En hektisk dag

Denne dagen hadde jeg min første opptreden som stand up komiker utenfor Bergen, og det ble litt av en, litt av en, litt av en dag.

Det begynte som vanlig kvelden og natten før, som vanlig ble jeg sittende litt utover natten med diverse ting, som vanlig fikk jeg ikke pakket det minste, og som vanlig skulle jeg på jobb kvart over åtte. Jeg hadde møter og timer hele dagen fra kvart over åtte til fem over to, flyet til Oslo skulle gå ti på halv fem, den seneste flybussen jeg kunne ta, ti på tre. Jeg tenkte å få unna skoledagen, komme meg raskt hjem og pakke, og sove og lese litt på manuskriptet for kvelden på reisen. Slik gikk det så langt, så langt, så langt i fra.

På jobben dukket det nemlig opp en pussig sak, som jeg skal ta for meg skikkelig i en senere bloggpost, det kunne rett og slett blitt en skikkelig diskusjon. Det ble det på skolen, og den var ikke så lett for meg å få ut av hodet på reisen, så den tenkte jeg på, mer enn manuskriptet for kvelden. Og klassen jeg hadde i historie, vi snakket om velferdsstaten, og ti minutter før timen sluttet, lanserte jeg pensjonsforliket, som uventet fanget klassens fulle engasjement, det der syntes de var urettferdig, med at man skulle få pensjon enten man jobbet eller ikke, og at det skulle gjelde bare 15 år, altså kanskje ikke for dem, men så var de litt mer med på det når de skjønte det var LO og arbeiderne, og ikke rikfolk og næringsdrivende, nei, det ble rett og slett diskusjon ut over timen, slik at jeg allerede før jeg kom hjem, var på etterskudd.

Så var det å pakke i en hast, og komme seg til flybussen. Endelig kunne jeg slappe av. Eller det kunne jeg ikke, for av alle busser, kom en kjenning fra gammel av på, Sigrid heter hun, og etter et par stopper, mannen hennes, Ingvar, og så måtte jeg snakke med dem. De skulle for sikkerhets skyld også med samme fly som jeg, så det ble ingen hvile før Oslo, og heller ingen lesing av manuskriptet, som strengt tatt ikke var helt klart.

Og i Oslo sviktet telefonen, av alle dager, så var Netcom nede nettopp denne dagen, slik at jeg ikke kunne ringe eller sende meldinger, og heller ikke skjønte jeg at Netcom var problemet, jeg registrerte bare at min telefon ikke virket. Mens andre telefoner - åpenbart virket. Og jeg kom også til å tenke på, at jeg hadde avtalt denne kvelden i kjent stil, jeg hadde skrevet noen mailer for noen uker siden, de hadde sagt det var greit. Det var ikke kommet noen bekreftelser siden det, eller kontakt, og ikke hadde jeg telefonnummeret til kontaktpersonen heller. Og når jeg skal si det rett ut, så hadde jeg også glemt navnet. I tillegg var den forholdsvis oversiktlige t-banen ute av drift, så jeg måtte ta de forholdsvis uoversiktlige bussene, samtidig som jeg fikk vite at det begynte klokken 1900, og ikke 2000, som jeg hadde trodd. Nå hastet det med å lære manuskriptet.

Og på Dattera til Hagen, der jeg skulle opptre, der hadde hun som solgte billetter ikke hørt noen ting om at det skulle komme noen komiker fra Bergen. Så fikk vi den fine situasjonen, der jeg skulle si “jeg var i kontakt med han —” og så hadde jeg glemt navnet. - Glenn Erlend? sa hun etter en stund, - ja, sa jeg, - han er i New York.

Velvel, det ble litt av en start, jeg skulle inn på bakrommet og kontakte Jonas, men på bakrommet var ingen Jonas, og heller ingen andre, og det var også litt uklart om dette egentlig var et bakrom. Nei, det var ganske så hektisk, og ikke hadde jeg fått spist, og ikke hadde jeg fått sovet, og ikke hadde jeg fått konsentrert meg skikkelig om manus, og nå skulle det snart begynne. Jeg skulle heldigvs på etter pause, sånn litt over ni, så jeg rakk å få kjøpe meg en burger, og gå litt frem og tilbake utendørs og pugge hva jeg skulle si, inne er det alltid så mye snakk på bakrommet, og jeg hadde jo virkelig ikke lenger tid. Jeg måtte jo lære meg det jeg skulle si.

Så var det på, så var det min debut som komiker utenfor Bergen by, mitt inntrykk er at mange blant publikum og i alle fall blant de andre artistene, lurte på “hva i all verden var dette for noe,” og der er jo svaret at det er “Eivind Salen, komikeren”. Den debuten der, jeg kan bare si, den føyer seg pent inn i min katalog over hva jeg har gjort. Sånn er jeg, sånn er jeg bare, i lengden er det morsomt.

Neste opptredener blir 6. mai på Humorlaboratoriet og 7. mai på Ricks.

Fra en flyplass i Kiev, en leilighet i Bergen, og om en flyplass i Amsterdam

. 

Denne posten er for det meste skrevet på flyplassen i Kiev, Borispol. Jeg kom hit altfor tidlig, etter at jeg som faste lesere husker, litt for brått og på litt for russisk hadde avtalt tid for levering av nøkkelen. Det står i forrige post, eller søndagens post blir det nå, jeg la inn en god tidsmargin i tilfelle det ble vanskelig å finne taxi eller jeg fikk lyst å ta bussen i stedet, eller noe uforutsett skulle skje. Så skjedde det uforutsette at alt gikk så det suste, en taxi ventet like utenfor leiligheten min, og skulle ha akkurat de 150 grivnij guideboken mente var en fair pris. Dermed kom jeg hit halv to, når flyet går halv fem. Det blir fire timers venting, en i overkant god margin.

Fire timer på en flyplass. Jeg sitter ute i solen og skriver, dessverre har jeg ingen bilder herfra, men jeg har fra flyplassen i Astrakhan, hvor jeg var i 2005 og hvor situasjonen var nokså lik. Også der var jeg svært tidlig ute. Men så var det også et uhyre viktig fly jeg skulle rekke. Det gikk til Moskva, og rakk jeg ikke det, ville jeg være tapt i Astrakhan. Så langt sør og i utkanten snakker man nemlig ikke annet enn russisk, og jeg hadde bare hatt to måneders undervisning, og ville fått enorme vanskeligheter med å ordne opp. Spesielt ettersom visumet mitt også gikk ut. Så der tok jeg ingen sjanser, allerede på forhånd undersøkte jeg hvor bussene gikk fra, eller Marsjrutkaene, som det egentlig var. Jeg tok ikke taxi på den tidn. Artig nok spurte jeg en fyr på knotet russisk hvor bussen til flyplassen gikk, og han sa herfra, og ikke bare det, han stoppet også en bil, som altså var en Marsjrutka, og sa det var denne, hopp inn her, sa han. Og jeg som skulle reise neste dag, og bare måtte vite sikkert hvor bussen gikk fra, hvilket nummer den hadde og når den gikk. I så måte var hjelpen jeg fikk ganske marginal, jeg ville aldri klare å stoppe en Marsjrutka slik, og slett ikke vite hvilken jeg skulle stoppe, eller når den gikk, men greit nok, jeg kom meg til flyplassen neste dag og i svært god tid. Så god tid, at det var ingen andre der, faktisk. Bare et par katter. Det gikk to fly den dagen, begge til Moskva, og utover det var aktiviteten lik null. Det var flyplassen sin.

Jeg hører på musikk på flyplassen i Astrakhan, 2005

Flyet mitt skal mellomlande i Amsterdam, på Schippol.  En gang ønsket jeg å skrive en novelle om en mann som levde på denne flyplassen. Jeg var fascinert av hvordan alle som var på flyplassen akkurat denne dagen, var på samme sted bare akkurat denne dagen, og ville sannsynligvis aldri komme til å se hverandre igjen. Alle skulle bare reise videre. Og så tenkte jeg å skrive om en mann som ikke skulle reise videre, men tenke at alle tenkte om ham at han også skulle reise videre, men så skulle han tenke at det skulle han ikke, han levde her. Og jeg tenkte nøye ut hvordan han skulle oppføre seg, for å forhindre at flyplassansatte la merke til ham, og at han alltid var der, hvordan han aldri gjorde noe påfallende, og bevegde seg fra seksjon til seksjon, og hadde et fast mønster, som han ofte brøt, for at mønsteret ikke skulle bli oppdaget. Og jeg tenkte ut hvordan han skulle dusje og vaske seg, og slike ting, og hvordan han skulle få i seg maten han trengte, som var lett, det var bare å gjøre ham rik, og utstyre ham med et visakort som ikke ble tømt. Så skulle han altså være et menneske som slapp å forholde seg til andre mennesker, som skulle være fullstendig anonym, og foretrakk å leve tilværelsen slik. Men ha-ha, det gikk ikke, jeg klarte ikke å skrive en slik novelle, så flyplassmannen ble noe så sjelden som en anonym, oppdiktet person som aldri har eksistert. 

Jeg er en liten flyplassmann akkurat i dag. Jeg ser flyet mitt nå har sjekk-inn, og er klar til å gå bort. Flyplassmannen i novellen jeg aldri skrev, skulle bare plutselig bestemme seg en gang han var på reise, for ikke å reise videre, men bare bli igjen på flyplassen. Så skulle jeg liksom avslutte med noe sånt som, hvis du ser meg, så vil du ikke merke det, jeg ser ut som alle de andre, det ser ut som jeg skal et sted, men jeg skal ikke det, jeg blir her.

Det gjør altså ikke jeg, jeg reiser hjem. Og visste altså ikke mens jeg skrev det ovenfor, at denne hjemreisen slett ikke skulle gå så smurt som jeg forestilte meg. Borispol er grei, der er innsjekkingen rask når den først begynner, og man har god tid i baren til gode priser på det man vil ha, så det gikk altså veldig greit. Men flyet ble aldri så lite grann forsinket til Amsterdam. Det skulle lande 1935, og landet sikkert rundt da også, men tok litt tid på å kjøre dit passasjerene ble sluppet av. Og jeg så på min sidemann, min ukrainske sidemann, som studerte billetten sin og skulle til Nairobi, og virket litt stresset, siden det på den stod et klokkeslett som var 1955, og klokken ble 1945 før vi ble sluppet av. Jeg skjønte godt at han studerte planen for Schippol flyplass på forhånd, og fant ut hvilken gate han skulle til. Det skulle jeg også gjort, for da jeg fant frem min billett som jeg hadde hatt i hyllen, og slett ikke hadde kunnet sjekke, stod det 1935.

Wow. Plutselig hadde jeg også hastverk. Og denne flyplassen i Amsterdam er ikke stedet å ha hastverk. Så jeg sprang rundt i D-seksjonen, og svettet litt da jeg på den første skjermen ikke så flyet mitt til Bergen oppført en gang, hadde det allerede gått? Heldigvis ikke, den skjermen viste bare flyene som hadde gate i den seksjonen, på en annen skjerm stod min også, og der stod det at flyet gikk 2015, og at det bare var boarding time som var 1935. – Da har jeg tid til å kjøpe taxfree også, tenkte jeg, og kjøpte taxfree (jeg hadde rett og slett glemt å kjøpe vin i Kiev, kjøpte bare resten av kvoten).

Så var det å finne gaten min, D61, men var det noe som ikke fantes på Schippol flyplass, så var det gate D61. Det stod skilt fra D9 eller hva det var til D57, og jeg løp hele denne korridoren til endes, og fant noen å spørre, bare for å høre dem forklare at jeg måtte helt tilbake og hit og dit og venstre og høyre og til og med opp en etasje, og mye mer informasjon det er mulig å huske, og jeg løp tilbake. Nå begynte jeg virkelig å få hastverk, klokken gikk mot åtte, og jeg visste ikke engang hvor gaten var, jeg fulgte bare noen skilt hvor det stod ”all other gates”, og disse skiltene med ”all other gates” så ut til å lede meg rundt i det uendelige, som om de bare var satt opp for å få folk til å gå og gå, og aldri komme til døren slik som klokken. Og så fikk jeg øye på katastrofen: Passkontroll. Med kø. Og bak passkontrollen, bagasjekontroll. Med ny kø. Og klokken var over åtte. Og bak disse kontrollene, stod det på ny bare ”all other gates”, ingen tegn til hvor akkurat min var.

Noen snille svensker slapp meg forbi for passkontrollen, men kontrollørene ville ikke finne seg i det, enda flyet mitt var i ferd med å gå. ”All these people are late,” sa de, og det var først da svenskene nikket og smilte og sa det var greit, de kontrollerte passet mitt, som selvsagt var ingenting å kontrollere og helt greit. Så er det den fordømte bagasjekontrollen, som irriterer meg selv når jeg har god tid. Og særlig irriterer meg når jeg allerede hadde vært gjennom en på flyplassen i Kiev. Og dette var kø som ikke hadde hastverk, og gamle menn som ikke skjønte de måtte ta av beltet. Og ut med PC, det ene, det andre, klokken ble sikkert ti over åtte før jeg i det hele fikk begynne min kontroll.

Uten engang å ta beltet skikkelig på, løp jeg på vei mot det som måtte være D61 et sted. Jeg måtte ganske riktig opp en etasje, opp en rulletrapp med folk å trenge seg forbi, bortover et rullebånd, og så et rullebånd til, som rullet forbi D61, snu og løpe tilbake, ikke et menneske i ventehallen, men vitterlig flyet på plass og festet til passasjerentreen. Løpende mot billettkontrollen, den eneste kontrollen det er mening i, får jeg spørsmålet ”who are you”, ”Salen”, svarer jeg, og til en mann på vei inn i flyet sier de, ”I’m very sorry”, og han snur og går ut igjen, jeg leverer billetten og går inn, det er så på hengende håret som det blir.

Men det er helt greit. Jeg kom meg på, og jeg fikk kjøpt kvoten. Riktignok klarte ikke bagasjen min samme stuntet som jeg, den fikk jeg brakt hit i går kveld, den ble en dag forsinket. Jeg håper en dag de kutter ut de rigide kontrollene de har på flyplassene nå om dagen. Hvem er det egentlig som ønsker dem? Passasjerene ønsker dem ikke, og flyselskapene ønsker dem i hvert fall ikke. Så hvem er det da? Jeg vet at om det fantes billetter å kjøpe, hvor ingen kontroll ble gjort i det hele tatt, hvor det bare var å gå rett på flyet og vise billetten uten noe mer om og men, så ville jeg lykkelig kjøpt alle mine billetter på slike fly. Det ville fortsatt vært tryggere å fly, enn å kjøre bil. Og jeg ville fortsatt stadig vekk finne meg selv ute i siste liten.

Morgen i Kiev

Jeg i Kiev - østsiden av Platonbroen

I dag reiser jeg hjem. Det gjenstår bare pakking og frokost, pakkingen tar jeg naturligvis i leiligheten, frokosten tar jeg på en bedre restaurant. Det blir et eller annet russisk, eller ukrainsk, og noe god te. Pakkingen sitter jeg og utsetter. Alt ligger strødd rundt som seg hør og bør, og jeg har i tillegg flasker som ikke skal knuse, som jeg skal ha med.

I går ble jeg utsatt for et ransforsøk. Jeg gikk opp langs hovedgaten, Kresjtsjatik, da det kom en fyr og spurte meg om noe på russisk. Jeg svarte at jeg vet ikke, han spurte om noe nytt, jeg sa nei, og jeg sa etterpå at jeg var fra Norge. Så kom det en forbi som mistet et eller annet, og han som hadde spurt meg om noe, ropte “øy” eller noe sånt, og gav det han hadde mistet, til han som hadde mistet det. Det så ut til å være en bunke pengesedler, og de tok hverandre i hånden. Kort etter kom vi til rødt lys, og på andre siden av gaten kom han som hadde mistet pengene eller hva det var, og stoppet oss og spurte om et eller annet med “djengi”, som betyr penger. Og så dukket plutselig det som skulle være politiet opp, og skulle ha meg som vitne til dette her, og krevde passet mitt og greier. Først tenkte jeg at jeg gikk med passet mitt de første dagene her nede, men at jeg nå ikke hadde det på meg lenger. Men jeg tenkte også at dette var for dumt, jeg hadde ikke noe med dette å gjøre. Og jeg kom på at jeg hadde lest om nettopp slike ransforsøk, der noen liksom mister penger, og turisten blir beskyldt for å stjele dem. Så da kuttet jeg ut all russisk, og sa bare “no, no, no”, som jeg vel egentlig pleier å gjøre når jeg blir ranet, og gikk rolig videre, som jeg også pleier å gjøre. De prøvde litt til på å være “police” og vise skilt, men de gav seg snart. Slike ransforsøk virker best på dem som lar seg bløffe, og blir nervøs og skremt og stresset og mister hodet. I hvert fall gikk det bra denne gangen, som det også gjorde i Firenze for to år siden, da raneren attpåtil hadde pistol. Jeg må for ordens skyld legge til at jeg ikke kan være hundre prosent sikker på at de var ranere, verken i Firenze eller her gjorde de egentlig krav på penger, men det er som man sier god grunn til å anta at det var de var ute etter.

Gårsdagen brakte også en slow start etter helhjertet innsats på nattklubb fredagen. Eller kanskje jeg skulle si slow kickstart, for dagen startet med nådeløs dinging på ringeklokken. En ting hadde vært hvis de hadde gitt seg, men de ga seg ikke, og jeg kom akkurat så langt som å forstå at det måtte være husverten, da han låste seg inn, og jeg fikk tatt på meg en bukse før jeg måtte være klar til å snakke russisk. Det var litt av en situasjon. Det minner meg om den enda mer vanvittige forrige gang i Kiev, i sommer, da jeg trodde vertinnen skulle være ute hele ettermiddagen, og jeg tok meg den frihet å ta en hvil i bare underbuksen på sofaen i sommervarmen. Så kom hun helt uventet hjem allikevel, og jeg rakk liksom akkurat ikke å komme meg opp å finne en bukse, men rakk derimot å se riktig skyldig ut og som om jeg prøvde å stikke av fra et eller annet, og hun så også riktig skyldig ut, for hun kom med sin mann som var alkoholiker, og som ikke hadde lov til å være der, han skulle være bortgjemt på datsjaen, men var gått tom for penger. Så jeg hilste på ham der i underbuksen, helt opptatt av at situasjonen var pinlig for meg, mens vertinnen etterpå hundre tusen ganger bad om unnskyldning for den dårlige mannen hun hadde. Jeg hadde ikke engang fått det med meg at han var alkoholiker, hvis ikke hun hadde sagt det. Så det var det. Nå er jeg altså i en leilighet i Kiev, og skriver om hvordan jeg fikk besøk av husverten i går. Russisken var nok noe svakere enn vanlig, der på morgenkvisten, jeg husker blant annet at jeg ikke på noen måte kunne få bevegelsesverbene riktig, de har et system med parverb, der det ene verbet er for bevegelse i en bestemt retning, eller mot et mål, mens det andre er flerretningsverb, altså i flere retninger, og uten mål. Tross vanskelighetene, fikk vi blitt enige om at jeg leverer nøkkelen i dag klokken ett.

Så det skal jeg gjøre. Nå er klokken ti her nede. Jeg vil fint rekke å pakke og spise frokost, selv om frokosten vil ta timesvis. Det har vært mange bra dager, her nede, hver spesiell på sin måte. Dessverre fikk jeg ikke sett det patriotiske museet denne gangen, eller krigsmuseet, det hadde vært kjekt med en repitisjon, men i går gikk hele formiddagen med til en overdådig, riktig overdådig lunsj med Irina på Kaukasisk restaurant. Det var høydepunkt, som det også var høydepunkt på museet i Pirogovo, med ukrainsk dunderlunsj som bortimot dopingmiddel, det var artig å være på villspor i Marsjrutka rundt omkring på vestbredden av Djnepr, det var spesielt å være på minnesmerket i Babi Jar, og det er som alltid morsomt og spennende å bare vandre rundt i gatene, og bare se hva som skjer. Om man blir ranet, eller hva man blir.

Neste tur utenlands ser tidligst ut til å kunne bli i mai. Som avslutningshilsen, et vaskeekte russisk syn: “Sjakkspillere i snøvær”. Takk for meg fra Kiev!

På landsbymuseet Pirohovo

Gårsdagen brakte et nokså mislykket forsøk på å finne et museum i nærheten av Kontraktova Ploschad, på nordsiden av byen. Jeg kom sent ut, og ble også fanget i en bedre lunsj, med pannekaker og russisk kaviar, så da letingen begynte, var det allerede ettermiddag. Det skulle være et museum for “Hetmanship”, og jeg håpet det skulle ha noe med kosakkhøvdinger å gjøre, men jeg kunne ikke vite, for informasjonen var sparsom. Og ikke fant jeg museet heller. Jeg hadde adressen, og jeg kom så langt at jeg fant et skilt der navnet på gaten stod, men hvor det betydde gaten lå, skjønte jeg ikke, og ingen husnummer lignet på mitt, og ingen bygning lignet på noe museum. Enda rarere var det i høst, der jeg skulle til Bulgakov-museet, og hadde både gaten og husnummer, eller akkurat de husene rundt der nummeret burde være, hadde ikke noe nummer, og var slett ikke noe museum. Og folkene jeg spurte hadde slett ikke hørt om noe Bulgakov-museum, eller noe museum i det hele tatt, der omkring.

Det var en digresjon. Posten skal handle om dagen i dag, der jeg skulle til landsbymuseet i Pirohovo. Dette er en engelsk transkribsjon jeg har sett, den russiske skrivemåten er med “g”, slik at vi vår “Pirogovo”, der jo “Pirog” er en kjent, tradisjonell russisk matrett, og “-ovo” er genitivsformen, slik at vi på norsk får “Pirogens”. Det er jo et bra navn, tilsvarende navn på en norsk jærlandsby kunne jo da blitt “Komlens”, det er et fint navn på et museum.

Uansett, jeg skulle altså komme meg dit. Og nå som turen går mot slutten, skrur jeg opp budsjettene og kvaliteten på måltidene. Også frokosten blir nå konsumert på restaurant, og jeg hadde sett meg ut en med stil, og den hadde såpass med stil, at den hadde en ansatt, hvis eneste oppgave var å lukke opp døren og ta jakken til folk. Menyen var full av russisk mat, jeg hadde planlagt omelett og smørbrød, men bestemte meg for å gå på, og bestillle et eller annet jeg ikke visste hva var. Jeg insisterer jo på å få menyene på russisk, mange av rettene vil jo uansett være ukjente på engelsk, og noen av dem til og med på norsk, men jeg vet jo at jeg liker alt, og ikke er allergisk mot noe, så jeg kan bare bestille hva som helst. Så jeg bestilte Vareniki, med et eller annet, og smørbrød med russisk kaviar, te og eplejuice. Det ble en alle tiders frokost like dyr som en god middag her nede, men så var dagen også godt i gang.

Til Pyrohovo kommer man seg bare med Marsjrutka, eller den russiske minibussen, eller maxitaxien, hva man nå skal kalle det. Og jeg hadde denne gangen rett stoppested, og rett nummer, så da skulle det være lett. Jeg kom meg også på den riktige, og skrev optimistisk til Irina at nå var jeg i rett vogn på vei til rett sted. Til min forundring så jeg at den kjørte nettopp dit jeg var på villspor i forigår, så nå fikk jeg bedre sett hvordan man kom seg dit, og hvor feil jeg tok når jeg antok hvor jeg var. Mer om det i denne posten: http://esalen.wordpress.com/2008/02/20/lille-russland/

Turen varte og rakk, og jeg tenkte at om jeg er på villspor her, så blir det i hvert fall vanskelig å finne tilbake. Og jeg tenkte at jeg kunne skrive i bloggen at jeg satt på vei mot ingen steder med bare fem passasjerer i bilen, så gikk to av dem av, og like etter enda en, og så var det bare jeg og ei til. Bussen tok en u-sving i en rundkjøring, kjørte innover en liten skogsvei, og stoppet snart opp og skrudde av motoren. Er dette Pirogovo? spurte jeg. Nei, sa sjåføren.

Sånn er det altså, det nytter ikke å gå rett på, når man ikke vet hvor man skal gå rett av. Det kunne blitt en dryg bomtur. Men i slike øyeblikk ser jeg alltid godt hjelpeløs ut, og det er ofte en som forbarmer seg over meg, slik det også var denne gangen. Hun forklarte på plaprende russisk hvor jeg skulle gått av, og hvordan jeg skulle finne tilbake, nå, eller hva det nå var hun forklarte. Jeg gav i alle fall opp, og var på vei inn i en annen Marsjrutka med samme nummer for å kjøre tilbake til byen, og med maks flaks komme meg av på Pirogovo underveis, da hun dukket opp igjen, og instruerte en venninne om å ta seg av denne unge mannen, som skulle på museum. Hun så gjorde, billetten på bussen koster 1,50, så det er ingenting, og det var der med usvingen jeg skulle gått av. Museet er i den retningen, sa hun, og pekte. Jeg gikk i den retningen.

 Og ganske riktig, der var et museum på erkeekte russisk vis. Et førsteklasses museum, men svært vanskelig å finne frem til, og alltid flere ansatte enn gjester. Slik så boden ut, jeg fikk så vidt snappet et bilde av billetselgersken på vei inn. Billetten kostet 10hr, som altså er omtrent 10 kroner. En helt merkelig pris.

Museet var lagt opp slik at det inneholdt landsbyer fra 1600- til 1900-tallet, men i stedet for å dele det inn etter perioder, var det delt inn etter områder i Ukraina, slik at vi fikk sett hvordan hver del av landet bygde sine hus og vindmøller. Det var riktig interessant, og selv en elendig håndverker som jeg, klarer å se forskjell på om husene er bygd av treplanker, tømmerstokker, greiner, mur eller stein, eller om taket er av strå eller tre. Og det var også spennende å se at alt så russisk ut, selv om husene var svært forskjellige. Det var mildvær, men snø og sørpe lå godt i veien, for å bidra til stemningen hvor man var. Jeg var praktisk talt alene der, og fotograferte flittig. Dessverre var de fleste av husene stengt, så jeg fikk ikke gått inn i dem. Men kafeteriaen var åpen.

Og dit gikk jeg inn og kjøpte prompte øl, vodka, brød og fett, ekte russisk alt i hop, pluss et smørbrød med det pålegget jeg ikke visste navnet på, så var det mat og kortskriving. Det var riktig bra, og også minnerikt, siden det også var slik vi ble traktert ved landsbymuseet i Minsk. Etter øl og fett og vodka var landsbyen bare enda vakrere enn den hadde vært, og vindmølene var makeløse innretninger og svært vakre å se på, og også snøen og sørpen var kjekk. Jeg fant et hus det var mulig å gå inn i, det var riktignok en lite gjestfri søledam i porten, men foran dette huset stod en ansatt med en spade, som med fingeren visste hvordan jeg kunne komme rundt dammen, og jeg kom meg rundt og gikk i huset. Det er spennende å se slike hus, men det så ut til å være hus for rikfolk, det var riktig trivelig med peis, og tremøbler og en liten vugge hengende fra taket.

Det var en stor park, og jeg brukte lang tid på å gå rundt. På kafeteriaen var det tre bord opptatt, men jeg vet ikke om de egentlig var på museet, eller om de bare var der for å spise (latterlig billig, 35 hr betalte jeg for mitt). Utenom det så jeg, kanskje var det to gjester. Og da jeg skulle se på en kirke, som bare var bundet fast i døren, og ikke låst, lukket døren seg plutselig opp, det satt to vakter der inne, i kirkerommet mindre enn leiligheten min, og hadde som jobb her i livet å lukke opp døren når folk kom. En opplevelse, en opplevelse alt i hop.

Jeg tok Marsjrutka nummer 156 tilbake til byen også. I sentrum av byen er jeg nå godt kjent, og trår ikke feil. Det er mulig jeg prøver meg på nattklubb i kveld. Jeg er jo ikke noe nattklubbmenneske, og spesielt ikke når jeg er ute på egen hånd, men disse østeuropeiske nattklubbene er en finurlig del av kulturen, og hører på sin måte med. Dessuten er det 10 års jubileum på Caribbian club, som var den klubben Svein og jeg var på i sommer, da vi skulle gjennomføre min regel om at vi har ikke egentlig vært i en by, hvis vi ikke har vært på en nattklubb i den hele natten. Men vi får se, jeg har jo også middagen igjen, og middager krever sitt.

I morgen blir det antagelig nytt forsøk til krigsmuseet, og så blir det møte med noen ukrainere. Følg med, følg med…

Lille Russland

Jeg har lenge tumlet med tanken om at Ukraiane er å se som et lille Russland, et slags lite forspill, en liten miniatyr av originalen. De har jo en del felles, de er begge store land, og begge større i bredderetningen enn i lengden, og begge består stort sett av sletteland. Videre har de noenlunde samme språk, også her er Ukrainsk et slags lille russisk, de har mye av den samme kulturen, de har samme historien, de ligner på hverandre (bare sjekk metroene, og miljøet rundt), det skjer vanvittige ting begge steder, og det er like pulserende liv, og alle slags folk, med og uten øl og vodka, i det hele tatt. Gud skar først ut Ukraina, og så at det ikke fungerte i det hele tatt, og så skar han ut Russland for å ha mer av det samme. De to landene har gitt verden mye, og de har betalt uhyggelig dyrt. Dette er mine hobbytanker, men på MP3-spilleren jeg hører når jeg traver rundt her nede, har jeg nå en foredragsserie fra the teaching company om komponisten Tsjaikovskij. Det synes jeg passer godt. Og nettopp nå i går, så sa foreleseren Robert Greenberg at Tsjaikovskij kalte sin symfoni nummer 2 nettopp “Lille Russland”, eller “little russia”, som de sa der på engelsk, og så forklarte også han om sammenhengen. Jeg synes karakteristikkken er finfin, og vil gjerne bruke den, men jeg har ikke snakket med noen ukrainere hva de synes.

I dag skulle jeg igjen ut på tur i denne hovedstaden i Lille Russland, i Lille Moskva kan vi kalle den, skjønt sammenligningen går ikke så godt her. Kiev og Moskva er godt forskjellige. Men hvordan det går når man forsøker seg i byene, det ligner. Og i dag tenkte jeg at jeg skulle på krigsmuseet, eller “Museet for den store fedrelandskrigen” som det heter her. Og nå kan dere ta frem kartet som har GoogleEarth. Jeg bor altså i Hopspitalnaya 2, like ved metrostasjonen Palats sportu, ikke så langt fra hovedgaten Kresjatik, noen minutter fra Maidan Nezalisnosti, eller uavhengighetsplassen, som er nokså lett å finne. Den store Moderlandsstatuen som ligger like ved museet er enda mer synlig, og her er “den store” ment i en rent fysisk betydning av ordet. Det er en vanvittig statue på toppen av en høyde, og for sikkerhetsskyld høyere enn de ærverdige kirkespirene fra middelalderen, som er på samme høyde. Kommunistene markerte greit hva som var viktigst. Uansett, statuen står ved museet, eller står på museet er vel rettere sagt, og det var altså denne høyden jeg skulle til. Nærmeste metrostasjon er Arsenalnaja, men det er på rød linje, og palats sportu som jeg bor ved er rød, og dessuten er det en halvtime å gå fra Arsenalnaja til museumskomplekset. Så jeg tenkte en alternativ løsning, jeg visste det var Marsjotkaer eller minibusser som stoppet like ved, jeg visste bare ikke hvilke.

Disse marsjotkaene er et avsnitt for seg. Det er et ord det er meg plent umulig å få inn i hodet, og kanskje har jeg skrevet det feil enda en gang. Men de virker veldig fint, så sant du har funnet rett holdeplass og kommer deg inn i rett bil. Jeg har kalt dem bil og buss, taxi er kanskje et bedre ord. Hvem som helst kan skaffe seg en slik bil, og få seg en rute, etter som jeg forstår, og prinsippet er nesten som taxi, eller en blanding mellom taxi og buss. De kjører fastsatte ruter, men du kan hoppe av og på som du vil, og det koster cirka en krone for en tur. Pengene betaler du ved å sende pengene fremover til sjåføren, og har du ikke smått, får du vekslepengene sendt tilbake. Jeg føler meg veldig med i miljøet, når jeg får plass noenlunde i midten, og er med og sender penger frem og tilbake, særlig når folk driver og snakker litt i tillegg. Dette er også fin informasjon for den som ser på russere som småskurker og kjeltringer, på disse turene forekommer ikke sniking, og ingen stjeler pengene som blir sendt frem og tilbake. Det er et system basert på tillitt, og det fungerer som bare juling.

Men jeg tok altså det forbehold at man måtte være på rett holdeplass, og kommer deg inn i rett bil. I dag var jeg meg selv som jeg pleier, og bommet på begge deler. Jeg gikk greit inn i en bil på Palats sportou, og så at den skulle til Palats sportou, og litt lenger, og jeg visste at fra Palats Ukraina kunne jeg alltids gå til museet hvis jeg fant veien. Oppmerksomme lesere vil allerede se at jeg blander palassene litt her, og til det er å si, at det ikke er her jeg gjør det, men tidligere i dag ute i virkeligheten. Jeg gikk altså inn i en Marsjotka ved Palats sportou, med den listige planen å kunne gå av ved palats sporotou og finne veien derfra.

Det gikk noe så til de grader galt. Ikke bare kjørte den til et ukjent sted i byen, den kjørte til et ukjent sted i utkanten av byen. Jeg ante uråd da butikker, blokker og bygninger ble avløst av spredte boligblokker og etter hvert enda mer spredte boligblokker. Men det hjalp ikke å ane uråd, jeg satt jo der i bilen, og måtte pent bli med til endestasjonen, der jeg fikk beskjed om å gå ut. Etter litt om og men fant jeg en annen Marsjotka som skulle tilbake, og ble med tilbake, til et sted i nærheten av der jeg hadde gått på første gang. Så spiste jeg lunsj.

Den som trodde jeg hadde lært, har sikkert ikke møtt meg i virkeligheten, men nøyer seg med å lese blogg. Straks etter lunsjen gikk jeg på metroen, så litt hadde jeg lært, jeg skulle til en metrostasjon på sørsiden (arsenalnaja, som er nærmest, ligger på nordsiden), men da jeg kom av der så jeg at lite var tjent. Jeg så ikke engang høyden, så ikke engang elven, og elven er diger og statuen på toppen av høyden mildt sagt synilg. Så jeg fant en ny Marsjåtka, og hoppet inn. Denne gangen hoppet jeg av straks jeg ante uråd, straks de spredte boligblokkene begynte å overta. Jeg hadde sjekket at bilen kjørte i rett gate, men hadde ikke tatt høyde for at bilen skulle kjøre denne gaten i feil retning, og i alle tilfeller svingte den raskt av fra den. Så hadde jeg noen typiske forsøk, der jeg prøvde noen veier som mer eller mindre så lovende ut, men som alle som en var så feil at jeg pent måtte snu og gå tilbake.

Etter å ha gått godt lenge kom jeg til en bygning som het Autovaksal, som betyr busstasjon, oversatt. Og etter å ha studert kartet litt, fant jeg denne bygningen der også. Så var det å orientere seg, og jeg fant ut med sikkerhet hvor jeg skulle gå, og gikk på en Marsjåtka som gikk i den retningen. Jeg så også at den skulle stoppe ved en metrostasjon, hvor jeg kunne gå av, og reise hjemover. Første metrostasjon vi kjørte forbi, syntes jeg ikke virket lovende nok. Dessuten var det så trangt og fullt av folk, at jeg tenkte det ikke kunne skade å bli sittende litt.

Til min store forundring var jeg nå alldeles på rett buss. Den store moderlandsstatuen tårnet seg opp, elven bredte seg ut, alt stemte, men bussen kjørte rett forbi. Riktignok vet jeg at man selv må si fra når man vil bilen skal stoppe, men så langt har jeg ikke kommet ennå, jeg venter til noen andre sier det og går av med dem. Å gå tilbake til monumentet etterpå, var da uaktuelt, for bussen kjørte over den meget, meget brede elven på en bro jeg ikke har sett et menneske gå på.

Men dermed var jeg i det strøket hvor jeg bodde i sommer. Og klokken hadde blitt så mange, at solen begynte å gå ned, og med snøen og isen ble det et nydelig lys å ta bilder i. Og jeg hadde trivelige minner fra i sommer, der jeg hver dag gikk samme vei på vei til skolen med Irina. Jeg sendte henne forresten melding mens jeg var på villspor, og for første gang svarte hun på engelsk: “Please try to find your way back home,” og slikt noe skrev hun, oppriktig bekymret. Vel, vel, vi har det tøft, både de bekymringsløse, og de som bekymrer seg. De bekymringsløse fordi de havner i så mye trøbbel de ville unngått hvis de bekymret seg over det, de bekymringsløse fordi de bekymrer seg over det.

Fra Liboverezjna — navnet er skrevet etter hukommelsen, det var holdeplassen vår i sommer, og et av de russiske navn det er plent umulig å få inn i hodet — tok jeg metroen innover mot byen, kjøpte en øl og skrev et kort, og gikk hjem og skrev denne bloggen. I kveld blir det middag og fotballkamper. Tidsforskjellen gjør at kampene begynner ti her nede, men det går greit, det går helt uhyre greit.

Så det er sånn det er å være i Lille Russland. Man får ikke flere opplevelser enn man lager dem selv. Og i dag har jeg altså hatt en rundtur i svært lite turistifiserte strøk på sørvest-siden av byen. I morgen prøver jeg igjen på fedrelandsmuseet, eller så kommer jeg opp med en helt ny plan. Den som lever får se, og den som lever, er jeg.

Babi Jar

 

I dag var jeg i Babi Jar. Og det var på veldig mange måter en spesiell opplevelse. Jeg var godt forberedt, og fikk til og med lest meg litt ekstra opp, siden jeg har internett her nede. Det er altså åstedet for et av de verste massemord i verdenshistorien. Foranledningen er noen ekslposjoner i hovedgaten Khresjatik, gaten jeg hver dag her nede går opp og ned, og i nærheten av eksplosjonsstedet ble det funnet en jøde, eller det var en jøde som ble tatt i å forsøke å kutte en vannledning til nazistenes hovedkvarter i denne gaten - i alle fall: det var mulig å knytte jødene til ekslposjonene. Og nazistene reagerte på den måten som for dem var så typisk, det var knallhard kollektiv straff, også mot åpenbart uskyldige. Ordren gikk ut på at alle jøder måtte møte opp på et bestemt sted, og ta med seg sine eiendeler. Jeg har selv sett denne ordren i krigsmuseet her i Kiev, jeg husker den godt. De som ikke møter opp, vil bli skutt,  står ordrett på tysk. Jødene vet ikke at de skal bli skutt uansett. Tyskerne ville holde det hemmelig så lenge som mulig for å unngå panikk.

Det som så skjedde var at samtlige jøder i Kiev by ble ført til ravinen Babi jar som ligger i utkanten av byen, der ble de systematisk skutt og kastet i massegraver. Bare de to første dagene ble over 30 000 drept i følge nazistenes egne tall, dette tallet er høyere enn selveste Auschwitz på sitt verste. Senere kom tallet opp i over 100 000 i denne ravinen. Også nazistene ble overrasket over hvor mange jøder som egentlig fantes i byen, og gav opp å telle, så det offisielle tallet 33771 som de rapporterte til Berlin etter de to første dagene, er nok å regne som en bløff.

Det var altså et sterkt sted jeg skulle til. Og det bare to uker etter jeg var i Auschwitz med skolen. Forskjellen mellom de to stedene er overveldende. I Auschwitz er man aldri i tvil hvor man er. Det er billettkontor, internettsider, guider, plantasjer, oversikter, filmer, kafeteria, organiserte parkeringsplasser der stadig nye busslaster kommer inn, det er kort sagt en turistindustri. Babi Jar ville jeg ikke funnet, om jeg ikke visste nøyaktig hvordan minnesmerket skulle se ut. Og selv da, var det bare min veldige iver og tilfeldigheter som gjorde at jeg klarte det.

Guideboken (Kiev in your pocket) min nevner ikke stedet i det hele tatt. Men jeg klarte på wikipedia å finne ut hvilken metrostasjon jeg skulle stanse på. Så jeg tok metroen dit, til Dorozhoytsji, som er nest siste stopp nordover på den grønne linjen, og da jeg gikk av, var metroen så godt som tom. Og utenfor var så godt som ingenting som helst. Karakteristiske boder og selgere, en bred vei, boligblokker, en park, og i tillegg vått snøvær. En eldre kvinne kom og snakket med meg, jeg beklaget og sa jeg var i Norge og ikke forstod, og så sa jeg at jeg skulle til Babi Jar. “Jeg forstår,” sa hun, “nei, nei,” sa jeg, “jeg skal til Babi Jar, vet De hvor det er?” “Ja, ja, jeg forstår”, sa hun. Og så gikk hun.

Og så gikk jeg. Alledeles på måfå innover parken. Et eller annet sted gikk jeg til høyre, ikke fordi denne veien virket noe lovende, men fordi jeg hadde gått rett frem en stund. Og så kom jeg til monumentet. En slags syvarmet lysestake, med noen ekstra inngraverte figurer på. Ved siden av en fotballbane, ved siden av den, en fabrikk. På skulpturen var en plate, med tekst på ukrainsk, hebraisk og engelsk, og ikke russisk, og der stod det noe sånt som at “vi sørger over alle drepte”. Det hadde ikke vært mulig å finne ut av dette, hvis man ikke hadde visst det på forhånd. Litt lenger inne var det et kors, også dette uten nevneverdig informasjon. Begge deler i utkanten av parken. Jeg fortsatte litt lenger inn, og kom til det som måtte være ravinen. Der var det ytterligere tre kors, primitive, som om de var satt opp på privat initiativ, og temmelig upassende en flaske russisk champagne med to plastglass oppå, rimelig sikkert fra et bryllup. Der var også noen fotspor. Det var eneste tegn på at det var andre mennesker enn jeg der.

Jeg gikk frem og tilbake i denne parken i nærmere to timer. Det gav mye fin tankevirksomhet, det snødde friskt, og var godt og guffent. Det er mye politikk med slike minnesmerker, og Sovjetlandene har vært veldig tilbakeholdne med å fremheve jødenes lidelser. I Hviterussland, som er det landet som ligger nærmest gamle Sovjet, ble fortsatt ikke jødene nevnt under guidingen vi var på ved krigsmuseumet, så sent som i fjor. Minnesmerket i Babi jar var fra 2004. Det er ganske drøyt. Men så har vi på den andre siden spørsmålet om  man virkelig skal lage turistattraksjoner av folks lidelser. Babi jar var i september 1941, jeg kjenner mange som levde da det skjedde, og alle gamle folk jeg ser her i Kiev, må ha opplevd det, sett det, visst det.

De siste par årene har jeg vært på ganke mange slike museer og forskjellige slags minnesmerker. De forteller ikke bare historien de vil fortelle, men de forteller også en historie fra den tiden minnesmerket ble laget, hvorfor det ble laget akkurat da, og hvorfor på den måten. Jeg vil avslutte denne posten med et av de mest bisarre minnesmerkene jeg har sett. Det er tårenes øy i Minsk. En hel øy gravd opp, med både bygninger og statuer og forskjellige slags handlinger, for å minnes Sovjetiske (eller rett skal være rett, hviterussiske) falne i Afganistan.  Jeg gjorde mitt beste for ikke å huske noen ting da jeg var der, men sentimentaliteten lå tjukt. Kontrasten er slående til den halvhjertede skulpuren, ved siden av fotballbanen, i utkanten av parken, ved den nokså ukjente og hverdagslige metrostasjonen Dorozhoytsji.

Fra en leilighet i Kiev

Hospitalnaja ulitsa 2, rett ved hotell Rus, ikke langt fra metrostasjonen palats sportu, fem minutter fra hovedgaten Kresjatik, der bor jeg. Og der skal jeg bo en uke. Alt er betalt, alt er ordnet, saken er klar.

Opprinnelig var jo planen å reise videre østover etter en natt i Kiev, men da jeg våknet etter denne natten, bestemte jeg meg for å la planen være det planer gjerne er, helst for syns skyld. Og jeg forhastet meg ikke et øyeblikk med frokosten for å sette de nye planene ut i live, eller bare se om den lot seg gjennomføre, eller for den saks skyld om den gamle lot seg gjennomføre, jeg drakk alle de kopper kaffe som trengtes og nøt nostalgiske øyeblikk med min gamle, svært gamle, favorittgruppe Queen over høytalerne på hotel Rus. Klokken elleve, da frokosten  var slutt, gikk jeg i gang med å ringe firmaene som leier ut leiligheter, jeg ringte alle sammen listet opp i Kiev in your pocket, med ønske om en grei leilighet med internett herfra til neste søndag.

Over telefonen og med viktige ting som hvor jeg skal bo til hvilken pris, går jeg til kompromiss med russisken og foretrekker engelsk. Desto kjekkere var det at den leiligheten jeg endte opp med, de som forvaltet den snakket ikke engelsk i det hele tatt, så alle avtaler ble gjort på klingende russisk over telefonen fra hotell rus. Jeg skal dog ikke skryte på meg mer, enn at da jeg la på røret visste jeg at jeg skulle møte et sted om ti minutter, men jeg fikk ikke helt med meg hvor, og jeg fikk ikke i det hele tatt at hotellet og leiligheten har adresse 2 og 4 i samme gate! Det er flaks.

Så nå sitter jeg her. Leiligheten er dyr, men billigere enn hotellet, og helt førsteklasses med store rom og internett som fungerer. Interiøret er helt likt sånn det var i leiligheten jeg bodde i forrige sommer, samme teppe og stoler, og omtrent samme romløsninger, god, gammel Sovjetisk standard. I ordets retteste forstand standard. Frokosten er som den var i Minsk, under sommerkurset der (igjen, jeg anbefaler alle lesere som vil lære russisk å reise dit- det var veldig bra!), tørt brød, juice og youghurt kjøpt på den lokale sjappen, og selvsagt spekepølse og ost.

I går var en strålende solskinnsdag, mens i dag er det grått og snøvær. Jeg har tenkt å oppsøke noen av severdighetene fra i sommer og fra besøket mitt i høst, for å se hvordan det ser ut i vintertid og for å doble hukommelsen litt ved noen museer og kirker. Jeg har godt håp om å komme meg til Babi Jar en av dagene, litt mindre håp om å komme meg til Tsjernobyl. Det finnes også et landsbymuseum jeg kan reise til, det var veldig bra i Minsk, men der jukset de litt og gav oss vodka for å øke gleden over gammel hviterussisk kultur. Og det skal være sagt, for dem av oss som nøt vodkaen, ble gleden økt noe så til de grader.

I kveld blir det ballett, hvis jeg får billett, og det får jeg helt sikkert. Det er storfint besøk fra Georgia, Suhisvili-balletten, som jo er nasjonalballetten. Pussig, jeg er fristet til å skrive billetten, hver gang jeg skriver balletten, det hadde vært gøy å bytte de to litt. Jeg skal se på nasjonalbilletten, den store, berømte billetten fra Georgia. Jeg har allerede sett billettene i St. Petersburg, flere av dem, i Moskva og i Minsk, så jeg vil etter hvert få et aldri så lite sammenligningsgrunnlag. Ballettene her i Øst-Europa er veldig billige, man får kjøpt en ballett for 50 kroner og oppover, og da får man en billett i ypperste verdensklasse, med fullt ensemble og orkester. 70 dansere er det i Suhisvili-truppen når de tar ut på turne, i tillegg kommer orkester og alle slags medarbeidere, så det er ganske utrolig de får det til, til den prisen. 

I går var jeg og så på mer moderne kultur, eller kunst, sammen med Irina. Svært moderne kunst, de eldste verkene var vel fra 1999, så det meste var etter årtusenskifte, for å si det med store ord, men som det er. Jeg må si denne kunsten er mer fremmed for meg, enn russisk ballett, og annen eldre kultur. Det var flotte fotografier, eller spesielle fotografier, er riktigere å si, abstrakte maleri, og flere dyrehoder på sprit og en veggplate av inntørkede fluer, for eksempel. Og et rom i glassvegg fylt med så mye vanndamp, at når man gikk inn dit, så man ingenting og måtte bruke litt tid på å komme seg ut igjen, enda rommet altså bare var et firkantet glasshus. Så det var det, utstillingen het reflection, og hadde vel så vidt jeg kunne bedømme en overvekt av amerikanske kunstnere. Utstillingen er bare åpen til 29. februar, så for dem som er interessert, haster det. Toalettetene er en uforglemmelig opplevelse, og alene verdt prisen, som forresten er gratis.

Så dette var dagens lille stemningsrapport. Nå skal jeg ut og kjøpe ballettene mine til billetten. Og siden klokken her er elleve, vil jeg ikke nøle for ivrig med lunsjen, all mat er uforskammet billig her nede, og de har også et uforskammet utvalg fristende restauranter.

Пока!

Skoletur 2008

Hei igjen!

Forrige post om skoleturen ble brått avbrutt, da jeg ble bedt om en liten tjeneste mens jeg satt og skrev. Jeg fullfører den i kommentaren, skjønt, fullføringen består bare av å skrive siste setning ferdig og en setning til. Dere finner det like under.

Vi reiste til Berlin som planlagt dagen etter. På veien var vi innom Saltgruvene i Wieliczka (like utenfor Krakow). Etter min mening er disse gruvene nå litt mye underholdning, og litt lite historie, men slik er det blitt, og det er i seg selv interessant å se hvordan polakkene har gjort disse salgruvene som normalt bare er for spesielt interesserte, til vellykket turistindustri med over en million besøkende i året. Nåvel, omvisningen tok et par timer, og var så artig og striglet og på sitt vis imponerende som det pleier.

Jeg og elever på Wawel-høyden

Dessverre lot det seg ikke gjøre å både rekke innom disse gruvene, og komme frem til hotellet i Berlin innen middagstid. Dermed måtte vi ta enda et måltid langs veien, og veikroer i Polen og Tyskland eller noen steder jeg har vært, er ikke bedre enn dem i Norge, eller andre steder jeg kjenner. Det er feit trailersjåførmat, tungt kjøtt og steikte poteter, frityr og tørt, et klamt salatblad og en sliten sitron, flere enn jeg fikk nok av den type mat. Vi måtte også skifte hotell i Berlin fra det opprinnelig planlagte Park inn på Alexander platz, et helt førsteklasses hotell, til et jeg nå har glemt navnet på (og ikke vil anstrenge meg for å huske) i Charlottenburg, et helt middelmådig hotell. Det var ikke noe særlig å komme frem dit sånn litt før klokken 2200 på kvelden, og se det omringet av regelrette strippebuler og ha et inngangsparti så smalt at bussjåførene måtte spørre seg frem for å finne det - enda de hadde både adressen og GPS. Nei, det var ikke noe særlig å få 94 elever inn dit og inn på kontrollerte rom, men det var ikke annet å gjøre enn å gjøre det, og når de først var på plass lader unge elever raskt energien opp og er klar for livet, mens vi lærere er klar for å slappe av og fort finner roen over en god prat på et dempet sted.

Neste dag var fridagen min, og det ble på sedvanlig vis den travleste dagen av alle. Jeg stod selvsagt opp og så de andre av gårde, og hadde meg etterpå en lang kopp kaffe og en tysk avis, men så var det ut å gå på museumsbesøk. Jeg undervurderer alltid hvordan det er å finne frem i en storby, og kaster alltid bort litt tid på å gå litt feil vei og slikt noe, men klokken 12 var jeg fremme ved Pergamom-museet. Endelig skulle jeg få se Ishtar-porten. De som ikke vet hva den er, må søke på Google, Ishtar eller Ishtar gate, så blir det lærerikt å lese blogg også. Den var akkurat så imponerende som ventet, men resten av museet kommer nok litt til kort i forhold til British museum hvor jeg var i høst, det er uovertruffent, der strakk ikke åpningstiden til og jeg måtte gå flere ganger, Pergamom-musset forlot jeg sånn litt over fire-tiden. Så var det til altes museum, med greske og egyptiske samlinger. Jeg er fulladet med slike utstillinger, etter både omtalte British museum og tur til Athen og Hellas i høst, og jeg lar meg hver gang imponere, selvsagt. Tyske malerier på alte galleri, eller hva det het, kommer imidlertid til kort for det italienske jeg har sett mye av tidliger og i høst i Venezia og National gallery i London. Klokken seks var jeg ferdig (fordi da stengte museene), og jeg tenkte meg til den store bok- og musikkhandelen i Friedrichstrasse, men den fant jeg ikke riktig, og nå hadde det vært en energisk dag uten mat og hvile, nå fant jeg frem til de andre og middag.

Dagen etter var det videre til Lubeck, eller egentlig på vei hjem. Vi var innom olympiastadion, og satt ellers i bussen denne dagen også. Etter mitt syn ble det vel mye buss, og noe så til de grader mye plastmat langs veien, det henger igjen fra turene med aktive fredsreiser at man plent skal kjøre buss på disse turene. Fly er mye greiere, og så kan man eventuelt ta tog hvis man skal fra by til by. Her mot slutten var som vanlig flere av elevene og også lærerene blitt syke eller småsyke, det tar på med dette livet, og bussene gir fin spredning av smitte, men hotellet i Lübeck er bra og vi får slappet godt av. Men jeg liker ikke at vi i en flott by som Lübek kommer frem etter at det er blitt mørkt, og reiser så tidlig om morgenen at vi ikke får tid til å se den. Jeg for min del har jo nå vært der to ganger, i år og i fjor, og ikke egentlig vært utenfor hotellet. Slik vil ikke jeg det skal være.

Siste dag var sluttspurten hjem, den lange, seige sluttspurten hjem. Elevene gav en god dag i veikromaten, og gikk i stedet til en McDonalds like ved (kjent, stort stoppested i Danmark, alle som har kjørt gjennom har sikkert vært der eller vet hvor det er), og jeg tror nok jeg må si at hvis  jeg blir tvunget ut på noe slikt igjen, vil jeg gjøre det samme neste gang. Ikke et godt ord om maten på McDonalds, men av de sånn cirka 12 personer elever og lærere som spiste der nå, var det ikke en eneste som spiste opp maten, og prisene var det dobbelte av den amerikanske hurtigmatkjeden. Og på danskebåten gikk de aller, aller fleste tidlig til sengs, og satt bare og ventet på at båten skulle i land neste dag.

Gledelig nok ser jeg at departementet nå snur i spørsmålet om egenandeler på skoleturer. Det er nå lov så lenge det skjer frivillig, og det har så vidt meg bekjent aldri vært snakk om noe annet. Slike turer er veldig sosiale, og en flott avveksling fra hverdagen både for elever og lærere, så når vi bor i et så heldig land at vi har råd til det, er det etter min mening for dumt om vi lar det være. Så nå kan vi håpe det blir tur neste år også, og jeg kan håpe det blir enda sterke trykk mot det faglige (av de 8 dagene var det bare Auschwitz og den ene dagen i Berlin som fullt og helt var satt av til fag), og at neste tur ikke blir med buss.

Takk til alle som var med og til dem som lot oss få lov til å reise!

Rapport fra Polen

Hallo folkens!

Det har dukket opp en liten mulighet til en liten oppdatering. Vi er naa i Polen, i Krakow, hvor vi i dag har vaert paa en liten omvisning i byen. I gaar var vi i Auschwitz, og som jeg sa ved omvisningen, vi har planlagt vaeret veldig godt. For i gaar da vi var i Auschwitz, saa var det regn og vind og surt, mens i dag som vi hadde byvandring, var det straalende sol og klar, blaa himmel. Saa i gaar viste vi den dystre siden av Polen, fortiden, i dag den lyse siden, fremtiden. Det er veldig bra.

I morgen reiser vi tilbake til Berlin. Paa veien skal vi innom saltgruvene. Disse gruvene hadde tidligere stor betydning for omraadets oekonomi, det har det fortsatt, men naa paa grunn av turisme. Man har virkelig lagt seg i selen for aa gjoere saltgruvene turistvennlige, med foersteklasses guider, og lett tilgjengelig informasjon og gode opplegg. Gruvearbeiderne har ogsaa gjort sitt, med aa lage flere ting der nede i gruven, det mest fantastiske en hel katedral, og alt sammen laget av salt. Det blir bra, og vil ta et par timer.

Vi vil komme til Berlin i morgen kveld, der elevene maa ordne seg middag selv. Og det samme maa vi laerere. Det kommer til aa gaa fint, elevene var noksaa verdensvante allerede ved avreise, og er bare blitt mer verdensvante under oppholdet. Og vi laere er jo verdensvante saa det holder, vi ordner opp alt som kommer av alle mulige problem, og gir bare gass naar alt gaar godt som det stort sett gjoer.

I Berlin har jeg faatt innvilget en fridag. Jeg skal ikke vaere med paa byvandringen der. Det er synd, for det er mye interessant aa fortelle, men jeg maa ogsaa ta vare paa mitt image som antikk- og oldtidshistoriker, og paa dette feltet har Berlin et av de beste museumene

Polen

En lærerrik post i dag. Jeg reiser på klassetur til Polen og Tyskland i dag. Vi blir 94 elever og 6 lærere. Dette er siste skoletur på en stund, siden gratisprinsippet som er vedtatt gjør det umulig med elevfinansierte turer, og da lar ikke turene seg gjennomføre. Det er synd, for slike turer er veldig bra både faglig og sosialt. Og nå, her på bloggen, skal jeg før turen slå et slag for det faglige, med en liten gjennomgang av Polens historie.

 

 

Kongeriket Polen ble grunnlagt av Mieszko I i året 966, men landet har mistet sin selvstendighet og gjenvunnet den mange ganger siden den tid. I nyere tid fikk Polen sin selvstendighet i 1918 etter første verdenskrig, men mistet den igjen til Nazi-Tyskland i årene 1939 til 1945. Etter den tyske okkupasjonen fikk Polen et kommunistisk styre, støttet og kontrollert av Sovjetunionen. Dette regimet falt i 1989, og Polen har siden den tid vært en selvstendig republikk og orientert seg mot vesten. Landet er i dag medlem av forsvarsalliansen NATO, og den europeiske union (EU).

 

Historie

Det er noen viktige huskeregler for å forstå Polens historie. Den ene er landets beliggenhet, det ligger helt Nordøst i Europa mellom mektige tyske stater i vest og et mektig Russland i øst. Begge disse statene har gjennom historien vært svært ekspansive (= har villet utvide sitt territorium), og det polske området har derfor ligget utsatt til. Landet har også vært invadert av svensker fra nord, og tyrkere og mongoler fra sørøst. Sjelden har polakkene selv bygget opp landet sitt til å bli en stormakt, og deres historie blir derfor gjerne sett på som en historie av lidelse. Den andre huskeregelen er religion. Selv om Polen ligger i Øst-Europa, har nasjonen helt siden fødselen bekjent seg til den vestlige katolske kirke med paven i Roma som overhode. Det har gitt polakkene en vestlig orientering, det har definert polsk side i de forskjellige religionskrigene opp gjennom historiene, og ikke minst har kirken vært en viktig støttespiller i krisetider. For eksempel var undertrykkelsen i den kommunistiske perioden mildere i Polen enn i de andre landene i Warszawa-pakten, og Polen var også det første landet som brøt med dette styresettet.

            I antikken lå det polske området for langt nord til å ha noen interesse for romerne. Området var bebodd av forskjellige slags omstreifende, løst organiserte barbariske stammer,

deriblant de som ble kalt Polanier (= folket fra slettelandet). Dette var et slavisk folkeslag, og da de ble samlet av den legendariske lederen Piast (legendarisk i betydningen at han er en legende, det er ikke sikkert han har eksistert) gav folket navnet til riket. Den første skriftlige kilden vi har av dette, er kristningen  av hertug Mieszko I av det piastiske dynasti. Han ble døpt i året 966, og denne hendelsen markerer opprettelsen av den polske stat.

 

 Kartet viser Polen som det så ut i 1025, da Mieszkos sønn, Bołeslav I, ble kronet til konge. Det går som vi ser et stykke inn i dagens Tsjekkia, og dekker hele Slovakia i sør. I øst går det et stykke inn i Hvite-Russland og Ukraina, men rører verken Kalingrad (hører til Russland) eller Lithauen. Polakkene mente de var i sin fulle rett i å ekspandere, for å kristne sine hedenske naboer. Kartet er rappet fra Wikipedia, som har det fint her: http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/6/68/Polska_992_-_1025.png

Det første polske riket skulle bli et kongerike med arverekkefølge, etter samme mønster som i resten av Europa. Et slikt rike er sårbart for dårlige konger, de kan ikke avsettes uten at riket bryter sammen eller blir overtatt av andre, og om en konge ikke skulle få en arving kan man få en svært uoversiktlig situasjon. Det skjedde i Polen i 1370, da kong Kazimierz Wielki (den store) døde uten å etterlate seg noen arving i direkte linje, og nevøen Ludvig I av Ungarn ble konge også av Polen. Dermed var Ungarn og Polen i personalunion (to riker, samme konge), men det varte ikke lenger enn 12 år, da kong Ludvig døde og datteren Maria ble dronning av Ungarn, mens den polske adelen foretrakk den bare 10 år gamle datteren Jadwiga som dronning av Polen. Fire år senere ble hun giftet bort med storhertug Jagiełło av Litauen, slik at det polske og litauiske riket ble slått sammen med Jagiełło som konge. Sånn foregikk det på den tiden.

            Nå følger Polens storhetstid. I en serie vellykkede kriger erobrer Polen-Lithauen land så langt sør som til Svartehavet, og helt nord til Østersjøen fra Gdansk til Riga. Riket er nå Europas dominerende makt. Kartet under viser utstrekningen i 1397, det røde skal være direkte under den polske kronen, det rosa er len som tilhører den polske kongen, det oransje er Litauen, og det mørkere oransje er litauske len, i svart hvitt er det kanskje vanskelig å se. Fra 1454-66 erobrer polakkene nordområdene mot Østersjøen (Baltic sea på engelsk) i 13-årskrigen mot Teutonerne (tyskere).

 

 

 

Dette var en blomstrende periode for polakkene. Ved siden av de militære seirene, fulgte også kulturelle med flere praktbygg, og man var også kjent for å ha et meget tolerant og fremtidsrettet rike. I 1569 fikk Polen og Litauen også felles parlament (Sejm), det skulle møtes i Warszawa, og dette parlamentet (Sejm) fikk også fullmakt til å velge ny konge når den gamle døde. Med dette var den tradisjonelle arverekkefølgen brutt, og man fikk i stedet det man kaller den royale republikken. Det skulle imidlertid vise seg å slå lite heldig ut. Problemet var at parlamentet (Sejm) bestod av adel, og for adelen var det en fordel med en svak konge, for det gav mer makt til dem[ES1] . Mange brydde seg dessuten lite, og gikk gladelig med på bestikkelser for å velge en eller annen konge, det var det samme for dem. Allerede tre år etterpå døde kong Sigismund II Augustus i 1572 døde uten lovformelig arving, og Sejm stod temmelig fritt til å velge hvem som nå skulle være konge. Folk flest håpet at det skulle bli en polakk i det minste, men Sejm valgte en franskmann som forsvant tilbake tilbake til Frankrike etter bare et år ved tronen. Av de 11 neste kongene var bare 4 polakker, systemet var ustabilt, og det kunne være store forskjeller fra den ene kongen til den neste. Om kongen var altfor håpløs, valgte adelen gjerne en sterkere neste gang for å rette opp igjen skadene.

 Utenlandsk dominas

Med et svakt indre styre ble Polen etter hvert bare en brikke i stormaktenes spill. Naboene Tyskland (Prøysen), Østerrike-Ungarn og Russland kunne langt på vei diktere de polske forhold som de ville. Det eneste de måtte passe seg for, var hverandre, Polen selv hadde lite å stille opp.

            Mot slutten av 1700-tallet gjorde Polen noen spredte forsøk på å reise seg og erklære et nytt og sterkere kongedømme. De mektigere naboene så med frykt på at Polen skulle etablere seg med et mer effektivt styresett og kunne bli en potensiell konkurrent, så de valgte i stedet å dele opp Polen mellom seg. Slike oppdelinger har vært en gjenganger i polsk historie, og utgjør i dag noen nasjonale sår for mange polakker. Napoleonskrigene gjorde for en kort stund Polen fransk, men med en utstrakt grad av indre selvstyre, slik at Napoleon ble sett på som en helt, mer enn en okkupant. Etter Napoleonskrigene ble Polen under fredskongressen i Wien erklært som et kongedømme[1], men under tsaren av Russland. Slik skulle det være helt frem til første verdenskrig.

 

Etter 1900-tallet

Da den første verdenskrig begynte var Polen fortsatt ikke en egen stat. Landet var delt mellom Tyskland og Russland, og begge brukte polakker i armeene sine slik at den bisarre situasjonen oppsto at polakker kjempet mot polakker. Det døde om lag en million polakker i krigen. Men den tragiske krigen førte også til at Polen fikk sin selvstendighet. Som kjent fikk russerne sin røde revolusjon i 1917, og denne revolusjonen ble fulgt av en borgerkrig slik at russerne med sin nye leder Lenin måtte gi slipp på kontrollen over Polen. Og tyskerne fikk ikke beholde sin del når de nye grensene i Europa skulle trekkes opp i Versailles. Den nye polske lederen, Marshal Josef Piludski, utnyttet situasjonen til å erklære polsk selvstendighet den 11. november 1918. Dette ble den andre polske republikken.

            Mellomkrigstiden ble for Polen urolige år. Den nye staten måtte bygges opp fra grunnen av, og her snakker vi ikke bare om gjenoppbygningen etter krigsødeleggelsene, Polen hadde ikke vært selvstendig på over hundre år og måtte bygge opp hele den organisasjonen som kjennetegner en stat. Særlig viktig var det å få bygget opp en hær, for den nye staten hadde bare løst opptegnede grenser. I forhold til dagens Polen var landet forskjøvet mot øst, slik at deler av det som nå hører til Polen den gang ble beholdt av Tyskland, mens i øst gikk grensene et stykke inn i det som i dag hører til Litauen, Hviterussland og Ukraina. Disse grensene ble fastsatt i den polsksovjetiske krig 1919-1920 (en krig Sovjeterne altså kjempet mens de samtidig utkjempet en blodig borgerkrig).

            Situasjonen ble på ny truende for Polen straks Hitler kom til makten. Verre ble det da nazityskland avslørte sin ekspansive politikk ved først å innlemme seg Østerrike, siden annektere Tsjekkoslovakia. Den polske staten hadde også mange tyske innbyggere etter lang tid med tysk herredømme, akkurat det Hitler hadde brukt som unnskyldning for å tilegne seg Tsjekkoslovakia. Riktignok hadde Polen undertegnet en ikke-angrepsavtale med både Tyskland og Sovjet, men med ledere som Hitler og Stalin var ikke slike avtaler mye verd. I stedet undertegnet utenriksministerne Ribbentrop og Molotov fra Tyskland og Sovjet den 23. august sin egen ikke-angrepspakt med hverandre, og avtalte i hemmelighet hvordan Polen skulle deles mellom de to stormaktene. Avtalen er på mange måter sjokkerende. En ting er at nazisten Hitler og kommunisten Stalin gjør avtale med hverandre, større avstand i politisk ideologi er det vanskelig å forestille seg, en annen ting er at disse to i ro og mak gjør seg avtale om et annet lands skjebne. Når Hitler ikke trenger frykte innblanding fra Sovjet, vil Polen være lett match for overlegne tyske styrker. Den andre verdenskrig kan begynne.

 Andre verdenskrig

Det er vel kjent at tyskerne invaderte Polen fra vest den første september 1939, og at den tredje september erklære Storbritannia tyskerne krig og verdenskrigen var i gang. Hva ikke fullt så mange vet er at russerne den 17. september invaderte landet fra øst, og gikk akkurat så langt inn som tyskerne og russerne på forhånd hadde avtalt seg i mellom. På ny var Polen skvist mellom de to stormaktene, og russerne stod på ingen måte tilbake for nazistene i bruk av vold og tvang og brutalitet for å underkue seg polakkene. Forskjellen var at polakkene for tyskerne var untermensch, og dermed ikke verdig god behandling, mens for Stalin var polakkene potensielle fiender som måtte tvinges til lydighet. Det gikk denne tiden like mange polakker til russiske arbeidsleire (GULAG) i avisdesliggende områder i det veldige Sovjetiske riket, som i de mer berømte tyske konsentrasjonsleirene, og også fra Sovjetisk side ble det begått massehenrettelser. Den mest berømte er skytingen av flere tusen soldater, offiserer og sivile i Katynskogen nær Smolensk, en forbrytelse ikke russerne innrømmet før i 1990, etter de kommunistiske regimene i Øst-Europa var falt. De historiske dokumentene ble ikke frigjort før i 1992, etter at Sovjetunionen ble oppløst.

            Det var ingen grunn for polakkene å stole på Hitler, og det var heller ingen grunn for Sovjet å gjøre det. Den 22. juni 1941 gikk tyskerne til storstilt angrep langs hele grensen, og feide på kort tid et totalt overrumplet Sovjet ut av Polen og langt innover egne grenser. Siden skulle det gå tre år før Polen var frigjort fra nazistisk kontroll. Det kunne imidlertid skjedd langt tidligere. Opprøret i den jødiske gettoen i Warszawa april 1943 var dømt til å mislykkes, jødene var for få og hadde for dårlige våpen, og manglet støtte fra en sterkere makt. Derimot hadde det langt større opprøret som startet i samme by august 1944 alle forutsetninger for å lykkes, for det første hadde nazistene brukt opp sine beste menn og utstyr og var sterkt redusert både fysisk og moralsk, for det andre stod kampklare Sovjetrussiske styrker allerede ved elven Visla like utenfor byen, og kunne med letthet vippet kampen i polsk fordel. I stedet lot de tyskerne beseire den siste polske motstandskraft, trekke seg ut av byen og brenne den ned, før Sovjetrusserne kunne gå inn som befriere. Mye kunne vært sagt om dette og den videre avslutningen om verdenskrigen, her er det imidlertid den polske historien det handler om, og vi skal se hva den Sovjetiske frigjøringen hadde å bety for den.

 Kommunismen

Stalin la aldri skjul på hva han ville med de områdene den røde hær gikk over på veien mot Berlin, han ville at de skulle bli kommuniststater kontrollert fra Moskva. I Polen gikk dette ganske enkelt. Den lange harde krigen hadde kostet livet for de fleste av Polens beste menn og kvinner, og beskyldninger om tysk kollaborasjon med kjapp ekspedering til Sibir gjorde det av med resten av dem som ville protestere. Et arrangert valg i 1947 gjorde at Boleslaw Bierut formelt fikk makten, og 42 år med kommunistisk styre fulgte. Grensene var også flyttet lenger mot vest, slik det er i dag, og Sovjeterne fikk faktisk et område som noenlunde tilsvarer det Molotov og Ribbentropp hadde avtalt seg i mellom i 1939.

            Nå skal det sies at kommunismen i Polen aldri ble så hard som i de andre østblokklandene. Det hemmelige politiet var ikke så strengt og hensynsløst, sensuren var mildere, og tvangskollektiviseringen (alle som eide jord eller bedrifter måtte gi den fra seg til staten, som skulle eie alt og bestemme hvem som skulle arbeide der) ble ikke skikkelig gjennomført. Men da polakkene forsøkte en liten oppstand i 1956, ble det kontant slått ned av Sovjetiske tanks. En viss frihet var lov, men bare ytterst begrenset.

Jeg nevnte i innledningen at Polen er i en særstilling på grunn av den katolske kirkens sterke stilling. Læren fra Karl Marx (kommunismens far) sier at ”religion er opium for folket”, og det vanlige er at kommunistlandene likefrem forbyr religion. I Russland, som også er svært religiøst (den russisk ortodokse kirke), ble kirkene rett og slett revet ned, omgjort til lagerplass eller annen vanærende bruk, og prester og munker ble sendt til Gulag.

 Polen i dag

Etter murens fall slet Polen med mange av de samme problemene som mange av de andre tidligere kommuniststatene. Forventningene til en ny og bedre tid var for høye, og kunne umulig bli innfridd. Snart ble gleden over friheten vendt til skuffelse over brutte løfter, og frigjøringshelten Lech Wałęsa og hans parti, solidaritet, mistet snart makten.

            I dag opplever Polen økonomisk fremgang, men som vi skal se når vi kommer dit ned, er det fortsatt et stykke igjen før de når vanlig, vestlig standard. Politikken er imidlertid nokså stabil, og som frivillig medlem av EU ser polakkene mer optimistisk på fremtiden, enn det landet har hatt grunn til å gjøre på mange, mange hundre år.

---

[1] Bortsett fra Krakow som var en egen, fri bystat.

---

 [ES1]For å skjønne maktforholdet mellom konge og adel må man vite bitte litt om godsøkonomi. I grove trekk gikk det ut på at kongen styrte landet og riket, og kunne legge ut skatter på alt som var i det. Men det var adelen som eide jorden og organiserte driften av den. Her stod han temmelig fritt til å tyne bøndene til å arbeide for seg som han ville. Lavadelen eide kanskje noen gårder og et jordstykker, dette ble kalt godset, mens høyadelen disponerte hele grevskap, baronier eller hertugdømmer og kunne nærme seg til å bli like mektige som kongen, i hvert fall hvis flere av adelen slo seg sammen. Adelen ønsket altså å være mest mulig i fred, styre seg selv og betale minst mulig i skatt, mens ambisiøse konger ville bruke ressursene adelen disponerte til krigføring, byggeprosjekt eller andre ting.