I dag kjøpte jeg CD-plate, den siste CD-platen jeg kommer til å kjøpe på en stund. Det er rett og slett ikke plass i leiligheten, og jeg begynner å få en del musikk etter hvert. Dessuten finnes det bedre lagringsmedium enn CD. Favorittene vil fortsatt bli kjøpt på CD, mest for gammelt vennskaps skyld. Det er Bob Dylan, R.E.M og Neil Young i hvilken som helst rekkefølge. De er favoritter på hver sin måte. Men ingen av dem fikk æren å være min siste CD-plate på en stund. Den tilfaller et ganske nytt bekjentskap, jeg fikk den første platen av ham tidligere i år, den andre nå. Og flere vil det vel ikke bli kjøpt.

Det er Richard Thompson sammen med kona Linda, Shoot out the lights. Dette er den sjette og siste platen de gir ut. Jeg skal gjøre noe så sjelden som å referere til Wikipedia for historien bak platen, historien setter den i sitt rette lys. Det er en plate med rikelig anledning for å romme ekte følelser. Under arbeidet med Shoot out the lights hadde det allerede lenge vært nokså klart at ekteskapet mellom Richard og Linda Thompson gikk mot slutten. Platen er et slags ekteskaplig testamente, også.

Jeg har nettopp kjøpt platen, og kommer nettopp hjem med den. Jeg skriver med en gang førsteinntrykket, og vil fylle ut etter hvert. Til å begynne med vil det selvfølgelig bli litt overflatisk hva jeg skriver her, det vil forhåpentligvis bedre seg.

Det er en voldsom vilje i hver eneste sang gjennom platen. Sporene veksler mellom røffe og tøffe, såkalt raske sanger, sunget av Richard, og rolige ballader sunget av Linda.

Don’t renege on your love

Dette er singelen fra platen og en flott, røff start. Det er et meget drivende komp av raske trommer og en dempet basslinje som ligger bak gjennom hele sangen, og liksom jager sangen av gårde, selv om tekstlinjene blir sunget tydelig og klart. Gitaren er heller ikke liksom helt med på det raske tempoet. Det er Richard Thompson selv som synger. Renege betyr noe sånt som “gå tilbake på” eller “ta tilbake”, slik at man av og til kan ta tilbake et løfte. Så dette er tittelen sin for platen som skal komme.

Walking on a wire

Allerede i sang overtar Linda Thompson med en svært gripende sang, særlig gitt bakgrunnen den er laget i og spilt inn i. Det er ganske spesielt at Richard Thompson skriver denne sangen og denne teksten til sin kone, som skal synge den. Og hun synger den aldeles nydelig, som om også hun mener hvert ord. Tekstlinje to er for eksempel I wish I can please you to night. Det er klart dette må gjøre inntrykk etter at platen har startet med sinte Don’t renege on your love.

Refrenget er heller ikke akkurat lystig, om enn det er meget vakkert sunget.

I am walking on a wire

I am walking on a wire

And I’m falling.

Disse linjene får det sagt. Gitarsoloen og basslinjen som følger den viser at man mener det.

Man in need

Så er det Richards tur igjen. Dette er en litt raskere og lystigere sang igjen. Sangen er typisk folk-rock, med standard besetning, gitar, bass og trommer, vokal og koring. Mer skal det ikke til. Og mer er det ikke her.

Just the motion

Dette er kanskje den vakreste sangen på platen. Det er igjen Linda som synger. Det er en rolig og fin sang. Ved andre gangs gjennomhøring tegner denne seg allerede som en liten favoritt blant mange.

Shoot out the lights

Sangen spiller selvfølgelig på den tidligere platen, I want to see the bright lights to night, som er den andre platen jeg også har. Den minner imidlertid mer om Cavalry cross fra samme plate, i måte den er bygd opp på og i tyngde. Skilsmissehistorien til paret må nesten med for å forstå denne sangen ordentlig. I want to see the bright lights to night er den første platen Linda og Richard spilte inn sammen, hun jobbet da som sessionmusikker, og de innledet et forhold. Når denne nye platen spilles inn, er det allerede klart at paret vil skilles. Det er derfor litt av et budskap allerede i tittelen. Shoot out the lights er det som skal skru av alle lysene, og alle minnene. Det er ugjenkallelig forbi.

Back street slide

Jeg må si jeg er begeistret for måten Richard Thompson spiller gitar på. Han bruker ikke mye lyd, og han er også ytterst sparsom med de elektriske effekter. Likevel får han et ordentlig trøkk i sangene sine når han ønsker det. Soloen er det klasse over. Denne sangen føyer seg inn i en uvanlig gjennomført plate.

Did she jump or was she pushed

Det er ingenting å si på tittelen til denne sangen. Det er Linda Thompson som synger. Det høres på meg ut som dette kan bli en nydelig sang ved gjentatte lyttinger. Og jeg har slett ikke i det tatt feil.

Wall of death

Denne sangen kjenner jeg fra før. REM har en cover av den på sin Automatic box, utgitt etter Automatic for the people men med sanger spilt inn mellom Out of time og Automatic for the people, altså i bandets absolutte topp-periode. Jeg må nok likevel si at Richard og Linda kommer klart bedre ut enn den amerikanske supergruppen i denne sangen. Det er artig at en sang med en slik tittel er den lystigste på hele platen.

Det er en skatt.  Det er bare to artister som kan hente frem arkivopptak av uutgitte sanger og alternative versjoner av de sangene som er utgitt, og gi dem ut under den litotiske merkelappen “overskuddsmateriale”, og få fansen til å dirre av forventing som attpåtil blir oppfylt. Den ene er Bob Dylan, den andre er Neil Young. Bob Dylan har allerede gjort det, han begynte i 1991 med sin bootleg series, nummererte utgivelsen 1-3, og leverte en utgivelse som vel er vanskelig å overgå på noe sett og vis. Med fjorårets Tell tale signs  kom han frem til nummer 8 i serien. Overskuddsmaterialet til Bob Dylan er karriere for de fleste artister, det er 8 utgivelser av toppkvalitet, få artister kan hente frem 8 disker som kan måle seg med det Dylan har gitt ut bare i denne bootlegserien.

Neil Young kan måle seg. Og han kan også gi ut overskuddsmateriale som kan måle seg. Bob Dylan er selvsagt i en annen klasse når det gjelder kvalitet på sangene og særlig på tekstene, Neil Young er enklere både i melodiene, arrangementene og mye enklere i tekstene, det er ikke noe å sammenligne, men Neil Young tar igjen i sjarm og i en uimotståelig personlighet, som også kommer til uttrykk i sangene. Det er et godt sitat om Bach og Mozart, jeg vet ikke hvem som først sa det, men uttrykket går slik at Mozart er musikk englene hører. Det fortsetter med at englene selvsagt spiller Bach når de skal prise Gud og i store sammenhenger, men når de er for seg selv og bare skal slappe av, så spiller de Mozart. Sånn er det litt med Bob Dylan og Neil Young også, man vil av og til ha en pause fra kvaliteten og tyngden til Bob Dylan, og heller høre litt rett frem Rock’n roll eller de rett frem visesangene, eller country, blues, rockabilly, tidlig techno eller noen av de mange andre genrene Neil Young har vært innom. Han er min favoritt. Hen er den jeg ville nevne skulle jeg nevne et idol. Hans karriere er forbilledlig. Han er en mann man kan stole på. Neil Young gjør ikke noe fordi det er in i tiden, han gjør ikke engang alltid det som er riktig, han gjør av og til dundrende fiaskoer – men han gjør alltid det han har lyst til. Og det respketerer jeg ham for mer enn jeg kan uttrykke.

Jeg kjøpte derfor arkivsamlingen så snart jeg fant tid til å gå i butikken. Som Dylan har Neil Young en karriere som strekker seg over 5 årtier. Han har levert toppsanger i samtlige av dem, og det lar seg gjøre å diskutere hvilken periode av karrieren man liker best, om det er på begynnelsen, midten eller 70-tallet han er aller størst, eller om man kanskje liker gjenoppstandelsen rundt 90-tallet, og noen vil kanskje til og med mene at de seneste utgivelsene ikke står noe særlig tilbake for noen av disse, og blant dem som mener det, finner vi kanskje Neil Young selv. Neil Young har også opprettholdt produktiviteten gjennom hele karrieren, med nye studioutgivelser omtrent hvert eneste år siden debuten Neil Young i 1968. Liveutgivelser og sideprosjekt kommer i tillegg.

Denne første utgivelsen dekker karrieren frem til 1972. Og vi blodfans svimler av tanken på utgivelser som Neil Young (joda, en bra plate det også, selv om den blekner mot de andre jeg nå nevner), Everybody knows this is nowhere, Harvest (joda, jeg er enig med Neil Young, denne platen går for seg langs hovedveien, og Neil og jeg liker oss best i grøften) og After the goldrush. Buffalo springfield eksisterte også i denne perioden, og jeg lurer på om han ikke også fant tid til Crosby, Stills, Nash & Young, selv om akkurat denne sammensetningen ikke er en del av Neil Youngs karriere jeg har fått sjekket opp skikkelig. Som om ikke dette var nok, var det også i denne perioden han skrev noen av storsangene som ikke ble utgitt før flere tiår senere, der i hvert fall “Wonderin’” må nevnes (utgitt på Everybody’s rockin’), og sanger som “White line” og “Too far gone” kanskje ble skrevet noen få år senere (men utgitt på Ragged glory og Freedom).

Jeg sitrer av spenning og kan selvfølgelig ikke høre så mye god musikk på en gang som disse 8 platene rommer. Jeg vil posisjonere dem ut, og derfor også hente opp igjen posten og fylle på etter hvert som jeg får hørt mer. Første plate ut er plate nummer 1, Early years, Neil Youngs karriere frem til karrieren begynner i 1968. Jeg er forberedt på frydefulle øyeblikk.

I Early years (1963-1968)

De to første platene ut er to låter fra tiden med The squires, “ekornene”, et band der Neil Young ikke bare spilte Shadows inspirert musikk, men snarere Shadows kopiert musikk. Det er prikklikt, og det eneste forvarsel det gir til karrieren som skal komme, er at i denne karrieren kan det komme hva som helst. Låtene her heter Aurora og The Sultan, og har sin største verdi i det at man vet at en purung Neil Young her er med og spiller den. Så kommer som spor nummer 3  første ordentlige overraskelse, I wonder, som ikke er noen egen sang i den forstand, men derimot en tidlig versjon av “Don’t cry no tears”, fra Zuma. Her får vi en liten smak av karriereutviklingen til Neil Young, og hvor lite som skal til for å lage en middelmådig sang om til en minneverdig. Det er å endre litt på teksten, skifte om på noen fraseringer (særlig “I wonder who is holding her taaiiiiiight” ), og fremfor alt skifte ut den søvnige, ufarlige Shadowsrytmen og ditto lyden, med karakteristisk Neil Young driv. Forskjellene er virkelig minimale, men de utgjør et ocean i kvalitet, for endelig å få lov til å uttrykke seg litt svulstig.

Litt uti platen kommer perler fra tiden med Buffalo Springfield, hvorav One more sign er et nytt bekjentskap for meg. Broken arrow er like spennende som alltid, der Neil Young virkelig oppsøker de eksperimentelle måtene å lage sang på, med stadige rytme- og melodibrudd, og svært mange markante overganger, dette er ikke en vers-refreng- vers-refreng-bridge-refreng type sang. Dette er retningsløs eksperimentering, men Neil Youngsk sjarmerende, og mange av delene i den her 6,17 lange sangen er riktig vakre.

Platen avsluttes med en annen av de ordentlige, tidlige Neil Young perlene, I am a child, i en muntrere og mer likeglad versjon enn jeg kjenner den fra “Live rust”.

Første plate i samlingen er ingen skuffelse, og det var det heller ingen som hadde ventet. 

II Topanga 1 (1968-1969)

III Live at the riverboat (Toronto 1969)

IV Topanga 2 (1969-1970)

V Neil Young & Crazy horse – Live at the fillmore east (New York 1970)

VI Topanga 3 (1970)

VII Live at the massey hall (Toronto 1971)

VIII North county (1971-1972)

Forrige post skrev jeg litt om Bob Dylans nyeste album, Together through life, og jeg tenkte i dag siden det er søndag å skrive om en av de tidligere platene.

Dette er en plate jeg har et forhold til, og har hatt lenge. Jeg kjøpte den kort etter den kom ut i 1997, og har siden hatt den som en søndagsplate, sammen med Oh’mercy, som jeg ser den i sammenheng med. Jeg får smaken av vestlandslefse og nytrukket kaffe i munnen når jeg hører de platene, helst skal jeg også være tilbake i min lille hybel i Hans tanks gate 18, og det skal være vintermørkt i Bergen.

Smaken av Time out of mind...

Før jeg skriver om sangene, må jeg skrive litt mer om platen. Det var i 1997 den første ordentlige utgivelsen til Dylan siden nevnte Oh’mercy i 1989, jeg ser her bort fra underlige Under the red sky, som jeg ikke har og ikke kjenner, og som kom ut i 1990. Jeg ser også bort fra Cover-platene Good as I’ve been to you og World gone wrong, som jeg heller ikke har, men som jeg har større tro på enn “Under the red sky”. På Time out of mind er det ordentlige, nyskrevne sanger, ordentlig band, og med produsent Daniel Lanois tilbake. Det var også han som produserte Oh’mercy, og han er også kjent fra produksjoner med U2. Både Oh’Mercy og Time out of mind er regnet som et slags comeback for Dylan, etter kreative dødperioder. Jeg husker at da Time out of mind kom, snakket vi om Oh’mercy, bare bedre.

Nå er det gått 12 år, og jeg må nok si mercy holder seg bedre enn Time out of mind gjør det. Jeg husker jeg tenkte at Dylan med denne platen hadde klart å skildre kjærligheten og kjærlighetsbruddet gjennom alle livets faser, det går en linje fra “Don’t think twice, it’s alright”, via sangene på Blood on the tracks fra 70-tallet, ta med “Most of the time” fra 80-tallet, og nå for eksempel “Standing in the doorway” fra 90-tallet. Her er han gammel, og kjærligheten er slutt, tenkte jeg, det er ikke mer. Selv var jeg i første halvdel av 20-årene. Siden har jeg bikket 30, Dylan har kommet med minst tre nye studioplater, og det er visst veier å gå både for ham og meg.

Og Time out of mind var nå som jeg hørte den på ny, til og med bedre enn jeg husket den.

Love sick

Første sangen på platen begynner med tekstlinjen “I’m walking, through streets that are dead.” Det er første sanglinje Dylan skriver og gir ut på 7 år. Den sette stemningen for sangen og platen, dette skal bli en vandring gjennom håpløsheten, og den er aldri mer nådeløs enn her på dette første sporet. I’m sick of love, I wish I never met you/ Just sick of love, I’m trying to forget you, med en melodilinje som virkelig gjør det mulig å gni det inn. Det må dog tilføyes at sangens avslutningslinjer er Just don’t know what to do/I’d give anything, to be with you.

 På konserten i Nygårdsparken i 2003 var dette favoritten blant den mest drukne delen av publikum. Det samme gjaldt på konserten jeg var i Pistoia, i Italia, da publikum presterte å bli skuffet, da sangen de trodde var denne, var Mr. Jones i stedet.

Dirt road blues

Denne er raskere og mer anonym. Så å si en finte mellom sang 1 og 3. Sangen er meget konkret, en blues i A, der setningen som blir gjentatt er “gonna walk down the dirt road”. Musikalsk er sangen mye båret av et lite gitarriff med en bend.

Standing in the doorway

Denne sangen trodde jeg at jeg var lei av, men nå som jeg hører den på ny, er den på ny en sterk sang. Tidligere mente vi at dette var Shooting star, bare bedre, sangene minner unektelig om hverandre, de har samme akkorder i versene, og noenlunde samme rytme og melodi. Men Shooting star er klart best, det vi mente tidligere var klart feil. Standing in the doorway er dog en nydelig sang, og kanskje den nest beste på platen. Sangen dabber av gårde gjennom akkordene E – C#m med bassganger i versene, og en kraftull A og D med A i bassen i mellomrefrenget, melodien står liksom og stamper der, før den kommer seg videre med en forløsende A – B, og vi får en runde med verseakkordene, før det egentlige refrenget med A – E – B – F# (uventet) og A tilbake til grunnakkorden E. Der melodien stamber har vi tekstlinjer som I’ve got no place left to turn/ I got nothin’ left to burn (1. vers), I’ve been riding a midnight train/Got ice water in my veins (3. vers) og I know I can’t win/But my heart just won’t give in (4. vers). Den første låner en metafor av Neil Young, den andre er umiskjennelig Dylan og den tredje er et enkelt og virkningsfullt rimer.

Hvorvidt man skal like denne sangen avhenger om man skal godta stemningen i den, eller om man skal mene misstemningen kanskje er litt motstandsløs. Jeg har problemer med å være med på refrenglinjene You left me standing in the doorway crying, den må i alle fall ikke tolkes direkte. Sangen har også andre tekstlinjer som bærer mer preg av sutring, enn av tung resignasjon over tapt kjærlighet. Den mangler fortvilelsen som de beste sangene med dette temaet har, sjekk bare sangene på mesterverket Blood on the tracks, her på Standing in the doorway er det ingen kamp, og heller ikke noe selvbedrag. Den grenser litt mot “Farvel grusomme verden” meldinger, men grenser etter min mening aldri over. Testen er verselinjer som dette:

Maybe they’ll get me and maybe they won’t
But not tonight and it won’t be here
There are things I could say, but I don’t
I know the mercy of God must be near.
     (Begynnelsen på 3. vers)
    (Slutten på 4. vers)

Last night I danced with a stranger
But she just reminded me you were the one
You left me standin’ in the doorway cryin’
In the dark land of the sun.

Disse linjene er representative for sangen. Det er ikke Dylan på sitt beste, men Dylan trenger ikke være på sitt beste for å overgå de fleste andre. Jeg har mange ganger hatt tekstlinjene i fjerde vers i hodet i ulike situasjoner selv, det er jo slett ikke verst, og linjer som I would be crazy if I took you back/It would be up against any rule, har rett og slett betydd noe for meg. Det er og blir en sterk sang med en sterk tekst, men blant Dylans sterkeste er den ikke.

Million miles

Denne har også en slags blues-følelse i seg, selv om den går i moll. Ekte blues går i dur. Her er Dylan en million mil fra henne, og sangen har ulike versjoner om hva som har skjedd og hva han ønsker, men på meg har sangen alltid virket litt uinspirert. Akkordene er også enkle og standard, med Em – A7 – Em – H7 – A7 og tilbake til Em.

Tryin’ to get to heaven

Dette er en sang jeg liker veldig godt, uten at jeg vet om den slår like godt an blant andre Dylan-fans. Det går i Trying to get to heaven before they close the door, og det ligger litt i kortene at det kommer han ikke til å greie. Men melodien er fin, og sangen har en fin måte å være håpløs på.

‘Til I fell in love with you

I denne sangen er det litt motstand mellom tekst og melodien. Melodien er en slags rolig blues over de klassiske akkorder, E – A – E - B - A – E, og den gamle Dylan som synger med kråkestemmen sin, som var de et bulgarsk band på en tvilsom pub. Men bulgarsk band ligger naturligvis innbefattet glimrende musikere, som bare må kjede seg over å spille noe så enkelt som dette. Teksten har mange kraftfulle bilder om hvor håpløst det nå er. Det gjentagende budskapet er Still don’t know what to do/ I was alright, until I fell in love with.  

Not dark yet

Platens suverent beste sang, og ved siden av Girl from the red river shore Dylans klart beste sang fra 90-tallet. Dette er også en av de mørkeste sangene Dylan har skrevet, jeg vil ikke engang skrive såreste, for dette er sår som til og med har sluttet å verke. Akkordene er rolig E – A – E i versene, og så en B med bassang ned til E, før C#m – B – A og E igjen, nydelig pyntet i produksjonen, og med en svært forsiktig syngende Dylan. Teksten er gnistrende, eller ende bedre ville det vært om det fantes et ord motsatt for gnistrende, det er håpløshet i alle tekstlinjer og alle vers. Jeg sakser bare noen eksempler, And my sense of humanity, has gone down the drain/ behind every beautyful face, there has been some kind of pain, fra andre verset, et vers som også har det nydelige rimet om hun som skriver et brev, and write it so fine/ she put down in writing, what was in her mind. Konklusjonen er karakteristisk for sangen og platen: I don’t see why I should even care/ It’s not dark yet, but it’s getting there. Hele sangen er fra en som har mistet håpet, og ikke lenger har et håp om noe håp, og heller ikke har noen å vise seg for. I was born her and I will die here, against my will/ I know it looks like I’m moving, but I’m standing still, heter det i siste vers. Every nerve in my body, is so vacant and numb/ I don’t even remember what I came here to get away from. Slik kunne alle tekstlinjene vært plukket ut. Det er også nydelig sunget, og altså en Dylans aller sterkeste sanger.

Cold irons bound

Dette er en ny slags blues i moll, men den er litt røffere, og har litt mer å gi på med. Jeg skulle like å høre versjonen på Tell tale signs, vol 3, som ikke er å få tak i i butikkene lenger, så vidt jeg vet. Teksten er også røff, og går fint til melodien, 20 miles out of town, Cold irons bound. Her er ikke akkurat homewards bound, her er det cold irons, kaldt jern. Ellers er jeg også svak for linjene I went to church, and she passed by/ and my love for her is taking such a long time to die.

Make you feel my love

Denne sangen blir for mye for meg, selv om jeg godt kan forstå dem som mener det er en flott sang. Jeg mener imidlertid at den blir for sentimental og lite troverdig, og ikke helt passer inn her. Men hvis det på noen måte var mulig å få disse enkle ordene troverdige, Dylan har jo klart lignende andre steder, så vil øyeblikkelig dette være en sterk sang. Eller er dette bare for mye: I could make you happy, make your dreams come true/ No, there is nothing I wouldn’t do/ Go to the end of the world for you/ To make you feel my love.

Can’t wait

Denne sangen har jeg nok undervurdert opp gjennom årene. Jeg har holdt også den blant de mer anonyme på platen. Men det er en sterk sang, med den sterke linjen I’m doomed to love you, og Dylan synger det som han mener det, det er nydelig. Og han synger Can’t wait som han ikke mener det.

Highlands

Dette er en sang som klokker inn på over 16 minutter, og er Dylans lengste sang noensinne. Siden jeg også holder en poesiblogg, må jeg nok nevne referansen til Robert Burns, som har et dikt kalt My heart’s in the highlands. I hyllest til ham og til Dylan, skal jeg ta for meg diktet der neste søndag. For øvrig må nevnes at Dylan har ikke tatt annet fra diktet enn tittelen, skotten Burns har virkelig hjertet sitt i høylandet, diktet handler om det, mens Dylans lange sang foregår i byen, jeg får ikke helt lengselen til highlands til å stemmer her. Store deler av den lange samtalen består av en samtale på en restaurant, der sangeren til slutt forlater stolen, mens den kvinnelige samtalepartneren er ute en stund. Etter å ha vært noe nær bedøvd i 12-14 minutter, får vi her kraftlinjer som – ja – jeg tar med alle de fire linjene, sakset rett fra Eyolf Østrems utmerkede Dylansider.

I see people in the park, forgettin’ their troubles and woes
They’re drinkin’ and dancin’, wearin’ bright colored clothes
All the young men with the young women lookin’ so good
Well I’d trade places with any of ‘em, in a minute if I could

I’m crossin’ the street to get away from a mangy dog
talkin’ to myself in a monologue
I think what I need might be a full length leather coat
Somebody just asked me if I’m registered to vote

The sun is beginnin’ to shine on me
But it’s not like the sun that used to be
The party’s over and there’s less and less to say
I got new eyes, everything looks far away

Well my heart’s in The Highlands at the break of day
over the hills and far away
There’s a way to get there, and I’ll figure it out somehow
Well I’m already there in my mind and that’s good enough for now

Det er særlig verdt å legge merke til de siste linjene i den siste strofen, det som avslutter sangen og platen. Den begynner med “I’m walkin’ through streets that are dead”, inneholder “I ain’t looking for nothing, in anyones eyes (Not dark yet)”, men avslutter med noe som kan minne om optimisme her i Highlands. Well, I’m already there in my mind, and that’s good enough for now. Tja, som artist er i hvert fall veien videre der han ender opp fra Love and theft, og utover, det er kanskje der han er i tankene? Det får være godt nok for nå.

Bob Dylan har kommet med ny plate, og jeg har naturligvis kjøpt. Jeg kommer til å legge ut min vurdering av den her, etter hvert som jeg får hørt den.

På omslaget står “Beyond here lies nothin”, “Life is hard” og “It’s all good” fremhevet på et klistermerke. Det er ikke de sangene jeg umiddelbart først legger merke til.

Det høres på meg ut til å være en ordentlig god-plate, slik man kan lage når det ikke betyr så mye lenger, når man ikke har så mye å bevise, og bare kan ha det gøy. Bob Dylan er optimistisk og glad, og koser seg med musikerne og med sangene sine. Og hva mer skal man egentlig forlange av en plate?

Beyond here lies nothing

 Åpningssporet er som åpningen på en konsert med Dylan. Man vet aldri hva som kommer siden, og man har litt følelsen av at orkesteret spiller mest for sin egen del. Ingenting galt i det.

Life is hard

 Dette er en nydelig sang. Det er skjønt å høre den aldrende Dylan synge inderlige kjærlighetssanger, inderligere enn han noensinne har sunget dem, faktisk, aldri på 60-tallet la han så mye i det, som her. “Admitting life is hard/Without you near me” sier han, og mener det.

My wife’s home town

 Dette er mer et pausespor.

If you ever go to Houston

Denne høres ut som en hit. Det er en herlig følelse i den, med Dylan som synger søvning, og et trekkspill som gjentar en fin og smått sugende rytme.

Forgetful heart

 En sang som foreløpig er litt anonym, men som har litt potensiale høres det ut som.

Jolene

 Dette er en til av sangene med en god følelse, der det høres ut som om Bob Dylan og musikerne koser seg. Musikalsk revolusjonerende er det ikke, men artig å høre på er det.

This dream of you

Dette høres ut som en ny hit. Det går sakte og sugende igjen, jeg føler sol og hatt, en søvnig gjeng som sitter og spiller for seg selv et land og et sted det er støvete og varmt. Rytmen er lekende holdt igjen, nei, dette er en gøy sang. Dette er min favoritt så langt på platen.

Shake shake mama

 Denne sangen er litt anmasende.

I feel a change comin’ on

Denne sangen har en intro som bringer tankene tilbake til Dylan på sent 70-tall eller første halvdel av 80-tallet, men det er bare helt til å begynne med. Når han synger, er det dagens Dylan som synger. Sangen er litt anonym.

It’s all good

Siste sangen er en rask en, men særlig bra er den ikke, synes jeg.

Alt i alt en hyggelig plate fra en stadig aktiv Bob Dylan. Den kommer ikke opp mot mesterverket Tell tale signs, og heller ikke står den seg mot studioutgivelsene han har gitt ut siden Oh’Mercy. Men det overgår klart det han holdt på med før Oh’Mercy, på 80-tallet, dette er en skikkelig plate det er verdt å ha. Det er første inntrykket.

Jeg har siden jeg gikk på videregående skole hver eneste måned innvilget meg en ny CD-plate til glede og fornøyelse over at tiden går, og at jeg får mer musikk å høre på. For februar var platen en CD jeg fikk i bursdagsgave, en innspilling av briten Richard Thompson. Jeg har ikke hørt noe av denne artisten, men min venn har snakket varmt om ham i årevis, og ble til slutt lei av at jeg lot være å kjøpe ham, og kjøpte i stedet  I want to see the bright lights  fra 1973 selv.

Dette er en plate Richard Thompson spilte inn sammen med sin kone, Linda Thompson. I omslaget på platen ser man raskt at man har en kvalitetsopplevelse i vente. Richard Thompson var med i Fairport convention, som han forlot i 1971 for å satse på en solokarriere. Han spilte da i noen særdeles aktive år sammen med noen av de gamle vennene fra Fairport convention, i tillegg til  flere navn jeg ikke kjenner, og et jeg kjenner meget godt, nemlig Nick Drake. Om Richard Thompson er noe i nærheten av Nick Drake, så er det helt riktig at det har vært helt galt av meg å vente så lenge på å høre ham.

Og allerede ved et par gangers gjennomhøringer blir det helt klart at dette har vært helt galt. Dette er stor musikk, og viser bare enda en gang hvilke fantastiske musikere som har kommet fra de britiske øyer, og spesielt hvilke fantastiske musikere som fantes der rundt 1970.

Øyeblikkelige favoritter er The calvary cross, The end of the rainbow og i litt mindre grad When I get to the border. Ved gjentatte lyttinger kommer den ene perlen etter den andre, blant annet den direkte smertefulle Has he got a friend for me, der den nydelige stemmen til Linda Thompson åpner med “Saturday evening and I am all alone” så vondt som det aldri er blitt sagt. Sangen er dempet og lavmælt, med klimprende gitar og fløyter, og det herlige budskapet at hun spør sin venninne med den vakre kjæresten “Has he got a friend for me”. Aldri er det spørsmålet stilt med mindre håp. Og for å få den riktige snerten på sangen, er det artig å tenke på at det er mannen til hun som synger, som har skrevet den og spiller gitaren.

Men dette er sterkt fra begynnelse til slutt, enkel gitarmusikk, sterke, enkle tekster, og den vakre stemmen til Richard Thompson og særlig konen Linda.

Tenk at Richard Thompson har vært to ganger i Bergen, den ene gangen hadde jeg til og med billett, men somlet den bort. Den andre gangen glemte jeg det av. Neste gang vil ikke det skje.

Jeg skrev i denne posten her om den første av de to platene i Bob Dylans Tell tale signs. Plate nummer 1 har flere studieopptak av sanger som aldri ble utgitt og alternative studieversjoner av sanger som ble det, mens plate nummer 2 har mer live og cover. Det er ikke så ofte man får høre Dylan gjøre cover, han har jo nok å ta av selv. I mange av versjonene man får kjøpt nå, er det bare disk 1 som følger med, og dette er også den sterkeste disken. Men disk 2 er også lett verdt de knappe ekstre 15o kroner den måtte koste. Og har man muligheten til å kjøpe begge samlet, er det ingenting å nøle etter.

Som alle Dylans bootleg-plater – i hvert fall dem som ikke er rene liveplater – inneholder den både skatter og kuriositeter. Denne disk 2 av volum 8 skiller seg ut ved å ha flere av de siste. Her er mange sanger med en uhøytidelig Bob Dylan, som gjør karnevalsopptredener med egne og andres sanger. Dylan har jo ry på seg for å skrive sanger med stor troverdighet, og mange av hans aller beste sanger er selvopplevd, eller selvfølt. Men ikke et øyeblikk vil jeg tro at Dylan har følt eller tenkt som karakteren som synger “Can’t escape from you”, for eksempel. Og mot slutten av platen er coverlåter av liv i hvert fall ikke Bob Dylan har levd.

Sjangermessig spenner det fra conutry, blues og Dylans egen stil fra slutten av 80-tallet og utover 90-tallet, litt singer-songwriter type sanger i stil fra 40- og 50-tallet er det også, likeledes den enda eldre musikken Dylan har lagt seg til med Love and theft og Modern times.

Men midt i all denne leken og moroa, kommer plutselig sanger med sterkt alvor og overbevisende utført. “Ring them bells” har aldri jeg hørt bedre enn her, og til slutt viser Dylan sin styrke ved å avslutte med en av de sangene han har skrevet, men aldri plassert på en offisiell plate. Den heter “‘Cross the Green mountain”, og handler om den amerikanske borgerkrig. Sanger som dette viser at Dylan også etter år 2000 er blant de aller beste artistene vi har, også når det gjelder å skrive nye sanger.

Mississippi

Denne platen begynner med en enda mer nedstrippet versjon av denne hiten fra Love and theft. Her er den i en seig, tilbakelent versjon, der rytmen liksom er holdt igjen, og Dylan søvnig snøvler frem teksten som er like bra her, som i alle andre versjoner av sangen. Og selv den søvnige Dylan lyser opp over tekstlinjer som:

But my heat is not wary/It’s light, and it’s free/I got nothing but affection/for those who sailed with me.

32-20 Blues

Dette er en outtake fra platen “World gone wrong”, en samling Cover-låter som gav ut i 1993, og en plate som ikke kan regnes blant hans beste (skjønt, det er den eneste av platene hans som har vunnet en grammy – for “best traditional folk album”), og som jeg heller ikke har.  Det er Robert Johnsen som har originalen, til denne enkle blues-sangen Dylan fremfører alene med et munnspill og en gitar. På denne bootlegplaten hører den fint hjemme, men stikker seg ikke frem.

Series of dreams

Dette er en sang som mange kjenner fra den første bootlegserien, 1 – 3, som kom ut i 1991. Bob Dylan hadde da nettopp gitt ut “Oh Mercy”, der han samarbeidet med Daniel Lanois, som også er kjent fra sitt samarbeid med U2. I 1991 gav U2 ut Achtung baby, og var nokså på høyden av sin karriere, og hadde vel strengt tatt levert sine beste sanger. Jeg fikk min første U2-plate, Zooropa, i 1993, og min første av Dylan, “Oh Mercy”, i 1994, da jeg flyttet på hybel i Bergen. Jeg kjøpte flere plater av U2, enn av U2 (hvem kan forstå det), og hadde en god stund bare “Oh mercy” og “Highway 61… revisited” av Dylan. Den første bootlegserien til Dylan er en uovertruffen skatt, her er en samling som langt på vei overgår platene hans, og en sang som “Series of dreams” kommer litt bort i det selskapet. Men det er også vanskelig å mislike den fullstendig, for dette er den sangen der Daniel Lanois får Bob Dylan mest til å ligne U2. Den har det drivet og det trøkket U2 var kjent for på den tiden (nåvel, nesten), og har kan man kanskje si også Bonos enkelhet i tekstene. U2 ville kunne gjort denne til en hit. Hos Dylan er den en kuriositet, og versjonen her på volum 8, ligner på den på volum 3, men har en litt enklere produksjon.

God knows

Dette er også en sang som ikke fant veien til “Oh Mercy”. Jeg synes egentlig den ligner mer på sangene fra “Empire burlesque”, der den ville passet veldig godt. Dette er en fase i Dylans karriere der man må være god fan for å like ham, vil jeg si. Han synger med sin mest 80-talls kråkestemme, og har verken melodi eller tekst som utpeker seg noe særlig. Sangen ble for øvrig gitt ut i en annen versjon på platen Under the red sky, enda en plate jeg ikke har.

Can’t escape from you

Denne her høres mest av alt som en spøk. Det er klassisk, enkel appeggiorulling på pianoet – av alle ting, ikke en gang gitaren – a’la “Everybody hurts” og “Unchained melody”, det er så vakkert at det blir litt komisk. Og Dylan trykker på med svulmende grøt-stemme, han går inn i en rolle for å spille denne sangen. Det er som om han spilte en film, og dette er en sang den han spilte ville laget. Sjelden Dylan er så udelt morsom.

Dignity

Dignity er også en av sangene Dylan ikke fant plass til på “Oh Mercy”, og det er nok den mest kjente og den beste av dem. Den ble offisielt utgitt på Unplugged, fra 1994, i en livlig og oppkvikket versjon. På disk 1, av denne dobbeltplaten “Tell tale signs”, er det en langt vakrere, og roligere demoversjon, med Dylans stemme ledsaget bare av et piano. Her på disk 2 er det en oppfrisket versjon igjen, med en klassisk bassang langt fremme i produksjonen. Melodien skjuler litt for teksten i disse raske versjonene, mener jeg, og foretrekker den rolige.

Ring them bells

Dette er et live-opptak fra the supper club i New York, 17. november 1993. Det er en kjempeversjon av en flott sang, som faktisk fikk plass på “Oh’ Mery”, i motsetning til flere av de andre sangene her. Det er noe eget når Dylan synger som om han mener det. Ordene faller jo så lett for ham, så det kan nok være lettere å skrive dem, enn å ytre dem noen ganger. Her er han imidlertid helt inspirert, og synger sårt og inderlig at klokkene må ringene, som de virkelig må det, og da blir dette en sterk sang. Spesielt i mellomspillet. En og annen “yeah” fra publikum, bringer også inn den rette komikken.

Cocaine blues

Nok et karnevalsnummer fra Bob Dylan. Det er en liveversjon fra 24. august 1997, i Wien, der Dylan fordreier stemmen til det ugjenkjennelige (eller helt gjenkjennelige). Sangen er en gammel bluesklassiker (det er ikke den raske, kvikke, som Johnny Cash er kjent for, det er en annen sang), som her blir fremført litt nedpå, med få instrumenter, steelgitar og akkustisk stål. Det er en blues av typen man føler alltid har vært skrevet. Så kommer Dylan med stemmen, og gjør sangen alt annet enn troverdig. Jeg nekter å tro annet enn at nettopp det er meningen. Denne sangen er laget på avansert gøy. Og jeg skal ikke være den som sier noe annet enn at det fungerer.

Hey baby! better come here quick/That old cocaine, is making me sick! er vel aldri sunget morsommere, hesere og stemmeløsere. Legg også merke til en skikkelig akkustisk stålstrengssolo fra Larry Campbell. Og som den gode blueslåt den er, er den omtrent uten grepskift.

Ain’t talkin

Denne sangen fra Modern times er en av de mørkeste Dylan noensinne har laget, og her på bootlegen er den enda mye mørkere enn i originalen. Sangen varer i godt og vel 8 minutter, med gjennomgående refreng “Ain’t talkin, just walkin”, og allerede i første gjør han det er klart at han er “walking through streets that are dead”. På Tell tale signs er melodien enda mer i tråd med teksten, enn i originalen, her er knapt en akkord som ikke er i moll (den går i G#m, C#m gjennomgående), skumlere, mørkere, og med en sugende bass og et komp som dunker av gårde som litt for raske hjerteslag. Det passer til den dystre teksten. Dette er gjentatte knytteneveslag mot brystet.

Ain’t talkin’, just walkin’
Carryin’ a dead man’s seal.
Heart burnin’, still yearnin’
Walkin’ with a toothache in my heel.

The suffering is unending;
Every nook and cranny has its tears.
I'm not playing, I'm not pretending,
I'm not nursing any superfluous fears.

I kontrasten med de artige sangene den er omgitt av, gjør den litt av en kontrast og skiller seg voldsomt ut.

The girl on the greenbriar shore

 Dette er live fra 1992. Bob Dylan er alene med gitaren, i denne klassikeren. Dette er inspirasjonen til Dylans egne “Red river shore”, som han leverer på disk 1 av disse bootlegene i volume 8. Både i tekst og melodi er Dylan helt overlegen, og jeg kan vanskelig se hvordan de to sangene i det hele tatt kan sammenlignes.

Lonesome day blues

Dette er en live versjon  fra 1. februar, 2002, i Sunrise, Florida. Det er blues, og det er bandet som gjør den. Tony Garnier og Georg Recile er stødige på rytmeinstrumentene, og Larry Campbell og Charlie Sexton tar seg av rytmeinstrumentene i en sang som bygger seg voldsomt opp. Det er en del av den nye humoren med de senere Dylankonsertene, der Dylan selv er den suverent dårligste musikeren, men det likevel er ham som lager sangene og arrangementene. Sangene svinger vanligvis mye mer live, enn i studio. Og denne sangen fra Love and theft er ikke noe unntak. Men jeg foretrekker dog “High water (for Charlie Patton)” fra disk 1, der teksten også gjør seg i kråkestemmen til Dylan blant de mestrerlige musikerne.

Miss the Mississippi

Og så blir stemningen tatt ned igjen, med denne pussige og vakre sangen av Bill Halley, som Jimmy Rodgers har laget, og som Bob Dylan her gjør en cover av. Den begynner med en liten munnspillsolo, litt enkel gitar, bassen kommer inn og i bakgrunnen høres trillende mandoliner. Så kommer Dylan med sin mest inderlige fløtestemme, og synger om et liv han aldri har hatt. Men vakkert er det.

The lonesome river

 Her er enda en cover, muntrere og raskere, hvor Bob Dylan får vokalhjelp av Ralph Stanley. Dette er ordentlig country, og Ralph Stanly er egentlig den eneste som har stemme til å bære det.

‘Cross the Green Mountain

Platen og samlingen slutter med en monumental sang. Det er Ted Turner som skal lage en TV serie om den amerikanske borgerkrigen, og får Bob Dylan til å skrive en sang til den. Dette er ikke den unge, aggressive Dylan med “Masters of war” og “Times they are changing”, dette er den aldrende Dylan som lavmælt legger ut om krigen i all sin gru. Det er gjort mange ganger før, men Dylan går til oppgaven med en friskhet som gjør at man føler redslene fra 1861 og 1865 like forferdelige og meningsløse som om de skulle være i dag. Sangen varer i godt over 8 minutter, går i B-moll, og ruller og går vakkert og sterkt og lenge, og lar Dylan hviske ut den ene sterke tekstlinjen etter den andre, mens Larry Campbell spiller fiolin og Benmount Tench spiller orgel. Dette er en sang man kan få vondt i hodet av.

I’m ten miles outside the city, and I’m lifted away
In an ancient light, that is not of day
They were calm, they were blunt, we knew ‘em all too well
We loved each other more than we ever dared to tell

Her er den på youtube.

Platen er ikke lenger helt ny, men jeg kjøpte den nå for julemåneden. Da trenger man noe spesielt.

Dette er volum 8 i Bootlegserien til Bob Dylan. Den dekker perioden fra 1989 til 2006, eller platene fra “Oh’ Mercy” til “Modern times”.  Andre plater å merke seg fra denne perioden er “Time out of mind” fra 1997, og “Love and theft” fra 2001.

De 7 første i serien er klassikere. Da de tre første kom i 1991 var det en sensasjon. De dekket Dylans store periode på 60- og 70-tallet med nye og alternative versjoner til sangene han hadde gitt ut, som oftest bedre enn originalen, og nye sanger bedre enn de offisielle.

Mississippi

Platen begynner med en nedstrippet versjon av storslageren fra Love and theft. Den høres rent fremmed ut, men det skal ikke mange lyttinger til før den er helt på høyde med originalen og vel så det. Lytt til teksten, med tekstlinjer som “Walking down, the leaves falling from the trees/feeling like a stranger, nobody sees/so many things we never will undo/I know you’re sorry, I’m sorry too” Det er en herlig sang om en som har levd sitt liv, og fortsatt har til hensikt å leve det. Her i denne versjonen, er ikke det så fremhevet.

Most of the times

Den følger opp med det beste sporet fra Oh mercy, også denne i en helt annen versjon. Her er både teksten og melodien og arrangementet skiftet om på. Oh Mercy var faktisk den første platen jeg fikk av Bob Dylan, og den betydde mye for meg, spesielt denne sangen her. Jeg var 20 år falt helt for selvfornektelsen til sangeren. På tell tale signs er det mer en lek.

 Dignity

Dette er en hitsang av Dylan jeg kjenner skammelig dårlig til å være en svoren fan. Jeg kjenner den helst fra Unplugged versjonen, og husker den da som en mye raskere sang. Her på bootlegen er det en rolig pianosang, med Dylan som strekker sin gamle stemme så godt han bare kan. De tre første sangene etablerer at denne platen slett ikke har til hensikt å stå tilbake for noe Dylan tidliger har gjort.

Someday baby

Dette er den eneste sangen fra Modern times på denne platen. Her er den imidlertid fyldigere produsert, og liksom litt glattere og mykere. Det står godt i kontrast til teksten som er akkurat den samme.

Red river shore

Og så kommer  denne sangen her som er reneste klassikeren. Her er Girl of the north country, Boots of Spanish letter og alle de store kjærlighetssangene fra 60-tallet, her er plutselige perler som Senor og ukjente skatter som Blind Willie Mc Tell, og nye storsanger som Not dark yet og Working mans blues, denne sangen står ikke tilbake for noen av dem. Akkordene er klassisk enkle, C, F og G, med en liten, like klassisk bassgang, og sakte tempo og tilsynelatende så enkelt som det blir. Men magisk. Og teksten er himmelsk, det er livet selv, som så mange andre ganger er skildret på akkurat samme måte, og så skjer det igjen, og det er altså magisk. Dette er en epiker som Sad eyed lady of the lowlands og Tangled up in blues. Og slik melodien gjør det mulig å skrike ut budskapet, bare fylle det opp med den følelsen man vil, og som Dylan så suverent gjør, det er mesteren som i 1997 gjør det en gang til. Sangen kom ikke engang med på platen Time out of mind, hadde den gjort det, ville den vært den beste, og dette er ikke noe som er åpent til diskusjonen. Sangen er verdt hele platen alene.

Tell ol’ Bill

Etter et storverk som Red river shore, trenger man rett og slett en pause. Da er Tell ol’ Bill ypperlig. På en av festene til Dylan society ble det spilt en plate med 13 versjoner av denne sangen. Den offisielle er ikke den beste, dette er den offisielle. Sangen er laget for filmen North country i 2005, det legger ikke jeg meg oppi, jeg kommer aldri til å se den filmen. Sangen er en slags rolig feel-good, swing-slags sang med en søvnig Dylan syngende med hvislende trommer i bakgrunnen.

Born in time

Dette er i mine ører 80-tallspop, melodiøs, og med fyldig produksjon, den ligner til og med på en temmelig kjent hit. Dylan synger som han gjorde på Empire Burlesque, og kombinasjonen er slett ikke å forakte. Med Paul Young eller Phil Collins som sanger ville den garantert slått an. Jeg foretrekker Dylan.

Can’t wait

Dette er nest siste sang på Tine out of mind, her på Tell tale signs kommer den mye mer til sin rett. Den er strippet litt ned, rytmen er hardere og mer markant, og Bob Dylan synger som en som det betyr noe for. Det der er forresten nokså typisk. Ofte foretrekker Dylan de mindre følsomme versjonene på de offisielle utgivelsene, og legger det hjerteskjærende på bootlegger.

Everything is broken

Dette er sangen som ligner mest på originalen sin, spor 3 på Oh’  Mercy. Den ligner, det er jo samme sang, men bassen er mye tydeligere, og det går mye raskere. Bob Dylan er også litt ivrigere etter å få sagt at “Everything is broken”. Det svinger av denne, og det gjør det ikke så mye på originalen.

Dreaming of you

Sangen begynner med tekstlinjer man godt kjenner igjen fra andre Dylan-sanger, der de anstendighetens navn fungerer bedre. Sånn fortsetter det også.  Dylan snakker like mye som han synger, men arrangementet i bakgrunnen med flere forskjellige trommer og en spillende gitarstreng, eller hva det er, det fungerer godt. Den som kunne lage sanger som dette som fyllmasse. Til en uoffisiell utgivelse.

Huck’s tune

 Well, I wandered alone through this desert of stone/And I dreamt of my future wife/My sword’s in my hand, and I’m next in command/in this version of death, called life. En sang som starter slik, skal man ikke undervurdere. Det er også filmmusikk, til filmen Lucky you, aldri kommer jeg til å se den heller, men denne sangen er nydelig. You think I’m blue? I think so too.

Marchin’ of the city

Her er også mange setninger Dylan gjør bedre i andre sanger. Dylan synger nesten litt sutrete til en seig melodi, men hvem sier det skal være noe galt i det? Melodien og instrumenteringen blomstrer opp underveis, men sangeren Dylan fortsetter bare å kråkeskrike ut sin misere. Sangen var ment for Time out of mind, og tekstlinjer man kjenner igjen ble brukt i Not dark yet og Till I fell in Love with you. Det hadde ikke gått an å disse sangene på samme plate. Men det hadde heller ikke gått å ikke la verden få høre Marhin’ in the city heller, så den hører hjemme her.

High water (for Charlie Patton)

Dette er en sang som er ganske anonym på platen Love and theft, men som virkelig kommer til sin rett live. Jeg likte den i Stavanger, da det var eiendommelig å se godt over 60-åringen Dylan synge med gamlingens ironiske alvor “It’s tough out there”. Bootlegversjonen er valgt blant alle live versjonene Dylan har av sangen, og det merkes, her svinger det skikkelig og Dylan er i storform. Og bandet gjør alltid jobben. Det svinger som sagt skikkelig.

Det er godt gjort å ha noe av den mest omfattende plateproduksjonen av alle, og i tillegg komme opp med 8 offisielle bootlegger som holder sånt nivå som Dylans. Det er ikke noe å diskutere, han er den beste.

Disk 2 av platen er anmeldt her:

Tell tale sale, Rare and unrealeased, Bob Dylan, Disk II

To dager før konserten kommer den siste anmeldelsen av platene fra IRS-årene. Dette er en spesiell plate, ikke noen egentlig plate, men en samling av alle sangene og opptakene som ikke kom seg med på de offisielle utgivelsene til IRS. Den inneholder blant annet hele Chronic town, EP’en som er REMs første utgivelse (utenom Radio free Europe på singel), og en debut som ikke etterlater noe tilbake å ønske på kvaliteten. Her på Dead letter office, drukner de fem sangene innimellom alle de andre.

For her på denne platen er det mye rart. På de 22 sangene teller jeg noe sånt som 6-7 coverlåter, 6 studiolåter med sanger bandet laget, men ble lei av, og ikke ville ha med på noen av studioplatene (flere av dem nådde imidlertid frem til B-sider), 2-3 instrumentaler, 1 live, 5 fra EP’en Chronic town som nevnt, og den vanvittige Voice of Harold som ikke passer inn i noen kategori.

For meg var dette den tredje REM-platen jeg fikk, den gangen jeg prioriterte plater med mange sanger på. Her er ikke annet å si, enn at den var en ordentlig nedtur for meg som hadde Out of time og Automatic for the people fra før, dette er jo en helt annen kategori. Men noen av sangene ble fra første stund ordentlige favoritter, noen har jeg moret meg mye med, og noen har vokst med årenes løp. Likevel er det bare å innrømme at tilsvarende plate fra de første Warner-årene, The automatic box,  er way beyond Dead letter office når det gjelder kvalitet. REM var da bedre i alt.

Dead letter office har imidlertid en beholdning i Peter Buck som skriver på coveret om alle sangene, utenom Chronic town. Noe av det er riktig så minneverdig.

Dead letter office

Her er Dead Letter Office, REMs ungdomslek, sang for sang.

1. Crazy

Dette er en coverlåt, egentlig laget av “Pylon”, et band eller artist jeg aldri har hørt om. Og hvordan den enn låter originalt, klarer ikke R.E.M bidra med noe særlig til den. Det er en helt ordinær sang som setter stemningen på en plate der hva som helst kan skje. Ved å høre sangen hundrevis av ganger, får den til slutt en viss sjarm. Jeg vet ikke om jeg har hørt den så mange ganger ennå.

2. There she goes again

Men her har vi med en gang en liten skatt igjen, en sang som i alle fall er veldig gøy å spille selv på gitar. Den er basert på akkorder, og har en rytme man ikke trenger være store talentet for å etterligne. Den har også en finfin koring når man er to, og “Better hit her!” er jo alltid gøy å se. Sangen tilhører selvfølgelig Velvet Underground, opprinnelig, og er vel laget av Lou Reed himself. Han har en helt annen stemning i den, enn R.E.M, med en forvirret, ung Michael Stipe, som kommer enda mer til sin rett på de andre to Velvet Underground sangene på denne platen. 

3. Burning down

Dette er den første av REMs egne sanger på platen. Den er laget for Reckoning, der det var helt riktig å utelate den. Sangen har sin sjarm, men det er noe uforløst ved den. Og i lengden blir man lei av den, slik REM også ble.

4. Voice of Harold

Jepp. Dette er favoritten. Dette er supersangen. Denne her kunne jeg tatt med, om jeg skulle satt sammen en plate med de 12 beste R.E.M sangene. Denne ville det vært et minne for evigheten om de spilte Live, og jeg var der. Det er et kunstverk av en sang, enkelt og briljant, og helt tvers igjennom ustyrtelig morsomt. Melodien er fra 7. chinese brothers, sang nummer to på Reckonning, teksten er fra baksiden av plate “The joy of knowing Jesus”, med the Revelaires. Som alle virkelig store kunstverk, kommer den ikke gratis, men når det først kommer, er det ubegripelig det ikke danner skole for hvordan det skal gjøres. Teksten er bare en helt vanlig bakgrunnstekst, i full prosa, der det blir beskrevet hva lytteren har i vente, og hvor man smører litt tjukt på i prestasjonene til medlemmene i gruppen the Revlaires. Man har for eksempel “Reverend Bill Funderburk sings he cares that much for me/Charles Surrat introduces his own composition/The joy of knowing Jesus is a song of pure delight featuring John Barbee”. Og så tar det helt av. Helt og fullstendig og på alle måter. Michael Stipe synger virkelig som han gjør det på Seven chinese brothers, og tvinger teksten inn i melodien med ufattelige resultat. Dette er sublim komikk, og aldri andre steder vil jeg bruke et slikt uttrykk. Og så kommer kronen på superverket når Stipe etter å lest bandets lovtale av seg selv, leser platekompaniets omtale av sitt eget platestudio “The finest sound available anywhere”, med en ubetalelig sammenblanding av kors og kommers. Og hele tiden med Seven chinese brothers sugende rytme og riff i bakgrunnen. A must.

5. Burning hell

Jeg tar meg den frihet å sitere Peter Buck fra platecoveret: “Sometimes you write a song without even trying to. Sometimes those songs are the very best ones. That’s not the case with this one however.”

6. White tornado

Den første instrumentalen på platen, og også den mest forglemmelige.

7. Toys in the attic

Her skriver Peter Buck at dette er en sang det alltid er gøy å spille live, og det tror jeg nok. Det er ikke så kjekt å høre den på plate dog, det er en Aerosmith rockelåt, rask og hektisk, men jeg synes ikke REM får så særlig mye ut av den, og versjonen til Aerosmith har jeg ikke engang hørt.

8. Windout

Dette er en sang som jeg synes er nokså intetsigende, egentlig. Den går raskt og pregløst, og jeg må alltid anstrenge meg for å huske hva som egentlig skjer i den. REM har laget den selv, og den var ment for Reckonning.

9. Ages of you

Peter Buck skriver at dette er parlåten til Burning down, der jeg mener at Ages of you er den beste. Ja, jeg vil strekke meg så langt som å mene at dette er den beste av alle sangene REM har laget selv på denne platen, og som ikke hører hjemme på Chronic town. Men alle – eller så godt som alle – sangene som nådde frem til en offisiell plateutgivelse, er likevel bedre, mener jeg. Dog er dette en skikkelig lystig sang å spille selv, med et artig riff, og skikkelig Stipe-mumling i verset. Selv ikke internettpublikum klarer å lytte seg til hva han sier (http://zenandjuice.com/music/rem/guitar/ages_of_you.txt - her mangler litt). Refrenget er skikkelig muntert, og uti der kommer en løsluppen “u-hu” man alltid slenger på litt flere steder, når man selv spiller den.

10. Pale blue eyes

Oi, denne sangen vekker minner, til denne sangen har jeg skrevet mange dikt med tanker jeg nå ikke lenger overhodet ikke kan finne frem til. Sentimental var de, og sentimental var jeg, og meget sentimental er også denne sangen. Men i motsetning til meg og diktene mine, er denne sangen vakker, og jeg synes fortsatt – skam og melde – den er vakrere enn versjonen til Velvet Underground.

11. Rotary ten

Den andre instrumentalen på platen. Ikke den mest uforglemmelige, men uforglemmelig denne også.

12. Bandwagon

Her har vi diskutert mye hva Peter Buck egentlig mener med “The fruity song” og “All the stuipd chord changes”. Riktignok er det mange akkorder, og den kan kanskje være litt fruktig, hva nå det måtte bety, men forventingene Buck skaper med skriveriene sine, blir ikke oppfylt. REM har selv laget sangen, og den skulle vært på Fables of the reconstruction, om den hadde kommet seg med der. Noe den heldigvis ikke gjorde.

13. Femme Fatale

 Sammen med “Gardening at night” i akkustisk versjon, den absolutte favoritten på denne platen i sin tid. Og den er vidunderlig vakker fremdeles.

14. Walters theme

En instrumental, der R.E.M helt tydelig har drukket en del, og vokalist Michael Stipe ikke er den som har drukket minst. Peter Buck skriver sangen var et forsøk på å lage en reklame for Walters bar-B-Q. Meget morsomt, i så fall. Det er her Stipe sier “I got half the size of OOOOuuooooooooooooklahoma” og “Put it there” på en måte alle som har hørt sangen, vil kjenne igjen.

15. King of the road

Hvordan mon det går når REM spiller denne sangen til Roger Miller, direkte i studio, og skitings, kanon fulle. Det går sånn som dette her. Peter Buck skriver kjekt på coveret “If there was any justice in the world, Roger Miller should be able to sue us, for what we did to his song”.

16. Wolves, lower

Innleder Chronic town på denne platen, og høyner øyeblikkelig kvaliteten. Dette er REM mer murmur enn Murmur, det går ikke an å høre et ord av hva Stipe sier, og gitaren er bare riff og fart. Men det er tøft, og det funker, og i bakgrunnen er Mike Mills og binder det hele sammen med kor og bass.

17. Gardening at night

Selv om jeg synes det er flott alt REM gjør på Chronic town, mener jeg denne overgår de andre udiskutabelt. Rockeversjonen, som vi har her i opprinnelig studioversjon, og som man for eksempel kan høre i liveutgave på bonusspor til nye Murmur-utgivelser, er REM-rock på sitt beste. Det er tøft og utydelig, med riff og koring, og en inntrengende Stipe med sin lyse stemme, karakteristisk og stemningsskapende, sint og fortvilet på en gang, eller hvilken stemning det må være. Denne ville jeg hatt høyt på ønskelisten, om det var jeg som valgte hva REM skulle spille på konsertene. Det sier sitt om kvaliteten på sangen, at den fungerer like bra rolig. Da har den en helt annen stemning, og er fortsatt noe av det vakreste jeg vet.

18. Carnival of sorts (Box cars)

Sammen med Gardening at night den enkleste å spille på Chronic town. En akkordbasert sang, med Stipe som synger med anstrengt stemme, og helt utydelig på den kryptiske teksten. Denne sangen har tekstlinjen “Chronic town, poster torn, reaping wheel”, hvorfra EP-tittelen kanskje er hentet.

19. 1,000,000

Denne sangen er småtøff, og har også en Stipe som presser på med stemmen sin, i instrumentlandskapet og alle lydene rundt. Refrenget går “I could live a million/I could live a million/I could live a million time”, og melodien gir ingen som helst indikasjon på hva de mener med det.

20. Stumble

Dette var også en favoritt for meg den første tiden, og denne første tiden varte temmelig lenge. Den varer på sett og vis ennå, det er en tøff sang med godt driv, men de enkle akkordskiftene Am G blir kanskje litt monotone, og det lekne i sangen blir kanske litt kunstig. Den er imidlertid ikke så utilgjengelig som de andre sangene på Chronic town, for ikke å snakke om på Dead letter office, og det er da noe.

21. Gardening at night (acoustic)

Det vakreste jeg visste da jeg var 20. Michael Stipe er aldri så nølende, usikker, forsiktig, svak, sår og resignert som her, fortvilet resignert, som jeg kalte det. Det er akkurat samme sangen som i rockeversjonen. Her går det bare saktere og mer lavmælt, og det blir et helt annet uttrykk både i tekst og melodi. Her har vi virkelig en sang som er stemning mer enn tekst, og en utydelig Stipe, slik at man hører den teksten man vil høre. Jeg for eksempel, har alltid villet høre: “I saw the money on the floor/I felt like I could change the world…” i stedet for “I saw the money on the floor/I felt the pocket change thorugh all…” Fortsettelsen er “a feeling, that broke throught the door/they said it couldn’t be arraaaa—aaanged”. Det er virkelig vakkert. Jeg har ikke vokst fra dette.

22. All the right friends

Denne sangen ble en hit i en nyinnspilling i moderne tid. Betegnende nok er flere av de største hitene fra moderne REM, laget på det gode gamle 80-tallet, Bad day er et annet slikt eksempel. Men for meg har denne sangen alltid druknet i sangene like foran den.

Om en uke fra nå, våkner jeg varm av lykke, etter å ha vært på min fjerde REM-konsert i livet, og den første i Bergen. Rapportene tyder på at de spiller flere sanger fra de gamle IRS-platene, noe som er både gledelig, og ikke så helt gledelig. Det er gledelig, fordi disse sangene rett og slett er bedre enn de nyere, men dette er ikke så gledelig, for det tyder på et band over middagshøyden. Et band som begynner å spille det publikum vil ha, er i ferd med å resignere og har ikke lenger noe å melde, de må gå på kompromiss for å fylle lokalene og stadioene. Men alright, jeg må innrømme at jeg først og fremst ble glad da jeg så setlistene, også fordi det skal bli gøy å se hvordan moderne REM spiller sine gamle sanger.

Jeg har siden april gått gjennom plate for plate i de såkalte IRS-årene til REM, årene før de signerte kontrakten med giganten Warner Brothers, og ble også en kommersiell suksess, slik de alltid har vært en kunstnerisk. Document er den siste platen REM gav ut i disse årene, og den har noen storsanger som bærer bud om megahitene som skal komme, men den har også noen mindre bra spor, som bærer preg av å være litt venstrehåndsarbeid.

Tematisk følger sangene litt i samme gate som Life’s rich pageant. Det er sanger som liksom har noe på hjertet og som vil noe, men det er på REMsk vis kryptisk og tilbaketrukket, slik at det aldri blir påtrengende og pinlig. Michael Stipe er jo en uutdannet mann, men han skjuler det godt, og lar det være opp til lytteren å danne mening ut av sangene. Det gjør han smart i, og det gjør han godt. Platen har også REMs første kjærlighetssang, eller sang om kjærlighet. Når den kom, ble det ikke en lykkelig en.

Musikalsk synes jeg denne passer godt i mellomlandet mellom IRS-years og Warner brothers-årene. Noen av sangene er obskure og utilgjengelige av godt gammelt merke, mens andre kunne vært spilt på en hvilken som helst radiokanal. REM begynner å bli riktig profesjonelle, på denne platen. De kan håndverket, uten at det ennå går helt på bekostning av leken.

Document

Dette var sammen med Lifes rich pageant den første platen jeg skaffet meg, etter Out of time og Automatic for the people. Og jeg var fortsatt såpass grønn, at jeg syntes det var flott den hadde bonusspor (nå synes jeg det er en uting, sånt hører hjemme på ekstra utgivelser, eller for nedlastning på internett), og vel egentlig likte disse best. Document har også de suverent beste bonussporene av disse platene (Life’s rich pageant er nest best), med to tøffe alternative versjoner av finest worksong (noe som forresten skulle illustrere poenget, tre ganger samme sang på samme plate?), den fine instrumentalen “Last date”, og noen helt vidunderlige, akkustiske vesjoner av To the one I love og en medly med Time after time, Red rain (av Peter Cetera, av alle) og So. central rain. Dette gjorde meg helfrelst på REM, og særlig den akkustiske, lavmælte versjonen av bandet, der også Gardening at night, egentlig var det eneste som kunne måle seg med de overjordiske sangene på Out of time, og enda mer overjordiske sangene på automatic.

Smaken min har jo forandret seg litt siden den gang, og jeg har knapt hørt bonussporene etter år 2000, men de er fortsatt vakre, og resten av platen har jo bare vokst. Da jeg hørte den på 90-tallet og lagde statistikker, hadde jeg en favoritt ingen klarer å gjette, mens jeg nå har slått meg til ro med at den fineste tittelen også er den beste sangen. Jeg er også blitt en så gammel og svoren og seig fan, at jeg mener at dette er den svakeste av IRS-platene, der jeg vitende og vel, vet at mange mener dette er den beste REM noensinne har gitt ut. La oss se på den sang for sang, som vanlig.

Platen er egentlig litt variabel, med noen sanger helt i ypperste toppkvalitet, noen som vel ikke helt holder REMs kvalitetsstempel fra denne tiden.

Finest worksong

I likhet med Lifes rich pageant begynner enne med solid rock. Men der Begin the begin har både trøkk og fart, har Finest worksong mest trøkk. Det er til gjengjeld voldsomt, med et karakteristisk en-tones riff som går gjennom hele sangen, og ingen akkordskift i verset, det er bare trøkk og innestengt energi. I sanger som dette skal man ikke henge seg for mye opp i teksten, men Stipe har nå fått til noen linje som passer godt inn i stemningen. Meldingen er: Take your instinct by the reins, what we want and what we need, has been confused, been confused! Med mike Mills som gauler “Blow your horn” i bakgrunnen, noe som også kan høres ut som “worksong”. Dette er noe av det tøffeste REM har gjort, det er deres “Finest worksong”.

Welcome to the occupation

Dette er en skjult perle på platen. Det er en ordentlig politisk sang, av ordentlig REM-merke. Okkupasjonen er altså livet og samfunnet i USA. Akkordene er Em – G – Em – D, med noen nydelige rullende bassganger opp og ned. I refrenget er det Am – C – Am – Fmaj og Am – D – G. Soloen over akkordene Fmaj og Em er noe av det søvnigste som finnes, og det er ment i aller mest positive mening. Den er herlig å sovne til, herlig avslappende. Denne sangen har også en flott avslutning, som også flere av platene her har, med Michael Stipe som roper “Listen to meeeee…” igjen og igjen, mens akkordene ruller og går. Dette er også veldig kjekt å spille selv.

Exhuming MacCarthy

Denne er en av sangene de har hentet frem for de nye konsertene. For min del kunne de godt tatt en annen, selv om denne også er artig. Det er en akkord- og rytmebasert sang, munter og hamrende rytme, akkorder i en dur som ikke blir altfor mye brukt – F#. Refrenget går slik ”Enemy sited, enemy met/I’m adressing the real (tysk uttale) politic/look who bought the myth”. Mac Carthy er jo den store kommunistforfølgeren i USA på 50-tallet, men selv en historiker som jeg, finner ikke så mange referanser til det i denne sangen, uten å ha sjekket det opp. Det er en munter sang, men i dette selskapet et hvileskjær.

Disturbance at the heron house

En ting som kan gjøre at jeg føler meg utenfor her i verden, er at en sang som denne, ikke er en større hit. Det er en briljant popsang, laget over et briljant riff, som durer og går mer eller mindre gjennom hele sangen. Verset er melodiøst, selv om det bare består av en d-akkord, og refrenget er ikke mer enn en G og en A. Enkelt og briljant. Og enda mer briljant når de får til en solo som en forløsning, en solo over C og G.

The feeding time has come and gone/They lose theyr heart, and head for home/Try to tell us something we don’t know”

og så gjentas den siste setningen igjen og igjen (eller burde gjøre det, vi gjør i hvert fall det når vi spiller det, og det blir veldig gøy, for når den blir gjentatt mange nok ganger, forandrer den mening!), eller det er vel “Everyone’s allowed”, de gjentar.

Strange

Dette er en pussig en. Det var lettere å like den i ungdomstiden, enn nå, det er liksom litt fart og moro uten innhold. Teksten er “There’s something strange going out to night/There’s something strange, and it’s not quite right/Michael’s nervous and the light has changed/There’s something going on, and it’s not quit right” og et refreng med dudu-du-dudu-du-dudu. I rocken er det enkle ofte et kvalitetstegn, men jeg synes denne sangen beviser at det ikke alltid er slik. Man skal være i veldig god stemning på forhånd, for å la seg rive med av denne.

It’s the end of the world as we know it (and I feel fine)

Om ikke annet, så er dette den sangen som har den beste tittelen. Den er herlig, og før man har hørt sangen, hvis det da er mulig å se tittelen og lure på hvordan sangen er, før man hører den, må man vel lure seg ihjel på hvordan den er. Jeg tror samme hva man tenker, blir man overrasket. Sangen er et fartsfylt fyrverkeri av en fest, der verset går så fort og med så mange ord at det er urolig det går an å holde det melodiøst, og i kontrast blir refrenget riktig så artikulert, det er hva man sitter igjen med, i kaoset.

Dette er en sang de spiller i ekstranumrene i konsertene nå for tiden, og den er ofte brukt i avslutninger, hvor den passer meget, meget godt, energiutblåsningen som den er.

Og gjentagelsen “I feel fine…” det er jo det beste man kan gå ut i konsertnattemørke med, it’s the end of the wold, eller ikke.

To the one I love

Dette er renget som REMs første kjærlighetssang, karakteristisk nok uten å være en kjærlighetssang i det hele tatt, i hvert fall ingen kjærlighetserklæring. “A simple prop to occupy my life”, er meldingen, og “This one goes out to the one I left behind”. Fremdeles mener jeg den akkustiske versjonen er bedre enn studioversjonen, og har nok mange uenige med meg i det.

Fireplace

Også en merkelig en, jeg likte bedre i ungdommen, enn jeg gjør nå. Den gang var det jo helt riktig med “Crazy, crazy world”, i surrealistiske omgivelser, eller det jeg trodde var surrealistiske omgivelser. Jeg fikk alltid en følelse av alt svevde og snurret rundt, når jeg hørte denne dangen, det var “Crazy, crazy world”. Så kom “Hang up your chairs/You better sweet, clear the floor for dance/Sweep the floor upon the fireplace”

Lightning hopkins

Det tøffeste i denne sangen er ropet: “Crow!”

King of birds

Vel, her har vi den gamle favoritten. Og fremdeles synes jeg den har sin sjarm, selv om den ikke står seg mot hitene på platen.

Oddfellow local 1-5-1

Platen åpner med en slager og en umiddelbar hit, og slutter med oddfellow local 1 – 5 -1, en sang jeg selv etter alle disse årene har litt vanskelig for å huske, og fortsatt kan komme i tvil om egentlig er denne, eller lighting hopkins, når jeg hører den. Jeg synes dette er en av de svakeste sangene REM laget på 80-tallet, og at den hadde passet bedre sammen med en haug med andre sanger, slik som Dead letter office, enn her på en offisiell plate. Dog skal jeg ikke underslå at jeg har lært den på gitar, og spilt den flere ganger. Det er jo REM. Man er ikke fan for ingenting.

I vår gjennomgang av REM-platene fra de tidlige årene har vi nå kommet frem til plate nummer 4, Lifes rich pageant, eller “livets rike (livlige) show (fremvisning, forestilling”. Dette er REM på sitt samtidig mest rocka hittil, og samtidig mest politiske, det er fra denne platen de får rykte for å være et politisk band. De tar også et skritt videre fra de obskure førsteplatene og den smått utilgjengelige – men ytterst fabelaktige – fables of the reconstruction. På Life’s rich pageant finnes sanger hvem som helst kan synge med på, og de kommer også med noen ordentlige hiter, særlig Fall on me, som mange gode REM-fans har som sin favoritt.

Jeg fikk denne platen som min første fra IRS-årene, den første etter Automatic og Out of time. Sangene på Lifes rich pageant var såvisst ikke så umiddelbart vakre, og ikke så veltilpasset en 20-årings ivrige følelsesliv, men den har sanger som fungerer utmerket for gitar og står seg utmerket mot slitasje. Sangene på denne platen er jevnt over godt oppbygget, både i tekst og melodi. Melodiene har fine vers, med ordentlige refreng, og et flott mellomspill innimellom. De har alle sammen karakteristiske gitartriller fra Peter Buck, karakteristisk koring fra Mike Mills, og Michael Stipes skarpe og karatkteristiske stemme.

Tekstene er langt mer konkrete enn de foregående platene, og Life’s rich pageant er kjent for å være REMs mest politiske plate. Mange sanger går direkte på miljøvern (som Fall on me og Cuyahoga), noen handler om den amerikanske borgerkrig (Swan, swan hummingbird), flere om det å være ung og ivrig (These days, I believe og til dels Just a touch med tekstlinjen “I’m so young/I’m so young/I’m so god damn young”). Flere sanger har konkrete referanser, foruten de allerede nevnt, Begin the begin, Flowers of Guatemala, og da står vi etterpå bare igjen med de to pausesangene Underneath the bunker og Superman, og Hyena. De utgjør en utmerket helhet.

Som vanlig tar jeg platen sang for sang.

Begin the begin

Dette er en gammel og stor og vedvarende favoritt. Den er like tøff å høre på platen, som å spille den selv. Har man lært barre-grep, kommer man seg gjennom den, inkludert et forsøk på den karakteristiske trillen som begynner sangen, og mange av versene. Akkordene er F#, A og E i verset, D i refrenget som ikke er det bærende i denne sangen. Det er verset som er tøft. For ikke å snakke om overgangen til det som høres ut til å være en modulasjon, men det er bare første verset en gang til, tøffere. Teksten går noe som dette: “Birdie in you hand/Like life’s rich demand/The insurgency began/and you missed it” og “I searched for it, and I found it/Miles standish proud/Congratulate me“

Sangen har fullt av referanser for internettungdommen. “Philanders tie”, som det blir sagt så meningsfylt i refrenget, er ikke bare en tullesetning. Philander er en morder, og oppfølgingen med “A murders shoe” setter det på plass. På samme måte kan den som vil søke på “Miles standish proud“, og finne at her er meningen også noe ganske så konkret. “Like Martin Luther stand” kan jo referere til to personer med det navnet, meningen vil jo blitt forskjellig, og slik kan den virkelig hardcore fansen fordype seg i en tekst jeg egentlig ikke tror betyr så mye. Dette her gjorde Michael Stipe meget bra på de tidlige platene, det er fra Monster det begynte å butte i mot, mener jeg. Det er ikke samme spenning over denne Kenneth, i “What’s the freequency, Kenneth?”, selv om referansen også her er noe konkret. Men det begynner liksom å nærme seg å være et triks, det blir litt anstrengt, og fra Monster og utover snakket Michael Stipe stadig mer om at han hadde skrivesperre, når han skulle lage tekstene til sangene.

Det var liksom enklere da det ikke var så nøye. Og Michael Stipe kunne skrive tekster uten å tro noen ville få dem med seg, langt mindre studere dem og fylle dem med mening. Begin the begin er et fyrverkeri av et åpningsspor, både i tekst og melodi, det sitter som støpt og er stemning mer enn innhold – som det skal være i skikkelig rockemusikk. Og tenk å åpne en plate med en sang som heter “Begin the begin”. Dette er en plate som mener det.

These days

R.E.M smeller til i fortsettelsen også. Det er liksom en sang som skal ha troen, dette, men det går så fort og så rockete, at det aldri blir påtrengende (som det nok ofte blir for nyere REM)

“We have many things in common, name three”

“We are young despite the years/We are concerned/We are hope despite the times” er jo en ting som kan sies riktig tøft og høres flott ut, men i motsetning til nyere REM, er det ikke så plagsomt meningsfylt. Vi har hele tiden følelsen av at de bare tuller.

Med Begin the begin og “These days” har platen fått en kjempestart.

Fall on me

Dette er for mange den store hiten før Loosing my religion. Den er musikalsk, og har en sterk, politisk tekst om miljøvern. Og det er virkelig et kunstverk av en sang. Den begynner med en liten trille med to gitarer, før verset i D-moll og A-moll kommer i gang, og det søvnige, avslappende, trillende gitarspillet til Peter Buck. Den har også et aldeles nydelig mellomspill, der Stipe holder på i-en i “meeee”, og koringen til Mike Mills rett og slett overtar. “Well I can keep it above/but then it wouldn’t be sky anymore/I got a message to you, you got to promise to take it home” og en Dm, Dsus4 kombinasjon, før refrenget begynner på ny i nesten salige omgivelser.

Oppbygningen til refrenget går slik: “Buy the sky and sell the sky, and tell the sky, and tell the sky“, og koringen er sånn: “What is it up in the air for/faalll on/if it’s there/it’s over, it’s over me“. I tillegg har en ekstra korstemme med “It’s gonna fall/it’s gonna fall” fra ingen ringere enn Bill Berry.

Den egentlig enkle sangen har mange finesser som løfter den opp til en fortjent plass blant det beste REM har laget.

Cuyahoga

Det er virkelig en imponerende start på denne platen. Sang nummer 4 er Cuyahoga, en sang som også står utmerket på egne ben, og passer godt inn på platen. Både teksten og melodien er forholdsvis komplisert, melodien som alltid fra R.E.M på denne tiden, teksten kanskje litt mer konkret enn vanlig. Cuyahoga er en elv i Ohio (den renner ut i Lake Eire),  en av de mest forurensede elvene i USA. Den er derfor lett å tolke til hvordan mennesket kommer og tar vare på naturen, og lar være å gjøre det. Men det er såpass kryptisk, at det aldri blir pinlig og påtrengende.

Verset er Em – G – Em – D. Refrenget er en serie akkordskifter, og tekstlinjen “Cuyahoga” sagt tre ganger. Legg merke til de fine gitartrillene gjennom hele sangen.

Hyena

Sang nummer 5 er derimot en riktig lystig morosang. Dette er REM-magi, som de hadde den på 80-tallet, men som de nok ikke har nå lenger, hvor bra man enn synes de nyere platene måtte være. Hyene er helt uanstrengt. Den har et bitte lite innledningsriff fra Peter Buck, og vers som går i E og A, med Aadd2 som variasjon. Det er så enkelt som det blir. Tempoet er hurtig, og det er ikke mye fargelegging og triks utover altså å løfte ringfingeren på gitaren ved a-akkorden. Refrenget går i G, D og A, også helt standard harmonier, men her er det koring fra Mike Mills som – som vanlig – utgjør magien. Michael Stipe synge “Hyena”, mens Mills (utydelig) synger “I see the day ahead/all things that I cried through/God knows you’re doing this, don’t you”

Sangen har også en magisk sanglinje, følg med, “A beautiful young lady”.

Underneath the bunker

Og hva har vi her? En helt merkelig instrumental, bygget opp over en svært enkel gitarsolo, spilt på en og en tone, og uten triks av noe slag, bortsett fra en aldri så liten slide fra 5 til 12 bånd på den lyse e-strengen.

Flowers of Guatemala

Dette var favorittsangen på platen i mine yngre dager. Smaken har nok forandret seg litt akkurat på det. Det er fortsatt en flott sang, men andre sanger er artigere. Stipe synger stille og undrende i verset, som har appeggio-spilling over en A- og en E-akkord. Sammen med triangler og lette trommeslag, og en forsiktig koring fra Mike Mills, gir det en nesten i overkant vakker stemning, før refrenget kommer inn med full instrumentasjon og tekstlinjene “Ammenita is the name/the flowers cover everything/they cover over everything/the flowers cover everything“. Det er liksom som om også instrumentene og refrenget “Covers everything”. Verset har tekstlinjer som “Took a picture that I had to sell/People here are friendly and content“, og Mike Mills komme inn med koring aaaah-ahah-aaah, på siste ordet, som han liksom overtar.

Sangen har et flott mellomspill med tekslinjene “Don’t look into the sun“, som blir gjentatt, og det er her en overgang til en tøff solo.

I believe

Dette er en friskus av en sang. Dette er den store optimistiske sangen på platen, og i IRS-årene og hele REMs karriere. Glem kunstige falskspill som “Stand” og “Shiny happy people”, det er slett ikke optimistiske sanger, REM tuller jo bare, og særlig sistnevnte, er jo ikke særlig ofte spilt på konserter, selv om den ble en hit. REM likte den aldri, og på 90-tallet gikk vi rundt og snakket om Robert Smith i The cure og Michael Stipe i REM som tok avstand fra sine egne mest populære sanger, “Friday I’m in love” og “Shiny happy people”. De ble liksom mest populære når de løy. Resten av sangene var som de var. I believe går ikke i noen slik felle, det er en gladsang som passer flott inn i et hvilket som helst kult image, og som ikke skulle være noe problem for noen oppvakte mennesker å stå for.

Sangen går i friskt og raskt tempo i E-dur, med F#m og A i harmoniene. Gitarspillingen til Peter Buck er rask og trillende, lys og fin, Bill Berry og Mike Mills holder et flott og raskt komp, og det er i det hele tatt mye som skjer i instrumenteringen.

Et skikkelig høydepunkt, som fortsatt kan komme som en overraskelse på meg, er mellomspillet med en enkel “ooooo”, og det som vel må være et trekkspill, over akkordene Dm og Bb.

Det er så man rent kan tro at til og med Michael Stipe kan believe.

What if we give it away

Dette er en sang som ikke står seg i dette selskapet, selv om den har sin sjarm og aldri har plaget noen. Verset er enkelt, akkordene er D og G, med en karakteristisk treslagseffekt på gitaren, som avslutning på tekstlinjen. Refrenget er også enkelt, nesten litt komisk, med Stipe som sier “What if we give it away”, mens Buck hamrer på gitarstrengene fra en D-akkord opp til en G. Og en gang til, og en gang til. Hva sangen handler om, er slett ikke godt å si. Hva man gir bort i verset og i refrenget ser ikke ut til å ha den store sammenhengen, det ser ikke ut til at Stipe har lagt sjelen sin i teksten her.

Også denne sangen har et fint mellomspill.

Just a touch

Og dettte var sangen jeg likte minst, kanskje av alle sangene REM har laget og utgitt. Den går altfor raskt, er skrik og hyl, og ikke fant jeg noen stemning i den og helst syntes jeg den bare var bråkete. Det er fortsatt vanskelig å mene noe annet om den, den er rask, og den er bråkete, og dette går på bekostning av melodien. Skiftene er fra A til G, kanskje med en D etterpå, og de skal generelt gjøres så raskt som mulig. Teksten skal skrikes “What in the world/Woman in black/Don’t you remember/the sun is back/a day in the life well nobody laugh/Look to the days, how long can this last“

Den har slektskap med Star69 på Monster, men jeg synes av de to, så er det Just a touch som er sjefen.

Swan swan hummingbird

Johnny Reb er en forkortelse for Johnny Rebel, og står som et slags symbol for soldatene til sydstatene under den amerikanske borgerkrigen, eller for alle beboerne i disse statene, slik Uncle Sam for hele USA. I sangen spør Stipe Johnny Reb “What’s the prize of heroes?” og tilkjennegir at dette er en politisk, typisk kryptisk sang om borgerkrigen i USA. Den er kryptisk allerede i tittelen, der Swan betyr svane, og hummingbird er kolibri. Sangen går i Am (og fortsetter Dm – G – E, alternerende med Dm, G) i en meget akkordbasert sang, og Stipe begynner med å henvende seg dobbelt til svanen og til kolibrien med budskapet “Hurrah! We’re all free now”. Og han fortsetter “What noisy cats are we?” og “Stone and bone, he bore his cross”. Jeg tror ikke man skal tolke for mye mening inn i dette, det skal være kryptisk og stemning.

Mellomspillet er et av de flotteste REM har, og på 90-tallet pleide vi å spille det to ganger på gitarseansene våre, fordi vi syntes det var så fint.

“A marching feet, cup of rhyme/Whisky is water and water is wine/Marching feet, Johnny Reb/What’s the prize of heroes?“

Akkordene her er G, D, Am og C.

Superman

Swan, swan hummingbird hadde vært en perfekt avslutning på platen, men REM slenger på en merkelig sang ekstra. Den står helt på siden av alle andre sporene på platen, og er i så måte typisk REM. Sangen er også den eneste cover-låten REM gir ut på en offisiell Studio-plate, eller på noen offisiell plate i det hele tatt, sett bort fra singler og samleplater med single- og b-side-utgivelser. Og når de skal velge en eneste sang å lage cover av, så velger de denne, originalt utgitt av “The Clique”, og med tekst som handler om at “jeg er Superman”, så en dame må ikke tro hun slipper unna. Det er bare to vers, i det ene bruker han liksom supersynet til å se “right through you” at hun ikke “love that man you’re making with now, do yoi?”, i det andre bruker han liksom superfarten til å finne henne igjen, “if you go a million miles away I’ll track you down, girl”, og “trust me when I say I know the pathway to your heart”. Det er Mike Mills som synger, et er ment som en morsomhet, og det er vanskelig å la være å smile.

 Posten er forelopig litt ufullstendig. Den vil bli gjort ferdig når jeg kommer hjem fra Russlandsreisen.

**

En svoren fan vil jo si at REM er på sitt beste jo nærmere man er Fables of the reconstruction, og dette er platen som kommer rett etterpå. Det er altså en meget bra plate. Den er også mer tilgjengelig enn de andre platene fra IRS-årene, og vil være et utmerket valg for dem som likere nye REM, og vil sjekke ut det gamle.