Kampen om å få min ukrainske kone til Norge!

Jeg har skrevet tre poster (1, 2, 3) tidligere om bryet og byråkratiet som må til for å få min ukrainske kone, Olga Iurzhenko, opp hit til Norge. Kampen er nå forbi, i det dette postes er jeg på Flesland og henter henne. Nå skal det være slutt på at vi må reise fra hverandre etter feriene, nå kommer hun for å bli her. Familiegjenforeningen er gått i orden. Den beste julepresangen jeg kunne tenke meg, er i år blitt meg gitt.

Brevet mottok jeg om det var andre eller tredje desember. Jeg hadde allerede levert inn en liten permisjonssøknad på jobben, jeg ønsket en dag ekstra juleferie, så jeg kunne være en dag ekstra i Kiev. Utenom dette, så var det en så prosaisk grunn at jeg tenkte jeg skulle vente med å kjøpe billetter til etter 5. desember, da kredittkortsystemet til Skandiabanken innleder en ny periode, slik at beløpet først ville blitt trukket i januar.

Så ble altså alt snudd på hodet med et brev fra UDI om at søknaden var innvilget. Jeg skrev en liten mail til dem etter at jeg hadde vært på politistasjonen forrige gang, og lurte på sjansene for at søknaden skulle bli ferdigbehandlet til jul. Det kunne de ikke garantere. Likevel kom altså godkjennelsen kort tid etter. Jeg vet ikke om denne mailen hadde noe å si, mitt inntrykk er at de aller fleste skriver slike mailer, og alle oppriktige søkere har selvsagt lyst til å få sin kjære hjem til jul.

Med meg gikk det altså bra. Nå blir det julefeiring for hele familien hjemme på Ganddal, julaften blir hos min sster Tone på Klepp, og det eneste som nå er trist, er at vår kjære far som døde i fjor ikke får være med og oppleve dette. Ellers har vi mye å være lykkelige for i storfamilien Salen med forgreininger nå for tiden.

Olias familie kommer til å feire julen som vanlig i Kiev. De kommer selvsagt til å savne henne, men virker stort sett til å være glade over at hun har funnet seg en mann, og at det ser ut som det går bra med oss. De ønsker henne lykke til, og kommer helt sikkert til å gi henne en følelsesladd avskjed når de sender henne på flyet i morgen formiddag. Avskjeden vil heldigvis sjelden bli for mange månedene om gangen. I slutten av februar er det vinterferie, og da går turen til Kiev for Olia og meg.

Nå skal vi imidlertid ha noen deilige og spennende måneder sammen i Norge! For første gang skal vi nå også ha hverdag sammen.

Min kone kommer!

Jeg hadde strengt tatt tenkt å vente med å skrive om dette på bloggen, men jeg greier det bare ikke. Det fyller jo hele dagene mine, og jeg tenker ikke på annet. Tirsdag hadde jeg tenkt å kjøpe meg god fiskepudding fra Manger å ha til middag, men tenkte at om jeg kjøper den, vil jeg bare spise halve, og så vil Olia og jeg ha en halv pakke fiskepudding å slite med den uken hun kommer, og vi skal spise festmiddag hver dag. Jeg kjøpte fiskepinner i stedet. Det var den første avgjørelsen tatt med direkte hensyn til at hun kommer.

I dag opprettet jeg kontoer for henne på de to datamaskinene mine, den bærbare og den stasjonære. Jeg valgte ut bilder og skrivebordsbakgrunn og skjermsparer, og ordnet det slik at hun skal få russisk språk på den ene, og norsk på den andre. Jeg innstilte også GoogleEarth på russisk, og merket av mitt og hennes og min mors hus på det, så hun lett skal finne frem.

Jeg kjøpte også en liten potteplante, en julestjerne, tror jeg den heter, liten og søt og billig. Jeg kjøpte den opprinnelig med potte og det hele, men siden det viste seg at jeg allerede hadde en potte å bruke (hvem kunne vite det?), gikk jeg straks tilbake og fikk byttelapp. Byttelappen var akkurat som jeg liker den, en vanlig postit-lapp, laget med to stempel oppå hverandre, og underskrift med bare fornavn, og for sikkerhets skyld med kr både før og etter beløpet. Det skal være litt feil, det feilfrie er umenneskelig.

Så gikk jeg hjem og skiftet ut plastduken med en tøyduk, og satte blomsten på. Dermed er alt så å si klart. Jeg har også tenkt å kaste alle tingene som ligger på gulvet før hun kommer. Siden mor var her bare for noen uker siden er det egentlig ganske ryddig, og i alle fall ganske rent, egentlig. Jeg har vasket tøy. Alt er klart.

Nå kan hun bare komme.

Barack Obama har fått en hvit elefant

Barack Obama har jo fått ganske mye oppmerksomhet for Norgesbesøket sitt, og jeg har også andre steder på bloggen gjort rede for hva jeg mener om at fredsprisen blir delt ut til ham. I dag hadde jeg meg en nyhetsfri dag når det gjelder norske nyheter, for jeg orket ikke høre hver minste detalj om hva den amerikanske presidenten gjorde hvert minste øyeblikk på norsk jord.

Så i stedet for å skrive om besøket og fredsprisen direkte, vil jeg benytte en fin anledning til å forklare et språkbilde jeg tror ikke er så kjent for alle. Her passer det også godt å bruke, fredsprisen vil for Barack Obama bli hans hvite elefant. Uttrykket blir ikke brukt så mye på norsk, det stammer fra engelsk, it will be his white elephant.

Jeg hadde ikke selv visst hva dette betydde, om det ikke hadde vært for min opplyste tur- og gitarkamerat. Han introduserte meg for filmen Grizzly man, en film jeg uten betenkning vil rangere som min favorittfilm innen dokumentarsjangeren. Det er rett og slett en film å kalle en favorittfilm. I denne filmen gir regissør Werner Herzog en mildt betatt kvinne et lydopptak fra dødsøyeblikket til filmens hovedrolle, Timothey Treadwell, i det han blir spist av en grizzlybjørn. Han sier: you must never listen to this. It will become your white elephant. – Yes, svarer kvinnen.

Vi har begge moret oss over tanken at det slett ikke er sikkert kvinnen vet hva uttrykket betyr. Det er jo slett ikke så vanlig, og om man ikke vet det på forhånd, er det ikke særlig lett å gjette seg til betydningen.

Opphavet til uttrykket er at kongen av Siam blir forært eller forærer en gave som er en hvit elefant. Dette er naturligvis en veldig flott og sjelden gave. Samtidig er det en tanke som når man tenker seg om, ikke er så særlig kjekt å få. For å forstå det, er det bare for hvem som helst å tenke seg hvordan det må være å få i eie en hvit elefant. Man er jo nødt til å ta vare på den. Og det kan fort vise seg å koste mer enn gleden over å få den er det verd.

Slik er det også med fredsprisen til Barack Obama. Det er stor stas å få den, men å leve med den vil ikke bli enkelt. Uttrykket passer ypperlig, mener jeg. Nobelkomiteen har gitt Barack Obama en hvit elefant. Det er akkurat sånn jeg mener det er.

To måter å løse problemene med sykefravær på

Morgennyhetene på NRK brakte med seg to nye løsninger på problemene vi har med sykefravær her i landet. Den ene løsningen kom fra Harstad kommune, og var et typisk forslag fra den type folk som griper tak i et problem ved å skifte navn på det. Det finnes en del slike, og de blir pussig ofte byråkrater har jeg lagt merke til. Deres løsning gikk ut på at det heretter ikke skulle hete “sykefravær” og “langtidssykemeldt”, men “friskhetsnærvær” og “langtidsfrisk”. De hadde selvsagt også funnet frem til en definisjon på hva som skulle til for å bli langtidsfrisk, om det var at over en treårsperiode skulle du ikke ha fravær siste to år, eller hvordan de nå definerte det. Jeg har alltid kalt dette enkelt og greit “frisk”, og hadde kommet til å fortsette med det selv om jeg bodde i Harstad.

Da var det noe mer skikkelig over forslaget til Sven Conradi. Conradi er overlege ved Sunnaas sykehus  på Nesodden utenfor Oslo. Han har jo jobbet en del med langtidssykemeldte, og han sa klart og fint at folk slett ikke blir friskere av å holde seg borte fra jobb over lang tid. Det er tvert i mot. Folk som kommer seg tilbake på jobb, blir friskere. På den måten fikk han elegant snudd en del måter å se ting på.

For eksempel rettet han ikke oppmerksomheten mot leger som altfor lett skriver ut sykemeldinger. Han mente det heller var folk som altfor lett ba om sykemelding. Han hadde et troverdig argument, om noen kom halvsyke og litt stive i leddene til legen, og ba om å få prøve seg å gå litt på jobb, så var det ikke den lege i landet som ikke ville anbefale det. Men om samme person med samme person ba legen om en sykemelding, så kunne det være han ville finne en lege som kunne gjøre det. Det ligger under her at det sannsynligvis er den første som vil bli først frisk igjen.

Conradi fikk vendt det til at det var i arbeidstakers interesse å komme seg tilbake i jobb. Og han brukte reduksjon i sykelønn som argument for at det kanskje var dette som skulle til, for at arbeidstakeren skulle få den nødvendige motivasjon for å komme seg tilbake i jobb.

I Norge er det blitt en veldig kultur for å stakkarsliggjøre alle som har det minste problem. Det er helt legitimt å angripe legestanden som skriver ut sykemeldingene, men pasientene som maser om dem er urørlige. Selvfølgelig er den som har den minste smerte i viljen få lov til å gjøre alt som står i hans eller hennes makt for å få seg noen dager hjemme til full lønn. Med en gang noen kritiserer slike, blir de oppriktig syke holdt frem og man får over seg karakteristikker som hjerteløs og umenneskelig. Politikerne er derfor ytterst forsiktige når de berører dette problemet, og hvordan det har gått med Stoltenberg hver gang han forsøker, viser at dette er det en grunn for.

Forhåpentligvis gir det friske innspillet til Conradi noen det mot å gripe tak i selve problemet, i stedet for – som man gjorde i Harstad – gripe tak i navnet på det.

En uke igjen…

Du verden som livet mitt har forandret seg, og du verden som det ikke har forandret seg i grunnen. Det er en herlig åpning fra en novelle av Kafka, for dem som vil sjekke det opp dreier det seg om Muldvarp-novellen. Det er en av de store, og til en av de store å være er det en av de mindre kjente. Du verden som livet mitt har forandret seg, og du verden som det ikke har forandret seg i grunnen.

For omtrent en uke siden var det mandag 30. november, og jeg skrev litt melankolsk min første desember-post, slik at den skulle være klar til å postes når morgenen kom. Det var julemåneden, og den har jeg mange minner fra opp igjen årene, og jeg er fast bestemt på lage nye resten av livet. Men denne julemåneden her hadde litt mye stress å uro, slik at når den tok til var det ingenting som tydet på at den ville bli en av de minnerike med positivt fortegn.

Det har bare gått en uke. Men sannelig min hatt har det skjedd mye  i den. Og det meste har vært til min fordel. Så alt det var grunn til å bekymre seg forrige uke, er det ikke grunn til å bekymre seg for i det hele tatt nå lenger. I stedet har det dukket opp betydelige ting å glede seg over, og det av sorten som gjør ingen cognac dyr nok til å feire det med.

Av og til er det virkelig forskjell fra den ene uken til den neste. Sånn har det nå vært for meg. Og om en uke fra nå av, da er det ikke lenger vits i å bruke noen skala for å måle gleden.

Julebord med julegitar

I går var det tid for det årlige julebordet jeg har med min kamerat. Det er et enkelt julebord over et enkelt konsept, vi møtes hos en av oss og stiller med hver vår gitar og tilstrekkelige mengder alkohol. Med hensyn til det siste holder vi oss til den etablerte sannheten som gjelder for oss at det aldri kan bli for mye alkohol, det kan bare bli for lite alkohol.

Alle tidligere år har vi møttes hos meg. Min kamerat har lenge bodd i en hybel der støyforholdene var umulige, så alle gitarseanser har derfor måtte foregå hos meg. I min leilighet er ikke støyforholdene umulige, derimot har jeg en nabo som er det, og derfor måtte julegitarseasnen for i år foregå hos ham.

Jeg stilte som vanlig godt forberedt sånn litt før sju, som avtalt, det vil si en stund etter syv siden jeg alltid kommer for sent til alle ting. Jeg hadde med vodka, juleø og billig vin til gløgg.

Min kamerat hadde virkelig slått til på stortrommen og laget i stand et måltid jeg rett og slett ikke trodde han kunne klare. Da han tidligere hadde antydet et slikt måltid, lo jeg bare av ham, slik man ler når noen foreslår noe helt umulig. Men det nyttet ikke å argumentere mot dette måltidet her når det stod klart i ovnen og rundt omkring på kokeplatene. Det var oksesteik, med termometer og det hele (jeg trodde tidligere det ikke gikk an å eie slike termometere, uten å være i en etablert familie), det var ovnssteikte poteter smurt inn med en oljeblanding, og fatet (hvis man kan bruke dette som et verb, det hadde vært gøy) med tomater og løk. Saus var det også, og grønnssaksblanding.

Gløggen var allerede laget, så min billige vin, den billigste italienske vinen på polet, ble bordvinen vår. I gløggen var dyr taxfree-vin. Vi var begge enige om at det var lurt å begynne med den billige skvipvinen, mens smaksløkene ennå ikke var fullt utviklet. Så kunne vi heller ta gløggen etterpå, og senere mer og dyrere vin.

Selvsagt hadde vi også vodka. Og til den pleier vi alltid å åpne en flaske øl å ha stående. Vanligvis har vi bare vanlig øl, men på julebordet skal det være fint, så da ble det dyrt juleøl fra polet. Som alltid ble disse flaskene omtrent ikke rørt. Og min kamerat forsikret allerede på et tidlig tidspunkt i beruselsen, at alt som ikke ble konsumert, ville bli helt ut i vasken. Nå skulle alt vekk.

I denne stemningen spilte vi. Vi ble da vi gjorde opp alkoholregnskapet enige om at vinflaskene, ølet og gløggen ikke skulle regnes med, og at vodkaen skulle gjelde alene.

Med hensyn til den kunstneriske kvaliteten på sangene vi spilte er det ingenting igjen å ønske når det gjelder nivået. Vi er sikre på at hele bygget han bor i gledet seg over uttrykksfylt gitarspill til langt på natt. Som vanlig var REM fra 80-tallet og Neil Young fra 70-tallet kjernerepertoaret.

Klokken fem eller deromkring i morges gikk jeg hjem og i seng. Det var akkurat som i den gode gamle studenttiden. På onsdag er det eksamen. Og tre-fire dager før setter jeg av godt og vel halvannet døgn til helhjertet festing. Sånn skal det være. Så møter man så mye mer opplagt og munter, og vil være i godt humør når det gjelder.

Kinesiske språkproblemer og andre ting i Verden på lørdag

Det ble en litt lang overskrift i dag. Verden på lørdag er altså et radioprogram som går på NRK P2 hver lørdag klokken 1100, og det er det beste utenriksprogrammet som går på NRK. Her har hele utenriksavdelingen fått en time til disposisjon, og de ulike korrespondentene leverer jevnlig sine bidrag i form av korrespondentbrev og reportasjer. Den som har hørt programmet noen ganger, vil selvsagt merke at i NRK har man ikke så mange utenrikskorrespondenter, og at de som er, gjerne er plassert i USA. Det er også en i Moskva, en i Nairobi og en rundt omkring i Kina. Det er sikkert flere rundt om i Europa, men jevnt over har de altså en korrespondent i hver verdensdel, og altså flere i USA. Korrespondentene i USA skal antagelig dekke hele Latin Amerika, men jeg kan ikke den tiden jeg har hørt programmet huske som handlet om et land sør for Texas (bortsett fra selvfølgelig i den første svineinfluensatiden).

Litt klønete ser jeg at jeg fikk en veldig lang innledning, og så må jeg gå. Det var litt pinlig. Posten vil bli skrevet ferdig senere. Jeg ser forresten at jeg må slutte å skrive disse halvpostene, det blir jo omtrent aldri tid til å se på dem. Jeg fyller bare på lite grann, og så får det være. Det er nå en gang tross alt eksamenstid, og det er også andre ting som skjer.

Jeg skriver bare lynraskt hva det skal handle om. Forrige uke leverte korrespondent Morten Jentoft (jeg skal sjekke opp navnet, jeg er ikke sikker på om jeg husker det riktig) et korrespondentbrev fra Russland, der han ikke egentlig dekket noen sak, eller der saken han egentlig skulle dekke, ikke var noen sak, og han i stedet dekket hvordan han ble forsøkt sjekket opp av en tvilsom russerinne.

I dag var det Joar Hoel Larsen (igjen må jeg sjekke opp navnet) som leverte et brev eller et kåseri eller hva man skal kalle det, fra den gang han var korrespondent i USA (som om ikke NRK har nok korrespondenter der fra før, så må de også levere bidrag fra tidligere korrespondenter der), og i 2005 fikk stille et spørsmål til Barrack Obama. Herlighet. Det er greit nok at bloggskribenter og skoleelever skryter av at de har møtt en kjendis, men når utenrikskorrespondenter i statskanalen begynner å gjøre det, begynner det vel å lukte ganske pinlig? Det blir som om fotballspillere på landslaget begynte å skryte av at de tok motspillerne i hånda etter kampen.

Og så skulle jeg komme frem til korrespondentbrevet fra Ole Torp, også han tidligere USA-korrespondent, selvsagt, men nå stasjonert i Kina. Han rapporterer om språkproblemer der borte, men slik jeg oppfattet innslaget hans, hørtes det ut som om han har atskillig større problemer med en skikkelig ovenifra og ned holdning. Hva er det med disse kineserne som ikke forstår hva jeg sier? Hva dette handler om, fortjener en egen post, som nok vil komme.

Mer ble det altså ikke tid til. Beklager.

Shoot out the lights, av Richard Thompson

I dag kjøpte jeg CD-plate, den siste CD-platen jeg kommer til å kjøpe på en stund. Det er rett og slett ikke plass i leiligheten, og jeg begynner å få en del musikk etter hvert. Dessuten finnes det bedre lagringsmedium enn CD. Favorittene vil fortsatt bli kjøpt på CD, mest for gammelt vennskaps skyld. Det er Bob Dylan, R.E.M og Neil Young i hvilken som helst rekkefølge. De er favoritter på hver sin måte. Men ingen av dem fikk æren å være min siste CD-plate på en stund. Den tilfaller et ganske nytt bekjentskap, jeg fikk den første platen av ham tidligere i år, den andre nå. Og flere vil det vel ikke bli kjøpt.

Det er Richard Thompson sammen med kona Linda, Shoot out the lights. Dette er den sjette og siste platen de gir ut. Jeg skal gjøre noe så sjelden som å referere til Wikipedia for historien bak platen, historien setter den i sitt rette lys. Det er en plate med rikelig anledning for å romme ekte følelser. Under arbeidet med Shoot out the lights hadde det allerede lenge vært nokså klart at ekteskapet mellom Richard og Linda Thompson gikk mot slutten. Platen er et slags ekteskaplig testamente, også.

Jeg har nettopp kjøpt platen, og kommer nettopp hjem med den. Jeg skriver med en gang førsteinntrykket, og vil fylle ut etter hvert. Til å begynne med vil det selvfølgelig bli litt overflatisk hva jeg skriver her, det vil forhåpentligvis bedre seg.

Det er en voldsom vilje i hver eneste sang gjennom platen. Sporene veksler mellom røffe og tøffe, såkalt raske sanger, sunget av Richard, og rolige ballader sunget av Linda.

Don’t renege on your love

Dette er singelen fra platen og en flott, røff start. Det er et meget drivende komp av raske trommer og en dempet basslinje som ligger bak gjennom hele sangen, og liksom jager sangen av gårde, selv om tekstlinjene blir sunget tydelig og klart. Gitaren er heller ikke liksom helt med på det raske tempoet. Det er Richard Thompson selv som synger. Renege betyr noe sånt som “gå tilbake på” eller “ta tilbake”, slik at man av og til kan ta tilbake et løfte. Så dette er tittelen sin for platen som skal komme.

Walking on a wire

Allerede i sang overtar Linda Thompson med en svært gripende sang, særlig gitt bakgrunnen den er laget i og spilt inn i. Det er ganske spesielt at Richard Thompson skriver denne sangen og denne teksten til sin kone, som skal synge den. Og hun synger den aldeles nydelig, som om også hun mener hvert ord. Tekstlinje to er for eksempel I wish I can please you to night. Det er klart dette må gjøre inntrykk etter at platen har startet med sinte Don’t renege on your love.

Refrenget er heller ikke akkurat lystig, om enn det er meget vakkert sunget.

I am walking on a wire

I am walking on a wire

And I’m falling.

Disse linjene får det sagt. Gitarsoloen og basslinjen som følger den viser at man mener det.

Man in need

Så er det Richards tur igjen. Dette er en litt raskere og lystigere sang igjen. Sangen er typisk folk-rock, med standard besetning, gitar, bass og trommer, vokal og koring. Mer skal det ikke til. Og mer er det ikke her.

Just the motion

Dette er kanskje den vakreste sangen på platen. Det er igjen Linda som synger. Det er en rolig og fin sang. Ved andre gangs gjennomhøring tegner denne seg allerede som en liten favoritt blant mange.

Shoot out the lights

Sangen spiller selvfølgelig på den tidligere platen, I want to see the bright lights to night, som er den andre platen jeg også har. Den minner imidlertid mer om Cavalry cross fra samme plate, i måte den er bygd opp på og i tyngde. Skilsmissehistorien til paret må nesten med for å forstå denne sangen ordentlig. I want to see the bright lights to night er den første platen Linda og Richard spilte inn sammen, hun jobbet da som sessionmusikker, og de innledet et forhold. Når denne nye platen spilles inn, er det allerede klart at paret vil skilles. Det er derfor litt av et budskap allerede i tittelen. Shoot out the lights er det som skal skru av alle lysene, og alle minnene. Det er ugjenkallelig forbi.

Back street slide

Jeg må si jeg er begeistret for måten Richard Thompson spiller gitar på. Han bruker ikke mye lyd, og han er også ytterst sparsom med de elektriske effekter. Likevel får han et ordentlig trøkk i sangene sine når han ønsker det. Soloen er det klasse over. Denne sangen føyer seg inn i en uvanlig gjennomført plate.

Did she jump or was she pushed

Det er ingenting å si på tittelen til denne sangen. Det er Linda Thompson som synger. Det høres på meg ut som dette kan bli en nydelig sang ved gjentatte lyttinger. Og jeg har slett ikke i det tatt feil.

Wall of death

Denne sangen kjenner jeg fra før. REM har en cover av den på sin Automatic box, utgitt etter Automatic for the people men med sanger spilt inn mellom Out of time og Automatic for the people, altså i bandets absolutte topp-periode. Jeg må nok likevel si at Richard og Linda kommer klart bedre ut enn den amerikanske supergruppen i denne sangen. Det er artig at en sang med en slik tittel er den lystigste på hele platen.

Julemåneden!

Det er første desember! Endelig! Julemåneden. Det er måneden der jeg som barn, ungdom, halvvoksen og egentlig ganske godt voksen også hver dag fikk en liten gave i julekalenderen. Det er måneden vi hver dag til alle måltider hadde stearinlys på bordet. Det er måneden vi endelig kan si at julen har begynt, at den er i ferd med å begynne.

Nå som jeg er voksen og har flyttet hjemmefra for lenge siden er ritualene endret litt i julemåneden. De første årene mener jeg at mor sendte med meg kalender opp til Bergen, den hang på veggen, kjærlig og godt, bilde av et nissetog var det på den. Noe slikt har jeg ikke lenger julemåneden. Men jeg kompenserer på andre måter, for eksempel ved ikke lenger å ha noen begrensninger når det gjelder måltid. I studenttiden betydde det at alt pålegg var tillatt, også ukedagene. Nå som jeg ikke lenger trenger spare så veldig, men fortsatt må spare litt, er endringen for eksempel seterrømme i stedet for lettrømme, ytrefilet og entrecote i stedet for – ja, i stedet for kjøttdeig og kjøttkaker og andre fabrikat. Alt jeg kan skru litt opp, skrur jeg litt opp. Julekaffe er en selvfølge (selv om det omtrent bare er den samme kaffen en krone dyrere, og i en annen paning), det samme er juleøl, kjøpt på polet.

Jeg hører også på god musikk. Bach’s juleoriatorium gjelder bare fra første desember til 13′de dag jul for meg. Alle dagene er som helgen er til vanlig.

I år er det visse begrensninger på den aller lyseste julestemningen. Det viktigste er at jeg for første gang i mitt liv ikke får feire norsk jul. Jeg må ned til Kiev for å være med min kone, Olia. Men den begrensningen blir mer enn oppveiet av at jeg får være med henne, om 20 dager er jeg med henne, da er jo alle begrensninger kansellert og jeg trenger slett ingen triks for å komme i kjempestemning. Det blir herlig å være med henne igjen. Vi skulle bare ønske det hadde vært i Norge. Vi er i dette tilfellet jeg og min nærmeste familie, altså mor og mine søstre og den gjengen der. På den annen side er det jo kjekt for Olia å være med sin familie, det kan være lenge til hun får sjanse til det en jul igjen.

Den andre begrensningen er at jeg er så forpliktet av eksamen. Jeg kan slett ikke gjøre som jeg vil hele tiden. Fysikk er jo et morsomt fag å lese, og kjekt å lære seg, og det er omtrent som fritid å jobbe med det. Men jeg liker jo selv å disponere min fritid, og selv velge når det passer med å lese fysikk. Nå er situasjonen noe nær den at det strengt tatt bør passe meg døgnet rundt.

Julemåneden har også noen skikkelig morsomme fester i vente. Noen fester fra i fjor er skiftet ut, noen nye er kommet inn. Jeg skal nok få tid til å gå på dem.

Men viktigst av alt akkurat nå er at tiden må gå. Julen – eller adventstiden, som vi er inne i nå – denne tiden er jo en ventetid, det er jo det julekalenderen og alt sammen er til for. Det skal korte ned ventetiden, og gjøre det litt kjekkere når man venter. Og jeg venter, jeg venter som bare det akkurat nå, og det jeg venter på er ikke julen, men at jeg skal få reise ned til Olia igjen og være med henne, og at hun siden skal få komme til Norge.

God julemåned!

En støtte til Arbeiderpartiet i disse tider

Det er ikke ofte jeg skriver om politikk her på bloggen. Enda sjeldnere er det at jeg går ut med støtte til eller meninger om et politisk parti. Jeg vil ikke at dette skal være en politisk blogg, og jeg vil være godt fornøyd hvis jeg kunne få det til slik at det ble god spredning hvis man skulle gjette hva jeg stemmer ved å lese bloggen min. Slik vil jeg gjerne at det skal fortsette.

Likevel vil jeg nå i dag som VG (eller om det var Dabladet) har forsiden at AP taper 18 % gå ut med en klar og fin støtte til Arbeiderpartiet, midt nå som det stormer som verst rundt dem. Uansett hva man har ment om dem før, mener jeg at det akkurat nå er grunn til å støtte dem. Jeg skal forklare hvorfor. Og jeg tror ikke engang folk vil bli særlig provosert.

Det er to ting som har ført til at AP har tapt stemmer. Det ene er saken med sykelønn, den er beintøff for dem, siden de må legge seg ut med kjernevelgerne i LO, det andre er saken med biodiesel. Jeg tar den siste først, siden det er den som ser ut til å skapt aller størst storm.

Biodiesel

Jeg må ta forbehold om at jeg har oppfattet saken korrekt. Jeg har den bare fra media, og jeg har verken lest aviser mer oppmerksomt eller fulgt nøyere med på radioen og debattprogrammene der i det siste, det kan være noe jeg ikke har fått med meg, eller noe jeg har misforstått. Da må bedre opplyste opplyse meg i kommentarfeltet.

Slik jeg forstår det er avgiften på biodiesel ikke en avgift på biodiesel, men en veiavgift også de som kjører med biodiesel må betale. Er ikke det rimelig, da, at de som bruker veien skal betale for den? Industrien og miljøvernere har selvfølgelig slått seg sammen, og mener dette er helt uhørt, siden biodiesel er mer miljøvennlig enn vanlig diesel. Jeg er imidlertid litt skeptisk til en industri som er avhengig av statlig hjelp for å tjene penger. Det blir jo bare til at den statlige hjelpen går rett i lommene til eierne uansett. De som regnet med lettjente penger på å gamble med at staten ville gjøre det lønnsomt med diesel uansett om det ellers ikke skulle være effektivt, de har rett og slett tapt veddemålet. Norske skog er en av dem som hyler høyest, det er et selskap hvor valgene og vurderingene de har gjort i alle fall etter år 2000 ikke akkurat har vært vinnervalg.

Miljømessig er biodiesel slett ikke det vidundermiddel hele Norge nå for en liten stund ser ut til å mene at det er. Det hadde kanskje vært det om det fungerte som i drømmen, men det gjør det ennå langt i fra. Det er foreløpig lite mer enn en gimmick. Jeg leste et sted at det var 44 % CO2 i biodiesel, i forhold til i vanlig i diesel, om jeg husker tallet eller forholdet rett. Uansett er det på ingen måte CO2-nøytralt. Biler som kjører med biodiesel forurenser fortsatt, og det er etter min mening slett ikke så urimelig at de skal betale litt for det. I alle fall er det rimelig at de skal betale veiavgift.

Hva jeg hittil har skrevet er noe man kan være enig eller uenig i. Det er imidlertid mer med denne saken, og hva som er med den videre mener jeg ikke har kommet frem i det hele tatt. Denne biodieselavgiften – eller veiavgiften også de med biodiesel skal betale – er en del av statsbudsjettet. Det kom for flere uker siden. Det var ingen – ikke en eneste en – ingen – null – nada – som den gang klaget eller hadde den minste innvending på denne avgiften, enda en samlet opposisjon, en samlet presse og utallige interessegrupper og små og store organisasjoner finleste budsjettet så godt de kunne på jakt etter noe å kritisere. De fant ingenting. Budsjettet ble sett på som kjedelig, visjonsløst, det var et gjesp, det var ingenting å gripe fatt i.

Nå har de plutselig fått den saken de så sårt savnet. Og de har fått den servert akkurat som de drømte om, og akkurat som kommentatorene sa det ville kunne dukke opp saker regjeringen kunne krangle om internt, da de som har tatt til seg navnet de rødgrønne vant valget i høst. Regjeringen har klønet det skikkelig til for seg, da et budsjett de vitterlig har laget sammen, plutselig har blitt vanskelig å godta for to av samarbeidspartnerne. Man kan spørre seg hvor SV og SP var mens budsjettet ble utarbeidet? Kristin Halvorsen – som den gang var Finansminister – har sagt at hun ikke visste hva hun gjorde da hun gikk med på dette foreslaget. Det samme har for sikkerhets skyld miljøvernminister Erik Solheim sagt. Er ikke det litt hårreisende, da? Man kan kanskje si at man ikke helt skjønte konsekvensene når man legger frem sitt eget familiebudsjett, men når man er finansminister og legger frem nasjonalbudsjettet, da skulle det gjøre vondt verre når man sier man ikke visste hva man gjorde.

Slik jeg ser det har SP og SV skammelig toet sine hender i denne saken, og lagt alt ansvaret hos AP, slik at de må ta hele støyten.

Jeg synes heller ikke opposisjonen kommer særlig godt ut av dette. De griller AP for alt det er verdt, skjønt i alle fall jeg tenker i mitt stille sinn at både FRP og Høyre ikke ville ha noenting i mot å gå med på et slikt forslag om veiavgift for biler med biodiesel, om det var de selv som satt i regjering og det ikke var noen oppmerksomhet rundt saken. Disse partiene er riktignok mot avgifter generelt sett, men de er også stort sett i mot å forferdele bedrifter og produkter som ellers ikke er konkurransedyktige.

Sykelønn

Den andre saken er sykelønn. Det er en øm sak for Arbeiderpartiet som har så tette bånd til LO, og LO er en fagforening med plikt til å kjempe for arbeidstakernes sak. De kan jo ikke gå inn i forhandlinger med ønske om en dårligere avtale. Likevel er Norge blant de land i verden med aller flest av den arbeidsføre befolkningen på trygd, det vil si at i få andre land har de som jobber så mange som ikke jobber å betale for. Regnskapet er litt mer komplisert enn dette, men grovt sett stemmer det sånn noenlunde. Staten, samfunnet og fellesskapet tjener på å ha flest mulig i jobb, og taper på at mange står utenfor og må forsørges.

Når jeg skriver om dette, misunner jeg ikke politikerne. Det er svært vanskelig å formulere seg så man ikke virker støtende, man kan jo ikke godt skrive det som om de syke og uføre er en belastning for samfunnet. Det vil legge stein til byrden for dem som er oppriktig syke, og som ikke kan jobbe.

Men hvis man ikke kan bruke sånne formuleringer, kommer man heller ikke ordentlig inn i saken. Man har noen år snakket om at man må legge forholdene bedre til rette på arbeidsplassene, at det er arbeidsgivers ansvar å få arbeidstaker tilbake, men verken snakk eller tiltak har ført til at sykefraværet har gått ned. Tvert i mot har det økt, trass i alle gode tiltak som er iverksatt.

Jeg mener derfor kanskje snillheten har gått noe langt. Det må være lov å si at det finnes en del som utnytter systemet, når det er så godt. Jeg var for eksempel ute på en reise for noen år siden, der det var en mellomleder som også var med. Han kunne fortelle om en ansatt som hadde kommet til ham i en konflikt, og sagt om at han ikke fikk det som han ville i denne saken, så ville han sykemelde seg. Saken gikk ikke som han ville, og han sykemeldte seg.

Jeg er ikke så interessert i å betale sykelønnen til sånne folk. Jeg menrer ordningen er urimelig god, når staten skal ta absolutt all belastningen ved sykefravær. Ved at arbeidstaker og arbeidsgiver får ansvaret for noen små prosenter hver, så vil begge også få økt sin motivasjon til å å den syke tilbake i jobb. Og norske lønninger og norsk velstand er så god, at de aller, aller fleste har råd til å klare seg med noe mindre lønn en liten periode.