Fars bursdag

Det var fars bursdag i dag. Han ville vært 61 år, om han fortsatt hadde levd. Han døde 6. oktober i fjor, helt uventet. Jeg har skrevet mye om det på bloggen tidligere.

I dag ville det vært bursdagen hans. Med meg går det bedre. Dagene er fylt av alt jeg har å gjøre, jeg har det svært travelt for tiden, og hodet er fylt av når min kone får komme til Norge og at jeg er så ukontrollert forelsket i henne. Savnet av far er ikke så fryktelig vondt og bare vondt som det var i fjor. Jeg ser at mitt liv går videre.

Det er veldig bra. Og enda mye veldig bedre ville det vært om far fortsatt hadde vært her og kunne tatt del i det. Det er fortsatt tomt og vondt når jeg tenker på det, men nå tenker jeg ikke så mye på det som jeg gjorde før.

Livet går videre. Jeg hadde aldri trodd at dette året skulle bli så lykkelig for meg. Det har det altså blitt, og jeg takker dypt for det. Jeg gratulerer min far med dagen, selv om han ikke lenger er til stede og kan lese det.

 

I dag er det ett år siden far døde

Det er ganske uvirkelig. Nå sitter jeg her, i den knøttlille ukrainske landsbyen Molotsjnoje, hvor det ikke er spor av turister, og hvor sommersesongen allerede noen uker har vært slutt. Jeg hadde aldri funnet frem hit, aldri tenkt på å dra hit, om det ikke var for min kone Olga Jurijevna, som nå ligger i sengen jeg sitter ved siden av. Og den eneste grunnen til at ikke jeg ligger der også, er at klokken bare er ni og for meg er det altfor tidlig å sovne.

For ett år siden sluttet høstferien min den sjette oktober. Jeg ankom den morgenen St. Petersburg med nattoget fra Moskva, og var på vei hjem fra min feriereise i det sydlige Russland fra Rostov na Don via Krasnodar til Sotsji. Jeg fikk spist frokost og en liten lunsj i St. Petersburg, før det var på tide å fly hjem via København. Under den flyreisen døde min far.

Det var en mandag. Jeg kom hjem i rimelig kveldstid, full av tanker om alt jeg skulle ordne. Jeg var på vei fra flybussen og hjem til Nordnes da min søster Tone ringte, i krampegråt, hun fortalte at far var død. Det var utrolig, det var ikke til å tro. Jeg hadde snakket med ham i løpet av ferien. Mobiltelefonen min ble stjålet i Rostov, og det var ham jeg snakket med for å få den stengt, og bestilt nytt Simkort. Ingenting var galt med ham. Døden kom fullstendig uventet. Hjertet stoppet uten at vi ungene hadde fått noe ordentlig varsel om at dette kunne skje.

Så var livet mitt helt forandret. Jeg reiste selvfølgelig direkte hjem med første ledige fly, og var hjemme i to uker. Det var helt forferdelig. Det gav ingen mening, det var så åpenbart for tidlig.

Tilbake i Bergen måtte livet mitt fortsette, eller begynne på ny, eller hvis det finnes en mellomting mellom de to. Det kunne aldri bli det samme. Og jeg hadde også en følelse av at det kunne aldri bli ordentlig igjen. Det var så mange ting jeg gjorde som gav mening før, men som ikke riktig gjorde det lenger. I mange ting var fars glede min viktigste motivasjon.

Og julen var julekoselig bare så godt vi kunne, ikke selvsagt og enkelt som vi gjorde det før. Det var så åpenbart at far manglet, og så opplagt at mor skulle hatt ham der. Mor fortalte om denne julen at de kanskje hadde kommet lenger i sorgarbeidet enn jeg, siden de hele tiden hadde levd midt opp i det, mens jeg på en måte hadde hatt et avbrudd i Bergen. Det er riktig, det kan godt være. For meg var i alle fall julegleden noe jeg måtte ville meg til denne gangen, og savnet av far noe jeg følte tungt og naturlig.

Så kom det nye året. Jeg fylte 35 år, alt tydet på et nytt år med det samme. Jeg skulle gjennomføre reisene mine, skrivingen min og tingene mine, gå mine turer, lese mine bøker, gjøre det jeg pleier. Jeg skulle nok holde det gående. Og resten av familien ville selvfølgelig også klare det. Tone og Trude har sine egne familier med mann og barn, de får naturlig andre ting å tenke på der, og finner der også mening. Tonje er på full fart fremover, med planer om å studere medisin i utlandet, hun kommer seg videre. Og mor klarer seg også, hun fortsetter rutinene hun og far hadde sammen, og gjør dem nå alene. Hun finner mening i sine ting, og henter opp nye ressurser i de tingene som far pleier å ordne, som for eksempel økonomi og alt slags byråkratisk papirarbeid. Vi kommer oss videre alle sammen. Men det er også helt opplagt at det var mye bedre før.

Januar og februar er for meg tung. Jeg er en lys sjel med et lyst sinn, jeg vil aldri bli ordentlig deprimert, og heller aldri ordentlig og varig ulykkelig. Men det var litt stusselig å tenke på at de tingene jeg drev med der, skulle bli fremtiden for meg. At det var dette livet skulle være. Jeg finner glede i hva jeg holder på med, og har det gøy, men det var litt vanskelig å insistere på at dette skulle være nok til å insistere på et godt liv under disse omstendighetene. Jeg kunne egentlig ikke det.

Og jeg reiser på ny til Kiev. Jeg har vært der mange ganger før, og kjenner på at disse reisene begynner å bli uttømt. Jeg var allerede første gang ved så godt som alle severdighetene, og jeg har spist ved alle restaurantene og tenkt det meste der. Denne gangen var det imidlertid slik at jeg hadde utsikter til å treffe folk. Mine ukrainske læremestere i russisk som jeg noenlunde ukentlig møttes med for å utveksle språk, russisk mot norsk, de hadde venninner de introduserte meg for. Det var også som alltid min kjære Irina, som var læreren min første gang jeg var i Kiev, og som jeg har møtt også hver gang siden jeg har vært i Kiev. Og det var et helt nytt bekjentskap.

Dette nye bekjentskapet drev en språkskole, der jeg skulle være eksotisk gjesteinnslag i engelsk. I begynnelsen var dette gjesteinnslaget jeg skulle være litt merkelig, for det dukket aldri opp noen studenter. Derimot var det riktig så interessant å være med direktøren eller hovedlæreren ved denne skolen, det var nesten mistenkelig interessant, for vi hadde så mye til felles at jeg tenkte hun nesten måtte bløffe.

Kort sagt så bløffet hun ikke. Jeg var sammen med henne da jeg reiste fra Kiev igjen. Og da jeg reiste ned igjen til Kiev på ny i Påsken, for første gang en påskeferie i utlandet og borte fra familien, da var jeg forlovet da jeg reiste igjen. I mai var jeg nede på ny, da for å ordne alle tingene til bryllupet i juni. Og i juni reiste jeg ned og giftet meg henne. Hele den nærmeste familien var til stede, pluss mine gode venner Ingrid og Pål.

I mellomtiden her hadde også min egen helse hanglet. Det er absolutt helt uvanlig, og noe jeg bare ikke kan forstå er mulig. Men da jeg begynte å bli sliten av å gå opp trapper tre etasjer, og opp Stolzekleiven ikke lenger ble en kamp mot klokken, men en kamp om i det hele tatt komme seg opp, da skjønte jeg at noe var galt. Mor og Tonje hadde da lenge vært bekymret, fars død var virkelig nok. Og også jeg måtte ta noen tanker om at egen helse ikke alltid er noe man selv kan bestemme. Jeg er 35 år, far døde når han var 60. Det er for meg 25 år til.

Alt dette foregikk samtidig. Og samtidig med det foregikk også alle de tingene som går for seg til vanlig, de små og store hverdagsproblemene, og alle hverdagsprosjektene mine. Det var et sant sammensurium. Det var en helt utrolig vår.

Så kom sommeren, med Olia og meg alene på Krim i ukevis. Det var ingen problemer. Det var bare velstand. Vi giftet oss lynfort, men foreløpig har den lille gamblingen bare slått ut til vår fordel. Jeg har alltid bestemt meg raskt – og helt og fullt – når jeg bestemmer meg, og hun bestemmer seg enda raskere enn jeg, og det med russiske hundre prosent.

Slik begynte altså høsten 2009 med meg som en gift mann, men uten far. Det var begge deler fullt og helt utenkelig i 2008, ingenting av det kunne jeg gjettet eller sett komme. Aldri noensinne har livet tatt slik en vending av ting som skjer utenfra, utenfor min kontroll. Og ikke innenfor min kontroll, heller, egentlig. Jeg regner forresten giftemålet utenfor min kontroll også, jeg hadde ingen kontroll på de kreftene der. At Olia dukket opp og var den hun var, er mye mer betydningsfullt i det som skjedde enn at jeg ville gifte meg med henne. Det gav seg selv.

Min søster Tone spurte meg en gang hva hvis far hadde vært i live i dette her, og noen ganger har jeg spurt meg selv det samme. Jeg er ikke av dem som bruker mye tid på slike spørsmål. Heller ikke har jeg mange tanker ”tenk om far hadde fått oppleve dette”. Det er for meg to helt forskjellige og atskilte ting. At far er død er forferdelig tungt og trist. Det er det fortsatt, jeg savner ham like mye som jeg gjorde før jeg traff Olia, og jeg har fortsatt lyst til å snakke med ham om de samme tingene, og ta våre slag backgammon. At jeg er gift med Olia er uvirkelig kjekt. Vi gjør mange ting sammen som jeg aldri kunne gjøre alene, og mange små ting jeg riktignok kunne gjøre, men som nå er kjekke, fordi de jeg gjør dem med henne. Med henne legger jeg meningsfulle planer for fremtiden. Og når jeg gjør noe som hun liker, blir det i seg selv meningsfullt.

Men det oppveier ikke tapet av far. I dag er det ett år siden han døde. Det er fortsatt tungt. Men jeg og alle andre vet at han aldri ville ønsket annet enn at vi fortsatt skal være glade til sinns og glede oss over livet. Og det vil vi i årene som kommer glede ham ved å greie!

Tre turer til Ølberg

I dag reiste vi ut til Ølberg. Det er en strand som skiller seg litt ut fra de andre jærstrendene. Selve stranden er liten, og det er mye tare der og graps der, så det er ikke sandstranden vi reiser for. Men Ølberg har en liten campingplass, en liten butikk, en liten kai med noen båter i en liten bukt, og den har knauser og holmer og skjær og små øyer, og til og med noen bunkerser å leke seg i, og det er fullt av skjell og kreps og sjøplanter, fugler og til og med dyr, om man er heldig. Vi reiser dit ofte, og har mange minner derfra.

Det var her far ødela foten sin en gang. Han skulle hoppe fra et svaberg over til en stein, eller noe, det var glatt og nede ved sjøen, han greide det ikke, og ramlet ned og ødela foten for årevis. Han var til og med sikker på at den aldri ville bli bra igjen, men der tok legen feil, for bra ble den (omtrent). Det var her jeg spilte inn film, Johnny Thunder, Warrior, særemne i norsken på Sandnes videregående skole. Her gikk jeg over ville fjell for å treffe kineseren Chang Li Mana, og trene meg opp til å bli Warrior. Her gikk mor, far, Tonje og jeg en gang på 1990-tallet, da vi alle var små og unge, og kavet oss over til den store øya, drakk brus og drev med småfiske og koste oss og tok film. Her var mor og far og jeg på juletur i nydelig sollys julen 2005. Og her reiste Tonje, mor og jeg i dag, andre juledag, julen 2008.

Hoppet Tonje gjør over tilsvarer noenlunde det Johnny Thunder gjør i filmen, i presentasjonen av rollene, det er samme sted. Så gikk vi ned til sjøkanten, og det gjaldt som vanlig å komme seg ut på en holme.

Til slutt måtte mor gi tapt, og gå på den siviliserte siden av moloen, mens Tonje og jeg gikk på utsiden. Det var glatte og sleipe steiner, men ingen kunst å gå på dem. Og som alltid friskt og vakkert.

Til slutt vanket litt kaffe og sjokolade.

 

På turen i 2005 hadde far jakken og luen som jeg har nå. Det er blitt en klassisk tur, siden lyset var så fint, at bildene vi tok er skrevet ut og hengt opp rundt omkring i Norge og i leiligheten i Spania. På selve turen skjedde ikke så mye. Det var bare å gå, samme korte løypen som alltid. Den går opp til bunkersen, ned til sjøen, og rundt moloen på innsiden eller utsiden, og tilbake. Man må gå sakte og se seg om for å gjøre turen lang.

 

Far sier et eller annet, rett etter at jeg har tatt bilde av ham og mor. Det er på Ølberg i 2005.

 

Turen vi gikk på 1990-tallet er av en annen type. På bildene står det at de er fra 1998, men det kan godt være tidligere, bare at de er redigert det året. Det var i hvert fall ikke om julen, det var omtrent badetemperatur, men ikke så varmt at vi kunne bade, da hadde vi utvilsomt gjort det. Tonje og jeg var med, og vi var alle i usedvanlig godt humør, som vanlig. Vi hadde med oss filmkamera, og jeg tror vi her hadde fått oss nytt, og med det kunne vi for første gang trykke på pause, og overføre til datamaskinen på en eller annen måte. Disse stillbildene er de eneste som har verdi for oss, de andre ser vi ikke på. Og vi ser heller ikke på selve filmen, det er disse bildene som er minnene fra turen. 

 

Her har jeg plassert en levende sjøstjerne på foten min

Far og Tonje skal fiske

Tonje går på livets vei...

Det var tre turer til Ølberg med omtrent ti års forskjell. Du verden så forskjellig stemningen også var mellom dem.

Første juledag 2008

Første juledag er tradisjonen at vi skal ha en ordentlig stor frokost med all julematen tilgjengelig. Mor stod opp og bakte fersk loff, og da er det ikke mye å diskutere, da blir det godt med det meste av pålegg, og her hadde vi både fenalår og spekeskinke. Det gikk med en del skiver, og jeg gjorde mitt for at det skulle monne.

Etterpå hadde vi en hakkespett på fuglebrettet. Det var en flaggspett, kraftig svart og hvit, og alltid så overraskende stor. Det er en flott fugl, og det er første gang jeg ser den her på terrassen vår. Lenge og vel stod den der og forsynte seg, og hoppet rundt i treet maten er festet i, vi har både brett og nek og enda noen ting til å gi dem. Vi er rause med maten. Alt dette kommer fra far. Han var glad i fugler, og det å se en hakkespett, kunne bli dagens høydepunkt å snakke om. ”I dag hadde vi en hakkespett på fuglebrettet,” var det bare å si.

Siden kom det familiebesøk, Tone og Torben, Trude og Lars, hadde med barna for tradisjonell julemiddag hos oss i Gaupeveien 5. Mor hadde som vanlig laget i stand, ribbe i stedet for svinestek denne gang, eller “Svinasteik”, som det på jærsk skal sies, og med det ble den en jul uten svinesteik for første gang i mitt liv. Men det er jo ikke akkurat steiken jeg savner mest, som dere ser av bildene er det fint dekket til og en fin gjeng, og god mat, men det er så aldeles for galt at ikke far skal være med. Det er så aldeles for galt.

Sofie, Lars, Daniel, Tone, Sara, Andreas, Torben, Tonje og Trude er på bildet.

 Til desserten er tradisjonen den at vi skal ha en type dessert for hver person. Slik ser det i alle fall ut. Jeg mener denne tradisjonen kanskje har oppstått delvis av det at jeg er kresen på dessert, og aldri har likt noen ting, egentlig, det er middag som er min styrke, så trusselen om å måtte spise middagen for å få desserten, har aldri vært noen trussel for meg. Middagen har jeg uansett spist opp, rubb og rake, og desserten har jeg ikke hatt lyst på. Utenom sjokoladepudding. Så da har det vært sjokoladepudding til meg, og så har far alltid vært så glad i hjemmelaget is, det til ham, søstrene mine liker gele, det har de fått, og avdøde bestefar likte moltekrem over alt på jorden - og fikk det.

Og her er desserten. Trude føler hun serverer. Legg merke til hvor mye det er å velge mellom.

Det var mye lyd og mye støy, unger er nå en gang unger, spesielt første juledag, kanskje, og jeg hadde her min hittil tristeste dag i julen.   De andre har jo levd tettere på det at far er død, med bildene i huset, og alt som er, mens jeg har vært litt forskånet fra disse direkte inntrykkene i mitt eksil i Bergen. Det er så tydelig at han hører til blant oss, og ikke bare skal være et minne på et bilde. Så jeg oppførte meg som min fars sønn, som han uttallige ganger har gjort, og hadde meg en pause nede i kjelleren. Direkte talt, jeg gikk ned i kjellerstuen og skrudde på TV, og så litt på ET. Andreas kom etter en stund ned, og vi kunne snakke litt generelt om romvesen, Sara kom også, men hun var ikke så mottagelig for denne filmen som Andreas var, og brukte i stedet tiden på å klatre rundt i sofaen og andre møbler.

Trude, Tone og Sara spiser dessert.

 I mens spilte de andre UNO, oppe, og vi som var nede kom også snart opp igjen.

Her har så godt som hele selskapet satt seg ned for å spille UNO.

 Da gjestene var gått, foreslo mor og Tonje å spille Scrabble. Det er også en jul- og påsketradisjon, kortspill og brettspill, men siden far og jeg er de ivrigste, kan det bli dårlig med det fremover. Jeg vant med en poengsum på 262, der vi bare la ut 10 ganger. Både Tonje og jeg fikk bonuspoeng for å få ut alle brikkene, jeg med ordet “Skårere”, et ord jeg aldri ville skrevet om jeg ikke fikk så mange poeng for det. Alle tre holdt over 20 poeng i snitt for hver gang vi la ut, så det var høyt nivå.

 

Det var en nydelig første juledag med en nydelig hakkespett på fuglebrettet. Enn at far aldri skulle oppleve den.

En annerledes jul

Sterkest inntrykk i dag gjorde det å reise opp og besøke fars grav ved Soma kapell. Det var begynt å mørkne, og ved omtrent alle gravene var det tent stearinlys og fakler, og det var mange som var kommet for å besøke dem som ikke lenger kan være med å feire jul. Det var sterkt. På fars grav står bare et enkelt trekors med hans navn, det er så kort tid siden han døde, at gravsteinen ennå ikke er på plass. Det enkle korset med det enkle navnet, og så ut over alle grenser hvor mye det betyr.

Dagen begynte med en enkel julefrokost. Tonje og jeg har jo hatt julestrømpe og julekalender langt lenger enn alderen sømmer seg, og det har vært veldig koselig, men nå er det nok slutt med dette. Vi våknet, ønsket hverandre god og gledelig jul, og spiste en liten frokost med rester fra lille julaftens måltid og brødet som var igjen. Vi måtte ikke være for sultne til julegrøten.

Og julegrøten var et høydepunkt i ukoselighet. På selveste julaften det året hennes mann døde, fikk mor brev fra kommunen om at en betydelig etterlønn var utbetalt feil, og at hun må betale beløpet videre til den som skal ha det. Det er ikke dette vi skal bruke julehøytiden til å snakke om. Det er utidig av kommunen å la dette være med på å ødelegge julen vår, en jul som er ødelagt nok på forhånd.

Mor og Tonje gikk etterpå i kirken, hver sin kirke, mor til Ganddalen menighet, Lundehaugen videregående skole, Tonje til Gand menighet, Gand kirke. Tonje gikk sammen med noen venninner, mor ville gå i den menigheten hun hører til. Jeg var ikke med dette året, jeg hadde glemt dresskoene i Bergen, og fritidsskoene jeg kom i, de går man ikke i dress i. Dessuten er ikke kirkebesøket så viktig for meg.

Da mor og Tonje kom tilbake, reiste vi raskt opp til Soma kapell for å besøke graven. Vi ville gjerne være der lenge, i alle fall jeg, og jeg vurderte til og med å bare være ved graven, mens mor og Tonje var i kirken. Det var praktiske vanskeligheter med bil og slikt som hindret meg. På vei opp til kapellet diskuterte vi det forbaskede brevet igjen, den saken er virkelig en plage.

Men på kirkegården ble alt på nytt uviktig. Tonje parkerte bilen, vi gikk ut, og sluttet egentlig å snakke. Vi gikk mellom gravene, samme vei som vi gikk da vi bar kista, og som jeg ikke hadde gått siden den gang. Over hele kirkegården var graver med friske blomster og tente lys. For å komme helt bort til selve graven, måtte vi forlate den brolagte veien, og gå på det kalde, våte gresset. Fars grav, Einar Salen. Et lite trekors, noen granbusker, to dompaper. Tre tente lys, ett fra hvert av oss. Tonje snakket om forrige gang hun hadde vært her, hun og Trude, på bursdagen hans. Langsomt, langsomt gikk vi tilbake til bilen.

Dette er julens sterkeste inntrykk. Å gå der mellom gravsteinene med tente lys i mørket. En sykebil kjørte forbi, og jeg tenkte på den gangen far under konfirmasjonen til Tonje hadde sagt at han på veien opp til Salem, hvor konfirmasjonsselskapet fant sted, hadde sett en sykebil kjøre innover i motsatt retning mot Stavanger sykehus. Han visste at hans far, min bestefar, lå oppi, og at livet ikke stod til å redde. Da var far sterkt grepet. Og nå var det min tur å bli grepet over alle disse minnene, som fortsatt er så levende, men far som er så død.

Vi reiste derfra direkte til julemiddagen og julefeiringen hos Tone. Vi sa ikke et ord på den turen.

Hos Tone og Torben var det imidlertid en helt annen stemning, og det skulle da også bare mangle, julaften som det var. Sara og Andreas, som ellers kan være litt sjenerte, var i farten fra første til siste stund. og Tone og Torben hadde ikke spart på noen ting for å lage en ordentlig julefeiring for oss. Her var juletre pyntet endatil med bananer, her var ordentlig pyntet, noe Tone var mest fornøyd med av alle, og her var pinnekjøtt og kålrabbistappe, alt å drikke, flere sorter desserter for ethvert smak og behag, og etterpå sjokolade servert i fat, i stedet for skåler.

Barna var sånn i hundre at de stadig vekk glemte at de skulle pakke opp gaver, og var travelt opptatt av å leke med gamle leker og julekalenderleker, inntil de voksne plutselig sa at nå skal gavene pakkes opp. Og Sara og Andreas fikk en milliard pakker hver, og var like jublende glad for hver og én, og løp omkring og pakket opp, først gavepapirer, så esken lekene lå inni, og så var det til å leke med noen av dem, og så pakke opp flere. Særlig Sara hadde en oppvisning her, og pakket ikke opp siste gave før halv elleve, hun ville leke med de andre først.

Og så var det leggetid, og vi voksne kunne gå i gang med årets julespill. Nå for tiden foregår det på skjerm, og til og med jeg er hektet av. Wii, heter det, jeg så det første gang forrige lørdag, på julebordet til enkeltmannsforetaket mitt. Nå fikk begge mine søstre det, både familien Sivertsen, og familien Nygård.

Klokken litt før tolv gikk mor, Tonje og jeg hjem til Gaupeveien 5. Tone fulgte med sammen med hunden, Whinney, et stykke. Hjemme satt vi en stund og roet oss, som vi pleier. Vi var ikke i seng før klokken ett.

Det var en jul med mange inntrykk. Men enda så kjekt det var hos Tone, var det sterkest å stå blant de tente lysene på kirkegården ved Soma kapell. Der var en helt ny grav, med et enkelt, lite trekors, og navnet “Einar Salen”, som var min far. Det ble en annerledes jul.

Og julen går sin gang…

Det blir en annerledes jul i år. Vi merker det veldig godt. Alt er pyntet, alt er som det skal være. Nissene er hentet frem, og satt ut. I nissehuset er lyset tent, og på taket er det hvit og varm bomullssnø. Det henger julekrans på døren. På spisebordet står en julestjerne. Alt er det samme som før, i dag kjøpte mor inn maten og hentet juletreet, alt er som det alltid har vært. Men uten far er det helt annerledes.

I morgen er dagen da vi skal pynte treet, og det blir en tøff dag for oss. Det var en dag som hørte til familien, og det var da far som han var mest av alt kom til sin rett. Da satte han på julemusikken han hadde rasket sammen på en CD, og spilte den av litt for høyt, mens han styrte og ropte og ville ha alle til å være med på å pynte treet. Og mor hadde mat på gang fra kjøkkenet, fenalår og fløtegratinerte poteter, rømmegrøt, kanskje, spekemat, julemat og mye godt. Etter at treet var tent, maten servert og julesang sunget, var julen begynt for alvor og far kunne si “at nå har freden senket seg”. I morgen vil det ikke bli slik.

I dag kjøpte jeg inn alle julegavene. Det gikk unna på en time, det var bare å få dem kjøpt, få dem inn i hus. Det pleier å være stress og fornøyelse, jeg kjøper dem alltid mellom jeg reiser fra Bergen og julaften, i år var det kommet inn et snev av at dette er noe vi bare må gjøre. Julen er noe vi bare må gjennom.

Og akkurat det der skal vi greie. Jeg har jo bøkene å flykte inn i, og kan bruke time på time med å fortape meg i Brødrene Karamasov, jeg har den fikse ideen at den skal være utlest før nyttår. Og det er fortsatt flere hundre sider igjen, på russisk. Sånt kan holde meg opptatt. Tonje er nå ferdig med eksamen, og skal vel heller ikke jobbe mer nå på en stund, så hun kan feire at hun har fri og har ferie, og kan slappe av. Trude og Tone har familie med barn å tenke på og være med, og barn er jo forbilledlige i å la hver dag og hver stund ha nok med sin egen sorg og glede. Så da er det mor igjen, som alltid har likt så godt å ordne og pynte til jul, men nå har mistet litt av poenget med å gjøre det.

Det der skal vi også greie. Alt dette her hører med. Det hadde ikke tatt seg ut å feire jul som om ingenting var skjedd, når vi har mistet en så kjær far og mann som vi nå har gjort, og vi er ikke i nærheten av å gjøre det. Men det hadde tatt seg enda mindre ut å la sorgen ta overhånd, og la den styre livene våre. Derfor skal det være jul i Gaupeveien 5 i år også.

Symbolsk nok kjøpte mor en dyr julekrybbe i fjor, eller om det var i forfjor. Jeg knuste den i går, eller knuste den lite grann. Den stod på en slags skammel like foran en lysbryter, så når jeg skrudde av lyset, så slo jeg den ned. Den var glass, så den knuste eller sprakk litt, og en bit falt ut. Sånn er hele julen for oss i år. Det er en bit som har falt ut. Det går ikke an å si den er som før, når denne mangler. Og i våre liv har nå en særdeles viktig bit falt ut, og blitt borte.

Jul vil det bli allikevel. I fars gode og glade ånd.

Dødsdiktene på prøverommet

I dag var jeg på prøverommet igjen. For anledningen var arrangementet lagt til Garage, prøverommet har måttet flytte litt rundt i år, siden Teatergarasen blir revet. Men opplegget er det samme. De tilbyr en scene, og der kan man gå opp og gjøre sine ting, om det er opplesning, film, dans, installasjon eller musikk, hva som helst. Jeg har gjort mye rart der opp gjennom årene, men nå i det siste har det vært mest tekstlesning.

Tekstlesning var det også i dag, men det var likevel ikke helt som vanlig, da jeg har skrevet en del dikt om far og hans død nå i høst. Jeg tenkte jeg skulle lese opp dem, og det gjorde jeg  i dag. Som alltid blir jeg litt overrasket når det kommer folk og ser på, i dag var det til og med riktig mange, men nervøsiteten viser seg som regel ubegrunnet. Det går som regel bra. Og det gjorde det i dag også.

Dessverre måtte jeg tidlig hjem, siden i morgen er en travel arbeidsdag, og jeg har litt mer å gjøre her på kvelden. Så jeg fikk ikke sett de andre, utenom dem som var før meg, men då måtte jeg som vanlig konsentrere meg om mitt, og fikk ikke med meg så mye. Kjersti Skomsvold fra skrivekunstakademiet virket til å ha noen artige tekster, og Anik See leste opp fra en bok hu har fått utgitt i Canada av alle land. Etter meg skulle det være en film fra filmkollektivet, og et band som het “Albert og Elise”.

Jeg har skrevet veldig mye alle typer tekster etter at far døde, spesielt her på bloggen, der det er mange svært personlige tekster. Med diktene — ja, man skal jo ikke si så mye om hva man prøver på i dikt. Her er et som ikke kvalifiserte for å komme med i samlingen, men som likevel er sårt og fint og sånn det skal være.

Bildet av far

 

På et bilde jeg har

av far

sitter han på

et fjell

og knytter sine sko

med et smil

så full

av liv.

 

Så full av liv.

 

Vil du lese flere av disse diktene, sjekk opp www.Heltgreipoesi.wordpress.com, der det hver fredag fra januar til cirka februar vil bli postet dikt fra denne lille samlingen.

Takksigelsesdag i Gaupeveien 5

I dag er det Thanksgiving i USA. Dagen faller på den fjerde torsdagen i november, som også vanligvis er den siste. Dagen er fastsatt av amerikansk føderal lov, av selveste president Franklin D. Roosevelt, og den er forbundet med høytid og tradisjoner og feiring. Det er føderal fridag, og mange bedrifter og offentlige institusjoner gir også fri fredagen, slik at det blir en hel langhelg med gode tanker, ro og fred.

Vi i familien Salen på Ganddal innledet vår Takksigelsesdag i 1987. Det var det året Tonje ble født, og det var en enorm glede i huset over at vi som alltid hadde vært fem, nå ble seks, og at det var Tonje. Det var nok far som foreslo at vi også skulle ha takkefest, i hvert fall var det han som dyttet på og sørget for at det ble kjøpt inn en bok der vi kunne skrive ned takkene våre. Og vi var alle med på ideen, Tone, Trude, mor og jeg. Det var kjekt å tenke på hva som hadde vært kjekt i året som var godt, og det er alltid lurt å tenke på alt vi har å være glade for. Derfor ble diskusjonen raskt lagt død om vi også skulle skrive ned noe som ikke var så bra i året som gikk, dette skulle være en gledesbok. Og far skrev det også med sin karakteristiske håndskrift: “Gledesboka”.

Denne boken har siden virkelig blitt en gledesbok. Vi har jo alle sammen skrevet ned både ønskene våre og hva vi hadde å takke for, i alle år fra 1987 frem til i dag. Jeg var 13 år da jeg skrev første gang, Tone og Trude var enda yngre. Og mor var jamen ikke langt i fra å være så gammel, som jeg er nå.

Ja, det må også med, vi skriver ønskene våre også. Jeg lurer på om det ikke var jeg som gjerne ville ha med forhåpningene for neste år også. Og det ble raskt vedtatt, og det er jo alltid kjekt å lese om vi fikk oppfylt ønskene våre. Det er en kjekk tradisjon vi har, og artig at den oppsto så impulsivt og bare viste seg levedyktig.

Da vi alle bodde sammen, altså før vi barna flyttet ut, så var alle samlet på takksigelsesdagen. Vi spiste middag, ikke kalkun, vi trenger da ikke spise kalkun, men en eller annen middag. jeg har sterkere minner fra kaffen, enn fra middagen på takksigelsesdagen, og det til tross for at jeg begynte å drikke kaffe da jeg var 16, og altså ikke rakk så mange takksigelseskaffer før jeg flyttet. Men det var god kaffe, stearinlys og kos, og så gikk alle og grunnet på hva de skulle fylle inn med for i år. Alle skriver også kladd, så det ikke skal bli noen stygge overstrykninger i boken.

I år bli takksigelsesdagen for oss veldig, veldig spesiell. Det er første gang siden far døde, og første gang han ikke kan skrive i boken. Mor og jentene er samlet hos henne, de har spist middag og drukket kaffe som vanlig, men det er klart, vanlig er denne dagen på ingen måte ikke. Jeg gjør som jeg alltid gjør, drikker min kaffe og skriver ned ønskene mine her, og fører dem inn i boken når jeg kommer hjem til jul. I år har det vært veldig lett for meg å finne hva jeg skal skrive, men veldig tungt at det er dette jeg må skrive.

Jeg hilser hjem til de hjemme. Det var synd jeg ikke kunne være der i dag, men jeg håper dere fikk hatt en fin takksigelsesdag allikevel.

Arveavgift i Spania

Mor og far hadde en leilighet i Spania. De eide halvparten hver, og da far døde, skal hans halvpart over til mor. Det er for oss helt selvsagt, de eide den sammen, og når far er død, skal mor selvfølgelig eie hele. Men dette viser seg ikke å være helt problemfritt, den spanske staten skal også ha sitt, og krever en arveavgift på flere tusen Euro. I Norge kan det jo være litt betant å skrive om skatter og avgifter, det politiske Norge er delt i en høyreside og en venstreside, der venstresien generelt er for, mens høyresiden er i mot. Arveavgift og formueskatt er etter hva jeg har forstått der diskusjonen går sterkest, da det er lett å argumentere for at dette er skatter for de rikeste, og siden få hører til blant dem, er det lett å være for at de skal betale mer skatt. Med eksempelet fra Spania vil jeg argumentere for en skatt jeg nok må si at jeg er i mot.

Først må jeg få sagt at det for en familie for vår kjennes helt tøysete å måtte tenke på og snakke om penger og arv, når vi har mistet en kjær far og mann. Enkelt og greit skulle alt som tilhøre far, nå tilhøre mor, og alt som far skulle få, nå gå til mor. Ferdig med det. Men vi skjønner det må noen lover og regler til, for dem som ikke har så lett for å bli enige og ikke har så godt forhold som vi har. Det er i orden.

Men jeg synes grensen egentlig går ved denne arveavgiften, og spesielt for denne leiligheten i Spania. Man kan argumentere for at det er en uting at rike nordmenn kjøper seg leiligheter i fattigere Spania, og tar over kysten der med turistleiligheter for en plutselig velstående middelklasse. Det spanske språk og kultur fortrenges, og vi bruker også for mye av knappe ressurser, for eksempel vann. Det er legitimt at den spanske stat skal få kreve litt tilbake. Og det får den ved alle mulige andre skatter og avgifter, og ved at byggingen av disse leilighetene gav en boom i spansk byggindustri med mange nye arbeidsplasser, og økt velstand også for spanjolene. Den spanske kysten lever jo også av disse turistene, og i vinterhalvåret er byene her bortimot døde.

Det er imidlertid en annen diskusjon. Dette gjelder arveavgiften. Selv om mor og far var rike som hadde råd til denne ekstra leiligheten, så var det far som tjente pengene, og når han er død, er det bom stopp med inntekten. Mor har gjennom store deler av livet vært husmor, til stor glede for oss ungene, men det blir verken inntekt eller pensjon av det, og å betale denne arveavgiften tilsvarer for henne nå en del månedslønner. Mange av dem som støtter arveavgift og formueskatt, har lite til overs for dem som okker seg over at pengene er bundet opp i verdier og eiendom, at det ikke finnes likvide midler, det er bare å selge, sier de. Men det er litt av et skritt å selge denne leiligheten. Det vil gi millionbeløp, og noe millionbeløp har vi slett ikke bruk for, den millionen eller så, gjør seg mye bedre bundet opp i leiligheten, både som investering og til glede.

Jeg synes ikke staten har noe med å hente penger ut av dødsboet når noen faller fra. For de aller fleste er dette penger og verdier spart opp gjennom et langt liv, der skatter og avgifter er betalt gjennom alle år. Og så skal det komme enda en ny avgift enda en gang. I Spania blir det nå antagelig så snålt, at fars halvdel går til oss ungene, i stedet for til mor, så vi slipper å betale enda en avgift når mor en gang om mange, mange år går bort. Det er flere tusen euro å spare å gjøre det på denne dumme måten.

Jeg er uenig i at det skal være slik.

I dag ville far vært 60 år

Det er en spesiell dag for oss i dag. Mor og søster Tone er i Spania med Andreas og Sara, på den reisen mor og far skulle gjøre for å feire 60-årsdagen hans. Det er ikke sunt å tenke for mye på det, men det må være veldig spesielt og sårt, særlig for mor. Jeg håper de har det fint der nede, og at de får livet til å fortsette på et vis.

Vi i den nærmeste familien, det vil i praksis si ungene med ektemenn og barnebarn, skulle feiret bursdagen tidligere. 1. november var planlagt, og vi hadde tradisjonen tro forberedt et lite opplegg med sang og litt underholdning. Dette planla vi nest siste helgen i september, da jeg var hjemom en svipptur etter å ha hentet russisk visum i Oslo. Helgen deretter reiste jeg til Russland, og da jeg kom hjem helgen etter det igjen, var far død. Det er aldeles ufattelig.

Jeg vil gratulere far med dagen. 60 år er ingen alder, og far hadde mange gode år igjen, om han bare hadde fått lov til å leve dem. Og vi som kjente ham og stod ham nær, hadde mange gode år igjen med ham. Vi er mange som skulle ønsket oss livet hans lengre, men det er ingen som godt kunne ønske det rikere. Han hadde de rikdommer som betydde noe for ham, og levde det livet han ønsket å leve fra start til mål. Her er sangen vi laget til ham.

Gratulerer med dagen, kjære far!

Bursdagssang far – 60 år

Sangen er laget på melodien “Minnie the moocher”. Den er ment å synges på skikkelig Ganddalsdialekt, og da rimer det. Jeg skulle være far, og synge disse “jeg vil ned til Spania” og lignende på refrenget. Frem til siste vers er den originale sangen, som vi skulle synge den, siste vers er lagt til siden. 

 

Her er historien om Einar Salen

Om du liker starten, bare vent til finalen

Han er i år blitt 60 år stor

Og vi har i den anledning skrevet noen ord.

 

Hadihadihadi-ha

Hodihodihodi-ho

Hidihidihididi-hi

 

De første åra skjedde ikke mye

Så traff han Kari, og først da ble det løye

Han gikk jo på skole, og han gikk på gymnaset

Men var helst glad for å slippe unna det (der) maset

 

Hadihadihadiha

Det er Kari jeg vil ha!

Hodihodihodi-ho

Det er Kari jeg vil ha!

 

Det var skikkelig kjekt med Kari, men hva med karrieren?

Hva er det egentlig det er behov for ute på Jæren?

Tanken på å bli lege dukket opp i hans sinn

Og han søkte på skole, men han kom ikke inn.

 

Hadihadihadi ha

Jeg skal ned til Spania!

Whoooaa

Åååååhhhh….

 

De årene der går vi raskt forbi

og flytter oss frem til 1973.

Da ble det bryllup, og lykke med det

Og så ble det supert, for så kom jo me.

 

Hodihodihodi-ho

Å hvordan skal dette gå!

Å hididhihidi-hi

Tiriliti.

 

Det er ingen tvil om at det der var fine greier

Et lykkelig familieliv, men det er jo som de sier

Det er viktig å finne rette plassen å være

Den måtte bli på Ganddal, så der slo vi oss ned.

 

Hadihadihadi-hen

Det var Gaupeveien 5

Hodihodihodi-ho

Hidihidihididi-hi

 

Jeg skal fortelle litt om hvordan det var.

Det som skjedde i huset, det gjorde ikke far.

Og skulle det feires i Gaupeveien

Ble det en rolig kveld med familien.

 

Hadihadihadi-ha

I dag skal vi slappe av!

Hodihodihodi-ho

I dag skal vi ta det litt med ro

Hidihidihididi-hi

 

Jeg skal fortelle om store prosjekter

I følge far er det ikke så kjekt, det

Derimot blir han riktig så fjoge

Når noen setter i gang et spill eller noe

 

Hodihodihodi-ho

Skal vi spille noe då?

Hadihadihadi-ha

Tonje, Kan du finne frem korta?

Hidihidihididi-hi

Skal vi spille kanin?

 

Jeg vil korrigere det bildet om at han er lat (kor: hva er det du tror!)

Se han på turer i marka med niste og sjokolade (kor: smurt av ’na mor)

Nei, det er gilde minner å ha vært med ham på tur

Alltid en lek eller konkurranse på lur

 

Hadihadihadi-ha

Hodihodihodi-ho

Hidihidihididi-hi

 

Nei, vi merker det er mye å fortelle

Om rolige dager og enda roligere kvelder

Når alt kommer til alt, så står dette tilbake

Det er ganske enkelt – sånn han vil ha det.

 

Hadihadihadi-ha

Nei, nå må vi slappe av!

Hodihodihodi-ho

Hidihidihididi-hi

 

Men tiden den går og alle blir eldre

Og plutselig var også ungene foreldre

Og aldri har verden sett noen så klar

Som Einar Salen til å bli bestefar.

 

Hadihadihadi-ha

Å hipp og hipp hurra

Jaaaaaaaaa

 

Det er nye tider, mye er nå forandret

Men innerst inne er det stort sett det samme.

Han gjør mange ting, men det beste er jo

Å bare være med familien og ta det med ro.

 

Hadihadihadi-ha

Hodihodihodi-ho

Hidihidihididi-hi

 

Dette her var historien om riktig kjekke kar

Som har blitt mors mann, og har blitt vår far.

Det har vært veldig bra, men nå venter finalen.

Gode år med ’na mor, nede i Casa Salen/

 

Hadihadihadi-ha

Jeg vil ned til Spania

Hodihodihodi-ho

Hidihidihididi-hi

 

Ja, alt var fine greier like til det siste.

En så gode far er umulig å miste.

Det var et alle tiders liv og en alle tiders far.

Takk skal du ha – for det som du var.

 ES2008