid vært noen unntak av sanger vi ikke kunne, alltid noen obskure sanger vi ikke kjente grepene på. Men nå hadde vi lært dem, alle som en, og jeg hadde også lært teksten, slik at jeg nå er en av de få i verden, sikkert, som kan alle tekstene til alle sangene på de fem første platene av R.E.M. Det kan i hvert fall ikke R.E.M, selv. Og siden dette er en post folk kommer til å lese, må jeg nok også si at det er noen hull i sånn jeg kan teksten også, hvis det hadde vært kontroll, hadde jeg nok ikke kunnet det ordrett på alle. Men sånn cirka, sånn helt i overkant av cirka, kan jeg dem, og jeg kan spille dem.

Så var det bare å gå i gang. Nye perler er “Kohoutek”, “Auctioneer (Another engine)” og “Old man kensy” fra Fables of the reconstruction, i tillegg til alle andre sangene der, “Pilgrimage” og “West of the fields” og egentlig “Catapult” som mer er en nyoppdaget gitarperle, fra Murmur, “Pretty persuasion”, “Letter never sent” og “Little America” fra Recokning, og “Just a touch” fra Lifes rich pagant. De satt som et skudd alle i hop. Pang. Noen av dem måtte vi til og med spille litt ekstra på, siden det var så gøy. Og min kamerat hadde også seriøst forslag om å spille “West of the fields” en gang til, noe som ville vært første gang noensinne vi spilte samme sang to ganger samme kveld.

Til alt dette hadde vi rikelig med ukrainsk og polsk vodka. Det er en sterk drikk man skal være forsiktige med, vi var selvfølgelig ikke forsiktige i det hele tatt, vi gav bare gass så lenge det var gass å gi. Sånn et godt stykke utpå kvelden forlot vi IRS-årene, og skulle spille “Pop song ‘89″ fra Green, der jeg spiller akkordene, og han en liten trille som er så karakteristisk for sangen, jeg spilte i vei jeg, og syntes det gikk riktig så fint, da jeg oppdaget at min kamerat hadde tatt plass i horisontalen borte ved oppvaskmaskinen. Et sikkert tegn på at kvelden nærmer seg slutten. Vi avsluttet med å lytte til sangene vi hadde spilt, og var veldig enige om at dette var veldig bra musikk, det var helt riktig av oss å ha spilt dette, dette var originalen, veldig bra, veldig bra, eller så mente vi det hver for oss, kommunikasjonen fløt litt ut på dette tidspunkt. Så gikk min kamerat hjem, og nok en dundrende gitarkveld var gjennomført. Neste gang blir i mai.

I dag har jeg brukt tiden på å høre radio og til rett og slett vaske. Rett og slett vaske. Det var gått en stund siden sist, og ettersom jeg gikk rundt barbeint, var det ingen sak å merke det, her var rett og slett skittent. Jeg brukte støvsuger, mopp, fuktigmopp og vaskeklut, jeg gikk gradene, kan man si, tenkte først jeg bare kunne ta det verste, men så at her var så mye av det verste, at jeg like godt kunne ta alt. Så nå er ryddig og reint i leiligheten min, utenom ryddig, da, det er det ikke. Og P2 hadde spesialdag om Kina i dag, det skal jeg ikke skryte av, noen av programmene hadde en litt anstrengt forbindelse til landet, sånn som Språkteigen og forbindelsen mellom inntrøndersk og kinesisk, og klar en klassiker med et eller annet kinesisk, og morgenkonserten med kor fra indre Mongolia (det er jo så nærme Kina…), og radioteateret med et helt teit teaterstykke fra Kina, fra det sovnet jeg heldigvis, men hva jeg skulle si, var at på internett kan man nå høre tidligere radioprogrammer. Og radiodagen i går var veldig bra, med Verden på lørdag og noen artige debatter i Ukeslutt.

Nå er det kaffe og vestlandslefse, som alltid på en søndag.

Skitur til Tveitakvitingen

 Jeg og min venn Martin var på vår siste skitur for i år. Denne gangen gjorde vi ikke engang forsøk på å rekke 7-bussen hjem, med det resultat at vi så vidt rakk 11-bussen. Det var den lengste turen, både i tid og lengde og raster og alt, vi kom oss helt opp på Kveitakvitingen, for første gang, og på vei ned ble det som sist altfor bratt for meg, og i tillegg gikk solen ned, og det ble skare og vondt å se og vondt å gå.

Men turen begynte strålende, om mulig enda mer strålende enn sist. Den gang var det antydninger til skyer på himmelen, det var noe som kunne være en sky. Denne gangen var det bare sol og blått, og enda varmere, så varmt at vi måtte planlegge antrekk for at det kom til å bli for varmt. Vi var også på en rekordtid fem minutter før tiden på bussen, alt så ut til å ville gå prikkfritt.

På Kvamskogen var det varmt og klisterføre. Det var t-skjorte vær, og kortbukse ville være vel så behagelig som skibukse. Og som vanlig gikk det som en lek oppover mot Negerlandsbyen, som har sitt navn etter beisen på hyttene, og ikke fordi man blir så stekt av solen, som jeg har sett en annen blogg forsøke å skrive. Der oppe hadde vi pause.

Vi hadde kakao, ypperlig laget, til tross for at den fortsatt var noen år for gammel. Vi drakk opp hele termosen, mens vi diskuterte problemer i det russiske språket. Martin har dette språket som en hobby, men som han sier, han har nå kjøpt inn så mange bøker, at han ikke egentlig kan la være å lære det. Og jeg satser jo skikkelig på russisk, og har reist dit flere ganger for å lære det, og kommer til å gjøre det igjen, her er det jeg som har forsprang på ham.

Men en termos kakao tar slutt, som også vår pause gjorde det, og det er ikke riktig å skrive annet enn at vi føk oppover til Såta, eller tvillingtoppene, som jeg kaller dem, uten helt å vite om dette egentlig er noe navn. Med klistersmørning og solskinn var det ingenting å somle etter, og spreke som vi er, er ikke dette bakker å miste pusten for. På toppen var det pause med appelsin og lunsj. Jeg hadde smurt rikelig med matpakker. Og vi hadde utsikt ned mot Hardangerfjorden.

Så kom valget, skal vi til høyre opp de ville bakkene, eller skulle vi til venstre og ta den korte runden? Det er jo ikke noe egentlig spørsmål, den korte runden er jo altfor kort, men de ville bakkene er jo også riktig ville, og jeg ble jo egentlig nokså skremt der, sist gang. Men det var som sagt egentlig ikke noe spørsmål, det ble opp de ville bakkene. Det er heng, det er skrent, men nedenfra ser det ikke så ille ut, og det er jo turløype, folk kommer ned der hele tiden, det er egentlig nokså trygt. Så vi gikk like godt opp uten noe mer med det.

Oppe der, for dem som er kjent, er det en kjelke der, for skadede personer, og et norsk flagg. Der oppe var det nytt valg for oss, hvor hen, hvor hen. Til høyre, altså nedover igjen mot NAF-hytten, mot nordvest må det vel bli, det hadde vært riktig retning, men der hadde vi gått sist gang, dit visste vi at vi bare før eller siden måtte snu. Vi kunne også snu like godt først som sist. Eller vi kunne fortsette fremover, altså i feil retning, i håp om at det kanskje fantes en sløyfe fremover der, eventuelt kanskje at vi kunne komme oss ned til veien til et annet busstopp enn NAF-hytten. Det hadde vært noe. Men vi visste ikke, og alt vi så, var et høyt fjell, der det nå kom noen få folk ned, men ingen gikk opp.

Vi gikk opp. Og som alle gode fjell, ble det bare lenger og lenger opp, dess høyere vi kom. Det som så ut til å være langt og tungt til å begynne med, var bare starten. Det var et godt fjell å gå opp, som et lite Lyderhorn i Bergen, for dem som er kjent der, som Kveitakvitingen i Kvamskogen, for de som er kjent der. For det var Kveitakvitingen dette var. Jeg spurte en fyr som var på vei ned, og hadde tatt seg en pust i bakken, hvor er vi nå, går det noen vei videre, ja, nei, han visste ikke om det gikk noen vei videre, men vi var på Kveitakvitingen. Det var fortsatt noen meter til toppen, og da hadde vi steget gode 1000 meter i følge ham, godt gjort uten feller, mente han, og vi så ingen grunn til å være uenig.

Og vi så heller ingen grunn til å la være å gå helt opp. Selv fra han her, var det mye lenger enn ventet, alle som har vært ute og gått i fjell, vet hvordan det er, bakken blir bare lenger og lenger etter som man forserer den, og det man trodde var toppen, var bare en midlertidig pause, bare en liten hylle, bare en liten utflating, før det fortsatte videre. Men til slutt fortsatte det ikke lenger, vi var på toppen, og hadde foran oss en lang, fin slette, før vi kom til en flott varde laget av snø, hvis noe sånt kan kalles en varde, og med et norsk flagg på toppen, og med fabelaktig utsikt i alle retninger. Det var en velfortjent sjarmøretappe, hvor fjellet liksom hyllet oss for god innsats, med å vise seg fra sin aller beste side. I alle retninger var det nye topper, de fleste av dem med uberørt snø, Hardangerfjorden så vi i det fjerne, her var så godt som alt Norge har å by på vinterstid.

Både Martin og jeg klatret opp på Varden for å få oss et ordentlig bilde. Vi feiret med en bit sjokolade og en slurk vann, ergret oss over at vi ikke hadde med en ekstra appelsin, og var enige om at vi måtte renne litt ned igjen, før vi kunne spise middag. Her oppe var det antydning til vind, og selv om det var sol og varmt, kunne det bli kaldt. Solen var dessuten på vei ned, og vi ville i hvert fall ned det største fjellet før det ble skygge og skare og vanskelig å se.

Og ned det største fjellet gikk det helt fint. Her var det jo store flater å renne på, så vi kunne ta godt i sikksakk, det vil si et langt renn i den ene retningen, og så svinge litt oppover for å stanse, så gå litt oppover, fiskebein, for å snu, og så renne godt nedover på skrå i andre retningen, og fortsette slik. Noen steder var det så slakt og så godt føre at det gikk an å ploge seg litt nedover, men som oftest førte det til at farten bare økte, og det er jo ikke noe særlig når man prøver å bremse så godt man kan, så skråteknikken var den beste. Martin er litt bedre enn meg nedover, så han kom seg ned først, mens jeg etterhvert havnet i et lite sidespor, innover der det ikke var så mange andre som hadde rent, der det var litt skygge og litt skare, men hvor det var slakt nok til at skråteknikken fungerte, og dette var alt i alt et herlig nedrenn. Får man renne ned slik, er det verd å gå opp. Det skulle bli verre.

Men først skulle det bli middag. Vi fant et sted i jomfruelig snø, midt i solsteiken, omlag 1000 meter over havet, likevel så varmt at vi ikke frøs, og laget oss et godt måltid rømmegrøt. Ikke et øyeblikk forhastet vi oss med middagen, selv om det led mot kveld, ikke et øyeblikk. Vi spiste og holdt alle de diskusjoner stedet og situasjonen krevde, det tok i alle fall en time, hvem tok tiden, og etter middag var det kaffe, og etter kaffen var det kveld, vi hadde bare vært i sol fordi vi var så høyt oppe. Vi kom ikke særlig langt ned før det var skygge, og da ble det med ett straks verre.

For i skyggen er ikke snøen så løs som den er i solen, i skyggen frosser den til og blir skare, og da blir den som alle gode skiløpere vet, vanskeligere å manøvrere i. Og spesielt vanskelig blir det når mange har vært der tidligere, og rent opp spor, som nå blir frosset fast, og som vi hvis vi havner i, må løfte skiene for å komme oss ut av. Det var imidlertid så store flater å renne på, at skråteknikken frem og tilbake gikk helt fint, helt fint. Helt til vi kom til villbakkene rett ovenfor Såta.

I disse bakkene var det ganske enkelt for bratt. Å renne på skrå frem og tilbake, gikk bare til en viss grad, selv på skrå var det altfor bratt til at det gikk an å ploge, og sporene var for smale til at det gikk an å bremse. Så for min del, ble det etter hvert å stake seg nedover, altså tvinge skiene inn mot snøveggen til høyre for sporet, og stoppe farten med stavene, det vil si, stoppe farten for hver halvmeter. Det går ikke fort, nei, det går slett ikke fort, og nedover ser man altfor mye rett ned til at det føles riktig trygt, bunnen er jo flerfoldige meter lenger nede, og man kan ikke forestille seg at man stopper før man er på bunnen, om man skulle ramle, mye ukontrollert ville kunne skje på vei ned dit. Nei, det er å være forsiktig. Og da jeg hadde studert løypa nedenfra, da vi spiste lunsj, hadde jeg lagt merke til at det gikk et smartere spor høyere oppe, enn det jeg hadde brukt sist gang. Så jeg forsøkte dette sporet, men kan ikke si jeg kom heldig ut av det. Det gikk riktignok an å renne på skrå der, og det var ingen eller bare et eneste ett oppkjørt spor i skaren, men det var jo så altfor langt å renne, og det gikk heller ikke an å snu, i hvert fall ikke for meg, så det ble en omvei av en annen verden, helt bort til andre siden, og da jeg endelig kom meg ned, måtte jeg gå opp igjen for å komme til snuplassen igjen, det jeg kaller Tvillingtoppene, det som kanskje heter Såta. Da var jeg allerede sliten.

Og det var enda langt igjen ned, laangt igjen ned, vi var jo på det punktet hvor folk flest snur, eller fullfører runden, og hvor vi alltid fullfører runden tidligere, vi var jo riktig høyt. Det begynte å nærme seg tidsnød, klokken var halv ni eller noe sånt, halv ti kanskje, i hvert fall var det ikke slik at vi helt åpenbart ville rekke bussen klokken elleve. Så vi rant ned igjen samme vei. Og det var så bratt så bratt, og så skare, så skare, og etter hvert også så mørkt så mørkt. Jeg skal ikke et øyeblikk påstå at dette gikk fort, det gikk så forsiktig som det blir, fortvilet ploging, på skrå frem og tilbake, bremsing, bremsing, bremsing. Og den ene bakken fulgte den andre, uten sammenligning var det mer slitsomt å renne ned, enn å gå opp. Da jeg var nede ved bunnen, var jeg helt utslitt over at disse nedoverbakkene aldri tok slutt. Da var det så mørkt at vi egentlig ikke kunne se hvor vi kjørte, og det var tilfrossede spor, og litt for smalt til at vi kunne svinge frem og tilbake. I dagslys er dette førsteklasses bakker, her var det et slit, et regelrett slit.

Men vi kom oss nå ned. Kvart på elleve var vi ved NAF-hytten. Fem på elleve gikk bussen. Vi hadde sjokolade og kjeks igjen, vi fant en krane å helle påfyll av vann, det var en alle tiders skitur som var en sann glede opp, og et sant slit ned. Det var vinternorge på sitt beste, kanskje overdrevet beste, litt for varmt til at det virket helt realistisk, men så strålende utsikt og frihet til å gå, det er jo noe eget når man kommer over tregrensen. Nei, dette var en skitur for minneboken. Og en verdig skitur til å være årets siste.

Dessverre har jeg fortsatt litt problemer med å legge til bilder på postene mine. Eller litt problemer er en overdrivelse, jeg klarer det ganske enkelt ikke. Men når jeg en gang får det til, vil dette avsnittet bli erstattet av noen nydelige solskinnsbilder fra turen.