Mørke

Jeg husker jeg skrev en tekst med tittelen mørke, men hva den inneholdt husker jeg ingenting av. Det var noe om et mørke, som var så sterkt, at det fylte hele meg, eller så omsluttet det hele meg. Jeg var i dette mørke, mitt liv var dette mørke, et eller annet slikt, skrev jeg. Og jeg følte det slik, mer enn jeg skrev det. Eller like mye som jeg skrev det, følte jeg det, jeg forsøkte å få til en balanse der. Jeg forsøkte å uttrykke hvordan jeg hadde det. Og jeg hadde et poeng med det, et poeng som skulle være noe mer, enn bare å meddele verden hvordan det var å være meg akkurat der. Det var en tekst skrevet med fortvilelsens krefter, men også med en fortvilt mangel på tilstrekkelig talent. Jeg vet ikke hvor bra teksten egentlig ble, og hvor stort tap det var for verden at den forsvant, men den forsvant som følge av en datafeil. Den ble ikke lagret, rett og slett. Og det veldige mørket jeg hadde slikt behov for å uttrykke, er det ikke lenger noe igjen av.

ES2007 

Et postkort

En gang skrev jeg et postkort jeg ble sterkt grepet av. Jeg mente at i det fikk jeg godt frem hvordan det er å være meg, og jeg mente hun jeg skrev til, ville forstå. Jeg skrev ikke hvordan jeg inderlig ønsket noen å være med, men beskrev i stedet hvordan kopper og kar stod rundt meg, fordi jeg ikke hadde ryddet dem bort. Hvordan hele rommet jeg var i, var. Hvordan bare jeg levde der inne, og hvordan jeg med det ble usynlig. Jeg skrev en rekke med ting, og mente at hun ville forstå dem. Men da jeg senere møtte henne, sa hun mens hun smilte og lo at hun godt kunne forestille seg hvordan jeg satt der inne i det rotete rommet, og at jeg måtte lære meg å rydde. Ellers sa hun ikke så mye om kortet. Og jeg tenkte mens jeg leste gjennom det jeg hadde skrevet, at dette må jeg i alle fall aldri vise til noen.

ES2007

Å gå i ring på samme plass

Denne teksten handler om å gå rundt i ring på samme plass. Jeg gjorde det en gang, både i direkte og i overført betydning. Og tro ikke det var i Norge jeg gjorde det, eller det må dere forresten gjerne tro, for jeg gjør det i Norge også, men denne gangen hadde jeg reist langt ut til utlandet for å gjøre det. Til Minsk. Bare dette å reise ned til Minsk, var på en måte å gå rundt i ring, på en meget direkte måte. Det er dette som er å gå rundt i ring. Det er sånn jeg gjør det. Men la oss nå holde opp med dette utenomsnakket, og komme oss ned til Minsk, der jeg altså fant meg en plass å gå rundt i ring på. Det gikk for seg på denne måten her, jeg gikk rundt en gang, og så gikk jeg rundt en gang til etterpå. Og sånn fortsatte det. Ingen må tro den muntre tonen i denne teksten fanger stemningen jeg den gang gikk rundt. Den muntre tonen er malplassert, og kan forlede de av dere som ikke vet bedre til å tro at jeg går rundt som dette her fordi jeg selv ønsker det, mens jeg egentlig ønsker å slutte med det. Jeg ønsker å komme ut av dette her at jeg bare går rundt og rundt på samme plass, jeg ønsker å finne en vei jeg kan gå, og som fører noe sted. En slik vei fant jeg nok ikke i Minsk, og hadde nok heller ikke forventet å finne der.

ES2007

Identitet

Midt en gang mens jeg drev og gikk til jobben – det er ikke lang vei, så god tid til å tenke var det ikke – kom jeg til å tenke på hvem jeg egentlig er. Hvem er jeg egentlig? tenkte jeg, og var egentlig fremme i samme øyeblikk. Avstanden er bare noen hundre meter, så det tar bare et par minutter å gå dit. Men jeg tenkte også på det på vei hjem, hvem er jeg egentlig, hvem er jeg blitt, klarte jeg å tenke i tillegg. Og nå kunne jeg tenke videre mens jeg laget middag, selvsagt samtidig som jeg tenkte lite grann på hva jeg egentlig skulle ha til middag, men det tenkte jeg ikke så lenge på, for jeg hadde egentlig på forhånd bestemt meg for å ha stekt laks. Det var nemlig fredag og flott vær, sommervær, så jeg kunne godt ha noe ekstra godt, altså stekt laks. Men hvem var jeg egentlig? Hvem var egentlig denne jeg som stod i denne leiligheten i Strandgaten 204 og stekte denne laksen, og hvordan var jeg blitt akkurat jeg, hva er det egentlig som foregår med meg? Dette er velkjente tankebaner, jeg har vandret dem opp og ned mangfoldige ganger, men hver gang jeg tror jeg har brakt opp en viss ide om hvem jeg egentlig er, så har jeg enten forandret meg eller tatt feil uten å måtte forandre meg. Jeg trodde for eksempel lenge at jeg var utvalgt. Ja, ikke noe stort utvalgt slik man blir i eventyrene, utvalgt til å redde verden eller utføre de helt store bedrifter eller sånt noe, neida, så utvalgt var jeg nok ikke og følte meg heller ikke slik, men jeg følte meg nok mer utvalgt enn folk flest. Jeg følte nok at jeg nok kunne og burde drive det lenger enn andre folk kunne drive det til, at jeg var mer talentfull, mer ressurssterk, hadde større potensial rett og slett, og jeg var sjelden i tvil om at dette potensialet ville bli oppfylt. Ja, jeg må nesten tilføye selv om det er litt pinlig, jeg følte at potensialet ville bli oppfylt til alles forbløffelse. Alle ville bli forbløffet over hvor talentfull jeg egentlig var, når det åpenbarte seg, og en gang ville det åpenbare seg. Jeg var villig til å jobbe hardt for dette, og i dette la jeg store deler av min identitet. Nå stod jeg altså her og stekte laks, god laks fordi det var så fint vær, og var veldig fornøyd over å ha kort vei til jobb, en ganske dagligdags og helt alminnelig jobb. Så den som var blitt forbløffet var altså jeg, og ikke over at potensialet ble så til de grader oppfylt, men heller at jeg så til de grader tok feil. Jeg skar laksen i to og kjente i midten om den var gjennomstekt, det var den ikke, så jeg stekte videre. Jeg var 33 år, tenkte jeg, lektor, enslig, skriver litt på fritiden, ivrig etter eventyr, går på, det er jeg, tenkte jeg. Nei, det er jo ikke meg det der, tenkte jeg omtrent rett etterpå. Det er riktignok slik jeg er blitt, men det er ikke slik jeg egentlig er, det er ikke riktig at jeg er en 33 år gammel, enslig lektor, det er ikke det jeg er laget for, ikke slik det skal være. Mitt egentlige jeg er helt annerledes, eller kanskje ikke helt annerledes, men i alle fall annerledes, mitt egentlige jeg er i en helt annen livssituasjon og tenker helt andre tanker. De tankene han tenker, tenker til det livet han lever, og og som jeg skulle ha levd. Det er han som har tankene mine, tenkte jeg, og kjente på laksen en gang til. Den var meget passende gjennomstekt, og jeg satte meg ned for å spise den opp. Jeg lurer på hva mitt egentlige jeg, tenker om meg, tenkte jeg.

ES2007

Edderkopp (i Kalahari-ørkenen)

I Kalahari-ørkenen finnes en edderkopp som spinner sanden sammen og legger seg under den. Den spinner en tråd fra sandkorn til sandkorn og lager på denne måten et fint teppe som beskytter mot solen, og som også er et fint skjulested der den kan ligge på lur og fange småkryp som prøver å gå over den. Av og til skulle jeg ønske at jeg var en slik edderkopp. Jeg sier ikke at jeg ofte ønsker det, jeg sier at jeg ønsker det av og til. Og jeg ønsker det omtrent alltid i overført betydning, i virkeligheten vil jeg jo ikke være en edderkopp, og i hvert fall ikke i Kalahari-ørkenen. Det er kraftig å overdrive. Det er greit nok å være den jeg er, noen små forandringer ville gjort seg, men ikke så dramatisk store som å bli til en edderkopp i Kalahari-ørkenen. Det ønsker jeg slett ikke å bli. Jeg ønsker det i overført betydning. Jeg ønsker i overført betydning at jeg kunne spinne meg et nett av sandkorn som jeg kunne gjemme meg under, og fange meg et småkryp også jeg.

ES2007

Dukken

Jeg har laget en dukke. Og jeg har laget den slik, at når jeg står ved siden av den, er det ikke lett å se hvem som er jeg, og hvem som er dukken. Folk peker på meg og sier at det er dukken, og så overrasker jeg dem ved å si at jeg, er jeg. Folk peker på dukken og sier at det er meg, og så står jeg ved siden av og ler. For virkelig å gjøre det vanskelig, så har jeg kalt også dukken for Eivind, slik at vi heter Eivind begge to. Så når noen spør: Hvem av dere er Eivind? svarer jeg alltid: begge. Og jeg har ikke stoppet med dette. Jeg har for eksempel sendt dukken ut på arbeidsplassen min. Da har dukken Eivind arbeidet som lektor ved en videregående skole i Bergen, akkurat som jeg vanligvis gjør. Det er riktignok litt ubehagelig, for når jeg kommer på jobb dagen etter, er det ingen som liksom har lagt merke til noe. Det er ingen som vil snakke med meg om hvordan jeg oppførte meg dagen før. Og jeg skulle gjerne visst hvordan dukken egentlig klarte seg, om det virkelig ikke var noen forskjell? Jeg kunne stille elevene snedige spørsmål, som ”hva synes dere om opplegget mitt for i går?” Jeg kunne fiske etter opplysninger fra de andre lærerne, kollegaene mine, ”om vi kanskje skulle fortsette samtalene fra i går…” Men det ville begge deler bli for usikkert, jeg våger ikke spørre om noe og ingen sier noe til meg. Skulle jeg vite noe, måtte jeg spørre dukken. Men som dere vet, dukker er dukker. De står bare der og smiler, fra dem får man ikke vite noen ting.

ES2007

En ikke ubetydelig glede

Plutselig en dag jeg stod opp fikk jeg det for meg at akkurat denne dagen her skulle jeg oppleve en ikke ubetydelig glede. Jeg våknet med et rykk, som fra et slags omvendt mareritt, og tanken stod med en gang helt klart i hodet mitt, akkurat som om den hadde vært der fra før av. Men det kan jeg ikke si for sikkert, for jeg vet ikke hva som foregikk i hodet mitt mens jeg sov. Da jeg våknet var jeg i alle fall meget blid og lett til sinns. Jeg hadde en merkelig lyst til å smile, akkurat som om munnvikene hele tiden trakk seg oppover av seg selv, og rett som det var brøt jeg også ut i en liten latter. Det var søndag, og jeg var helt alene i leiligheten min og skulle ikke på jobb. Jeg skrudde på radioen, søndagsposten, og syntes det var noen festlige debatter de hadde der. Og musikken de spilte syntes jeg var veldig velvalgt. Til orkestermusikken svingte jeg armen og dirigerte, til populærmusikk og visesang sang jeg med, og annen musikk spilte de ikke på søndagsposten denne dagen. Til frokost var det egg og rundstykker, kjempegodt. I ren, skjær appetitt spiste jeg ikke bare tre rundstykker som jeg pleier, men fire. Samme stemningen holdt jeg gjennom hele dagen, under alle mine gjøremål som jeg skal være den første til å innrømme verken var særlig store eller særlig viktige. De var ingen av delene, og det ene mindre enn det andre. Store deler av dagen satt jeg bare rett opp og ned i sofaen og smilte. Jeg leste litt, men husker mye bedre at jeg satt i sofaen enn hva jeg leste. Til middag hadde jeg stekt laks og stekte poteter, fløtesaus og paprika og tomat, kjempegodt. Til dessert hadde jeg enda en runde poteter, og enda et par stykke laks også, og fløtesaus, paprika og tomat. Det var en suveren dessert, og jeg hadde nok tatt en runde til av den, hvis det ikke hadde vært for at jeg allerede hadde spist den opp. Etterpå drakk jeg én liter kaffe. Det tok sin tid, og det tok ekstra lang tid siden jeg måtte lage den i to omganger. Jeg laget nemlig ikke nok første gang. Da jeg var ferdig med å drikke den, var det allerede langt over midnatt og på tide å legge seg. Jeg hadde selvsagt ingen muligheter for å få sove etter all den kaffen, så jeg skjønte jeg nå ville bli liggende og tenke. Og hva jeg ville tenke på, var den ikke ubetydelige gleden jeg skulle oppleve, hva den var og om jeg hadde opplevd den.

ES2007