General Motors – Tidenes største industrikonkurs i USA

Jeg hørte nyhetene på BBC world service i dag morges at det amerikanske megakonsernet General Motors har søkt konkursbeskyttelse under det såkalte chapter 11. Det er en vanvittig nyhet. Dette selskapet ble grunnlagt i 1908, som et slags holdingselskap i regi av industripioneren og bilentusiasten William Crapo – eller Billy – Durant, det er svært mye industri- og bilhistorie her. Durant var på denne tiden president i et annet bilselskap, ikke så ukjente Buick, ledet av den utflyttede skotten David Dunbar Buick, en større oppfinner enn forretningsmann. Durant ønsket en større slags paraplyorganisasjon – nettopp holdingselskap – som kunne produsere flere forskjellige bilmerker. Og det var dette som var hensikten med General Motors.

Historien

I 1908 var det slett ikke sikkert at bilindustrien skulle bli vellykket, og i alle fall umulig å vite i hvilken form den skulle bli det, diskusjonen gikk fortsatt om vogner var best med eller uten hester, og de fleste steder i verden var det ikke engang noen diskusjon, hester var best. Men Billy Durant gjorde på denne tiden veldig mye riktig, og fikk seg en ledende posisjon i en industri som skulle vokse seg ut over alle forestillingsevner. Han gjorde også noe galt, for i likhet med de fleste optimister, overvurderte han også mulighetene noen ganger, og i 1910 ble han på grunn av finansielle problemer tvunget ut av selskapet han hadde etablert, bare for å kjøpe det tilbake igjen i 1916. Kjente merker som nevnte Buick, Cadillac og året etter Chevrolet var allerede inne under paraplyen til General Motors, i tillegg til en rekke andre merker som i dag ikke er så kjente, i hvert fall ikke i Europa.

Det er industrihistorie, dette, og verdenshistorie. Gjennom  å følge historien til General Motors kan man følge mye av den amerikanske kulturen gjennom forrige århundre og frem til i dag, man får med seg oppturer og nedurer i økonomien, man får med seg forholdene for arbeiderne og søkkrike eiere, og man får hele populærkulturen fra 50- og 60-tallet og fremover. Teknologisk utvikling får man også med seg. Og siden amerikanerne på de fleste av disse områdene var ledende i verden, så ble deres historie snart etter resten av verdens historie. Fra den berømte krisen med depresjonen i 1929, har den økonomiske utviklingen i USA også smittet over til resten av verden. Og populærkulturen med pop- og rock som oppsto i USA fra litt utpå 1950-tallet, har siden blitt nærmest enerådende over hele verden. Og bilen stod sentralt, og de fleste av bilene kom fra General Motors i Detroit.

General Motors overtok for Ford som det selskap i verden som solgte mest i 1931, og gav ikke den ledende posisjonen fra seg før i 2006. Det er utrolig, det er 75 år i rekkefølge som verdens mest solgte bilmerke, eller merker, siden det er flere merker som hører inn under General Motors paraply. Fra 2006 til i dag var General Motors nummer 2, etter japanske Toyota. Hvor uhørt det er for amerikanerne at et japansk selskap skal selge flest biler i verden, er vanskelig å sammenligne med noe. Både bilen og produksjonen av den er så knyttet til amerikansk kultur, det er USA som er billandet, det er de som gjorde de nødvendige oppfinnelsene for at bilene skulle fungere, det er herfra samlebåndet kommer, utviklingen av forbrenningsmotoren, det ene og det andre. Det er også i USA bilen først gikk fra å være et overdådig luksusgode, til noe alle kunne eie, og skulle eie. Det er også i USA bilen trengs, med enorme landskap og store avstander, og brede fine veier. En øy som Japan?

Hva som gikk galt for General Motors og de andre store amerikanske bilselskapene Chrylser og Ford må de fleste som finner frem til denne posten ha fått med seg fra andre steder. Jeg liker godt sammenligningen med dinosaurer, amerikanerne klarte rett og slett ikke å følge med på sine egne spilleregler. Det er markedet som rår, og det nytter ikke å produsere store, bensinslukende biler når oljeprisen går opp, og miljøvern blir et krav. Når de endelig skjønte at de måtte omstille seg, var det allerede altfor sent, og det temmelig uavhengig av finanskrisen, den fremskyndet bare døden som måtte komme. Japanerne produserer rett og slett bedre biler. Og da har ikke amerikanerne i følge egne spilleregler livets rett.

En gigantisk konkurs

Det er ikke riktig som andre medier skriver at konkursen til General Motors er den største i verdenshistorien. Jeg ble selv litt overrasket da jeg sjekket og kontrollsjekket, og fant at General motors på det meste i år 2000 var verdsatt til drøye 350 milliarder kroner (aksjekurs $ 94). Det er nokså det samme som Statoil. Til sammenligning hadde Lehman brothers verdier for 691 milliarder ved sin konkurs i fjor høst. Og det var i dollar. Og fra dem oppsto ikke noe nytt selskap, slik det nå vil gjøre med General Motors, Lehman brothers forsvant og de 691 millarder dollarne med dem. Tilbake i 2002 var det etter dot.com (eller for dette selskapet var det mer mobilbølgen) bølgen et gigantselskap verdt 102 milliarder dollar som gikk over ende, world com. Det hører med til historien at denne sammenligningen min ikke er helt rettferdig. Med General Motors brukte jeg aksjeverdsettelsen, med de andre bokførte verdier. Men selv med bokførte verdier kom ikke General Motors seg høyere enn 5′te plassen, med sine 91 milliarder dollar. Det er dog en gigantisk konkurs, og en konkurs omtrent umulig å forestille seg.

For hvordan er det mulig å gå fra verdens største bilselger til konkurs i løpet av bare et par år? De må jo ha anstrengt seg for hardt for å selge disse bilene sine, og solgt dem billigere enn de kunne, for å beholde posisjonen som nummer 1. I årsrapporten jeg leste for 2003 var de riktig så selvsikre, det var ingen antydning til at de skulle være presset, de forsikret oss om at den gode følelsen vi fikk i bilene deres, var den vi alltid skulle få, og de skulle fortsette å jobbe knallhard, for fortsatt å være best i alt. Det er ganske utrolig at de seks år etterpå er konkurs.

Enkelte av de andre monumentale konkursene de siste årene har hatt sin noenlunde logiske forklaring, de har skyldtes åpenbar udugelighet eller til og med kriminalitet. Lehman brothers holdt på med en spiral der det med tiden ikke var forskjell mellom lånte og egne, kunstige og ekte penger, det ble bare tall i datamaskinen, og man vil i fremtiden kunne forklare den like forenklet som vi forklarer alle konkursene etter krakket i 1929. Worldcom hadde investert med en tro på fremtiden som vokste seg like kunstig høy som aksjekursene, og da regningen kom og skulle betales med ekte penger, så gikk det ikke. Et annet eksempel er Enron, den sjette største konkursen, 65 milliarder dollar var deres verdi, og de hadde i årevis vært både analytikernes favoritt på Wall street og de ansattes favoritt, og vinner av mange kåringer som det beste selskap å jobbe i, det best drevne selskapet, og egentlig de priser man vinner slike kåringer. De vant imidlertid alt sammen på falske tall, og jukset og trikset og skjulte tap gjennom alle slags underselskaper og pussige handler med seg selv. Til slutt kom det for en dag, favorittselskapet gikk konkurs, og styreformannen Kenneth Lay havnet i fengsel som USAs den gang minst populære mann.

Det er vanskelig å peke på hvilken tilsvarende feil General Motors har gjort. Denne konkursen er ikke så åpenbar. Den viser bare hvor fort det kan gå, selv blant et av verdens aller største selskaper, og uten at udugeligheten blir så eventyrlig som den i andre konkurser har vært.

Roger and me

Denne konkursen stiller vel kanskje også debutfilmen til den amerikanske dokumentarfilmregissøren Michael Moore i et annet lys. Den handlet om hvordan General Motors konsernsjef Roger Smith ville legge ned en fabrikk i byen Flint, Michigan, Michael Moores hjemby, og den fabrikken faren hans jobbet i. Flint har for øvrig historisk sus, det er herfra han var, Billy Durant, eller det var rettere sagt her han gjorde avtalen med David Buck, og opprettet General Motors første hovedkontor. Fabrikken ble nedlagt. Nå er det ganske så mange andre fabrikker som også vil bli nedlagt.

Den gang tok alle parti med Michael Moore, men historien har vist at tingene ikke alltid er så enkle som populærversjonen fremstiller dem som. At arbeidsplasser blir nedlagt og flyttet til land de er billigere er forferdelig for dem som blir berørt, men det nytter heller ikke å holde ulønnsomme arbeidsplasser kunstig i live. Ingen vil kjøpe et produkt de kan få billigere og bedre andre steder.

General Motors og populærkulturen

Michael Moore var kritisk, men opp gjennom årene har General Motors fått svært mye hjelp av populærkulturen. Både i musikken og i filmer fra 50- og 60-tallet står biler fra General Motors sentralt, ofte så sentralt at noen av sangene kunne vært rene reklamesanger. Dette var fra uskyldens tid, da man ennå ikke hadde begynt å betale for produktplassering i filmer, og man ennå ikke betalte rockestjerner for å opptre i reklamesnutter. Rocken og bilen henger uløselig sammen, og mange av bilene det synges om er nettopp biler som blir produsert av General Motors. Samme skjebne lider jo de to andre store, Ford og Chrysler. My baby drew out, in a brand new cadillac, Mustang sally, Think I’ll pack it in, and buy a pick up og From a buick 6 er bare en remse jeg kom på i farten. Det finnes mange, mange, mange flere.

Finanskrise i Ukraina

Det er finanskrise over hele den ganske verden. Den startet i USA, der bankene lånte ut mer penger enn det var dekning for, noe så ubegripelig mer enn det var dekning for også, og der både bankene og kundene var så vant med oppgang, at de hadde glemt hva risiko var for noe. Det var bare å se til konkurrentene, de som tok størst sjanser, tjente mest penger, og stadig mer kompliserte og intrikate låneprodukter ble gitt til stadig mindre betalingsdyktige kunder. Til overmål ble disse produktene solgt fra den ene banken til den andre, slik at allerede uforståelige lån ble blandet enda mer sammen, og fikk en enda mer ubegripelig prising.

Det startet i USA, men spredde seg raskt til hele verden i en stadig mer internasjonal økonomi. Prisen på penger var liten, kreditter var lette å få, og den som tok størst sjanser tjente mest penger. I mange bransjer var det slik at om du ikke tok disse sjansene, var du ikke bare en idiot, du ville heller ikke overleve konkurransen. Grådighet kjenner ingen grenser, og den rammer både kvalmt rike og lut fattige mennesker, alle er villige når det oppstår muligheter for å tjene litt bedre på arbeidet sitt, få litt bedre avkastning på pengene sine, eller spare lite grann når de skal kjøpe noe.

Det startet i USA, og USA er naturligvis hardt rammet, de risikerer å miste supermaktposisjonen sin innen økonomien. De er bare 250 millioner der borte, mellom en fjerdedel og en femtedel av Kina og India, og landområdet klarer nok å være over halvparten av Russlands, men det har på langt nær så mange naturressurser. I hvert fall ikke når det kommer til de viktigste, som i dag er gass og olje. Får disse landene skikk på økonomien sin, vil de passere USA. Et samlet EU trenger heller ikke la seg diktere av USA, så langt derifra. Og både Japan og Sør Korea utkonkurrerer USA på områder USA skulle være best, selvfølgelig innen elektronikk, men også – og det knusende – innen bilindustrien.

Men det er ikke mange som gråter for USA, og det er det heller ikke noen grunn til. Krisen der betyr nedgangstider, krisen steder ellers i verden er virkelig krise. Og aller verst rammet er Island, Ungarn, Latvia og Ukraina. Island har jeg skrevet om tidligere, Ungarn kjenner jeg lite til, og Latvia ikke nok til å skrive om det. Ukraina, derimot, der er jeg nå, og her er krisen krise.

Jeg mener det er sunt og godt å reise litt rundt, og erfare at det vi strever med i Norge er det folk flest ellers i verden strever med å oppnå. Hos oss risikerer vi å synke ned til en arbeidsledighet Øst-Europa ikke engang håpet på før finanskrisen. Vi blir ikke særlig rammet, folk som har penger i aksjer og i eiendom er ikke så rike som de trodde de var, noen kommuner som har satt seg fore å bevise setningen min om at grådigheten ikke kjenner grenser, noen slike terra-kommuner må redusere velferdstilbudet sitt, noen banker får litt problemer med kunder de har pådyttet vanvittige spareprodukter (nei, grådigheten kjenner ingen grenser), og staten må ta penger fra oljefondet for å stimulere økonomien. Ta penger fra et fond, dere, ellers i verden må man ta opp lån for å fylle sluket etter lån som allerede er tatt opp. Noen i Norge kommer i alvorlig klemme fordi de mister jobben, fordi de har tatt opp litt for store valutalån eller fordi de ikke får solgt sin gamle bolig til en slik pris de betalte for sin nye, det er alvorlig, det er noe skikkelig. Men i Norge blir det så liten skala, og selv de det går verst med blir fanget opp av et velferdssystem som betaler det som vil være topplønn i Ukraina. I sosialstønad.

Som i de andre hardt rammede landene er Ukrainas økonomiske problemer forårsaket av en litt for aggressiv innlåns- og utlånspolitikk. I Island er det banker som har vokst seg større enn hele nasjonens økonomi, med utlån større enn landets BNP, det kan ikke gå bra når det sprekker. I Ukraina er det innlån i utenlandsk valuta som er plagen, valutalån, det skulle jo noen vite hva er etter hvert. Ukraina er ytterligere tynget av at de allerede før krisen var et av de fattigste landene i Europa, klart fattigst av de fire nevnte hardest rammet av krisen, og den ukrainske valutaen – griven – har falt atskillig tyngre enn den norske kronen. De skal altså betale tilbake lån de ikke hadde råd til å ta opp, med penger som nå er mindre verdt, og som blir enda mindre verdt, på grunn av dette.

Ukraina er også på andre måter spesielt rammet. Deres viktigste eksportartikkel er stål, den viktigste importen er olje og gass, dette er energikilden her i landet. Å eksportere stål er ikke noe bra i disse tider, for det første har prisene falt like dramatisk som det meste annet faller om dagen, for det andre er det ingen som trenger stål lenger. Folk kjøper jo ikke biler, folk kjøper ikke stålprodukter, så Ukraina får solgt mindre, til en dårligere pris. Ikke bra. Man kan argumentere med at prisen på olje og gass også har falt tilsvarende, men her har vi den helt spesielle situasjonen at Ukraina siden Sovjetunionens fall har kjøpt sin olje og gass fra Russland til sterkt subsidierte priser. Denne prisen har gått opp. Den er doblet fra i fjor, til i år.

Dette er problemer i den nasjonale økonomien. I tillegg kommer at Ukraina slett ikke har noen handlekraftig regjering og et betallingsvillig parlament som kan sette inn tiltak mot krisen, de har politisk kaos og en regjering som blir oppløst.

For folk flest innebærer krisen alle mulige problemer man kan tenke seg, pluss noen det ikke er så lett å tenke seg. For eksempel er hundretusenvis av bankkontoer frosset, folk får ikke tilgang til pengene sine, fikk de det, ville bankene gå konkurs. Et eksempel på Øst-Europeisk ustabilitet, vil man kanskje si? Franklin D. Roosevelt gjorde det samme i USA da han under depresjonen ble valgt til president i 1933. Uansett er det naturligvis alvorlig for folk som ikke får brukt pengene sine, og ikke riktig kan vite om de noen gang får se dem igjen.

Arbeidsledigheten er naturligvis stor. I tillegg til at bedrifter nedbemanner og går konkurs, har Ukraina også problemet med at de har mange arbeidere som har prøvd lykken utenlands, og som nå vender hjem etter å ha mistet arbeidet der. I tillegg til de offisielle ledighetstallene, er her mye kamuflert ledighet, som at folk er permitert uten lønn, eller har arbeid uten egentlig å gjøre noe særlig, eller få betalt noe særlig. De som har beholdt jobben, har gjerne redusert arbeid, og med det redusert lønn.

Ukrainerne er et flott folk som er vant med å slite litt, og som er godt vant med politisk kaos og økonomisk urettferdighet, de har kommet over mange store vansker opp gjennom historien. Men nå er det i tillegg til økonomien, de politiske problemene med at det rammer et spirende demokrati, ikke så ulikt det som skjedde med Weimar republikken i Tyskalnd, da Hitler kom til makten. Det var også økonomisk katastrofe i et demokrati som ikke riktig kunne håndtere problemene, og ropet etter en sterk leder. Jeg tror ikke det er noen fare for noe slikt her, la det sagt, Ukrainerne ønsker seg fred og frihet og lykke som alle andre folk. Men de økonomiske problemene har for mange dette elementet av at “hva som helst er bedre”, som gjør at krisen her kan bli alvorligere enn i resten av verden som er rammet.

Nyvalg på Island

Jeg har fulgt Island med en del poster siden i høst, og må igjen riste på hodet og skrive en tekst om hva som foregår på øya som så sent som i sommer ble kåret til det landet i verden med best fremtidsutsikter. FNs lister over verdens beste land å leve i, har heller ikke rukket å bli oppdatert, man finner Island helt i toppen, og det vil man gjøre på de fleste lister som er å finne i noe så oppdatert som internett. Ingen har vært i nærheten av å forutse smellen som har kommet. Det er ingen lister eller målekriterier som har vært i nærheten av å fange opp at Islands velstand var uten bunn, at de levde høyt på gjeld og risiko, at landet var ekstremt utsatt om krisen skulle komme og noen plutselig ville få det for seg at penger som er lånt, skal betales tilbake.

Situasjonen på Island er helt vanvittig. Det har jeg skrevet om i postene Hva er det med Island? og Og hva er det med krona?. Det er også vanskelig å få inn i hodet at et land i Norden har hatt aggressive demonstrasjoner mot egen regjering tilnærmet hver helg i månedsvis, det er sånt vi hører om i Thailand, Burma og land i Afrika og kanskje i Sør-Amerika. I ekstreme tilfeller i Øst.Europa. Sentral-Asia, selvfølgelig. Men i Nord-Europa? På Island?

Og enda mer forunderlig at de har demonstrert, er at det har virket. Jeg må presisere. Det er forståelig at de demonstrerer. Islendingene har i løpet av fjoråret uten at de helt har fått med seg hva som har skjedd, plutselig forandret sin livssituasjon fra et liv i velstand og orden, til nød og kaos. I Norge er det problemer med banker som ikke gir ut lån, i Island er bankene konkurs og overtatt av staten. Og gjelden er et sted mellom 6 og 11 ganger BNP, i følge ulike kilder og anslag. Det er i beste fall 6 år med at alle varer og tjenester landet produserer går med til å betale lånet. Valutaen er devaluert, sparepenger har mistet verdi, og sparepenger i aksjer og verdipapirer har selvfølgelig mistet verdi. Rike Islendinger er nå fattige, og velstående Islendinger er nå i problemer. Det er klart det blir protester. Men at et nordisk land skal sette seg i en slik situasjon, at slikt skal skje? Og at det har virket?

Til det siste låner jeg argument av Frank Aarebrot, som jeg hørte på Dagsnytt 18 i dag. Det er et demokratisk problem at en liten gruppe demonstranter i Reykjavik skal endre hele den parlamentariske situasjonen. Folket klandrer regjeringen, men det er altså en regjering som har brakt landet til førsteplassen på FNs levekårsliste og til å bli det landet med best fremtidsutsikter. Om det er noe den regjeringen ikke har sett, så er det også noe resten av verden ikke har sett. Det er nå en ting. En annen ting er at det er viktig for demokratiet at man respekterer de demokratiske institusjonene og de demokratiske valgene som er gjort, respekterer konstitusjonen rett og slett. Nå har en liten gruppe demonstranter i hovedstaden fått regjeringen til å sette hele grunnloven til side, og skrive ut nyvalg. Med det er Island også i politisk kaos. Det er slett ikke sikkert stemningsbølgen som er nå, er den beste å holde valg i.

Jeg var tidligere optimistisk på at det ville gå bra med Island, men det er jo ingen naturlov. De er allerede et økonomisk ustabilt land, nå som de også blir det politisk, nærmer de seg uhyggelig de landene land i Norden ikke skulle bli sammenlignet med. Islendingene kunne jo ta en titt på Argentinas forsøk på å løse sin krise i 2001 og 2002. Uhyggelig, er dette. At statsminister Geir Haade også har fått kreft, og at dette er en del av at han trekker seg, gjør det hele tragisk.

Og med en liten gruppe demonstranter mener jeg at samme hvor mange de er, så vil det være en liten gruppe i forhold til de 250 000 som finnes på øya. Jeg synes det er topp med demonstrasjoner i gatene og regimer som veltes av dette. Men dette er ikke velting av noe regime, dette er demonstrasjoner fordi man er misfornøyd med politikken, og da blir det som Frank Aarebrot så fint sa: Det er nå en gang Islendingene selv som har stemt frem disse politikerne.

DNBnor og erstatninger for strukturerte spareprodukt

I dag kom en kjennelse fra banklagenemda om at en småsparer fra Nordmøre får medhold i saken han har anlagt mot DNBnor om sparing i strukturerte spareprodukt. Dette er produkt bankene har sydd sammen, og solgt til sine kunder, for selv å tjene penger på dem, kort sagt. Det skal gi sparing med større avkastning, med garanti mot tap (i hvert fall store tap), men i praksis har det betydd at mesteparten av pengene blir satt på høyrentekonto (dette er garantien, det er disse pengene kunden uansett får igjen), mens resten blir spekulert i aksjemarkedet, hvor banken tar en del god del av gevinsten. På det verste ble kunden oppfordret til å ta opp lån – i banken – for å investere enda mer, med enda mer inntekt for banken der også. Småspareren fra Nordmøre tapte i følge NTB 180 000 kroner på produktet banken anbefalte, og bankklagenemda mener altså at banken bør dekke dette tapet for å ha gitt elendige råd mot bedre vitende.

Så langt, alt vel. Kanskje. Saken er i hvert fall presentert som en gledelig nyhet i mediene i dag. Og den er jo i hvert fall gledelig for ganske mange hundre, faktisk, småsparere i Norge som har blitt lurt av bankene til å investere i slike produkter. Og dårlige rådgivere har i Dante sin plass godt nede i Helvete, det kan være greit de får seg en smekk, og at kundene blir holdt skadesløse i en sak bankene har seg selv å takke for. Det er bare det, at saken er usedvanlig dårlig timet.

I går gikk Bank of Scottland med det største underskuddet noe britisk selskap noensinne har hatt. De falt 69 % på London-børsen. På en dag der Barrack Obama ble svoren inn til presidentembedet i USA, falt New York børsen med 4 %, ledsaget av finansaksjer, med bankaksjene i spissen. Finanskrisen treffer bankene knallhardt, og det har så langt stort sett vært overraskelser i negativ retning, enda så pessimistiske man etter hvert har blitt. Island mistet sine tre største banker, og med det også sine tre største selskap, USA har mistet sine Lehman brothers, og flere andre rundt om i verden har også godt under, og med dem har også andre banker tapt millioner og milliarder i lån og aksjeinvesteringer. Dette er ingen spøk.

Og DNBnor har også noen ville terrakommuner som driver og saksøker dem. Det er for noen hundre millioner kroner. I dag gikk selskapet State street i USA, den største private eier i DNBnor, altså største eier utenom den norske staten, de ble mer enn halvvert på New York børsen. 59 % ned på en dag, da er det vanligvis fare for konkurs. Og DNBnor vil bli revet med.

DNBnor går jo ikke konkurs hvis staten velger å redde dem. Men en løsning som den som gjaldt for kredittkassen i sin tid, kan vel temmelig raskt bli utfallet denne gangen også. Staten kjøper alle aksjene, nuller dem, og starter på nytt med blanke ark. Poenget er at DNBnor ikke bare kan betale ut erstatninger fra en bunnløs kasse penger. Bildet er vel heller at de betaler ut fra en kasse med hull i. Staten er største eier i denne vår suverent største penger, og ingen nordmann skulle være glade over at staten taper så vanvittig mange penger som de nå gjør. Private investorer skyr selskapet som pesten, og enda verre ser det ut til å ville bli nå fremover.

Så det er virkelig en bedriten sak, for å bruke et litt folkelig uttrykk. Bankene skulle selvfølgelig ikke gitt de håpløse rådene om å investere i de råtne produktene de satte sammen, men om den nå må bære tapene dette her medført, så kan det jo føre til enda større tap for enda flere. Vi bør rett og slett heie på bankene våre, om dagen, for selv om de stadig vekk plager oss, så trenger vi dem. Virkelig.

Siste dag med George Bush som president i USA

I dag er det 19. januar, og tradisjonelt siste dag for sittende presidenter i ferd med å gå av i USA. Nå er det siste dag for uvanlig upopulære George W. Bush, og i morgen er det den første dagen for den uvanlig populære Barack Obama. Her kan vi uten å rødme snakke om uvanlig stor kontrast. Denne posten skal gå med til å skrive min vurdering av George Bush som amerikansk president, målt opp mot tidligere presidenter og feil også andre har gjort. Konklusjonen vil ikke slutte seg inn i hylekoret.

George Walker Bush ble født 6. juni 1946 i New Haven, Connecticut, og vokste opp i Midland og Houston, i Texas. Foreldrene var George Harold og Barbara Pierce Bush, den senere presidenten George H. Bush var den gang jagerpilot, og helt fra andre verdenskrig der han ble skutt ned av japanerne. George W. Bush studerte først historie ved universitetet i Yale, hvor han tok en bachelor i 1968, deretter ble han som sin far, jagerpilot (tjenesten var riktignok ikke så ærerik), før han avsluttet utdannelsen sin med en mastergrad i økonomisk administrasjon ved Harvard-universitetet. Så de som synes president Bush er så idiotisk dum, kan ta en titt på sin egen utdannelse. Det er få som kan matche den til den 43′de amerikanske presidenten, George W. Bush.

Sin politiske karriere begynte George W. Bush i presidentkampanjen til faren, George H. Bush, i 1988. George W. Bush fulgte opp med å involvere seg i politikken i hjemstaten, Texas, hvor han ble valgt til guvernør i 1994. Han ble den eneste guvernøren i Texas’ historie frem til da, som har blitt gjenvalgt. Den andre perioden som guvernør ble imidlertid avbrutt da republikaneren George W. Bush i år 2000 vant et meget jevnt og også meget kontroversielt valg mot sittende visepresident, demokraten Al Gore, om å ta over presidentembetet etter Bill Clinton i 2001. Dermed kunne den første av George W. Bush’s presidentperioder begynne, og vi er fremme ved det posten egentlig skal handle om.

Da George W. Bush kom til makten hadde han uttalt at han skulle være mest opptatt av innerikspolitiske spørsmål, og la USA være mindre dominerende på verdensarenaen. Det klang godt, i USA, hvor man som alle andre land i verden er mest opptatt av seg og sitt, og i resten av verden, hvor USA med la oss si vekslende hell hadde blandet seg inn i konflikter i Irak, Jugoslavia og Somalia, for bare å nevne krigene siste ti år. George W. Bush fremstod allerede den gang som en erkeamerikaner fra Texas, med bestemte oppfatninger om eget land, og med null interesse for resten av verden. Han kunne sikkert ha holdt løftet sitt, om det ikke hadde vært for terrorangrepene mot World Trade Center og andre mål i USA 11. september 2001. Det er det verste angrepet mot amerikanske mål på amerikansk jord i USAs historie, og det formelig tvang USA til å slå tilbake. George W. Bush fikk vist frem en annen sentral side ved erkeamerikaneren fra Texas, den som setter handlekraft som et høyere ideal enn tankekraft.

Krigen mot terror

Krigene i Afghanistan og i Irak er kanskje det president Bush har fått aller mest kritikk for. Men krigen i Afghanistan hadde i begynnelsen unison støtte i hele verden, inkludert FN, og et samlet norsk storting, inkludert SV. Det var svært få som benektet USAs rett til å forsvare seg, terrorangrepet ble erklærrt som et krigsutbrudd, og Bush hadde støtte for ideen om en krig mot terror. Og et Afghanistan styrt av Taliban, et av de mest religiøst totalitære regimene verden har sett, og i hvert fall det verste regimet i verden som den så ut den gang, hele verden viste full forståelse for at man kunne angripe Afghanistan, fjerne dette regimet, og kanskje få fanget noen terrorister med det samme. På hjemmebane hadde George W. Bush på denne tiden 90 % oppslutning, mer enn noen president noen gang har hatt.

Krigen mot Irak var ikke like godt begrunnet. Verdens sympati for superstormakten etter terrorangrepene var kjølnet litt ned, og Bush-administrasjonen fikk ikke verden med på at det var verdt å fjerne et regime til, det til Saddam Hussein i Irak, og kanskje få fanget noen terrorister her også med det samme. FN så ikke forbindelsen mellom terrorangrepene og Irak, og uten FN på laget, måtte USA kjøre et sololøp og kunne ikke holde sin moralske fane så høyt som under Afghanistan. USA ble etter hvert nokså desperate etter å få støtte til krigen mot Irak, og skiftet oppmerksomheten fra terrorister til masseødeleggelsesvåpen, mens det kom stemmer om at det Bush egentlig ville, var bare å fullføre jobben faren George H. Bush aldri fikk gjort ferdig, nemlig å få fjernet Saddam Hussein. Enden på den historien var at USA samlet sammen alt de kunne få frem av bevis og insinuasjoner om at Irak hadde slike masseødeleggelsesvåpen, og fyrte opp med en veldig skremselspropaganda om hvor farlig det var, og gikk til angrep på egen hånd, da FN ikke ville være med.

Denne saken endte meget pinlig for USA og president George W. Bush, om pinlig er et riktig ord å bruke, når det koster tusenvis av mennesker livet. USA vant som vanlig krigen til å begynne med, omtrent uten å miste en eneste soldat, fikk fjernet Saddam Hussein fra makten, og George Bush kunne lande på et amerikansk slagskip utenfor California og i full uniform erklære “Mission accomplished”, eller “oppdraget utført”. Vanskelighetene var ikke engang begynt.

Som kjent fant ikke USA et eneste masseødeleggelsesvåpen på Irakisk jord, skjønt gudene skal vite at de prøvde, og med det hadde de gått til hele denne krigen på en bløff, enn si løgn. Den gamle amerikanske oppfatningen om at problemer er noe som kan løses, fikk også et godt baugskudd, det var slett ikke så enkelt at det bare var å fjerne en diktator, og holde et valg, så var demokratiet innført. Irakerne var forståelig nok slett ikke fornøyd med å måtte akspetere et regime amerikanerne hadde påtvunget dem, om det var aldri så valgt. Og man hadde også – ikke helt uventet – problemet med at hele det sittende statsapparatet, med hæren, politiet og små og store ledere på alle nivå over hele landet, bestod av folk valgt av og satt inn av Saddam Husseins menn. Skulle det forhatte politiet, for eksempel, nå plutselig holde ro og orden innenfor et styre de ikke hadde noe å gjøre med? Et helt nytt politikorps måtte utdannes, det tar tid, til det trengs folk, både til å utdanne og til å bli utdannet, og i mens var det amerikanske forsvarstyrker som måtte holde ro og orden. Og fra nå av gikk flere ameikanske liv tapt, enn under hele selve krigen.

Samtidig var utviklingen i Afghanistan heller ikke helt i henhold. Heller ikke her gikk det slik, at om bare et ondt regime ble fjernet, og et slags demokrati ble innført – les: påtvunget – så ville alt bli bra. Taliban og forskjellige motstandsgrupper flyktet opp i fjellene, og innledet en geriljakrig det er umulig å slå ned. Og jo større problene er, dess større oppslutning får disse motstandsgruppene. Med Irak og Afghanistan har president George W. Bush etterlatt seg litt av en hengemyr til sin etterfølger, Barack Obama. Verst er det i Irak, der USA så lenge de oppholder seg der får sterk og berettiget kritikk, men hvor det ikke er så lett å trekke seg ut heller, da de vil etterlate seg et land uten et fungerende statsapparat.

Finanskrisen

Et annet problem tidenes mest upopulære avtroppende president etterlater tidenes mest populære påtroppende, er problemene i økonomien. De er store. Vi må tilbake til stakkars Herbert Hoover, som 4. mars 1929 overtok etter populære Calvin Coolidge, fikk Den svarte tirsdagen, “The black Tuesday”, i fanget 29. oktober samme år, og styrte landet i fire år med den verste økonomiske depresjonen i USAs historie, før han overlot embetet til Fanklin D. Roosevelt, som fikk landet ut av krisen, og ble en av fire store presidentene i amerikansk historie. Og Roosevelt gjorde det gjennom aktive grep og aktiv politikk, det var ikke bare et utslag av svingende konjunkturer at økonomien bedret seg. Det var “New deal”, en aktiv stat, og rett og slett en mer sosialistisk styring av økonomien som gjorde utslag. Den fri og hodeløse kapitalismen som regjerte særlig på 1920-tallet, der presidentene Harding, Coolidge og til slutt Hoover styrte etter prinsippet om at staten gjør det best, når den ikke gjør noen ting, og at når problemer oppstår, bør man vente til de går over av seg selv. Det er mulig å trekke paralleller til dagens situasjon, med Bush som en “marked oriented guy”, en tradisjonel erkeamerikansk kapitalist, og med Barack Obama som den som skal utføre mirakelet til Roosevelt, men jeg mener at slike paralleller her ikke blir helt dekkende.

Jeg har sett enkelte kritikere på at George W. Bush har operert med store handelsunderskudd, og med store underskudd på statsbudsjettet, og at det har forverret krisen. Det første er riktig, USA har alltid hatt levd med stort statsunderskudd, og Bush har ikke akkurat gjort det bedre. Men dem som kritiserer Bush for dette, bør kanskje da også kritisere løsningen på problemet, som ser ut til å være å ta opp enda større lån og trykke enda flere penger, altså gjøre mer av det som forårsaket problemet. Godeste Barrack Obama har også dette som løsning på krisen. Verden kjenner vel ikke noe bedre middel mot en økonomisk krise, enn at staten trår til med penger.

Det gjenstår å se hva Barack Obama får gjort. Hva Bush har gjort, gjenstår også å få litt på avstand, for å bedømme skikkelig. Det ser i alle fall urettferdig ut å gi ham skylden for finanskrisen. Han har holdt skattene lave, og med det fått smurt en overopphetet økonomi ytterligere, og kanske gjort smellen enda litt større, men det skulle godt gjøres av ham å se krisen komme, når det omtrent ikke finnes økonomer på denne jord som så den. Krisen begynte med de såkalte subprime-lånene, eller lånene med høy risisko, gitt til folk  som egentlig kanskje ikke kunne betjene dem, men som likevel trengte et sted å bo. Disse lånene ble særlig gitt av holdingbankene Fannie Mac og Freddi Mae, og her var det demokratene, mer enn republikanerne som presset på. Denne artikkelen i New York times, fra 1999, under Bill Clinton, er interessant. Legg særlig merke til denne passasjen:

In moving, even tentatively, into this new area of lending, Fannie Mae is taking on significantly more risk, which may not pose any difficulties during flush economic times. But the government-subsidized corporation may run into trouble in an economic downturn, prompting a government rescue similar to that of the savings and loan industry in the 1980’s.

Dette er omtrent 10 år før krisen for alvor slår ut. Det blir fremstilt som noe positivt, at flere får et sted å bo og eie det selv, og så lenge økonomien går bra, vil det ikke være problemer, men den dagen det snur, vil bankene risikere å gå på store tap. Bankene blir altså oppmuntret til å ta denne risiskoen. Og i 10 år tjener de gode penger på den, Og tilgangen på kreditt i alle typer markeder, blir nærmest bunnløs, det er alltid kunstige penger å ta av. Det smeller absolutt over hele verden. Terrakommunene i Norge – alle pussig nok styrt av Arbeiderpartiet – er også helt med på spekulasjonen, med å låne penger de ikke har, for å invistere i produkter de ikke forstår. Jeg mener det er urimelig å gi Bush skylden for dette. Det er vanskelig å se hva han skulle gjort annerledes, når ikke et eneste land i hele den rike verden har klart å komme seg unna. 

Positivt med George W. Bush som USAs president

Det er klart at man skal grave litt for å finne frem til hva godt president George W. Bush har gjort for USA og for verden. På de offisielle nettsidene for det hvite hus blir det fremhevet at han har senket skattene for “at arbeiderne selv skal få beholde mer av sine hardt opptjente penger”, og at han har fått gjennomført en utdannngsreform, “No child left behind act”, der resultatene i grunnskolen (primary og secondary shool) skal bedres, og foreldrene skal bli gitt større valgfrihet om hvilke skoler barna deres skal gå på. En viktig bestanddel av reformen, er at alle skolene skal måtte gjennomgå en felles, nasjonal test, der de enten består og havner på en liste over “Tilfredsstillende progresjon (Adequate yearly progress)”, eller “Ikke bestått (Failing school)”. På meg kan det virke som en amerikansk versjon av kunnskapsløftet, og ikke en lovbestemmelse som vil bli stående som en bauta gjennom historien. Skattelette er heller ikke blant det som gjør at en statsleder får skrevet sitt navn inn med gullskrift i historiebøkene.

Hva han i alle fall har gjort er å ha en svart utenriksminister i Dick Cheny, og en kvinnelig utenriksminister i Condolezza Rice. Han er den første amerikanske presidenten som har valgt en svart og en kvinne i denne viktige rollen, og det var kanskje et skritt på veien til at USA nå får sin første svarte president i historien. Og om det ikke hadde blitt den første i Barrack Obama, så hadde det ganske sikkert blitt den første kvinnelige, med Hillary Clinton.

Negeativt med George W. Bush som USAs president

Det er klart det her er mye å velge mellom. Jeg vil trekke frem noe som ikke så ofte blir trukket frem, men som illustrerer Bush som person og som president. Han vant valget mot Al Gore i 2000 med den knappeste marginen siden Rutherford B. Hayes i 1877 slo demokraten Samuel J. Tilden, med 8 mot 7 stemmer i kommoisjonen som skulle bestemme hvilke stemmer som skulle telle med. I det ordinære valget, vant Tilden med 250 000 flere stemmer enn Hayes, og 184 mot 165 kandidater fra delstatene. Det var imidlertid 20 kandidater fra statene Florida, Lousianna, Sør Carolina og Oregon det var tvil om, og valgkommisjonen gav alle disse 20 kandidatene til Hayes, som dermed vant med én stemmes overvekt. Mellom Geroge W. Bush og Al Gore var det bare Florida det var konflikt om, og bare denne staten som ble gitt til Bush etter en avgjørelse i høyesterett.

Men det Hayes etter å ha vunnet det kontroversielle valget, gikk inn mot sentrum og forsøkte å finne kompromiss, og styrte vel vitende om at valget av ham var omstridt, så gjorde George W. Bush det stikk motsatte, han gikk strake veien mot høyre, vekk fra demokratene, og fikk gjennom en rekke kontroversielle tiltak. Han hadde fordelen av å være den første presidenten som styrte, og hadde kontroll over begge kamrene i kongressen.

Slik han har kjørt over motstanderne på hjemmebane, har han også kjørt over motstanderene ellers i verden. Han har selv etter amerikansk standard vært en kompromissløs president, kjent for uttrykket “er du ikke med oss, er du mot oss”, og det har gitt USA flere fiender enn de kanskje ellers ville hatt.

Han sier han har gjort USA til et tryggere sted, men verden har aldri vært reddere. Under hans presidentperiode har det blitt slik at man ikke kan kjøre fly med en flaske vann i håndbagasje, og sikkerhetspersonale verden over er redd for shampoo. I denne frykten er det USA som har ledet an, og verden som har fulgt etter. Og Bush har stått i spissen og næret opp under den, både med måten han snakker på og måten han har oppført seg på. Det er hva som har irritert meg mest med President George W. Bush.

Konklusjon

George Bush forlater det hvite hus som en av de mest upopulære presidentene. Han sier at historien får dømme meg. Det er ikke sikker den vil dømme så negativt, som det nå ligger an til. Det er flere presidenter enn Bush som har vært uopulære mot slutten av presidentperioden. Truman er ofte nevnt, jeg vil også trekke frem Reagen, som en av dem som hadde noen riktige skandaler umulige å forsvare, som for eksempel Iran-Contras skandalen, men som nå ettter at han er død av flere har fått æren for å ha avsluttet den kalde krigen. Da kan vel kanskje Bush få æren for å ha skapt fred i Irak? George W. Bush og Ronald Reagen ligner hverandre som presidenter, kanskje vil ettermælet også ligne.

 Det gjenstår å ønske lykke til til Barack Obama. Han vil uten sammenligning bli en bedre president enn George W. Bush. Om ham skal jeg skrive i morgen.

DNB og Terra-kommunene

På en dag da hele Europa satte ned renten i rekordjafs, passer det godt med en ny post om finans og økonomi. Hvem skulle trodd det skulle bli et gjennomgangstema denne høsten? Det er spesielle tider vi lever i.

Saken jeg skal skrive om begynte som et forvarsel til krisen vi nå er inne i. Det var første gang jeg følte ordentlig uhygge. 800 millioner kroner forduftet fra kommuner i Norge. Det er jo forferdelig, tvers i gjennom uholdbart for kommunene som blir rammet, men det gav også en uhyggelig følelse av omfanget av krisen. Her hadde en investering på 800 millioner kroner simpelthen blitt verdiløs, uten at noen egentlig kunne gjøre greie for hvor pengene var blitt av. Og dette var bare en enkelt – eller noen få små – investeringer fra lille Norge. Hvor mange slike måtte det da finnes over hele verden?

Da krisen startet, hadde ikke jeg startet å skrive blogg. Hadde jeg det, ville jeg kritisert kommunene som har brutt alle regler for fornuftig sparing. En ting er at de satset alle sparepengene de hadde, de tok i tillegg opp lån, for å investere enda mer. Det skulle vært straffbart. Det er slik småsparere blir frarådet fra å gjøre, bruk ikke penger du ikke har. Disse kommunene har brukt hundrevis av millioner de ikke har. Det er en skandale av latterlig omfang.

Jeg har tidligere nevnt Italo Svelo, “Zenos bekjennelser”, der vi har det fine sitatet: “Et menneske vil aldri innrømme sine feil, utenom de aller største”. Eller når vi opptrer som investorer, så nekter vi å ta tapet, før det har blitt så stort at det ikke kan bli større. Slik har også disse kommunene opptrådt. Det er greit at rådgiverne fra Terra har opptrådt pil råttent, og han ene av dem var tidligere straffedømt, det er så skittent som det blir. Men kommunen skal vite bedre enn å la seg forføre så enkelt som de her har blitt. Og når de har først har blitt lurt, så må de innrømme det, og ta tapet.

Fra første stund har disse kommunene nektet å innrømme feil, og lagt skylden på alle andre. De fikk et tilbud om forlik, som de forkastet, i den tro at de skulle få alle pengene tilbake. Men 800 millioner er for mye til at noen bare hoster dem opp uten videre, har man satset så mye, er man ikke i posisjon til for mange krumspring. Det var nok et sjokk for kommunene at Terra-systemet rett og slett gikk konkurs av dette, plutselig hadde ikke kommunene lenger noen å hente penger fra. De kunne fått et forlik med noen penger, i stedet gamblet de på ny – og tapte alt.

Så hadde vi et lite mellomspill der kommunene gikk etter sparebankene som eier Terra, at de liksom skulle dekke tapet. Disse bankene hadde ingenting med saken å gjøre, og betaler selvsagt ikke 800 millioner for å få litt goodwill, 800 millioner, det er et vanvittig beløp. Sparebanekene er tuftet på nøysomhet, og de ville tapt mye mer i ansvarlighet, enn de ville vunnet i goodwill, om de hadde sløst bort så mye penger for å dekke over kommunen sine feil.

Det siste fra kommunene nå, er at de har lagt seg etter DNB som gav dem lånet. Argumentasjonen er den litt tungvinte: Dere gav oss lån som vi brukte på en ulovlig måte, derfor burde vi ikke fått lånet. Dette er tvilsomt fra privatpersoner og tullinger, fra kommuner henger det ikke på greip. Kommunene skal selvfølgelig kjenne kommuneloven, og ved å gå slik til angrep på DNBnor, så innrømmer de bare egne feil.

Kommunen insisterer fremdeles på drømmen sin på ikke å tape penger på feilen de har gjort. Det er helt etter Svelo, feilen blir ikke innrømmet før den er så stor som bare mulig. Kommunene nekter å betale på lånet fra DNB, med det resultat at DNB nå har gått til søksmål med krav om morarenter og dekke av saksomkostninger. Jeg er ikke jurist, men her ser det ut som kommunene igjen ikke skjønner hva de egentlig driver med. De har allerede tapt hundrevis av millioner kroner, men gambler fortsatt, for å tape enda mer. Eller mener de virkelig at et skakkjørt DNBnor bare skal ettergi lånet på 800 milliioner kroner? Det er meget mye penger. Og det ville være direkte uansvarlig av DNB å ikke forsøke å inndrive disse pengene med alle midler. Om ikke kommunene skulle være sikre lånetagere, hvem skulle da bankene kunne låne penger til?

Virkelig tragisk blir det med at største eier til DNB er staten. Så vi har her gående en gigantisk sak der kommunene saksøker en bank eid av staten. Her vil ikke bli noen vinnere. Taper kommunene, som de selvsagt burde gjøre, så blir det bare enda dårligere tjenestetilbud i kommuner som egentlig burde vært rike, men der vanstyre har sløst bort pengene. Taper banken, som jeg ikke et øyeblikk tror de kommer til å gjøre, hvem er det da som skal dekke tapet? Staten?

På Dagsnytt 18 var det banken som fikk spørsmålet om de ikke tenkte på svømmehallene og skolene i kommunene, og hvordan de ville mangle vedlikehold. Dette er ikke bankens ansvar, det er kommunens. Og nå burde virkelig media stille kommunen de ubehaglige spørsmålene. De kan gjøre det litt subtilt, ved å anbefale lesningen av Italo Svevos bok. Zenos bekjennelser. Spekulasjonen skjer mot slutten av boken. Det er lærerrikt for noen og enhver. Ta tapet.

Arveavgift i Spania

Mor og far hadde en leilighet i Spania. De eide halvparten hver, og da far døde, skal hans halvpart over til mor. Det er for oss helt selvsagt, de eide den sammen, og når far er død, skal mor selvfølgelig eie hele. Men dette viser seg ikke å være helt problemfritt, den spanske staten skal også ha sitt, og krever en arveavgift på flere tusen Euro. I Norge kan det jo være litt betant å skrive om skatter og avgifter, det politiske Norge er delt i en høyreside og en venstreside, der venstresien generelt er for, mens høyresiden er i mot. Arveavgift og formueskatt er etter hva jeg har forstått der diskusjonen går sterkest, da det er lett å argumentere for at dette er skatter for de rikeste, og siden få hører til blant dem, er det lett å være for at de skal betale mer skatt. Med eksempelet fra Spania vil jeg argumentere for en skatt jeg nok må si at jeg er i mot.

Først må jeg få sagt at det for en familie for vår kjennes helt tøysete å måtte tenke på og snakke om penger og arv, når vi har mistet en kjær far og mann. Enkelt og greit skulle alt som tilhøre far, nå tilhøre mor, og alt som far skulle få, nå gå til mor. Ferdig med det. Men vi skjønner det må noen lover og regler til, for dem som ikke har så lett for å bli enige og ikke har så godt forhold som vi har. Det er i orden.

Men jeg synes grensen egentlig går ved denne arveavgiften, og spesielt for denne leiligheten i Spania. Man kan argumentere for at det er en uting at rike nordmenn kjøper seg leiligheter i fattigere Spania, og tar over kysten der med turistleiligheter for en plutselig velstående middelklasse. Det spanske språk og kultur fortrenges, og vi bruker også for mye av knappe ressurser, for eksempel vann. Det er legitimt at den spanske stat skal få kreve litt tilbake. Og det får den ved alle mulige andre skatter og avgifter, og ved at byggingen av disse leilighetene gav en boom i spansk byggindustri med mange nye arbeidsplasser, og økt velstand også for spanjolene. Den spanske kysten lever jo også av disse turistene, og i vinterhalvåret er byene her bortimot døde.

Det er imidlertid en annen diskusjon. Dette gjelder arveavgiften. Selv om mor og far var rike som hadde råd til denne ekstra leiligheten, så var det far som tjente pengene, og når han er død, er det bom stopp med inntekten. Mor har gjennom store deler av livet vært husmor, til stor glede for oss ungene, men det blir verken inntekt eller pensjon av det, og å betale denne arveavgiften tilsvarer for henne nå en del månedslønner. Mange av dem som støtter arveavgift og formueskatt, har lite til overs for dem som okker seg over at pengene er bundet opp i verdier og eiendom, at det ikke finnes likvide midler, det er bare å selge, sier de. Men det er litt av et skritt å selge denne leiligheten. Det vil gi millionbeløp, og noe millionbeløp har vi slett ikke bruk for, den millionen eller så, gjør seg mye bedre bundet opp i leiligheten, både som investering og til glede.

Jeg synes ikke staten har noe med å hente penger ut av dødsboet når noen faller fra. For de aller fleste er dette penger og verdier spart opp gjennom et langt liv, der skatter og avgifter er betalt gjennom alle år. Og så skal det komme enda en ny avgift enda en gang. I Spania blir det nå antagelig så snålt, at fars halvdel går til oss ungene, i stedet for til mor, så vi slipper å betale enda en avgift når mor en gang om mange, mange år går bort. Det er flere tusen euro å spare å gjøre det på denne dumme måten.

Jeg er uenig i at det skal være slik.

DnB NOR og renten og annet

I dag satte DnB NOR opp renten. Det har utløst et ramaskrik – eller kanskje vi heller skulle si hylekor – blant politikere, media og liksom blant folket. DnB Nor har vært i hardt vær på flere måter den siste tiden, noen av dem klart verre enn andre, og noen av dem mest blåst opp og pustet på og fyrt opp under av media. Og politikere, og liksom av folket.

Den alvorligste krisen har selvfølgelig vært som følge av finanskrisen. De har selv uttalt at de har vært i akutt mangel på likvide midler, og at redningspakken fra regjeringen og staten Norge så absolutt var nødvendig, for at man ikke skulle risikere islandske tilstander også her. Større banker enn DNB har gått konkurs, og det er jo temmelig mye mer alvorlig enn det tøyset banken kritiseres for nå.

Jeg er selv kunde i DnB NOR, og jeg har vært misfornøyd med banken siden jeg følte meg lurt inn i en altfor høy fastrente da jeg kjøpte leilighet i 2003. Det tapte jeg mye penger på, og jeg tenkte at med en gang fastrenteperioden var over, så skulle jeg skifte bank. Men da jeg undersøkte det, fant jeg at rentebetingelsene mine i DnB NOR rett og slett var bedre enn alternativet i Skandiabanken. Så jeg beholder lånet mitt, og betaler dem gode blodrenter. Og jeg håper en gang å komme meg over til Skandiabanken også med lånet og BSUen, slik at jeg har alle finansene mine der. Jeg har altså ingenting spesielt til overs for DnB NOR.

Men jeg har enda mindre til overs for medier og politikere som bruker denne krisen til å melke populære og uforpliktende uttalelser. For eksempel denne redningspakken, og kontakten mellom Stoltenberg og Bjerke, og den angivelige innsidehandelen. Salget av statsobligasjoner like etter at toppledelsen i banken skjønte at redningspakken ville komme er alvorlig, og har denne informasjonen sivet ned til de som solgte obligasjonene er det en forbrytelse. Ingen tvil om det. Men at Bjerke liksom må gå fordi denne informasjonen “kanskje” har sivet ned? Man skulle trodd det hele var en lek, men den norske økonomien er rett og slett avhengig av at DnB klarer seg godt nå. Det er slett ingen spøk. At konsernsjef Bjerke nå skal drive å snakke om tekstmeldinger og dette tullet her, og måtte forsvare sin stilling midt mens det er nok av alvorligere problemer å ta seg av, jeg mener det er for dumt.

Politikere og kommentatorer kan imidlertid score billige poenger. Her har de imidlertid trådt litt varsomt, og godt er det, for feil ord kunne jo føre til at hele redningspakken ble veltet eller utsatt, og det ville være uten sammenligning langt verre enn hva det enn var som egentlig har skjedd her. Selvfølgelig måtte regjeringen forhøre seg med landets største bank, hva problemene egentlig var, før redningspakken ble utformet. Og selv om det var klønete å selge disse stasobligasjonene, mistanken måtte jo komme, så dreier det seg om en fortjeneste på var det 40 millioner? Småpenger i denne sammenhengen.

Så er det dette med renten. Her er det enda enklere å score billige poenger. For det finnes knapt det menneske i Norge som er for høye bankrenter, så en hvilken som helst politiker kan vite at det høres bra ut å si at bankene må sette rentene ned. Nå kappes politikerne fra de fleste partier om å være hardest og klarest i kritikken, DnB må sette rentene ned, og næringsminister Sylvia Brustad kalte til og med en av banksjefene inn på teppet.

Vel. Jeg mener det at om man er misfornøyd med renten, skal man skifte bank eller holde kjeft. DnB NOR er nødt til å tjene penger. De har tidligere lånt ut for mange penger uten å ha tilstrekkelig inndekning for det (og banker i utlandet har vært enda verre), og får nå kraftig kritikk for det. Vel, nå trenger de denne inndekningen, og da må de ha høye renter. Det tvinger dem som kan til å betale ned litt på lånet, og det lokker litt flere til å ha penger i banken i stedet for andre steder. Det er disse innskuddene bankene skal ha som inndekning. Tidligere lå inndekningen i alle mulige slags boblepenger.

Til sist – og det skal i hvert fall kommentatorene i mediene vite – så er det ikke direkte styringsrenten fra sentralbanken som avgjør bankrenten. Det er pengemarkedsrenten. Den har IKKE begynt å gå nedover. DnB NOR har forsøkt å kommunisere dette, men mediene har nektet å høre på det. Jeg synes det er for dumt og for alvorlig. Vi har jo en finansnæring i krise, og bankene og finansinstitusjonene er nødt til å tjene penger for å komme seg gjennom dem. Det hadde vært fint om i hvert fall noen kommentatorer poengterte dette, i stedet for å flotte seg med populære meninger.

Og de som er uenige – kan bytte bank. Jeg gjør det straks betingelsene i Skandiabanken blir bedre enn dem jeg nå har i DnB NOR. Det er de ikke ennå for lånet mitt. Ellers er Skandiabanken på alle måter bedre, og jeg har vært fornøyd i alle år etter at jeg skiftet over fra gamle Bergens skillingsbank kort etter at Skandiabanken ble opprettet.

Og hva er det med krona?

Jeg skrev i denne posten her om problemene de nå har fått på Island som følge av finanskrisen. Det er ganske spesielt når sagaøya er plaget av demonstrasjoner mot regjeringen, de har en gjeld på omtrent 10 ganger BNP, og kroneverdien faller så islendinger over hele verden plutselig finner seg selv fattige. Islandske studenter i Norge, for eksempel, har fått studielån i Islandske kroner som nå har fått verdien halvvert og vel så det.

Den norske kronen har ikke fått et slikt katastrofefall som den islandske, men også vi merker kjøret. Før sommeren kunne vi få en dollar for en femmer, og en euro for 7 kroner. Nå må vi betale 7 kroner for dollaren og 9 for euroen. Det er en stigning på omtrent 40 % for dollaren, altså hvis du hadde kjøpt deg noen dollar og bare hatt dem, så ville du fått 40 % rente. Det blir rikdommer av sånt.

Men vi nordmenn går jo ikke og kjøper dollar for sparepengene våre, vi har dem i kroner, og de er nå blitt mindre verdt når vi skal bruke dem i utlandet. Og for islendingene er valutaen katastrofalt mindre verdt. Forklaringen for islendingene er enkel. Økonomien deres er helt skakkjørt, og det er selvfølgelig ingen som vil ha islandske kroner om de må unngå det. Det er jo en inflasjon der oppe på Afrika-standard, sentralbanken må krisetrykke penger, det bli flere av dem samtidig som færre vil ha dem, det er katastrofe, og islendingene merker den.

Men her har vi en urettferdighet med USA som ikke har kommet så mye frem. Rart, egentlig, for folk pleier jo ikke å holde igjen når det gjelder å kritisere USA. Det er USA som er første årsak til krisen, det var der den startet. Det var når banker gikk over ende der, det fikk ringvirkninger til resten av verden, og de tre storbankene på Island også gikk under. Og USA har forsøkt å løse krisen som de alltid har gjort, de trykker flere penger.

Om Island har trykket mye penger, har USA gjort det til den aller største gullmedaljen. Renten er satt betraktelig ned, det betyr penger ut, statsgjelden er suverent størst i verden, og siden den gang, har staten lovet ut hundrevis av nye milliarder dollar, med bud om at mer vil komme om nødvendig. Et sted må pengene tas fra, og det er trykkeriet.

All fornuft skulle da tilsi at dollaren blir mindre verdt, det blir jo rent for mye av den. I stedet skjer det motsatte. Dollaren er sterkere enn på flere år.

Årsaken er at den amerikanske økonomien er så stor og dollaren så dominerende i verdensøkonomien, at den blir sett på som en sikker valuta når alt sammen raser. Det vil alltid være bruk for dollar, mens islandske kroner, dem er det bare bruk for på Island. Dermed tjener amerikanerne her på sin egen krise. De som har dollar – og hvem skulle vel ikke ha det, foruten amerikanerne? – ser plutselig pengene sine bli mer verd, samtidig som det kommer flere av dem.

Hvis de oljeeksporterende landene nekter å omsette oljen i dollar, om kinserne vil ha valutareservene sine i en annen valuta, om voksende, økonomiske stormakter plutselig nekter å innvilge USA denne fordelen, da vil den amerikanske økonomien få virkelig alvorlige problemer. Og da vil heller ikke den tradisjonelle amerikanske løsningen nytte. Da vil trykking av penger bare føre til inflasjon, og penger med mindre verdi.

Islendingene vil gjerne inn i EU og få seg EURO, nå. Selvfølgelig vil de det.

Hva er det med Island?

Man skal være forsiktig med å skrive om land man ikke har vært med språk man ikke kan,  men i god akademisk ånd, skal jeg like etter å ha kommet med forbeholdet, bryte det. Dette skal bli en post om Island, og den Islandske økonomien. Økonomi kan jeg heller ikke, så alt er overflatekunnskap og nettlesning, men saken er så spesiell, at noen ord vil jeg spandere.

Island er som man vet en vulkansk øy i Atlanterhavet. Den var antagelig sparsomt befolket av irske munker fra 700-tallet av, men systematisk innvandring og statsdannelse kom først med norske vestlendinger og Hålogalendinger mot slutten av 800-tallet. Dette var folk med utferdstrang, de var kanskje misfornøyd med det nye statsstyret til Harald Hårfagre, eller så ønsket de seg bare nye eventyr i et annet land i Norge. Det er mange grunner til å reise utenlands.

Og man vet Islands historie i Middelalderen er en suksesshistorie. De kan skryte av den eldste lovgivende forsamling, alltinget, som ble opprettet allerede i 930. Mye av den norske Sagalitteraturen er skrevet på Island, mye av den har også handlingen derfra, og den største forfatteren – Snorre Sturlasson – var Islending. Island ble riktignok lagt inn under norsk styre etter hvert, og når Norge siden ble dansk, ble også Island dansk. Det var det helt frem til 1944.

Så Island er en ung stat, det er en ressursfattig stat, og det er en liten stat både i befolkning og geografisk utstrekning. Med 300 000 innbyggere er staten blant de tynnest befolkede i verden, nedover på listen finner man bare øyestater og gamle fyrstedømmer. Og selv om 103 000 km2 ikke er så håpløst lite, er mesteparten stein og ubrukelig fjell som i Norge. Av ressurser har de stort sett fisk.

Jeg har alltid latt meg imponere av ressursfattige land som klarer å bli økonomiske stormakter. Island var riktignok aldri noen stormakt i direkte forstand, slik for eksempel Sør Korea og Japan har klart å bli det, men målt mot BNP per innbygger og alle mulige andre indikatorer per innbygger, så er helt på verdenstoppen i alt som er bra. På FNs levekårsindeks, der Norge liker så godt å være på topp, var Island siste år nummer 2. Norge kan forklare det med oljen. Vi fant olje (og gass), og dermed har vi penger til alt vi trenger, det er helt urealistisk så mye penger vi har. Og allikevel klarer vi bare så vidt å slå Island, som ikke har noe annet enn fisken. Vi har jo også fisk, men når olje og gassinntektene blir trukket fra det norske nasjonalbudsjettet, blir alt sammen pinlig for oss. Da er ikke mye igjen.

Så hva er det med Island, som har gjort det mulig for dem å slå seg sånn opp? Og hva er det med dem nå, som de er rammet av en krise som kan sammenlignes med Zimbabwe og Argentina? De to siste der er jo de verste økonomiske vanstyrene i moderne tid, hva har Island med dem å gjøre? Hvordan kan det vestlige, nordiske landet nevnes i samme setning som disse to verstingene?

Huff. Jeg vil bare si: huff. Når man setter seg litt inn i hvor de islandske pengene kom fra, og hvorfor de ikke er her lenger, så får man et innblikk i et problem man ikke kan forestille seg noen løsning på. Samtidig så må det jo finnes en løsning, for det bor 300 000 mennesker på Island, og de er vant med å bli tatt vare på og har akkurat som oss i Norge tatt sosiale rettigheter og sosiale goder som en selvfølge. Island er i en umulig situasjon, men denne situasjonen er virkeligheten. Og islendingene må gjøre noe.

Jeg har skrevet to tidligere poster om finanskrisen. Den har sitt utspring i boliglånene i USA, at bankene gav for mange lån til for mange som ikke skulle ha lån, og det ble etter hvert litt uklart hvor bankene egentlig tok disse pengene fra, de som de lånte ut. Det ble et ganske vanvittig system, der bankene lånte penger av hverandre, for å låne dem videre, og betale renter rundt omkring, og tjene på renter rundt omkring, i et system som har alle kjennetegn til en finansboble. Den blir alltid blåst høyere opp enn man trodde skulle være mulig, det blir alltid lånt litt ekstra for å få den litt større, og så blir man til og med kreativ for å få låne enda litt ekstra, og så må man bare låne og låne for at boblen ikke skal sprekke, men før eller siden så vil det jo være tid for et oppgjør i reelle verdier. Og i boblen som var nå var de reelle verdier så mye mindre enn det som ble omsatt rundt omkring, at gapet bare ser ut som et bunnløst sluk, det sluket for eksempel noen hundre Terrakommunemillioner er forsvunnet i. Og 700 milliarder statlige amerikanske dolllar. Og 340 norske milliarder kroner. Og EU-midler. Og midler fra alle verdens land.

Og midt oppi dette står vesle Island. Den vesle øya hadde tre av de mer betydelige bankene i verdensmålestokk, Glitnir, Kaupting og Landsbanki vokste langt utover bare Island, de tok opp lån og lånte ut og var med på karussellen, ja, de tok så store sjanser, at mens festen varte, så vokste de mye raskere og mer enn konkurrentene. De var giganter med lån – var det 10 ganger mer enn Islands BNP? Og så skulle plutselig dette lånet betales tilbake.

Det er katastrofe. De tre bankene er naturligvis konkurs. Kan dere i det hele tatt forestille dere Norges tre største selskaper gå konkurs? StatoilHydro, Orkla og DNBnor, for eksempel, selv om disse ikke egentlig er de største, men de gir et godt bilde på katastrofen. Det er arbeidsplasser, det er folk som brukte disse firmaene, det er skattepenger til staten, det er det ene med det andre, det er helt vanvittig. Den Islandske børsen falt med 75 % dagen det skjedde. Og folk mistet sparepengene sine. Og den islandske kronen er devaluert. Og Islandske studenter får plutselig uoverkommelige problemer med regningene sine. Og staten Island har jo også uoverkommelige problemer med regningene sine.

Finansverdenen vet jo ingen annen råd enn å sprøyte mer penger inn i det døde systemet. Så nå må islendingene ut og ta opp lån. Og her snakker vi i hundremilliardersklassen, og det blir sikkert flere, og disse skal betales tilbake. De er ikke en del av en fest. De er regningen for festen.

Jeg tror forresten Islendingene vil klare seg. De er et folk vant med å klare seg, vant med å ha det bra, og de vil ikke finne seg i at det blir for mye tull. De er ikke som Zimbabwe og Argentina, der folket ikke har opplevd annet enn vanstyre og elendighet (uten at jeg skal snakke stygt om Argentina, da, det er et flott land – men ordnede forhold kan de ikke skryte på seg), og det tror jeg vil utgjøre hele forskjellen. Det er jo historiker jeg er. Og historien har gang på gang vist at gode land alltid har reist seg og alltid har reist seg raskt selv etter tilsynelatende bunnløse kriser. Som Tyskland på 1920-tallet, og etter andre verdenskrig, Japan det samme, og – hvis det går som jeg tror – Island nå.