Det er nasjonaldagen vår, og jeg skal tilbringe den i Oslo. Jeg er allerede i gang med å tilbringe den her. Om noen få strakser er det ut og ta banen, t-banen, til Tøyen, der det venter en 17. mai-frokost, og den vil bare vare og vare og vare og vare. På et eller annet tidspunkt vil det komme inn noen tekstmeldinger, da er det ut, eller fortsette å spise frokost, alt ettersom. I god norsk ånd er det regnvær på nasjonaldagen, regnvær i Oslo, og det er kanskje det været som stiller det hele i sitt retteste lys. Hva vet jeg? Jeg hører i hvert fall til dem som etter en frokost med hvitvin er sikret en god dag.

Det er blitt en ny Oslotur på meg, i forbindelse med jobben denne gangen, og jeg har valgt å reise med tog. Det skulle vise seg å bli et lykketreff, all den tid flyplassarbeiderne på Flesland streiker i dag. Men den slags lykketreff hører med, sånt registrerer jeg bare med et gjesp.

Det samme gjør jeg med uhell som at jeg snublet på vei til stasjonen i morges. Det lå en sånn snor som blir brukt til å bunte sammen aviser med, den lå uklippet i en sirkel på bakken, og så snublet jeg i den. Heldigvis ramlet jeg over kofferten, så jeg ble ikke skitten på den eneste buksen foruten dressbuksen jeg har med, men det ble noe blod på fingrene, og et sånt sår man må regne blir slått opp et par ganger før det får grodd. Jeg hadde i utgangspunktet god tid, men slike små uhell og andre små forsinkelser som man aldri regner med, men som likevel kommer, gjorde at jeg rakk toget akkurat som vanlig. Den ærede leser kan selv sette komma før eller etter akkurat.

Jeg sitter på NSB-komfort. Det betyr stikkontakt, gratis kaffe og gratis aviser, mot en ekstrapris på 75 kroner. Det er så råflott som det blir når man er lærer, det blir ikke bedre enn dette. Og avisene var i dag ikke annet enn VG og Dagbladet, og slike aviser leser jeg ikke engang gratis. Så det blir kaffen og stikkontakten som skal finansiere ekstraprisen. Om kaffen kostet 25 kroner hadde jeg allerede tjent det inn, målet er å drikke nok kaffe i løpet av turen til å tjene på det i forhold til en pris på 10 kroner. Og ha stikkontakten som ren bonus.

Det er en reise som passer dagen før nasjonaldagen. Særlig fra Voss opp mot Finse, og for så vidt fra Finse ned mot Geilo, er det natur som forsvarer nasjonalromantikken. Det er jo flott fra Arna inn mot Dalekvam og Stanghelle også, med Osterøy og sjøen mot nordvest og fjellskråningene mot sørøst, grønt og fint, og alltid en foss og en liten elv og bekker og vann som dukker frem og forsvinner igjen. Men fra Voss og oppover blir det regelrett storslått, med skikkelige elver som følger jernbanelinjen og viser frem fosser og stryk og virvler og kraft, og så rent vann at man ser rett ned i bunnen. Fjellene går stupbratt til værs, og på toppen er viddene, og dit kommer vi regelrett. Myrdal er jo så vakkert at det kunne vært konstruert, men i Norge er det som ingenting, sånn er det bare her. Hurra for 17. mai.

Finse stasjon. Landets høyeste jernbanestasjon, 1222 meter over havet.  Det blir alltid nevnt, og av meg aldri glemt. Her er det fortsatt godt med snø, ingen sak å gå på ski, men det er visst i dag ingen som benytter seg av naturens hjertelige invitasjon. Det er hva man på værmeldingen kaller delvis skyet, men som jo også er delvis sol, og de delene av terrenget som glinser i solen, de får en belest mann til å tenke på det dikt av Olaf Bull (Metope), der jenta tenker på all den tiden det vakre landskapet ligger der uten oss. Det går mange øyeblikk tapt, fordi ingen får dem med seg, kan man humoristisk si.

Ustaoset. Alle stasjoner her har minner fra livet jeg har levd. I høst gikk vi av her, Martin og jeg, for en tre dagers fjelltur senhøstes i fjor. Det var møkkavær med regn og vind og minusgrader, selv i oktober, lørdagen så kaldt at det gikk ikke an å lage pannekaker. Men det gikk an å gå, og det gjorde vi, ned til utkanten av Hardangervidda, en liten runde, og tilbake igjen. Vi hadde opprinnelig kjøpt billetter til Finse, men nettopp pga været valgte vi underveis å heller gå av på Ustaoset, slik at vi kom litt lavere. Dessverre, men selvsagt, glemte vi dette på vei hjem, og var på Ustaoset sånn cirka på den tiden vårt tog ankom Finse…

Fra Ustaoset og inn til Oslo er det stort sett skog og kjedelig. I Oslo var det å surre litt rundt og ordne et par småting, før jeg tok t-banen opp til Sinsen-krysset der min søster Tonje bor. Der blir det Taco-middag i kveld, så blir det ut, så blir det 17. mai i morgen, sjakkturnering søndag, og kurs mandag og tirsdag. Alt er klart. Kjør på.

Jeg ser på min spade

Jeg trenger den ikke

Jeg ser på den jord

Hvor jeg ikke skal ligge

Spaden er knukket!

Av meg og mitt kne!

Hør, dere levende

Jeg også – er med!

Dikt som rett og slett sier ja! til livet, 2003 (nr 5)

I går hadde jeg meg min første svømmetur for i år. Anledningen var min ukentlige joggetur, mitt lille løp, der Stoltzekleiven utgjør en sentral del. Jeg jogger bort til foten av trappene, stopper og hviler, og så tar jeg tiden og kommer meg opp så fort jeg kan. Tiden i går ble suveren årsbeste, endelig klarte jeg å presse meg ned mot 15 minutter, noe som var målet da jeg begynte å løpe for to år siden. Men siden den gang har min gitar- og skikamerat kommet seg ned under 13 minutter, og da har jeg jo ikke noe valg, da må jeg slå ham. Da må jeg slå ham.

Så jeg fortsetter å løpe. Og i går var det en ordentlig solskinnsdag. Jeg slutter tidlig på jobb tirsdagene, og hadde hele ettermiddagen der på toppen av Sandviksfjellet. Dermed var det bare å bestemme seg for at når det er måneder uten ‘r’ i, så må løpeturen følges av et bad. Og bade gjorde jeg. Etter å ha sittet noen kvarter og vurdert det, satte jeg først den ene foten uti, så den andre, og en stund etter det igjen, hele meg. Det var godt kaldt, men vi i familen Salen har lange tradisjoner med tidlige bad, så de sterke adjektivene kan ikke bli tatt i bruk en solskinnsdag i mai. Jeg svømte noen tak frem og tilbake, plasket litt rundt, konstanterte seieren, årets første bad, og så var det opp og tørke i solen.

Etterpå var det å løpe ned igjen. Det går nedover Skredderdalen for min del, i hui og hast fra stein til stein, og flott og norsk med elv ved siden av. På ørene har jeg “Great ideas of Philosophy”, en forelesningsrekke av Professor Daniel N. Robinson, produsert av The teaching company. I dag kom jeg til forelesning nummer 42 av 50, og fikk på vei bort til Stoltzen en halvtimes innføring i filosofien til Friedriech Nietszche, og på vei ned en gjennomgang av den liberalistiske tenkningen til John Stuart Mill. Dette er imidlertid ingenting, virkelig vilt ble det da jeg hørte språkkurs i hindu fra Pimsleur nedover.

I dag var en ny solskinnsdag, og jeg gav meg selv den bonus å løpe en gang til. Tiden opp Stoltzen ble 7 sekunder dårligere, men fortsatt akseptabel. På toppen ventet nytt bad, ventet i ordets rette forstand, man må jo sitte litt og tenke først. I tillegg var det publikum, tjukt av utlendinger fra Frankrike og andre land, som sikkert ikke hadde fått med seg at det var solskinnsdag. Men når det er publikum, slipper du i hvert fall å se ut som du fryser når du går uti, det må se enkelt og liketil ut. Det er best slik. Og jeg svømte litt ekstra rundt, som den selvsagteste ting av verden, som det jo også var. Det var jo en solskinnsdag, og en bonustur, jeg feiret årets første bad ved å bade en gang til.

Og jeg blandet sammen filosofiforelesningene, det var i dag jeg hørte Nietzsche og Mill, i går var det Hegel og Hegelianerne, og det estetiske og geniet i romantikken. Forresten var det også 60, og ikke 50 forelesninger i alt, så jeg har fortsatt litt igjen.

Jeg prøver å få inn et bilde fra GoogleEarth. Vi får se om jeg lykkes…

Siden ganske langt tilbake har jeg skaffet meg én ny CD-plate i måneden, verken mer eller mindre. På det verste - eller beste, jeg vil heller si beste - var det slik at jeg kjøpte plater på tilbud og lot dem ligge uåpnet til det var en ledig måned for dem. En plate av U2, Wide awake in america, ble liggende i årevis, faktisk så lenge at jeg i løpet av tiden ble lei av hele U2, og knapt har hørt platen etter jeg åpnet den.

Men det er en fin tradisjon, selv om jeg nå følger den litt mer avslappet, og denne måneden her skaffet jeg meg en ny plate av Neil Young. Det er den spesielle “Are you passionate?”, en plate som på ingen måte hører med til hans beste, men er man fan, så er man fan, da skal man ha alt. Og med Neil Young betyr det en god del plater, for han har i motsetning til andre artister som har holdt på noen år, holdt seg produktiv gjennom hele karrieren. Det er ikke mange år siden han debuterte i 1968 han ikke har gitt ut plate, og tar vi med liveplater og spesialutgivelser, er det flere år han har gitt ut to plater, enn han ikke har gitt ut noen.

Og man kan trygt si alt ikke har holdt samme kvalitet. De første platene på 60- og 70-tallet er rene og fortjente klassikere, men ved inngangen av 80-tallet skjedde det noe, og Neil Young begynte å gi ut plater på et lavmål ingen stjerneartister kan måle seg med. Det var rosa 50-talls poprock, med Everybody’s rockin’, det var synth og elendig elektromusikk på Trans, det var køntri med ø på Old ways, det var slapp blues på This note’s for you og det var hva i all verden på Landing on water. Jeg har alle disse platene, og skal ikke underslå at jeg er sjarmert av dem. Jeg hører på dem. Og jeg ikke bare respekterer, men rett og slett digger Neil Young fordi han gav ut disse platene. Han er det nærmeste jeg kommer et forbilde.

Og i 2002 gav han altså ut Are you passionate?  Det er en plate som mer ser tilbake til fadesene på 80-tallet, enn på suksessene på 90-tallet.  Den er visstnok tillegnet konen, Pegi, og inneholder stort sett sanger med like mye på hjertet som setningen “Nå har vi det fint”. I dette sukkersøte landskapet har to andre sanger sneket seg inn, uten at det på noen måte berger helhetsinntrykket, de gjør det bare skikkelig Neil Youngsk. Den første er den langt over parodiske patriotiske Let’s roll, Neil Youngs reaksjon mot terrorangrepene 9. september 2001. Det er en utrolig sang. Den andre er Going home, som ved de første gangers høringer bare var komisk, men som ved litt mer konsentrert lytting kanskje har et visst potensial, om man anstrenger seg litt for å bli med på leken.

Jevnt over er sangene melodiøse og motstandsløse, her glir alt fint med sukker på. De begynner gjerne med en liten, enkel rytme, og så kommer en liten, enkel gitarsolo over der, spilt på en streng av gangen, og ikke særlig gjennomarbeidet. Det høres ut som at en god del av dette stoffet er blitt til på første forsøk. Her har Neil Young på hjertet å meddele at han ikke har noe på hjertet. Denne platen er uinspirert, og det er så herlig Neil Young, at han tilegner en slik uinspirert plate nettopp til sin kone Pegi, som han har holdt sammen med gjennom praktisk talt hele sitt voksne liv. What a man.

Neil Young

Are you passionate

1. You’re my girl

Platen begynner med en sang som setter standarden. Her har ikke Neil Young særlig mye på hjertet, her er ikke mye satt på spill. “Please don’t tell me that you’re saying good bye” er tekstlinjen, og musikken er ikke stort mer utfordrende. Enkel bass, enkel gitar og enkelt rytme, alt glir motstandsløst.  Dette er liksom sånn de lager sanger, de som ikke greier å lage sanger. Koringen gjentar siste ordene, og alt er passe raskt og lett og greit.

2. Mr. Disappointment

Rytmen er nesten som en trommemaskin, her, på denne sangen som i det minste har en litt dyster tittel. Neil Young synger også med liksomskummel stemme, mørk og hes, men med en slik rytme og en slik melodi er han vanskelig å ta alvorlig. Det er noe spesielt med Neil Young som klarer å synge slike sanger uten ironi.

3. Differently

På denne sangen har han fått med seg et lite keyboard å spille rytme på også. Det er liksom ikke måte på. Men denne sangen synes jeg ikke engang har sjarmen de andre klarer å oppdrive, denne er rett og slett dårlig. Rytmen er anmasende, melodien og effektene er det samme, dette er klisje og dusinvare. Sangen handler om at hver dag er en “different day” sammen med kone, så der har dere standarden. Melodien og alt er på samme nivå som det.

4. Don’t say you love me

Denne er også enkel og klisjeaktig og alt i hop, men denne er i det minste komisk, og den kunne fungert sent på kvelden blant en samling Neil Young fans, godt drukne. Gitarlyden er tjukk og feit, men likevel mild og ren, som en trompet, minner det meg om. Neil Young roper “Don’t say you love me”, og koret gjentar og svarer, og Neil Young “That’s what you say”, så der har vi liksom en liten motstand, hva mener han nå med det, er det at den han snakker med sier til ham at han ikke skal si at han elsker henne? eller? denne enkle motstanden ligger også liksom i melodien, så det er ikke all verden, men det er litt morsomt og litt sjarmerende. Men av en annen musiker enn Neil Young ville jeg aldri godtatt det.

5. Let’s roll

Dette skal liksom være hiten, og hele årsaken til at platen ble laget. Den er direkte inspirert av 11. september-hendelsene, spesielt det flyet hvor passasjerene overmannet kaprerne, og styrtet flyet i ufarlige områder. Dette er jo store hendelser, og litt av en oppgave å lage rockesang, særlig rett etter det skjedde, men Neil Young har alltid hatt tradisjon for å trå til både mot store og små oppgaver. Og denne sangen har blitt en helt pussig, halvtøff sang, over et enkelt bassriff, og tekstlinjen “Let’s roll”, som er en slags “la oss gå til angrep”. Andre tekstlinjer er “Time is running out”, så det er veldig direkte. Og på bridgen, er det “No one knows the answer”, i fortvilt Neil Youngsk fistel. Det nytter ikke å høre sangen på bakgrunn av hendelsene.

6. Are you passionate?

Tittelsporet er en vanlig, enkel sang. Det er en ballade, men jeg tror sant å si ingen i verden har danset til denne. Det er vanskelig å høre noe som helst originalt i denne.

7. Going home

Liksomtøft, liksomfortvilet, Neil Young er nesten på gråten i denne, mens gitarer og bass og trommer durer på (til og med noen pianoakkorder i refrenget mot slutten - for effektens skyld), det er jo den klassiske rockeide, men her står det i akutt fare for å bli komisk. “Do you think it is easy?” sier Neil Young med pipestemmen sin, “I’m going home”, og den som hører på kan jo velge om han vil kaste seg inn i det og være med på leken og fortvilelsen. Neil Young er i hvert fall med, det er det ingen tvil om. Sangen varer for sikkerhetsskyld i over 8 minutter, og backingband er selveste Crazy horse. Så det er jo platens beste, og litt bedre behandlet, kunne det jo blitt noe skikkelig. Men denne sangen må ikke forveksles med de virkelig episke perlene Neil Young har servert på tidligere plater, og også kommer til å servere flere av.

8. When I hold you in my arms

Også en sang dedikert til konen. Dette er pop, og ikke i nærheten av rock. Den passer godt til danskebåten, til dansekvelder, til folk som ikke interesserer seg for musikk. Men så er det jo også en mulighet for oss som interesserer oss, å få hørt litt musikk av den typen, for det er jo interessant at Neil Young lager en sang som dette. Det er til og med litt koring mot slutten, “When I hold you in my arms”, sunget av damekor.

9. Be with you

Mange av disse sangene gir deg jo lyst til å le lite grann, og denne er ikke noe unntak. Den er enkel og catchy, men også en sang du føler du har hørt hundre ganger før, men likevel ikke helt klarer å huske etterpå. Det er gladrytmer og tekslinjer som “I got to hold on, I got to be strong, to be with you” og koring med alvorsmunter “uh-uh”, det henger jo ikke sammen i det hele tatt.

10. Two old friends

Sangen begynner med en liten, enkel gitarsolo, tjukk elektrisk lyd, og en og en tone, sakte tempo. Lyden er rett og slett finere enn melodilinjen, men lyden har vi jo hørt før, det er jo helt vanlig gitarlyd, og melodien er nok kanskje litt enkel og friksjonsfri. Refrenget er imidlertid litt artig, med Neil Younger som synger “In my heart, in my heart, in my heart” på stigende toner. Denne sangen mente jeg først var anonym, selv i dette selskapet, men etter å ha hørt litt på den, tror jeg kanskje den ville kunne klare seg i bedre omgivelser. For eksempel på Silver and gold, så tror jeg ikke at jeg ville reagert på denne.

11. She’s a healer

Den lengste sangen på platen, men langt fra den beste. Rytmen er anmasende, melodien enerverende, og tankene går bare tilbake til den ende mer enerverende “Like an inca” fra Trans, en sang jeg rett og slett har problemer med å høre. She’s a healer er hakket bedre - uten at det hjelper noe særlig.

Min anbefaling er altså å kjøpe alle andre plater av Neil Young enn denne. Men når først alle andre er kjøpt, kan man godt kjøpe denne også. Det er jo Neil Young, og for gammelt vennskaps skyld, blir man helhjertet med på oppturer og nedturer, slik Neil Young selv. Det er derfor vi digger ham.

I det jeg gikk inn døren etter at hun jeg hadde vært ute med denne kvelden hadde hatt et aldri så lite oppgjør med meg og sagt at hun nok ikke ville bli med meg hjem denne kvelden eller noen andre kvelder, det var kort sagt ingen sjanse for at det kunne bli noe mellom oss og det var kun på denne betingelse hun i det hele tatt ville være med meg, så tenkte jeg: Jeg vil leve. Jeg vil leve. Jeg gikk inn døren, og tenkte det. Jeg tenkte det allerede da jeg hadde stukket nøkkelen inn i nøkkelhullet, noen av dere vet kanskje hvordan det er, man stikker nøkkelen inn, det er ikke akkurat optimistisk. Man vet hva som venter på andre siden, den samme leiligheten man har kommet hjem til så mange ganger før, som man kjenner så altfor godt, særlig når man kommer hjem til den alene, og særlig når man kommer hjem til den alene etter å ha hatt et visst håp, kjenner man den så altfor, altfor godt og vet så altfor godt hva som venter - ingenting. Og det var akkurat det som kom over meg enda en gang i det jeg med en siste halvhjertet kraftanstrengelse stakk nøkkelen inn i nøkkelhullet etter å ha subbet meg hjem i det jeg nå vil kalle den ytterste fortvilelse, ja, det vil jeg nå kalle det, den ytterste fortvilelse gikk jeg hjem i. Mange ganger slo jeg ut med hendene og så opp mot himmelen, på vei hjem, andre ganger så jeg bare ned mot føttene mine som for meg beveget seg så meningsløst. Hva skulle jeg nå hjem for? Hva skulle jeg nå hjem for? Hva skulle jeg nå noe som helst for. Å, denne lengselen etter å sove og aldri våkne, for hva har man nå å våkne etter. Alle disse tankene, mer eller mindre artikulert, de var der, ja, jeg kan love dere, de var der. Og jeg gikk opp trappen, opp trappen mot leiligheten min. Og jeg gikk bortover gangen, bortover korridoren, nøkkelen i hånden. Den stakk jeg inn i nøkkelhullet, åpnet opp, og tenkte: Jeg vil leve. Jeg vil leve, jeg tenkte det. Jeg låste opp døren og gikk inn, og tenkte det. Jeg vil leve. Jeg tenkte det er det jeg vil, leve, jeg skrudde på lyset i den stemningen, med et slags klask, der var det på, jeg vil leve. Jeg så over leiligheten min, den var unormalt ryddig, jeg hadde ryddet den i den hensikten å få henne hjem som hadde sagt at hun aldri ville bli med hjem, det er hennes sak, jeg vil leve. Jeg vil leve. Hun gjør som hun vil, jeg gjør som jeg, vil. Og det jeg vil, er å leve. Bare dette ene, tenkte jeg, mens jeg stod og pusset tennene og så meg i speilet, den levende E., det er han jeg vil være, og alt det andre kan være som det vil. Jeg er blitt glad i å leve og det vil jeg så inderlig gjerne fortsette med, tenkte jeg der jeg alene gikk til sengs og la meg i de rene lakenene jeg hadde skiftet i anledningen jeg håpet skulle komme.

ES2007

Hver gang jeg er i utlandet, besøker jeg en god del museum. Dessverre er ikke denne bloggen mer enn et lite halvår gammel, så jeg har omtrent ikke fått skrevet om noen av dem. Jeg er også en ivrig turist, som gjør mye forarbeid før jeg reiser og leser meg opp om stedet, før jeg lager meg en plan over hva som er verd å besøke. I byer jeg er ofte eller lenge, pleier jeg å besøke alt som er og bruke god tid på alt i hop. Mine interesser favner fra rene kunstgalleri til alle typer historiske og kulturhistoriske museum, landsbymuseet i Pirohovo (eller Pirogovo, som jeg lurer på om det skal være på norsk) er en høyder, det samme var tilsvarende museum i Dudutki utenfor Minsk, der jeg lykkelig fulgte med på smeden og pottemakeren og alle de andre gamle, ærverdige håndverkerne i arbeid.

I Norge gjør jeg ingenting sånt, og i hvert fall ikke i Bergen hvor jeg bor, eller Sandnes, hvor jeg kommer fra. Jeg vet knapt hvilke museum som finnes, og har bare besøkt dem som følge av at jeg er med noen andre som skal besøke dem, eller en sjelden gang som følge av et opplegg ved skolen. I dag var det Håkon med barn og Henriette som skulle besøke Gamle Bergen på aktivitetsdag, familiedag, og jeg ble invitert med. Det skulle være en liten konsert, en liten barnekonsert, og en liten omvisning, for barn. Som de gamle teaterfolk vi er, kjente vi jo sånn noenlunde de som skulle ha både barnekonserten og omvisningen, i hvert fall kjente Håkon dem godt, vi har liksom alle bakgrunn fra Studentteateret. Og om konserten skal jeg ikke skrive mye, og om omvisningen ikke mer enn at vi gikk glipp av dem, det jeg skal skrive om er selve Gamle Bergen, museet.

For det er et museum det er, etter hva jeg forstår. Og det er et museum som rett og slett er helt tipp topp. Jeg er jo historielærer, og synes nok Norgeshistorien kommer litt til kort for verdenshistorien. Her har ikke skjedd stort de siste tusen år, og lenger enn det har vel ikke staten eksistert, vi har liksom alltid vært litt i utkanten. Men lokalhistorie, folkehistorie og hvordan folk ordnet sine daglige liv er nokså det samme overalt. Håndverkerne er de samme, redskapene også, og i det hele tatt, det er bare mindre forskjeller i byggeskikk og kanskje litt når de forskjellige redskaper og teknikker ble tatt i bruk. Det er like givende å se en trykkpresse i Norge, som i et hvilket som helst annet land.

Gamle Bergen er norsk folkehistorie rundt 1900-tallet. Bygningene, altså husene, er visst noe eldre, men går du inn i dem, er gjenstandene som vises frem og bruken av dem, noe nyere. Det var i dette siste det norske museet i Gamle Bergen rett og slett overgikk sine konkurrenter (eller venner, alle museum er jo venner!) i utlandet. Vi ble litt sent oppmerksomme på hva som egentlig var inne i husene, så vi fikk bare besøkt tannlegen, trykkeriet og blikkenslageren. Tannlegeredskaper har jeg sett i flere museer over hele Europa, og vet de er til å grøsse av, men her var de satt sammen som et ordentlig kontor, nettopp som det var omtrent på begynnelsen av 1900-tallet og litt senere. Her var stolen, boret med pedal, lyset, til og med et tidlig røngten-apparat, og alt tannlegen trengte til sin virksomhet. Og det var ikke bak sperring og glass, mye av det var faktisk mulig å ta på. Men det beste av alt, var at det gikk en gammel tannlege der og forklarte hva alt sammen var. Mange av gjenstandene var brukt helt frem til hans tid på 60-tallet, da han begynte, og det var helt tydelig han visste hva han snakket om når han forklarte, til forskjell fra enkelte andre museers guider som bare har lest seg opp. Det siste er jeg skikkelig kritisk til, det første er midt i blinken, og jeg fikk for eksempel vite noe jeg ikke var oppmerksom på, men nok burde tenke meg, at pasientene fikk bedøvelse før behandlingen med disse horrorborene. Det skal jo være historie - og ikke et skrekkabinett.

Lignende var det på trykkeriet, der var en mann som selv hadde jobbet på pressene, og hadde full kontroll over hele historien fra settetypografene med én og én bokstav, til dagens digitale verden der alt altså skjer digitalt. Disse folkene var pensjonister, som arbeidet ene og alene av glede over å dele sin kunnskap om en historie som risikere å gå tapt. Det var en sann glede å høre på dem, og hele oppleget med Gamle Bergen, både inne og ute, var skikkelig gjort og bare å anbefale. De har til og med tenkt på gamle leker for barna. Det koster 50 kroner, også på hverdagene, så vidt jeg tror. Man trenger ikke reise til utlandet for å oppleve slike museum!

Posten ville hatt bilder, om jeg hadde klart å laste dem opp. Men dette problemet er ennå ikke løst.

For tiden spilles en superstormesterturnering i sjakk i den Bulgarske hovedstaden Sofia. Deltagere er Vassilij Topalov og Ivan Cheparinov fra Bulgaria, Teimur Radjabov fra Aserbajdsjan, Leon Aronian fra Armenia, Bu Xiangzi fra kina og altså Vassilij Ivanchuk fra Ukraina. Vi ser for eksempel at turneringen er uten spillere fra Russland, noe som skyldes den svært betente VM-matchen mellom russeren Vladimir Kramnik og Vassilij Topalov i 2006. Den kampen har jeg skrevet litt om i tidligere sjakkposter. I dag skal posten handle om en spiller ingen kan mislike, og som er min store favoritt i sjakkverdenen. Han heter Vassilij Mikhailovitsj Ivantsjuk (Russisk Иванчук, eng Ivanchuk), kommer fra Ukraina, og har startet turneringen kjempebra med 3 poeng av 3 mulige på de 3 første kampene.

Ivantsjuk slo gjennom som sjakkspiller akkurat på den tiden Øst-Europa brøt sammen og Sovjetunionen gikk i oppløsning. I 1988 fikk han stormestertittelen, samme år som han kom på delt førsteplass i juniorverdensmesterskapet og tapte på omkamp mot franskmannen Joel Lautier. I 1991 vant han for første gang en superstormesterturnering, det var til gjengjeld verdens gjeveste, selveste Linares i Spania, og akkurat dette året samlet turneringen det sterkeste feltet noensinne. Men den 21 år gamle oppkomlingen fra Berezjany i Ukraina (som fortsatt var del av Sovjetunionen) vant, et halvt poeng foran verdensmester og verdensener Garry Kasparov. Unge Ivantsjuk hadde også spilt seg til en plass på Sovjetunionens uhyre sterke landslag, og rakk å vinne to olympiader med dem, før unionen gikk i oppløsning og etterlot seg en rekke republikker som i dag konkurrerer om sjakktronen i verden. Ukraina vant i 2004, selvsagt med Ivantsjuk på førstebord.

Det er klart, etter prestasjonene på Sovjetunionens førstebord i olympiaden i 1990 og seieren i Linares i 1991, ble Ivantsjuk spådd en lysende karriere. Dette var verdensmesteremne. Sjakkverdenen hadde jo nå i et lite tiår sett rivaliseringen mellom Anatolij Karpov og Garry Kasparov, som begge hadde vært i en klasse for seg gjennom hele 80-tallet og holdt alle konkurrenter unna kampen om VM-tittelen. Det var ingen av de etablerte som kunne måle seg mot dem. Så utfordreren måtte finnes blant de ennå uetablerte, og her var unge Ivantsjuk en klar kandidat. Han hadde en sjakkforståelse uten sidestykke, og han var også i stand til å regne kompliserte varianter og håndtere rotete stillinger, begge deler var ventet nødvendig i fremtidens sjakk. Så hva var det unge Tsjuky manglet? (På engelsk er kallenavnet hans Chuky, eller Big Chuky, slik er han kjent i sjakkverdenen)

Han manglet kort og godt nerver. Og det er det som gjør ham så fascinerende som sjakkspiller og så likendes som menneske. Han er kanskje det største talentet på kloden, og han er i stand til å utspille hvem som helst, men han er også i stand til å tulle bort de mest løfterike stillinger og tape viktige kamper i løpet av noen få trekk. Han er også i stand til å spille seg inn i tidsnød, fordi han vil regne varianter motstanderen ikke tenker på engang, og han har til og med tapt på tid i en stilling som har vært aldeles død, og hvor det bare er å gjøre hva som helst i løpet av de 30 sekunder ekstra man fikk for hvert trekk. For de som kan sjakk, var det et bondesluttspill med ulikfargede løpere, og jeg kan love dere, selv jeg ville klare å holde remis mot en stormester i den stillingen.

Første gang jeg begynte å følge med på sjakk igjen var i turneringen i Wijk an Zee i Nederland, jeg tror det var i 2001. Superforsvareren Vladimir Kramnik hadde nettopp blitt verdensmester, ved sensasjonelt å beseire Garry Kasparov i en match. Oppskriften var karakterisisk, holde remis med svart, og vinne med hvit uten å ta sjanser. Kramnik vant to ganger med hvit, og Kasparov klarte aldri å overvinne Berlinforsvaret i spansk åpning, som Kramnik spilte. Denne åpningen er kjent for å gi hvit fordel, og var derfor tidligere lite spilt, men Kramnik hadde ikke noe i mot å gi hvit fordel, så lenge hvit likevel ikke vant, og det gjorde hvit aldri når det var Kramnik som forsvarte den svarte stillingen. Før altså Kramnik møtte Ivantsjuk i denne turneringen. Ivantsjuk kom opp med et nytt trekk som ingen hadde tenkt på, fikk klar og vinnende fordel, men på karakteristisk vis fikk han tidsnød og tapte hele partiet. Typisk og sjarmerende, Ivantsjuk hadde påvist et hull i Kramniks forsvar, men fikk ingen fordel av det selv, og ble til og med en av de få superstormestere som taper mot Kramnik med hvit.

Enda verre ble det året etter, da Ivantsjuk spilte seg frem til finalen i det offisielle verdensmesterskapet i regi av sjakkorganisasjonen FIDE. Her er å si at i sjakkverdenen på denne tiden var den uoffisielle verdensmestertittelen vel så gjev som den offisielle, da man for å bli uoffisiell verdensmester måtte slå den regjerende mester i ærlig match over flere partier, mens man for å bli offsiell verdensmester bare måtte vinne turneringen FIDE kalte verdensmesterskapet. Dette gjorde også at flere av de beste spilleren boikottet hele turneringen, med den følge at verdensmesterskapet slett ikke var den sterkeste turneringen i sjakkåret. Det var også organisert etter et kontroversielt knock-out system, der man møtte en spiller med hvite og sorte brikker, ble det uavgjort gikk det til hurtigsjakk, så til lynsjakk, og så ble alt avgjort over et enkelt parti der hvit fikk litt bedre tid enn svart, men til gjengjeld ville svart vinne hvis det ble uavgjort. Et slikt system åpner for tilfeldigheter, en liten feil i en duell kan gjøre at den beste spilleren blir utslått, mens i en lengre turnering har du alltid mulighet til å rette opp feilene du gjør. Ivantsjuk klarte likevel å kvalifisere seg til finalen, der han møtte sin landsmann, unge Ponomariov. Ponomariov var på denne tiden et foroldsvis ubeskrevet blad, og Ivantsjuk var storfavoritt. Men Ponomariov hadde nervene under kontroll, det hadde ikke Ivantsjuk i det hele tatt. I første partiet gav Ivantsjuk opp i en stilling der omtrent alle brikkene hans stod i utgangsposisjonen, en vanvittig hendelse på høyeste nivå, der alle vet at det gjelder om å få brikkene ut. Senere presset Ivantsjuk i så godt som alle partiene, og særlig i ett var fordelen så stor, at jeg tenkte at til og med kunne klare å vinne denne stillingen her. Men Ivantsjuk greide det ikke, nervene tok ham - og han tapte. Det var det nærmeste han kom en VM-tittel, hittil.

Det vil si, han ble verdensmester i lynsjakk nå i november 2007. Og han har også vunnet mange andre store turneringer, flere med utklassesmargin. Han er kjent for å være særdeles aktiv, og spiller praktisk talt flere partier enn alle andre superstormestere til sammen. Han er særlig kjent for å delta i turneringer der han er storfavoritt, og utspiller spillere som bare er i nasjonal toppklasse, ikke verdensklasse. Dette er nasjonal toppklasse i verdens fremste sjakknasjoner, Russland, Ukraina og de andre tidligere Sovjetrepublikkene. Disse forstår rett og slett ikke hva Ivantsjuk holder på med. Det gjør ofte heller ikke suprestormesterne. Men de klarer likevel å holde hodet kaldt, og i disse kampene står ofte mer på spill, og Ivantsjuk klapper sammen under nervepresset. Vår egen Magnus Carlsen har for eksempel en meget god score mot gamle Tsjuky, men det er bare å se på partiene, unge Carlsen blir gjerne helt utspilt i starten, men han er jo en mester i å forsvare vanskelige stillinger og gi motstandeen problemer. Ivantsjuk er en mester i å knekke sammen under slike problemer. Tenk så flott det er, du er blant de mest talentfulle i verden, men så har du en bitteliten feil, og dermed kan du ikke realisere talentet fullt ut. Som om du har verdens fineste sangstemme, bare at du av og til ikke treffer tonen. Og når denne feilen i tillegg er nerver, så blir det jo slett ikke enklere. I den pressede situasjonen vet jo Ivantsjuk at han ofte gjør store feil under press, og så skal han liksom likevel spille stillingene ut. Det er lett å få sympati for en sånn type.

Og det er lett å få sympati for ham også av mange andre grunner. Han er for eksempel kjent som den store eksentrikeren, og i sjakkverdenen er det litt av en karakteristikk å få. Han er ofte observert nynnende, eller til og med ulende, på vei til eller fra sjakklokalene, han har en kleskode som kan gi hvem som helst selvtillit i å kjøpe klær. Han er kjent for å se alle andre steder enn på brettet, mens han tenker, og han er da også kjent for å ha et usedvanlig tomt blikk. Den siste tiden har det også blitt vanlig med webcam på de store sjakkturneringer, og da kan alle sjakkinteresserte se at gamle Tsjuky gjerne sitter og piller seg i nesen eller røsker seg i øyenbrynene under bataljene. Ved en anledning vant han en stor turnering og vant en stor pengesum, som arrangøren symbolsk skrev ut på en diger plakat med utseende som en bankgiro. Etter premieutdelingen ble gamle Tsjuky stående igjen på podiet og stirre på kjempesjekken sin, før han gav seg i kast med å brette den sammen for å putte den i lommeboken…

De som kan det minste om sjakk kan følge med på Mtel-masters nå. Alle kampene går direkte, og det er webcam. Ivantsjuk har gledet sine fans i hvert parti, både ved å vinne, og ved å gjøre det på karakteristisk vis. I første parti var han riktignok heldig med svart, da motstanderen Radjabov presset for mye på, og Ivantsjuk nådeløst utnyttet muligheten. Men i neste parti møtte han hjemmefavoritten Topalov, også denne gangen med svart, og fikk seg kanskje en liten fordel i en uklar, vill stilling, typisk både for Ivantsjuk og Topalov, her kunne det gå begge veier. Og det er slik, at spillerne har 90 minutter på de første 40 trekkene, før de får mer tid på de 20 neste. Ivantsjuk tok imidlertid den tiden han trengte på trekk nummer 25 eller så, slik at han da bare hadde to minutter igjen på resten opp til 40. Siste gang jeg sjekket, hadde han 5 sekunder på trekk 37, og rapportene sier han utførte siste trekk med 1 sekund igjen på klokken. En artig disposisjon av tiden. I dagens parti, gjorde motstanderen Bu fra Kina en åpningsfeil, slik at Ivantsjuk i realiteten hadde vunnet allerede etter 9 trekk. Han ledet med tårn mot løper, pluss bonde, og en enorm fordel også ellers i stillingen, alle som fulgte med var enige om at kinseren like godt kunne gi opp. Men Ivantsjuk bruke opp tiden denne gangen også han, og hadde bare halvannet minutt igjen på klokken, da Bu endelig gav opp. Et helt merkelig parti til det nivået - men helt typisk Ivantsjuk, som også hans gule slips mot svart skjorte var det, og hans spankulering rundt omkring mens Bu tenkte i nærmere 40 minutter over den håpløse stillinegn etter 9 trekk.

Sjakkinteresserte kan godt sjekke opp dette partiet mot engelskmannen Michael Adams fra 2002. Det er ikke mange partier som ender opp på denne måten, helt vilt, helt originalt, og typisk Tsjuky. At han er fra Ukraina gjør meg bare enda mer begeistret.

http://www.chessbase.com/events/games/2002_linares/linar07.htm

Listen min over filmer på youtube ble så sped uten Wonderin’-filmen, så jeg spilte den inn på ny i en versjon som det skulle være vanskelig å kritisere. Noen liker slike filmer, noen liker dem ikke. De første har noe å glede seg til, de andre kan droppe å se den og vente til i morgen, da det som vanlig vil komme en ny og helt grei post.

For de som vil ha grepene er sangen best her: http://hyperrust.org/cgi-bin/mt.pl?357#Shift1. Den siden er å anbefale for alle som vil spille Neil Young på gitar.

Eller “Endelig en bra stand up på Ricks” kunne jeg også skrevet. Etter en bare delvis vellykket opptreden i Oslo forrige og direkte delvis mislykket opptreden på Humorlaboratoriet i forgårs, så var det godt å få til en utelukkende vellykket opptreden på Ricks i går. I Oslo ble det litt rot med forberedelsene, som jeg har skrevet om i en annen post, og på humorlaboratoriet hadde jeg nok ikke et helt sterkt nok manus. Når det i tillegg var det en galning i publikum som tullet det til, kunne det ikke gå riktig bra. Dermed var jeg i det man kaller revansjeposisjon før opptredenen på Ricks.

Og den opptredenen skulle altså være dagen etter. Så det var bare å komme seg hjem i rimelig tid fra Humorlaboratoriet, komme seg i seng og opp å ha arbeidsdag onsdagen, fra kvart over åtte til fem over to, den dagen skulle jeg gjerne gjort om til en fridag, jeg hadde jo strengt tatt ikke tid, men sånn var det, og så var det hjem og fikse manus. På humorlaboratoriet prøvde jeg noen mer hverdagslige observasjoner enn jeg har for vane, men det fungerte dårlig, så vitsene og observasjonene jeg skulle prøve på Ricks, var jeg nødt til å pakke bedre inn. Så det holdt jeg på med fra jeg kom hjem til jeg gikk bort på Ricks sånn litt over åtte. Deretter hadde jeg en liten time til showet begynte, og ytterligere en time til jeg skulle på, til å lære meg manuskriptet.

Dette var jo egentlig for liten tid, til showet der jeg liksom skulle slå til og vise at jeg fortsatt kunne, men mer tid hadde jeg ikke, og slå til måtte jeg, det var rett og slett ganske viktig. Det var derfor ordentlig godt når det satt som en kule fra start til mål. Publikum er jo ingen steder vennligere mot meg enn på Ricks, og en slik flying start er alt jeg trenger, da fungerer det, da går det. Og i går gikk det altså noe så til de grader. Til og med de delene jeg hadde planlagt det litt mislykket for et senere poeng, lo publikum så voldsomt at det var det senere poenget som falt til jorden. Da er det gøy å være komiker.

Etterpå hadde vi oss en god fest. Takk til publikum og alle de andre i stand up Bergen. Det var veldig gøy. Denne gangen var jeg så konsenrert om mitt eget, at jeg ikke fikk med meg i det hele tatt hvordan det gikk med de andre, de får ha meg unnskyldt.

Til alle potensielle publikummere i Bergensområdet er det storkveld 28. mai. Da skal vi opptre med showet vi reiser til humorfestivalen i Stavanger med. Christoffer Scheldrup, Grim Moberg, Vidar Hodnekvam og Thomas Nesse er med, foruten meg, og stand up Bergen har ubeskjedent valgt å kalle showet “Bare det beste”. Showet går i storsalen på Ricks med plass til 450 publikumere, og billettprisen er for anledningen satt ned til 50 kroner. Her er det bare å komme!