En virkelig mislykket skitur

 

Først en liten detalj, jeg har funnet ut at jeg kan bestemme “tidsstempelet”, som det heter, selv, og dermed ikke trenger å være bundet av når jeg poster innlegget, slik jeg har trodd. Jeg er historiker, og vil ikke rote for mye med dette, det som er skrevet den dagen, skal postes den dagen, og sånn skal jeg ha det. Men i dag bestemte jeg meg for å gjøre et unntak, og plasserte månedens film, som jeg jo uansett ikke klarer å få til ennå, til den eneste dagen i måneden hvor jeg ikke hadde postet noe, det vil si 14. mars. Der står det nå en kort, morsom tekst om problemene, og vil komme en kort, morsom film der jeg leser opp teksten “Eivind ligger på sofaen”. Med det får jeg ryddet plass til dagens skitur, som ble så mislykket, at det ikke ble noen skitur i det hele tatt.

Jeg og min venn, Martin, har faste rutiner for skiturene våre. De går til Kvamskogen, og de går med buss, og det er alltid om søndagene. Vanligvis går sesongen frem til påske, der min venn, Martin, tar skiene hjem til Sandnes og lar dem stå der. Siden påsken kom så tidlig i år, og vi bare fikk tatt en eneste skitur før den, og den attpåtil var i regnvær (forresten, det siste der, har nullnix å si), så bestemte vi oss for å forlenge sesongen litt og ta noen turer også etter påske. For eksempel i dag.

Tekstmeldingene frem og tilbake er enkle: “Jeg kommer kl 1100, du ordner middag, jeg ordner resten” og greit. Og vi spøker alltid litt med at vi forventer at vi kommer presis, og at vi straks er klar, og jeg fikk denne gangen også med at jeg forventet han ikke tullet og tøyset med å stille klokken, eller trengte å pakke eller noe sånt, da jeg kom, presis, og kort og konsist svar. Jeg er sånn noenlunde i seng i går, og kommer meg opp kl ca kvart over åtte, gammel tid, kvart over ni, ny tid, og rekker søndagsfrokosten med egg og rundstykker og te, og lage kakao, og det ene og det andre, og det blir jo litt travelt, etterhvert, og det er alltid så mye å pakke, og det er det ene, og det andre, vi har alltid pølser til middag, men hva om vi ikke har det i dag, jeg må ha med talrikslådaen, men den finner jeg ikke, den leter jeg etter, finner den ikke, jeg slutter å lete, finner en annen tallerken, finner bestikk, det tar tid, det tar tid, og det er det ene, og det er det andre, og jeg har jo te, jeg liker ikke å helle ut te, men jeg må jo pusse tenner, og det er så mange ting å tenke på, og aldri kan jeg gå, aldri kommer punktum.

Så går jeg, vanligvis pleier jeg som jeg nettopp skrev i en tidligere post, at jeg vanligvis kommer meg ut når jeg skal være fremme, denne gangen kom jeg meg ut litt etter, altså litt over elleve, og jeg hadde ikke med penger, og måtte ta ut penger på veien, og det gjorde jeg, og jeg hadde ikke med klokke. Men det skulle gå greit, bussen går halv tolv, og det er bare bort til bystasjonen. Og min venn, Martin, er sånn noenlunde klar da jeg kommer, men jeg må opp en tur å se litt, avtale litt, er det noe ekstra, vann, kanskje? litt sånn, så går vi, og heller ikke han har klokke. Klokken over Dickens på torgallmenningen er 1121, det er god tid, vi kan gå rolig.

Ved Lundegårdsvannet bygger de bybane, og det må vi gå rundt, vi må gå litt klønete rundt, og vi går og snakker og diskuterer, han studerer jo pedagogikk, hva i all verden driver han med der, det har vært påske, jeg har vært i bryllup, det er litt av hvert å diskutere, så kommer vi til bystasjonen, det er ett minutt igjen, vi må kanskje løpe litt, jeg har ikke klokke på meg, det går sikkert bra, vi har vært verre ute enn dette, han løper litt, jeg også, men ikke sånn at det blir stress, ikke sånn at vi rekker bussen. Ikke sånn at vi rekker bussen. For i det vi kommer ut på plassen, går bussen, vi ser at den går, rettere sagt, han ser det, og løper etter, mens jeg tar dette helt med ro, og tror at dette jo ikke kan være sant, vi skulle jo til fjellet denne dagen.

Velvel, virkeligheten talte jo her sitt tydelige språk. Bussen var gått. Men er det noen som ikke mister hodet her på denne planeten, så er det vi, hva skal vi gjøre nå er et helt greit spørsmål. Vi står fullt pakket for skitur, alt er klart for skitur, skitur må det bli, men er det umulig, så er det umulig, er det mulig, ordner vi det. Neste buss er uaktuell, andre busser er uaktuelle, eneste muligheten er hvis vi kan ta et tog til Arna, og ta igjen bussen der, det er teoretisk mulig, siden toget går gjennom Ulriken, mens bussen kjører rundt Åsane, hvis toget går nå med en gang, går det fint. Så vi går for å ta toget, der neste tog til Arna går 1205, altså for seint. Det er fordømt, det er fordømt.

Og det bringer meg minner om en annen og langt verre situasjon, da jeg skulle på intet mindre enn et stevnemøte, jeg hadde truffet henne på en fest og fått henne straks med til Voss med en gang, slett ikke verst, slett ikke verst. Og jeg skjønte jo det var spesielt viktig å rekke toget nå, det var veldig viktig, så jeg måtte beregne å være på stasjonen klokken 1115, når toget gikk 1130, så jeg kom meg hjemmefra klokken 1115, og var på stasjonen klokken 1130, da toget gikk. - Vi rakk det akkurat, sa jeg med et smil, mens hun stod og ristet på hodet og toget gikk. Det der ble et veldig godt blide på hele vårt forhold, akkurat sånn gikk det også.

Men det var mange gode år siden. Nå var det jeg og min venn. Vi holdt som alltid hodet kaldt, men i denne situasjonen hjalp ikke engang det, det var jo ingenting vi kunne gjøre. Vi sjekket toget til Voss, det gikk kl 1300, som det også gjorde den gang for mange gode år siden, vi så opp mot byfjellene, nei, nei, det var regn, det var bart, til og med på Ulriken var det bare flekker av snø, og hvis ikke engang banen gikk, som vi ikke riktig visste, ville det bli veldig langt å gå, bare for å bevege seg lite grann frem og tilbake på flekkene vi eventuelt fant. Skituren var en tapt sak. Og jeg som sprang så tappert opp Stolzen fredag, i snø vi kunne gått på ski i som bare det, slik er vestlandsværet, slik er vestlandsværet, og nå stod vi der altså med ski og pakning, men uten transportmuligheter til steder med snø.

Så da var det ingenting annet å gjøre — eller det var selvsagt mange andre ting å gjøre, men vi gjorde ingenting annet, enn å gå hjem til ham med skiutstyret hans (og mitt - vi prøver igjen neste søndag), og så til meg der det står fire gitarer (hvorav én er hans - han tok den ikke med sist), og dem spilte vi på, dem spilte vi på. Nistepakken, sjokladen og appelsinen spiste vi, da det var middagstid, kokte vi pølsene vi hadde planlagt, og serverte dem med pølsebrød, ketchup og sennepp, som planlagt, som planlagt. Og klokken 1850, da bussen skulle gå fra Kvamskogen, spilte vi to avslutningssanger (Driver 8, Don’t cry no tears, Barestool blues, Pop song 89 og Swan, swan hummingbird - akkurat to, som dere ser), og så gikk han.

Dette er hva jeg kaller en virkelig mislykket skitur. Men til virkelig mislykket å være, var det helt greit.

Nye oppdateringer om bloggen

 

Jeg har nå blogget i tre måneder, én måned mer enn forrige gang jeg la ut noen oppdateringer. Siden den gang har antall besøk noenlunde stabillisert seg på det som var mitt mål, 30 stk per dag. Det er et fint tall, det var det vi pleide ha plass til på forestillingene våre da vi spilte teater med Teaterskapet og Salen teater som vi het. Vi klarte riktignok aldri å fylle opp disse 30 plassene noe særlig, snittet pleide være 15 stk hver gang, til gjengjeld var disse 15 riktig fornøyd og hadde vært med på noe spesielt. En litt søt eksklusivitet, kan man si, i og meg at det aldri var noe bevisst ønske fra vår side, vi ble bare eksklusive fordi vi ikke greide å være noe annet.

De fleste som kommer innom, kommer inn til startsiden og sjekker ikke de enkelte postene. Det ser jeg ved at tallet for besøk på de enkelte postene, ikke er i nærheten av å komme opp mot antall treff på selve bloggen. De fleste som leser enkeltposter, er gjester som har søkt på Google eller en annen søkemotor etter emner jeg skriver om, og så har de klikket seg inn på siden min på akkurat den posten. Derfor er nå som sist Polen-posten den mest populære. Den får mest treff i skoletiden, noe som tilsier at det er elever med prosjektoppgaver som finner frem - og tar jeg ikke feil, er oppgavene gitt i forbindelse med skoleturer. Det forklarer hvorfor Polen-posten er så mye bedre besøkt enn tilsvarende om Kiev. Skoleklasser reiser ikke til Ukraina.

Allright, her er listen som den ser ut akkurat nå

Polen	86
Språkskole i Hviterussland	48
Tidlig påske!	35
Åpen blogg!	33
Tone Sivertsen - 30 år	29
Bobby Fischer (1943-200	28
På tur til Brekko	25
Skoletur 2008	24
I will survive	22
REM - Konsertbilletter	19

Det er jo kjekt å se at “Tidlig påske” har slått seg opp, det kommer nok av at mange var ute etter hvorfor påsken kom så tidlig i år, men det gav jo ikke min post noe svar på. Jeg skrev bare om at nå var påsken kommet til meg. En annen nykommer er “Tone Sivertsen - 30 år”, noe som ganske enkelt skyldes at posten inneholder et dikt, og mange har søkt etter “Dikt + 30 år”. Så det er jo litt komisk, diktet jeg skrev der, har jo ingenting med å fylle 30 år å gjøre. Forresten, en annen mulig teori her, er at min søster Tone selv er ivrig på besøk på denne siden for å få sin egen post høyere opp. For hennes familieblogg er den lenken som får mest treff hos meg, og “Tone Sivertsen” er til og med blant de mest brukte søkeordene for å finne frem til siden min. Så hun står kanskje på, for å komme til topps overalt. Hilsen til henne, hun er en fin søster å ha.

Og så har vi turen til Brekko, en annen påskepost som har gått rett inn på listen. Her er mange av treffene fra folk som har søkt etter “Brekko” og “snø”, i tillegg til at blogger med kommentarer alltid får mer treff, siden man på klikke på posten (og få den registrert) for å lese kommentarene. Siste nykommer er R.E.M konsertbilletter, og det er jo klart, det er stadig noen som søker etter dette. For øvrig var 10 plassen delt mellom denne, og Fra en leilighet i Kiev, som også fikk 19 treff. Dette er etter min mening en langt bedre post, og nå er jeg over i det jeg tenkte å spe på med i disse bloggoppdateringene.

Det er nemlig slett ikke de 10 beste postene som er best besøkt. For eksempel “Åpen blogg” oppe på fjerde plass inneholder knapt noe som helst, og får bare treff fordi jeg nevner Magnus Carlsens blogg i den. Jeg nevner nå de fem beste postene, i forhold til besøket, eller de mest underbesøkte postene, de som best fortjener bedre besøk. Da har jeg nevnt “Fra en leilighet i Kiev”, som sammen med alle Kiev-postene er skikkelig bra og lite besøkt, finn bare frem til dem. Jeg vil særlig nevne På landsbymuseet Pirohovo, med bare to registrerte treff, og en praktpost. Ellers må jeg ta med den historiske gjennomgangen jeg nevnte, Kiev (en historisk gjennomgang). Den skal jeg også pusse opp litt, slik at jeg ikke blir beskyldt for å fremheve Polen mer enn Ukraina, jeg liker jo Polen, men de snakker ikke akkurat russisk der. Og for meg er det argument godt nok. Påsketurene jeg har lagt ut er helt greit besøkt, men Dårlig kuling er av samme kategori, og langt dårligere besøkt, uten at det skal være noen grunn til det. Det er hytteturen til Ljosanbotn. Til sist en av korttekstene, og da velger jeg meg Tale for det nye året, som jo er en riktig nyttårstekst, men som jeg også synes er riktig fin.Til den finnes også en film, jeg altså fortsatt ikke klarer å legge ut skikkelig.

Så det var det. Underveis har jeg gjort noen små endringer på bloggen, enten direkte i postene eller i organiseringen av dem. I flere av postene har jeg lagt ut nye bilder, særlig “Språkskolen i Hviterussland” er forbedret av det. Jeg har tenkt det, at da vi drev med teater, så skrev jeg tekstene og komponist Jan Erik Mikalsen komponerte musikken, og han fant musikere på Grieg-akademiet for å fremføre dem, og sceneografien ble laget av folk fra kunsthøyskolen, kunstakademiet eller arkitektskolen, alt ble kort sagt laget av oss, og det likte jeg godt. Jeg bestemte meg derfor plutselig en gang for at jeg skulle slutte å legge ut ting her, som det ikke er jeg som har gjort. I praksis vil det si, at jeg skal slutte å søke på Google etter bilder for å illustrere det jeg skriver om. Første posten etter det prinsippet, var Kaffens historie. Ingen stjeling fra meg, der.

Ok, det var det for i dag, og oppdateringene for denne måneden. Nye poster hver dag eller nesten hver dag vil fortsette en god stund ennå. De nærmeste dagene venter et nytt forsøk på film, litt oppdateringer om reiseplaner fremover, Europa sett gjennom en kopp kaffe og en gjennomgang av REMs nyeste plate, Accelrate, bare for å nevne noe. Så velkommen igjen, og takk for besøket!

Litt oppdateringer om bloggen

Jeg har nå blogget i nesten to måneder, og etter hvert lært litt. Jeg ser at de som er inne på sidene mine, omtrent ikke klikker på noen ting. Det er altså ikke noen som benytter seg av kategoriene jeg har laget ved siden av, der alle bloggposter av en enkel type enkelt kan finnes frem til. Så for dem som bare er interesserte i tekstene mine, kan dere trykke på “Forfatterliv”, og så får dere førsteklasses korttekser hver eneste uke. Disse tekstene er forresten alltid skrevet samme dag som de blir postet. Så når “Tiden går” ble postet 21. februar, så ble den også skrevet 21. februar, og det i år 2005, som det står under. Det vil si, det var da førsteutkastet ble skrevet, og så ble teksten skrevet ferdig utover året. Februar er for øvrig ved siden av juli den labreste måneden, jeg har ikke mange tekster å velge mellom, så neste kommer akkurat på skuddårsagen, 29. februar, og er fra (prøv å gjett!) 2004.

Jeg så også at antall besøk gikk noe ned mens jeg var i Kiev, noe som betyr at det nok er en del skoleungdom og andre som arbeider med forskjellige slags oppgaver, og søker seg frem til de faglig relaterte postene mine. Det viser også hvilke poster som er best besøkt. Her er listen

Polen	46
Språkskole i Hviterussland	33
Åpen blogg!	29
Bobby Fischer (1943-200	20
Fornemmelsen av en sau	15
Skoletur 2008	15
Kaare Skagen	14
I will survive	14
Travle dager	12
Mye å lære

Det var jo artig, der kom jo tallene og statistikken med også. De best besøkte postene har sin forklaring. For å bli registrert, må de bli aktivt trykket på, og de fleste gangene skjer det gjennom søk på Google. De øverste postene har der flere ord med muligheter for treff. For de som bare finner seg frem til hovedsiden hver gang, så blir ingen enkeltposter registrert. Jeg har derfor lurt litt på om jeg skal vise bare deler av tekstene på forsiden, slik at alle må trykke på tekstene de vil lese. Jeg vil da se hvilke tekster folk er interesserte i. Men jeg har ikke gjort det ennå, fordi for det første, så prøvde jeg, men klarte det ikke, og da er det ikke nødvendig med noe for det andre.

Ellers har jeg også funnet at tagsene jeg bruker, ikke gjelder bare for min blogg, men for alle bloggene i hele wordpress-systemet. Det gjør at jeg nok kanskje må endre litt på tagser og kategorier jeg bruker, slik at det blir enkelt og greit å finne frem, og at de som er interessert i det jeg skriver om, finner frem til bloggen.

I går kom jeg altfor tidlig til flyplassen i Kiev, fire timer for tidlig, faktisk. Det er i overkant, og stikk i strid med hvordan det pleier å være for meg. Til gjengjeld kom jeg kritisk for sent til overgangsflyet i Amsterdam, det var virkelig kritisk, han som skulle overta plassen min, var faktisk på vei inn i flyet, og måtte snu, da jeg kom løpende. Så det var på hengende håret. Detaljene skriver jeg om i en omfattende flyplasspost i morgen. Jeg fikk også tid til å skrive en rekke nye poster, der på flyplassen i Kiev. Så det ser ut til at jeg kan holde frem med omtrent daglige oppdateringer en god stund ennå. Tett i vente er en flott tekst om Europa sett gjennom kaffe, og en oppfølging til den første kommentaren fra en som ikke er i familien. Hun kommenterte Bobby Fischer-posten, og la til og med ut link på bloggen sin. Som takk venter en ny post, om en annen sjakkspiller, som virkelig var en fighter og som slett ikke har trukket seg tilbake slik Fischer gjorde, til tross for at denne sluggeren er mange år - eldre!

Как по-русски говорить - пока!

Travle dager

Jeg tenkte egentlig å poste litt flittig i januar, for å få bloggen skikkelig opp og i gang, men de siste dagene har det rett og slett vært for travelt. Stand up-opptreden onsdag, samtidig som karakterene skulle settes på skolen, ble litt mye. Og for virkelig å presse tiden, avholdt jeg to prøver mandag og tirsdag som begge måtte rettes innen onsdag, slik at de kunne telle med denne terminen. Det ble som sagt litt mye.

Og stand up og karaktersetting er jo to vidt, vidt forskjellige ting, så det ble litt av en omstilling da jeg etter å ha sittet og rettet og forberedt og jobbet på skolen til bortimot fem, kommer hjem og skal skrive en festlig stand up. På toppen av det hele røk internett ut tirsdag, og jeg måtte bruke feite 45 minutter for å komme inn igjen. Og de feite 45 minuttene er ingenting i mot tiden som gikk tapt i irritasjon, først over at nummeret til kundeservice selvsagt står på internett, som jeg da ikke har, så over at det står såpass uklart at det ikke er så lett for min kjære mor å finne det, når jeg ringer hjem for å spørre om hjelp, dernest over den fordømte pausemusikken de spiller mens jeg får vite jeg er nummer 16 i køen. Det tok sin tid, tok sin tid, og når jeg endelig kom gjennom, var det litt av hvert å gjøre med omkoblinger og den slags, noe som aldri er lett i mitt hus, men som nå var enda mye vanskeligere på grunn av det ekstra rotet med den umonterte stolen som står provisorisk og stenger, der. Men det gikk altså til slutt, og det var ikke det jeg skulle snakke om , det var stand upen.

Søndag begynte jeg å skrive på det, ulikt de andre lager jeg nytt manuskript hver gang. Det faller meg nokså lett, og til stilen jeg har og måten jeg gjør det på, så er det ikke så krevende å finne på nytt materiale, som det er for dem som må dikte opp vitser og finne på punchlines hver gang. Jeg har nå en gang min slentrende metastand-up, som ikke engang vil fungere om det blir for striglet. Det passer seg for meg å gjøre alt for første gang, så også denne gangen. Problemet var bare at det gikk litt trådt med å lage manuskriptet, starten var bra, men så gled det liksom ut i blødmer og halvmorsomheter folk bare ville ledd av for å være høflige. Og sånn var det søndag kveld, mandag kveld, og til og med tirsdag kveld, da jeg satt henimot to, fordi jeg tenkte det ville være katastrofe å måtte lage det ferdig mellom jobb og show. Jeg hadde det jeg kalte en løsning, noe jeg kunne gjøre hvis jeg ikke fant opp noe mer, men jeg skulle gjerne ha funnet opp noe mer.

Nåvel, jeg får skjære gjennom, det var selvfølgelig ikke snakk om å finne opp noe mer onsdag ettermiddag når showet skal være onsdag kveld. En tommelfingerregel er jo alltid å lese gjennom det man skriver to ganger, i to forskjellige stemninger, og helst gjerne flere, men to stemninger rekker man ikke en ettermiddag, så jeg måtte gå for alternativet jeg rett og slett fryktet. Jeg pusset og redigerte på det helt frem til åtte, hvor jeg skrev det ut, på vei bort til lokalet (Rick’s) pugget jeg på det, og jeg var som vanlig glad for at jeg ikke skulle aller først på scenen, men fikk tid til å pugge og øve litt der borte også. Det gjorde jeg, og det satt som et skudd, pang. Særlig den historien jeg var mest nervøs for, og som er en omskrevet korttekst som heter Cognac, og den vil bli lagt ut her på bloggen til korrekt dato, som er til høsten en gang.

Jeg har også fått nye stand up datoer. 7. mai i Bergen er sikker, og sannsynligvis vil jeg også opptre på humorfestivalen i Stavanger fra 4 til 7 juni. Det blir gøy, der må dere komme, alle dere fiktive lesere som jeg liker å kalle dere. Jeg skal også prøve å få lest opp noen tekster her og der, slik at jeg får oppfylt mitt gamle mål om en opptreden i uken. Det må være såpass. Programmet til Stand up Bergen finner dere forresten her: http://www.standupbergen.no/?vis=289.

Til slutt - i en sedvanlig lang blogg - nyheten om at sjakklegenden Bobby Fischer er død. Dette er jo ingen sjakkblogg, men akkurat Bobby Fischer er såpass spesiell at dere alle kan glede dere til en finfin post om ham i morgen. Det er jo sjelden jeg får sagt noe om alt jeg vet om sjakk. Bildet er fra den legendariske kampen om VM-tittelen mot russeren Boris Spassky i 1972, kampen som gjorde selv dem som ikke er interessert i sjakk, interessert i sjakk.

Mye å lære

Posten i går ble visst en mastodont av en tekst. Opprinnelig var det en fin tekst med bilder og avsnitt og greier, men når jeg limte den inn, forsvant bildene og avsnittene. Det endelige produktet var nok ikke så leservennlig, selv om innholdet etterlot lite tilbake å ønske. Jeg kan si nord-trønderne som var med, var Svein, Anne, Torbjørn og Oddny, og at altså Tone var fra Oslo. Jeg satte på navnene deres på billedteksten på posten fra dagen før, men jeg vet ikke hvor billedteksten blir av. For de som er interessert i å bli med på dette kurset til neste år, er hjemmesida her: http://www.ntfk.no/VisNyhet.asp?Id=3048.

Jeg har nå kommet opp i et tresifret antall besøkende, og det er ikke verst før bloggen er kommet ordentlig i gang. Mange av besøkene er sendt fra min søster Tonje, som ikke holdt igjen når hun skulle omtale min blogg på sin blogg. Hennes blogg finner dere på lenkelisten til høyre, og den er med respekt å melde den beste av familiebloggene.

Siste å si for i dag, er at jeg nok kanskje må lage en ny blogg hvis jeg har tenkt å mene alvor med skolestoffet. For eksempel skriver Aftenposten onsdag en leder, der de etterlyser at lærerne engasjerer seg mer i skoledebatten. Overskriften er “Arrogante ledere og svake lærere”, og ønsket om provokasjon lyser lang vei. Det handler blant annet om NHO-konferansen, der det var bred enighet om at skolen var viktig og viktigst av alle var læreren, men så var det ikke en eneste lærer til stede på konferansen.  Og så tar Aftenposten med et spørsmål om “hvorfor vi lærerere finner oss i å være på bunnen i samfunnshierarkiet”, og at vi må bli “aktive og offensive i debatten” og “kreve vår rett”. Og jeg leser denne kommentaren, og jeg blir provosert som de ønsker.  Og jeg får lyst til å skrive dem et leserbrev og forklare et par ting, men jeg kan ikke drive å skrive leserbrev hver gang jeg leser om noe som provoserer meg. Og her på bloggen, vil et tilbakeslag miste litt av sin slagkraft, siden det står så mye annet rart her, som ikke passer seg en provosert lektor. Derfor vil det nok kanskje ende opp med at jeg lager en egen lektorblogg.

For ordens skyld - siden jeg er i gang - hvor i all verden har Aftenposten funnet ut at lærerne ikke er aktive i debatten? Så vidt jeg kan bedømme, er det ingen annen yrkesgruppe som har så mange leserbrev om egen arbeidsplass, som lærerne. Vi prøver å skrive kronikker også, men de er vanskelige å få trykket, når man ikke har et kjent navn eller en finere tittel. Hvilken debatt har Aftenposten funnet, hvor vi ikke er med? Jeg skriver, snakker, forbereder hva som helst, gjør hva som helst, jeg har aldri en gang takket nei, når media har kontaktet meg, og lurer på hvilke lærere som har det?

Aftenposten skriver at lærerorganisasjonene bruker dyrebar tid på indre konflikter, i stedet for det som er skolens felles anliggende. Til det er å si at disse organisasjonene har mange hensyn å ta når de uttaler seg. De har først og fremst medlemmene, og medlemmenes arbeidsvilkår, og er nødt til å tenke på at mange sliter seg helt ut på arbeidsmengden og alt stresset, samtidig som lønnen er langt lavere enn grupper vi kan sammenligne med i inn- og utland. De må også ta hensyn til skolelederne, som legger ganske strenge grenser for hva det er lov å kritisere, og hvordan kritikken skal være utformet. Lederne våre gjør en god jobb som klarer å manøvrere i dette terrenget. Men det er nok flere blant fotfolket enn jeg, som ergrer seg over uttalelser som mer handler om taktikk og posisjonering til lønnsoppgjør, enn hvordan det egentlig er å arbeide i skolen.

Til sist vil jeg si for min egen del at jeg ikke ser så stor grunn til å delta i den offentlige debatten nå, som før. Jeg er godt fornøyd med det som nå blir sagt, og for dem som mener det samme som jeg, er Pisa-resultatene det beste som kunne skje. Skolen har altfor lenge prioritert dilldall fremfor skikkelig læring, pedagogikk har vært viktigere enn fag, lek viktigere enn arbeid, trivsel viktigere enn kunnskap og fine ord på planer viktigere enn hva som foregår i klasserommet. Jeg mener å se at vinden har snudd lite grann, og at vi i stedet for å kreve ro og orden og fokus på det faglige i det offentlige, nå kan gjøre det i klasserommet. Det gjør i hvert fall jeg.

http://www.aftenposten.no/meninger/leder_morgen/article2185989.ece

Og så fikk jeg en lang bloggpost enda en gang.

Åpen blogg!

I dag åpner jeg bloggen, det vil si, jeg sier fra at den finnes. Den er fortsatt under utarbeidelse, og fortsatt en betablogg, men nå vil det altså kanskje komme lesere. Velkommen!

 Jeg benytter samtidig anledningen til å legge til to nye blogglenker, den ene til sjakkspilleren Magnus Carlsen, den unge helten som nettopp fylte 17 år, og likevel spiller helt i verdenstoppen. Bloggen blir skrevet av hans far, Henrik Carlsen, og er interessant på flere måter. Riktignok tror jeg ikke så mange sjakkspillere vil finne frem til bloggen min, og de som gjør det vil helt sikkert ha hørt om denne bloggen fra før, men dette er nå likevel en blogg jeg besøker, og derfor tar jeg den med. Den andre bloggen er til forfatteren Olaug Nilssen, jeg ser hun har ikke oppdatert på en stund nå, men jeg har lest riktig mange av bøkene hennes, og bloggen står ikke særlig tilbake for dem, så - vær så god.

 I morgen lanserer jeg to nye kategorier, skole og reise, og vil poste en flott tekst om min språkreise til Hviterussland og Ukraina i sommer. Den er egentlig skrevet for Lektorbladet, og er derfor gjort litt skolepolitisk, samtidig som den handler om hvordan det er der nede og hvordan jeg hadde det.

Velkommen tilbake!

Oppdateringer

Det ser ikke ut til at jeg finner ut helt hvordan bloggen min skal være ennå, så den vil nok forbli en betablogg en stund til. I dag fant jeg ut litt om hvordan jeg lager forskjellige “widgets”, som det heter, på høyresiden, men jeg har ikke funnet ut hva alle sammen er, eller hvilke som er vits i å ha med. Jeg har heller ikke funnet ut helt forskjellen mellom kategorier, tags og sider, ikke sånn at jeg kan bruke det skikkelig til min fordel. Og jeg har langt fra kommet dit hen at jeg har bestemt meg for hvilket utseende som er best, så inntil videre bruker jeg denne standarden. Jeg skulle også like å fått korttekstene i en mer innbydende skrifttype, sånn det er nå er de jo mindre og vanskeligere å lese enn de vanlige postene, de skal jo liksom være kremen da.

Men allright, jeg ser jeg har fått 6 besøk uten å ha gjort noe som helst for å gjøre siden mulig å finne, jeg har til og med selv litt problemer med å finne den på Google.  Kun når jeg skriver “Eivinds betablogg”, klarer jeg det, og hvem skriver det tilfeldig? Det er som i gamle dager når vi satte opp teaterstykker, det var alltid en stor overraskelse når det dukket opp folk vi ikke kjente eller ikke visste om på forhånd. Hvor kom de fra? spurte vi oss alltid. Takk skal de ha uansett.

I morgen åpner bloggen for alvor. Da skal jeg si fra og legge ut noen lenker. Vær velkomne alle som finner frem. Neste korttekst blir forresten lagt ut 20. januar, den er skrevet i 2006 og heter “En knyttneve” og er riktig fornøyelig. For dem som befinner seg i virkeligheten, og også er litt interessert i den, så har jeg fått stand up-dagene mine for i år. Det er nå på onsdag den 16. januar, og onsdag 9. april, begge deler på ricks og begge deler cirka 10 minutter som en av flere fra Stand up Bergen. Sjekk hjemmesiden http://www.standupbergen.no/. Velkommen, velkommen.

Nye lenker

I dag har jeg fått ordnet det til så jeg har fått pekere til andre bloggere. Litt tilfeldig er de delt opp i to, den ene gruppen går til familien, den andre til blogger som er bra og om emner som interesserer meg. Foreløpig er det bare to der. Den ene er Martin Paulsen, som jeg kom litt i kontakt med da jeg undersøkte språkskole i Russland eller som det ble, Hviterussland, i sommer, den andre er Hilde Myklebust som bodde her i Bergen og drev med amatørteater og studier som vanlige folk, men som helt ulikt oss andre skjøt fart og ble forfatter og gårdbruker. Hennes blogg er veldig fin om livet i Syltdalen, hun har jo et liv det er verd å blogge om og et språk godt nok til å gi ut bøker. Den kombinasjonen holder mål. Bloggen til Martin Paulsen er mer for de spesielt interesserte, men for de som er spesielt interesserte i Russland og de gamle Sovjet-statene, er denne bloggen den beste.

 Så vil jeg legge ut flere lenker etter hvert.