Brev til E. (eller en annen)

Kjære E. (eller en annen). Det er jeg som skriver til deg. Jeg kommer til å uttrykke meg i ganske pompøse vendinger, men det er helt på sin plass, slik må det være. Du er nemlig et strålende menneske, helt uimotståelig og ytterst betydningsfull for meg. Jeg tenker på deg hver kveld. Og når jeg våkner om morgenen og skal stå opp, hva jeg nå skal gjøre det for, så tenker jeg at denne dagen står du opp også. Rett som det er, til alle døgnets tider, samme hva jeg holder på med, så prøver jeg å forestille meg hva du holder på med. Da ser jeg deg for meg. Jeg vil ikke skrive mer om det. Vi møtes av og til, vet du. Det er godt gjort at jeg kan skrive en setning sånn som det, og så er den sann. Jeg er egentlig fornøyd med det, ja sånn er jeg innrettet. Jeg er fornøyd med det. Det er egentlig ganske fortvilet at jeg kan skrive setninger sånn som det der, og så er de sanne. Du må ikke la meg få lov til det. Du må svare på dette brevet, gjerne i en litt tøff tone. Du må skrive at jeg må ta meg sammen, gå på, ta et valg. Oppføre meg som en mann. Jeg vil naturligvis knekke sammen av et slikt brev, slå nye rekorder i å forakte meg selv, jeg kjenner mine svakheter, vet du, jeg har lenge ergret meg over dem. Da er det du må slå til, da må du bare komme hit bort, helt overraskende, gi meg et strengt ultimatum, si nå er det nok, nå skal jeg bare komme her, og så gjør du med meg hva du vil. Jeg er litt handlingslammet, skjønner du. Og jeg har mye større behov for å uttrykke denne svakheten min, enn å gjøre noe med den. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Det er derfor jeg skriver dette brevet. Du får bare, du vet jeg kommer ikke til å sende det.

ES2005

Viktig person

Jeg skulle holde et foredrag i et fullsatt auditorium. Eller for å si det rett ut skulle jeg skrive en tekst der jeg skulle holde et foredrag i et fullsatt auditorium. Jeg var som vanlig veldig nervøs, man blir gjerne det når man ser forsamlingen sitter der, og man selv er den som skal snakke til den. Jeg hadde i tillegg gitt opp. Jeg hadde bestemt meg for at det kom aldri til å lykkes, rett før jeg gikk inn i auditoriet bare kastet jeg manuskriptet i søpla, det fikk gå som det ville. Jeg gikk inn, rett inn i auditoriet der det satt fullt med folk som ventet på hva jeg hadde å si. Til den forventede applausen bare vinket jeg og nikket med hodet og forsøkte å dysse den ned, det var ingen vits i å klappe på forhånd. Jeg tenkte det hadde gjort seg om jeg nå kunne trykke på en knapp, og så kom bildet mitt opp på en storskjerm i bakgrunnen, sammen med temaet for foredraget, og foredraget også, forresten, i en bedre utgave enn det jeg kastet i søpla, en utgave så bra at det fortjente applausen jeg fikk i starten. Men det var langt frem, det fantes ingen slik knapp, og for å si det rett ut: heller ingen storskjerm. Det eneste jeg hadde var et tema å foredra over, og temaet var hva jeg egentlig holder på med. Jeg skulle holde et foredrag om hva jeg egentlig holdt på med, og det skulle jeg gjøre for dette fullsatte auditoriet med folk som satt og så på meg. Og jeg så på dem. Jeg begynte å snakke. Og til min store overraskelse var min første setning denne: – Målet mitt med tekstene mine er å skape en verden hvor jeg er like viktig som jeg føler meg. Jeg sa det til øredøvende taushet, det var ingen reaksjon. Jeg fortsatte: – Jeg føler meg nemlig viktigere, enn jeg er. Og jeg tror jeg ville likt å bli behandlet som den svært, svært viktige personen jeg føler meg som, og ikke som den helt normalt viktige personen jeg er. I virkeligheten blir jeg ikke det. Der er det ingen som sier ”nå må vi følge med på Eivind Salen, han er skikkelig viktig”. Der er det ingen som studerer mitt liv og min gjerning, ingen som bruker særlig mye tid på å finne ut hva jeg egentlig vil si. Jeg kan ikke fylle et auditorium ved å snakke om meg selv, og det jeg holder på med. Det kan jeg i tekstene mine. Der kan jeg med en tanke fylle et hvilket som helst auditorium med folk som er kommet ene og alene for å høre på det jeg har å si, og som gir meg dundrende applaus i det foredraget er ferdig og det eneste som gjenstår er å forlate scenen.

ES2005 

 

 

Teksten og jeg

Ja, min venn, min kjære tekst, her er jeg. Du kan stole på meg. Etter hvert som du trer frem, vil jeg sitte her og se på deg. Jeg vil se du blir til foran øynene mine. Jeg vil være med å utvikle deg, men ikke mer enn at utviklingen først og fremst skal være din egen. Vil du gå din egen vei, så skal jeg skrive deg bortover den veien og så godt jeg kan gjøre meg selv usynlig i den. Jeg vil være den som står ved siden av og heier, når du går forbi, den som står ved målstreken og klapper når du kommer i mål, selv om du ikke akkurat kommer på første plass. Jeg er den som langs løypa sier ”kom igjen!” Jeg er den som står der og smiler. Jeg blir så glad i tekstene mine, samme hvordan det går med dem. Ofte går det ikke særlig bra, og i det kjenner jeg meg godt igjen, for ofte går det ikke særlig bra med meg heller. Da tyr jeg til tekstene mine, skriver det ned der, og synes det blir riktig fint samme hvordan det blir. Og det, kjære venn, synes jeg du ble denne gangen også.

ES2005 (redigert 200

Tiden går…

og jeg går ved siden av den. Det er tiden og jeg, to gamle kompiser. – Hvor skal du hen? spør jeg. – Fremover, er svaret. Jeg må le, – du er temmelig lakonisk, hva? Haha. Tiden ler ikke, jeg ler alene. På den måten irriterer den meg, tiden. Den er riktignok en god venn, men den er ikke noe særlig å snakke med, verken på den ene eller andre måten, verken når vi bare skal småprate litt og le litt sammen, eller når jeg har viktigere saker på hjertet og vil snakke om noe alvorlig. Tiden snakker ikke, den går. Og jeg går ved siden av. – Jeg har tenkt litt på dette med deg, sier jeg til den, – du er ganske egenrådig av deg. – Ja, fortsatte jeg, – jeg vet jeg er direkte, men av og til er det best å være litt direkte og si tingene rett ut som de er, det er dette man forventer av venner, sa jeg til tiden, som kanskje ikke hadde så mange venner. – Du er svært egenrådig, sa jeg etter en stund. – Se nå hva du gjør, du traver av gårde. Det er virkelig ganske oppsiktsvekkende! Jeg ristet på hodet og løp etter tiden, det var litt av en av venn å ha, stikke av sted slik. – Jeg tror du ville tjent på å lytte litt mer til andre, sa jeg, – ta litt hensyn til dem du har på slep. Den følte jeg satt, den ville ikke bli så enkel for tiden å svare på. Og tiden svarte ikke, den fortsatte å gå. – Det er nettopp det som er problemet, ropte jeg, og løp etter. – Du hører jo ikke på meg. Her for eksempel, er det fint, her kunne vi stoppe og ta en pause, hva? Se så fint det er, her kan jeg bli noen år. Men tiden ville ikke høre på snakk, den gikk. Jeg prøvde å holde den igjen med makt, men med makt kunne jeg ikke holde tiden igjen. – Allright, sa jeg så, – fortsett du bare, jeg blir her. Og demonstrativt la jeg meg ned for å sove akkurat der jeg var, mens tiden fortsatte å gå. Og jeg skal si dere hvordan det gikk, jeg la meg ned og slappet av så intenst jeg bare kunne, jeg bet tennene sammen for å unngå å tenke på at tiden gikk fra meg. Det var ikke engang en metafor, det var akkurat det som skjedde. Tiden gikk fra meg, jeg bet som sagt tennene sammen for ikke å tenke på det. Etter hvert hadde tiden fått et enormt forsprang, jeg var igjen på det stedet som var så fint. Hadde det bare kommet en annen tid forbi, kunne jeg blitt med den. Men noen annen tid kom ikke forbi, min tid var gått og noen ny tid kom ikke. Jeg reiste meg opp og gikk etter tiden som var gått. Jeg hadde tøyset og tullet med livet mitt, og somlet bort tiden min, men merkelig nok angret jeg ikke. Jeg hadde lagt meg ned for å slappe av et sted jeg syntes var fint, og mens jeg der gikk etter min tapte tid, mitt tapte liv, hva man skal kalle det, alt det der jeg egentlig sprang etter, mens jeg løp slik og skjønte at jeg på denne måten hadde somlet bort livet mitt, så tenkte jeg også at også mitt liv var en måte å leve på. Og jeg kunne ikke bli riktig sikker, om jeg ville prøve noe lignende på ny, om jeg noensinne tok tiden igjen.

ES2005

Fornemmelsen av en sau

En gang fikk jeg spørsmålet hvilket dyr jeg ville identifisere meg med, hvis jeg skulle identifisere meg med et dyr, hvis det var et dyr jeg skulle identifisere meg med, og ikke et menneske, som jeg var. – En sau, svarte jeg. Jeg har av og til fornemmelsen av at jeg er en sau, som springer, ung og yr, bortover engen. Jeg vil ikke bare si jeg identifiserer meg med den, jeg vil si jeg er den. Jeg er en sau. Og jeg springer virkelig, ung og yr, bortover engen. Det går i en heidundrende fart, til sau å være. Jeg er engstelig for å snuble. Jeg er av natur engstelig, også for at noen skal se meg og avsløre meg som den sau jeg er. Det er kanskje derfor jeg springer? Hvem vet hvorfor jeg springer. Jeg vet bare at når jeg først er i gang med å springe, så lønner det seg nok ikke å stoppe. Da bør jeg heller øke på, tenker jeg. De beveger seg ganske bra, beina mine, til å være så pipestilkete. De er ikke særlig fine, ingenting ved min kropp er noe særlig fint, jeg merker det nå, nå som jeg er blitt oppmerksom på den. Den er for saueaktig. Å forestille seg at jeg er et rovdyr, som for eksempel en ulv eller noe, blir vel helst komisk under sånne forhold. Hvor annerledes ville det vel ikke vært om det var en ulv som sprang bortetter engen her, og ulven var jeg. Da ville tankene mine sett helt annerledes ut. Det samme ville løpet mitt, alle som hadde sett meg, ville sett det. Der løper en ulv, hadde de tenkt. Jeg kunne finne på løpe saktere, slik at flere fikk tid til å se meg. Jeg ville likt det. Om noen hadde gevær, ville jeg ikke brydd meg om, de ville gjort en dårlig gjerning om de skjøt meg. Min død ville være argument godt nok. Og aldri ville noen ha sett noe så majestetisk, som meg, når jeg har fått ferten av et byttedyr. Jeg ville rett og slett gitt blaffen i at jeg er et flokkdyr, og satt etter det med en fart som ville skremt vettet av det og tatt det igjen, og med et byks ville jeg være i ryggen på det og tennene i nakken på det, og i bakken med det, og der snerrer jeg, eller bjeffer jeg, eller hva det nå er ulven gjør. I medrivelsen slipper jeg fra meg et lite brek, et breeek som minner meg om den sau jeg er, og alltid vil være, der jeg ung og yr springer bortover engen.

ES2005