Pass på denne

sier hun og gir deg en liten musling som knuser i det du tar i mot den. Du er ikke så fortvilet over det, som du er over hvor vakker hun er. Slike setninger må til. Når man skal beskrive henne, så må man ta i. Hun er vakker, svært vakker. Du er så innstilt som en mann kan bli, på å gjøre en stor innsats for henne, hva det enn måtte være. Du skulle gjerne passet på muslingen og beskyttet den mot alle farer, hvis det bare ikke hadde vært for at du allerede hadde knust den. – Den er svært verdifull, sier hun. Hun har åpenbart ikke sett at du har knust den, eller kanskje er det nettopp det hun har sett. – Det er en gave, sier hun. – Fra hvem da? sier du, høflig. Og hun svarer, hun kommer opp med en aldeles usannsynlig historie om hvem hun fikk denne muslingen fra, og hvorfor, og hvordan, så usannsynlig at hun aldri kunne klart å dikte den opp der og da. Du klarer ikke engang å huske den. Det eneste du klarer, er å tenke: ”herregud! det er viktig”, ”herregud! hva har jeg gjort” og ”herregud! hun er vakker”. – Så du forstår, den er svært viktig, avslutter hun. – Jeg forstår det, sier du. – Jeg har knust den. Du holder frem de knuste bitene. – Det var ikke med vilje. Du hører hvor utrolig teit, hvor ubeskrivelig teite de ordene der er, de ordene du nettopp har sagt. – Det skjedde da jeg tok i mot den. Alt blir teit, alt du har å si, alt som har med deg å gjøre, alt. – ”Jeg skulle gjerne beskyttet den med mitt liv,” vil du si. – ”Jeg elsker deg,” vil du si. – ”Jeg skulle gitt hva om helst for å gjøre det godt igjen!” vil du si. – ”Det var ikke meningen,” sier du.

ES2004

Eivind ligger på sofaen

Det er søndag, overskriften gjelder, klokken er på andre siden av tolv. Eivind tenker på hva han har gjort denne dagen her. Det er ikke særlig anstrengende tankegang, for han har ikke gjort noen ting som helst. Han stod opp et stykke ut på morgenen, gikk og tok seg en dusj, før han gikk og la seg på sofaen uten å ta på seg et eneste plagg. Der hadde han kort og greit sovnet. Det var det han lå og tenkte på. Hvordan han hadde stått opp, gått og dusjet, og etterpå lagt seg på sofaen, ligget der. Hvordan han deretter hadde blitt så trøtt, at valget bare stod mellom å legge seg over i sengen eller bli liggende på sofaen. Hvorvidt han skulle kle på seg eller ikke, var ikke noe valg, det skulle han ikke. Han la seg på sofaen, fordi han tross alt hadde stått opp, og ikke ville kaste bort hele søndagen på å sove, slik han nå hadde gjort. For han sovnet kort og greit på sofaen. Det var det han lå og tenkte på. Eivind tenkte at han til å begynne med hadde drukket vin i går, og så hadde han trukket øl. Det var feil rekkefølge, nå lå han her. Kanskje er det noe i dette med den rekkefølgen? tenkte Eivind, der han lå på sofaen og tenkte. «Kanskje blir det krøll av vin og øl?» tenkte Eivind. Men han tenkte også at det var for dumt, det kunne ikke være sant. Likevel lå han der, uten klær, midt på dagen, midt på sofaen sin, ikke snakk om å gjøre noe konstruktivt. Det mest konstruktive Eivind kunne finne på, var disse tankene, de jeg her har beskrevet, men hva man kan si om dem, kan enhver se selv. Jeg sier ingenting om dem. Eivind sier heller ingenting, han er ikke opptatt av det. Han ligger der bare. Han føler seg komplett uobservert, som man selvfølgelig gjør når man ligger der naken på sofaen i sin egen stue, og bare tenker på hva man drakk i går og hvor mye man har sovet i dag. Denne dagen skal for ham selvfølgelig bli en privatsak. Eivind ser det er en bra dag utenfor vinduet. Han ser solen gjennom en glipe i gardinene, den skinner inn. Det er skyer på himmelen, men solen har funnet seg et smutthull gjennom dem. Den lyser sterkere og sterkere, solen. Eivind ligger og ser på den, det er et mirakel, tenker Eivind. Det er svært vakkert når solen skinner slik. Eivind blir fylt av ærefrykt. Det er ikke tull dette, han ble faktisk fylt med ærefrykt. Han tenkte at alt stråler i solen, i solens stråler ser alt vakkert ut. Han lå på sofaen og så ut gjennom glipen i gardinene. Snart skulle han lage seg frokost. Snart skulle han gjøre litt av hvert. Alt dette tenkte han, der han lå, naken og uobservert, på sofaen.

ES2004

Johnny Cash

I denne teksten er jeg konsertarrangør ved et studentsted vi kaller Huset. Huset består av tre etasjer, som vi har valgt å kalle Stuen, Loftet og Kjelleren. På Loftet foregår intellektuelle debatter om forskjellige emner, det er en slags kafé, mens Stuen er en pub hvor man kan slå seg ned for en øl. Konsertene foregår i Kjelleren, og det er der jeg er ansvarlig i kveld. Det er store greier, fordi vi denne kvelden har fått tak i en stor artist. Dere ser navnet hans i overskriften, Johnny Cash. Han står der borte på scenen nå, mens jeg sitter her og forsøker å skrive denne teksten. – Hello, I’m Johnny Cash, sier han, der borte fra scenen, og jeg skriver det ned her i begynnelsen av teksten. “Hello, I’m Johnny Cash,” begynner teksten. Jeg sitter og ser på det jeg har skrevet. Når man starter på den måten der, er det vanskelig å komme videre. Johnny Cash spiller et par låter, og så kommer han nedover, nedover mot der jeg sitter. – Hello Johnny, sier jeg. Han sier ingenting som svar, nikker bare svakt, slik menn som han gjør det. – Nice concert, sier jeg. – I like your voice and I like your tunes. Alt jeg sier blir teit, når jeg sier det til Johnny Cash. Jeg går videre med skrivingen, skriver et par setninger, åpenbart for å stryke dem bort etterpå. Setninger som det der holder ikke mål. – So are you writing? sier plutselig kong Cash, jeg kaller ham her kong Cash, jeg ble så lamslått av respekt. – May I see? Jeg sier ikke engang «of course» der jeg skyver setningene mine (de fleste overstrøket) bort til ham. Det er visst bare en setning igjen. ”Hello, I’m Johnny Cash.” Det ser latterlig teit ut. ”Oh shit,” tenker jeg, i det jeg ser det, jeg sier det kanskje også, jeg mister kontrollen over meg selv, det er bare å innrømme det, jeg reiser meg brått opp slik at stolen faller bak meg, – sorry, Cash, sier jeg, – I have so great respect for you. Og igjen kommer denne følelsen av at alt jeg sier og gjør bare blir helt feil. Hva skulle jeg vel skrive meg selv inn i en tekst med Johnny Cash etter? Kontrasten mellom oss kan jo ikke komme ut til min fordel. Kunne jeg ikke nøyd meg med å skrive at vi hadde et studentsted vi kalte huset, og der skulle ha en konsert, der jeg skulle selge billetter, eller noe. Eller jeg skulle rive av billettene han ved siden av meg solgte.

ES2004

Togtur

Den som så meg utenfra ville bare se at jeg slo ut med hånden. De som har lest denne teksten vet mer, men ikke så veldig mye mer. ”Det er ikke måte på filosofiske betraktninger man kan foreta, når man er på togtur,” tenkte jeg. Jeg var så absolutt i det filosofiske hjørnet, klar til å fine ut av noe, hva som helst, gjerne et av livets aller vanskeligste spørsmål. ”For er det egentlig så særlig vanskelig?” tenkte jeg. ”Så lenge toget holder seg på skinnene, er det greit.” – Hva tenker du på? spurte mitt reisefølge, et kvinnemenneske, jeg innrømmer glatt at jeg godt kunne tenke meg å være kjæreste med henne. – Jeg tenker på toget, svarte jeg, – eller for å si det rett ut tenker jeg ikke på noen ting, prøvde jeg å rette opp mitt litt dumme svar. Hun brydde seg bare om den dumme delen av svaret. – På toget!? spurte hun, hva i all verden er det for noe å tenke på? Jeg tenkte at her kom jeg ingen vei med å forklare henne at så lenge det holdt seg på skinnene, så gikk det greit, og at dette egentlig var ment å være mitt lille bidrag til livets aller vanskeligste spørsmål. Jeg mistet med andre ord motet. – La det bare være, sa jeg, og slo ut med hånden, – jeg hadde bare en tankerekke på gang. Nå er den vekk. Ikke mer å si om den saken. Jeg ville nå helst bli sittende og se ut av vinduet, men det var hun som hadde vindusplassen. Jeg måtte derfor se rett forbi henne. Det var ubehagelig. Jeg reiste meg derfor opp for å spasere litt frem og tilbake, finne meg et annet sted. – Hvor skal du? spurte hun. Jeg kunne ikke svare på det heller. ”Vekk herfra,” ville jeg si. Ingenting sa jeg. Og den som så meg utenfra ville bare se at jeg slo ut med hånden.

ES2004

Listen må legges høyt

når jeg skal hoppe. Den kan ikke legges annerledes enn at jeg gjerne skulle ønsket den høyere hadde det vært mulig. Mine armer strekker ikke til, ikke engang når jeg strekker meg så langt jeg kan, og står på tå og skyver listen oppover med tuppen av langfingeren, blir det høyt nok for meg. Jeg vil alltid ha det høyere. – Skyv listen oppover! roper jeg. Og den som er der og kan høre meg og hjelpe meg, skyver listen høyere enn jeg. På den måten vil jeg gjerne det skal sies, jeg vil hoppe høyere enn jeg er. Det spiller ingen rolle om jeg hopper på en stor stadion der alle kan se meg og jubler på forhånd, eller om jeg hopper alene slik at ingen kan se meg og alt er stille, jeg gir alt og går på uansett. Og jeg nøler ikke med å si det til alle som er der og kan høre meg, - jeg skal hoppe over den listen der borte, sier jeg, og peker bortover mot listen som ligger der i den vanvittige høyden jeg har fått den opp til. Og om noen registrerer det eller ikke, gjør jeg meg klar til å hoppe. Jeg har forberedt meg godt, trent og trent, jobbet praktisk talt dag og natt for å klare slik hopp, nå er tiden kommet for å se om det gir resultater. Fra nå av er det bare listen av jeg. Så løper jeg, slik jeg har sett dem som kan det gjøre det, i en bue, beveger armene og beina i mønster av de beste, alle har sett hvordan mestrene hopper, nå er det jeg som løper på den måten, om bare noen kunne sett det, og interessert seg, der ligger listen, her kommer jeg, hui! her er jeg i svevet, jeg har satset alt jeg hadde, jeg lover, jeg lander, og jeg kjenner smertene i møte med den knallharde virkeligheten, jeg mener bakken. For jeg hopper enten jeg har madrass eller ikke. Og har jeg ingen madrass, gjør det vondt etterpå, og jeg ligger og vrir meg og ynker meg for meg selv, eller til syne for alle. Men har jeg madrass er landingen myk og god, og jeg kan uten skade se opp mot listen som fortsatt ligger der til syne for alle, som et klart bevis på at jeg kom over, eller under.

ES2004

Det ringer

Du er på konsert og du har nettopp kjøpt en øl du står med i hånden og bandet på scenen skal akkurat i gang med å spille en velkjent og svært støyende låt, da telefonen ringer. Du har den i skjortelommen, og du har lyden på diskret og kjenner bare vibrasjonene mot brystet, så det er ikke slik at alle snur seg mot deg og legger merke til deg og irriterer seg over deg, men det er likevel slik at du må ta den. Den ringer jo. Du setter fra deg ølen på et tilfeldig bord eller noe, og så får du telefonen opp av lommen, slik at du kan få trykket på ok-knappen, hvis det ikke hadde vært så bråkete i konsertlokalet at du ikke kan høre noen ting. Så du må komme deg ut for å ta telefonen, finner du ut, og du presser deg bakover gjennom mengden og skyver folk hit og dit til du finner utgangen, som uansett ikke leder deg ordentlig ut. For dette er et større lokale, der det foregår mye kulturell aktivitet, og konsertlokalet er bare et av mange lokaler, og mellom lokalene går fullt av fulle mennesker som bråker og støyer, spesielt nå som konserten har begynt og mange vil inn eller ut eller rundt omkring, så i det du på ny skal trykke på ok-knappen, ombestemmer du deg på ny, og brøyter deg vei videre mot et sted hvor du kan ta telefonen og høre hva den som ringer deg sier. Og du skjønner det begynner å haste, det er grenser for hvor lenge noen orker å ringe på denne måten her, når du ikke tar telefonen slik du ennå ikke har gjort, og ennå ikke kan gjøre, for du har ennå ikke kommet deg ordentlig ut. – Unnskyld, sier du, til alle du presser deg forbi på vei mot den egentlige ugangen, hele tiden med telefonen i hånden og tommelen på ok-knappen, hele tiden med lyden på diskret, så det bare er du som vet at noen ringer til deg, og at det er derfor du må ut, og endelig er du ute, bare for å oppdage at det er kø utenfor også av folk som vil inn, og noen av dem snakker til deg og stiller deg spørsmål om hvorfor du går ut uten jakke og hvor du skal og om det var en bra konsert og om du har stempel og alle mulige spørsmål, du vifter dem bare unna, du må komme deg videre vekk for å få tatt telefonen og sagt hallo til den som ringer til deg. Det er akkurat som om telefonen vibrerer hissigere nå, som om den sier til deg at ”nå må du snart ta meg”, som om den forteller deg at den som ringer til deg er i ferd med å legge på, og du forestiller deg personen i andre enden, hvordan denne holder sin telefon i hånden og en nådeløs finger på legg-på-knappen, eller kanskje bare har ringt i forbifarten og nå sitter fraværende med en telefon i hånden samtidig som han eller kanskje hun, tenk hvis det er en hun, egentlig gjør andre ting og nesten har glemt de har ringt deg. Veien du valgte førte rett inn i en trafikkert gate, det begynner å bli parodisk dette her, tenker du, som om alt var tilrettelagt for at telefonen skulle ringe nettopp nå og du ikke skulle få tatt den, du bestemmer deg for å gjøre opprør mot det og tar den likevel, uten hensyn til alle bilene som tuter og bråker og durer og kjører og alle trafikklydene som nå vokser seg opp til et støyende crescendo. – Hallo, gauler du inn i det stille røret i det teksten setter sitt punktum.

ES2004

Hva a skulle sagt

Det er en person, vi har i overskriften valgt å kalle ham a, men andre navn vil også gjøre nytten, for vi er ikke ute etter hvem han er, men hva han skulle sagt. Han skulle sagt ”b”. Hva ”b” egentlig er, er ikke noe vi kommer til å bruke tid på å forklare. Det holder å vite at det var dette han skulle sagt, han skulle sagt ”b”. Og han vet det selv, han skal si ”b”. Han er også klar over at han i lignende situasjoner tidligere, likevel har sagt ”a” når det endelig gjelder. Her har han et problem han er meget bevisst på, og problemet er at han sier ”a”, når han i stedet skulle sagt ”b”. Så kommer han altså i en slik situasjon som omtalt, han sitter og hører på at noen snakker til ham, de er snart ferdige, snart er det hans tur, ”b” skal han si, ”a” sier han. Han gjorde det igjen, han sa det han ikke skulle si, i stedet for å si det han skulle, akkurat slik han visste han ikke skulle gjøre. – Dette kan ikke fortsette, tenker han, eller noe sånt, han vet i alle fall det, at han må komme seg ut av denne uvanen med å si ”a”, når det er ”b” han skal si. Det er et problem han tar alvorlig. Det må sies slik at han tar det alvorlig, for det er tross alt det han gjør, riktignok står ikke livet hans på spill, så viktig kan det aldri være å si ”a” når man skal si ”b”, men det er likevel såpass alvorlig at det gir ham litt problemer. Han ville virkelig tjent på å si ”b” når det gjelder om å si det. Han tar det altså alvorlig, og begynner å snakke om problemet sitt til venner og mer eller mindre kjente, slike folk han treffer på, for eksempel når han er på byen eller noe, – «haha, vet du hva, jeg var i en slik situasjon at jeg skulle si ”b”, men så sa jeg ”a” i stedet, haha, kan du forstå det?» Mange av dem han sa det til kjente seg igjen, de hadde riktignok ikke opplevd nøyaktig de samme, det var ikke akkurat ”a” og ”b” de hadde problemer med å si, det var kanskje andre ting, men de kjente godt til problemet med at de skulle si en ting, men så endte det opp med at de etterpå hadde sagt noe annet. Vår mann ble aldri sliten av å snakke om dette. Han følte det hjalp. Han følte han fikk bedre og bedre kontroll over problemet sitt. Det var jo ikke verre enn at han sa ”a” når han skulle si ”b”. Han kunne like godt slutte med det. Det var ikke verre enn at det var bare til å slutte med det. Så det bestemte han seg for å gjøre. Han oppsøkte derfor helt bevisst en av de situasjoner hvor det etter en stund ville gjelde om å si ”b”. Han var godt forberedt og kjente seg selv og visste at når det endelig gjaldt, ville han likevel føle for å si ”a”. Da hadde han lagt følgende strategi: han skulle ta seg en liten pause, han skulle ta seg tid og gjenvinne roen, puste litt inn og ut om nødvendig, tenke gjennom hvor komisk det var at han her satt og var fristet til å si det han ikke skulle si, at det dreide seg tross alt bare om noen lyder, det var bare å si det riktige og så ville han være ferdig med det. Han var full av tro og sikre smil i det situasjonen var i ferd med å utspille seg, han visste hva som ventet, den andre snakket, det ville snart bli hans tur, nå skulle det skje, nå gjaldt det å ikke feige ut, han tenkte alle de tankene han hadde bestemt seg for å tenke, kjente igjen fristelsene og kvalene når de kom, visste hva han skulle si, bestemte seg for gjøre det, åpnet munnen og sa ”a”.

ES2004

Den tause mann

Jeg har en venn og før vi kan gå videre må vi presisere hvem jeg er og hvem vennen min er. Jeg er en i aller høyeste grad virkelig person i den grad vi kan rangere virkeligheten etter grader, den ene høyere den andre, og min den høyeste av alle, der jeg er 30 år og arbeider som lektor på en skole i Bergensområdet. Min venn er den tause mann jeg nevnte i overskriften. Den lyver ikke, min venn er taus, fullstendig taus. Nettopp derfor er det han fascinerer meg. Jeg inviterer ham ofte ut, alltid via tekstmeldinger for telefoner svarer han selvfølgelig ikke på (han svarer ikke på noe). Han svarer ikke på tekstmeldingene heller. Jeg skriver tekstmeldinger: Skal vi finne på noe? – Ingen svar. Hva med en tur ut? — Den påfallende konsekvensen i mangel på svar har ført til at jeg alltid må skrive ned forslaget til hva vi skal gjøre i tekstmeldingen. Jeg må konkret skrive ned hvor vi skal gå eller hvor vi skal møtes, det vil si hvor jeg skal gå, for jeg kan aldri vite om han kommer. Det er bare for meg å vente, kanskje kommer han, kanskje ikke. Like godt som alle andre eksempler, kan jeg ta det som jeg nå befinner meg i. Jeg har sendt ham en tekstmelding, møt meg på drommedar cafe, har jeg skrevet, han har ikke svart, men jeg har likevel gått bort dit. Nå sitter jeg der, som dere ser. Dere ser at jeg sitter her. Jeg har bestilt en kopp cappuccino, det er den jeg sitter og drikker på (dere ser at jeg drikker av og til). Jeg kommer til å drikke den opp, og når det er gjort, går jeg tilbake til leiligheten min, da har jeg ikke fått truffet min venn denne gangen. Slik er det av og til. Heldigvis ikke denne gangen, for nettopp nå kommer han inn døren. Jeg smiler og vinker, og han kommer bort til bordet mitt. – Sett deg ned, min venn! nesten roper jeg, og han setter seg. – Har du lyst på en kopp cappuccino? spør jeg, og han svarer ikke. Jeg kjøper likevel en kopp cappuccino, rekker opp hånden slik at cafepersonalet ser det, og sier jeg skal ha en kopp cappuccino til min venn. De lager den, og kommer bort med den. Han rører den ikke. – Er du ikke tørst? spør jeg. – Synes du det er sjenerende at det er så mange mennesker her? spør jeg lavt, og med hodet bøyd ned mot bordflaten samtidig som jeg ser opp mot ham, som bare sitter der. – Vi kan godt gå et annet sted, sier jeg. – Hvis du blunker går vi, hahaha, sier jeg og ler. Etter dette blir det stille en stund, mens jeg drikker opp kaffekoppen min. Han har ennå ikke rørt sin. – Jaja, sier jeg og det oppstår en pause. Nå kommer tiden da det skal avgjøres, skal jeg ha en kopp til eller skal jeg la det bli med denne? Jeg hadde bare planlagt den ene, men nå har jeg jo min venn her, han sitter der, som dere ser, her med meg. Han har riktignok ikke rørt koppen sin. – Hva sier du? spør jeg ham, – skal jeg ta en kopp til eller? Han svarer ikke, svarer ikke noen ting. Jeg er vant med det, det er slik det er, slik det alltid er, når det gjelder forholdet mellom meg og min tause venn. Jeg snakker og snakker, han sitter der.

ES2004

 

Tale for det nye året

På vei hjem fra nyttårsfesten 2005/2006 gikk jeg og tenkte på hvilket godt år vi hadde forlatt, og hvilket stort år vi hadde i vente. For jeg var ikke i tvil om at 2006 ville bli et stort år, for meg ville det bli det aller beste, det ville bli året hvor mine drømmer ikke akkurat gikk i oppfyllelse, men hvor jeg skulle komme til å klare en rekke ting jeg har prøvd på en stund. Og mer enn det bør man ikke kreve for et nytt år, tenkte jeg, og mer hadde jeg ikke krevd av 2005 heller. Man skal ikke kreve for mye av årene og av livet, tenkte jeg, der jeg gikk, i nattkulden første januar 2006. Det var også min bursdag, jeg ble 32 år denne dagen, også dette tenkte jeg på. ”Jeg burde virkelig holdt tale,” tenkte jeg, jeg har så mange ting å si, synd jeg ikke fikk sagt det mens jeg var på festen og noen kunne høre det. I stedet, tenkte jeg, kan jeg holde talen når jeg kommer hjem. La gå at det ikke vil være noen til stede, men jeg vil uansett kunne formulere meg, og om talen blir svært god, kan jeg skrive den ned. Jeg formelig skyndte meg hjemover, gikk og småsprang, liksom for å rekke talen jeg selv skulle holde. For å korte ned tiden, begynte jeg å planlegge den, jeg så for meg hvordan jeg skulle komme inn døren hjemme, rød i kinnene og hutrende av kulde, men varm innvendig, antagelig har jeg både vin og whisky stående. Jeg var veldig fristet av tanken på å bare åpne en flaske rødvin, dette året skal man sløse, tenkte jeg, jeg åpner flasken, tar meg et glass eller to, resten går i vasken. Det er forresten et utmerket bilde for året som skal komme, det er året for et glass eller to, og resten i vasken. Det kan jeg starte talen med. Jg ser for meg hvordan jeg skal stille meg rundt spisebordet, ja, jeg må si det på den måten, jeg stiller meg rundt spisebordet, det er ingen andre der til å gjøre det med meg, derfor må jeg gjøre det selv, rundt spisebordet står jeg. I hånden har jeg et glass nydelig rødvin jeg stadig vekk nipper til, ”kjære folk,” begynner jeg, eller helst vil jeg begynne litt mer uformelt, ”jaja, folkens,” eller ”okay, så er det min tur til å holde tale,” noe sånt som vil få latteren på glid. ”Allright,” kan jeg bare si, det pleier å slå an. Jeg ser for meg at jeg holder tale på festen jeg var i stedet, ”allright” sier jeg, og det slår så til de grader an, folk kringlevrir seg av latter og noen får problemer med pusten, jeg ser for meg hvordan jeg står der og behersker situasjonen på festen hvor jeg var. Men så bestemmer jeg meg for å ikke dvele for mye ved fortiden, dette gjelder fremtiden, det nye året, så i stedet for å flytte meg selv tilbake dit til det som var, så flytter jeg i stedet alle sammen frem til det som skal komme, i det de overraskende sitter der og venter på meg i det jeg kommer hjem. ”Der er Eivind!” roper alle. ”Hedersgjesten.” Og jeg gjør ikke noe stort nummer av det, jeg finner frem rødvin, ”alle som vil ha, kan få,” sier jeg, “ikke en dråpe skal i vasken”. Det hadde vært noe. Men slik er det ikke. Jeg kommer hjem alene og må selv tenke meg at jeg er hedersgjest. Det skjer nå, huset er kaldere enn jeg hadde forestilt meg det, jeg fortsetter egentlig å hutre og fryse selv om jeg går inn i stuen. Men jeg finner frem rødvin og åpner den, jeg plasserer de nødvendige antall folk rundt bordet, og jeg holder talen, jeg holder talen til stor suksess, slik året også kommer til å bli.

ES2006