Marte gifter seg!

Ossetia får vente, i dag gifter min venninne Marte seg med sin Hernan fra Chile. Hun fant ham i Santiago, da hun var på en av sine mange, lange reiser til Sør Amerika, i forbindelse med studier eller i andre forbindelser som gjorde at hun klarte å få reise dit. Så endte den ene historien riktig lykkelig.

Jeg traff Marte på slutten av 90-tallet, da hun kom til Bergen for å studere, og snart begynte i Studentteateret immaturus. Det var akkurat i den perioden hvor jeg hadde begynt å gjøre det bra der, jeg var leder i teatersportgruppen, og var med i lørdagsopertørene, og hadde rolle i Forholdsregelen, der Marte kom inn som sufflør. Den første tiden var Marte sufflør hvert eneste semester, et hat trick med 6 personer søker en forfattern, Forholdsregelen og vanvittige ting skjer. Hun begynte også med teatersport, akkurat i tide til å bli med utbrytergruppen vår, Trang trikot, og spille teatersport på News i Bergen hver mandag. Samtidig ble Astrid leder for lørdagsoperatørene, og det var et nokså tett miljø her, med teatersport, hovedproduksjon og lørdagsoperatører. Marte og jeg ble rett og slett riktig gode venner. Martes venninne, Ingrid, som hun bodde sammen med, må også nevnes her, Ingrid og jeg dannet Teaterskapet, som siden ble til Salen teater, altså den halvprofesjonelle teatertruppen vår. Marte var midt i sentrum eller rett i utkanten av alt mulig.

Siden har Marte vært kilden til riktig mange av vennene jeg har. Når jeg regner etter, og teller med venners, enner, så blir det riktig, riktig mange venner. Hun flyttet sammen med Ida, Maren og Elin i hvert fall, og Erna Synnøve selvsagt, som alle sammen er blitt så gode venner at jeg fortsatt har noenlunde kontakt med dem, selv om de bor i forskjellige byer, eller som Erna, rett borti gata her. Vi var også et flott miljø, som alltid ble samlet hver gang Marte kom på besøk over fra Oslo, som hun flyttet til, og vi lovet hverandre at vi skulle treffes også uten Marte, noe vi aldri har klart særlig bra. Det er Marte som er limet.

Og nå gifter hun seg med Hernan. Jeg traff ham bare lite grann da jeg forrige gang var i Oslo, og stakk innom på besøk for vafler, så vidt jeg husker. Han virket som en riktig fin type, og hvem skulle vente annet, når Marte valgte ham. Bryllupsfesten blir i juni, den er satt av på kalenderen, og det blir en heidundrende fest eller selskaplighet eller hvilket ord hun nå vil foretrekke, med Marte som alltid som den selvsagte kjernen. Det er kjekt hun av og til samler oss i festligheter som dette.

Til da og for alltid er det bare å ønske all mulig lykke! Gratulerer!

Og så var jeg tilbake på Ganddal

Det er bra tempo for tiden. Jeg rekker så vidt å duppe av sånn lite grann mellom dagene i alt som skjer. Fredag drakk vi all den vodkaen som var nødvendig for å holde en ordentlig gitarkveld, og en ordentlig gitarkveld holdt vi. Strenger røk, vi spilte, vi sang, og vi løste en rekke problemer både i våre egne liv og generelt i verden og i samfunnet og i alt som har noe med noe å gjøre, dessverre hadde i hvert fall jeg glemt en del av disse løsningene dagene etter da jeg våknet.

Og dagen etter var det jo ordentlig fest, da var det bryllup. Og Henriette og jeg skulle øve på noen innslag vi skulle ha, pluss at jeg skulle kjøpe noen skosnorer og et kort til gaven og det ene og det andre, det ble kort sagt litt mye, og jeg var hos Henriette klokken halv fem, når brylluppet begynte klokken seks. For sikkerhets skyld skulle jeg også være toastmaster, og for å virkelig gjøre det litt shaky, litt sånn at fyrer som jeg føler seg hjemme, så hadde Henriette også gått glipp av første tredjedel av teksten vi skulle fremføre.

Men allright, vi øvde den timen vi kunne, jeg tredde i skosnoren, knyttet slipset, det praktiske i brylluppet fikk vi ta som det kom, litt hadde vi da fått snakket, og jeg synes jo egentlig at det er ganske artig at jeg som toastmaster snakket med brudeparet om organiseringen av talene og om maten klokken halv syv, når brylluppet begynte klokken seks. Slik skal det være, da er man sikret at det blir ganske laid back. Og dette var jo et enkelt bryllup å ha det gøy i, Håkon og Kristin som giftet seg er slike fine folk, og det er jo gjerne slik at fine folk har fine venner, og det var jo egentlig bare å la tingene gå sin gang.

Det ble en flott fest der vi tappert holdt det gående så lenge det var liv og håp, og det er det jo stort sett hele tiden. Jeg vil kanskje særlig berømme brudgommen Håkon, som gikk foran med et strålende eksempel på hva det vil si å gi alt, han brant all energien som var å brenne, inntil det ikke var mer igjen og han sloknet totalt. Men han forlot ikke festen, han satt så staut i sofaen tross alle forstyrrelser og forsøk på forstyrrelser, mens det var kjekt å se hans 7-8 år gamle sønn tok opp arven fra sin far, og var helten på dansegulvet med en dans som på en gang var intenst introvert og samtidig uttrykksfull - slik jo også faren pleier å danse. Det var bare fornøyde fjes å se, og etter hvert som rekkene tyntes ut, samlet vi oss på færre og færre bord, og jeg så som gammel RFer at gamle Frode var gjest, og holdt til siste slutt, slik som jeg. På vei hjem diskuterte vi friskt hva vi nå skulle gjøre, jeg er jo en bokleser, og nevnte at jeg hadde en bok av Amalie Skram jeg måtte få lest ut, det var bare en 70-80 sider igjen, eller noe sånt, mens han som er mer interessert i film, tenkte han kunne seg rød, hvit og blå trilogien, og kanskje star wars etterpå. Sånn skal det være, offensivt og fint. Det var et kjempe bryllup, og jeg takker nok en gang Kristin og Håkon for at jeg fikk være med.

I dag morges våknet jeg av vekkerflokken klokken 1030, i seng var jeg jo seks eller noe sånt, så det var ingen sak, det var bare til å pakke og spise frokost, en enkel frokost. Pakkingen skulle også være enkel, men i pakking kommer alle mine dårlige egenskaper frem, i hvert fall mange, mange, mange av dem, jeg er elendig i å pakke, nå for eksempel, jeg skulle ta flaggruten, og jeg har for lengst lagt igjen alle viktige ting hjemme på Ganddal, slik at jeg egentlig har dobbelt opp og ikke trenger pakke noen ting. Men jeg tar alltid med noen plagg jeg skal kassere til turbruk, og noen ferske bøker må jeg jo ha med, pluss minnepenn med tekstene mine, og så har vi jo maten, og dere selv, det er jo fullt av ting, og det var bare det første jeg kom på, mens jeg pakker husker jeg på mer, og jeg går frem og tilbake i min bitte lille leilighet, surrer, jeg surrer. Heldigvis tok jeg feil av tiden båten skulle gå, og heldigvis gikk feilen i min favør. Jeg trodde den skulle gå 1200, så var det 1245, og dermed fikk jeg veldig god tid.

Og på båten satt jeg og tenkte på hvor gøy det var på brylluppet og hva jeg skulle gjøre når jeg kom hjem, og alt som har skjedd og skal skje. Jeg leste en avis jeg hadde med meget nøye. Jeg hadde artiklene til Dag Solstad og leste to av dem, et festskrift til forlagsdirektøren Solstad hadde lagt opp som et aldri så lite skuespill, postmoderne og i mente, jeg reagerte blandet da jeg leste det, men som det så ofte skjer med Solstad, tekstene blir i systemet, jeg tenker på dem, de er artige, og også dette festskriftet til 50-årsdagen, eller hva det var, var artig. Forlagsdirektøren pusset vinduene til Solsdag, og Solstad passet på at tauet ikke røk. Den andre teksten var om Kina, fra en gang Solstad var på Ibsen-seminar der, dette var på 90-tallet, 1993, kanskje, og wow, siden den gang har det jo gått 15 år, og allerede da er hovedpoenget til Solstad de veldige og omfattende endringene som skjer der borte. Jeg hadde også litt musikk, og jeg hadde litt forskjellig, det ble en fin båttur.

Og jeg blir som alltid godt tatt i mot når jeg kommer hjem til mine kjære foreldre. Det er middag med oksekjøtt og brun saus, gulerøtter og blomkål, og etterpå var det kaffe med nylagte vafler. Man er da mor. Så kom min søster Trude, med min nye nevø, Benjamin, som er like liten som overarmen min, og fullstendig harmonisk i sentrum av verden. Han ligger i de hender han havner i, og er bare tillitsfull til verden. Daniel og Sofie var også med, og etter hvert kom også mannen Lars, og for sikkerhets skyld også min andre søster, Tone, med sin datter Sara, og etter hvert også hennes mann, Torben, og sønnen Andreas, pluss også den nye hunden Whinny. Så det ble en flott velkomstkommite, og et finfint energinivå på barna.

Etterpå var det TV-titting, en tendensiøs film om Putins Russland, denne kunne jo kommet inn som god gammel propagandafilm fra den kalde krigen. Russland har noe ved seg som gjør det truende, det er det ingen tvil om, men det er mer enn nok å ta av, om man holder seg til sannheten, det er ikke nødvendig å smøre så tjukt på, som det her blir gjort. Nåvel, jeg skal ikke bruke så mye tid på det, la det bare være sagt at Stalin aldri, aldri gikk ut til folket og viste seg sammen med folket, slik den ene kvinnen i filmen påsto, i en merkelig sammenligning mellom Stalin og Putin. Ærlig talt. Og når Russland kutter gassleveransene til Ukraina, så er det selvsagt hensynsløst, men det må også med at Ukraina betaler langt mindre for den russiske gassen, enn de vestlige landene gjør, til og med tidligere østblokk-land gjør, og det må jo kunne gå an å hevde at man skal betale det samme for samme vare. Jeg mener filmen burde opplyst om dette, og så kunne seeren gjort seg opp en mening om det var rett eller galt som Russland gjorde.

Nåvel, jeg føler jeg er tilbake i klasserommet. Der er det en sikker finte fra elevene å stille et eller annet spørsmål om Russland, og jeg går helt tapt, jeg snakker og snakker i vei og glemmer helt hva vi egentlig holdt på med. Hva vi holdt på med her, var å avrunde denne posten her i kategorien “Om meg og mitt”. TV-kvelden ble avsluttet med fotballkamp, det var Juventus mot Napoli, og det gleder med å skrive denne posten og livet mitt frem til nå, i mål, ved enkelt og greit si at Juventus scoret et praktmål tre minutter før slutt, og vant 1 - 0.

Tidlig påske!

God morgen, folkens! Det er riktignok fridag i dag, men når påskeferien er begynt, blir man gjerne så begeistret at man kommer seg opp om morgenen uansett. Og for meg er påskeferien begynt fra og med i dag, sånn er livet for en lærer. Eller, sånn er livet for en lærer som meg, som har en aldri så lite grann redusert stilling og dermed fri hver torsdag, og jobber ved en skole der fredagene enten er full dag eller fri, og for meg tre av syv fredager er helt fri. I morgen er helt fri - og voila! God påske til meg.

Påsken begynte med en tur til Stand up Bergen i går. Det var klubbkveld, og våre egne Rune, Grim og konfrensier Thomas, stilte opp sammen med oslofolkene Glenn Erlend og Linda, som reiste over fra Oslo mer enn de kom derfra, i hvert fall Linda som var fra sørlandet, og Roar Brekke var også med, og en fengselsfange på permisjon det samme, hvis jeg forstod det rett, jeg kom litt sent og fikk ikke sett ham. Men jeg fikk sett de andre, og det var jo riktig gøy. Og vi fikk fulgt opp en fin tradisjon med å ta noen øl etterpå,  fra det ene stedet til det andre, ettersom de stengte, slik at jeg får benyttet fridagen min i dag, som jeg jo ikke benytter likevel, da jeg står opp, uansett. Det er Thomas, Grim og jeg som reiser med stand up Bergen til humorfestivalen i Stavanger første uken i juni, da kan Rogalandslesere komme og se oss i virkeligheten, som fortsatt overgår cyberspace selv i en helt grei blogg. De kan glede seg, Rune kommer visst også, men han skal eventuelt på usett og urørt-scenen, som jo til og med skal være på Sandnes, dit kommer jeg også, mens Thomas og Grim rett og slett ikke er kvalifisert til å være usett og urørt. De er erfarne. Thomas hadde i går stål kontroll som konfrensier og som komiker, og her skal stål kontroll leses som det er skrevet, i to ord, med pause mellom, stål kontroll, for det var det han hadde, han er sjefen, Rune er keitete morsom og utnytter til fulle sin stilling som kommunal arkivar, mens Grim har et forsprang på oss andre, da allerede navnet hans er morsomt (og litt sant).

I dag er altså fridag. Den skal jeg bruke til å skrive, til å lese, til å spise riktig mange måltider og til å drikke riktig mye kaffe. Og til å gå på innebandytrening. Siden lang tid tilbake har jeg spilt, først på mosjonstreningene til BSI på studenttreningene, siden med en gjeng fra Nordåsgrenda i katedralskolens gymsal, for to år siden meldte vi oss sågar inn i norsk innebandyforbund, eller hva det heter, Nordåsgrenda innebandyklubb, heter i alle fall vi, eller forkortet “NIBK”. Vårt mangetydige slagord er: “Vi e’ NIBK, kem kan vi slå?” spørsmålstegn eller utropstegn, det blir som oftest uttalt med utropstegn, men jeg foretrekker spørsmålstegnversjonen. I år spiller ikke jeg så mye i kampene, jeg er jo så mye bortreist i helgene når kampene spilles, men de andre har gjort en formidabel innsats, slik at vi helt ligger helt oppe i teten i den aller, aller laveste divisjonen i Hordaland fylke.

I morgen blir det skriving, lesing og riktig mye spising og drikking av kaffe. Og til kvelden kommer min gode venn Martin, han jeg var på skitur med forleden, over for å spille gitar. Vi har spilt i årevis, og gått gradene fra øl til vin til vodka. Halvparten av sangene vi spiller er R.E.M, særlig gamle R.E.M fra perioden rundt Fables of the reconstruction, reconstruction of the fables, vi har aldri hatt en session (vi kaller det alltid session, eller vi kaller det av og til session) uten å spille “Driver 8″, og en av de største seierne vi har hatt som gitarspillere er at “Feeling gravity pull”, sitter. Den tror jeg rett og slett vi er i norgestoppen av amatørspillere på, rett og slett fordi ingen andre spiller den. Og av den andre halvparten sanger vi spiller er i hvert fall godt over halvparten Neil Young, og i den halvparten etter det igjen, er halvparten og mer enn det Bob Dylan, og slik holder vi en viss orden på det. Når det gjelder øl og vin har prinsippet alltid vært at vi åpner en ny flaske etter å ha drukket opp den gamle, men for vodka må vi være mer forsiktige. Det er en sterk drikk, som jeg har gjort rede for i en tidligere bloggpost (trykk på vodka på tagsen). Der er det kun en shot i timen, og det er selvsagt på russisk vis, ikke noe blandevann eller tull, og rett ned. Det er som en rakett, alt går rett til værs, og vi spiller “Feeling gravity pull” helt uten gravitasjon, som vi snakket om på skituren, en trykkoker av boblende kreativitet holdt nede av et lokk av kontroll, altså ikke kontroll i bunn, men på toppen, og rakettkraft som bare skyver alt oppover. I tillegg er det så fint med vodka, at det blir etter hvert plent umulig for oss å huske når på timen det egentlig var vi skulle drikke, sånn at når vi regner på det i ettertid blir det alltid flere vodka enn timer. Men så tenker vi som så, at han er sivilingeniør og jeg er mattelektor, vi må jo greie dette her, og så regner vi over en gang til, og da stemmer det akkurat.

Lørdag blir det skikkelig mye spising og drikking av kaffe godt over literen. Og det blir skriving og lesing. Og det blir - fremfor alt - bryllup. Det er derfor jeg ikke har reist hjem ennå, selv om påskeferien er begynt, det er bryllup på lørdag. Håkon og Kristin gifter seg, det var dem jeg var på skitur med, skrevet om i posten “Dårlig kuling”, dere finner den ved å trykke på “skitur” eller “hyttetur” blant tagsene, den er mye for lite lest, i forhold til hvor bra den er. Det blir veldig gøy, fullt av gamle venner fra studentteatermiljøet vil komme, deriblant folk fra Oslo, jeg ikke har sett på årvis. I denne forbindelse må jeg også få sagt at jeg fikk en trivelig telefon fra min gamle, gode venninne Marte i går, hun gifter seg også, den 28. juni, med sin Hernan fra Chile, vi ante jo hele tiden at en søramerikaner ville snappe henne opp når hun reiste så ofte dit bort, og nå ble det altså virkelig alvor. Og virkelig gøy. Så nå må jeg utsette sommerferien når den tid kommer, det nytter ikke å være i utlandet når Marte skal bli gift. Men først er det altså Håkon og Kristin, det er på lørdag, og det er bare festen, de giftet seg på kort varsel i juleferien etter å ha vært samboere i årevis, og ventet med festen til nå. Endelig skal feiringslysten vår for dem få utløp.

Og søndag er det hjem. Da blir det spising og drikking av kaffe, og enda mer av de to tingene der, og mange turer og utflukter. Da skal jeg se min nevø Benjamin for første gang. Da skal jeg se leiligheten til min søster Tone som nå heter Sivertsen til etternavn. Da blir det påskeferie for alvor.

God påske!