Marte og Hernans bryllupsfest!

Brudeparet Marte og Hernan

Denne posten er reservert bryllupsfesten til Marte og Hernan. Den vil bli skrevet, når jeg får tid. Og tid har jeg nå, mandag formiddag, nok en gang på litteraturhuset i Oslo og den utmerkede kafeen der. Suppe og nettilgang, som sist, som sist.

Bryllupet begynte jo litt for min del da jeg møtte Ingrid i Oslo, for å gjøre ferdig vårt lille innslag til festen, og bare reise sammen til Fredrikstad og bispegården hvor bryllupet skulle være. På stasjonen på vei traff vi også Anne Merete og Linn, som også hadde innslag å gjøre ferdig, og som kom seg til stedet vi skulle være mye mer elegant enn oss. De gikk fra stasjonen, vi tok taxi. Og vi kjørte feil vei, verken vi eller den hyggelige taxisjåføren visste helt hvor bispegården var, så vi tok en liten omvei ned til gamlebyen og lette litt rundt der, før vi - altså i flertall, både Ingrid og taxisjåføren, i tillegg til at Anne Merete ringte meg, som hadde ringt henne (for å ta samme taxi) - tok noen telefoner og fant ut vi skulle tilbake. Men det gikk greit, sjåføren skrudde av taksameteret, det ble en fair pris, og en fin sightseeing til en fin gamleby, og så var bryllupet i gang.

For det første tar aldri jeg særlig mange bilder slike fester, og for det andre klarer jeg ikke helt å laste dem opp når jeg har tatt dem, men denne bispegården var akkurat så idyllisk som man forventer av en slik gård. Den lå like ved Glomma, stor, flott hage, og stort hus med ærverdig arkitektur, fra begynnelsen av 1900-tallet, var det vel, 1916, hørte jeg kanskje, men dette skal jeg ikke si for sikkert. Nåvel, og med punsj og hyggelige folk, der det siste var soleklart viktigst, var det lett å komme i stemning, og vi gikk jo rundt og småpratet og var akkurat som vi er fra de finere familier, som vi jo også på sett og vis er, uten at vi vel helt føler det slik. Eller det var akkruat slik vi følte det denne dagen.

Vertskapet hadde tatt i når det gjaldt mat, med bugnende bord av reker, krabber og blåskjell, pluss grillmat og fullt opp med salater, og dressing, og brød, og alt som skal være med. Ingrid og jeg kom som de siste inn til måltidet, da vi på en gitar måtte finne grepene til en sang vi skulle spille, og det førte til at vi måtte ta de plassene som var igjen og ledige. Slik havnet jeg på bord med Martes slekt, og det var jo riktig trivelig, det var trivelig fra start til mål denne festen her.

Og underholdningen - eller talene, som det strengt tatt skulle være - bar godt preg av at Marte har en fortid fra teatermiljøet i Bergen, studentteateret, uten at søskene hennes stod noe som helst tilbake for dem (eller oss, jeg også var jo strengt tatt med i dette teatermiljøet). Deres familiekvartett, eller il quattro di familigia, eller hvordan det het, og deres tale og sang over melodien Halleluja, av Leonard Cohen, det var virkelig morsomt. Ja, hybelvenninne til Marte hadde en artig vri, og tok sin del av ansvaret for at dette bryllupet fant sted, siden det jo var dem som fikk frem latinamerikainteressen hos Marte. Anne Merete fra filmskolen, med en proff regi på en tja, tja, la oss også kalle det proff opptreden av Marte selv, det ble riktig så morsomt, og Merete må ikke glemmes, og det er flere som ikke må glemmes, som jeg sikkert likevel har glemt, og før vi visste ordet av det var klokken to på natten.

Eller så var den noe helt annet. Sjelden har vi hatt en sterkere følelse av at tiden gikk helt av seg selv. Og jeg må jo nevne talen til brudens mor og til brudens mann, det var flott å høre på, det er jo noen ekstra utfordringer når brudgommen kommer fra Chile og har reist til Norge uten verken slekt eller venner, ingen av dem hadde anledning til å komme i bryllupet, enda de garantert gjerne ville. Særlig ble jeg imponert over Hernans tale helt til slutt, han er jo verken særlig vant til verken å snakke engelsk eller holde taler, men når man vet hva man vil si, kommer ordene av selv. Det beviste han til gagns i går, sjelden har ordene “I love you so much” blitt bygget så godt opp, som han fikk det til i går kveld.

Det var også kaffe, og vi stod ofte ute i hagen, eller så stod vi inne og noen ganger danset vi. Marte har jo så mange kjekke venner, så det vrimlet av folk morsomme å snakke med, vi ser jo hverandre omtrent aldri uten at Marte er der som sentrum. Og det er like gøy hver gang, bortsett fra at det noen ganger er gøyere.

Til slutt var det ikke mulig å få mer vin i bruden, hun nektet plent, nå var det nok, og da var det nok for alle. Da var festen slutt. Riktignok var det ikke så mange igjen på dette tidspuntket, Hernan, Marte, Hilde og jeg, og det var også blitt morgen og lyst for lenge side, så det var helt forsvarlig å legge seg.

Jeg vil dog ikke si at festen sluttet med dette. Neste dag var det frokost i timevis, jeg for min del hadde opptil flere tog som gikk fra meg, fordi jeg holdt det som helt riktig prioritering å spise mer og drikke mer kaffe, og snakke med de stadig nye puljene som kom for å spise frokost i det bugnende kjøkken.

Først klokken 1537 reiste Heiki, Anne Merete, Hilde og jeg med toget tilbake til Oslo. Først da var bryllupet ferdig. Og det var et bryllup helt fortjent for Marte og Hernan, gratulerer så hjertelig og takk for at jeg fikk være med.

 

 

I Oslo for å feire bryllup

Tiden vil vise hvordan jeg får skrevet denne posten. Foreløpig er den skrevet på forhånd, og antageligvis vil alt ha gått bra. Jeg har fått mitt visum til Russland i går, jeg har sovet hos min gamle venn og klassekamerat, Øystein Vatland, og jeg er vel temmelig nøyaktig når dette postes på vei til bryllupsfesten til Marte og Herman. Den foregår på Borg bispegård, om jeg nå ikke har misforstått helt, og jeg tar toget bort dit sammen med Ingrid.

Og som ventet er innledningen oppfylt til minste detalj. Alt som har kunnet gå bra, har gått bra, og i tillegg har det dukket opp et par nye ting jeg ikke har tenkt på, som også har gått bra. Det viktigste var selvsagt å få ordnet med visumet, det var det spenningen var knyttet opp til i går. Jeg kom jo ganske sliten og søvnig til Oslo, jeg sover jo godt i sånne stolseter det går an å lene tilbake, men det er det ikke alle som gjør, og blant dem som ikke gjorde det natt til fredag, var det i min vogn ei som hadde en fryktelig hoste. Hun har seg selv å takke, og har bare godt av å lese denne posten om hun finner frem til den, hun har levd et usunt liv, og nå måtte alle vi som satt i samme vogn som henne, lide for det. Hun skiftet mellom å holde oss våkne og å vekke oss.

Men allright, hun er snart glemt, i Oslo var oppgaven først å komme seg bort til Drammensveien 74 der det russiske konsulatet er. Jeg hadde skrevet ut på Trafikanten på forhånd, og visste hvordan jeg skulle finne frem, det var buss 13 til Skarpsno. Der gikk jeg av, og det var allerede klokken fem på halv ni god kø utenfor av folk som ventet til åpningstiden klokken ni. Jeg tok bilde av køen, og vil poste det her når det er klart. Jeg var den siste som fikk sitteplass på muren, før køen svingte bort fra var det Leiv Eriksens gate, eller hva det var, den sidegaten der inngangen er, til Drammensveien. Der fikk jeg en god frokost. Klokken 0900 slapp alle inn, og jeg var godt optimistisk da køen ikke strakk seg ut av bygget, som jeg har hørt den pleier å gjøre. Min venninne Ingrid hadde instruert meg i å finne riktig kø, det er en kø for levering av søknad, en for avhenting, dessverre sørget jeg så godt for å unngå køen for avhenting, at jeg glemte å sørge for å stille meg i køen for levering. Så jeg stod et kvarter i køen for Non-Visa matters, og mistet et par plasser på det. Jeg må få sagt at ingen av køene beveget seg dette første kvarteret.

Og køen for levering av søknader beveget seg ikke den neste timen heller. Nei, den stod helt stille, kvart over ti var første person ennå ikke ferdig behandlet. Så noen begynte å bli bekymret om det i det hele tatt ville bli mulig å bli ferdig innen stengetid klokken 1200, for meg var jo dette helt avgjørende, men den lange behandlingstiden for den første skyldtes at hun var fra et reisebyrå, og hadde en 15-20 søknader å levere, så når hun var ferdig, gikk det nokså radig. Et par plasser før meg var det en fyr som fikk søknaden avslått, han manglet en ordentlig invitasjon, invitasjonen var ufullstendig, så jeg var smått nervøs da jeg leverte mitt, gikk det galt var det virkelig knapt med tid å få rettet det opp når flyet går mandag. Men det gikk bra med en gang, jeg trengte ikke engang levere flybillettene, invitasjonen fra waytorussia (sjekk link i annen post, eller søk på Google, de er å stole på og anbefale) holdt alene, i tillegg til den ferdig utfylte visumsøknaden. Med 1000 kroner i ekspressavgift fikk jeg visumet i løpet av 20 minutter, og er klar til å reise til Russland! Russland! Russland!

Etterpå gikk jeg opp på litteraturhuset, og fikk lest litt og stjålet meg til en høneblund også, joda, sovehjertet er det ingenting å si på, i en stol der inne i butikken duppet jeg godt av et kvarter, og var greit uthvilt. Lesingen av “Døden og Pingvinen” gikk radig og var en fornøyelse, og etterpå var det fiskesuppe og internettilgang. Fine sammenstillinger, forresten, døden og pingvinen, internett og fiskesuppe. Så gjensto noen små innkjøp, før jeg startet på neste russiske bok, “Nattely for en gyllen sky”, av Anatolij Pristavkin, som i anstendighetens navn ikke holdt samme kvalitet, den skal leses raskt for å få ut av verden. Jeg hadde middag på Dolly Dimple, men der virket ikke i internett, så hele hensikten med å spise der, forsvant med det bort.

En fin og vellykket dag - ytterst vellykket, jeg fikk jo visum - og forresten glemte jeg å si at jeg fikk ordnet meg soveplass natt til mandag også, godt med venner! - ble avsluttet med å komme hjem til leiligheten til Øystein, og Kristin, som han bor med, og Ida, som er barnet. Kristin gikk tidlig og la seg, mens Øystein og jeg gikk ut og la oss ikke tidlig i det hele tatt. Vi hadde jo mye å snakke om, riktig mye, det er jo noen år siden sist, og for alle de årene siden var det jo heller ikke altfor mye, det var på begynnelsen av 1990-tallet på Sandnes vgs det virkelig var noe, med lunsj i kantinen hver dag, den ene dagen kjøpte han melk, den andre jeg, og slik gikk tre år.

På sofaen hadde jeg en god natts søvn, og våknet som jeg alltid gjør når jeg er på tur - helt uthvilt. Hele dagen frem til nå klokken ett, har gått med til å spise frokost og drikke kaffe, særlig det siste. Klokken 1513 kommer Ingrid til Oslo S fra Lillehammer, da skal jeg møte henne, og cirka klokken litt over fem går toget til Fredrikstad, eller der vi skal, 1715 tror jeg det var, og nøyaktig da vil denne teksten bli postet. Om bryllupet skriver jeg i morgen. 

 

Sandnes - Oslo, Oslo - Moskva, St. Petersburg - Kiev, Alicante - Bergen

Det er et ork å skulle reise, spesielt når Russland er involvert. I hele dag har jeg holdt på å lete frem billetter, og bestemme meg for reisemål. Som dere ser av overskriften, er det ennå et stykke igjen før alt er bestemt og ordnet. Spesielt når Vladivostok skulle vært med der, og Krim-halvøya. De har ingen bråhast. Den siste det virkelig gjelder om, er fra Kiev til Alicante, det vil si, Torrevieja, der ferien skal avsluttes.

Velvel. Fra Moskva til Vladivostok skal jeg nok komme meg, hvis det er plass på toget. Det ordner jeg i Russland, hvis det lar seg ordne. Og fra Vladivostok til både Moskva og St. Petersburg finnes det nok av fly, den vil ikke bli noe problem, og prisen ser stabil ut. Fra Kiev til Alicante, eller Sør-Spania, er det dyrere enn jeg setter pris på, så der må jeg tenke litt. Jeg kan kjøpe den dyre billetten, som helt mathcer den vanvittig mye lengre reisen tvers over Russland fra Vladivostok til St. Petersburg, den lengst tenkelige flyreise uten å krysse noen landegrense. Puslereisen sånn cirka tvers over Europa er like dyr. Men det er greit, det er greit, jeg kjøper den billetten som er, eller så finner jeg på noe kreativt, fly til Barcelona og tog ned, eller noe, det blir billigere, men mer strevsomt, vi får se, vi får se.

Å ordne alt dette har tatt hele dagen, og vel så det. Mye av det er akutt viktig, med tanke på visumet jeg skal få meg til Russland. Så vidt jeg vet, må man ha både innreisebillett og utreisebillett for å få det innvilget. De har jeg nå, inn til Moskva, ut til Kiev. Jeg tror man må ha gyldig reiseforsikring, det står i hvert fall oppgitt på nettsidene, men jeg vet jeg har reist tidligere uten forsikring. Og så er det bare å håpe at alt med invitasjon og søknad er korrekt. Det er knappe tidsmarginer. Jeg tar nattoget til Oslo natt til fredag. Fredag mellom 0900 til 1200 har jeg å ordne opp på den russiske ambassaden. Skulle det mot formodning gå galt, har jeg tid mandagen også, før flyet går klokken 1645.

Midt oppi alt dette er det også bryllup med Marte og hennes Hernan, det er lørdagen. Du verden så mye gøyere den festen vil bli, om alt da er ordnet og alt under kontroll. Jeg håper det, håper inderlig det.

Utenom dette har starten på ferien gått med til å klargjøre og ordne det nye vidunderet av en datamaskin jeg har fått meg, herlig beskrevet i en tekst som skulle vært postet i går, men som er i et format jeg ikke får ut på bloggen. Og så lenge det er helg, er det ingen som kan svare meg på hvordan jeg skal komme rundt poblemet.

Nåvel, tingene er med andre ord akkurat som vanlig, fullt av ting på gang og sånn halvveis under kontroll. Det ordner seg nok, og om ikke, er det bare å improvisere, det har jeg lang erfaring med. Og dagene frem til avreise Oslo vil bli brukt til å ha litt ferie her i Rogaland også. Store planer har jeg ikke, små planer har jeg, og uklare er de. Sånn er hele livet mitt.

Hewlett-Packard (HP Pavilion tx2010)

Denne posten var lenge skammelig dårlig, den skulle inneholde et triks jeg får til med den nye datamaskinen min, den som er nevnt i overskriften, men selv om trikset virker som bare juling, får jeg ikke resultatet av det ut på bloggen. Jeg har forsøkt noen omveier, og hatt håp om å få det til, men har greit mislyktes i alt. Alle forsøkene er imidlertid ikke uttømt, så inntil da, vil dette være en ventepost.

*

Etter iherdige forsøk fikk jeg det ikke til denne gangen heller, så posten får fortsatt vente. Ergerlig, for jeg greide det jo med postkortet (sjekk Spania-post i begynnelsen av august).

Sommerferie…

Oioioi for en sluttspurt det var. Jeg var opprinnelig fristet til å ha utropstegn etter overskriften, men tre punktum føles riktigere nå. Det har vært så hektisk de siste dagene, med sensorarbeid på jobb, og planlegging og ordning av ferien på kveldene og ettermiddagene og smått om nettene. Lærerjobben er jo noe jeg ikke skriver så mye om her på bloggen, den kan jo bli lest av hvem som helst, og elever som skal ha eksamen kan godt leve i inntrykket jeg levde i mens jeg selv var elev, og student: at eksamen var noe man hadde, og karakterer var noe man fikk. At det var noen som måtte sette dem, var ikke noe å tenke på.

La meg dog få sagt at kollegene jeg rettet med var meget stødige folk, som kan gi dem som har mistet den troen tilbake på lærerstanden.

Etter å ha sensurert ferdig, var det å legge siste hånd på pakkingen. Noe som for meg betyr, å pakke absolutt alt fra begynnelse til slutt, og nå som turen skal ende i Russland og en litt uklar tur med den transibirske jernbane, er det stressende mye å tenke på og kanskje måtte ta med. Når det nå er gjort, og ferien er begynt, er tiden ikke inne til utrop, men til stille ettertenksomhet.

 

 

Tradisjonsrik tur til Ulriken

I dag er dagen for feiring av nok et vellykket semester. Det begynte så vidt jeg husker i 2001, da jeg virkelig også hadde noe å feire, jeg hadde etter en eventyrlig sluttspurt blitt ferdig med hovedfaget mitt i historie. Martin og jeg tok med oss to liter vin, og litt biffkjøtt og overdådig tilbehør, og gikk til topps på Ulriken, og ble der utover natten. Siden har vi gått hvert år, og alltid med et selvsagt mål om at årets tur skal overgå den forrige.

Erfarne som vi er slike turer, vet vi at det vi alltid savner mest utover kvelden slike turer, er mer vin, og fra to liter er det jo mye å gå på, år for år. Vi har også utvidet med bedre lunsj, dessert, snacks og stadig dyrere biffkjøtt og marinade. Følelsen av overflod er viktigere enn selve overfloden, det skal ikke mangle på noe, og man skal alltid ha følelsen av at det er mer å ta av. Sånn er det av og til.

De hadde meldt kraftig regn, men det har jo ingenting å si for oss, vi fikk forresten sol og skyfritt, og varmere enn ventet, men turen gjennomføres ordentlig uansett. De to første årene var det strålende solskinn og helst for varmt, siden har vi hatt regn hver gang. Det har ingenting å si.

Nå går jeg.

Visum til Russland (og billetter til Moskva)

Det skjer hver gang, og har selvfølgelig skjedd igjen. Jeg passer ikke å reise til land der man må planlegge og ordne på forhånd, Russland er midt ved siden av blinken. Første gang var det min gode venninne, Ingrid, som den gang bodde i Oslo, som hjalp meg. Etter at jeg litt for sent hadde fått invitasjonen fra språkskolen jeg skulle på, sendte jeg denne til henne, og hun gikk to ganger til den russiske ambassaden og ordnet det akkurat i tide. Neste gang var det enda mer på håret, en fin historie som fortjener å bli litt utbrodert.

Ingrid skulle på ny ordne, jeg tapte en del tid på at jeg misforsto og trodde språkskolen ordnet visum direkte, at jeg ikke trengte oppsøke konsulatet. Da jeg skjønte jeg måtte det, var det allerede nokså hektisk, og enda mer hektisk ble det, da det ved første forsøk ikke gikk, fordi jeg ennå ikke hadde utreisebilletten. Det skyldtes enkelt og greit at jeg ikke hadde utreisebillett, jeg hadde tenkt å planlegge det litt underveis, se litt hva som skjedde. Sånt går ikke i Russland. Så jeg måtte kjøpe flybilletter, og de måtte jeg kjøpe fysisk og samme dag, det var ikke mer enn tiden å veien å sende billettene til Oslo, gå på konsulatet og bestille visum, hente det, og sende det tilbake sammen med billettene og alt i hop. Så sendte jeg det altså tirsdagen, når flyet mitt skulle gå lørdagen (eller om det var søndagen eller tidlig mandagen). For sikkerhets skyld var Ingrid også ute på seiltur, og kom hjem onsdag kveld, og for virkelig å gjøre det spennende, hadde ikke forsendelsen kommet frem, da hun kom hjem. Jeg hadde også i kjent stil ikke skrevet ordentlig adressat, jeg hadde skrevet Ingrid Nilsen, eller toppen Ingrid W. Nilsen, når det var Ingrid Weme som var navnet som stod på postkassen. Og leiligheten var vel registrert på hennes kjære mann, Pål, og jeg var slett ikke sikker på om jeg i farten hadde skrevet ned avsenderadressen, det hastet jo slik å få den av gårde.

Så torsdagen var en spennende dag. Om et par dager gikk flyet mitt til Moskva, og billetter og pass var på avveie, og om det ble funnet, gjaldt å få visum for å kunne benytte seg av dem. Og visumkontoret har åpent 0900 til 1200 hver dag, de stenger bom på tiden, og bryr seg nullnix om noen blir stående igjen uten visum, deres problem. Og køene er så lange, at det er slett ikke sikkert du slipper inn, selv om du møter til åpningstiden. Det hastet altså virkelig. Og jeg ringte postkontoret, de hadde ikke kjørt ut dagens sending, men de fant pakken jeg hadde sendt, den lå klar til å deles ut sånn i 13-1400 tiden, altså etter ambassaden var stengt. Det nyttet ikke, så Ingrid måtte hente pakken på posten selv (all takk til henne som gjorde det!), og med mobiltelefon og bil gjennom Oslos gater, på jakt etter rette postkontor, holdt hun kontakten med meg, som ikke hadde annet å bidra med, enn å sitte i solen hjemme og holde roen så godt det lot seg gjøre.

Det var en gledens melding når pakken var hentet og alt var på plass, det så meget lovende. Så kom neste melding - verdens lengste kø. Og neste melding - køen har ennå ikke beveget seg. Og neste - køen har kanskje beveget seg litt, men ikke sånn at man legger merke til det. Til slutt måtte vi ringe, det var klart, at i den køen var det ikke sikkert hun ville slippe inn i tide, og fikk hun ikke visumet denne torsdagen, ville hun ikke rekke å sende den til meg, så jeg fikk den før flyet gikk. Men så tok vi en sjefsavgjørelse på hver vår kant, hun at hun bare måtte forbi denne køen, jeg at jeg bare måtte betale hva det kostet for å få visumet straks med en gang. Den kombinasjonen ordnet alt innen et kvarter, jeg skjønner ennå ikke hvordan hun fikk seg forbi køen, jeg betalte 1000 kroner for øyeblikkelig visum. Hun sendte det i posten, og neste dag fikk jeg det. Og på flyet til Mosvka satt jeg som den selvfølgeligste ting av verden. Jeg hadde fire fine uker der, og en eventyruke på reise nedover Volga. Nei, det var saker, det var ferien sin.

Etter en sånn erfaring skulle man trodd det ikke kunne bli verre, det kunne det altså. I fjor gikk det så galt at jeg rett og slett ikke greide å skaffe meg visumet. Jeg tenkte jeg skulle ordne alt sammen mens jeg var i Hviterussland, og jeg kom så langt som at jeg fikk skaffet meg en invitasjon, og tilbrakte vel noe sånt som et døgn ved den russiske ambassaden, sammenlagt, før det kom for en dag at søknaden ble avslått, fordi jeg ikke hadde originalinvitasjonen. Det var ikke så lett for meg å ha den, for jeg hadde vel egentlig ikke noe særlig med postadresse de kunne sende den til. Da var jeg regelrett ergerlig, og husker jeg gikk i regnet i Minsks gater, i regnet i Minsk, og uten visum, det var stusselige greier. Men denne historien fikk en god utgang, jeg reiste i stedet til Kiev, og der var det jo veldig fint, jeg har vært der to ganger siden.

Og jeg skal dit sikkert igjen nå i sommer. Men så langt er ikke sommerferien planlagt ennå. Det jeg imidlertid har fått på plass, er invitasjon til Russland, og billetter til Moskva. Jeg var fordømt for sen til å få forretningsvisum, jeg var jo innstilt på å være der bekymringsløst uke etter uke, men behandlingstiden for invitasjon til forretningsvisum er minst 18 dager, minst, hvis man ikke virkelig blar opp, og i tillegg kommer behandlingen av selve visumsøknaden, og selvfølgelig all postgangen. Jeg ville med andre ord ikke få visumet i tide til å kunne benytte meg av det.

Så derfor ble det turistvisum, en måned. Jeg tenkte jeg kunne hente det ved konsultatet i Kiev, men det konsulatet innvilger ikke turistvisum for mer enn 14 dager. Så da blir det i Oslo. Og det passer jo fint, da kan jeg gå i bryllupet til Marte og Hernan, og flybillett til Moskva kostet under 1000 kroner min reisedag.

Dermed er følgende reiseplan i boks. Jeg reiser hjem til Stavanger, nei, jeg mener selvfølgelig Sandnes, eller Ganddal, selvfølgelig, mener jeg, hva er dette for slags rot? Jeg reiser til Ganddal neste helg, videre til Oslo torsdagen etter, ordner visum, går i bryllup, og reiser til Moskva mandag 30. juni. Hva i all verden skal jeg gjøre i Moskva? Se det er neste punkt i planleggingen, jeg har visuminvitasjon frem til 29. juli, så det er nok av tid å fylle. Og hovedplanen er fortsatt å komme meg på den transsibirske jernbanen, målet er Vladivostok, den reisen tar en uke en vei. Og den går tirsdager og fredager, så vidt jeg tror. Vi får se, vi får se. I Russland er det for meg veldig vanskelig å mislykkes, der blomstrer jeg opp og føler jeg blir helt ekte.

Nåvel, denne gleden er ikke å ta på forskudd. Så lenge visumet ikke er i hende, er jeg slett ikke sikker. Men nå er altså invitasjonen mottatt (for interesserte, jeg bestile den fra www.waytorussia.com, de er til å stole på, og opplyste elskverdig om problemene med visumsøknaden min, om jeg skulle hente den i Kiev) og billettene bestilt. Det er da noe.

 

Avslutning på skolen og med stand up

Det er hektisk om dagen, så hektisk at jeg knapt har tid til å ordne det viktigste, som er visum til Russland. Jeg har nå kommet dithen at jeg har fått en invitasjon, men derfra til visum, det er slett ingen selvfølge, og slett ikke opplagt hvordan å gjøre det. Men foreløpig må det bero, det er også andre ting presserende.

For eksempel var det avslutning med avgangselevene ved Bjørgvin videregående skole i går. Vi har tradisjon for å gjøre det på Neptun hotell, og vi gjør det litt høytidelig med å kle oss opp og spise en bedre middag og holde litt avslutningstaler, høytidsstemte og ikke fullt så høytidsstemte. De pleier å bli godt besøk av både lærere og elever, og det er bra, for det er en fin tradisjon.

Jeg kunne ikke bli så lenge, for i dag skulle jeg være sensor i muntlig eksamen. Det passet meget dårlig med tanke på dette visumet jeg holder på å skaffe meg, der en dag fra eller til fort kan spille en rolle, men sensoroppdrag går selvsagt foran alt, så sånn gikk dagen i dag. Jeg var ikke hjemme før i tretiden.

Og da måtte jeg flikke ferdig stand up showet jeg skal ha i kveld, eller innslaget. Jeg kommer til å kjøre en variant av det jeg gjorde i Stavanger, det er jo fortsatt ingen i Bergen som har sett det, og jeg trenge jo rett og slett trening i å gjøre ting flere ganger. Dessuten har jeg ikke i det hele tatt hatt tid til å lage noe nytt. Det er på Ricks klokken 2100, og jeg er en av 6 komikere, alle fra Bergen, tror jeg.

I morgen blir heller ingen hvile, for da er sensorretting av sentralgitt eksamen, karaktersetting og ytterligere arbeid med visumet, men så, men så, men så…

 

 

Humorfestivalen i Stavanger 2008

Så er jeg tilbake i Bergen og hverdagen, som jo slett ikke er noen hverdag, ikke i nærheten. Og det var det jo enda mindre i Stavanger på humorfestivalen. Det aller viktigste på slike festivaler er jo å ha det bare gøy, og her holdt vi ingenting igjen på avslutningskvelden. Etter at vi hadde holdt vår siste opptreden på Cementen, der særlig Vidar hadde en god dag, var det bare å sette seg i baren. Nå hadde vi hotell og hele kvelden sikret.

Vi får aldri venner nok, og Stavanger bidro både med publikum og andre publikummere som ville være med oss, eller kanskje skal vi bare si at vi bidro med oss selv, til dem, det ble uansett riktig gøy. Først var det på Cementen, siden på et kunstgalleri der Lauraine ordnet plass, og det også ble ordnet litt av hvert annet. Det ble ordnet såpass mye utover kvelden, at det for mange var uklart hvordan vi egentlig ordnet oss tilbake på hotellet, og aller mest inn på rommet. Det er den slags mirakler livet gir.

Dagen etter var en dag å ta det med ro. Det gav seg liksom selv. Vi hadde to oppgaver, det var å spise frokost og å ta båten hjem, og om frokosten gikk fløyten, var det vel ingen som ville hisse seg opp. Jeg våknet i alle fall en time hotellfrokosten var avsluttet, og det har jeg aldri i mitt liv noensinne gjort. I stedet gikk vi alle og hadde dagens eneste måltid, frokost, lunsj og middag i ett - selvfølgelig en skikkelig biff. Da er det klart, vi har vært på festival.

Båten gikk klokken fem. Vi greide som vi også greide på nedturen å sette oss i maskinrommet, som Christoffer kalte det, rommet rett over motoren, som det var, men hva Christoffer kalte det, gav en mye bedre ide om hva det egentlig var. Med dette var vi sikret at vi ikke kunne snakke sammen, og heller ikke sove, bare sitte der i støyen. Det var jo morsomt nok.

Klokken 2130 la båten til kai, og vi gikk hver til vårt for et par dager. Allerede onsdag er det ny komikk på Ricks, både Grim og jeg skal på, av dem som var på båten, og i tillegg Tor Inge, i hvert fall. Det blir en fin kveld på hjemmebane. Og så er det sommerferie for min del, mens de andre vil holde det gående sommeren igjennom.

Det gav virkelig mersmak å være på tur, takk til Humorfestivalen som booket oss og stand up Bergen for alle som fikk være med.

 

Og stand up Bergen på Cementen

Humorfestivalen går sin gang. I går var den store dagen for oss, da vi spilte Bergen stand up show, “Bare det beste”, på Sandnes Brygge. Jeg hadde første versjon av manuskriptet klart 15. april, siste et par timer før forestillingen. Hele dagen gikk som vanlig med til å flikke og pusse og memorere manuskriptet, det gjaldt jo om å slå litt til på hjemmebane. Både slekt og venner kledde seg opp og reiste ned for å se, veldig hyggelig.

Først var det Usett og Uhørt klokken 1900, fra Bergen stilte Anders Dahle, Anders McAuley og Selda Eikiz, de hadde en flott scene og sikkert et flott show, men dessverre var det ikke så mange som så det. Jeg så det heller ikke, jeg måtte som vanlig straks i gang med å gå frem og tilbake og lære meg teksten. Sjelden har jeg gjort det i så vakre omgivelser, som der ute på Bryggen, i kveldssolen ved Gandsfjorden.

Jeg var første som skulle på etter pausen. Før pause hadde Grim og Thomas levert sine ting, ettersom jeg forstod, selv om det ble rapportert om en varm scene med sterkt lys, og et publikum som mer satt og fulgte med, enn jublet og lo. Jeg fikk jo en del gratis, med slekt og venner i salen, men det var også for meg litt strevsomt å stå på en scene, der man noen steder ble så blendet av lyset, at man ikke så noen ting av publikum. Men det gikk greit for meg også, jeg hadde jo et virkelig gjennomarbeidet manus, og selv om det har potensial til å bli utført enda bedre, skal ikke jeg være den som klager. Publikum jeg snakket med var storfornøyd, og det er jo temmelig akkurat målet.

Etterpå reiste gjengen til Stavanger, mens jeg ble igjen og festet litt med mine vakre søstre og Jarle og gjengen. Klokken halv to reiste jeg til Stavanger og hotellet, hvor jeg gikk rett til sengs på Skagen brygge hotell. Etter å ha sovet godt ut, var det solid hotellfrokost og endelig solid avslapning, i dag er det ikke noe manuskript som skal innlæres eller gjøres ferdig, det er bare å kjøre på med showet fra i går. Det kommer til å sitte enda bedre i dag, vil jeg tro.

For interesserte - og alle i regionen bør være det  - er det på Cementen i Stavanger, i kveld klokken 2100. Det koster 150 kroner, og man må sikkert møte litt tidlig for å være garantert plass. Etterpå blir det fest, og denne gangen har ingen av oss opptredener i morgen, i kveld kan vi gi alt. Og det skal vi gjøre.

Velkommen med!