Å reise med den transsibirske jernbanen

Jeg har skrevet om hver etappe langs den transsibirske jernbanen, og min opplevelse av den, men jeg har ikke skrevet en samlet oversikt. Den kommer her, til hjelp for dem som selv skal reise.

 

Billetten

Engelske nettsider er fulle av informasjon om hvordan dere skal kjøpe billetter gjennom dem, og det finnes sikkert tilsvarende norske sider også. Men kjøper du billetter her hjemme, betaler du en god del til reiseselskapet, da det ennå ikke finnes noe automatisk billettkjøp. Billettene må fortsatt kjøpes manuelt. Så om du kjøper gjennom et reiseselskap, må de gå til stasjonen, og kjøpe billetten.

 

Jeg kjøpte alle billettene mine i Russland, og det gikk helt fint. Det står at togene lett blir fylt opp om sommeren, og det stemmer for øvrig, da skal også russerne ha ferie, og de har ikke råd til fly. Men det blir også satt opp ekstra tog, så det vil ikke være vanskelig å få billett mellom enkeltstasjoner, i hvert fall hvis man følger den russiske linjen, og ikke reiser nedover Mongolia og Kina med turistene. I løpet av hele min reise, var det bare en eneste billett jeg ikke fikk akkurat som ønsket, og det var et tog fra Irkutsk som stoppet i Ulan Ude torsdagen, og et nytt fra Ulan Ude, og videre til Vladivostok innen søndagen. Er man fleksibel, vil jeg absolutt anbefale å kjøpe billettene der borte, det er ingen sak.

 

Billetten ser for øvrig slik ut, med den viktige informasjonen ringet inn. Den er oversiktlig og fin, når man bare kjenner godene. Merk at alle tider langs den transsibirske jernbanen, og alle andre større jernbanestrekninger i Russland, er Moskvatid.

Slik ser billetten ut

 

Byene langs ruten

Mange vil sikkert komme borti vurderingen om man bare skal reise fra start til mål, eller om man skal stoppe langs byene underveis. De aller fleste turistene kjører strake veien fra Moskva til Irkutsk, før de tar noen dager rundt Bajkal, det vil si, de reiser til Listvjanka og er der til toget går videre fra Irkutsk. Og fra Irkutsk reser de nedover Mongolia og Kina. Noen ytterst få jeg traff, reiste nedover Kina uten å reise innom Mongolia. Jeg traff ingen på reisen som skulle til Vladivostok. Jeg traff heller ingen turister før Irkutsk, bortsett fra to Ukrainere lystig gående over broen i Krasnojarsk, og en liten gjeng som plutselig var på stasjonen i Tomsk, og skulle til Irkutsk.

 

Jeg besøkte bare byer øst for Ural, og konsentrerte meg om byene mellom – ja, Ural og Bajkalsjøen. De Europeiskrussiske byene var et bevisst valg at jeg ikke reiste til, de er lette å besøke fra Moskva eller hvor som helst, når man nå en gang er der. Byene øst for Bajkal skulle jeg gjerne hatt tid til å ha sett, særlig Ulan Ude, Tsjita og Khrabanorsk, og forresten, Komsomlosk na amure og Severjebajkals langs BAM-linjen, som jeg skal ta en annen gang.

 

Dere kan lese om byene i egne poster, de er spredt rundt i juli2008 (trykk på arkiv), eller på taggen ”Den transsibirske jernbanen”, eller kategorien reise. De skulle ikke være vanskelige å finne frem til, og dere vil finne informasjon om byene, om severdigheter og overnatting og hvordan finne frem, og om historien og hva jeg synes om dem. Her vil jeg bare si at planen med reis og stopp fungerte meget bra. Det var ingen av byene som skuffet, og særlig i Tobolsk likte jeg meg veldig godt. Ja, jeg likte meg jo de andre stedene også, men Tobolsk var liksom en skjult skatt jeg fant. Der var jeg alene turist, og det i en by som er historisk viktig og har en aldeles nydelig Kremlin. Når den i tillegg et uovertruffent utsiktspunkt over det russiske landskapet, der landet blir som et endeløst hav, og en av verdens største elver (Irtysj) renner igjennom, da har ikke jeg mer å forlange. Men sjekk posten før dere reiser dit, den er ikke tilrettelagt for turister, ikke i det hele tatt, og man skal vite hva man går til, for å reise dit.

 

Hvis dere vil stoppe i byene langs ruten, vil jeg si det er direkte dumt å kjøpe billettene på forhånd. Da trenger dere ikke noe reisebyråhjelp, det er bare å gå inn på en hvilken som helst stasjon i hele Russland (og Hviterussland, faktisk), og kjøpe billettene dere trenger. Det skulle ikke forundre meg om billettene kan kjøpes i Ukraina også. Jeg reiste midt i høysesongen, og fikk alle billettene jeg trengte, på dagen jeg trengte dem. Det eneste stedet jeg ikke fikk presset inn, selv om jeg ville dra dit, var Ulan Ude. Og det eneste jeg måtte være fleksibel med, var om jeg skulle ha kupe eller plastkart.

 

 

Hva må man ha med?

Man får utdelt håndkle og sengetøy på nattogene, og på det lille, shabby badet finnes det vanligvis en såpe, og som oftest også toalettpapir. Fisefine folk vil gjerne ha med en egen såpe, og for å være på den sikre siden, bør man kanskje fortsatt ha med sitt eget toalettpapir. Jeg hadde aldri det.

 

Om hva slags mat det er lurt å ha med, kan dere lese lenger nede. Generelt gjelder at man med en tannbørste og litt tannkrem kan klare seg hele veien fra Moskva til Vladivostok, om man har billetten, passet og pengene i orden. De tre tingene er viktige. Og penger er ikke viktig, om man har med sin egen mat. Har man tenkt å kjøpe mat, er det lurt å ha med litt småpenger, for det er det ikke sikkert selgerskene på stasjonene har.

 

Noen av togene serverer både kaldt og varmt vann gratis så jeg, tror jeg, men jeg prøvde aldri det kalde vannet og hadde alltid med mitt eget. Varmt vann er tilgjengelig døgnet rundt, ubegrenset og gratis, i en slags beholder i enden av vognen.

 

Kupe eller plastkart?

Her har dere en plastkart, før alle sengene er redd opp

Kupe og plastkart tilsvarere noe sånt som andre og tredje klasse på reisen. Plastkart er svært mye billigere, men ikke så svært mye dårligere. Sengene er akkurat de samme, det er bare at i en plastkart, så er det ingen dører, og det står senger i to etasjer langs etter korridoren. Det blir derfor lett litt trangt, 54 stykker i en vogn, når det er fullt, og bare to toalett. Det går heller ikke an å stå i korridoren og se ut av vinduet, det står jo senger der.

 

I en kupe har man et avlukke med fire senger, og kan lukke seg inne der. Det er jo på sett og vis behageligere, og man kan gå ut og stille seg i korridoren om man vil være i fred, og ofte vil de andre gjøre det, slik at du blir i fred, i korridoren.

 

Det kan være god liv og røre og riktig gøy både i plastkart og kupe, så ro og fred, eller lyst på livet, er ikke noe argument.

 

Jeg ser en del guidebøker anbefaler plastkart for at det er ”sikrere”, siden det er flere til å holde oppsyn med bagasjen. Det tror jeg ingenting på. Jeg tror både kupe og plastkart er like sikkert. Og russerne selv forlot vognene helt ubekymret når det var lengre stopp, de stod helt tomme, eller omtrent helt tomme, både i plastkart og kupe. Jeg vil si det er like trygt å ha bagasjen på et russisk tog, som på et norsk, og man skal ikke være bekymret, verken i plastkart eller kupe.

 

Det er også guidebøker som skriver det kan være greiere for jenter som reiser alene å ta plastkart, så de slipper å dele kupe med tre fremmede menn. Sannsynligheten for å dele med tre fremmede menn er svært liten. Som oftest kommer man med en liten, russisk familie, eller litt av hvert kjønn.

 

Landskapet

Russland er et enormt land, og det er stort sett helt flatt. Fra Moskva og inn til Ural er landskapet akkurat som det er fra Moskva til St. Petersburg, også, og videre innover til Polen. Det er grønne sletter, bjørkeskog, furuskog og litt gran. Det typiske, russiske jernbanelandskapet, er trær og buskas og kratt som står like inntil jernbaneskinnene, og ser ugjennomtrengelig ut. Dukker det opp en dam, er den full av alger.

 

Toget passerer Ural et sted der fjellkjeden er på sitt laveste, og man må være konsentrert for å få det med seg. Men man har jo vært spart for stein i landskapet helt siden man kom til Russland, og man legger jo merke til at her er det noen kampesteiner og fjellaktig oppover haugene, det er fjell, det er Ural. For øvrig renner en elv ved siden av her, og det er mange datsjaer som ser kostbare ut. Dette er nok et luksusområde, og det med rette, for det er nærmest idyllisk vakkert.

 

Etter Ural er det flatland igjen. Man kommer til Sibir, men det er ikke den store forskjellen som jeg på forhånd hadde trodd. Det er skog, men fortsatt like mye bjørk, som furu og gran. Det hender det er noen hauger og at landskapet bukter seg litt, men stort sett er det flatt.

 

Rundt Krasnojarsk kommer det på ny fjell, og det er nesten rørende for en nordmann. Den enorme elven Jenitsjej renner også ved siden av, området er en naturperle, og man er anbefalt å se de omrkingliggende Stolnij, om man velger å gå av toget her.

 

Frem til Irkutsk er landskapet altså egentlig nokså litt, enten man er øst eller vest for Ural. Men etter Irkutsk, blir det med en gang idyllisk vakkert, med små, koselige elver og bekker, skog og sletteland omhverandre, og små fjell, som alltid skjuler et landskap man vil se rundt neste sving. Siden jeg tok en ekstratur til Sliudjanka, fikk jeg sett dette landskapet ganske nøye. Om sommeren blir landskapet ytterligere sjarmerende ved at russerne tar det så fint i bruk, for eksempel ved å bade eller fiske i elvene, ofte med ei ku beitende like ved.

 

Så kommer Bajkal. Den er suggererende vakker, og man har den ære å være ved den 7-8 timer langs jernbanelinjen. Det sier litt om hvor stor den er. Nedkjøringen til Sliudjanka er nesten magisk, der Bajkal først viser seg litt mellom fjellene i det fjerne, som et lyst, hvitt hull, ser det ut med en gang, paradisisk. Og så viser den seg mer og mer, til man fra en høyde ser ned mot Bajkalsk og Sliudjanka, liggende  nede på sletten. Bajkal til venstre, fjellene til høyre, og over på andre siden. Man kjører ned, og russiske og utenlandske campingturister vinker velkommen, og rundt, stadig med nye folk som camper eller bare nyter utsikten langs vannkanten.

 

Etter Bajkal kommer Ulan Ude, og det asiatiske landskapet. Om dette har jeg skrevet i en egen post.

 

Maten

Som utenlandsk turist har man ikke altfor mye å velge i, her. Russerne disker opp mye mer, laget hjemme på kjøkkenet under stor kjærlighet og omsorg. Vi som ikke disponerer kjøkken, har stort sett brød og nudler å velge mellom. Allerede nokså tørt russisk brød, blir bare tørrere og tørrere som dagene går (dog har det den fordel, at man kjenner ikke store forskjellen på smaken). Av nudler og annen middag der man bare skal tilføre vann, har man mye å velge fra, men det smaker nokså likt, og i lengden blir man lei av det, og får lyst på litt ordentlig mat.

Slik ser de ut, nudlene. Denne butikken er akkurat ved Jaroslav-stasjonen i Moskva, like ved perrongen der togene går.

 

Det går an å ordne seg lite grann ekstra. På alle togene henger det timetabell over stasjoner og stopp. På de stasjonene som har lange stopp, er det alltid selgere som selger varer fra stedets spesialitet (Les: Omul i Sliudjanka). Her skal man som turist ikke være pysete, men kjøpe i vei. Se hva russerne gjør, det som er godt for dem, er godt for oss. Noe som uventet er godt på slike turer, er kokte poteter dyppet i salt. Det er litt som å være på fjelltur i Norge, alt blir godt på tur. Noe av den samme følelsen fikk jeg på toget.

 

Jeg må for øvrig innrømme at jeg ikke fulgte mine egne tips særlig godt på min reise. Jeg var stort sett lastet opp med nudler, og ble bare springende rundt og kope på langstasjonene. På den ene av dem kjøpte jeg riktignok et brød, men det spiste jeg ingenting av. Heldigvis var det flere av russerne jeg delte kupe med (og vogn med) som forbarmet seg over meg, slik at jeg fikk mat av dem.

 

Det finnes også en restaurantvogn, men den fikk jeg aldri prøvd. På toget jeg hadde trengt å prøve, fra Irkutsk til Vladivostok, fantes ingen slik vogn.

 

Passasjerene

Dette er noe av det gøyeste med turen, og det blir ekstra gøy hvis du kan aldri så lite grann russisk. Fra starten i Moskva til enden i Vladivostok, traff jeg ikke på en eneste en som snakket engelsk så godt, at det var verdt å snakke sammen på det språket. Særlig lenger mot øst var det i hvert fall på min reise en del som prøvde seg litt på engelsk, men de hadde store problemer med setninger på mer enn tre ord. Så kan du mer enn tre ord på russisk, blir det språket.

 

Og da vil du få oppleve en verden av vennlighet og interesse for deg og ditt liv og livet i Norge. De er også svært villige til å dele hvordan de har det i Russland. Spesielt er de interessert i lønningene og prisnivået, som begge deler imponerer dem veldig. Men selv om prisnivået kan være fire ganger så stort, og lønningene ti ganger så store, deler de med deg det de har når de har mat, og mat har de alltid. Jeg trodde strengt tatt dette var en overdrivelse, og før Sibir skjedde det heller ikke, men etter Sibir levde jeg vel så mye på andres mat, som min egen. Og det til tross for at jeg hadde med fulle rasjoner. Den russiske gavmildheten var rett og slett en inspirasjon, det er jo så fullstendig utenkelig i Norge, at noen skal dele maten sin med andre, på toget. Men det blir virkelig god stemning når noen disker opp, og alle er invitert til å forsyne seg.

 

De hyggelige passasjerene og samtalene som oppstår, gjelder ikke bare langs den transsibirske jernbanen, men også når jeg har reist i Ukraina og Hviterussland. For den som kan bittelitt russisk – og jeg er virkelig ikke flytende – er dette en glimrende mulighet til å få praktisert litt, med folk som har det som morsmål.

 

 

Sikkerhet

Folk er paranoide nå om dagen. På den transsibirske jernbanen er det ingen grunn til det.

De færreste som har råd til å reise med dette toget vil stjele, tvert i mot vil de fleste være påpasselige hvis uvedkommende kommer seg inn på toget, eller noen begynner å rote med bagasjen som ikke er deres egen. Vognverten kontrollerer billetten til alle som går om bord, så det skal veldig mye til om noen kommer seg på og av toget med ekstra bagasje på noen av de lengre stoppene på stasjonene. Jeg har aldri vært i nærheten av å oppleve noe ubehagelig på noe russisk tog, jeg har ikke sett noe mistenkelig, og jeg har ikke engang hørt om noe tyveri. Man kan jo holde pass, penger og visakort på kroppen, men ellers er den transsibirske jernbanen noe av den sikreste plassen du kan være på i Russland. Og ellers i verden.

 

Stasjonene

De russiske stasjonene er store og flotte. Allerede på 1800-tallet skulle jo stasjonen være et praktbygg, et symbol på den nye tid, og da kommunistene overtok, ble det i Russland ikke mindre. Stasjonene skulle jo være for folket, og de likte jo dette med å bygge palasser for folket, både i metrostasjoner, og vanlige stasjoner.

 

Plasseringen av dem kan imidlertid være litt så som så. I Tobolsk ligger den regelrett utenfor byen, og også i andre byer må man kanskje gå litt eller ta en trikk eller buss, for å komme seg dit man skal. I storbyer som Moskva og St. Petersburg, er det selvfølgelig slik.

 

Selv om de er store praktbygg, gir de et godt, kaotisk inntrykk, i alle fall for førstegangsreisende. Utenfor er det tjukt av taxisjåfører, selgere av alle slags varer, fullt av tvilsomme folk og russere i alle fasonger, det er et kaos utenfor, og innenfor er det samme kaoset, og med en fin stank i tillegg. Man er ikke garantert det er informasjon på engelsk, selv i store stasjoner, men man er garantert at damene i billettluken ikke snakker engelsk. Man kan ikke regne med at noen snakker engelsk.

 

Det kan være forvirrende med lukesystemet. De har for lokaltog og fjerntog, og noen steder også for tog som går samme dag, og tog som går senere. I Simferopol i Ukraina har de til og med en eneste luke, for dem som ikke har fått brukt billetten sin, og skal ha refundert halve prisen. Havner man i feil luke, blir man ikke ekspedert, og kan man ikke russisk, forstår man ikke hvorfor.

 

Men å kjøpe billetter er jevnt over ikke problemet. Man må bare ha motet til å stå gjennom køen, og si frem sitt ærende. Ofte vil man også få hjelp av velvillige russere i køen, jeg fikk til og med en vakker gave av en av dem, dette er ingenting å frykte. Og får man det ikke til, har de fleste større stasjoner (og i de mindre stasjoner er det ikke så fæl kø) såkalte ”servicesenter”, der man kan kjøpe billetter av folk som kanskje kan litt engelsk, og for 25 kroner gebyr, får god tid til å kjøpe billetten, og slipper støyen og køen.

 

Med billetten i hånd, gjelder det bare å finne riktig plattform. Russerne operer med plattform og pyt, slik vi operer med perrong og spor. Normalt er det to spor, for hver perrong, og man må som regel gjennom en tunnel eller over en bro for å komme til dem. Hvilket spor og perrong toget går fra, blir vanligvis opplyst om på en tavle i god tid før avgang. Det er absolutt en fordel å kunne kyrillisk. Ved gjennomgangsstasjoner blir det opplyst om når toget kommer, og når det skal gå i god tid. Ved avgangsstasjoner blir togene normalt satt opp 40 minutter før avgang.

 

Togene

Togene og vognene er jevnt over veldig fine. De er ikke så opptatt av den norske komfort, og de ser ikke så lynraske og fancy ut som de gjør hos oss. Dette er tog som er tog, og ikke noe tull. De kan ofte være litt nedslitt, men de er rene og pene, og alt som er i dem fungerer. Det kan dere være sikre på.

 

Merk at russerne har et system, der lavere nummer betyr bedre tog, og høyere nummer er eldre og dårligere. De beste togene går de lengste strekningene, tog 1 går for eksempel fra Moskva til Vladivostok, mens dårligere tog med høyere nummer, gjerne tar seg av lokale småstrekninger på en dag og to. Toget fra Jekaterinburg nordover mot Tobolsk, var for eksempel tog nummer 642. Her lå jeg på plastkart. Men generelt sett er togene og vognene veldig like, så dette er ikke så mye å tenke på. Dessuten er togene med de høyere numrene billigere.

 

Vognene

Det er alltid mange vogner på russiske tog, og det kan være et stykke å gå, før man kommer frem til vognen man skal ha. Det er derfor godt å være ute i god tid.

 

Alle vognene er utstyrt med en egen vognvert, som har ansvaret for denne vognen. Denne personen, som oftest en babusjka, kontrollerer billettene til alle som går om bord, deler ut og samler inn sengetøy og håndklær, støvsuger og gjør rent, selger teposer (med teposen følger også en kopp, så mange russere kjøper den første koppen, og bruker etterpå den til sine egne teposer) og annet småtteri. Mange av disse togvertene er kanskje av dem som kan bekrefte ryktet om russere som uvennlige og lite serviceinnstilte, men her synes jeg vi turister burde slutte å oppføre oss som konger. Det er jobben deres å kontrollere billettene våre nøye, de har plikt til å kontrollere at nummeret på billetten er det samme som i passet, og at navnet stemmer, og at dette tar tid, betyr ikke at du blir dårlig behandlet. Og forlanger du de skal snakke engelsk, reiser du ikke til Russland. Det er mer enn hva vi får til i Norge, at hver vogn har sin egen ansvarlige, og de har en anstendig lønn også.

 

Vognene har et lite, rustent toalett i hver ende. Det er av den gamle, gode typen som skyller rett ned i skinnegangen, så de blir låst i nærheten av større stasjoner. I nærheten av stasjonene kan bety en halvtime, så det kan lønne seg å følge litt med på oppslaget som henger i alle vogner, om når toget kommer til alle stasjoner, og når toalettene blir avlåst. Før Irkutsk kom også vognverten og informerte meg, at nå måtte jeg gjøre mitt morgentoalett straks, eller ikke på toget.

 

Ellers er vognene alltid utstyrt med denne varmtvannsbeholderen, som alltid er fylt med vann, og hvor det bare er å forsyne seg. Oppvarmingen skjer med overskuddsenergien fra toget, så det er energieffektivt, men det gjør også at det tar litt tid å varme det opp fra aller første stasjon. Det fikk jeg erfare, da jeg forsøkte meg med en pose nudler like etter avgang fra Irkutsk

Slik ser den ut. Varmtvannsbeholderen på tog 642, Jekaterinburg - Tobolsk

 

God reise!

Der har jeg reist Den transsibirske jernbanen

  

 

Så har de siste passasjerene forlatt kupeen jeg sitter i, og jeg har hele for meg selv siste to timene inn mot Vladivostok. Toget er mirakuløst nok i rute igjen, etter å ha vært omtrent to og en halv time på etterskudd. Og som om det hele var planlagt slik, nådde togreisen min et skikkelig toppunkt akkurat her, det ble en finale som en finale skal være, akkurat som om det var en kraft utenfor meg som tok vare på meg med tanken: - Nei, nå få vi gi han der Eivind Salen akkurat de opplevelsene han vil ha.

 

En god lunsj allikevel

Asia

Jegeren

Et meget viktig toalettbesøk

Lørdagskveld på den transsibirske jernbanen

Avskjed

… og inn til Vladivostok

 

 

En god lunsj allikevel

Russisk lunsj på toget

Som nevnt torsdag fikk jeg ikke kjøpt all nisten jeg trengte før turen, jeg fikk ikke kjøpt annet enn nudler og vann, og kun tre pakker nudler for dagen. Det kunne bli for mye nudler, og for lite mat, kan man si. Men overoppsynet sørget for dette på beste måte. Min første reisefelle, en dame fra en temmelig ukjent, russisk by nordøst for Kina, presenterte seg med en gang med fornavn, og spurte meg om mitt, og husket det så det rent ble pinlig, siden jeg med en gang glemte hennes. Hun satt jeg meg med fra Irkutsk til Sliudjanka (en velkjent by for de som følger med på bloggen, sjekk tidligere poster, lim navnet inn i søkefeltet eller bruk taggene under, her).

I Sliudjanka kom det på et ektepar i 40-årene, smått alkoholisert, så det ut som, i hvert fall hun, og i tillegg nokså innrøkt, men likevel veldig hyggelige, og slett ikke så alkoholisert at det ikke var under full kontroll. Og de plapret i vei på usensurert russisk, akkurat som jeg vil ha det, fortalte lange historier om en feriereise de hadde vært på, og viste meg bilder, og gav meg til og med noen, så raskt og med en slik flom av ord, at jeg lenge ikke var riktig sikker på om jeg hadde fått dem, eller bare fikk se på dem.

Og de hadde mat. Brød, fisk (Omul) og grønt (tomat, agurk, paprika og sitron), og øl (på halvannen liters plastflasker), og forresten også poteter. Ferdig kokt på glass, godt melne, og med en smule dill, dyppet i salt var det likevel svært godt. ”Pokusjat”, sa de, det er en kjærlig form for å si ”spis”. Og jeg spiste jo så det rent ble litt pinlig, jeg får jo så kolossal appetitt av og til, jeg så med en gang at her kan jeg bare spise alt i hop, om det var det om å gjøre. Jeg synes jo den fisken er så god, røykt omul, jeg spiste det hver dag i Listvjanka, og jeg la merke til at de solgte dem på stasjonen i Sliudjanka. Men jeg fikk meg ikke til å forlate toget for å kjøpe, slik russerne gjorde, deriblant altså de som her kom om bord i min kupe.

Etterpå hadde jeg meg en lang, god hvil. Først var jeg jo litt stresset og giret, jeg ville ikke gå glipp av et øyeblikk med Bajkal-utsikt, den ligger jo magisk like ved togvinduet på dette strekket. Men når jeg sjekket litt nærmere på kartet, så jeg at denne utsikten ville holde seg omtrent helt frem til Ulan Ude. Det er 7 timer til. Jeg hadde meg som sagt en lang, god hvil.

Jeg ligger i køyen og ser ut og slapper av, på vei mot Ulan Ude og videre langs den transsibirske jernbanen

Hvilen var så helhjertet at jeg ikke engang fikk med meg at vi stoppet i Ulan Ude, før vi kjørte derfra igjen. Jeg hadde jo tenkt å komme meg ut og ta noen bilder derfra. I ettertid så jeg at det i fullt firsprang ville være mulig å sprinte ned til Sovjet-plassen (Plosjad Sovjetov), der verdens største Lenin-hode er, men jeg lå altså bare i overkøyen og kikket dovent ut.

Asia

Og fra Ulan Ude og utover ble landskapet på ny uimotståelig, det har blitt det noen ganger på denne turen. Men nå ble det det på en annen måte. Det ble Asia. Enorme sletter med gulbrunt gress, alltid runde fjell i det fjerne, også de dekket av gress, grønt og gult og mest brunt. Det var sparsomt med trær, landskapet var alltid åpent, man kunne se langt. Og overalt var det elver, store, mektige og langsomme, og med skittenbrunt sølevann, det var så Asiatisk, det hele. Man kunne formelig se for seg hvordan den store hærfører Djengis Khan samlet sine enorme styrker, hvordan de red bortover kløften, hvordan hestene gikk og gresset under rastene. Og mens man tenkte dette, så man gjerne plutselig en flokk hester gå og beite, eller var det kuer, eller begge deler. Ut av en bro kom en gjeter med sauer. Plutselig var det en modell av et sovjetisk jetfly utstilt, og misilier, det var en gammel Sovjetisk militærbase, som fortsatt blir brukt, sa de i kupeen. Og man kunne så lett forestille seg hvor gøy det må være å være flyver nettopp her, man kan bare fly av gårde, i alle retninger. Landskapet forandrer seg ikke.

Jegeren

Mens jeg stod i korridoren og kikket, spurte noen ordentlige russerbasser i bar overkropp ”Do you speak English?” – We don’t, kunne de fulgt opp med, men jeg skjøt inn noen russiske ord i mine engelske svar, og samtalen fløt snart av gårde på ren russisk (for dem i alle fall, min var jo og er jo temmelig uren). De var skikkelige ivrige, straks jeg viste meg, flokket de seg rundt meg, og det ble liksom stadig flere av dem. De ville vite alt mulig, samme hva, egentlig.

 

Russerne handler niste og godt på en av stasjonene langs den transsibirske jernbanen

Og aller, aller ivrigst var en russisk villmann, i ordets riktigste forstand, en villmann, russisk. Han stinket røyk, hadde tenner som aldri ble pusset og noen av dem i gull, han var full i tatoveringer og gikk konstant i singlet eller bar overkropp. Og han skulle nok klare å hamle opp med de fleste når det gjelder drikking i alle kategorier, og til alle døgnets tider. Han var jeger, og maler, og drev ellers med ”Bizznizz”. Han kom med et kart over Bajkal, og lurte på hvor jeg hadde vært, og jeg viste og fortalte. Og han la til, fortalte om alle områdene og sa han var jeger, og ofte var der og jaktet, og forklarte hvor det var best, og hadde bilder på mobiltelefon, og ville gjerne overføre dem til meg på Bluetooth. Hele kupeen kom og hjalp til, jeg visste jo ikke hvordan dette gjøres, og selv med min norske telefon, greide de det. Så nå har jeg bilde av Sergej fra Irkutsk, triumferende over en bjørn han har skutt. Øl fikk jeg også, og telefonnummeret hans, vi må gjøre ”Bizznizz”, sa han, på så mye russisk at jeg ikke fikk helt med meg hva slags bizznizz det egentlig var.

Den ene av dem var løytnant i det russiske sambandet, en staut, trivelig og skikkelig kar. Det skrives jo så mye stygt om det russiske militæret, særlig om offiserene, kanskje, som mishandler egne soldater eller ikke griper skikkelig inn, når de mishandler hverandre. Mitt inntrykk er det motsatte, jeg satt jo også med en gjeng soldater fra Simferopol til Kiev i fjor høst, særlig løytnanten der også virket skikkelig ordentlig og intelligent. Slike folk gir håp. De ville vite om jeg også hadde vært i militæret, som jeg var under plikttjenesten, i militærpolitiet, - er det problemer med kriminalitet hos dere? spurte de, og der måtte jeg jo si ikke nor særlig. – Det er det hos oss, lo de. Sånn skal man forholde seg til det, problemene er der, men man skal ikke drukne seg i dem.

Å, de varer jo så lenge, disse russiske togturene, tre fulle dager, pluss netter, og det er bare fra Irkutsk til Vladivostok. Jeg følte meg etter hvert riktig berømt, på dette toget, de i bar overkopp og med øl gikk alltid foran, men også mer ærverdige tedrikkere i skjorte og kjole stilte spørsmål og satt og smilte i bakgrunnen. Da jeg våknet var det god morgen og smil og nikk til alle. Fra alle kanter kom det mat, se her er en bolle, vi har noe kjeks, kaker, øl, hele tiden øl, særlig fra jegeren som på russisk vis blir godt full, uten noensinne å gå i bakken, og heller aldri bli plagsom, slibrig eller ekkel. Det vil si, når han skulle vise meg bildene sine og filmene sine på telefonen, hadde han en mappe med store bokstaver der det stod SEX, og midt mellom bilder av seg selv og jakten og familien, dukket det plutselig opp en brystfager dame, og da flirte han det som godt kan kalles rått.

Jeg om min nye venn - Sergej

Lørdagen, siste dagen, i går, faktisk talt, nådde berømmelsen og alt sammen høydepunktet. Jeg var da blitt litt forsiktig med å gå ut i korridoren, for jeg visste at da ville jeg måtte bli værende der, så jeg holdt meg i kupeen og leste litt, eller snakket litt med hun damen som alltid tiltatle meg med navn, men som jeg fra første stund hadde glemt hennes. Hun var blant annet riktig interessert i den norske kongefamlien, og jeg la ut, både om den nåværende, og en grei historisk gjennomgang, hvorfor tingene er som de er.

Et meget viktig toalettbesøk
Så hadde toget seg en lang stopp. – Nå skal vi ut og kjøpe øl, sa jegeren, og så skal vi drikke. – kom her. Og jeg satt som alltid klønete med en kopp te, jeg nettopp hadde fylt opp, når toget var forsinket, mistet jeg helt oversikten når vi kom til stasjonene med lange stopp, så man kunne gjøre innkjøp. Jeg drakk opp teen, og gikk ut litt etter de andre, det skulle være en stopp på 30 minutter, så det var god tid. Men så merket jeg til min skrekk at de lange dager med nudler og graps krevde sitt, nå måtte naturen gi tilbake, og det er ikke bra, ikke bra, for i tillegg til de 30 minuttene stans på stasjonen, er toallettene stengt en halvtime etterpå også. Skyllingen skjer nemlig rett ned på skinnegangen her borte, helt greit for min del, jeg trenger ikke det fancy systemet vi har i Norge.

Men nå var det altså et problem, og jeg merket det kunne bli stort på grensen til akutt. Jeg lette litt på stasjonen etter toalett der, men det er jo så typisk med sånne stasjoner, de har alltid det man trengte andre steder, sånn som minibank og enkel bagasjeoppbevaring, og ingen kø i kassene, men toalett hadde de ikke. Jeg kjøpte to øl, og gikk på toget, og merket at noen halvtime var ikke snakk om, naturen ønsket ingen utsettelser, så jeg måtte henvende meg til togvakten som jeg først hadde vært så skeptisk til, da han uvanlig lenge gransket billetten min og passet mitt, om når toalettene åpnet, ”jeg trengte veldig på do”, som jeg uttrykte det på russisk. Og han var jo grei som bare det, etter et kjapt blikk på denne turisten i bajkal-tskjorten, skjønte han at han ikke for med løgn, han så trengt ut, så han gikk med på å åpne toalettet når toget begynte å gå, om cirka 5 minutter. Det må jeg da kunne klare, tenkte jeg, og stilte meg lidende i vinduet og ventet.

Så kom gjengen med gærninger som hadde vært ute og kjøpt øl og mat, kom her, sa jegeren, inn i kupeen, der han i tillegg hadde vin, som sikkert var hetvin, og som han gjerne ville dele, men når ingen ville ha,, skulle det nok ikke stå på ham, han tok greit hele, gjerne på styrten. Dette fyrverkeriet av en sammenkomst gjorde at jeg glemte å tenke på naturen en stund, og fikk unna noen minutter, hele tiden ved å måtte avslå vinen og ølet, med unnskyldning i det kommende toalettbesøket.

Og så var det ikke lenger snakk om, jeg begynte å se meg om etter alternative løsninger, gikk det kanskje an i en av nuddelboksene? Hva skulle jeg gjøre om det kom av seg selv? Og jeg kom selvsagt til å tenke på en lignende episode, fortalt av min gamle venn, menig Espen Solberg, om en kamerat som hadde hatt nettopp dette problemet i en buss i Egypt, og magen hadde nektet å vente, og i en varm, overfylt buss, måtte han stå og vite at alle visste og merket at stanken kom fra ham, og hvorfor. – Det kan bli katastrofe, sa jeg høflig til togvakten.

Og da toget satte seg i bevegelse, låste han vennlig opp døren, - dette blir mange Euro, sa han, vennlig, og han var enig i mitt forslag om ikke å spyle ned før vi var godt unna stasjonen, og jeg fikk et toalettbesøk jeg vil karakterisere som et av de aller viktigste i mitt liv.

Hva gjør jeg her?

Deretter hadde jeg meg en lang, god hvil igjen. Jeg leste litt, hørte litt på Mp3 (foredrag om russisk historie, selvsagt), og lå ellers og kikket ut av vinduet. Øverste køye er grei slik.

 

 

Lørdagskveld på den transsibirske jernbanen
Men da kvelden kom, tok jeg den ene av mine to øl, og stilte meg i korridoren, og fikk kort etter selskap av han første som hadde tatt kontakt, han som kunne aldri så lite grann engelsk, nok til å si ”do you speak it?”, men ikke nok til å følge opp med noe, etterpå. Og staute, småfeite russeren med hårete bryst og tjukt smykke, sa han aldri gjorde det så skarpt på skolen, der var det bare røyking og drikking, helst vodka, men nå hadde han sluttet å drikke og også sluttet å røyke, sa han, der vi stod ved vinduet og så ut på trærne som nå igjen utgjorde landskapet. Det vil si, han drakk fortsatt vodka, men all annen alkohol, drakk han ikke.

Så ble jeg invitert inn i en kupe, og der var det mat. Pølse, kylling, poteter, brød, egg og lite grann fisk. Og mer øl, men i siviliserte mengder, det er ikke noe fyllekalas. Han ene i kupeen var skiskytter, og kjente godt Bjørndalen, og ramset opp en rekke navn på russiske skiskyttere, men det er årevis siden jeg fulgte med på sånt, jeg kunne ingen. I likhet med løytnanten var han meget avslappet vennlig, og gjorde et svært godt inntrykk.

Alle er nysgjerrige på hvor mye jeg tjener og hvor mye forskjellige yrkesgrupper tjener i Norge, og hvor mye tingene koster. Hvor mye vi tjener er nesten pinlig å si, vi trenger jo nesten ikke jobbe noen ting for å komme opp i en russisk månedslønn, likevel er det de som serverer og forsyner. For lærere og leger er forskjellen vanvittig. Men for dem som tror at prisene i Norge overgår alt i verden, så henger ikke russerne etter i boligpriser, for eksempel, i hvert fall ikke i byene, de ble ikke imponert over prisen jeg har betalt for leiligheten min. Det er det samme som i Irkutsk, sa de. Riktignok kjøpte jeg boligen min i 2003, men Irkutsk, det var jo en riktig forfallen by, det var byen hvor fortauene av og til forsvant, og hvor ingen heisekraner dominerte utsikten. Det er russlands nest dyreste by, sa de, når det gjelder eiendom.

Nei, det hele var så riktig trivelig. Jegeren ramlet også stadig vekk innom, med sitt karakteristiske ”Aiven!”, som var hans uttale av navnet mitt, han lærte meg litt russisk slang og bannskap og styggedom, og her kan jeg bare si at han var en uttømmelig kilde, som tatovert jeger kjenner han alle språkets irrganger i disse kategorier. Det var russere av folket, dette, ikke utdannede, ikke velstående, ikke fra verken bedre familier eller bedre områder av det veldige landet, vanlige arbeidere fra små byer øst for Sibir. Trivelige folk, hele gjengen.

To russere på den transsibirske jernbanen

Avskjed
I Khrabonarsk skulle flesteparten av. Vi tok bilder og gikk alle sammen av toget for å ta skikkelig avskjed. Klokken var nå nærmere midnatt, toget var så forsinket. Det var blitt helt mørkt. En hel del nye folk kom på der, kupeen ble liksom helt skiftet ut, fra Krabanorsk til Vladivostok er det en 13 timers reise, et fint nattog, man legger seg og våkner og er fremme. Jeg stod litt i korridoren og slappet av, og ventet på å legge meg, da jeg på ny hørte ”do you speak English?” fra en annen, like dårlig i språket. Jeg svarte høflig og smilende, og slengte inn noen russiske ord der jeg kunne, og fikk på ny, ”if you like to drink with Russian boys, you are welcome”, men denne gangen avslo jeg. Det var leggetid og nok eventyr, og denne gjengen var også litt støyende. Så jeg gikk i stedet inn i min kupe, og hadde en liten prat igjen med den nye gjengen der.

Tre russere på den transsibirske jernbanen, før ankomst Khabarovsk, lørdag kveld, 26. juli

… og inn til Vladivostok
Da vi våknet var toget plutselig i rute, uten at jeg på noen måte hadde fått det med meg. Jeg hadde jo tenkt så veldig på dette, to timer forsinket på en 73 timers togtur, hva gjør vel det, det blir hyggelig å komme frem klokken ett. Så skjønte jeg plutselig at vi ville være fremme nøyaktig klokken fem på elleve, akkurat som planlagt. Jeg fant frem datamaskinen, og begynte skrivingen av denne posten mens stoffet var ferskt. Men den siste tiden brukte jeg ute i korridoren, stod og så ut. Og så for første gang på en måned – havet.

Det er riktignok bare en bukt, det sier sitt at det er vest for Vladivostok, hvem forventer vel å finne havvann, der? Derfor spurte jeg nokså pinlig om dette var elven Amur, sjøen hadde jo passe bredde for en russisk elv, - nei, det var det jo ikke, svarte hun, og forklarte hva det var, uten at jeg helt oppfattet det. – Et det en innsjø, spurte jeg? – Nei, nei, nei, det var Morje, hav, og så greide hun å forklare hva det egentlig var. I det samme dukket russiske krigsskip opp i horisonten, en hel haug, 6 stykker, telte et lite barn, men det var bare fordi han var så ivrig og dårlig til å telle, det var flere. – Det skal være festival, sa hun jeg stod med, og det var jo riktig flaks.

Så innkjøringen til Vladivostok var en innkjøring verdig. Det er en by som rett og slett har havvann på begge sider. Den har også rikelig av de karakteristiske, falleferdige russiske bygningene, men ved siden av det, har den mye nytt, og det som nesten må kalles pent. Jeg var i strålende humør da jeg forlot toget i stasjonen i Vladivostok, ute av stand til helt å fatte at jeg virkelig var der, øst for Kina, at jeg skulle nå frem dit. Selv om guideboken anbefaler å reservere hotell, hadde jeg en plan med hoteller å oppsøke, skulle det være fullt. Jeg så de lå ganske nær hverandre, og jeg tenkte de gamle Sovjetiske giganthotellene kan vel umulig bli fulle alle sammen, da vil man vel nå bygge flere, det vil jo være penger å tjene på det.

Stasjonen i Vladivostok

 Og min manglende bekymring viste seg helt berettiget. Det første og – virkelig – beste hotellet hadde ledig rom som bare det, til og med av billigste type, jeg sjekket inn, og var – virkelig – i Vladivostok.

Til sist: De som vil og kan norsk (eller dårlig russisk), og tar tog nummer 31 mellom Irkutsk og Vladivostok, kan sjekke hilsenen min i togboken!

Dette er Asia

Det er første hele dag på min togtur fra Irkutsk til Vladivostok, siste del av den transsibirske jernbane. Det er tog nummer 32, som gikk fra Irkutsk klokken 0407 Moskvatid, 0907 lokalt. Vi var ved Ulan Ude halv fem i går, lokaltid, det er byen hvor den transsibirske jernbanen deler seg for den som skal nedover til Ulan Bator og Beijing. Det er en russisk by hvor religionen er buddhistisk, hvor de har templer – datsans – i stedet for kirker, og hvor folket kalles burjater, med et språk som er i slekt med tyrkisk. Vi har nå Mongolia like i sør, den transsibirske jernbanen skiller seg her, for dem som vil følge linjen nedover til Ulan Bator og Peking. Dette er Asia.

 

Det enorme slettelandskapet er nå farget av gult og grønt og brunt, tørt gress. Digre elver renner overalt med skittent, brunt sølevann. I horisonten er store, runde fjell, også de dekket av gress, brunt gress, som de har det i Asia. Endelig føler jeg at jeg er i Asia.

 

Definisjonen går jo ved Uralfjellene, men definisjoner treffer jo ikke alltid slik man føler det burde være. Strengt tatt skulle jo Europa ikke vært definert som et kontinent, men som en flik av Asia. Jeg er jo historiker mer enn geograf og biolog, og i min verden stanser europeisk historie ved Svartehavet. Syd og øst for Svartehavet er ikke noe Europa for meg.

 

Men Russland er jo litt spesielt her, det er jo så stort at det er som et kontinent i seg selv, og i Sibir føler man verken at man er i Europa eller i Asia, men nettopp i Sibir. I villeste Russland. Den russiske kulturen er jo Europeisk, selv om størsteparten av landet er geografisk plassert i Asia. Derfor følte jeg hele tiden at jeg befant meg i Europa, så lenge jeg var i Sibir og besøkte byene der, og så på landskapet der. Definisjonen sier Asia, følelsen Europa, det er Russland.

 

Landskapet fra Ural til Irkutsk er stort sett skog av gran og bjørk og furu, landet er flatt, med noen små høydedrag. Fjell finnes ikke, utenom noen få spredte, som for eksempel rundt Krasnojarsk. Elvene er store og seige, de renner langsomt, og det er mange av dem. Dette er karakteristisk Russland. Hele tiden er det små byer og bebyggelse rundt jernbanelinjen, på de utroligste steder kan de dukke opp, milevis fra alt annet. Dette er fattige områder, man ser det av husene, av veiene, det ser alt sammen ut som overlatt til seg selv. Likevel er det liksom alltid noe på gang, det er noe veiarbeid, jernbanearbeid, kanskje litt arbeid på jordene, en fabrikk i aktivitet, områdene er ikke utfattige og håpløse. Og alltid finnes disse sovjetiske betongblokkene et eller annet sted, prikk like overalt. Dette er Europeisk Russland øst for Ural, hvis en slik feilaktig setning kan passere.

 

Asiatisk Russland begynner virkelig øst for Ulan Ude. Her er alt enda mer forfallent enn i resten av landet, dette er ikke bare tilsynelatende, men tydelig, overlatt til seg selv. Her er bygninger som sikkert en gang har vært fabrikker, men som simpelthen har rast sammen, og nå bare står der, mest som en haug murstein. Husene er også gjerne sprukne, de få gangene det dukker opp noen husklynger. Stort sett er det bare landskap. Mye av det som er bygget, er bygget i kommunisttiden, med kommunismens finurlige egendefinerte økonomi, der for eksempel det dobbelte jernbanesporet over en elv, ikke går over to broer, men hvor man har bygget en ekstra og prikklik bro like ved siden av. Det kan ikke være andre grunner enn at man fryktet krig og bomber fra Kina, men i dette ødeste av områder ser det riktig så rart. Spesielt når kommunistene også bygget sin BAM-bane nord for Bajkalsjøen, slik at man i denne mest forglemte av de transsibirske strekninger har kvadrubbelt jernbanespor. Og opptil fire broer over elvene.

Flott bro, eller hva? Artig da å tenke på at mitt tog kjører over maken.

 

Det er så fascinerende å se på. Man forestiller seg hvordan det må være her om vinteren. Nordmenn og vesten kjenner jo bare den Sibirske vinteren, men det er slett ikke i Sibir vinteren er kaldest. Flere kunne fortelle meg at de var glade for at de nå hadde flyttet inn i Sibir, fordi der de bodde før, i nord, syd og vest, var vinteren “veldig kald”, som de sa. Hvordan er det mulig å holde ut i de sprukne trehusene vinterstid? Jeg ble frarådet å komme hit og se, vinteren er for kald, sa de. Sommeren er bra.

 

Og det var den virkelig. Fra togvinduet er det vidunderlig å se hvordan landskapet forandrer seg, og samtidig ikke gjør det. Det er det samme hele tiden, med små, små variasjoner, og litt større her i Asiatisk Russland, enn i Europeisk. Og av og til dukker mennesker og liv opp her også. Plutselig er en og annen asiatisk russer og bader eller fisker i elven, eller i en liten vanndam i en pussig eng. Her og der går en gjeter med buskapen sin. En bil kjører hvor hen?

 

 

Man blir sugd inn i dette landskapet og disse omgivelsene. Det er noe man ikke har sett før. Det er Asia.

 

 

Hele veien til Vladivostok

Jeg er på vei ut leiligheten min i Leningaten (nr 17) i Irkutsk

Klokken 0407 Moskvatid ruller tog nummer 32 ut fra stasjonen i Irkutsk, tre dager senere klokken 0455 - fortsatt Moskvatid - ruller det inn på stasjonen i Vladivostok. Det er en togtur på drøye 73 timer, og jeg vil være ombord.

Det er siste etappe på min eventyrreise fra Moskva til Vladivostok, med fullt av stopp underveis, og var det opp til meg, skulle det bare vært flere. De fleste kartene er rullet sammen på en slik måte at det ser ut til at når man passerer Bajkal-sjøen, så er det ikke særlig igjen av den transsibirske jernbanen. Sannheten er at man er akkurat såvidt over halvveis. Det skyldes også at Bajkalsjøen går langt mot sør, og Kina strekker seg rundt mot nord, slik at toglinjen på ta en liten runde og kjøre litt opp og ned. Det ser ikke så mye ut, men for eksempel fra Khabarovsk til Vladivostok, er det 13 timer med tog, lenger enn noen togreise man får til i Norge. Og Khabarovsk ligger som man ser nord for, og ikke særlig vest for, Vladivostok.

Det er altså en dryg togtur jeg skal ut på, det blir kronen på verket, og jeg har forberedt meg så godt jeg kan. Etter knallkjør i Irkutsk dagen i forveien, for å få med meg absolutt alle severdighetene, små og store, kom jeg hjem sår og øm i føttene og rundt omkring på ryggen, etter at sekken og skoene hadde gnaget litt, men det gikk fint, veldig fint. En god dusj, og rene klær (den ene t-skjorten fikk kjørt seg, etter at jeg regelrett mistet den andre (slik jeg forresten også mistet den andre kortbuksen)), og jeg var avslappet og fin til kvelden.

Jeg sovnet raskt, men lå og våknet gjennom hele natten, for ikke å komme for sent til toget, alle katastrofers mor. Sånn litt før sju holdt jeg ikke ut lenger, kom meg opp, stelte i stand den siste pakkingen, og la igjen penger på bordet til leiligheten. 75o rubler, grei pris.

 

Så var det å plastre føttene og gå til stasjonen, ikke noen trikk her, opplevelsene skulle jeg ha med meg like til det siste. Og nå var sånn fin morgentåke over Irkutsk, et vær og tidspunkt på dagen jeg aldri hadde sett den i.

Irkutsk i morgentåken med søndag 20. juli 2008

Og jeg måtte kjøpe niste. Det vil si - nudler. Jeg hadde også tenkt å kjøpe brød, men så tidlig som jeg var i butikken, hadde brødavdelingen ikke åpnet ennå. Så det ble ikke noe annet enn nudler, faktisk. Og vann.

Jeg på vei mot stasjonen i Irkutsk

Nåja, nåja, kanskje jeg kunne kjøpe noe mer på en av stasjonene innover, eller til og med ta i bruk restaurantvognen? Der har jeg jo ikke vært ennå. Jeg gikk bekymringsløs og med god tid bort til stasjonen. Først av alle var jeg på perrongen. Jeg var klar, jeg var så inderlig klar.

Jeg ved stasjonen i Irkutsk før avreisen til Vladivostok

Med to danske fyrer på tur

 

Ja, jeg skrev så røft og tøft at nå skulle det være the real thing i forrige post, nå skulle jeg gjennomføre alt, ta for meg hele Sørvest-Bajkal, velge største motstandsvei og bare gå på. Så jeg gikk på, alt lå jo godt til rette, jeg hadde en liten, lett sekk med bagasje, resten lå og ventet i en leilighet i Irkutsk til jeg kom tilbake onsdagen og skulle sove der. Bilettkjøpet gikk også greit, enkeltbillett til Sliudjanka, på russisk ”Слюдянка”, Elektrisjka, latterlig billig, og det skulle gå om en halvtime. Så langt, så vel, men det er en grunn til at den opprinnelige tittelen på denne  posten var ”Knirking (hehe – nei)”.

 

Det er i kjent stil en omfattende post, så innholdsfortegnelse er nødvendig (og vil komme).

 

Toget

Sliudjanka

Hotell Tsjaika

Russisk 60-årsdag

Frokost ved Bajkal

Og så kom de danske drenge

Til Listvjanka

 

 

Toget

Toget var forsinket. Det skulle være i Irkutsk klokken to, var der halv tre, og til Sliodjanka skal det være drøye tre timer. Det tok fem. Toget var vel strengt tatt ødelagt, det røyk fra vognene, og folk i blå skjorter løp frem og tilbake i korridorene og utenfor toget, til syne for alle, mens vi stod helt stille. Lenge. Nåvel, dette var knirkning, jeg hadde jo litt å gjøre når jeg kom frem til Sliudjanka, det passet ikke meg godt å være altfor forsinket, men la oss heller dvele litt ved det positive ved denne toguren, Irkutsk – Sliudjanka.

 

Denne strekningen ligger på den transsibirske jernbanen, så alle som tar den, får se aldeles nydelig russisk natur. Grønt og fint, med små elver som pipler av gårde og går an å bade i, og det er alltid noen som gjør det. Ved siden av gresser kuene, her og der er det noen som fisker. Langs åssidene ligger idylliske landsbyer, der alt skjer i sakte tempo, som om selve tiden går sakte. Det var høydedrag og små daler, opp og ned og variert, hele tiden noe nytt, rundt neste sving noe annet igjen, og plutselig var Bajkalsjøen der.

 

Sliudjanka

Toget kom altså inn til Sliudjanka sånn i syv-tiden, to timer etter skjema, det var kveld og kaldt, og jeg stod der i kortbukse og t-skjorte og en ekstra t-skjorte og en ekstra kortbukse i sekken. Og Sliudjanka var en russisk landsby i provinsen, det er ingenting der, det er tomt, og man føler seg lett litt bortkommen som turist. Her er ingenting lagt til rette, man må klare seg selv og finne frem. Jeg skulle ha billett til Port Bajkal, langs den gamle transsibirske traseen. Denne er anbefalt, og hovedattraksjonen ved hele Sliudjanka (litt av en hovedattraksjon – å reise vekk igjen). Dessverre var togturen kansellert neste dag, på godt russisk vis, uten noen som helst grunn, - nei, det toget går ikke, sa de, og pekte på en lapp der det også stod at dette toget ikke går. Tidstabellen viser noe annet, sa jeg, og henviste til tavlen på veggen, og da begynte gestikuleringen, - det går ikke, det går ikke. Nåvel, det var ikke så bra, det var jo også hovedgrunnen til at jeg kom dit.

 

På veien fra stasjonen til sjøen passerte jeg en kirke, og det var stort sett det som lå på nordsiden av stasjonen, og som ikke var Sibirske bolighus. Det var også noen (les 2 – hvorav den ene så stengt ut) strandkafeer, av russisk type, du får kjøpt kjøtt de legger på grillen, stort sett Shashlik, og pommes frites, og øl. Denne landsbyen er ingenting utenom Bajkal, men det er Bajkal, og det holder. Jeg spiste middag på strandkafeen, til dundrende russiske diskorytmer, og observerte russerne, som også observerte meg. – Er det sjelden turister her, spurte jeg en modig som hadde satt seg bort til bordet mitt. – Otsjen, otsjen redka, sa han. Veldig, veldig sjelden.

 

Nåvel, for den som vil gjøre reisen, må jeg si at det var ganske mange som gikk med ryggsekk og telt, tradisjonell norsk fottur, altså, det var riktig mange av dem, men ingen som liksom blandet seg med lokalbefolkningen og satt og spiste på kafeen deres og utestedet midt på lørdagskvelden, slik jeg gjorde.

 

Hotell Tsjaika

Etterpå var det å finne Marsjrutkaen til hotellet, byens eneste hotell, og nå var jeg helt avhengig av at informasjonen i Lonely planet stemte. Jeg var ikke helt høy i hatten, egentlig, og begynte å vurdere muligheten for å sove på stasjonen om jeg ikke fant det, men marsjrutkaen stod og ventet allerede da jeg kom over gangbroen ved jernbanelinjene, og på spørsmål om den gikk til hotellet, så gjorde den det. Den kjørte meg praktisk talt helt til døren, og slapp meg av for drøye to norske kroner.

Og hotellet var helt usannsynlig billig. 250 rubler for et halvt døgn, det blir så vidt over 50-lappen, og selv om toalett-fasilitetene etterlot en hel del tilbake å ønske, var rommet og sengen helt greit nok. Her fikk man mye for pengene, vil jeg si. Og jeg fikk meg et russisk mirakel, slik det av og til skjer, når man tumler omkring, og har planer som noe som kommer, og ikke noe man legger.

 

Mens jeg drev og gikk rundt og lette etter hotellet (selv om de praktisk talt kjørte meg til døren, var det ikke helt lett å finne), fant jeg en gjeng russere å spørre, og de pekte og forklarte. Jeg hadde også gått ut for kreditt på min russiske telefon, jeg måtte etterfylle den. Og etter å ha trålet rundt halv Irkutsk på let etter en automat, kunne de på hotellet i Sliudjanka opplyse om at det fantes en automat i butikken rett over gaten. Øm av lykke gikk jeg bort og fylte den opp, den ville jo bli godt nødvendig når jeg senere skulle ringe og bestille rom eller leilighet på øde steder rundt Bajkal, og ikke minst når jeg kom tilbake til Irkutsk og skulle kontakte husverten. Jeg kjøpte meg en øl også, som premie.

 

 

Russisk 60-års dag

Med denne ølen tuslet jeg litt rundt i området, klokken var jo bare så vidt over ni, og på rommet hadde jeg jo ingenting å gjøre. Der traff jeg på de samme russerne jeg hadde spurt om veien, de spurte om jeg fant hotellet, og det sa jeg at jeg gjorde. Så kom vi i snakk, jeg var jo fra Norge, og der kan vi jo ikke gå rundt med en øl, slik jeg der gjorde, vi har så mange lover og regler, slik skiller vi oss ut fra Russland, der er det ingen lover og regler, lo vi. Før jeg visste ordet av det, var jeg invitert til hele festen, det var 60-årsdag, og her var ikke spart på noe, verken i mat eller vodka. Dessverre hadde jeg spist det tøysete kjøttet på den der plastkafeen, her var jo kvalitetsmat, men vodka hadde jeg jo god plass til. Vi drakk for Russland, for Sibir og for Bajkal, og for dem var det jo et like stort eventyr å ha en nordmann på besøk, som det var for meg å være i en Sibirsk 60-års dag. Det var ikke måte på hvor mye alle ville snakke med meg, og hun ene tilbød plass i huset hennes om jeg ble flere dager i Sliudjanka, jeg fikk telefonnummeret. Og de ringte rundt og fant ut, jo da, toget til Port Bajkal skulle gå, det var bare å kjøpe billetter på stasjonen.

 

Klokken elleve var alt slutt. Da måtte alle gå hjem, og for meg var det jo bare rundt svingen, hotellet var jo i samme bygning. Jeg sovnet i samme bygning, meget lykkelig. Knirking? – Hehe, nei.

 

Frokost ved Bajkal

 

Brød og pølse og kaviar ved Bajkalsjøen i Sliudjanka

…er underveis

 

Hotellet hadde for den latterlig lave prisen ikke noe frokost eller noe sånt, så jeg måtte reise ned til byen (i den grad man kan kalle noe av dette her en by), eller forresten, jeg hadde jo allerede nisten. Jeg tok i alle fall en Marsjrutka ned igjen, kjørte meg som vanlig litt vill, denne gangen stoppet den der Lonely planet sa den skulle gjøre det, og ikke der jeg gikk på, rett ved broen over togskinnene på stasjonen. Så jeg fikk meg et ekstra stopp å gå, og fikk med det sett mange riktig fine Sibirske hus, og tatt noen fine bilder.

 

Og frokosten spiste jeg nede ved Bajkal-sjøen, etter først å ha dyppet meg litt i den. Den har jo rykte på seg for å være meget kald, det tar tid å varme opp 1/5 av verdens ferskvann for en stakkars sol, og den rekker det ikke før høsten og vinteren setter inn, vannet blir ikke over 16 grader. Men herlighet, hva er vel det for en nordmann? Dette var grei, norsk påsketemperatur, det var som å bade i et kaldt norsk fjellvann, og like friskt, det er bare å åpne munnen og drikke. Jeg slo jo virkelig til, og fylte vann på flaske og drakk, selv om det akkurat her var litt grums og nedfall fra trærne som stod rundt. Og så var det russisk brød og russisk spekepølse og russisk kaviar, en slik morgen er vanskelig å overgå.

 

 

Og så kom de danske drenge

Det var da fordømt så lenge det skulle gå før jeg traff på de to danskene som er hele overskriften i denne posten. Toget til Port Bajkal skulle gå klokken 1340, jeg gikk opp igjen til stasjonen sånn litt før 1200. Jeg var hele tiden i tvil om jeg skulle ringe hun der fra i går, og spørre om hjelp, men endte opp med å tenke at jeg prøver selv, finnes billetten, skal jeg nok klare det. Den fantes ikke, toget var innstilt, på russisk vis, uten noen oppgitt grunn, og heller ikke noe tidspunkt for når det ville begynne å gå igjen. – I morgen? spurte jeg, tidstabellen viste jo så, nei, nei, nei, ristet billettselgersken på hodet.

 

Da var det disse to danskene dukket opp. De var litt som jeg, på tur i ville Russland, de var litt bedre stilt som reiste to, til gjengjeld snakket de ikke et ord russisk, og leste heller ikke kyrillisk. De lurte på hvordan det hadde gått med meg og billetten til Port Bajkal, de ville dit selv, det var hele grunnen til at de hadde kommet hit til Sliudjanka, og nå hadde de allerede kjøpt billetten tilbake til Irkutsk, hvorfra de nettopp hadde kommet. Så skulle de til Listvjanka. Eneste alternativet for å holde seg rundt Bajkal-sjøen, var nettopp dette, eller å bli i Sliudjanka, eller å reise til Bajkalsk, som stort sett er som Sliudjanka, bare litt lenger unna. Jeg måtte altså også til Listvjanka, og hadde på et øyeblikk laget en ny plan, med å reise fra Listvjanka til Port Bajkal, og så ta hydrofoilen derfra videre til Olkhon-øyene.

 

Dermed ble det til at vi liksom reiste sammen. De hadde jo ingen snøring på hvilket spor toget gikk fra, og når jeg nå en gang geleidet dem frem til hvor det var, ble det naturlig at vi satte oss sammen på de ledige benkene som var. Og når vi så skulle videre til Listvjanka med buss, eller hydrofoil, som jeg foreslo som en bedre løsning, men selv forlot, fordi det ville bli risikabelt i forhold til tiden, om det ikke gikk en slik båt, ville vi kanskje heller ikke rekke noen buss. Og den store skrekken var å ende opp i Irkutsk.

 

Så vi tok trikken til Busstasjonen. Da det for første gang i løpet av alle mine turer til Russland, Hviterussland og Ukraina (og for så vidt også alle andre land) ble kontroll, og vi ikke hadde kjøpt billett, fordi vi trodde man gjorde det når man gikk av, slik de faktisk gjør det i busser og marsjrutkaer her i Irkutsk, så tok de seg av snakking, det vil si at de holdt frem 30 rubler for billettkjøpt, og da den strenge kontrolløren sa noe annet, skjønte jo ikke de noen ting, og kontrolløren kjøpte faktisk bare billetter for oss. Oioi, jeg blir så grepet av detaljer, en annen detalj var da jeg plutselig fant ut at vi var på vei i feil retning, og at vi måtte av øyeblikkelig, vi kjente jo ikke bussrutene, annet enn Lonely planet fra noen år siden sa siste buss gikk seks, og nå nærmet den seg seks. Men da vi på første og neste holdeplass skulle av, ble det tilløp til amper stemning i den stappfulle bussen, og forbi ampre russere sier ikke vi så lett unnskyld, vi skal av, vi ble i stedet med videre til neste holdeplass. Og det skal de ha, danskene, de gikk godt. Med sekker på ryggen og full bagasje holdt de godt tempo hele den lange veien, så vi hadde rukket bussen fint om den gikk klokken seks, men den gikk halv syv, og var usannsynlig billig – for dem som vil kopiere turen.

 

Listvjanka

Listvjanka er det store turiststedet rundt Bajkal, det er hit alle reiser, særlig dem som bare har en dag eller to, og kommer til Irkutsk, og på en eller annen måte vil se Bajkal. Fra Irkutsk er det en time med buss, som går ofte, og det samme med marsjrutka, som går enda oftere. Båtene kommer i tillegg, de er kulere, men litt dyrere. Men en russisk turistby, midt i Sibir, hva skal man si om det, det blir jo like uvirkelig som mye av det andre her borte. Man kan aldri helt vite hva som er autentisk, og hva som bare er tilrettelagt for turister, i hva slags hus det bor folk, og hva som bare er rønner til nedfalls. Og man kan også lure på hva folk som bor her, og bare bor her, egentlig gjør på.

 

Men det første vi måtte ordne, var jo å finne et sted å sove. Etter alle timene med reise fra Sliudjanka og hit, var vi nå liksom blitt en gruppe, og gikk for å finne overnatting sammen. Og igjen viste danskene seg som gode til å gå, de var ikke redde for å gi seg ut på lite lovende strekninger, for det kan jo kanskje være noe der likevel. I tillegg til den vanlige kulden ved Bajkal, var det pøsregn, og han ene dansken lånte meg sjenerøst regnjakken sin, ellers kunne det blitt kaldt i t-skjorten.

 

Slik gikk vi, i regnet, og det smått begynnende mørke. De hadde hørt eller lest at de beste og billigste stedene, lå litt bortenfor det området som lå rett ved kaien. Helt tilfeldig gikk vi derfor til høyre, og fortsatte bare til høyre, selv om husklyngene som hadde noe turistisk over seg, gikk over i å bli bare hus man skulle tro ingen kunne bo, Sibirske hus for lokalbefolkningen. Et og annet tilbød rom til leie, noe jeg kunne lese på russisk, men de ikke forstod noen ting av. Men selv i pøsregnet gikk vi heller videre, helt omtrent til endes, faktisk, jeg hadde lest et skilt der det stod en adresse, et gatenavn og 21, der skulle det være leilighet til leie, eller rom, eller hva det skal kalles her borte. Og selv om flesteparten av veiene her ser ut til å være av typen som ikke har navn, gikk vi videre, gikk oppover, i regnet, til vi fant et hus det stod 21 på, og så gikk vi bare inn og spurte, det vil si, jeg spurte.

 

Og rom hadde de, et loftsrom med tre senger, 600 rubler på hver, cirka 150 kroner på hver, Banja kom i tillegg på 200 rubler, også det på hver. Vi slo til som bare juling, loftsrommet var jo romslig og godt, og hele huset lå litt oppi høyden, utsikten ned mot Bajkal var veldig flott, og vi hadde jo allerede gått litt i regnet. For en ekte nordmann, er det jo også godt å se at selv i en turistifisert landsby som Listvjanka, er det fortsatt mulig å leie ut rom der alt vann er utenfor huset, man må vaske seg i baljer, og det er solid norsk utedo (eller russisk utedo, da, men vi vet jo hvordan det er).

 

Danskene var ikke snauere enn at de ble med på en lang gåtur også etterpå. Helt ned til sentrum igjen, det vi kan kalle området ved kaien, der båtene legger inn og bussene stopper, til neste dal med nye husklynger, og oppover den, helt opp til toppen, helt til det garantert ikke var noe lenger. Det var skogssti. Da snudde vi.

 

Jeg foreslo noe mat, og det de med på, noe enkel mat på en kafe. Etter på var det å ta noen bilder i Bajkal og mørke, og tusle hjem. I morgen ventet Bajkal og Banja klokken ni.

 

 

 

 

**

Den er virkelig magisk. Jeg skal skrive mye mer om det senere, Bajkal skal få en egen post med fakta og opplevelser når jeg kommer hjem til Norge. Denne posten skal jo handle om to danske fyrer på tur, og jeg er ikke i nærheten av å ha truffet dem ennå.

 

Bajkal er så stor, at den påvirker klimaet, det blir et slags kystklima midt i indre Sibir, med kaldere sommere og varmere vintre for landsbyene ved sjøen, enn byene bare noen mil lenger unna. Det var rett og slett ganske kaldt.

 

Knipe i Irkutsk

Vel fremme i Irkutsk var jeg som vanlig uten soveplass og uten billetter videre, alt maatte ordnes, og jeg maatte i tillegg paa toalettet. Det viste seg verst, for 12 rubler fikk jeg adgang til noe griseri som var det samme som i Tobolsk (der jeg var alene og fikk tatt bilde, vil bli postet), bare at her var lukene saann cirka i brysthoeyde for meg, slik at man kunne se hva de andre holdt paa med.

Velvel, naturen krever sitt, og naturen leverer. Etterpaa hadde jeg stor suksess med aa faa togbilletter, alle fikk jeg omtrent som oensket, bare at jeg kommer en dag for sent til Vladivostok, soendag i stedet for loerdag. Til gjengjeld faar jeg jo en dag ekstra rundt Bajkal, og det er veldig bra. Jeg ringte ogsaa et hostell, anbefalt av Lonely planet, fordi de ogsaa kunne ordne med opplegg videre, det er ikke bare rett frem aa komme seg til Bajkalsjoen, den er 7 mil unna, og bare mildt maatelig tilrettelagt for turister. De hadde ikke plass paa hostellet, men de kunne tilby opphold hos familie, noe jeg tror jeg vil slaa til paa, jeg er paa vei bort dit naa, som vanlig travende over byen med all bagasjen. Jeg skulle bare innom aa faa kjoept flybilletten, der den saerdeles viktige fra Vladivostok til St. Petersburg hadde topprioriteten. Naa har jeg jo baade tog - og - flybillett derfra, tog til Tallinn om kvelden 28. juli, fly til Kiev morgenen etter. Jeg tror jeg vil benytte toget.

Saa er det bare det, at her jeg sjekker paa internett, saa der den straalende billetten fra Vladivostok klokken 1200 til St. Petersburg klokken 1840 utilgjengelig. Den fantes, men da jeg skulle kjoepe den, fantes den ikke lenger. I stedet var dyre og daarlige billetter tilgjengelige, de daarlige saa daarlige, at de kom til St. Petersburg tirsdagen, altsaa dagen etter alt sammen, og med overnatting paa flyplass underveis. Huttetu. Jeg blir noedt til aa gaa for de dyre, fra tidlig morgen til sen kveld inkludert tidsforskjell, med mellomlandinger og droeye 1 000 kroner dyrere, men hva skjer? hva skjer? de er utilgjengelige de ogsaa. Jeg er i knipe.

Og i denne knipen gaar jeg bort til moetet for aa tenke.

… Og loesning paa knipen

for aa si det rett ut, kom jeg ikke saerlig langt i tenkingen, jeg gikk i stedet like inn i panikken, og skar igjennom. Jeg bestemte meg for at jeg er da laerer, har man lyst, har man raad, er man noedt, har man ogsaa raad, jeg tok gjorde kort prosess og valgte en lektorloesning. Jeg ytterligere en tusenlapp opp, og bestilte direktefly  like fra Vladivostok til St. Petersburg, saa langt det er mulig, med anstendig avreise klokken 1540 og fin ankomst 1740 - 8 tidssoner tidligere. Velvel, man skal ha det godt paa ferie, og det er jo for dette man blant annet arbeider. For dem som vil reise paa strammere budsjett, noe jeg strengt tatt identifiserer meg med, saa var den opprinnelige billetten paa 2810 kroner, og jeg kunne faatt den, om jeg bare hadde bestilt den. Jeg vet loesningen jeg naa gjorde, i alle fall er foreldrevennlig.

Naa som jeg er i farten, skal jeg bare bestille flybilletten fra Vilnius til Alicante, hvor jeg skal avslutte ferien sammen med mine foreldre i Casa Salen i Torrevieja. Og saa skal jeg naa bort til turistbyraaet, som det vel egentlig er, og planlegge en herlig uke rundt vidunderlige Bajkal. Vel vitende at alle billetter er ordnet.

Tomsk - Krasnojarsk, og videre til Irkutsk

Posten er underveis…

Så, tenkt det, folkens, her sitter jeg, på den transsibirske jernbane, med den russiske taiga milevis i alle retninger, bjørk og gran, og bjørk og gran utenfor vinduet, noen åpne sletter, noen høydedrag, plutselig en liten landsby, så skogen igjen, akkurat her jeg skriver nå, er det tykt, tykt, tykt med gran noen meter bortenfor vinduet.

 

Jeg har fått noe så sjelden som en kupé for meg selv. Det er helt sikkert midlertidig, togene er jevnt over fulle, men her og der mellom noen stasjoner er det noen ledige plasser, og akkurat nå er hele kupeen min ledig, foruten om meg. For rubler, tilsvarende litt under 2,50 kroner, har jeg kjøpt meg en kopp te og funnet frem datamaskinen. Her følger en autentisk bloggpost.

 

Morgen i Tomsk

Siste dag i Tomsk ble en av de vanlige, energiske. Herlighet, det er bare to dager siden, det var i forgårs, man blir fylt opp av opplevelser slike turer, det er ikke alt sammen som bare flyter sammen i en grøt. Det var altså – nei, jamen meg var det ikke i går, i dag er det fortsatt torsdag, det var i går, onsdag, jeg stod tidlig opp, og rakk meg et bad i elven og noen timer i utsikten rundt den, før jeg kom tilbake til hotellet og dusjet og spiste frokost. Opplevelsen var ikke så prosaisk, som skildringen av den, slike elver lokker meg, og selv om denne elven etterlot mye tilbake å ønske både i renhet og dybde (der jeg badet, det var så mange fiskere der jeg ikke ville forstyrre, så jeg fant meg en kulp man like gjerne kunne kalle en grunne), er det få ting som slår en skikkelig morgendukkert. Og i tillegg til fiskerne, hadde jeg selvskap av en rovfugl som fløy frem og tilbake, og som jeg tok noen hjelpeløse bilder av. Derimot var det sibirske landskapet i morgenlyset helt greit både til fotografering og til bare å stå stille og se utover.

 

Hotellet jeg sov på serverte ikke frokost, men de hadde en vannkoker på rommet. Jeg bestemte meg da for å ta en liten togfrokost, det vil si nudler, gode gamle ”dosjirak”. Jeg var ferdig med den og med dusjing og pakking og alt mulig, sånn litt over tolv, og så var det ut i viktig oppdrag.

 

Wow! Her har landskapet åpnet seg igjen, en stor lysning med et og annet hus i skogkanten, solen står lavt og gir alt et nydelig kveldslys. Det russiske landskapet er monotont, men nå det så forandrer seg, er det som en åpenbaring, det er ”se her hva vi kan!”, og så er det tilbake til skogen og det monotone igjen, til neste åpenbaring.

 

De siste billettene

Tilbake til gårsdagen, jeg hadde funnet ut at visumperioden min ikke strakk til for å gjøre så mye som jeg ønsket (det skulle forresten bare mangle, den var bare på maksimumslengden for turistvisum - en måned). Det var for kort, så allerede i planene mine, hadde jeg måttet inngå kompromisser. Nå så jeg at det tvang seg frem flere. Tiden var kort sagt inne til å få alt på plass, skjære gjennom, kjøpe alle billetter, få det gjort, bestemme seg og bare få det fastlagt alt i hop.

 

Jeg lyktes ikke i det hele tatt, det skal være sagt. Jeg tilbrakte en time på nettet, men ble hektet opp i forskjellige alternativer for flyreisen fra Vladivostok og over til vesten. Skulle jeg for eksempel fly den 28. juli, og forlate Russland fra St. Petersburg eller til og med Moskva, eller skulle jeg virkelig kjøre løpet og fly like ut fra Vladivostok, 29. juli, da visumet går ut, tilbringe maks tid i Russland, og maks tid lengst mulig øst.

 

Det siste alternativet hadde to leie ulemper. For det første gikk det via Moskva, der jeg måtte bytte flyplass fra Sheremetyevo til Domododevo underveis, stress, stress. For det andre ville  jeg til Tallinn, og da måtte jeg eventuelt tatt overnatting i Riga eller Vilnius, og morgenfly. Det første alternativet ville ende opp i St. Petersburg om kvelden, og så nattog til Tallinn. Jeg greide ikke å bestemme meg, og har vel ennå ikke helt bestemt meg, en gang må jeg bare skjære gjennom. Men det er den der overgangen fra å holde alle muligheter åpne, til å ha gjort valget, den kan være vrien av og til.

 

Så var det togbillettene. Jeg hadde sett at de rene, skjære avstandene gjorde at jeg ikke ville få tid nok i hver by jeg ville til, så jeg måtte kutte ned, og uansett gjaldt det å få tak i billetter. Jeg reiste til stasjonen nesten to timer før tiden, men ble møtt av problem jeg ikke hadde tenkt på, det var ikke minibank der. Så var det ut og lete med all bagasjen, akkurat sånn jeg så gjerne ville unngå, jeg spurte om hjelp, de viste meg til et hotell rett ved stasjonen, der var en minibank, den virket ikke. Jeg gikk rundt og over veien, og inn på busstasjonen like ved, heller ikke der. Og så var det oppover hovedgaten igjen, og det ble langt, så langt, at da jeg kom tilbake til stasjonen, var det bare en time igjen til toget gikk. Og jeg fikk bare kjøpt billett til toget jeg sitter på nå, Krasnojarsk – Irkutsk.

 

Utenfor har det mens jeg har skrevet passert forbi en liten, inngjerdet landsby av sibirske, russiske trehus, midt i utkanten av den stor slette, like ved jernbanen. Å bo der ser idyllisk nok ut for en tid, men tenk hele livet, hva skal man gjøre der? Det var en slags fabrikk, noe som kunne minne om trelast, eller hva det kunne være, åpenbart der alle som bodde i landsbyen, arbeidet. Og mil etter mil til nærmeste nabo. Nå er en sump av en slags elv utenfor vinduet, en liten, avlang vanndam var det bare, og jorder, dyrkbare jorder, her, midt ute i ingenting. I det gjerne ser jeg et tårn med satellittantenner, og her kommer byen, en eller annen by, med kommunistblokker og fabrikkpiper og en stakkars kirke.

 

Tomsk – Krasnojarsk

Natt til i dag var jeg i plastkart med en russisk kjernefamilie, akkurat som jeg alltid har forstått uttrykket kjernefamilie, akkurat som kjernekar. Det var mor og far, og to barn, det ene ti måneder, hun fikk reise gratis, så lenge hun delte seng med morgen. Og alle var de så glade og lykkelige over å kjøre tog. Minstejenta var nysgjerrig på alt og så i alle retninger, alltid med forventning om at det skulle være noe spennende der, og disse forventingene ble alltid oppfylt. Eldstemann, som så vidt var i skolepliktig alder, snakket i vei og forklarte og hadde spørsmål, og tok ansvar, og var tålmodig, og var allerede en stor  storebror. Mor forberedte maten, mens far tok seg av barna og smilende hadde fått seg en øl, som han forresten omtrent ikke drakk av.

 

Det var så koselig når far og barn hadde tatt seg ut på perrongen et sted toget skulle ha et langt stopp, og toget plutselig satte seg i bevegelse med de utenfor, og mor inni. Hun tappet på vinduet og smilte og ynket seg, hun kunne ikke la være å ynke seg, tenk om toget virkelig gikk, og storebror koste seg utenfor og gikk frem og tilbake, og far og minstejenta også. Toget skulle skifte spor, så det kjørte ganske langt fremover, før det rygget tilbake. Og når det hadde gjort det en gang, gjorde de det enda en gang, og enda en.

 

Med denne familien fikk jeg oppleve den russiske gjestfriheten jeg hadde lest om, men ikke trodde på, - forsyn deg bare, sa de på russisk, og viste og bød frem og forklarte hva alle ting var. Jeg hadde lest i Lonely planet at ”You should do the same”, men jeg følte nok mine nudler kom sørgelig til kort her. De hadde det som vel må være piroger, en slags bolle eller rundstykkebakst med løk og kjøtt og litt forskjellig, de hadde egg, og overraskende at var godt: enkle, kokte poteter dyppet i salt. De var så fornøyde og sovnet så godt, enda de skulle reise i dagevis. De hadde tilbudt meg bagasjeplass under sengen til eldstemann, så jeg måtte vekke ham da jeg måtte av om morgenen. Han var blid og bedagelig da jeg til slutt klarte det, ”Ryggsak nada?” rettet han min klønete russisk, og reiste seg straks opp og åpnet benken, det er rutine her. ”Do svidanje” sa han da jeg gikk, det betyr ”på gjensyn”.

 

En serie dokkehus er utenfor vinduet. Langs jernbanen går en kjerrevei, en enfeltsvei av jord, som det garantert nå kjører biler på nå, om den blir brukt. Noen kraftledninger er å se, ellers er det bare tykk skog, og akkurat her, er det bare gran. Mens jeg rettet litt på noe høyere opp, dukket det opp en liten kirkegård, midt i skogen, i utkanten av den, like ved jernbanen. Jeg har sett flere av dem underveis, trærne vokser praktisk tralt mellom gravene, gravsteinene er skjult av trær. Og nå har vi en stasjon, jeg skal sjekke ut hvilken, Tajsjåt, 5-minutters stand. Jeg lurer på hva de driver med i disse russiske byene langt i ødemarken. Jeg trenger ikke spørre. Da toget begynner å gå igjen, ser jeg fabrikken og fabrikkene.

 

Krasnojarsk

Krasnojarsk er ingen liten by. Det bor nesten 900 000 mennesker der, og det er en by som gjør det bra som følge av petroleumsvirksomheten der, og det er også et av de viktigste knutepunktene her i Sibir. Den har mange flyruter, og mange togavganger begynner eller slutter også i Krasnojarsk.

 

Byen er anbefalt, og jeg hadde tenkt å tilbringe i alle fall en natt her, men det ble det ikke tid til. Tvert i mot så det ut til å kunne bli et nytt Omsk-stunt, med knappe fire timer mellom jeg kom og skulle reise igjen.

 

Selv om jeg hadde sovet litt urolig, var jeg godt uthvilt da jeg kom ut på plattformen. Om natten våknet jeg for hver stans, engstelig for om jeg skulle forsove meg fra stasjonen min, noe som ikke var noen fare. Togvertinnen vekket meg en time før, og jeg hadde god tid til å se på landskapet inn mot byen. Og det var fjell, mine damer og herrer, rundt Krasnojarsk er det fjell. Og selveste elven Jenitsjej, en elv det er mulig å regne til å bli verdens lengste, hvis man følger bielven Angara til Bajkalsjøen (det blir 5550 km), og velger Selengaelven som etter 992 km renner inn i Bajkal, da blir startpunktet til utløpet lenger enn Nilen klarer.

 

Jeg var altså godt uthvilt, og jeg fikk satt fra meg kofferten, her var ingen kø foran bagasjeoppbevaringen. I toppform forlot jeg stasjonen, hoppet på første og beste buss, jeg så bare at navnet på en av hovedgatene stod (Karl Marx, Pr. Mira, nr. 55), og tenkte at jeg fikk sitte på så lenge den kjørte oppover denne, og gå av når den svingte av. Det gjorde en like ved broen, og jeg fikk en drømmestart på mitt opphold i Krasnojarsk. Jeg fikk noen fabelaktige morgenbilder og utsikt over Jenitsej og fjellene langs ved den.

 

Det kom også noen turister gående over broen. Det syntes lang vei de var turister, de bar ryggsekk, og gikk gyngende og hoppende som turister gjør. Og jeg var også en godt synlig turist, i og med at jeg gikk med Lonely planet i hånden. De kom faktisk løpende etter meg for å slå av en prat etter at vi hadde passert hverandre, de var fra Ukraina, og hadde haiket hittil, og tvilte nå på om det var mulig å haike videre, så de måtte finne et billig tog. De skulle nedover Mongolia, og Kina, og til Bejing for å se OL.

 

Dette er de tredje egentlige turister jeg har sett siden jeg forlot Moskva. I Jekaterinburg var det en gruppe indere på hotellet jeg bodde. De var så staute og ærverdige, alltid korrekt antrukket i dress, og alltid verdige i sine bevegelser, som om de tok fullstendig på alvor at de nå var på ferie. Jeg så dem da jeg kom, de var rett før meg, og stusset over at ingen bar kofferten opp til rommet til dem, noe de alltid gjør i India. Og jeg så dem hver morgen under frokosten, der de gikk verdige omkring i dressene sine, og tok bilder av hver minste detalj. De siste turistene var et fransk kjærestpar (fransk aksent) som i Tomsk skulle på samme tog på meg, men de kom i en helt annen vogn.

 

Utenfor er utsikten nå vakrest på venstre side, der det er dukket opp en ny liten landsby, helt fri for store blokker, bare små trehus og grønnsakshager. På min side er det tjukk skg fra like utenfor vinduet, og ingenting å se.

 

Etter å ha sett naturen i Krasnojarsk og utsikten fra broen (Ul Matrasova), ergret jeg meg at jeg ikke hadde tid til å ta utflukten til Stolby naturreservatet, da måtte jeg hatt en natt der, og det var det ikke tid til. Men det var ingenting å gjøre med, så jeg gikk omkring, og fikk i det minste med meg byen. Jeg gikk opp langs hele hovedgaten Karla Marksa, med noen avstikkere det var noe å se, helt til jeg kom til enden og en bro over en liten mudrete sideelv. Der var en flott øy og en badeplass og solskinnsplass, men det hadde jeg ikke tid til, så jeg snudde, og gikk Lenin-gaten tilbake, også den med avstikkere. Noen fine bygninger var å se, men ingen som virkelig utmerket seg, det var naturutsikten som var beholdningen. Og den holdt mål.

 

Til slutt spiste jeg frokost på en fastfood-kjede, jeg tenkte jeg måtte ha noe annet enn nudler, og jeg våget ikke starte spisingen, før jeg så stasjonen og var sikker på å ha god tid til toget. Jeg ville jo aller helst også ha tid til å kjøpe resten av togbillettene. Subway, het kjeden, og de forsøkte på et mer stotrende engelsk enn min russisk, å hjelpe meg med hva jeg ville ha på sandwichen min.

 

På stasjonen stod jeg i kø for å kjøpe billetter videre fra Irkutsk, og var kommet frem til andre plassen, da toget mitt ankom en halv time før det skulle gå igjen. Jeg våget ikke å ta noen sjanser, og forlot køen for å hente bagasjen min. Det gjorde jeg lurt i, for der nede var en russisk opplevelse, det var tomt, helt tomt. Alle dører til oppbevaringen var låst, og i kassen for betaling stod bare en tom stol. Jeg banket på dører og ropte, det kunne jo bli riktig kritisk, jeg begynte øyeblikkelig å tenke på plan B, men her var ingen plan B. Bagasjen måtte jeg ha.

 

Jeg har fylt meg opp en boks med nudler, ”бизнес ланч”, som de heter, om 5 minutter er de klare. Klokken er ni nå, lokaltid, det er skygge ved toget nå, men noen meter bortenfor, er landskapet fortsatt badet i kveldssol. Og det er skog, furuskog, med en og annen gran, en og annen bjørk, og akkurat her, en rydning og en lang kjerrevei innover. Og her en av de mange, karakteristiske landsbuene, bare treshus, de fleste nedslitt, utrolig at de klarer vinteren, og noen russere som går langs en finere kjerrevei, like ved. Og her er stasjonen, Rasgon, het den, og vi kjørte rett forbi.

 

Jeg gikk sikkert rundt og banket og ropte og prøvde alle dører i ti minutter, før det lukket opp, og jo da, det var han jeg hadde levert bagasjen til, nå fikk jeg den tilbake. Så var det bare å kjøpe nudlene jeg nå spiser og en pakke til, toliteren med vann hadde jeg allerede kjøpt, jeg va klar for reise.

 

Krasnojarsk – Irkutsk

Tenk det, det jeg skrev ovenfor var bare tidligere i dag, og så sitter jeg her, som i en annen verden. Det er tett skog og skygge igjen, nå, utenfor. Et godstog dundrer forbi på det andre sporet, det skjer ofte, enten godstog eller passasjertog, jernbanenetter blir godt utnyttet. Og det er et godt land å bygge jernbane i, flatt og fint, mens klimaet jo gir noen utfordringer å bygge i vinterstid.

 

Jeg fikk altså kupe, denne gangen, og det er tog nummer 78, altså et rimelig lavt nummer. Det betyr et godt tog. Jeg fikk på ny kupe med en liten russisk familie, som altså nå har forlatt meg. Det var mor og far, og en liten ettårig gutt. Der gårsdagens familie bekreftet russeren som gjestfri, har dagens bekreftet den snakkesalige.

 

De var fra Norilsk en by jeg først ikke tok, men så nevnte de byer i nærheten, deriblant byen Dikson, som venner av bloggen skulle kjenne godt, og jeg kjenner helt tøysete godt, så skulle jeg til og med få bruk for det i det virkelige liv. Sånn er det, all kunnskap kommer vel med, og da viste meg Norilsk på kartet, og forklarte mer om den, at de hadde nikkelfabrikker, og på spørsmål fra meg om det fantes trær der, nei, alt var ødelagt av forurensning. Dette er jo den beryktede byen Norilsk, langt i det russiske nord, på tundraen, i Sibir, ingen jernbane og heller ingen vei til byer i nærheten, det er omtrent som Dikson, bare litt lenger sør. Og der bodde mine medpassasjerer! De var på ferie nå, for å møte bestemor i Derevnje, eller hva landsbyen de gikk av i, het, og hadde flytt fra Norilsk til Krasnojarsk, og nå tok de toget. Du verden så mye det var å spørre dem om!

 

Og de spurte meg om alle mulige forhold i Norge, og om meg, skjønt jeg tror ikke de visste noe særlig om landet på forhånd, knapt nok at det eksisterte. Hun spurte for eksempel om de hadde fabrikker der, og da jeg sa hva de produserte, kunne han bekrefte, det var visst noen nikkelkontakter, forskjellige ting. De var som alle imponert over lønningene og forbauset over prisene, hun sa for eksempel at hennes lønn akkurat rakk over et gjennomsnittlig, norsk husholdningsbudsjett i måneden, altså matvarene.

 

De gav meg markjordbær som de hadde (jeg hadde som vanlig bare nudler å tilby til gjengjeld, det holder ikke, Eivind), og de inviterte meg til og med til Norilsk, jeg kunne bo hos dem. Og da er jo jeg slik innrettet, jeg har straks lyst til å reise, tenk å være i Norilsk, og hos en russisk familie! Jeg kunne rett og slett strukket meg langt for å få dette til, og for meg er det jo ikke så veldig langt, det er en flybillett frem og tilbake, med min lønning skulle det være mye greiere enn det er for dem. Men det var jo slik, at de gikk uten å etterlate adressen og ikke mer enn fornavn, og da nytter det nok ikke å reise til Norilsk for å lete. – Ha det bra, sa de da de gikk, som jeg hadde lært dem. Minstemann vinket.

 

Så det var dagens og gårsdagens opplevelser. Det blir side opp og ned hver gang, sånn er det bare, inntrykkene strømmer på. Nå er det kveld og ingen sol i det hele tatt, her. Det er bare kveldslyst, slik vi kjenner det så godt her nordpå. Jeg ser jo at jeg en av disse dagene har vært lenger fra havet enn jeg noensinne har vært, og som det nesten er mulig å komme. Mellom Svartehavet og Stillehavet er jeg over halvveis, men til Karasjøen har det alltid vært nærmere. Bare mange hundre mil. Og utenfor har jeg en ny russisk landsby av trehus i kveldståken, og en sandete vei der bilene som kjører forbi, virvler opp støv.

 

Tomsk

Denne posten er langt fra ordentlig, jeg skrev paa den, gikk paa toalettet, og tok selvsagt med meg datamaskinen og vesken, saa da jeg kom tilbake, var plassen opptatt. Jeg forlot hurtigmatkjeden, den riktignok russiske, som jeg hadde valgt, fordi det skulle vaere WiFi der. Det var det ikke.

Men som en begynnelse paa Tomsk-posten, skulle dette vaere greit. Bilder og resten vil foelge, jeg vil fremover vaere opptatt av av aa faa ordne med resten av billettene. Jeg ser Visum-tiden min begynner aa bli knapp, i forhold til veien og planene, saa her er jeg noedt aa faa tingene paa plass, skal jeg komme meg ut i tide.

Det er ikke så enkelt å finne internettilbobling her i den russiske provinsen, så postene må bli skrevet og postet litt sånn som det faller seg, og bli oppdatert og gjort ferdige når jeg får litt mer stabil forbindelse.

 

Tomsk er i likhet med Tobolsk en by som ligger utenfor den transsibirske jernbanen. Man

ønsket ikke all støyen og forurensingen jernbanen førte med seg, og resultatet er at Tomsk har gått glipp av en god del økonomisk utvikling, og heller ikke har hatt den befolkningsveksten de store byene langs jernbanen har hatt, til gjengjeld har den beholdt mer av sin opprinnelige bebyggelse og sjarm.

 

Det være sagt, i sjarm og integritet kommer den ikke i nærheten av Tobolsk. Tomsk er ingen småby, den er omtrent like stor som Oslo, med nesten 500 000 innbyggere, og det er langt mer butikker og trafikk og byliv nede i sentrum, og sentrum er betydelig større enn i Tobolsk (som vel strengt tatt ikke hadde noe sentrum). Tomsk er også en universitetsby som blir fylt opp med studenter i semestrene, og blir stillere i feriene, særlig i sommerferien, hvor s