Jeg var som vanlig litt sent ute, slik at møtetiden klokken 1100, nok ble til et klokkeslett der elleve ikke er nevnt, men vi hadde hodelykt og som vanlig rikelig med niste, så en ordentlig tur skulle det uansett bli. “Monstertur”, har vi begynt å kalle det nå, etter at min kamerat – som i likhet med meg ikke er slepphendt med sterke uttrykk – hadde brukt dette ordet for å foreslå en erstatning for de tradisjonsrike fjellturene rundt Hardangervidden, vi har gått en slik helgetur hver høst siden 2000, må ha vært den første. Den gang var vi på Finse, der har vi vært oftest, og det er veldig, veldig bra. Men i år var min kamerat i Frankrike hele september, og jeg var bortreist i oktober, og dermed ble det for sent før vinteren. “Vi kan heller gå en monstertur i Bergensfjellene,” sa han, uventet. Siden har dette vært benevnelsen.

Opp til Fløyen går det vanligvis i rask gange, mens den ene instruerer den andre i et språk han kan, eller det bli gitt skape analyser av de siste hendelser i privaten eller ute i verden, og vips er vi på toppen, og fortsetter uten snakk om det rett innover mot Blåmannen, og opp til Rundemannen, der vi endelig er på skikkelig fjell med skikkelig utsikt. Ikke for det, det er vakkert hele veien oppover, og spesielt i klar himmel og sollys, men det er noe eget når man er på toppen og virkelig har oversikten. Her hadde vi vår først rast, med solbærtoddy og sjokolade, og jeg kunne servere mine søte drømmer fra i går, småkakene det ikke er mer å si om, enn at vi tok én hver.

På baksiden av Rundemannen har vi endelig kvittet oss med synet av byen. Bergen er en fin by, men ingen by kan måle seg mot skikkelig fjellheim, og selv om Bergens byfjell aldri kan bli riktig ville, har man mange mektige syn å se, med vann og stein og norsk gress og lyng. Nå er vi godt varme i både gåing og snakking, og ærgjerrigheten kjenner ikke lenger grenser, nå er det ikke måte på hva som må gripes over og gjøres raskt i livet, det meste har med fag å gjøre, vi må studere nye fag og lære litt flere språk og generelt bare sette oss dypere inn i langt flere ting. Min kamerat hadde for eksempel setningen: “Sanskrit er nok mitt neste store prosjekt når det gjelder gamle språk”. Fra ingen andre kanter får jeg heller kritikk, for at jeg ennå ikke har lært meg indisk og hebraisk skrift, og latin burde jeg selvfølgelig for lengst ha lært.

Jeg har gjennom årene gått mye i Bergensfjellene, men i år og i fjor har det blitt lite, så selv om jeg husker de fleste veier og stier, kjennes det veldig nytt og friskt. Etter å ha gått opp til platået som utgjør selve vidden, her er det man går fra Ulriken til Fløyen, etter å ha gått opp der, vet vi at vi må skjære ned igjen, for å gå hele veien blir for langt, om man ikke starter tidligere. Jeg legger ved et bilde fra herlige GoogleEarth for intereserte, noen kan jo være interesserte. Jeg har merket med rødt hvor vi spiste middag.

Ruten vi gikk

Middagen var det min kamerat som hadde ordnet. Det var den sikre suksessen, Rømmegrøt. I Solveggen med vanndråper dryppende fra planter og gress, lunt for vinden, og vann og fjell og skrent og dål, og solen som gikk ned bak Løvstakken og Øygarden med havet og det hele, det er flott greier, og min kamerat satte i gang med setningskonstruksjoner i gammelgresk. For en gangs skyld klarte jeg også å lage kaffen for sterk. Og det ble raskt kaldt, iskaldt så snart solen var nede, og det var bare å pakke sammen og fortsette å gå.

Nå gikk det raskt og lett og uten for mye snakk nedover lyng og stein, og snø og is, mens skumringen gikk over i mørke, og det ble stadig vanskeligere å se. Enhver skikkelig tur skal jo ha noen elementer av litt halvskummelt, litt halvdramatikk, og her var det å gå nedover steiner man egentlig ikke så, hvor det hele tiden var snø og is. Denne nedstigningen er egentlig Bergens vakreste, men denne gangen så vi ikke så mye, men det er uansett veldig kjekt å gå i slikt terreng. Før vi kom alldeles helt ned, hadde vi en siste rast og hver vår appelsin. Forrige gang glemte vi skammelig hele appelsinen, så denne gangen kompenserte vi med å ha med tre.

Da den var spist, var det bekmørkt. Og nedover skogen gikk det med hodelykt. Vi måtte på et punkt skjære gjennom, og droppe stien som gikk i en tvilsom retning, og bare gå rette veien gjennom skog og kratt, og ha det gøy med det. Helt nederst i isdalen hadde vi den siste appelsinen, og litt mer sjokolade. Nedover Kalfaret og hjem er bare en ekstra etappe, det er å gå i terrenget som er kjekt. Og det er alltid kjekt.

Samtidig var min mor og min søster Tone i Spania, på den turen mor og far skulle gjøre for å feire 60-årsdagen hans. Slik gikk det ikke. Det er fortsatt gode dager for meg, fortsatt gode dager igjen, og jeg har ikke noen problemer å fylle dem med innhold. Men det er alt sammen litt tommere, og alt ville vært så mye mer meningsfylt, om far fortsatt hadde levd. Nedover siste del av turen tenkte jeg en del på det. Det var en novembertur på så mange måter.

Og de søte drømmene fra i går, jeg kan ikke komme vekk i fra at de mest av alt er harde.

De melder mye dårlig vær om dagen, og været gjør sitt beste på å matche de dårlige meldingene. Og her i Bergen har det vært noen forsøk det kanskje kan stå litt respekt av, men etter min mening har det vært labre forsøk til uvær å være. Det var i alle fall langt i fra å kunne true vår søndagstur, når vi nå en gang først hadde bestemt oss for at vi skulle gå tur i dag. Den værtrusselen skulle jeg forresten like å ha sett.

Tradisjonelt går min kamerat og jeg en fjelltur hver høst. Og med fjelltur mener jeg tur med overnatting i telt, og ikke sånn dagstur som bare er en vanlig tur. Vi pleier dra til en av stoppene langs Bergensbanen, som oftest Finse, men også Mjølfjell og Ustaoset har vi brukt, og Haugastøl, forresten, det har jo blitt noen turer opp gjennom årene. Men i år gikk det ikke for første gang siden vi begynte å gå tilbake på 90-tallet.

Det ble en liten tur i Bergensfjellene i stedet. Det er jo ikke i nærheten av å være noen erstatning, men det er veldig flott, og det er blant de få ting i livet jeg aldri noensinne angrer på at jeg gjør. En tur i fjellet skuffer aldri, har aldri skuffet, har alltid vært helt riktig og alltid ført meg hjem i bedre humør enn jeg gikk, selv om jeg slett ikke pleier å gå ut i dårlig i humør.

I dag gikk turen opp Fløyen, hele veien opp til Rundemannen, og bak der til veien over Vidden, der vi hadde vår første pause med kjeks og sjokolade. Siden fortsatte vi til vi kom til det stedet der et lite vann sender ned en liten bekk og en liten foss ned til et stort og sentralt vann med demning, og nedover der går det til Svartediket. Vi hadde egentlig bestemt oss for å fortsette opp litt til langs viddeveien, men ombestemte oss, og tok brått til venstre ut i intet. Der fant vi et sted å raste og spise middag.

Å gå på tur er veldig lett i all slags vær. Men enda lettere blir det når man har med skikkelig å spise. Denne gangen var det jeg som stod for middagsmenyen, og det ble karbonadekaker i brun saus, poteter, gulerøtter og tyttebærsyltetøy. Vi hadde med hvert vårt kokeapparat, og selv om det både regnet og haglet, herlighet, hvem kunne brydd seg mindre. Potetene var forhåndskokt, gulerøttene forhåndsdampet, de trengte bare å varmes opp. Til dette gikk det ene kokeapparatet, det andre tok seg av sausen og karbonadekakene. Og vi tok oss av alt sammen. Jeg liker aldri livet så godt som når jeg har stor appetitt, og aldri er appetitten større enn på slike turer. 6 karbonader og en liten bærepose poteter og gulrøtter, saus og tyttebærsyltetøy, alt forsvant ned i sluket, og det er bare når jeg tenker på det nå i ettertid jeg enser at det regnet.

Etterpå er det kaffe. Og det er også en eiendommelig opplevelse jeg unner alle i verden, den som ikke heller kaffen i kjelen henger over den andre og sier at det er viktig at den ikke blir for svak, og den som heller sørger for at den andre ikke med sin verste vilje kan kalle den svak, og så er det klissvåte og iskalde til å drikke – og spytte ut grut. Det er kokekaffe, det er søndagstur, annet enn i regnvær blir det ikke helt på ordentlig. Til slutt må vi alltid pakke sammen, en av de siste replikkene som pleier å komme er min kamerat som må pakke mens han enda har følelse i fingrene. Og så blir alt som ligger slengt rundt, lagt våte og halvvaskede og halvskitne som de er i klissvåte sekker, og vi er klare til å gå.

Ingen turer er heller fullendte om de ikke er litt halvfarlige, i det minste litt halvskumle, litt smådramatiske. Og denne gangen fikk vi det på veien ned til det vannet med demningen jeg snakket om. Det var pøsregn og hagl, og hadde vært det en stund, så fossen og vannføringen gikk dramatisk, og steinene var sleipe, det var bratt, og nå var det også begynt å skumre og blitt vanskelig å se. Helt hvor stien gikk eller om det var noen sti, husket vi heller ikke. Men vi krysset elven litt hist og hær, og smøg oss ned langs fjellsider og på sleipe og løse og store og små steiner, det var skikkelige greier, og skikkelig bratt, og som en grande finale ble det også litt lyn og torden der nedover. Det var saker.

Så var det bare den lange veien hjem. Det har jeg også tenkt på mange ganger. Det er alltid godt å dusje når man er skikkelig kald, alltid godt å hvile når man er skikkelig sliten, men lysten til å gjøre det kommer mye tidligere enn det egentlig er noe skikkelig. Da er det godt å ha en lang vei å gå. Her var det ned hele veien til Svartediket, så til kalfaret, og deretter ned til byen og gjennom den, og ut til Nordnes. I pøsregn. Og hagl så hardt at det av og til sved i hodet når den smalt i hetten. Sånn skal det være.

Og sånn var det. En tur i fjellet skuffer aldri, og det gjorde den ikke denne gangen heller.

Jeg har nettopp hatt besøk av Ingrid som jobber i Avangarden i Trondheim. Hun har vært i møte med nettverk for scenekunst her i Bergen. Dette nettverket består foruten Avantgarden av Black box i Oslo og Teatergarasjen BiT i Bergen, de får tilgi meg om jeg skriver noen av navnene feil.

Det var fridag for meg i går, så da Ingrid kom med morgenflyet fra Trondheim, kunne hun bare fly like inn til meg til en fin og lang frokost. Hun kjøpte med seg noen rundstykker og ferskt pålegg på veien, så det ble riktig så godt, men hun hadde ikke fått med seg at far er død, så det ble en del alvorlig prat om det i starten.

Klokken ett skulle hun i møte med nettverket. Teatergarasjen har fått nye lokaler (kontorlokaler) i Strandgaten 205 – tvers over gaten fra der jeg bor. Så det var kort vei, og rett fra frokostkaffen til møte. I mellomtiden tok jeg min ukentlige løpetur med sørgelig resultat.

Ingrids møte og min løpetur var ferdig så godt som samtidig, og vi kunne ha først ettermiddagskaffe, så ettermiddagsvin. Russisk type, rød og tørr fra Kuban-steppen, du verden. Og da forlot vi også norsken, og hadde siste times prat på rask og uriktig russisk, som vi sa det på russisk.

På kvelden var det teaterprogram med nettverket, det er oktoberdans for tiden. Jeg fikk også være med og se forestillingen “Couple-like” med Keren Levi & Ugo Dehaes fra Nederland, Belgia og Israel. Tja, nå er ikke jeg noen ekspert på moderne dans, enn si dans i det hele tatt, så noen kvalifisert bedømming av forestillingen er ikke jeg den som kan gi. Men jeg er nå av den oppfatning at skal det være dans, så skal det være estetisk, mens denne truppen var mer opptatt av å formidle et budskap og en stemning, og til å utforske forholdet mellom to mennesker. Her skjønner ikke jeg nok av dansens formspråk til å forstå hvordan dette skal kunne være mulig, jeg får ikke mer ut av en danseforestilling enn hva jeg visste på forhånd, og kampen mellom de to, det at hun bare ham, han av og til henne, den ene klatret på den andre, den ene tok, den andre gav, og så videre, var kanskje fine bilder på et forhold, men altså ikke helt en form jeg kan se er egnet til å utforske noe mer enn det.

Men her var publikum annerledes innredet enn jeg, de var kjempefornøyd, og det var utsolgt på Verftet, og stor applaus. Det var også skikkelig gjort, selv en ikke-danser som jeg kunne se at her var det ikke noe tullball, ingen musikk og ingen staffasje (karakteristisk nok ble det helst spilt musikk når de ikke danset), og ikke noe billig publikumsfrieri. De var tro mot det de holdt på med, og dem som liker dans, kan vanskelig bli skuffet av disse to.

Jeg var imidlertid mer på hjemmebane når vi etterpå gikk for å spise middag på Altona bar og restaurant. Riktignok er ikke jeg overbegeistret for den norske gourmetløsningen for restauranter, med hovedvekt på eksotiske retter og ingredienser, og en eventyrlig smaksrikdom, men med minmiale mengder. Her spiste jeg – nei, nå har jeg allerede glemt navnet på fisken – og ikke husker jeg noen av grønnsakene heller, foruten at det var noen potetskiver der, og de var det gjort mye med, men mange var det ikke. Dog var det eventyrlig velsmakende, og man fikk sjansen til å fylle magen med litt loff før maten kom. Og hvitløkssmøret de der serverte – var fantastisk.

Kvelden ble avsluttet med øl og vin på Logen, øl til meg, vin til Ingrid.

I dag var det lørdagsfrokost og mimring og oppsummering før Ingrid tok flyet hjem til Trondheim og sin kjære Pål, og hunden Frida. Neste gang vi sees er når jeg kommer på besøk til Trondheim for hennes neste teaterproduksjon med Pontenegrinerne: “Dirigenten”, på Avantgarden scene. Ingrid regisserer som vanlig, men med dette stykket debuterer også som dramatiker, og det blir jo veldig spennende. Det er artig at vår lille grupper med det lille, rare navnet “Teaterskapet”, har fostret to riktig så produktive og levedyktige teaterkompanier, “Salen teater” hos meg, og “Pontenegrinerne” hos henne. Jeg var fristet til å legge til riktig “så suksessrike” også, men da måtte jeg nok ha utelatt meg, for Pontenegrinerne har jo virkelig blitt lagt merke til og fått både bra mediedekning og gode publikumstall. Veldig bra - og vel fortjent!

Eller “endelig” er kanskje en overdrivelse, her. Og “hjemme” også, forresten. Det ble litt av en tur hjem fra Russland denne ganngen. Og denne leiligheten her, som den ser ut nå, er ikke noe å “endelig” være i. Jeg kan sitere – riktignok med en grov betydningsforskyvning – den eldgamle greske filosofen Herakleitos: Alt flyter. Men med en liten tankeforskyvning er hans mening tilbake på plass, at alt hele tiden er i forandring. For det er ingen tvil om at forandring er det her, og “endelig hjemme” er jeg ikke.

Mor fikk en fin post i går på bursdagen sin, den var på sin plass, og søstre Trude og Tonje har vært flittige med å kommentere den (særlig Tonje, som liksom aldri ville gi seg med det). Men mor var helt fabelaktig i går. Hun gjorde ingenting etter bursdagasselskapet sitt, som hun ikke gjorde for meg. Jeg pakker jo strengt tatt bagen min selv, men det kommer liksom mye mer i den enn jeg pakker. Og det blir mange ting jeg ikke tenker på – tryllet frem. I tillegg fikk jeg to typer kaffe, først blue Java i presskanne, så spansk espresso.

I dag morges stod hun opp et kvarter før meg og smurte matpakke og laget mer kaffe, og lurte enda litt til nedi bagen. Jeg hadde ikke bedt henne om mer enn å kjøre meg til flyplassen. Det gjorde hun, før hun reiste hjem igjen og spiste sin egen frokost, og reiste selv på jobb.

I mens reiste jeg tilbake til Bergen. Her var det akkurat det gråværet med håpløst regn på sitt mest trøstesløse, nok til å bli klissvåt, ikke nok til at det er kult. Men en vestlending klager ikke på været, og jeg er vestlending.

I leiligheten var halvpakkede, russiske kofferter, en oppvaskmaskin med tre uker gammel skitt, et kjøleskap med en tre uker gammel agurk, bøker og klær spredd rundt der ingen ville finne på å legge bøker og klær, men de før eller siden vil havne om de på tilfeldig vis blir flyttet litt på. Kvoten med flasker fra Russlandsturen stod også litt her og der, og jeg kommer igjen bare opp med gamle Herakleitos og “Alt flyter”. Alt fløt. Og jeg gikk på jobb.

Det var også første gang på ukevis. Det var heldigvis en lett dag med tanke på arbeidsbyrde, og jeg innvilget meg også mindre å gjøre enn jeg ville til vanlig. Det aller nødvendigste gikk unna, resten fikk vente.

Så var det hjem til middag, og en ettemiddagshvil. Og her er jeg nå. Endelig hjemme – liksom. Alt flyter er det riktige så si.

Det er gode tider og jeg gjennomlever en periode med den omvendte Murphys lov, men nå har kroppen og systemet sagt at nå får det være nok, nå blir det hvile.

Kystbussen fra Stavanger til Bergen er egentlig en behagelig måte å reise på, den kunne bare vært billigere. Jeg hadde også en sekk med niste fra mor, så alt skulle være duket for en førsteklasses tur. Men jeg var bare så trøtt, og hadde stort sett bare behov for å sove. Og det fikk jeg ikke til.

Omkjøringene i Bergen som følge av arbeidene med bybanen, gjorde at bussen kom frem til bystasjonen litt etter kvart over ett, som den skulle etter rutetabellen. Jeg hadde da bare tiden og veien frem til jeg begynte på jobb klokken 1335, men tiden og veien er som kjent nok. Det var bare gode nyheter å få på jobb også, blant annet fikk jeg innvilget permisjon for mandagen etter høstferien, slik at jeg får en dag ekstra i Russland. Det var snilt av dem, og kjekt for meg.

På jobb imponerte jeg med nisten. Jeg som vanligvis utelukkende har tradisjonell nistepakke med matpapir og skiver med brun og hvit ost, hadde her smørbrød og rundstykker og forskjellige bakevarer med karbonader, salat og mais, og det ene og det andre, pluss en liter brus og en termos kaffe. Dessverre fikk jeg ikke nyte den fullt ut, jeg var så forbasket trøtt.

Så før jeg egentlig hadde fått forberedt alt jeg skulle, gikk jeg hjem for å få meg en hvil før jeg skulle ta forrige ukes tur opp Stolzen. Jeg hadde til og med skiftet til kortbukse (riktignok uten å få på meg kortbuksen ennå), men denne hvilen gikk over alle grenser, og passerte både Her og Nå, Hallo i uken (i reprise), Nyhetene 1730 og store deler av Dagsnytt 18 før jeg var tilbake i aksjon.

Og det var ikke særlig til aksjon, det var nok ikke det. Helst ville jeg bare gå og legge meg igjen, legge meg skikkelig, i sengen. Men jeg hadde fortsatt niste å spise opp, og middag, og kaffe, og av alle ting jeg mer eller mindre var nødt til å gjøre, var billetter ned til Russland det viktigste, så det har jeg nå fått bestilt. Det blir ned til København fredag kveld, og videre til Moskva lørdag morgen. Det var et kompromiss mellom billigst mulig og behagligst mulig.

Jeg hadde jo langt flere billetter også å bestille, og innkvartering skulle kanskje også være ordnet, men  det siste har jeg ennå ikke tenkt på, og det første får vente. Jeg ser de har billige flybilletter fra Moskva til Rostov (na Don, ikke den i den gyldne ring), men jeg har jo mest lyst til å ta tog, da, jeg savner en skikkelig russisk togreise, etter pusleturene i NSB-stolene i Norge. Men så er det dette med Russland, det har sin sjarm, og den faller ikke alltid til vår fordel. Jernbanelinjen fra Moskva til Rostov sneier innom et hjørne av Ukraina, og da forlater jeg strengt tatt Russland, og trenger antagelig nytt visum for å komme inn igjen. Jeg har ikke fått det bekreftet, men ut i fra det jeg vet om russiske visum, tror jeg nok at det er sånn det er.

(Forresten: Jeg nevnte dette med den omvendte Murphys lov, rett etter posten var skrevet ferdig, så jeg det hadde kommet en mail fra det alltid serviceinnstilte www.Waytorussia.com, med svar om at single entry visa var gyldig for innenrikstog fra Moskva og helt ned til Sotsji – så sånn er det, very well)

Dermed blir det fly fra Moskva til Rostov, og så heller togreiser mellom byene der i sør. Russland er jo så stort, at det blir noen timer reise på den måten også.

Ellers så det ut til å løse seg greit med å finne billetter til hjemreisen også, kanskje kan jeg til og med få droppet innom Kiev også, derfra var det billig hjemreise, men disse bestillingene får vente.

Nå er det på tide med en pause for min del. Jeg skal gjennomføre noe så sjelden som å ha kaffe på termos, uten å drkke den opp. Et par små og store forpliktelser får vente til i morgen, alt får vente til i morgen. I dag skal ingenting mer skje for min del. Det har vært en bra helg. Nå er den slutt.

R.E.M, Neil Young og Bob Dylan, det er alle band og artister som har hatt storhetstiden tidligere, og som nå holder det gående og har hatt konserter i Norge. De har også alle nylig gitt ut plater, Dylan suverent best, men hadde da også jukset litt, og forsynt seg grovt av andres materiale, for så å utgi det som sitt eget. Bare tre av sporene på Modern times er fullt og helt hans. Neil Young durer i vei med sitt på Chrome dreams, mens R.E.M har kommet med rockeplaten Accelerate. Den har jeg skrevet fyldig om, her.

REM – Accelerate

På konsertene er Bob Dylan den soleklart mest kompromissløse og utilgjengelige. Det er ikke bare det at han ikke snakker med publikum, han ser heller ikke på publikum, og i alle fall ikke med noe som kan minne om et ansiktsuttrykk. Her er musikken ett og alt, og den er jo også udiskutabel, med musikerne Stu Kimball, Donnie Herron, Tony Garnier, Denny Freeman, George Recelie, disse folkene trår ikke feil, og kråkestemmen til Bob Dylan kan ikke ødelegge noen ting. Man får inntrykk av at denne gjengen er på turne mer for seg selv, enn for publikum, og det har ikke jeg noe i mot. Det er også grunnen til at noen kan vie livet sitt til å følge Dylan-konserter, her vil ingen konsert være en kopi av en annen, man vet aldri hva man får, bortsett fra at det vil være toppkvalitet. Neil Young er også kompromissløs, men han er det på sitt eget vis, og har liksom oppnådd en posisjon der han kan være kompromissløs og vennlig på en gang. Han kan begynne konserten med Love and only love, uten å være oppdresset som Dylan, uten at alt er så striglet, han bare griper gitaren og leverer en solo så lenge han vil. Og han er ikke redd for å ta de største hitene sine, selv om de kanskje ikke er helt representative, slik som Heart of gold og flere av de andre fra Harvest, men han slenger også på noen nyskrevne ingen har hatt sjanse til å høre før, om de ikke har lastet dem ned i fra internett. Og han småprater med publikum, uten at han kan beskyldes for å gjøre forsøk på å få publikum med seg, han er ikke full av triks, publikum får han med seg ved hjelp av musikken. Og med det at han er Neil Young.

R.E.M er helt annerledes disse to på konsert. De har frontfiguren Michael Stipe, og etter han overvant den fortvilte, pubertale sjenansen sin sånn like rundt Monster, er han blitt riktig så ekspressiv på scenen, og han har alltid vært karismatisk så det holder. Han har en nærmest magisk tiltrekningskraft, og er det soleklare midtpunkt samme hvor mye Mike Mills dresser seg opp. Stipe ikke bare småprater med publikum, han er full av historier og ideer om hva man kan gjøre, og han er i stand til å få jubel og ovasjoner når det måtte være, han kler rett og slett stadionkonserter. Han kler det så godt at det nesten blir for mye av det gode. REM, som tidligere var et alternativt band, et for dem som fulgte med og hadde meninger om musikk og andre ting, er vel kanskje i ferd med å bli et band for det minste felles multiplum, et band som litt for mye gjør alle til lags, og dermed gjør ingen ekstatiske.

Nesten. For jeg skal ikke innrømme annet enn samme hvor utdannet jeg er, og hvor trenet i å holde analytisk distanse, så er ikke jeg den som unngår å bli revet med av påfunnene, og må bare også innrømme at jeg gjerne skulle gjort sånt selv, om jeg bare skulle klart det. Jeg må bare innerømme at jeg syntes det var en riktig flott ide å holde mobilene opp som lyskilde under “Electrolite”, og det hørtes fullkomment ærlig ut da Stipe etterpå sa “That was awesome!” Å vifte med hendene under “Tick tock” på Drive, er bare helt topp, og herlighet så gøy at det var en i publikum som fikk rope “Fire!” i mikrofonen – til Stipe -, under To the one I love. Og selvfølgelig er det bra å la publikum rope “fine!”, og Stipe “I feel” på herlige It’s the end of the world as we know it. Publikum blir glade og lykkelige og ekstatiske av sånt, og det er jo nettopp derfor vi kommer.

Musikken til R.E.M er jo også helt topp, og påfunnene til Stipe vil alltid bare være krydder til den. De spilte flere sanger fra de tidlige IRS-platene, dette er sanger som har større magi enn de nyere, men i versjonene i går kom ikke magien helt til sin rett, synes jeg. Det R.E.M hadde da, har nå dessverre forlatt dem. Men når man tar ut det beste av det nyere, blir også dette feiende flott musikk, med “The great beyond”, “I’m gonna DJ” (som jeg ikke syntes var helt topp i går), “Bad Day” (som var det), som høydepunkt, mens sangene fra den nyeste platen Accelerate, også fungerte fint, synes jeg. Virkelige høydepunkt og magiske øyeblikk, var for eksempel når Michael Stipe i en tipp topp versjon av “Imitation of life”, der han hadde tryllet publikum i kjempestemning med en liten historie om hvordan denne sangen hadde slått an i Japan, i sekvensen “No one can see you tryyyyy” synger direkte til Mike Mills, som står der som en klovn i stjernedressen og hatten sin. Nei, det var bra, det var virkelig bra. Og versjonen av Let me in, med både bassist, trommis og Scott Mc Carthy på kassegitarer, mens gitarist Peter Buck spilte keyboard, nei, det var stort. Det var øyeblikkelig av gammel magi.

Slutten på det ordinære settet, og ekstranumrene er også det største band i verden verdig. Etter Let me in går de rett til I’m gonna DJ, den type sanger som liksom er laget for konsert, og enda høyere med Bad Day, en kjempesang, og høyere til topps med Orange crush. Ja, det var avslutningen sin. Så kommer ekstranumrene, med overjordiske “Losing my religion” som de riktignok spiller hver gang, men som også er the soundtrack of my life, som det en gang var, og som jeg alltid vil høre igjen, og så “It’s the end of the world as we know it (and I feel fine)”. Jeg undrer på om det ante dem, da de laget den, at de ville bli stadionrockere, og at denne sangen ville passe perfekt i gigantformat. Etter den sier de trademark-setningen, “we are R.E.M, this is what we do”, og så kommer “Man on the moon”, en annen sang for the gigantiske.

Da er det bare å si, well, alright, R.E.M, you do it very well.

Tonje i stolen hun har mekket

Vi har ellers slik jeg liker det brukt mesteparten av tiden til spising. Til frokost kjøpte jeg ferskt brød fra baker, og en god del ferskt pålegg, siden pålegg er så mye bedre, når det er ferskt. Vi drakk te fra Russland, det vil si, stort sett var det jeg som drakk den, siden Tonje ikke er så glad i te.

Jeg leser russisk

Etterpå var det ut å se på Bergen i finværet, og uten at jeg helt fikk med meg hva som foregikk, kjøpte jeg en rekke med ting. Jeg tentke jo å kjøpe en CD-plate med Neil Young, jeg hadde jo aldri før fått kjøpt Weld, så nå var det jammen på tide, og så trengte jeg kanskje en mappe for enkeltmannsforetaket mitt, og på veien gikk vi gjennom en bokhandel, hvor de hadde bøker. Og så ville Tonje ha meg til å kjøpe en hammer, og så hadde jeg jo akkurat en tilgodelapp på Jernia, fra 90-tallet, og den virket, jeg fikk hammer og ostehøvel og penger igjen, og så gikk jeg jammen på Clas Ohlson og kjøpte tørkestativ også. Da var jeg til gjengjeld helt utslitt, så da gikk vi begge hjem og sovnet.

Til middag har vi hatt kylling, ris, salat (salatblader, tomat, agurk, mais, ananas, eddik og olje) og sennepssaus, med en hvitvin fra Tyskland. På spilleren har vi hatt platene med REM fra nummer 1, Murmur, til nå Out of time. Jeg må forberede min søster til konserten i morgen, hun må jo kunne skjønne hva som foregår der, for å få noe ut av det.

Tonje skjærer opp kylling

 Ellers har vi fått lest litt, snakket litt, og til og med fått spilt litt gitar, ved siden av å følge med litt på internett og hva som skjer rundt omkring i verden. Det har i det hele tatt vært en bra dag. Og i morgen blir den enda bedre, for da kommer REM til Koengen, og der skal vi være, og den konserten har vi ikke tenkt å forlate skuffet.

Jeg i godlune i godstulen

But there’s a warnin’ sign on the road ahead/There’s a lot of folks sayin’ their’ll be better of dead/Don’t feel like Satan, but I am to them/So I try to forget in any way I caaaannn…

Keep on Rockin’ in the free world/Keep on rockin’ in the free world/Keep on rockin’ in the free world/Keep on rockin’ in the free world

Wow.

Det var ikke noe å si på avslutningen av Neil Youngs ordinære set, som det heller ikke var noe å si på begynnelsen, midtpunktet, eller noen som helst del av den. Det var Rock n’ roll og en konsert som den bare kan bli, når det er Neil Young som holder den. Fra han kom inn, feit og fin, og uten særlig plan om sceneshow og dingel dangel og den slags type ting, fra han kom inn og fant frem gitaren sin, slo an noen toner til “Love and only love”, fra Ragged glory. og satte i gang med en flere minutter lang solo for fansen, fra da og inn i evigheten var det bare Neil Young.

Og han øste på så til de grader der i starten, “Love and only love” er nevnt, det er rockesang, Love and only love can endure/Hate is everything you think it is/Love and only love can bring you down/Love and only love – can bring you down… og så er det solo som bare vrir ut alt som er av gitaren, Only love can bring you down. Det er kunst, rockekunst. Og et enda større kunstverk er “My, my, hey, hey”, unnskyld, “Hey, hey, my, my”, elektrisk versjon, må vite, fra Rust never sleeps, en av rockens beste platetitler, og et sitat fra samme sang. Denne sangen har et riff og en rytme bare Neil Young kan komme på, fra Am til G, og hamring på Fmaj, vidunderlig, vidunderlig hamring. Og så forløsningen med C – G- Em7 og F, og høy, lys synging, for eksempel med verdensberømte “It’s better to burn out, than fade away” (som han riktignok ikke sang på konserten da, der var det “It’s better to burn out, cause rust never sleeps”, og igjen solo og pryling av gitaren. Det var bare to sanger, men det hele var på plass, det var flat pedal og øs på.

Og så fulgte de som elektriske perler på en snor, “Everybody knows this is nowhere”, fra platen med samme navn, kraftigere enn versjonen på platen, “Powderfinger”, der godeste Neil hadde et lite, artig feilskjær med teksten, slik at det ble “Daddy’s gone and…/Daddy’s rifle in my hand felt reassurin’”, han begynte rett og slett på tredje vers en gang til etter å ha sloss litt med gitaren noen minutter i en sedvanlig solo. Og så kom den nye “Spirit road”, some Neil Young sa han skrev for et år eller to siden, “I don’t know, they are all the same”, og så skampryler han gitaren en gang til, og har helt rett. “They are all the same”. Selv over 60 lager Neil Young sanger som er like bra som på alle steg av karrieren, denne står slett ikke tilbake for de tre første her på konserten, og i euforien tenker jeg på Neil Young selv som sa: At når han laget en ny sang, satte han den på full guffe og gikk inn i naborommet. Om det da gikk an å høre melodi gjennom all støyen, var det en sang.

I starten her var det ingen bremser i det hele tatt. “Down by the river” har alltid vært en av mine absolutte favoritter av Neil Young, et episk, lidende drama, der alvoret i sangstemmen og kraften av gitarspillet helt kamuflerer det litt enkle mordet som skjer i refrenget, det burde jo være komisk, men er her intenst alvor. Down by the river, I shot my baby/Down by the river, I shot my baby/Dead, shot her dead. I dagens konsertversjon hadde Neil Young kuttet ut at han “shot her dead”, kanskje ikke så dumt, og siden stemmen kanskje ikke bærer så godt som den en gang gjorde (ikke at den bar så godt den gangen heller), kom koring og instrumenter langt tidligere inn og overtok i overgangen mellom verset og refrenget, i en riktig så vakker effekt, som jeg syntes løftet sangen. For om refrenget ikke er så lett å ta på alvor, er verset rock så godt som det blir “Take my hand, I take your hand, babe/Together we might get away/There’s so much sadness, so much sorrow/I don’t know if I can’t make it this waayyyyyyy (som han sang i går)” Så er det refrengtid. Mesterlig. Og Cinamon girl, krydderjenten av kanel, som Neil Young vil leve med, tredje knallsang fra Everybody knows this is nowhere, den smalt inn i går også, som den alltid gjør det.

Det var 7 sanger elektrisk rock i både direkte og oveført betydning, her står Neil Young uten sin like, her er han kongen og eneste mann på haugen. Så gikk han inn i et akkustsk set, og her vartet han ikke opp med sine vakreste sanger, uten at han lot være å overbevise av den grunn. “Oh’ lonesome me”, av Don Gibson, er jo en helt annen sang når Neil Young synger den, enn når Don Gibson gjør det, for Don Gibson er det jo en munter trudelutt, for Neil Young er det fortvilet lidelse. “I bet she’s not like me/She’s out and fancy free/flirting with the boys with all her charm” Prøv å si den med den lyseste og mest pipende, lidende stemmen dere kan, prøv å etterligne Neil Young. Det er klart, ordene kan dog ikke ha samme betydning når han nå står og synger dem som godt over 60-åring, som den gang han gav den ut på plate (After the goldrush) og var i 20-årene. “Mother earth” på orgel er det bare Neil Young som kan få til, mer er ikke å si om det, sånt må bare oppleves, og for å oppleve det, må man kjenne godt både Neil Young og sangen. Videre sanger i det akkustiske settet var “Needle and the damage done”, der Neil Young vel ikke var helt inspirert, og spilte litt feil, “Unknown legend”, som jeg synes er en helt herlig sang fra Harvest Moon. Nei, den sangen her, den er gøy å spille å høre og å tenke på, og tenk at han spilte den her for oss, også. “Heart of gold” er en hit, og når jeg hørte den i går, skjønner jeg det, det er jo en nydelig sang, og jeg spiller den så sjelden, at den ikke er overspilt. I det akkustiske settet dominerte sanger fra Harvest, og til slutt kom “Old man”, der det var veldig koselig å høre Neil Young referere til siste sang til Real Ones (som var oppvarmingsbandet), de er jo et Bergensband, og liksom er en del av oss. “Ballad of an old man”, heter sangen til Real ones, flott den også, og en finfin avslutning på oppvarmingen, men det er nå Neil Young som er Neil Young, og når han sier “This is my version of that song”, det er litt av et kompliment. Og når banjoen kommer inn, som den jo skal og alltid gjør, men likevel er overraskende, da er det kanskje den som i knallhard konkurranse tar den akkustiske premien. Jammen overbeviser ikke Neil Young her også, og det altså uten å plukke fra de aller største skattene sine.

Deretter fulgte den mest krevende delen av konserten, krevende selv for blodfansen. Jeg som har kjøpt “Old ways”, countryplaten, og også de fleste andre av de tvilsomme platene fra 80-tallet, jeg har selvfølgelig glede av “Get back to the country”, i en elektrisk versjon som ikke er til å kjenne igjen fra komikøntrien på platen (gjennomført, med munnharpe og det hele). Men “Just singing a song”, “Sea change” og “When world’s collide” er ennå ikke utgitt, og ikke så enkle å bli klok på ved første gangs høring. Både Neil og bandet kjørte imidlertid på med både innlevelse og glede, så det er tydelig at de liker sangene og vil noe med dem, i det minste, og de to første hørtes vel ut til å ha noe ved seg.

Det var god greit å kunne kjenne igjen Cowgirl in the sand, etter at Neil Young hadde hamret litt på gitaren noen minutter. Dette ble en kraftversjon, som sikkert varte et kvarter om noen tok tiden, hva vet vel jeg, og hver gang var det like tøft når Neil Young etter en solo for evigheten på ny gav seg i gang med et vers “Hello Ruby in the sand/Is this place at your command“, “Could I stay here, for a while/Could I see your sweet, sweet smile“. Og så var det avslutningsvis ingen over, ingen ved siden, “Keep on rockin’ in the free world”, den sangen er bare helt utrolig, både i tekst og melodi. Em – D - C, med basshamring i mollakkorden, og selv en som ikke kan spille gitar, kan få det til å bli tøft, Neil Young bare pøser på med lyd og elektrisitet. Og når man da får forløsningen med en G i refrenget, og tekstlinjen “Keep on rockin’ in the free world”, forløsning både fra tekst og melodi, for teksten er jo nød og elendighet og rockens samfunnsengasjement. Det er mye enklere utført enn for eksempel hos Bob Dylan, men med en direkte ærlighet som når Neil Young gjør det blir vel så bra. “Now she puts the kid away and she tries to get a hit/She hates her life, and what she’s done to it/That is one more kid, that will never get to school/Never get to fall in love, never get to be cooooollll…” med beintøff koring på “NEVER”, og aggressivt fortvilt, og forløsningen Keep on rockin in the free world, igjen og igjen. Til hvilepunktet og energioppsamlingen, en ren, skjær A-akkord, i overgangen fra refreng til solo, uten annen hensikt til å hamre opp energien, og så skyter bare Neil Young avgårde i et oppgjør på liv og død på gitaren, eller om det er et kappløp vekk fra elendigheten, hva det enn er, det er så tøft, det er så rock, og når det er Neil Young, så vet man at det trenger aldri å ta slutt. Det fortsetter in i evigheten.

There’s a a man in the people/Says keep hope alive

Got fuel to burn/Got roads to driive….

Yes.

Ekstranummeret var temmelig pussig A day in the life, den store Beatles-sangen fra Sergeant Pepper, og man skulle vel kanskje tro at det ble litt stilkrasj mellom Beatles og Mr. Young. Neil Young har jo en ganske annen måte å lage musikk på. Men det var jo så godt innøvd at man skjønner godt at de spiller denne hver eneste kveld denne turneen, og har den som siste sang. Neil Young går jo mye lenger enn Beatles når det gjelder å lage støy i overgangen fra det første verset, til det fantastiske innskuddet (Woke up, got out of bed…), for ikke å snakke om avslutningen, der Neil Young ryker alle strengene i en kakafoni av lyd. Konserten er slutt.

Arrangementet var også meget bra, synes jeg, ros til konsertarrangøren Bergen Live. Koengen er ikke det beste området å holde konsert på, siden det kan bli trangt ved inngang og utgang (i motsetning på et fotballstadion, for eksempel, der hele anlegget er laget for å håndtere sånne menneskemengder). Men her gikk det ganske så raskt både inn og ut. Det var fullt av frivillige rundt omkring som ble synlige bare når man trengte dem, for eksempel når man skulle på do eller kjøpe øl, og til det første hadde de meget smart laget en skikkelig lang renne for mannfolkpissingen. For ølkjøp hadde de briljante holdere, slik at en person raskt og enkelt kunne kjøpe opptil 10 øl til gjengen sin. Nei, dette var bra fra ende til annen.

Og om en drøy uke, er det R.E.M…

Det er litt av en konserthøst. Bob Dylan har allerede spilt i Stavanger, R.E.M kommer til Bergen, og Neil Young kommer sannelig også til Bergen. Allerede på tirsdag, faktisk. Jeg har selvsagt kjøpt billett, jeg skal selvsagt gå, jeg har selvsagt skaffet meg den nyeste platen, Chrome dreams II, og jeg hører på den hver dag, som jeg også har sjekket opp sangene Neil Young spiller på denne turneen, om det skulle være noen jeg ikke kjente på forhånd.

Om Neil Young, vil jeg gå tilbake til den gode gamle tiden i RF, Realistforeningen i Bergen, en forening som ikke hadde så mye med realister å gjøre, som den hadde med gøy og rølp og konserter og arrangementer på HULEN og Kvarteret, vi arrangerte hver torsdag og har gjort det lenger enn jeg har levd. Der stod Neil Young selvsagt sterkt, hvor er det vel Neil Young ikke har stått sterkt, og der sa en gang Martin Sognstad, var det vel han het, at han hadde ganske mange plater hjemme, og opp mot en tredjedel av dem var Neil Young. Det er litt av en prestasjon, for mange plater for en konsertbookingarrangør, som Martin, det betyr mange plater. Og det er helt troverdig 1/3 var Neil Young.

Det er mange av de store artistene som har vært produktive, og hva Bob Dylan holdt på med på 60-tallet, er det vel ingen som kan konkurrere med, verken i kvantitet eller kvalitet. Neil Young har holdt på slik hele karrieren. Han har gitt ut en til to plater i året, siden han debuterte som soloartist i 1968, og her snakker vi studioplater. Live- og samleplater kommer i tillegg, som sideprosjekt og gjesteopptredener også gjør det. Neil Young var den kreative kraften i Buffalo Springfield og Crosby, Still, Nash & Young, band som var en kolossal suksess så lenge Neil Young var med, og som forresten forble en suksess også når Neil Young forlot dem, som Crosby, Stills og Nash.

Med Neil Young er det ikke bare det at han har gitt ut plater, han har skiftet stil og retning og uttrykk i tillegg. Flere artister har eksperimentert litt i ulike sjangre, men Neil Young kastet seg med hud og hår og sjel inn i 50-talls rockpop, 80-talls synth og elektropop, country og blues på 80-tallet, etter å ha vært en forløper for grungen på slutten av 70-tallet. Han har cirka jevnt opp med lavmælte, akkustiske plater, og øs på med elektriske gitarer og tøylesløs rock. Og han har holdt dette helt opp til han nå i en alder av 63 år, altså gav ut Chrome dreams II. En sint og Neil Youngsk troverdig rockeplate, han er rett og slett en artist som insisterer på å ha noe å melde.

Jeg har jo tidligere på bloggen skrevet panegyrisk om både Bob Dylan og R.E.M. Neil Young er ikke i nærheten av å ha Bob Dylans kvaliteter på tekstene, og han er ikke i stand til å lage spennende melodier og arrangementer, som R.E.M, men Neil Young har det at han bare gir på 100 % samme hva han lager og holder på med, og i rock og herlig støy er det ingen som kommer opp mot ham. Og de lavmlælte sangene hans er jo riktig søte og såre, i all sin enkelhet, som for eksempel klassikere som Helpless, After the goldrush og Mellow my mind, men også mindre kjente perler som Birds, Running dry og min store favoritt “I’m wonderin” (i 70-talls versjonen, vel og merke).

Neil Young har også laget så mange sanger av typen “(When you’re on) the loosing end”, “To far gone” og “Dreamin man”, for ikke å snakke om “Computer age”, “Mother earth” og “Old king”, at han er fritatt for å gjøre noe pinlig. Han slipper unna med alt, og kan gjøre hva han vil.

Som jeg har skrevet før, er Neil Young han jeg ville trukket frem om jeg var tvunget til å nevne et idol. Det er mange, mange, mange plater å anbefale, og konsertopptakene offisielt utgitt og sirkulerende på nettet er både musikalske og til og med humoristiske opplevelser Neil Young er alene om. Hør for eksempel Accustic Young, fra 1976, eller se Neil Young i Berlin på 80-tallet. Han har der nettopp gitt ut kritikerslagten “Trans”, og spiller sanger derfra, sammen med praktverkene “My, my, hey, hey”, “Like a hurricane” og nevnte “After the goldrush”. Neil Young er sjenert, men innlevelsen er upåklagelig, og innlevelsen til gitarist Nils Lofgren er et humoristisk studium.

Dette er den andre Neil Young konserten jeg ser. Den første så jeg på Kalvøye på 90-tallet. Da måtte jeg dessverre gå før konserten var slutt, noe jeg har angret på resten av mitt liv. De jeg satt på med, kunne bare reist hjem til Rogaland uten meg. En Neil Young konsert forlater man ikke.

Nå får jeg altså sjansen igjen. Svorne fans kan sjekke disse nettsidene her: http://hyperrust.org/, for gitarakkorder, ingen over, ingen ved siden, og her: http://www.sugarmtn.org/years/08nysets.html og her: http://www.rustradio.org/chart.php?tour=euro2008p2, for en ide om hva han kommer til å spille. Så er det bare å håpe på all slags vær.

I dag er dagen for feiring av nok et vellykket semester. Det begynte så vidt jeg husker i 2001, da jeg virkelig også hadde noe å feire, jeg hadde etter en eventyrlig sluttspurt blitt ferdig med hovedfaget mitt i historie. Martin og jeg tok med oss to liter vin, og litt biffkjøtt og overdådig tilbehør, og gikk til topps på Ulriken, og ble der utover natten. Siden har vi gått hvert år, og alltid med et selvsagt mål om at årets tur skal overgå den forrige.

Erfarne som vi er slike turer, vet vi at det vi alltid savner mest utover kvelden slike turer, er mer vin, og fra to liter er det jo mye å gå på, år for år. Vi har også utvidet med bedre lunsj, dessert, snacks og stadig dyrere biffkjøtt og marinade. Følelsen av overflod er viktigere enn selve overfloden, det skal ikke mangle på noe, og man skal alltid ha følelsen av at det er mer å ta av. Sånn er det av og til.

De hadde meldt kraftig regn, men det har jo ingenting å si for oss, vi fikk forresten sol og skyfritt, og varmere enn ventet, men turen gjennomføres ordentlig uansett. De to første årene var det strålende solskinn og helst for varmt, siden har vi hatt regn hver gang. Det har ingenting å si.

Nå går jeg.