Det var nok en trost. Den krasjet inn i vinduet med et smell, kavet med sprellende vinger og fuglebein, før den ble liggende på ryggen med beina til værs, livløs.
Sånn begynte dagen i dag. Jeg satt og jobbet med gamle, russiske dikt, og var støtt på et vanskelig av Vjatsjeslav Ivanovitsj Ivanov. Det er virkelig for de spesielt interesserte, og knapt nok det. Ivanov er en av de store modernistiske symbolistene i russisk litteratur, den mest klassisk skolerte, og med et litt spesielt liv, der han blant annet etter sin kones død senere giftet seg med hennes datter. Sonetten jeg arbeidet med viste seg å være en del av en krans, der den femtende sonetten skal bestå av førstelinjene i de fjorten foregående, og hver av disse førstelinjene også skal være avslutningslinjen i sonetten foran. Den var full av egenkomponerte ord og sammensetninger, og rik på symbol og referanser, så det lå mye arbeid foran meg i å trenge inn i alt dette her. Og for hva? Ingen jeg kjenner vet det minste om Ivanov, jeg går heller ikke rundt og vet noe om ham, men støtte altså på ham nå i dag, etter at han og dette diktet hans står nevnt i en bok om Russian poetry utgitt på Cambridge universitetsforlag.
Så smeller altså denne fuglen inn i vinduet. Som en melding fra virkeligheten, så å si, en påminnelse om verden vi lever i. Det kan av og til være litt vanskelig å skille trost og stær, jeg har flere ganger måttet sjekke opp på ny hva det går i. Den ene hopper, den andre løper, vet jeg, og så er det noe med at svartrosten har gult nebb, men det gjelder hannen, hunnens nebb er fargeløst, og fjærene er heller ikke helt svarte for den. I tillegg finnes gråtrost og måltrost, og i det hele tatt. Det er en ganske stor fugl, sammenlignet med spurv og meisefugler, den ligger for stor og for en gang levende på terrassen.
Jeg har jo egentlig lyst til å vekke kona, mon hun kan gjøre noe? Hun er jo så fantastisk. Jeg har tidligere skrevet en novelle om dette, 14 år, om hvordan en samling barn finner en skadd fugl i hagen, og jenta på 14 er den eldste, og står maktesløs hun også, enda hun er storesøster.
Det er regn og drittvær ute. Den ligger i en skvett vann, våte planker på terrassen. Fjærene er gode isolatorer, de holder kulden og vannet ute, men om fuglen har brukket nakken eller ødelagt hode, hjelper ikke det. Den er ferdig, tenker jeg.
Vanskelighetene i sonetten til Ivanov blir ikke så interessante lenger, jeg kommer ikke i gang med den. Den skal handle om kjærlighet, Liubov, og det går i alle sammenligningene Vi (hun og han) er for noe, to trestammer antent av torden, en pil som skyter dobbelt, mye sånt, fra naturen, symbolverden og fra antikken. Jeg liker å få diktene jeg jobber med helt inn i kroppen, så jeg kan dem ut og inn, og til hvem som helst og på stående fot kan forklare hva det går i. For denne sonetten er det et godt stykke igjen.
Jeg går inn til konemor Olia, som sover, forteller at det er en fugl på terrassen. Og at den er skadet. Den krasjet med vinduet. Kunne ikke bry henne mindre. Hun skal sove.
Lille Irina ligger ved siden av.To år og snart frem måneder. For henne hadde det sikkert vært kjekt å se en skadet fugl? Hun lærer å snakke om dagen. Den kunne vi snakket om. Jeg går inn på rommet deres en gang til, men de sover ubønnhørlig.
Så jeg tar en sjefsavgjørelse, og setter meg til med en stol, foran vinduet. Trosten er på føttene igjen. Så død som jeg trodde den var, var den nok ikke. Livet er sterkt. Det gir ikke slipp på seg så lett. Ingen medisiner eller hjelp kan fuglen få. Den må lege seg selv, eller dø.
Vettskremt går det lille brystet opp og ned i rask pust. Den har blåst seg opp til en stor ball, fuglen. Fjærene blåser pjuskete. På hodet er en våt flekk, etter vannet den har ligget i på terrasseplanken. Jeg vet ingenting om fuglesmerter, hvem gjør vel det, men jeg kan forestille meg hvordan det dunker i hodet dens, og svimler og svartner for den, slik det gjør for oss etter kraftige slag mot hodet. Den fløy mot vinduet i stor fart. Fjærene på krasjstedet er ennå synlige.
Rett som det er tar jeg bilder av denne fuglen, og filmer den. Hver gang det er bevegelse på gang. Det spennende er om den klarer å fly igjen. Nå som den er på føttene, er oddsene gode for det. Hodet kan bevege seg, så nakken er ikke brukket. Stort sett står den stille, hviler. Jeg sitter også stille, og hviler.
Når ventetiden blir for lang, stikker jeg inn på rommet og henter den boken med de russiske diktene, der omtalen om diktet til Ivanov står. Så leser jeg om dem, mens hver bevegelse fra fuglen får meg til å se på den, i stedet. Etter en stund blir bevegelsene litt mer voldsomme, det skjer litt mer, og jeg får filmet i det den hopper bort og under en liten trampoline vi har stående. Den er frisk nok til å ville være i skjul. Den stod jo veldig blottet, en meter bortenfor meg, og bare stuevinduet i mellom. Fritt og synlig også for rovfugler og katter, som vi riktignok ikke er plaget med her, men som instinktet dens skulle ha den til å være redd for. Under trampolinen er tingene mer som de skal være.
Etter en stund hører jeg lyd fra rommet, og går straks og henter Irina. Så også hun kan se. Hun hadde litt morgengråt, men var straks interessert når det var en hel fugl utenfor terrassevinduet! Jeg kunne forklare at den hadde krasjet med vinduet, vise fjærene som hang igjen, og vise der den hadde bæsjet. Nå hadde den gjemt seg, den var redd, og den hadde vondt, og den gråt. Alt dette er innenfor Irinas repertoar på russisk, alt dette kan hun si og forstå, og hun gjentok og gjentok og gjentok, pekte med den lille hånden, og viste: pjatalas. Gjemt seg.
Med Irina som selskap var det desto kjekkere å se på fuglen. Vi prøvde fra forskjellige vinkler, for å se den best mulig. Den var jo under trampolinen. Fra badevinduet kunne vi se den ikke så verst. Fra stuevinduet var vi nærmere. Så hoppet fuglen ned terreassetrappen, den nye, fine brede som Olia har laget, og smatt til venstre bak veggen. Vi skyndte oss til det andre vinduet, for å forsøke å se fuglen derfra, men vi rakk det ikke. Fuglen var vekk.
Og det har den vært siden.
Fugl på vindu.
En helt grei blogg 