Første juledag med mer festivitas
Det blir mye for Olia, men det går bra. I dag var det full dag med forskjellige slags familieselskaper, først Espen og Tonje til frokost, så hele gjengen til middag. Jeg skal skrive mer og poste bilder senere.
Det er travelt å være gift. Hele dagene går med til å gjøre ingenting. Jeg som har opprettholdt bloggproduksjonen i enhver annen omstendighet, møter virkelig utfordringer nå. Men jeg skal se om jeg ikke får ordnet opp, og skal nå skrive om første juledag som jeg husker den. Det er jo allerede to dager siden, så mye vil være glemt. Forferdelig lite har skjedd siden den tid.
Tradisjonen sier at første juledag er dagen for storfrokost. Da settes all julematen frem, og mor baker når hun er i form ferskt brød. Denne gangen var hun fullstendig i form, og bakte både fersk loff og laget fløtegratinerte poteter, i tillegg laget hun eggerøre. Forskjellige former for skinke og juleskinke, fenalår, karbonader og annet kjøttpålegg var det også, pluss selvfølgelig noen slags oster. Frukt og grønt fantes også. Til drikke var kald juice og kald melk, hva ellers skal man ha til frokost, og først te, siden kaffe.
Olia blir stadig overrasket over alle dager vi har tilknyttet tradisjoner her i julen, så det tok litt tid før hun skjønte hun måtte stå opp og kle seg, og at dette ikke var av den type frokost man kan hoppe over. Hun kom riktignok litt for sent, julesangen “Deilig er jorden” var sunget, men hun kom riktig godt. Og mor hadde sammen med sine fortsatt nyforelskede barn og deres kjærester en lang, god og førsteklasses frokost.
God jul på Klepp stasjon
Så var det julaften.Den kom i år også, selv om den i ingen år har humpet seg slik på plass som den gjorde i år. Først var det usikkerheten om hvor jeg skulle feire den, og om jeg skulle få min kone Olia opp hit i tide, og da det var var klar, ble spørsmålet hvordan julen da ville bli. Det var klart den skulle feires hjemme på Ganddal som vanlig, og jeg regnet ubekymret med at Olia lett og elegant ville finne seg til rette i vår måte å feire julen på, slik at alt ville forløpe sånn som det pleier.
Det skulle dukke opp noen problemer jeg aldri kunne forestille meg, som ikke alle hører bloggen til, og som alle nå er løst. Problemer som gjenstår er slike vi vil få løst med tiden, eller som vil høre til våre daglige konflikter resten av livet. Hun er viljesterk til det ubegrensede, og sper på dette med litt russisk irrasjonalitet, så jeg har fått meg en utfordring når det gjelder å få livet mitt til å fortsette som jeg alltid har ønsket å leve det. Hun krever alle mine talenter og ressurser, og jeg elsker henne for det.
- Olia ved ankomsten til Klepp stasjon
Til bloggen kan jeg skrive at hun har et behov for å distansere seg litt fra den norske kulturen, og særlig den norske julen med all sin overflod av mat og pynt og gaver.
Trude har reist seg opp for å holde en liten tale, eller hva hun nå skal.
Men når dagen endelig opprant gikk alt veldig greit. Hun var nede i kjelleren og så tre nøtter til Askepott, eller deler av den, og var etterpå med på å spise julegrøt. Etterpå dusjet hun og pyntet seg så fint hun bare kunne, og ble så fin som bare mulig i ny kjole og høyhælte sko lånt av Tonje.
Mor har fått håndkrem av oss og virker godt fornøyd med det
I fjor reiste vi ut til graven til far, mor, Tonje og meg. Denne gangen var Olia med, og det ble en sterk opplevelse. Det vakre vinterværet med mye snø og litt frost var som man vet på julaften skiftet ut med mye snø, vind og regnvær. Det blir kaldt. Jeg hadde lagt igjen frakken i Bergen, og stilte bare med dress og paraply. Så stod Olia og jeg og så på når mor og Tonje uvirkelig sparket bort snø foran gravsteinen, slik at de skulle få plass til lysene. Det var så meningsløst hverdagslig slik de sparket bort denne snøen, helt i kontrast til ritualet vi skulle gjennom. Været gjorde også ritualet vanskelig. Lysene lot seg ikke tennene. Vinden blåste ut flammen fra tenneren hver gang, enda så godt mor og Tonje forsøkte å beskytte med kroppene sine. Og litt unna stod Olia og jeg og holdt hverandre, hun gråt. Det var fryktelig.
Etter lang tid var endelig mor og Tonje ferdige med sine lys. Så var det min og Olias tur. Armen min var nå søkkvåt, det var ingen måte jeg kunne holde paraplyen på, slik at den dekket oss begge når jeg og Olia holdt hverandre. Jeg var iskald. Også Olia og jeg hadde problemer med å få tent lysene, men vi måtte bare få det til. Mor gråt, og Tonje trøstet henne. Olia ble svært rørt av dette, og også jeg ble svært rørt over at Olia tok så sterkt del i denne familiesorgen. Det betydde mye for meg, og var en god opplevelse i et besøk til graven som var mye tyngre og verre i år, enn i fjor. Stemningen satt i hele veien hjem.
Ærendet hjemme var bare å hente en dessertis vi hadde glemt. Så skulle vi kjøre til Klepp stasjon og selve julefeiringen. Jeg forklarte Olia at denne vekslingen mellom sorg og glede er viktig for oss, og at det derfor er et poeng av vi besøker graven nettopp på julaften.Det er et poeng som har vokst seg litt frem av seg selv. Jeg som bor i Bergen har jo ikke anledning til å besøke graven så mange andre dager. Det er også fint å få minnet en kjær far som har betydd mye for oss, og som fortsatt betyr mye, selv om han ikke lenger er til stede. Det kommer til å følge oss resten av livet at han gikk bort så brått, og så ung.
Disse triste tankene blir øyeblikkelig avbrutt når vi kommer frem til huset julefeiringen skjer. Denne gangen var det altså hos Tone og Torben på Klepp stasjon, og de hadde som de pleier ikke lagt noen ting i mellom for å få laget det helt optimalt for alle. Ungene kan heller ikke løpe fort nok rundt på gulvet når det er jul. Det er også vanskelig å rope høyt nok til å gi tilstrekkelig uttrykk for gleden.
André har kledd seg som en liten russer, og er i full julestemning
Maten ble noen øyeblikk forsinket, siden vi allerede var litt forsinkede, og Olia måtte skifte der borte (hun hadde hatt varme klær ved graven).Men da maten først kom på bordet, gikk tiden fort og greit. I alle fall for oss voksne, og i alle fall for meg. Det var utsøkt pinnekjøtt Tone hadde laget. Det var ingenting å si på verken kjøttet, potetene, sausen eller kålrabistappen, her holdt både kvantitet og kvalitet mål, og mer har ikke jeg å ønske når det gjelder mat. Nå hadde jeg også fått lært meg hvordan Olia vil ha det, og fikk sett til at også hun fikk spist skikkelig.
Etter maten var det presanger. Et norsk julehjem med to barnefamilier, et nygift ektepar (oss!), en jente med kjæreste (Tonje!) og en mor (mor!), det blir selvsagt mange julepresanger. Treet var formelig løftet opp av presangene, og å gå rundt det kunne det aldri være snakk om. Etter et par timers oppakkinger var haugen der fremdeles, det var som om det ikke lot seg gjøre å gjøre innhogg i den. Bare søppelsekkene med innpakkingspapir etterpå kunne gjort en god gavehaug i volum.
Det første bildet tatt med mitt nye speilreflekskamera
Jeg vet Olia er litt kritisk til dette, men hun har her en litt vrien psykologi, for det er ingen som kjøper så mange gaver som henne. Kvinnen er komplisert. Jeg er imidlertid ikke mer komplisert enn at jeg synes det er veldig gøy med gaver, og ekstra gøy når jeg får dem selv. Denne julen kom jeg veldig godt fra det sammen med Olia, fordi jeg endelig hadde fått et påskudd til å kjøpe gave til oss selv. Det var til meg fra Olia og omvendt i forskjellige kombinasjoner, og dermed kunne jeg endelig unne meg et speilreflekskamera jeg har ønsket meg lenge. Flere av bildene på posten er tatt med det, og flere vil utvilsomt følge.
Tonje virker godt fornøyd med julefangsten for i år
Ungene var selvsagt elektriske over alle presangene, slik flere av de voksne også strengt tatt var. Andreas hadde fått kurrong i julepresang fra Sara, når hun er fire og han fem, vil det nok være mulig å gjette at foreldrene har hatt mer enn en finger med i spillet i gavevalget. Uansett var det Lars og jeg som innviet spillet, rett til stadiet for viderkomne, hvor det bare er mulig å skyte fra en strek, og hvor man bare har lov til å skyte utover. Når Lars da snedig fikk lagt fire fem av mine brikker bakenfor min strek, og brettet ikke var smurt inn med potetmel, ble det svært vanskelig for meg å oppnå noe mer enn andreplassen i dette spillet. De som kjenner kurrong vet hva jeg snakker om.
Potetmel er på bordet. Men det er allerede for sent.
Det var blitt sent da vi endelig reiste hjem. Som vanlig hadde alle mer eller mindre glemt tiden, og om vi var hjemme før eller etter midnatt er fortsatt litt vanskelig å svare på. Men en fin jul hadde det vært. Der var svaret helt klart.
Bursdagsselskap hos familien Sivertsen
Og så var hele gjengen til slutt samlet. Anledningen var Saras fire års dag, Tone og Torben inviterte til selskap i det nye huset på Klepp stasjon, og mor og alle barna med ektefeller og kjæreste og egne barn kom. Det var Trude og Lars med Daniel, Sofie og lille Benjamin, jeg hadde med Olia for første gang, og Tonje hadde med Espen for første gang.
Tone hadde som vanlig laget hjertelig og rikelig med mat. Det var hjemmelaget loff, som riktignok mor hadde bakt, og kjøttkaker i mengder. Videre ble det alle slags julekaker, julesnop og bursdagskake med fyrverkeri. Noe av julebaksten hadde også Trude bidratt med, etter hva jeg forstod.
Samtalen gikk utelukkende på norsk dialekt, med stort tempo, mange avbrudd og kommentarer, og god bruk av muntlige ord og vendinger man ikke finner i noen lærebok. Akkurat sånn som det er vanskeligst for en fremmedspråklig å forstå, men akkurat sånn det er nødvendig å lære seg det. Og Olia hang sånn rimelig godt med, i alle fall når det ble snakket til henne.
Ungene var som vanlig i fyr og flamme, men syntes nok det var litt skummelt med den nye tanten fra utlandet. For Olia er det et ordentlig kultursjokk med sånn vi har det her i Norge, og det er mange inntrykk å fordøye for henne. Alle sammen ønsker bare at hun skal ha det fint her og føle seg velkommen, men det er ikke alltid vi skjønner helt hva som skal til for å få dette til.Verden må gjerne få vite at jeg får tydelig beskjed når det er noe som ikke stemmer. Og det er jeg som må ta diskusjonen om å finne kompromisset mellom den norske og russiske kulturen. Skal det gå bra, må også hun finne seg til rette med hvordan vi har det her.
Så langt har det gått bra. Og når Tone og Torben mot slutten av kvelden vartet opp med bestikkelser i form av cognac og øl, hadde jeg slett ikke lyst til å gå hjem når vi måtte gjøre det. Men vi treffes snart igjen. Det er snart jul!
En tur ned til Stokki
Det vil som vanlig bli en del poster om meg og mitt nå i julen. Det er jo en familiehøytid, og denne julen har jeg ikke bare gamlefamilien å skrive om. Min kone Olia har endelig fått lov til å komme inn i Norge for å bo her, og nå er hun sammen med meg på juleferie i barndomshjemmet på Ganddal.
Snøværet jeg rapporterte om i gårsdagens post flyttet seg i løpet av gårsdagen fra Bergen og Hordaland ned til Sandnes og Rogaland. og også her var det i mengder man sjelden ser maken til. Olia tok det imidlertid med stor ro, og uttrykte at akkurat sånn var det hun forventet seg Norge.
Ut på dagen bestemte vi oss for å ta en tur ned til Stokki for å se på endene og gi dem litt mat, se på snøen og Ganddal, og se litt på hverandre også forresten. Utstyrt med russisk kåpe og norske fjellsko med sånne røde som hindrer snøen i å falle ned i dem, sannelig vet jeg ikke engang hva det heter, utstyrt med slike, gikk vi ut i den norske vinterluften. Den var to grader minus og inneholdt litt vind. Og på bakken lå snømengder aldri før sett siden barndommens vintre.
Hun nøler ikke med å ta i et tak, også når det gjelder snømåking.
Godt lokalkjente vil vite at det er sjelden Elgveien byr seg frem som flott turområde, men slik var det virkelig denne dagen. Til overmål var området nedenfor Vipeveien utsatt for noe slags veiarbeid (som hadde fri søndagen), og stengt for biltrafikk. Vi fikk gå ganske i fred.
Ulikt de bortskjemte endene i Bergen gleder endene seg i Stokki fortsatt når de får mat, og svømte i kapp mot oss for å få mest mulig av mors hjembakte ambrosiabrød, eller rosinskive som vi kaller det her. De fikk en uventet konkurrent i Olia, som syntes dette brødet var riktig godt, og forsynte seg av noen smuler hun også.
Olia har foreløpig ikke kommet opp i norsk nivå når det gjelder turgåing, og det er håp mer enn sikkerhet at hun noensinne kommer til å gjøre det, hva kan man egentlig kreve av en kone, så etter at posen var tømt, snudde vi og gikk tilbake i stedet for å fortsette rundt vannet. Det var en lang og fin setning, litt i kontrast til en kort og fin tur.
Hjemme fortsatte dagen snart etter med en etter alle mål utsøkt laksemiddag laget av mor, fulgt av søndagskaffe og julekaker. Det er som vi alle sammen har slått oss sammen med naturen for å ønske min kjære kone Olia hjertelig velkommen til Norge.
Til Ganddal med hele familien
Litt på ettertid blir denne posten skrevet og postet. Det tar på å være ektemann, og tiden til å være for meg selv med datamaskinen vil bli redusert, også nå som det er ferie. Hvordan det vil bli i fremtiden når hverdagen kommer er ikke godt å forestille seg.
Olia må pent finne seg i det kultursjokk det er å komme fra en ukrainsk hverdag med arbeid og tanke på arbeid stort sett hele et voksent menneskes våkne tid, til en norsk juleferie hvor tanken på arbeid ikke kunne vært fjernere. Flyet vårt til Ganddal – via Sola – gikk – eller skulle gå – klokken 0905 lørdag morgen. Som vanlig ble det litt stress med pakkingen, og et allerede stramt tidsskjema ble ytterligere svekket av at det akkurat den natten skulle snø mer enn jeg kan huske det har gjort her på vestlandet. Dette var noe vi oppdaget i det vi kom ut døren, og hadde de ti minuttene det tar å gå hjemmefra til bussholdeplassen. Med rullekoffet i dyp snø kunne det ikke gå, men heldigvis hadde flybussen noen av de samme problemene som vi hadde, slik at den også ble forsinket. Og vel ombord i den hadde vi god tid.
Den gode tiden skulle bli forsterket av at flyet ble forsinket, først med 25 minutt, så med noen små timer. Også Flesland hadde problemer med det for oss som ikke følger så godt med på værmeldingen uventede snøfallet. Men til slutt ble rullebanen måket, og isen på flyvingene og resten av flyet fjernet, og vi kunne ta av for den korte flyturen ned til Sola. Der stod mor og ventet, Tonje kom senere samme dag og har sin Espen, og så kunne den første julen med hele vår nye familie samlet begynne.
Russisk julehandel med russisk tålmodighet
Begrepet russisk tålmodighet var noe jeg kom da jeg på fjerde timen eller var det femte satt i en butikk og ventet mens Olia fløy rundt og fant julegaver. Som de fleste andre substantivfraser med russisk som adjektiv er det fint, fordi det ikke er så greit å vite hva det betyr, samtidig som det er rikt på assosiasjoner. Jeg fikk unna noen minutter mens jeg tenkte over hva det var. Russere kan jo vente et helt liv på noe som aldri kommer og som de vet aldri kommer, i den betydningen er tålmodigheten endeløs. Det samme gjelder for russiske fiskere, de sitter ved siden av stangen.
Samtidig er ingen tålmodighet kortere enn når en russer føler han har ventet nok, eller noe skal skje med en gang. Olia hadde tjukt av slike avgjørelser i løpet av julehandelen. Plutselig hadde hun funnet noe, og da kunne ingen prislapp hindre henne i at nettopp denne tingen måtte vi ha.
Vi reiser hjem i morgen, så jeg rekker ikke å skrive ferdig posten i dag. Nå er det vanlig pakke- og leggetid.
Kampen om å få min ukrainske kone til Norge!
Jeg har skrevet tre poster (1, 2, 3) tidligere om bryet og byråkratiet som må til for å få min ukrainske kone, Olga Iurzhenko, opp hit til Norge. Kampen er nå forbi, i det dette postes er jeg på Flesland og henter henne. Nå skal det være slutt på at vi må reise fra hverandre etter feriene, nå kommer hun for å bli her. Familiegjenforeningen er gått i orden. Den beste julepresangen jeg kunne tenke meg, er i år blitt meg gitt.
Brevet mottok jeg om det var andre eller tredje desember. Jeg hadde allerede levert inn en liten permisjonssøknad på jobben, jeg ønsket en dag ekstra juleferie, så jeg kunne være en dag ekstra i Kiev. Utenom dette, så var det en så prosaisk grunn at jeg tenkte jeg skulle vente med å kjøpe billetter til etter 5. desember, da kredittkortsystemet til Skandiabanken innleder en ny periode, slik at beløpet først ville blitt trukket i januar.
Så ble altså alt snudd på hodet med et brev fra UDI om at søknaden var innvilget. Jeg skrev en liten mail til dem etter at jeg hadde vært på politistasjonen forrige gang, og lurte på sjansene for at søknaden skulle bli ferdigbehandlet til jul. Det kunne de ikke garantere. Likevel kom altså godkjennelsen kort tid etter. Jeg vet ikke om denne mailen hadde noe å si, mitt inntrykk er at de aller fleste skriver slike mailer, og alle oppriktige søkere har selvsagt lyst til å få sin kjære hjem til jul.
Med meg gikk det altså bra. Nå blir det julefeiring for hele familien hjemme på Ganddal, julaften blir hos min sster Tone på Klepp, og det eneste som nå er trist, er at vår kjære far som døde i fjor ikke får være med og oppleve dette. Ellers har vi mye å være lykkelige for i storfamilien Salen med forgreininger nå for tiden.
Olias familie kommer til å feire julen som vanlig i Kiev. De kommer selvsagt til å savne henne, men virker stort sett til å være glade over at hun har funnet seg en mann, og at det ser ut som det går bra med oss. De ønsker henne lykke til, og kommer helt sikkert til å gi henne en følelsesladd avskjed når de sender henne på flyet i morgen formiddag. Avskjeden vil heldigvis sjelden bli for mange månedene om gangen. I slutten av februar er det vinterferie, og da går turen til Kiev for Olia og meg.
Nå skal vi imidlertid ha noen deilige og spennende måneder sammen i Norge! For første gang skal vi nå også ha hverdag sammen.
Min kone kommer!
Jeg hadde strengt tatt tenkt å vente med å skrive om dette på bloggen, men jeg greier det bare ikke. Det fyller jo hele dagene mine, og jeg tenker ikke på annet. Tirsdag hadde jeg tenkt å kjøpe meg god fiskepudding fra Manger å ha til middag, men tenkte at om jeg kjøper den, vil jeg bare spise halve, og så vil Olia og jeg ha en halv pakke fiskepudding å slite med den uken hun kommer, og vi skal spise festmiddag hver dag. Jeg kjøpte fiskepinner i stedet. Det var den første avgjørelsen tatt med direkte hensyn til at hun kommer.
I dag opprettet jeg kontoer for henne på de to datamaskinene mine, den bærbare og den stasjonære. Jeg valgte ut bilder og skrivebordsbakgrunn og skjermsparer, og ordnet det slik at hun skal få russisk språk på den ene, og norsk på den andre. Jeg innstilte også GoogleEarth på russisk, og merket av mitt og hennes og min mors hus på det, så hun lett skal finne frem.
Jeg kjøpte også en liten potteplante, en julestjerne, tror jeg den heter, liten og søt og billig. Jeg kjøpte den opprinnelig med potte og det hele, men siden det viste seg at jeg allerede hadde en potte å bruke (hvem kunne vite det?), gikk jeg straks tilbake og fikk byttelapp. Byttelappen var akkurat som jeg liker den, en vanlig postit-lapp, laget med to stempel oppå hverandre, og underskrift med bare fornavn, og for sikkerhets skyld med kr både før og etter beløpet. Det skal være litt feil, det feilfrie er umenneskelig.
Så gikk jeg hjem og skiftet ut plastduken med en tøyduk, og satte blomsten på. Dermed er alt så å si klart. Jeg har også tenkt å kaste alle tingene som ligger på gulvet før hun kommer. Siden mor var her bare for noen uker siden er det egentlig ganske ryddig, og i alle fall ganske rent, egentlig. Jeg har vasket tøy. Alt er klart.
Nå kan hun bare komme.
