Fjelltur09

Nå har jeg nettopp kommet tilbake fra årets fjelltur med min gode venn Martin, og jeg er så trøtt, at jeg kjenner at jeg ikke kommer til å klare å skrive posten ferdig foreløpig. Det får holde med de første inntrykk. Resten vil bli skrevet inn etter hvert, og posten vil også bli utstyrt med bilder, når jeg bare finner ledningen som overfører bildene fra kameraet til datamaskinen. Jeg ser forresten at posten svulmer godt opp, så jeg lager en liten innholdsfortegnelse hvis man ikke orker å lese alt.

Innledning

1. Inngangen til Hardangervidda

2. Maten og festen – første kvelden

3. Morgen med sen frokost og plutselig kveld

4. En dårlig teltplass og en dårlig natt

5. Fra Sandhaug og Nordmannslågen til Hansbu og Kvenna

6. Noen fjelltopper på veien

7. Solskinnsdag

8. Hjemreisen

Det har vært en fjelltur som har inneholdt det meste man kan forlange. Det har vært opptenning av bål og oppfyring av grill godt over klokken ti, og heller nærmere elleve om kvelden. Det har vært regn og vind og kaldt, så surt at alle klærne vi eide å ha på oss, var ikke nok til å hindre oss fra å bli iskalde. Men det har også vært sol og så varmt, at vi slengte oss uti en liten fjellkulp og fikk oss en svømmetur. Det har vært lunsj i kortbukse, og tilløp til bar overkropp. Vi kalte det “en Putin“. Det har vært sure, forblåste morgenener med egg og bacon og tjukke brødskiver med bringebærsyltetøy, det har vært kokekaffe kokt på fjellvann og drukket i morgenfrisk fjelluft, det har også vært en morgen med solskinn og akkurat samme frokost. Vi har gått flerfoldige mil og båret sekker for menn, vi  har krysset elver og myrer for å finne en finere rasteplass, og vi har tatt med oss topper og skarv for det har vært den eneste mandige veien å gå. Vel kommet hjem er jeg akkurat så mør og støl og trøtt i kroppen som man skal være etter en ordentlig fjelltur. Her er hvordan den var.

1. Inngangen til Hardangervidda

Tidligere år har vi alltid reist med toget for å komme til utgangspunktet for turen. Dermed har turområdene begrenset seg til stasjonene langs Bergensbanen, og turtidene begrenset seg til togtidene. Denne gangen foretok vi en oppjustering, og leide oss en leiebil. Det ble tre ganger dyrere, men dermed kunne vi også reise hvor vi ville, og få prøvd oss i noen nye områder. Vi valgte Hardangervidda med utgangspunkt i Tinnhølen, turisthytte Trondsbu, Falkabu er også et navn jeg ser der borte. Trondsbuhylen og Langhylen er navn Gule sider bruker på kartsidene sine. De velger altså en staveform nærmere det norrøne hylr, som betyr kulp, men norsk språkråd oppgir høl som det korrekte norske ordet i dag i sine ordlister. Jeg skjønner ikke hvorfor Gule sider har valgt å stave med “y”, det gjør det vanskeligere å finne frem for dem som vil lete.

Anyway, vi kjørte opp dit. Og vi var som så ofte før håpløst sent ute. Min venn hadde sjekket værmeldingen som erfarne fjellfolk skal gjøre, den var blitt dårligere og dårligere for hver gang han så innom http://www.yr.no/, så han vurderte å kutte ut hele nettsiden. Vi hørte værmeldingen på NRK P1 mens vi kjørte, og den lovet oss i fjellområdene i Sørvestlandet vind av kulings styrke, kaldt, regn og snø på toppene, og egentlig ingen bedring utover langtidsvarselet. Det umiddelbare kortidsvarselet begynte også å se dårlig ut, for det mørknet godt til i det vi nådde Eidsfjord, regnet seg litt til mens vi kjørte oppover til fjellplatået, på toppen der var det også betydelig innslag av tåke, og ingen betydning i innslaget sikt. Vi så bilen foran fordi den hadde røde baklys. Veistakene langs sidene så vi én og én av. Da er det ikke nettopp lystig å vite at man snart skal forlate bilen, og tilbringe et par dager og netter i friluft.

For dem som vil kopiere turen går veien oppover riksvei 7 fra Eidsfjord, og man svinger inn ved Tråstølen, like etter Dyranut turisthytte. Der ved Tråstølen er en bom man må passere, og det koster 50 kroner i avgift som også inkluderer parkering ved Falkabu. Innover denne grusveien ble det pussig nok noe bedre sikt, men det var så sent på kveld at det nå var helt mørkt. Og det gjensto ennå nesten en mil å kjøre, 20 minutter må man i alle fall regne innover denne grusveien.

Men til slutt kom vi altså frem, og kunne parkere og omstille oss til å være ute i fjellet noen døgn. Det tok også litt tid, det er alltid noe surr om hva man skal legge igjen og hva man skal ta med, og man skal skifte til fjellklær og feste de siste ting på sekken for å kunne bære alt sammen med seg. Det tok vel ytterligere 20 minutter for oss. Vi hadde nemlig som alltid første kvelden planer om et herremåltid med grill og vin og mat og bål, og det gir betydelige mengder ekstra å bære fra starten av. Men enda døgnet var langt inne i sin 23 time, som andre språk enn norsk kunne sagt det, så var vi ikke villige til å fire på noe som helst ved startrutinene. Vi gikk inn i Hardangervidda nasjonalpark med fullt oppakkede sekker i det sene kveldsmørket, og vi hadde ingen annen tanke i hodet enn at det gjaldt å finne seg en teltplass raskest mulig, så vi kunne komme i gang med maten og festen.

2. Maten og festen – første kvelden

Det byr oss forferdelig i mot å raste i nærheten av sivilisasjonen, vi vil helst ikke se noe laget av menneskehender, og vi kan i alle fall ikke holde ut i nærheten av en parkeringsplass. Men her hadde vi ikke noe valg. Falkabu ligger ved en stor elv med store vannsamlinger, de nevnte høler, men etter å ha krysset denne elven, eller lågen, som det nesten må kalles, så tar det noen kilometer før man kommer til neste plass med drikkevann. Vi måtte bare telte på første og beste stedet vi fant. Og det eneste vi tenkte på var at det måtte være noenlunde jevnt for teltet. Med hodelyktene lyste vi oss frem til et sted som ikke var så aller verst, slo opp teltet, prøvelå litt, og så fikk det være som det ville. Nå var det mat og vin.

Kveldens bål

Og maten var grillmat, og den tok sin tid, og bålet tok sin tid, og drikking av vin tok sin tid, men nå var vi på plass og alt var i orden. Jeg er jo også siden sist blitt en gift mann, og kan forklare ham litt om hvordan det er å være gift, og han kan jo alltids forklare hvordan det er å fortsatt være ugift. Hvor lenge det varte og at vi måtte sove på fjellet tenkte ingen av oss på, når bålet slukket, gikk vi og la oss. Sånn var det. Fjellturen var i gang som seg hør og bør. En forsinket ankomst hadde ingen innvirkning på graden av fest og feiring første kvelden.

3. Morgen med sen frokost og plutselig kveld

Vi bruker ikke klokke eller noe sånt når vi er på fjelltur. Vi ser på lyset noenlunde hvilken tid på døgnet det er, og kjenner på kroppene våre for å fylle ut resten. Morgenen etter den tapre vindrikkingen utover natten, må vi ha bommet grovt på enten lyset eller kroppen vår, for vi kom skrekkelig sent i gang, og feilberegnet døgnet fullstendig. Jeg husker jeg våknet noen ganger utover morgenen, og så at det var lyst, men jeg tenkte at det fikk så være, og sovnet igjen. Sånn går morgener og formiddager. Medvirkende til feilberegningen var at jeg sjekket klokkeslettet på kameraet mitt da jeg tok et bilde, og forvekslet leit klokkeslett og dato, slik at jeg fikk det fine klokkeslettet 911 når den egentlig var 1330, og frokosten ennå ikke i gang. Det var nettopp tilberedningen av frokosten jeg tok bilde av.

Frokost med egg og bacon blir tilberedt første morgenen i Hardangervidda nasjonalpark.

Og med frokosten skal man ikke spare noe. Jeg tenkte på det der oppe, at det går egentlig ikke opp det systemet jeg liker å følge, der man ikke skal ta hensyn til tiden, og i alle fall ikke stresse, men likevel få med seg tre skikkelige måltider i løpet av dagen, og i tillegg gå skikkelig langt. Når man skal ta det rolig og bedagelig både morgen og kveld, ser man jo at det blir et problem. Men akkurat med frokosten skal ikke dette løses, den kan godt trekkes ut, og særlig første dagen er den fantastisk når brødet er omtrent helt ferskt, og pålegget ennå ikke er klemt sammen og blitt som det blir i fjellet. Vi har også funnet frem til suksessgarantisten med egg og bacon, det er fantastisk, jeg blir lykkelig bare jeg skriver det nå i ettertid. Brød fra baker, egg, bacon, sterk kokekaffe, selvsagt nyåpnet, og blandet med ordentlig frisk fjelluft, det blir ikke bedre når det gjelder mat. Det går gjerne med et tosifret antall brødskiver slike frokoster, og et totallsifret antall timer, men ikke et øyeblikk skal man tenke på å angre på det. Akkurat sånn skal det være.

Vi gikk derfor riktig så friske og optimistiske bort fra leirplassen, sikre på at vi hadde hele dagen foran oss, uvitende om at vi egentlig hadde den bak oss, og det merket vi heller ikke før det var for sent. Cirka en times gange fra Falkabu krysser stien Langvatnet, det er ikke noe egentlig vann, men en del av vassdraget som renner rundt omkring der oppe, det er det samme som leder til Tinnhølen, Langhølen og alle de andre. I Langvatnet prøvde min venn noen fiskekast, vi hadde jo så god tid, og jeg tok bilde. Senere kunne jeg se at klokken da var fem, og at vi egentlig bare hadde tiden og veien og middagen for å finne en ordentlig leirplass på andre siden av Sandhaug og Nordmannslågen. Det er der det ordentlige terrenget begynner. Frem til dit er det vakkert å gå første gang, med stort utsyn over store, åpne vidder. Men disse store, åpne viddene tar tid å krysse, og med tiden skulle man kunne ønske seg noe mer variasjon. Den venter altså på andre siden av Nordmannslågen.

Været var ikke helt på vår side, her i starten, og skulle heller ikke bli det på en stund. Det regnet og blåste, og var særlig nedover dalen mot Sandhaug og Nordmannslågen skikkelig surt og kaldt. Det ble så ille at min venn måtte ta seg en pause i le fra hytteveggen til turisthytten på Sandhaug, han gikk sågar inn i hytten noe minutter. Det byr meg helt i mot, så det gjorde ikke jeg. I stedet fulgte jeg mine egne råd om å være aktiv i regnet, og svelget ned noen brødskiver med smør og jordbærsyltetøy. Vi tapte kanskje opp mot en halvtime her ved hytten, og det var en halvtime etter klokken 1900, når solen går ned litt før klokken 2000. Det var altså litt kritisk.

Men vi skjønte ingenting av det. Vi gikk i stedet ned til Nordmannslågen, krysset broene, og fant oss et sted å spise – lunsj. Vi var helt overbevist om at klokken var mellom tre og fire et sted, og spiste nå rømmegrøt, med tanke på at det skulle bli kjøttkaker til kvelden. Ikke engang da det vitterlig begynte å mørkne fattet vi mistanke. Det ble sikkert bare litt gråere av regnet og skyene.

Det er pussig hvor lang tid det tar å omstille hodene når feilinformasjon først er plassert der. Vi vet jo hvordan det er i fjellet, når det begynner å mørkne, så mørkner det, og etter en stund, så er det helt mørkt. Likevel trasket vi bortover som om det fortsatt var den ettermiddagen vi trodde det var. Ikke før min venn foreslo hodelykt, skjønte vi det vitterlig ble mørkt, og at vi bare måtte finne oss teltplass første og beste sted det var mulig en gang til. Vi gikk forresten litt med hodelykt før vi begynte å lete alvorlig. Det var blitt helt mørkt da vi endelig fant den. Og den etterlot en god del tilbake å ønske.

4. En dårlig teltplass og en dårlig natt

Dette var det mest kritiske punktet på turen. Det regnet, det blåste og det var iskaldt. Teltplassen lå oppå en liten voll, det var det eneste stedet rundt der vi befant oss, at det var mulig å finne et sted uten at det var myr, eller underlag med steiner. Og i mørket kunne vi ikke se lenger enn hodelykten rakk. Det er selvsagt kjedelig å ligge på toppen av en voll når det er meldt kuling i vente. Og regn. Det er også somlet bort noen plugger til dette teltet vi har, så mange at vi er nødt til å feste to barduner med en plugg, og forresten la noen barduner stå uten plugg også. Ja, teltet ble i det hele tatt nokså håpløst satt opp, der oppe på vollen. Jeg måtte bidra med tannkosten for å feste en bardun slik at jeg fikk dratt ytterteltet i alle fall noen centimeter unna innerteltet. For blir det regn, som det jo fort kunne bli denne natten, og forresten allerede var, så kan det ende med katastrofe om yttertelt ligger inntil innertelt.

Jeg hadde også gjort en dum feil med det at jeg hadde glemt å pakke inn soveposen i plast mens jeg gikk. Jeg husket det da jeg kom til Sandhaug, men da hadde jeg allerede gått en time i lett duskregn med soveposen utenpå sekken, og soveposens eget omslag var gjennomvått. Om det hadde trukket inn til selve soveposen, var det krise.

Det var i det hele tatt litt utrivelig, akkurat her. Vi droppet selvfølgelig middagen, vi hadde jo spist rømmegrøt for et kvarter eller to siden, og utenfor teltet hadde vi ingenting å gjøre i kveldskulden. Og mørket og vinden og regnet. Teltet er et tomannstelt, og alle som selv har ligget i fjelltelt vet hva det innebærer, det er lite, og oppe på den lille vollen ble det enda mindre plass, så det var akkurat det ordet jeg valgte, utrivelig.

Jeg tenkte at dette måtte jeg for enhver god pris sovne vekk fra, og jeg håpet av hjertet at jeg greide å varme opp den fuktige soveposen, før den rakk å kjøle ned meg. Jeg håpet også at ingen av haugene og humpene oppe på vollen skulle ødelegge ryggen min, og at det ikke skulle bli verre av at jeg var kald. Fluktmuligheter var det ikke, her var vi, og her måtte vi bli. Utenfor teltet var bare regn og vind og fjell.

Siste litt uheldige tingen var at døgnrytmen var snudd natten i forveien. Jeg var ikke trøtt i det hele tatt, og lå bare og vred meg, og passet på at ryggen ikke skulle stivne i en stilling. Men etter å ha ligget slik og vridd meg en stund, en ganske god stund, en veldig god stund, lenge, begynte jeg å få følelsen av at jeg kanskje hadde ligget i noen av stillingene lenger enn jeg hadde kontroll over, hvilket betydde at jeg måtte ha duppet av litt. Og jeg kjente jeg begynte å få kontroll over temperaturen i kroppen. Det var klamt, veldig klamt i teltet, men det var ikke kaldt, ikke skrekkelig. Og teltet så ut til å holde både for vinden og regnet. Og jeg skjønte at jeg kunne klare å ligge sånn å vri meg gjennom hele natten til morgenen. Hvilket jeg også gjorde.

5. Fra Sandhaug og Nordmannslågen til Hansbu og Kvenna

Neste morgen hadde jeg lært, og stod opp øyeblikkelig da jeg så det var lys. Det skulle da også bare mangle, man sover i mørket, og bruker dagslyset til å gjøre ting. Det hadde jeg hatt god tid til å tenke ut i løpet av natten.

Det var fortsat vind og kaldt, men ikke særlig med regn her på morgenen, og vi fant et sted med le for vinden, og gjennomførte frokost med stil som vi alltid gjør på fjellet. Det er egg og bacon, tjukk kokekaffe, tjukke skiver brød, og både sjokolade og kjeks, og så mer av alt. Det var som om solen selv ville gi oss belønning, og brøt umulig gjennom skylaget for et øyeblikk. Man kan leve lenge på sånt.

Frokost i solsteiken, dag 2.

Nå kom vi oss også av gårde innen rimelig morgentid. Dagens første mål var Hansbu et godt stykke unna. Det er et hytteområde med jakthytter og gamle seterhytter nær Kvennsjøen, eller kanskje det var Litlosvatnet. Det er i alle fall alt sammen knyttet til vassdraget Kvenna, som ender opp som en del av Numedalslågen lenger unna. Min venn har slekt med gammel steinhytte her, så han er godt kjent, og visste med en gang hvor vi skulle gå. Det kostet oss 40 minutter å krysse elven, gå over en svær myr og manøvrere gjennom buskas, for å  finne oss et vakkert sted ved en kulp å spise middag. Men det gjorde vi, og det gjorde vi rett i.

Jeg hadde etter fadesen i går og lignende fadeser foreslått å bytte ut lunsj og middag på turene våre, slik at vi spiste det beste måltidet midt på dagen når det var varmt og godt, og vi var sultne, og heller spise de planlagte, enklere lunsjmåltidene til kvelden når det begynte å bli kaldt, og vi egentlig var mette. Jeg fikk gjennomslag for forslaget, og dermed ble det endelig kjøttkaker, poteter, saus og tyttebærsyltetøy på oss. Det er absolutt å anbefale, og absolutt verdt den ekstra vekten å bære med seg. Vi hadde til og med litt vin igjen, og drakk også den.

6. Noen fjelltopper på veien

Etter slikt kraftpåfyll var det ingen sak å ta med seg noen ekstra topper i jakten etter teltplass. Deriblant fikk vi med oss Blyvarden, fjelltoppen mellom tre fylkesgrenser: Hordaland, Buskerud og Telemark. Ved å gå i ring oppå der, beveget man seg bokstavlig talt fra fylke til fylke.

Hver av disse ekstra fjelltoppene gav oss noen hundre meter ekstra i oppstigning, og det tok på kreftene der det også ellers var mye gåing, og mye stigning. Kaldt var det også, selvfølgelig, og en ordentlig sur vind. Det var med andre ord om å gjøre å finne teltplass.

Det fant vi på skikkelig vis. Vi gav oss ikke før vi hadde et sted der det var litt le for vinden, og noenlunde jevnt og greit underlag. Tilfellet ville det til at det også var veldig vakkert der, det var praktfullt, jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg skal holde igjen i ordbruken. Her var ingenting mer å ønske. Et stort flott fjellvann med steiner og øyer i, norske fjell hele veien rundt, og mange steder passasjer og små dalfører innover til nye fjellområder, og grønt gress med steiner spredd av isbreene. Her hadde det vært paradisisk, om det ikke hadde vært så iskaldt. Neste morgen ble det orden også på det. 

7. Solskinnsdag

Siste dagen ble den beste. Allerede fra morgenen av kunne vi se solen så vidt skinne inn en av luftelukene i teltet, eller rettere sagt inn under forteltsduken som ikke er lang nok til å rekke helt ned til bakken, og i innerteltet er det en liten lufteluke med netting å se igjennom. Der skinte solen inn. Sånn fra morgenen av var den ikke varm nok til å gå rundt under den lettkledd, men i løpet av dagen skulle det jammen meg bli også det.

Etter den litt pinlige første dagen hvor vi sov bort store deler av dagslyset, hadde jeg nå bestemt meg for å stå opp så fort jeg så det var lyst utenfor. Det skulle være morgen nok. Så jeg fikk på meg klærne inne i det lille soveteltet, satte føttene i skoene, og rullet meg ut av ytterteltet også, og var ute. For første gang på hele turen var det klart sollys, og blå himmel å snakke om. Det var riktignok skyer i en ring rundt fjellene som omringet oss, men disse var langt unna, og dessuten på vei bort. Det ventet oss en soldag. Da blir med en gang alt mye lettere.

Det ble så vanvittig at jeg tok ut først i t-skjorte, siden i kortbukse og t-skjorte, og til slutt i bare kortbukse. Lunsjen – der vi tidligere måtte pakke oss inn i alt vi hadde av tøy, kunne vi i dag ta i kortbukse og t-skjorte. Vi kunne til og med bade litt.

Første halvdel av denne dagen var alldeles utmerket. Siste halvdel var også bra, men bar litt preg av å være en transportetappe fra Sandhaug til Tinnhølen. På den strekningen er det ikke så mye å gjøre. Og vi var faktisk ikke karer om å finne et velegnet sted å spise middagsmaten vår. Vi hadde fortsatt en rekke måltider å velge mellom, aldri har jeg hatt med meg tyngre sekk hjem igjen fra fjelltur. Men det var ikke noe fristende sted å stoppe, og vi var egentlig ikke noe særlig sultne heller.

8. Hjemreisen

Slik gikk det også til at vi kom frem til bilen i rimelig tid. Det tar tre og en halv time fra Tinnhølen til Bergen sentrum, og når vi var ved bilen klokken 1900, var vi altså hjemme 2230. Det må vi være godt fornøyd med, som vi også var det med hele fjellturen.

Og så var det avreise…

Ojojoj. Så er det avreise. Det venter oss en busstur fra klokken 1425 til Alusjta, hvor vi har ordnet oss 40 minutter til å kjøpe honning, og så er det videre med buss til Simferopol, hvor toget går klokken 1905. I morgen ankommer vi Kiev klokken 1307, tror jeg det var. Olia er ute og ordner niste, lykken er upåklagelig.

Jeg rekker sikkert ikke å skrive hele denne posten nå. Planen er at vi skal utnytte tiden maksimalt, og gå ned til sjøen og bade hele formiddagen til bussen går. Klokken er nå 0840, så vi skulle ha litt tid. Så blir det antagelig å sitte litt saltet på bussen og toget. 

Avslutningsmiddag

I går var det ordentlig avslutningsmiddag. Ekteparet fra Donetsk var med, det samme var et nytt bekjentskap – jenta i Katekomben. Navnet har hun fått av oss (uten at hun vet om det selv) fordi hun bor i kjellerleiligheten, eller kjellerkottet, der det ikke finnes luftemuligheter. Olia og jeg kjøpte i går inn intet mindre enn 7 flasker vin, så den biten skulle være ordnet. – Dere er flinke til å drikke vin, sa den trivelige jenta i vinbutikken, jeg har skrevet om henne før. For sikkerhets skyld kjøpte vi flaskene i to omganger, først 5 på formiddagen, så 2 til på ettermiddagen, slik at det kunne se ut til av vi hadde drukket de 5 flaskene opp. Sjarmerende manglet butikken vekslepenger begge gangene, slik at vi måtte ut i en kiosk og kjøpe noe småtteri for å kunne betale ordentlig.

Avslutningsmiddagen bestod av retter stelt i stand av erfarne matlagere. Konen fra Donetsk laget det som må være en kyllingrett, alt var stekt i stekepanne, og det smakte skikkelig godt. Stort bedre kan jeg ikke forklare det. Jenta i katekomben – som har vært gift i 40 år – laget også en kyllingrett, må det ha vært, der fileten var stekt som en hamburger, utsøkt krydret, og med ost og løk og tomat, hvis jeg smakte og husker rett. Utmerket var det i alle fall. Og videre utover kvelden smurte Olia skiver med ost til meg, for jeg er jo ustoppelig når det gjelder eting, og viste denne kvelden at jeg holder internasjonal klasse ved å utspise hele gjengen.

Den pensjonerte minearbeideren fra Donetsk bidro med en aldri så liten flaske vodka for ham og meg, og etter lang trening og mange vodkakvelder med gitarer var jeg nokså sikker på at jeg skulle klare å drikke den opp uten å skjære grimaser. I Russland smaker ikke bare vodkaen bedre, de har også de akkurat riktige matvarene til, så akkurat den biten gikk veldig greit.

Og praten ble riktig så munter. Olia fortalte hvor begeistret jeg hadde blitt over å se delfiner, og da det vakte god oppmerksomhet, fortalte hun videre hvordan de små cruisebåtene som kjører fra kai til kai her nede alltid kjører forbi noen delfiner, og da løper alle passasjerene til den siden av båten delfinene er for å ta bilder, slik at båten krenger. Og så viste hun hvordan båten krenget, og alle sammen lo og viste det også mens de kommenterte og lo videre, og krenget med kroppene på ny. Det var en fabelaktig kveld, og en ordentlig avslutning. 

Formiddagen før avreise

Som ventet ble det ikke tid til å skrive posten ferdig der borte i Alupka, vi måtte forlate leiligheten innen klokken ti for ikke å måtte betale en dag ekstra, og Olia ville gjerne ha oss ut raskt, for ikke å provosere vertinnen. Vi skulle jo ha en del bagasje stående, og hun skulle i tillegg lage en del nistemat. Så etter en liten handletur på meg for å kjøpe inn de siste matvarer for turen, og en utmerket frokost tilberedt av Olia, gikk jeg ned til stranden for å bade for siste gang.

Sjøen var innbydende som alltid, og det er jammen trist å forlate den. Jeg stupte og svømte så mye jeg bare kunne. Etter en stund kom Olia også, og svømte med lite grann, og var ellers inne på bredden og ventet. Pluss fra Stavanger Aftenblad, som hun etter å ha lest ferdig Dagbladet, nå bruker til norsktrening, var pakket vekk. (Hvorfor får jeg alltid så mange innskutte leddsetninger?).  Solen gikk dessuten bak noen skyer nå og da, så å finpusse brunfargen ved å sole seg noen siste timer var heller ikke så lett. Men Olia lot meg tålmodig stupe ferdig.

Jeg hadde som mål å stupe fra toppen av den høyeste steinen i området. Jeg hadde stupt fra den, men toppen gjensto og dette var siste sjanse. Mine egne nerver skulle jeg nok klare å overvinne, men Olias nerver ble for mye, hun nektet meg plent å gå opp til toppen for å stupe derfra. Til slutt fikk jeg ikke engang lov til å svømme bort til denne steinen, så toppen forble uten stup fra meg. Men 20 centimeter nedenunder var heller ikke så verst.

Til slutt var alt ugjenkallelig slutt, klokken var ett, og bare et siste stup gjensto, foreviget gjennom et vakkert fotografi. Så var det å pakke seg hjem. Olia mottok pussig nok noe kjeft fra vertinnen for å ha satt igjen noen matvarer der, men det var nå en gang nisten vår, så dette burde vertinnen holde seg for god for. Fornøyde gjester vender tilbake, irriterte finner seg andre steder å bo.

Noen stor sak ble ikke dette. Vi var alt i alt godt fornøyde, i alle fall jeg som ikke helt forstod hva det gikk i med disse varene som stod igjen, og de andre gjestene der var jo riktig trivelig selskap. Og rommet var fint. Oppholdet endte med at vi tradisjonen tro samlet sammen koffertene og satte oss ned ved dem, tidde en stund, og vinket ”Das vidanje” og gikk ut porten.

Ferien var over. Og bryllupsreisen er plassert i evige minner i hodene våre, på bilder og her på bloggen, slik at den vil gjøre resten av livet litt bedre når vi tenker på den. Takk skal hun ha, Olia, min kjære kone som jeg elsker.

Siste dag i Alupka

Denne morgenen startet ikke som de andre. Både Olia og jeg våknet sånn i femtiden, og lot mer eller mindre være å sove hele morgenen. Klokken er nå halv ni, og jeg venter mens Olia smører nistematen vi skal ha med på stranden. I mellomtiden begynner jeg på denne bloggposten om vårt opphold i Alupka, og hvordan vi har hatt det her.

Leiligheten

Den første leiligheten vi bodde i var elendig. Jeg skrev om den første august i denne posten her, og var også innom den i de andre postene fra de første dagene her nede. Siden flyttet vi til en ny og mye bedre leilighet, noe jeg også har skrevet litt om, og nå skal beskrive nærmere.

Som alle leilighetskompleksene eller boligkompleksene her nede har denne også en stor jernport, der det som regel står Ждаётся жилие, når det er noe ledig. Og det er det altså som regel. Går man inn porten, kommer man inn i gårdsrommet, og vil vanligvis bli møtt av vertinnen, som informerer om de ulike boalternativene og viser dem frem. Det er absolutt en fordel å kunne litt russisk, hvis ikke blir det vanskelig, men ikke umulig. For meg her nede har Olia ordnet alt veldig greit.

Ok, det var litt om hvordan utleien foregår. Blir man enige, betales leien for hele perioden man skal bo der cash kontant med en gang. Vi ble altså enige om denne. Den har flere boenheter av varierende pris og kvalitet, vi fikk etter hva jeg vet den beste og dyreste. Det var også den eneste som var ledig.

Prisen nå i august var 225 griven, eller cirka 200 kroner. For den prisen fikk vi det som må kalles et tremannsrom, den passer for foreldre med et lite barn. Den har to rom, som ikke har dø mellom. Hvert av rommene er på rundt 8 kvadratmeter, så stort er det ikke. Men det er rent og nytt og velholdt. Rommene har også store vinduer med nydelig utsikt. Det ene ser rett ut over Svartehavet, det andre vender mot vest og ser toppen av fjellene til venstre, og Svartehavet til høyre.

For å komme inn i rommet vårt må vi også gå gjennom kjøkkenet til huseieren. Dette kjøkkenet kan ikke vi bruke. Vårt kjøkken er ute i forgården, der det står et lite kokeapparat med to gassplater. Dette deler vi med alle de andre familiene som bor her, 4-5 stykker, etter hva jeg kan regne meg frem til. Kjøkkenet er likevel som regel ledig, så det er ikke noe problem. Jeg tror egentlig det er Olia som bruker det mest.

Vi har to dusjer. Den ene er så enkelt som det blir, jernplater satt sammen ute i forgården, et lite forheng foran, og vann fra en eller annen tønne på taket. Den andre er mer moderne, inne på et fliselagt bad med ordentlig dør. Kaldtvannet kommer også her fra taket, eller et annet sted hvor det blir varmet opp av solen. Det er en dusjholder for kaldtvann og en for varmtvann. Den for varmtvann skal visstnok være ustabil, jeg har aldri brukt den. Kaldtvannet er forresten også litt ustabilt.

Bokhyllen

Jeg må skrive litt ekstra om bokhyllen. Jeg er jo en bokfantast. Det er en ordentlig bokhylle fra Sovjettiden. Bøkene kommer også fra den tiden, og det er virkelig interessant å lese om hvordan de presenterer sin egen historie. En mann som Josef Stalin blir for eksempel ikke nevnt med et ord. 30-tallet med hungerkatastrofe, skueprosesser og terror blir forbigått med noen detaljer om et eller annet byggeprosjekt, pionertur eller annet som var vellykket. I bøkene som er fra 1985 til 1990 av dem jeg har sjekket opp, blir ingen partileder etter Lenin nevnt. Jeg må gjøre oppmerksom på at jeg bare har skumlest bøkene, nøye lesning finnes ikke tid til.

Det er også et fornøyelig barneleksikon med tittelen Что такое, кто такой, eller ”hva er dette, hvem er det”. Dessverre finnes bare første bind fra dette verket som er fra det interessante året 1990, da Øst-Europa har falt og Sovjetunionen inne i sitt siste år. Jeg skulle gjerne sett hvordan landene fra Øst-Europa ble presentert. Interessante land som ble presentert, er Vietnam (V kommer tidlig i det russiske alfabetet) og Afghanistan. For begge landene blir det skrevet om uskyldige ting, som klima, landskap, natur og vareproduksjon. Det passer jo også godt for barn. Nøyaktigheten til leksikonet ble jeg litt i tvil om, da jeg så kartet over Skandinavia, der vest-Norge var gjort flatt, og fjellryggen vår var plassert godt inn i Sverige.

En flott bok om plante- og dyrelivet på Krim finnes også her. Bilder av dyrene er ikke trykket, derimot er det flotte tegninger av dem.

Jeg kunne hatt mye gøy med disse bøkene her, om jeg bare fikk være her lenger. Jeg har ikke engang nevnt alle verkene fra den klassiske, russiske litteraturen. Her er Dostojevskij, Pusjkin, Bunin, Blok, Solsjenitsyn og mange flere. Antalogier finnes det også, pluss flere lettvektere og underholdningsromaner. 

Alupka

Jeg tror jeg vil anbefale Alupka for nordmenn som vil reise ned på Krim, og holde seg på et sted. Det er mye billigere enn Jalta, og man kan reise til akkurat de samme turistattraksjonene her. Skal man virkelig farte rundt og se alt, er kanskje Alusjta der vi var først en noe bedre base. Der er bussforbindelsene enda litt bedre.

Alupka er en ordentlig ferieby. Vertinnen her sier at om vinteren er det bare to butikker åpne, og nesten ikke folk her. Om sommeren – som varer lenge – er det imidlertid godt med liv i byens lille sentrum. Olia og jeg har ikke prøvd noen av restaurantene her, vi har hver dag kost oss hjemme, men jeg har vært på mange restauranter i mitt liv, og kan se at her er mange som holder høy standard. Fra leiligheten vår er det drøye 200 meter til sentrum, og 300 meter til busstasjonen. Rundt busstasjonen er det også et lite sentrum.

Nede ved sjøkanten er det fullt opp av diskotek, og spisesteder som satser mer på dem som skal leve livet om natten. Olia og jeg var en kveld på Michael Jackson minnekveld, og det var jo uforglemmelig, som russiske diskotek pleier å være. Men det var selvsagt ikke den schwungen som man finner på diskotekene i hovedstedene og storbyene.

For voksne feriefolk er kanskje attraksjoner og severdigheter viktigere enn uteliv. Her i Alupka er det gang avstand til Voronsovskij dvorets, et palass fra 1800-tallet, bygget av en russisk prins, for øvrig den samme prinsen som sørget for Pusjkins ulykkelige død, om jeg har forstått informasjonen riktig.

Palasset er bygget i engelsk stil, det ligner på en engelsk borg, men ser man nærmere etter har det rappet litt både her og der, og er ikke akkurat en gave til kunsthistorien. Det har imidlertid noen fine fotomotiv, og en meget flott, stor hage å spasere i.

Det er også kort vei til Aj-Petri. Det høye fjellet der det finnes en taubane opp. Jeg har etter en del tankearbeid funnet ut at jeg er imot slike taubaner, men for denne gjorde jeg et unntak, og tok den. For den som er enda mer prinsippfast, finnes det også en bilvei der man kan ta en taxi for samme pris som taubanen. De virkelig prinsippfaste kan gå denne veien, men svingete som den er, må man regne med en viss tidsbruk. Ære være den som gjør det. Og presangen på toppen er ypperlig. Det er et kjempefjell med praktutsikt. Sjekk posten jeg har skrevet (når den kommer).

Busser til Jalta går hele tiden. Og man kan også lett komme seg til palasset der toppmøtet mellom Stalin, Roosevelt og Churchill ble holdt mot slutten av den andre verdenskrig. Der har jeg vært tidligere, så dit reiste vi ikke i år. 

Stranden

Fra Alupka har man om man er villig til å spasere litt riktig så mye strandlinje til disposisjon. Gledelig lite av den er betalingsstrender. Betalingsstrendene ligger naturligvis der det er kortest vei ned fra byen, og er erketypisk russiske med småstein og avgrenset av betongmoloer. Det finnes noen smutthull og mellomstrender for dem som ikke vil betale, også.

Men i dette sentralområdet er det ikke noe pent, synes jeg. Sovjetmakten har ødelagt ved å slippe tonnevis av betongblokker ned i strandlinjen, for å hindre bølger, eller hva de nå skal gjøre. Og området er ytterligere ødelagt av den nåværende turistindustrien, som bygger så nær til stranden at det hindrer utsikten og skygger for solen. Alupka er langt fra det verste når det gjelder dette.

Mot vest har Olia og jeg vært lite, men av det vi har sett er det flotte klippestrender og svaberg å ligge på i dette området. Det passer godt for nordmenn, men Olia liker det ikke så godt, så vi har valgt andre løsninger. Tilgangen til disse områdene går gjennom parken til Voronsovskij dvorets, noe som må regnes som en ren bonus. Går man langt nok, kommer man også til den sivilisasjonen noen kanskje vil etterlyse. Det er en liten sandstrand med betongmoloer rundt, en aldri så liten fornøyelsespark for vann med to apparat, og kafeer og salgsboder. Der likte jeg meg veldig godt, men vi var der bare en gang, i forbindelse med besøket til Voronsovskij dvorets, mens vi bodde i Alusjta.

Som regel har Olia og jeg valgt stranden mot øst. Den er todelt, på den ene siden finnes kampesteiner henslengt etter det som må være byggearbeid, og ukrainske og sovjetiske betongblokker mer eller mindre tilfeldig slengt rundt. Bortsett fra betongblokkene, synes jeg dette er ypperlig. Mange av steinene er flott å stupe fra, og det er fullt av krabber, fisk og sjødyr som gjemmer seg rundt dem. Sjøen er også klar og fin her (dog, Middelhavet er det ikke, forventningene må ikke skrus for høyt opp), så man kan lett se ned til bunnen og følge med på hva som skjer.

Det er også sjøfugl, deriblant en type russisk pingvin jeg ikke engang hadde hørt om før. Det er ingen ordentlig pingvin, men en fjern, liten slektning som kan fly. Den har også en riktig fin fjærdrakt. Delfiner har vi også sett. Både Olia og jeg synes det trekker opp at det er så få folk her. Man kan være usjenert, og det er det også noen som benytter seg av litt vel mye.

Den andre delen her borte er en tradisjonell sandstrand. Her finnes også salgsboder og plastkafeer å kjøpe seg noe forfriskende. 

Vårt opphold i Alupka

For Olia og meg har oppholdet her vært inncruisingen av bryllupsreisen vår. Særlig etter at vi skiftet leilighet har vi hatt det veldig behagelig (før vi skiftet var det naturligvis noen problemer). Alt vi har ønsket har vært i gangavstand, og vi har alltid kunnet komme hjem til et rent, fint rom med ordentlige senger og passe temperatur.

Vi har spist alle måltidene hjemme, også når vi bodde i den første leiligheten. Unntakene er bare når Olia har laget til noe niste å ha med på stranden. Ellers har vi spist en lang, god frokost, gjerne med honning og brød til dessert. Det har ført til at vi kan holde ut en lang dag på stranden. Og når jeg skriver vi, så mener jeg ”jeg”, for det er helst meg hun tenker på, når det gjelder mat.

På stranden har som regel jeg svømt mellom steinene, stupt fra dem og sittet på dem og studert bølgene som slår inn mot dem, mens Olia har sittet på betongen og lest Dagbladet fra 26. juni for å lære seg norsk. Med jevne mellomrom har jeg svømt tilbake til henne, sittet med henne og hjulpet henne med norsken, og ergret meg over Dagbladet som skriver så unødvendig fancy og er så unødvendig kule og korrekte.

Ofte kommer Olia også svømmende ut til meg. Da duver vi i bølgene ved vannkanten, svømmer langt ut til vi har panoramautsikt over fjellene og den vakre kysten, eller vi kryper rundt over steinene og ser etter sjødyr. Alt sammen slik at vi ikke trenger anstrenge oss for at det skal være romantisk.

I Olia har jeg også en kone som interesserer seg for fugler og dyr. Den som får øye på noe peker, og den andre snur seg og sier ”hvor, hvor” på norsk eller ”gde, gde” på russisk. I Kiev har de ikke måker, så til og med måker er interessante for henne. Mens den artige lille pingvinfuglen jeg aldri har sett før, er mest interessant for henne, fordi den er så interessant for meg. Ved en anledning fikk vi til og med på godt hold se den stupe ned i sjøen og snappe en liten fisk. Fantastisk.

Et høydepunkt for meg var også å se delfiner som hoppet rundt noen hundre meter uti sjøen. Det var langt hold og vanskelig å se ordentlig, men så vidt jeg husker er dette første gang jeg har sett delfiner i det fri, og det er jo noe helt annet enn å se dem i fangenskap. Vi forsøkte også å filme dem, det vil si jeg filmet, men denne filmen har størst verdi fordi jeg snakker så morsomt russisk i den, og filmer så håpløst.

Vi har alltid med oss fotoapparat, og i Olia har jeg møtt min overmann når det gjelder å ta bilder. Hun er ikke til å tro. Hun tar gjerne hundre bilder til dagen, og gir seg ikke før batteriet er tømt. Hun interesserer seg for båter, fugler, skyer og mange andre motiv det ikke ville falt meg inn å fotografere, og hun stiller meg opp i alle mulige positurer for å ta bilder fra alle mulige vinkler. Av og til får jeg lov til å ta bilde av henne også. Og om kvelden er det fast rutine å se på dem, og slette mengder av dem.

 Nå sitter jeg siste dag og har pakket, mens jeg venter på at Olia skal ordne med frokost og nistepakken for halvannen dag i buss og tog. Været er fantastisk og innbydende i dag også, klar sol, bortimot vindstille og passe kjølig sånn på morgenen. Det har vært en fantastisk ferie, og det eneste som er dumt med den, er at den nå er slutt.

Såre neser og vin på morgenen

I går sovnet vi veldig plutselig sånn litt over ni, og det endte med at vi ble sovende hele natten bortsett fra noen små justeringer med åpne og lukkede vinduer, og forskjellige typer laken og sengetepper. Jeg var også oppe i totiden og pusset tennene, og gjorde kveldstoalettet. Jeg drømte at jeg avla eksamen i fysikk uten å ha lest noen ting, men med bestått resultat og pussig feiring etterpå, videre var Norge endelig kommet under Russland og vi syklet omkring langs jærstrendene som var helt forandret i fauna og i utseende, men landeveiene var jærske, og vi syklet på den en gjeng jeg ikke kjente så godt, og målet var å ta mange fine bilder, noe jeg delvis lyktes med. Det siste bildet jeg tok var en liten, gul båt som duvet inne ved strandkanten, og når jeg tok bilde av den, viste det seg å være en bil av typen 2cv i ferd med å synke.

Jeg våknet kvart på syv. Tre kvarter senere enn vanlig. Da jeg sovnet i går var jeg stiv og støl og sår over det meste av kroppen. Jeg har satt i gang et lite treningsprogram for å få orden på armmusklene, jeg har fått en kone nå som ikke liker tynne menn, og treningsprogrammet sammen med all svømmingen og klatringen gir en del gangsperr. Videre har min kone samme innstilling til solkremer, salver og legemiddel som jeg, det betyr at vi ikke har noe av det, som jeg før skal ha skrevet, og under den sterke solen her nede hender det at det blir litt problemer. Jeg er kort sagt solbrent på nesen og i hodebunnen. Jeg bruker naturligvis hatt, men svømmeprogrammet mitt går fra stein til stein langs strandkanten, og jeg kan ikke akkurat ta med meg hatten ut i vannet.

Slik blir det til at jeg tilbringer timevis ubeskyttet under solen hver dag her nede, og akkurat nå beveger det seg rundt grensen for hva jeg kan tåle før jeg må bite i gresset og for første gang i mitt liv kjøpe min egen solfaktor. Tidligere er det alltid andre som har reddet meg eller liksom tvunget meg, og smurt meg inn, liksom mot min vilje. Nå er det jeg som i begynnelsen presset litt på for å kjøpe solkrem, og min kone Olia som sa ”ja vel, ok, da”. Men det ble aldri til at vi kjøpte noe, og så fikk jeg underlaget jeg trengte.

Her i Alupka er imidlertid solen sterkere enn den var for oss i Alusjta. Der brukte vi alltid litt på formiddagen til å komme oss til stedet vi skulle til, og mens vi tok buss og gikk på gaten, kunne jeg naturligvis bruke hatt. Ofte kom vi ikke til strendene før utpå ettermiddagen, og ofte var det også litt overskyet. Når vi badet, hadde vi en base på en strand eller en brygge, og bortsett fra Partenit og Santa Barbara (og Novij Svet, om vi bare hadde badet skikkelig der), fantes ikke så mange steiner og holmer å svømme til.

Nåvel, det er tre dager igjen, og jeg skal holde dem ut. Vi har forresten en salve, en ”detskij krem”, eller ”barnekrem”, på norsk. Den koster 4 griven og er helt utmerket, en tykk fin fuktighetskrem. Den ordnet opp i mine såre, tørre fotblader som var i gang med å sprekke på hælen, etter påkjenningene de er utsatt for. Den første kremen varte en måned, nå har vi kjøpt en ny til 6 griven, fordi den første ikke fantes her. – De er alle sammen helt like fra Sovjettiden, sier Olia.

Det er på sitt vis deilig å ha slike feriekropper. Og til ferien hører også med noen ekstra nytelser, for eksempel vin. Vi kjøpte inn et par flasker forleden, som jeg har skrevet om i en munter vinhandel, og vi må jo drikke dem opp. Derfor innvilget jeg meg et glass Massandra Kokur, denne morgenen, en søt hvitvin, jeg var jo så sår og fæl i kroppen, og dessuten litt trøtt. Honning med Lavasj hadde vi også fra i går på rommet, brødet er spist, jeg har det godt.

Gårsdagen var en dag med akkurat de vanlige rutiner. Jeg våknet før Olia, hun våknet etter to timer, og så laget hun frokost. Hun kjøpte selv inn ingrediensene, og serverte en av mine favorittretter her nede, egg, rømme og en grønnsak jeg på ingen språk i verden kjenner navnet på. Det er til og med dandert, og en utmerket forrett på en hvilken som helst fasjonabel restaurant ville det vært.

Etter frokost var det kort hvile, og til stranden. Det blåste litt denne dagen, og var litt bølger, men ikke verre enn at det gikk godt an å bade, og godt an å stupe. Jeg gjorde begge deler hele dagen, mens Olia solte seg og leste ”Pluss” fra Stavanger Aftenblad, for å lære seg norsk. Med jevne mellomrom kom jeg tilbake til henne, i andre mellomrom kom hun ut til meg. Det var med andre ord helt utmerket.

Da kvelden kom gikk vi hjem igjen. Hun laget middag, mens jeg gikk i butikken for å kjøpe brød å ha til honningen etterpå. Middagen var enkel, stekte poteter, agurk og tomat, men det fungerer utmerket når varene er gode, og det er mye av dem. Både Olia og jeg ler av alle de eksotiske ingrediensene vi skal bruke i Norge, og særlig i norske restauranter, og hun sier hele tiden at i dag blir det ”Chi min”, etter en uforståelig oppskrift vi fant i Dagbladet hun leste, om en indonesisk marinade til grillet laks. Hvorfor skal man marinere så godt kjøtt som laks, spør vi?

Etter middagen gikk vi inn på rommet for å drikke mer vin, spise honning med brød og slappe av og kose oss litt. Avslappingen gjorde vi altså så ettertrykkelig at vi våknet igjen neste morgen. Jeg klokken kvart på syv, hvor fra denne posten er skrevet.

Mjodvij mjesjats eller Honningmåneden på Krim

God morgen alle sammen! Klokken er nå halv sju her borte, og jeg har rutinemessig vært våken en halv time. Jeg våkner med sollyset rundt klokken seks, mens Olia pleier å våkne omtrent to timer senere, og mellomtiden bruker jeg til å skrive litt og ordne litt. I dag skal jeg skrive om en riktig trivelig dag. 

I går var det ikke bare en måned siden jeg var på internett, det var også en måned siden Olia og jeg reiste til Krim. På engelsk heter bryllupsreise ”honeymoon”, på russisk blir samme ide uttrykt i ordet Мёдвый месяц, der мёд er honning, og месяц er måned. Det er honningmåneden. Og vi hadde på dagen en av våre aller beste dager her nede.

Frokost

Den begynte med at Olia var litt sliten. Hun våkner hver morgen og tenker hva hun skal lage til frokost. For det er ikke nok med at hun tilbereder og serverer alle måltider til meg, de er også alle sammen varme, og hun må flere ganger om dagen tenke ut noe å spise. Som om alle måltider var middag, kort sagt.

All maten vi kjøper inn har det også med å forsvinne, siden jeg spiser så mye. Og denne morgenen ønsket hun ikke å organisere nye innkjøp, eller å kombinere noe ut i fra ingrediensene vi hadde, hun ønsket å spise på kantinen, stolovaja.

Det ønsket ikke jeg. Så jeg tenkte ok, i dag blir det en norsk frokost med brød og pålegg. Noe av årsaken til at de ikke spiser så mye brød og pålegg her, er naturligvis at brødet ikke er laget for å spises slik. Det hvite brødet er loff, det mørke brødet er hardt. Men jeg tok nå med pengene og kjøpte inn, loff, ost, tomater, agurk, druer, to yoghurter og enda mer honning. Dette skulle det nok bli mat av, tenkte jeg, når alt sammen er ferskt. 

Da jeg kom tilbake stod Olia allikevel over grytene og laget mat. Hun måtte bare tenke seg om litt, slappe av litt, og så var hun tilbake i superstandard. Siden jeg i tillegg hadde kjøpt inn, ble det et riktig rikt måltid. Til forrett var det brødskiver med fersk gulost og russiske agurker, det vil si små agurker skåret på langs, og saltet. Smakfullt. Hovedretten var kyllingfilet stekt i tomater og forskjellige andre ting Olia ikke ville avsløre for meg, men holde som en yrkeshemmelighet. Et lite glass rødvin, Kagor fra Massandra, var naturlig tilbehør. Desserten var ekte russisk honning med brød, og te. Upåklagelig.

Stranden og stupesteinene

Vi hviler oss alltid litt etter frokosten og alle andre måltider og så ofte vi kan, så det drøyde ytterligere litt før vi kom oss til stranden. Men det var ennå tidlig formiddag, før tolv, og solen skulle vare lenge ennå. Noen dagers hvile fra den aller kraftigste solen hadde også gjort godt for kroppene våre, som selv etter nesten en måned her nede på ny var blitt litt brent. Nå var vi rede til å holde ut sol på full styrke. 

De siste dagers store bølger hadde også roet seg ned til vennligere nivå, nå var de bare til underholdning. Stupesteinene var der som alltid, og nå begynner jeg å kjenne de fleste av dem, og vet hvordan bunnforholdene er under dem. Derfor fikk jeg en meget god start på badingen, da jeg spratt opp og ned steiner en ekstra vanskelig løype siden det allerede lå noen og solte seg langs den greieste, ut på en flat liten stein det ser helt umulig å stupe fra, og så stupte jeg likevel og fløt langt utover. Med fornøyelse snudde jeg meg og så at jeg var observert. Med enda større fornøyelse så jeg at nestemann som skulle uti der var betydelig engstelig, og slett ikke forstod hvordan han skulle stupe der. Når han likevel gjorde det, gjorde han det med hodet opp og armene ut, slik at han landet flatt på overflaten og omtrent ikke kom under vann og ikke fløt noen ting. – Haha, tenkte jeg.

Jeg har forklart Olia hvordan alle menn tenker, som om jeg hadde tilgang til hodene til alle menn, og kjenner tankene deres. Det gjelder å stupe fra alle mulige steiner, stupene skal være kraftige og fryktløse, og man skal flyte langt utover etterpå. Selvsagt gjelder det å stupe fra de største og høyeste steinene, men om man må gå uti fra mindre steiner, skal man stupe da også. Alt annet er frykt.

Det er to steiner jeg ennå ikke har stupt fra denne dagen, og en stein jeg ennå ikke har kommet opp fra. Den ene av dem er ingen stein, men en helt idiotisk betongkloss sovjetmakten har sluppet i vannet av grunner som beviser dens tilgang på ressurser og mangel på forstand. Hadde jeg superkrefter, ville jeg fjernet den. Men når den først er der, må man nesten stupe fra den, siden den er det høyeste punktet i nærheten. Årsaken til at jeg ennå ikke har gjort det, er at det er høyt, og at det ligger ytterligere noen betongblokker under den, ytterligere idiotisk, slik at man må stupe et stykke utover for ikke å skalle i stykker hodet sitt. Olia er dessuten sterkt imot denne mannlige rasjonalitet om at man skal stupe fra alle mulige steder, og vil slett ikke at jeg skal stupe derfra.

Den andre steinen var dagens mål. Det er strandens høyeste punkt, man kommer ikke høyere i dette området, og steinen er i tillegg imponerende stor, og dessuten bratt. På toppen er det en bitteliten forflatning, akkurat med plass til to fotsåler, som om den var laget for stuping. Bunnforholdene er også ypperlige. Når jeg under den dukker ned armene strakt opp, kommer fingertuppene akkurat så vidt under vann. Det er en eneste stein under den, men den er plassert slik at det er meget enkelt å stupe både over den og til side for den, den er i det hele tatt vanskelig å treffe. Så det er bare å gå opp og stupe.

Problemet er bare at det er så forferdelig høyt. Vi må ikke snakke meter, her, metre gir et altfor konkret bilde på hvor høyt det er. Malende bilder gir et mye bedre inntrykk av følelsen, det er forferdelig høyt og forferdelig farlig. Så da jeg hadde stupt fra meg på steinene bort til den, ble det til at jeg satte meg på toppen eller litt under toppen og vente. Hva jeg ventet på kan godt være litt ullent.

Etter at jeg hadde ventet en god stund kom Olia. Hun sa et eller annet, men det var umulig å høre siden hun var et stykke unna, og bølgene slo under meg. Så hun måtte gå opp og ned steinene for å komme helt bort, og til alt hell viste det seg at hun hadde med både fotoapparat og pengene, slik at vi kunne være der er en stund. Først fotograferte hun meg, så fotograferte jeg henne.

Dermed ble det på finurlig vis også til at hun stupte først. Hun er mestersvømmer fra barndommen og en langt bedre stuper enn jeg, men fra toppen ville hun ikke, så hun gikk et hakk ned og stupte derfra. Så var det min tur.

Nå skulle det selvfølgelig vært slik at jeg lett som lek smatt opp til toppen, og kastet meg ut fra den i strak kropp som også plutselig var muskesløs, og så som et prosjektil ned i vannet med veldig kraft, og så opp igjen der jeg fant det for godt etter å ha vært under vann så lenge jeg ville. Men problemene startet allerede ved første leddsetning, det var slett ikke så lett å komme seg opp til toppen. Ryggen av steinen var forferdelig smal, og det var langt ned på begge sider, slett ikke fristende å balansere for avslappet. Det ble både verre og bedre av Olia filmet hele seansen. Både verre og bedre fordi nå var det ingen vei utenom, nå måtte jeg komme meg opp og stupe innen rimelig tid.

Innen noenlunde rimelig tid men mye mer fryktsomt enn jeg helst skulle sett det, var jeg på toppen. Der var det fristende både å stupe og å la være, stupe for å komme seg unna, la være fordi det var så forferdelig høyt. Olia forbød meg like frem å stupe fra toppen, det er det hun sier meg på russisk på filmen, ”jeg er i mot”, sier hun, ”gå ned dit jeg stupte fra”, selv om jeg ber om å få slippe. Hovedårsaken til at jeg nå vil stupe fra toppen, er at jeg har lite lyst til å bevege meg for mye der opp.

Men ok, min skjønne kone var i mot, årsaken var at den minimale sjansen til å treffe steinen under, kun var til stede om man stupte fra toppen og siktet. Likevel var hun imot, og jeg tumlet meg ned til stykket under, og stupte øyeblikkelig. Alt er på film. Og det ble på alle måter vellykket. Seiersfølelsen er eventyrlig, enda det ikke var helt fra toppen, og stupet ble flott slik at jeg ikke kjente noen ting noen steder.

Så var det å klatre opp et spesielt vanskelig sted, vise litt muskler for fruen, og så sitte i det vakre sollyset litt og se bildene og filmen. Etterpå stupte jeg uti igjen fra en stein som er lavere, men hvor bunnen er vanskeligere, mens min kone gikk beinveien tilbake med pengene og fotoapparatet.

Dagens seire ble ytterligere sikret neste gang jeg badet. Ukraineren som hadde stupt så klønete etter meg forrige gang, skulle på ny uti samme sted akkurat samtidig som jeg skulle det. Mens han kløv over steinene og bort for å sjekke bunnforholdene, smatt jeg opp og ned og overalt og stupte uti bak ham der det er akkurat litt vanskeligere, og fløt langt utover. Med største fornøyelse så jeg ham komme etter uten å få hodet under vann.

Den siste seieren var steinen hvor jeg ennå ikke hadde fått klatret opp. Den lå ute i vannet og var litt av en nøtt. Det var flere steder det omtrent var mulig, men ingen av dem slik at det bare var å klatre opp med full kontroll. Til slutt bestemte jeg meg for å satse et sted. Jeg ville jo bare falle i vannet om det gikk galt. Og til min store overraskelse kom jeg rett opp i full kontroll etter med et hopp å ha flyttet tyngdepunktet fra høre til venstre fot et vanskelig startsted. Deretter var det bare å klatre opp, og jeg var på den også, og kunne stupe derfra også.

Middag

Det var blåst litt opp og var antydninger til mørke skyer da vi gikk hjem utpå ettermiddagen. Vi forventet dagens regnskyll. Vi hadde da også badet og solt oss i timevis. 

På vei hjem kjøpte Olia en pølse for middagen. Den ble løftet av mengder med vin kjøpt dagen før, klar til å prøves ut, og vi kunne legge oss meget godt fornøyde denne dagen også. Honning med brød smakte veldig godt til Massandra hvitvin også, Pino gri, denne gangen, like god som Muskat. Og vinen smakte fortsatt godt da honningen var spist opp.

Dette var vår avslutning på honningmåneden vår. Den var så absolutt verdig og en av våre beste dager. Men om honningmåneden er over, så fortsetter ferien. I det jeg skriver dette er det akkurat en uke til jeg reiser hjem. Den skal nytes den også.

Et ektepar fra Donetsk

I dag (det vil si i går, posten er skrevet morgenen etter) kom det nye gjester til boligkomplekset vi bor i nå. Vi var litt ekstra tidlig oppe denne dagen, slik at jeg var ute og skulle kjøpe brød før brødforsyningen til butikkene egentlig var kommet i gang, noe jeg ikke skulle tro var mulig her i Ukraina. Flere butikker var ikke engang åpnet.

Jeg gikk imidlertid tappert rundt fra sentrum til området rundt busstasjonen, for å finne varene Olia ønsket og kunne komplettere med brød. Det var en slags rekefrokost med stekte (!) reker, eller husker jeg nå feil, og rekene var fra i går, til middag, jo da, både middag og frokost var reker, tror jeg. Etter frokosten ble jeg sittende og spise brød og honning, mens Olia vasket opp og ordnet. Da var det de nye gjestene kom.

Det var tydeligvis gjester som hadde vært her før, for vertinnen Lena møtte dem med et stort ”Privjet!”, og tok mer enn vennlig i mot dem. De var også godt vant her, og gikk straks til det riktige rommet de skulle ha. Etterpå lusket den hvithårete men ennå ikke helt gamle ektemannen ut med et eneste stort smil, og lusket enda mer rundt vannkokeren med vannet Olia hadde satt på for meg. Det var her vi innledet en samtale.

Det var en veldig spesiell samtale, hvor jeg hele tiden satt og tenkte at vi slår av en prat, og hvor pussig det er at i denne praten forstår jeg egentlig ikke hva som blir sagt. Jeg er jo ikke så aller verst i russisk, men med fremmede er det alltid litt starvansker, og det er viktig for selvtilliten at det ikke skjer noe feil i starten. Med denne var det enkelt med det at han var så pussig blid, og vanskelig med det at han snakket så utydelig. Han gikk liksom bare vennlig rundt og mumlet.

Men han hadde noen spørsmål om tevannet, og slik jeg forstod det, gjaldt det om det var varmt, noe jeg hele tiden forsikret ham om at det var. Til slutt kom Olia hjelpende til med hovedpunktet, og det var at han bare kunne forsyne seg av det, noe jeg hadde regnet som en selvfølge, for vi trengte jo bare en kopp.

Så kom konen hans ut, og på et øyeblikk var det bestemt at de skulle til stranden, og neste øyeblikk var de vekk. 

En dag alene

Olia var litt solbrent, og ville gjerne ha en dag fri fra stranden. Noe slikt var fjernt fra mine ønsker, og dermed ble det til at jeg gikk til stranden bare jeg, enda også jeg var betydelig solbrent blitt i hodebunnen.

Nede ved sjøen var det nå store bølger som rullet vilt frem og tilbake, nesten som på selve havet inne ved land, og jeg tilbrakte mesteparten av tiden med å sitte å se på dem. Jeg måtte være litt forsiktig med svømmingen, fordi jeg for å gjøre det måtte ta av meg hatten, og da ville solbrenningen bli verre. Det var en kjølig bris som gjorde steinsittingen riktig så levelig.

Etter at jeg hadde vært ved stranden hele dagen, gikk jeg hjem. Der ventet snart middag, og middagen skal være hovedpoenget med denne posten.

Middagen

Det gamle ekteparet skulle også spise middag og drikke vin, og feire ankomsten til Alupka. De hadde laget til med ost og sjokolade og vin, mens Olia og jeg bidro med mer vin, og i tillegg en liten kjøttrett til meg. Konen sa med fin selvinnsikt hvor merkelig det må ha sett ut da de kom med stor brask og bram, hilste på vertinnen og forhørte seg om tevann, før de plutselig og øyeblikkelig forlot alt og alle og gikk til stranden.

Selv uten vin er jo russere ivrige pratmakere, så her gikk praten rimelig lett. Og når det gjelder mat og drikke er kutymen her at det gjelder å dele. Den gamle mannen eller hva jeg skal kalle ham, han var ikke stort mer enn 50, fortalte at han var pensjonert minearbeider som i 32 år hadde arbeidet i kullgruvene. Han likte å prate og hadde fortsatt dette nesten stivnede, men likevel riktig vennlige smilet, og dessuten snakket han temmelig utydelig russisk. For meg ble store deler av praten umulig å forstå. Ved en anledning sa til og med konen hans at hun ikke forstod det, – verken han eller jeg forstår det, sa hun og pekte på meg, – hvordan kan han forstå det når ikke engang jeg forstår det? – Det viktigste er at jeg forstod det selv, sa den gamle, pensjonerte minearbeideren.

Utpå kvelden ryddet damene av bordet, og mennene ble sittende å prate. Nå var det blitt en riktig fornøyelig prat. Det var ikke engang antydning til at jeg deltok i den, og jeg kunne bare så vidt gjette meg til hva det handlet om. Jeg tror han fortalte noen fabler, for han var veldig opptatt av en and som fløy, og så hadde han en veldig viktig forklaring på noe som må ha vært en moral. Men hele tiden hadde han bred, smal smilemunn, og noen ganger lo han, og da lo jeg med.

Så var ryddingen unnagjort og middagen overstått. Det gjenstod bare å gå til sengs etter nok en fortreffelig dag, og også det greide vi overmåte bra.

Første dag i Alupka

Det er kveld, klokken er 2234 i Ukraina, og for første gang på lenge har jeg litt tid for meg selv til å skrive bloggpost. Olia var veldig trøtt etter en slitsom dag for henne, og la seg langt tidligere enn jeg selv kunne gjøre. For en gangs skyld var jeg lys våken, og ville aldri kunne klare å sovne. Så jeg fant frem litt klassisk musikk, mitt bærbare vidunder, og satte i gang med å skrive. 

Når jeg vil få postet posten er imidlertid mer uklart. Det ser ut til at jeg for første gang på svært lenge vil måtte gå en hel måned uten tilgang på internett av noe slag. Det fantes riktignok noe i Alusjta, men 15 griven timen er ikke noe å betale i sommervarmen, og internett er heller ikke noe å bruke kvalitetstid på under selveste bryllupsreisen. Så jeg har valgt å la det være. 

Jeg er heller ikke sikker på hvordan det blir med blogging fremover. Jeg har jo tidligere bare hatt meg selv å stå til ansvar for (selv om min arbeidsgiver har prøvd seg, og laget etiske retningslinjer for offentlig ansatte i Hordaland fylkeskommune, for å hindre noe av det jeg har lagt ut her, gjette seg til hva den som kan), nå har jeg også en kone jeg ikke vil annet enn glede. 

Nåvel, denne posten vil i det minste bli skrevet, og en gang postet, og så vil vi se fremover hvordan det blir. Denne posten vil jeg begynne med å fortelle om situasjonen akkurat nå. Jeg skrev så optimistisk i starten at jeg hadde litt tid for meg selv til å skrive. Knapt før hadde jeg skrevet det, så kom et kattehode ned fra vinduskarmen, den samme katten jeg nettopp hadde tatt mot til meg og fått kastet ut. At jeg greide å få ut den sovende katten – som spankulerer inn i denne leiligheten vi bor i som om den var dens egen, og hopper opp i fanget mitt som om det var et møbel – var nettopp noe av grunnlaget for den veldige optimismen jeg skrev om. Nå er katten i vinduskarmen, og derfra har jeg gitt opp å få den bort. Den glor bare olmt på meg når jeg prøver å dytte den bort, jeg gjør meg bedre i å skrive enn i å fjerne katter. 

Dette med katter og dyr er ganske karakteristisk for hvordan vi bor her nede. Også i den andre leiligheten var det katter som vandret rundt på takene der vi bodde, og som kom seg ned i gårdsrommet når det gjaldt, som for eksempel når vi hadde etterlatt en god kjøttpølse på spisebordet vårt. Dette er et godt stykke unna den kliniske luksustilværelsen vi har sovnet inn i, i Norge. Her i Alupka har vi et lite rom i et forholdsvis stort boligkompleks, en ganske stor tomt, der det på enkleste vis er bygget små hus med en etasje og uten kjeller, og der alt som kan leies ut blir leid ut. I går bodde vi i et rom på 5-6 kvadratmeter, i dag har vi flyttet inn i et større rom på 9-10. Jeg er matematiker, og verken over- eller underdriver. Det er godt regnet ut på øyemål.

Dagen i dag begynte som alltid med at Olia laget frokost. Hun er utrolig slik, samme hvor kummerlige kjøkkenforholdene er, og samme hvor vi er, så lager hun alltid frokost til oss på morgenen, og den er alltid varm. I dag var det stekte poteter og kjærlige tomater. Fra det ørlille krypinnet vi hadde var det deilig å stige ut i friluften, med frisk luft fra Svarthavet og utsikt helt dit ned mellom trærne. Alt smaker godt under slike forhold, og frokost man beundrer smaker bare enda bedre. Det var beundringsverdig å få til denne frokosten på det gamle kokeapparatet hun benyttet. Se bare bildene. 

Til dessert var det fersk lavash (Georgisk brød) og fersk honning, kjøpt fra det trivelige herskapet vi bodde hos i Alusjta. Og nå fulgte jeg rådet – eller kall det gjerne oppfordringen – hans om alltid å spise honning med skje, smører man den ut over brødskiven forsvinner den. Te var det selvsagt også, og mens jeg spiste og koste meg ordnet Olia opp med å flytte tingene våre over i den nye leiligheten vi bor i nå. Jeg unnlot ikke å takke henne, og gjør det på ny nå helt offentlig. 

Etter at hun også hadde takket meg (hun er fantastisk slik, hun lager mat gjerne, så lenge jeg betaler den og spiser den), gikk vi ned til sjøen. De fem minuttene vertinnen vår snakket om dit måtte nok dobles litt, men det var grei gangavstand, og praktfull sjø. Sjø og strender her på Krim kan jo være så mangt, som jeg forhåpentligvis vil få skrevet litt om. Her kom vi etter å ha prøvd en annen vei enn den vi prøvde i går, ned til sjøen der vi hadde to alternativ: Til høyre lå en vanlig strand til fri benyttelse, nokså pakket med folk, nokså langgrunt vann, og nokså skittent syntes det meg sånn. Til venstre lå steiner og betong (Sovjetunionen ville gjerne hjelpe naturen litt, og slengte ut ubegripelige mengder bølgebrytere i betong, så stygt at ingen bølge ville kunne gjøre større skade enn disse bølgebryterne gjør). Vi gikk til venstre. 

Der fant vi oss skam å melde en bølgebryter å sitte på. Olia foretrekker i motsetning til meg siviliserte byggverk og strender, fremfor naturlige steiner og berg, mens jeg i motsetning til henne foretrekker at det skal være høyt og stort og tøft. Denne vanvittige klossen av en bølgebryter utgjorde det høyeste punktet langs hele denne delen av den umiddelbare kystlinjen, så at vi satte oss der var et kompromiss. 

Det tok ikke lang tid før jeg bestemte meg for å bade. Det tok imidlertid lang tid før jeg gjorde det. Jeg har nemlig fått det for meg at mannfolk ikke hopper i sjøen, hvis du ikke våger å stupe, kan du like godt la det være. Og det tar seg ikke ut at en mann driver og kryper og kravler seg ned i sjøen, det skal være skikkelig. Så det blir regelmessig et problem når jeg er usikker på bunnforholdene, som jeg var her, og jeg blir stående å gjøre det som er aller verst, nemlig å nøle.

Denne gangen nølte jeg så lenge at det begynte å regne. Da er jeg nødt til å ha en kone eller mor som kan rope meg inn under et teppe eller noe, slik at ikke blir kald. Det var en riktig koselig regnværsskur under teppet med Olia.

Etter regnet ville ikke Olia tilbake til steinen – eller betongklossen – som nå var kliss våt, og la seg lenger inne på en annen og helt uforståelig betongkonstruksjon. Jeg gikk og badet, denne gangen ordentlig.

Svømmende i Svartehavet ble jeg riktig sikker på at Alupka var et godt sted å være. Utsikten i sollyset var nydelig. I horisonten var en klokkeklar linje hvor havet møtte himmelen, frem dit bølget det og glinset det, og den lyseblå fargen til himmelen var vakker som den alltid er. Mot land kunne ikke engang den ufyselige betongen ødelegge inntrykket, det var fortsatt steiner å skvulpe inn på, og i riktig sollys blir til og med viltvoksende gress, trær og buskas vakker. Til og med alle de Krim-typiske gjerdene kunne jeg godta.

Høydepunktet var imidlertid Voronsovskij-palasset, og Aj-petri, som begge alltid var i sikte, og den vidunderlige utsikten mot øst. Det var til overmål den veien jeg svømte. Jeg kunne svømt så langt jeg ville, noe jeg for så vidt også gjorde, men jeg snudde der vi i går hadde vært på en slags Michael Jackson minnekveld, en minnekveld hvor minnet lå i at man spilte omtrent to låter i timen fra han som skulle minnes, og ellers høylytt amerikansk og russisk tekno. Vi gikk tidlig hjem, kan vi si, og jeg ble heller ikke lenge på betongbryggen der, før jeg stupte uti igjen og svømte tilbake.

Nei, det var en herlig dag. Olia møtte meg i vannet, og jeg var prins og reddet henne, og hun var havfrue, prinsesse og det ene og det andre, og alltid lykkelig over å bli reddet, og mange ganger skapte jeg større problemer med redningsaksjonene mine, enn hun ellers ville hatt, og begge var vi lykkelige i solen. Det gikk ikke lenge før jeg styrtet av gårde for å kjøpe middag til min vidunderlige kone, middag i betydningen mat midt på dagen, hva det ville bli, var det ingen som kunne vite.

Det ble Plov. Og som det av og til blir, ble det til at jeg kjøpte to porsjoner, og spiste begge porsjonene selv. Det var med min kones velsignelse og til min glede, for jeg var veldig sulten, og hun var ikke det. Og jeg fant på ny anledning til å gi en utlegning om hva jeg mener om mat, der noe av hovedpunktet altså er at smak, utseende eller pris aldri må gå bekostning av mengden. ”Hva er poenget at det ser godt ut, hvis man ikke blir mett av det?” er et argument også min kone liker godt, og jeg benyttet sjansen til å rose henne for det. I samme slengen roste jeg maten hennes, som er veldig god og alltid rikelig, og jeg roste også henne fordi hun er så pen og snill og god. 

Jeg stjal meg til enda et lite bad før det var tid for å gå hjem. På veien stakk vi innom butikken for å kjøpe vann for tørsten og kjøtt til middagen, det vil si at jeg stakk innom, mens hun gikk hjem. Jeg var i tre butikker og fant nok av vann, men kjøtt er ikke så enkelt alltid i fremmede land, og jeg valgte i stedet for å gjøre et bomkjøp, å gå hjem og glede meg over en ny god middag med poteter og tomater eller egg, eller hva hun måtte finne på. Hun fant på å gå i butikken selv. 

Det var samme, råtne kokeapparatet, det tok en time å lage poteter med det, men nå kunne hun i det minste lage det inne i vårt eget rom på vår egen kjøkkenbenk, og ikke som sist ute på veranden med en ledning i spenn inne fra rommet og ut. Vi spiste ute på den lille, trivelige forhøyningen vi har for oss selv like utenfor, katten var selvsagt, selverklært gjest, og etterpå gikk vi inn for å se på dagens fangst av bilder.

Det var under bildeseansen hun ble aldeles trøtt og sovnet, og jeg fikk satt meg til med skriving (og kattefjerning). I løpet av dagen fikk vi også begge snakket med våre mødre, som skulle være godt informert. Som alle vil forstå har det vært en alle tiders dag, og jeg kan legge meg like fornøyd som jeg har sovnet alle de andre dagene her nede. Og våkne like lykkelig i morgen.

Med min kone og min familie i Kiev

Dette er også en post som er skrevet delvis på ettertid, delvis veldig langt på ettertid, men som er like ærlig for det, og sier alle ting, akkurat som de skjedde. Dette er min første dag som gift mann, med min kone og min famlie i Kiev. Dette skal bli en vane.

Dette var altså den første morgen i mitt liv jeg våknet som en gift mann. Nå hører jeg til blant dem, som vet hvordan det er. Helt vanlig våknet riktignok sikkert ikke Olia og jeg, til det var det nok for mange gjester i hus, og for mange gjester i vente. Noen lang morgen kunne det ikke bli snakk om.

Vi vinker fra balkongen som var det reneste 17′de mai.

Denne søndagen var den eneste min gamle familie med mor og søstre og svoger Lars skulle være hele i Kiev. Og de ville naturlig nok få mest mulig ut av den, så de kom bortover ganske tidlig og ringte på, etter å ha tatt en liten telefon for å høre om det var greit. Og det var det selvfølgelig. Olia og jeg hadde i utsikt en drøy måneds bryllupsreise til Krim, vi skulle med tiden få være alene, nå kunne vi godt ta oss av gjestene.

Trude og Lars og de andre lånte rulleskøytene litt i bakgården, mens de ventet

Planen var at de skulle gå i butikker, og vi skulle gå på rulleskøyter. Søndager blir hovedgaten, Khresjtsjatik, stengt, og vi kunne fritt gå frem og tilbake. Men butikker var ikke stengt, så min famlie kunne fritt gå der og handle. Vi geleidet dem inn i de riktige butikker, og de ble kort sagt værende der. Så rullet Olia og jeg frem og tilbake, som planlagt. Søndagen hadde også en slags konkurranse i håndbak, om den var lokal, regional eller nasjonal vet ikke jeg, men artig var det å se på likevel, utstilt som det var i hovedgaten. 

Der var det også en mer eller mindre spontan minnemarkering for Michael Jackson, som døde den fredagen. Jackson står sikkert enda litt sterkere i Øst-Europe, enn hos oss, og unge Kievianere av begge kjønn hadde kledd seg ut, og tatt med bilder og plakater av helten, og danset rundt i ring mens Black & white og andre hits strømmet ut av svære høytalere. Musikken til Jackson er kanskje ikke den man mest forbinder med minnemarkeringer, og det var helt tydelig at dette var gjeng som ville minne artisten i dans og glede, og ikke i sorg. De var i alle fall riktig så glade, og danset riktig så frie og glade.

Minnemarkerien for Michael Jackson på vei oppover hovedgaten i Kiev.

Enda lenger oppe, helt der med Maidan Nezavisimost, var det enten en demonstrasjon eller en politisk markering. Det er ikke alltid så lett å se forskjell her nede, og det er visst ganske vanlig at unge kvinner og menn i 20- og tidlig 30-årene samler seg der i telt, og har bannere, og av og til går i tog. De hadde også enda større høytalere enn Jacksonmarkeringen, og kunne spille enda høyere musikk. Bildet ble fullendt at det også var et ølmerke som hadde satset på nettopp denne solskinnssøndagen, for å spre sitt budskap om at deres øl var det beste, og passet nettopp søndager som dette. Øltelt var satt opp på begge sider opp og ned langs hele gaten.

Man skal støtte hverandre, nye og gamle familier

Lunsj spiste vi på en bedre restaurant i nærheten av Teatralnaja metro. Man går opp fra hovedgaten, Khresjtsjatik, og til venstre, og så ligger den på venstre side med en gang. Jeg har mange minner fra denne restauranten, det var blant annet her Olia og jeg spiste et lite måltid for første gang ute, første gang jeg reiste ned til Kiev ene og alene for å besøke henne. Også på egen hånd har jeg vært her noen ganger, eller på tilsvarende på andre siden av gaten. De er litt dyre etter Kievsk standard, men ikke dyre i det hele tatt etter norsk. Og det er fint der, og upåklagelig mat. Som skapt for en enkel lunsj. Og det var nettopp det vi var ute etter. Og nettopp det vi fikk.

Senere gikk vi og gjorde noe Olia og jeg hadde snakket om like siden mai, vi kom oss til Hydropark og stranden ved elven, for å sole oss og bade litt. Mor og de andre var også med, og russisk badekultur var også nok til å sperre opp øynene for uinvidde. Like ved siden var det også en lekepark med turnapparat, svingstang og en liten bom, og det som vel heter skranke, og forskjellige andre slags apparat til å turne i og trene seg i. Der var det en gjeng som drev og turnet for seg selv, og utmerket seg ved å holde et mildt sagt høyt nivå, og gjorde helt umulige ting med disse apparatene, slik som man vanligvis bare ser på TV. Nå så vi det her, en helt vanlig søndagskveld i Kiev. Typisk ukrainsk overskudd av styrke, og talent.

Vi harogså vår lille minnemarkering av black & white

Elven er så skitten at det er ikke fristende å bade der i det hele tatt. Det er endatil satt opp skilt om at det er forbudt, og når slike skilt blir satt opp i land hvor man snakker russisk, sier det sitt. Og like fullt sier det sitt at det likevel er fullt av badende, og blant dem, var også Olia og jeg. De andre skulle gjerne også badet, om de bare hadde hatt svømmetøy. Forfriskende er ikke rette ord, men bading er bading, det gjør seg det av og til.

Bading forbudt på russisk

Utpå kvelden kom også Olias lille familie med mor og søster og fetter Dennis fra New York. De var slitne, og ville ikke være lenge, forutenom Dennis, som har sitt samme muntre humør, dag og natt, og aldri blir sliten. Da Olias mor og søster gikk hjem, gikk vi andre på en aldri så liten omvisning i Kievs gater. Det var kirkene på nordsiden av Kresjtsjatik vi så, og så ned i gamlebyen øverst, med kirken som ligner slik på ermitagen i St. Petersburg, og gjør det fordi de har samme arkitekt. Olia og Dennis tok seg av guidingen, og flettet flittig inn noen morsomme anekdoter og humoristiske setninger, også.

Dennis hadde hele tiden et mål for løypen, viste det seg, og det er favorittrestauranten hans i Kiev. Jeg husker ikke hva den heter, men den er preget av båtmotiv, er litt dyrere, men holder veldig god kvalitet. Der var vi så lenge at tiden gikk fra oss, og vippet tolv, slik at metroen sluttet å gå. Dermed ble det russisk taxi enda en gang. Og denne gangen ble det så undeholdende at vi sendte mor og de fire andre inn i en taxi, med klar beskjed om hvor de skulle, og så sendte vi dem av gårde, og håpet det beste. Ble det misforståelser, ville oppklaringen bli hindret av at språkbarrieren var absolutt. Sjåføren snakket bare russisk, og min gamle familie snakker bare ikke russisk.

Olia og Dennis har imidlertid fin kontroll på det, altså å snakke russisk (det er rart med det, man behersker sitt morsmål), og jeg henger også med så godt jeg kan. Vi tre satt i den andre taxien. Og selv om den kjørte en vei jeg ikke ante eksisterte, eller nettopp på grunn av det, så var vi plutselig fremme, og kunne stige ut av taxien, og inn i leiligheten. Det var vår første dag som gifte, Olia og meg, og den var for meg ikke til å tro. Tenk at slike utrolige dager skal bli en vane.

Grilltur til Hellestø

Da jeg var liten reiste vi hver påske til Hellestø for å grille pølser. En gang stoppet vi med det, og begynte i stedet å gå i skogen for å grille, første gang til Brekko, siden hver påske til en bestemt kulp i nærheten av Foss Eikeland. Denne kulpen i Figgjoelven er grei å nå til, både for de uten barnevogn som vil gå et stykke, de kan reise rundt Bråstein og gå gjennom det vi kaller hundeskogen, de med barnevogn kan spasere noen få meter fra en parkeringsplass på andre siden av elven. Jeg har alltid savnet strandgrillingen, og i dag ble den gjennomført, riktignok en stund etter påske, men ellers med de fleste tradisjoner ivaretatt.

Daniel viser hvor det er vanskeligst å gå ned.

Man blir eldre i kropp og ikke i sinn, det er en kjent sak. Jeg har det alltid for meg at det er jeg som skal spille hovedrollen, og klatre rundt på knauser og hauger, sprelle i sanden og leke alle mulige slags leker, nå er det mine små nevøer og nieser som gjør disse tingene best. Jeg viste meg imidlertid som sønn av min far, og startet friskt ut i kortbukse og t-skjorte, barbeint, og var ikke i nærheten av å endre antrekket til noe varmere enn vårdag som første mai, tvert i mot. Heldigvis har jeg også påvirkningskraft, med Daniel på 7 og Sofie på 5 snart etter i barbeint og underbukse. Sånn går det når foreldrene - Trude og Lars – ikke tar med korrekt strandantrekk kalenderdag mai. 

Det skal tidlig krøkes...

Den gamle parkeringsplassen vi pleide å bruke gjelder ikke lenger. Tidligere kunne vi parkere like oppenfor knausen vi pleier å være, nå må vi parkere på hovedparkeringsplassen, og gå bort. Allerede der er det mye som skjer. Det er en liten slags elv å krysse, rennende vann er riktigere å si, men det er fullt mulig å gjøre det dramatisk, om man bare blir ivrig nok, som man selvsagt blir. Deretter er det en liten knaus man må over eller rundt, selvsagt over, og gjerne dramatisk. Noen var klar til å grille allerede her, noe som selvsagt ville vært gøy, men det er åpenbart bedre ved det større området vi pleier å være. Så vi gikk bort dit.

Her er vi samlet på plassen som nå skal bli vår.

Og Andreas fant på veien et tau, og jeg fant øyeblikkelig en fjær, slik at det ble fullt mulig å fiske i bølgene. Endelig ville det bli agn for fisker som liker fugler, og trives helt  inne på de aller grunneste grunner, for tauet var bare halvannen meter, dessuten blåste det frisk motvind. Så de friske fiskekast endte bestandig på land, gjerne lenger bak tapre Andreas, som ikke et øyeblikk vurderte å forkaste fiskeprosjektet på grunn av denne ubetydelige motstand. Han viste faktisk tegn på ingeniørsinn, da han i det en bølge trakk seg tilbake, løp frem og stakk fjæren i sanden, der den snart etter fikk en ny bølge skylt over seg. Siden viste Andreas tegn på sivilingeniørsinn, og ville ha meg uti med fjæren, siden jeg nå en gang var barbeint, og i kortbukse. Med det ville vi få fjæren lenger ut, og enklere for ham, og farligere for fisken. Etter kort tid ble det også napp, eller forresten tror jeg ikke Andreas har lært det ordet ennå, han brukte det i alle fall ikke, men sa bare ganske enkelt at han nå hadde fisk. Og fisken var fjæren som helt uventet hadde gått veien fra agn til fisk.

Sara holder overblikket.

Første ekspedisjon var med Tonje, Daniel, Sofie og jeg, de fleste korrekt antrukket, og det gjaldt om å komme forbi en liten sjøstrekning og over på en liten sandstrand bortenfor en liten holme. Her benyttet vi også anledingen til på en trygg måte å begynne å lære Daniel og Sofie hvordan det går når steinene er våte og sleipe, de datt begge to, men ikke særlig langt. Ellers forsøkte jeg også  å få med meg Andreas, men han likte ikke vannutfordringen, og i mellomtiden hadde Daniel og Sofie og for så vidt Tonje klatret over hele holmen og ned igjen på andre siden. Det var ekspedisjon 1.

Andreas og Sara  til Tone og Torben var med på den neste ekspedisjonen opp den veldig fine fjellknausen i nordenden av Hellestøstranden. De to utmerker seg allerede som fremragende klatrere, og fyker opp hvor det måtte være, særlig Andreas viser en fin, intuitiv forståelse av hva det gjelder om, ved å alltid å velge veien som er brattest, der det er flere å velge mellom. Sara på 3 og snart et halvt blir rasende når vi forsøker å hjelpe henne, så det har vi helt sluttet på. Dessuten virker det bare forstyrrende, de beveger seg stødig og sikkert som gikk de opp og ned en vanlig trapp. På toppen var en stein det gikk an å gjemme seg under, slik at vi kunne leke gjemmeleken, så lenge vi passet på  å ikke lete under steinen før akkurat det rette øyeblikket. Her også viste Andreas og Sara fabelaktige evner til å klatre opp og ned og rundt steinen, som egentlig ikke skulle være så enkel, for små barn, to ganger høyere enn den, som den var, og med et lite juv de måtte trå over i tillegg.

 

Tone griller pølse eller noe sånt.

 

Så var det utålmodig pølsemiddag. Vi begynte for tidlig, og fikk pølser som var svarte av sot, og nokså lunkne, på bålet der flammene fortsatt stod på den knusktørre veden vi hadde med hjemmefra. Men maten skulle ikke spille hovedrollen denne gangen. Et sikkert tegn på at jeg er blitt voksen, at det nå er jeg som er den som bare skal spise ferdig, og som trenger en kopp kaffe.

Tone og særlig Andreas griller pølse.

Neste post på programmet var litt sjonglering med boggia-kuler. Tonje og jeg skulle sjonglere med tre, og kaste den ene til hverandre nå og da. De gangene vi mislyktes, og det var så ofte at det gir liten mening å snakke om de andre gangene, var Daniel og Andreas snare med å hente ballen til oss, og kaste den tilbake, slik at vi fikk tatt den i mot, og begynt på nytt. Noen ganger var \”tatt den i mot\” å overdrive, særlig når Andreas kastet, han er jo sjarmerende ofte med i en lek som foregår alene i hans eget hode, og her gikk den ut på å kaste ballen av full kraft i en eller annen retning, og etterpå le høyt. 

Andreas i gang med en av de mange lekene bare han vet om.

Så ble vi delt opp i naturlige grupper, de oppsto av seg selv, noen gjorde det ene, noen det andre. Sara klatret opp de høyeste punktene på den lille slags holmen, som ligger delvis på stranden, delvis i sjøen, og ropte ned at hun aldri til å komme ned igjen, og at vi alle og særlig jeg like godt kunne gi opp å komme og hente henne. Jeg ropte tilbake. Daniel, Tone og Torben spilte Boggia, Tone og Torben med jernkuler, Daniel med kuler av plast, uten at jeg vet hva det hadde å si for resultatet, eller hva resultatet ble. Sofie hadde forlengst inntatt rollen som prinsesse i prinsessestolen, godt kledd, og bare ropende ut kommandoer om et og annet å spise eller drikke. Andreas var delvis med i jakten på Sara, eller i flukten fra meg, som vanlig vilt deltakende i sin egen lek. Og Trude ble på et tidspunkt funnet godt kledd i anorakk og turbukse, sittende på en stol, og som en god mor med full kontroll over alle tingene vi hadde spredd ut over plassen vår, lykkelig iakttagende hvordan storfamilien koser seg.

Daniel og Lars spiller boggia.

På dette tidspunktet var storesøster Tonje i ferd med å skifte over til et mer bekvemt badeantrekk, er det sol og vann, så er det sol og vann, og til en ordentlig påsketur hører litt bading, i hvert fall når den kommer så unormalt og umulig sent som i år. Første mai er ingen dato for oss, og Tonje hadde sikkert badet lenger, om det ikke hadde kommet tre hester med ryttere for å ta seg et bad, eller hva det nå var de skulle ta seg. Jeg mener det er enhver nordmanns plikt å aldri se noen bade, uten å bade selv, når den eneste mulige unnskyldningen er at vannet er kaldt, vannet er aldri kaldt når noen bader i det, og selv om det skulle være kaldt, som det riktignok av og til er, så holder aldri det som noen unnskyldning.

 

Tonje gjør kardinalfeilen, og får det til å se kaldt ut.

Hester holder imidlertid som en unnskyldning, i alle fall for en utsettelse, særlig når de driter. Det var bare en liten bukt vi brukte, og tre hester gjør mye av seg (og mye fra seg), men alt skal en gang ta slutt, også hestebadingen, så da var det min tur. Vannet var slett ikke kaldt, jeg kan friste alle Rogalendinger med vanntemperaturer helt opp mot 15 grader, tatt helt på feelingen, uten ethvert hjelpemiddel. Det største problemet var at det var så grunt, og at man på Hellestø skal være litt forsiktig med å gå ut dit det ikke er grunt lenger, da det er sterke strømmer her, og de kan være farlige. Men det lar seg i alle fall gjøre å rulle og flyte litt. Tre runder bading gjorde jeg.

Sånn skal det se ut, fornøyelig og godt.

Dermed var det ikke mye som gjenstod, man pakket seg hjemover, skiftet litt, de som hadde badet, lot være å bade, de som ikke hadde gjort det. Turen var overstått, alt var gjennomført, og alle var glade. Det var godt vi fikk gjort en slik påsketur, selv om den ikke akkurat ble i påsken.

Oversiktsbilde - slik har vi det

 

Badeferie i Sotsji

 

Det monstrøse hotell Zjemtsjuzjina i Sotsji

Hm, det ble visst litt problemer allikevel her borte, men ingen verre enn at de kunne overvinnes. Det siste problemet var at det nye hotellet jeg flyttet til, Zjemtsjuzjina, ikke hadde gratis internett. Så postene får bli skrevet, og ikke postet, slik det av og til er på feriereisene mine.

Jeg slapp siste post da jeg satt og spiste frokost, det vil si drakk cappuccino og øl, på firestjerners Park hotell i Sotsj, klar til å gå ut og gjennomføre badedelen av Russlandsreisen min. Jeg antydet også noe om flybillettproblemer for siste del av reisen, og tar hvordan dette gikk først. Jeg skal ta alt i rekkefølge, og rekkefølgen vil se slik ut:

 

Flybilletter

En av de første tingene jeg ordnet på Park hotell da jeg hadde fått nettforbindelsen i orden, var å kjøpe flybillettene fra Rostov til Moskva. Puslespillmåten jeg har å reise på, med å kjøpe flere billetter avhengige av hverandre, uten at de er bundet gjennom samme reiseselskap, gjør det litt risikabelt når jeg går i gang å kjøpe den ene, og kanskje ikke får kjøpt den andre. Fra Rostov tenkte jeg at jeg fikk vente med flyreisen, til jeg var helt sikker på hvilket tog jeg fikk. Så jeg kjøpte togbilletten først, og så hastet det å kjøp flybilletten. Det gjorde jeg altså i går formiddag (i går formiddag altså, det er noe av fordelen med å være på reise fra sted til sted, alt føles som for evigheter siden, livet forlenges), og så gikk jeg ut og gjennomførte dagen, bare for å se om kvelden at billettene ikke var gyldige allikevel.

 

Det var litt krise, eller for å si det mer korrekt, det var ikke så bra. Men på ferie er jeg mr Fix it, disse billettene måtte jeg ha, og jeg gikk straks i gang med å kjøpe dem direkte på flyselskapenes russiske sider, i stedet for gjennom de norske reiseselskapene. Der fikk jeg nøyaktig de samme billettene, endog litt billigere. men det viste seg at de måtte avhentes fysisk på et Aeroflot-kontor.

Aeroflot-kontoret i Ulitsa Roz, i Sotsji

Jeg viste dataskjermen til hotellpersonalet, og spurte om det fantes et slikt kontor i nærheten, og etter litt misforståelser (og merk! vi snakket engelsk, ikke russisk, så misforståelsene var ikke mine), fikk jeg vite at det var et reisebyrå her på hotellet. Det var en del av misforståelsen, dette reisebyrået kunne ikke skrive ut billetten, og selv om jeg her prøvde meg på russisk, gikk det ikke uten nye misforståelser. Jeg mangler rett og slett ordforrådet for å kunne si ”Jeg kommer for å hente en billett”, eller ”jeg har bestilt en billett, som jeg nå kommer for å hente”. Men etter litt frem og tilbake og med visning av dataskjermen også til henne, ringte hun til Aeroflot-kontoret og fikk vite hvor det var, og forklarte det sånn cirka til meg.

 

Og selv om Lonely planet har kart over Sotsji, har de bare nevnt fire gatenavn der, og gaten med Aeroflotkontoret, Ultisa Roz, stod der ikke. Så jeg måtte spørre meg frem også nede i byen. Det viste seg å være en voksen spasertur. Og når jeg endelig var kommet frem, viste det seg at de ikke kunne ta i mot betaling med kort, så jeg måtte ut og finne minibank. Ikke at det var så vanskelig å finne, men det var slik en kø at en fisker kunne miste tålmodigheten der. Og alle foran meg hadde tusen ting de skulle gjøre.

 

Men til slutt gikk det. Pengene fikk jeg, og med dem i hånd gikk jeg tilbake til Aeroflot og kjøpte en god, gammeldags flybillett. Endelig var hjemreisen sikret. Nå gjenstod bare hotell for de siste dagene i Sotsji.

 

Hotellskifte

Jeg hadde sett meg ut et fint hotell, Hotell Moskva, godt og russisk, en betongkoloss midt nede i sentrum, og også det hotellet som er nærmest stasjonen. Det hadde vært et kjempehotell, om de bare hadde hatt ledige rom. Det hadde de ikke.

 

Gigantiske hotell Moskva i Sotsji

Det overrasket meg. Og det gav meg en ny vanskelighet som var litt reell. Jeg er jo ikke så rik at jeg kan flytte inn på byenes dyreste hoteller, og bli der. Backup-planen var tilbake til Park, men det var en plan som ville være over evne. Nei, jeg måtte finne et annet hotell, og det var vel strengt tatt bare to til jeg visste om.

 

Utstilling på hotell Zjemtsjuzjina i Sotsji

   

Så det ble frem med den russiske telefonen. Og her må jeg si mine russiskkunnskaper møtte sin begrensning. En ting hadde vært om de hadde ledige rom og alt var i orden, eller de ikke hadde, og det ikke var det. Men det første hotellet ba meg ringe et annet nummer, og dette nummeret hadde et siffer jeg bare ikke klarte å oppfatte. Denne samtalen endte med at hun i andre enden bare la på. Så det var ikke særlig optimistisk. Det andre hotellet ville ha meg til å si hvilken type rom jeg ville ha, og jeg merket at jeg nærmet meg glattisen, men fikk sagt det var ”standard”. Så nevnte hun et eller annet, om det var et tall, eller hva det var, og jeg sa det var greit, jeg kommer (for de som kan russisk ”Ja poedu”, så helt treffende klarte jeg ikke å si det), sa jeg, og så var det jeg som la på.

 

Det var allerede blitt midt på dag, så jeg bestemte meg også for ikke å stresse. Jeg skulle jo ha ferie også, ikke bare løpe rundt og ordne ting. Så jeg tok meg en liten vandring langs strandkanten, og en dukkert også, og jeg tenkte at om alt gikk galt og jeg ikke fikk noe nytt hotell, ble det en natt på park, og en natt på nattklubb. Men det ble ikke noe problem, de hadde rom.

Det var jubileum på hotell Zjemtsjuzjina da jeg kom

 

 

Det vanskeligste med dette hotellet var egentlig å finne inngangen. Også dette er en gammel betongkoloss fra Sovjettiden, så det er synlig samme hvor man er i byen. Men når man kommer dit, og særlig i dag, hvor det var en slags utstilling med fullt av stands, der, så var det vanskelig å forstå hvordan man skulle komme seg inn, og finne frem til resepsjonen. I badeshorts og t-skjorte var jeg mer enn malplassert blant de dresskledde menn og forretningskledde kvinner, som enten var på stands, eller gikk rundt og forhørte seg.

 

Men til slutt fant jeg nå frem, og fikk et fint, Sovjetisk rom i 14’de etasje. Utsikten var strålende, og alt var slitt. Veldig bra. Jeg gikk ut og badet, denne gangen skikkelig, og lenge, og jeg fikk meg også en hatsjapuri og en vin, før jeg kom tilbake for å skrive denne posten. Da fikk jeg meg mine to første skuffelser her. Den ene var at de ikke hadde internett her, den andre at de bare hadde importøl. Budweiser til 70 kroner er blodpris selv for en nordmann.

 

Så får det bli med denne ene.

Badebassenget til hotellet, Sotsji, Russland

 

Badingen

Dermed til det jeg skulle skrive om, badingen, solskinnet, ferien. Det regnet da jeg kom, men siden ikke mer. Her er sol og godt og varmt. Folk går i kortbukse og skjørt, det er fullt av folk på strendene, og mange som ennå bader. Vannet holder grei norsk sommertemperatur, sikkert sånn rundt 18 grader. Men så fort solen går ned, blir det straks kaldt, og da er det inn og få på langbukse.

 

Nede ved strandkanten er det restauranter og suvenirbutikker av typisk type, men ikke så fælt som Sotsji kan være beryktet for. Det er egentlig ganske koselig. Strendene er fulle av steiner, det finnes omtrent ikke sandstrender i Russland (utenom langs elvebreddene), men det gjør jo ikke så mye, man greier jo å gå på dem, og å sitte på dem, greier man også. Dessverre klarer russerne i tillegg å knuse flasker på dem, men etter russisk standard ganske få.

 

Hver sandstrand er liksom delt inn i noen slags moloer og utstrakte kaier, uten at det ser ut til å spille noen egentlig rolle, det er bare å gå inn på den stranden man vil, alle er åpne (bortsett fra kanskje noen ganske få). For en neve rubler kan man også få kjøpt en strandstol. Ute i vannet er det bygget diker, eller diker, hva er det jeg snakker om, det er lagt ut 20 kvadratmeters betongklosser, sluppet rett i vannet. Jeg kan ikke skjønne annet enn forhindrer badingen, snarere enn fremmer den. De hindrer jo bølgene i å komme skikkelig inn. Og i den første stranden jeg badet i, var bølgedemperen bygget så langt inne, at man ikke kunne svømme på godt og dypt vann. En levning fra Sovjettiden, dette her.

Steinstrand i Sotsji, Russland

 

Men det er flere strender å velge mellom. Og selv om disse betongklossene mange steder er plagsomme, er de andre steder fine å klatre opp på og stupe uti fra. Badeplassen til det andre hotellet mitt, Zjemtsjuzjina, var den beste av alle. Her var det en hel kai å stup

 

I dag fant jeg meg en annen strand, med mer sand, og dypere vann. Her var det skikkelig.

 

For oss som er vant med å bade i Middelhavet (eller jeg skal jo ikke overdrive dette, så ofte bader jeg da virkelig ikke i Middelhavet), er å melde at Svarthavet er atskillig mindre saltholdig, slik at det ikke går an å ligge å flyte som man gjør det i Italia og særlig i Spania. Men man holder seg nå flytende, og det er jo deilig å bade.

 

 

Jeg på en av de mange strendene i Sotsji