I dag var jeg på prøverommet igjen. For anledningen var arrangementet lagt til Garage, prøverommet har måttet flytte litt rundt i år, siden Teatergarasen blir revet. Men opplegget er det samme. De tilbyr en scene, og der kan man gå opp og gjøre sine ting, om det er opplesning, film, dans, installasjon eller musikk, hva som helst. Jeg har gjort mye rart der opp gjennom årene, men nå i det siste har det vært mest tekstlesning.

Tekstlesning var det også i dag, men det var likevel ikke helt som vanlig, da jeg har skrevet en del dikt om far og hans død nå i høst. Jeg tenkte jeg skulle lese opp dem, og det gjorde jeg  i dag. Som alltid blir jeg litt overrasket når det kommer folk og ser på, i dag var det til og med riktig mange, men nervøsiteten viser seg som regel ubegrunnet. Det går som regel bra. Og det gjorde det i dag også.

Dessverre måtte jeg tidlig hjem, siden i morgen er en travel arbeidsdag, og jeg har litt mer å gjøre her på kvelden. Så jeg fikk ikke sett de andre, utenom dem som var før meg, men då måtte jeg som vanlig konsentrere meg om mitt, og fikk ikke med meg så mye. Kjersti Skomsvold fra skrivekunstakademiet virket til å ha noen artige tekster, og Anik See leste opp fra en bok hu har fått utgitt i Canada av alle land. Etter meg skulle det være en film fra filmkollektivet, og et band som het “Albert og Elise”.

Jeg har skrevet veldig mye alle typer tekster etter at far døde, spesielt her på bloggen, der det er mange svært personlige tekster. Med diktene — ja, man skal jo ikke si så mye om hva man prøver på i dikt. Her er et som ikke kvalifiserte for å komme med i samlingen, men som likevel er sårt og fint og sånn det skal være.

Bildet av far

På et bilde jeg har

av far

sitter han på

et fjell

og knytter sine sko

med et smil

så full

av liv.

Så full av liv.

Vil du lese flere av disse diktene, sjekk opp www.Heltgreipoesi.wordpress.com, der det hver fredag fra januar til cirka februar vil bli postet dikt fra denne lille samlingen.

De er så vakre

Det samme er jeg.

Jeg er vakkker

Jeg slang på en ekstra ‘k’

Vi skal ikke spare nå.

Ser du?

Jeg har gullunderbuksene på

Jeg dør av lykke jeg nå..

*

Så nær, så nære var aldri jeg

Så vakkert det var

Det samme var jeg

Fra den alltid uutgitte diktsamlingen “Dikt som rett og slett sier ja! til livet”, 2003.

Jeg kom i dag over et dikt. Det er skrevet av Marina Ivanovna Tsvetaeva (1892-1941), og hentet fra samlingen “Бессонница”, eller “Søvnløs”. Diktet heter “Вот опять окно…”, eller “Her er igjen et vindu…” Jeg syntes det var et vakkert dikt, og at Tsvetaeva var en vakker poet. Hennes liv var tungt og vanskelig, og hun endte det med selvmord i 1941. Man kan lure på om hun teller med blant de 29 millioner russere som mistet livet under andre verdenskrig.

Diktet er skrevet i 1916, da hun var 24 år, og jeg skal ikke si så mye mer om det, enn å sette det frem først på russisk, så i norsk oversettelse godt hjulpet av den engelske oversettelsen i boken Russian Context (hvor jeg også kom over diktet). 

Вот опять окно

Где опять не спят.

Может – пьют вино

Может – так сидят.

Или просто – рук

Не разнимут двое.

В каждом доме, друг,

Есть окно такое.

 

Не от свеч, от ламп темнота зажглась:

От бессонных глаз!

 

Крик разлук и встреч,

Ты, окно в ночи!

Может – сотни свеч,

Может – три свечи…

Нет и нет уму

Моему – покоя.

И в моём дому

Завелось такое.

 

Помолись, дружок, за бессонный дом,

За окно с огнём!

 

Her er et vindu igjen

Hvor de ikke sover igjen

Kanskje drikker de vin

Kanskje sitter  de slik

Eller kanskje er det bare to hender

Som ikke vil skilles

Ved hvert ett hus, min venn,

Er et vindu som dette.

Ikke av lys fra lamper er mørket tent,

Men fra søvnløse øyne!

Rop om avskjeder og møter

Er du et vindu i natten!

Kanskje hundre lys og fest

Kanskje tre lys og gravferd

Aldri, aldri får de fred

Mine tanker for dette.

Også ved mitt hus

Er det kommet et slikt vindu.

Be, lille venn, for det søvnløse hus,

For et vindu med lys!

Det er ikke så lett å oversette dikt, og russisk er ikke lett å oversette på noe sett og vis. Dere ser det er mange færre ord i den russiske varianten, allikevel er den både mer presis og innholdsrik. De har et makeløst språk. “Опяь” betyr “igjen”, eller “opp igjen” eller “på ny”, så oversettelsen kunne også være “her er enda et vindu”, men da vil jeg miste gjentakelsen på at “her sover de ikke igjen”. Pronomenet “De” er i diktet gjemt i verbet “спят”, som er tredjepersonflertallsformen for “å sove”. Alle som kan spansk, fransk eller italiensk eller noen av de latinske språkene vet hvordan dette fungerer.

“Может” betyr ikke “Kanskje”, men bare “det kan” (igjen er pronomenet bakt inn i verbformen), mens tankestreken er en russisk erstatning for at de mangler et sammenbindingsverb tilsvarende vårt “er”, verbet “å være” bruker de ikke i presens. Det skaper litt av et hodebry når man som fremmedspråklig skal lære språket, men for morsmålsbrukerne og dem som mestrer det gjør det språket veldig økonomisk. “Пьют вино” betyr “de drikker vin”, med pronomenet på nytt gjemt i verbet, og “так сидят” betyr direkte oversatt “slik sitter de”. Men på norsk går det ikke med “kanskje slik sitter de”, og med “kanskje er det slik de sitter” blir det kluss med rytmen. “Kanskje sitter de slik” er ikke god norsk, og et kompromiss. “Kanskje sitter de bare” er kanskje den beste oversettelsen, hvis man skal ha med seg meningen, og det skal man jo. På russisk har man i tillegg til den korrekte meningen, også rim med “спят” og på litt distanse med ”опять”.

Så kommer det vakre og uoversettlige i rytmen “или просто – рук не разнимут двое”, der “просто” betyr noe sånt som “bare”, “simpelthen” eller “ganske enkelt” eller noe sånt, og tankestreken er erstatning for “er” med “er det” underforstått, og fire ord “hender ikke skiller to”, der jeg ikke skal briljere for mye om hvordan de får det til. “рук ” er genitiv flertall for “hånd”, slik at det blir noe sånt som “av hender”, og russerne trenger da ikke noe “som” for å binde sammen med resten. “разнимут” betyr skiller, og “двое” er en intetkjønnsform for “to”, så vidt jeg kan forstå. Det blir altså “av to hender som ikke kan skilles fra hverandre”, eller med alt “eller er det bare et par hender som ikke kan skilles fra hverandre”. Temmelig mange ord som ødelegger rytmen her.

Mellomstrofen har en litt vaklende oversettelse fra meg, da min engelske hjelpeoversettelse har et stearinlys med, og jeg ikke kan se hvor det kommer fra. “От” betyr “fra”, og tar genitiv, og genitiv flertall av intetkjønn og hunkjønn kutter endelsen, og sparer med det en stavelse. Ellers har jeg oversatt nokså direkte, “Свея” betyr lys, “ламп” betyr lampe, “темнота” betyr mørke og “зажглась” betyr tent. Eller “зажечь” betyr “tenne (på)”, og dette ser ut som en refkleksiv, uten at jeg skal uttale meg helt for sikkert. “Av søvnløse øyne” skulle stemme, og blir vakkert også på norsk.

Deretter blir det umulig på norsk igjen. “Крик” betyr både “rop” og “skrik”, og “разлук” er atskillelse og “встреч” er møte, begge er satt i genitiv flertall, slik at man knapt og presist får sagt “et rop av atskillelser og av møter”, med underforstått også “skrik” i ropet. Russisk har heller ikke bestemt form i substantiv, noe som fikk godeste Svein i Minsk til å mene at språket var nokså primitivt, hvor feil kan man ta, forresten, men det høres helt merkelig ut for en nordmann som bare lærer fremmedspråk som engelsk, tysk og fransk og spansk, at det ikke skal være forskjell på “en kaffekopp” og “kaffekoppen”. Det å måtte velge bestemt eller ubestemt i en oversettelse fra russisk, tvinger oss til å gjøre et valg russerne slipper unna. Best illustrert er dette med romantittelen “Idioten”, den store romanen av Dostojevskij, jeg blir jo helt revet med bare av å skrive dette navnet, hadde det ikke vært bedre om boken het “Idiot”? På norsk (og engelsk og alle språk med bestemt form) blir det meget konkret Fyrst Mysjkin som er idioten. Det er det på russisk også, men med deres “Идиот” blir ikke tittelen lukket til å bare være ham, det kan også være “En idiot”. Slik er det også her, “et rop”, “rop” eller “ropet”, eventuelt “skrik”, alt ligger i det ene ordet “Крик”.

Denne starten hektes nydelig på “Ты”, som betyr “du”, slik at det blir “du vindu i natten” som er dette ropet om atskillelser og møter.

Og så repeteres motivet fra første strofe, med “Может” bindestrek og to ord, altså tre ord for hele betydningen. På norsk trenger vi mye mer. Det har også kulturelle årsaker, den russiske originalen har bare “сотни свеч”, som betyr “hundre lys” og “три свечи”, som betyr “tre lys”. Hundre lys gir ideer om fest, mens tre lys er det som blir brukt i begravelser. På norsk må disse ordene legges til for å få med meningen. Et ekstra triks – herlig når man er poet, forferdelig når man skal lære språket - er at russisk skiller flertallsbøyningen om antallet er 2 til 4 eller flere. Så de har 1 gir entall, 2 til 4 gir genitiv entall, 5 og flere gir genitiv flertall. Tungvint å holde styr på, men når det går automatisk som i morsmålet, blir det her vakkert med “свеч” i rim med “встреч” og “свечи” i halvrim med “ночи”.

Neste er heller ikke lett å oversette, selv om meningen er klar. “Нет” betyr som kjent “nei”, og det blir også brukt i nekting, som en slags “ei” eller “ikke”, og når det blir gjentatt virker det forsterkende. “И” er russisk for “og”, og det blir også brukt som “også” og i en forsterkende form vi ikke kjenner det i norsk. “Уму” er akkusativ for “ума”, som betyr “tanke” eller “forstand”, eller kanskje bare “vettet”, slik at det blir altså “ikke, ikke får tanken” i starten her, med “får” underforstått på russsisk av hva som kommer etterpå. “Моему” er dativ for “mine”, og hvorfor den skal være i dativ, skal jeg være litt forsiktig med å uttale meg om. Jeg tror det blir en slags “tankene til mine”, og en forsterket “ikke” som henger igjen, før det forløsende ord “покая”. Dette ordet er jeg ikke kar om å finne helt ut av. Den utmerkede ordboken fra Kunnskapsforlaget har oppslagsordet “Покой”, som betyr “hvile” eller “ro”.  ”Покая” er genitivsformen.

“Også i mitt hus” er grei i fortsettelsen, men ordet “завелось” krevde litt ordboksarbeid og nettsøk å finne frem til roten av. Jeg tror det er preteritum med sterk bøyning av verbet “Завестись”, som enten kan bety noe sånt som “skaffe seg” eller noe sånt som “oppstå”, eller “komme” i betydningen “det har kommet en ny type is på markedet”.  Det gir mening, fordi prefiksen “За-” gjerne betyr noe i retning av “starte opp, bryte ut i, gå i gang med” og slike ting, mens bevegelsesverbet ”вести” (som ganske riktig bøyes “вёл, вела, вело, вели” i preteritum) betyr “å lede”, eller kanskje “å føre”. Refleksivit kan man da kanskje tenke seg en slags betydning som “gå i gang med å lede seg…” og med det tenke på å skaffe seg noe, eller når det blir i nøytrum, at tingene bare oppstår eller kommer til. I diktet er det altså et vindu med lys som har kommet også i huset dikteren bor i.

Til slutt oppfordrer diktet til å be, “помолись”, satt i refleksiv, og i perfektiv form, “дружок”, er en kjæleform eller slags diminitiv av “друг”, som betyr “venn”. Og det du skal be for, er altså det søvnløse hus, for vinduet – eller et vindu – med lys.

Jeg synes dette er av den type dikt som gjør livet rikere. Hvem kan se et vindu med lys over gaten etter dette, og tenkte som man tenkte før man leste diktet? Som alle store diktere må Marina Tsvetaeva ha vært veldig følsom, som gikk med alt dette inni seg. Og som så mange store diktere kunne det bli rent for mye, slik at det endte med tragedie. Diktet blir ikke mindre vakkert av dette. Velbekomme. Og les det gjerne på russisk.

Vindu med lys

Jeg ser på det brevet

jeg fikk av en vorte

jeg har krysset ut av mitt sinn

Det skulle vært brent opp

og kastet i søpla

slik som forræderen min.

Jeg ser på det brevet

det vil ikke slippe

det henger visst fast i min hånd

Det skulle vært revet

i ti tusen biter

smertefullt avrevne bånd.

Jeg ser på det brevet

og leser det også

leser det gang på gang

Jeg skulle ikke ha kjent det

Jeg skulle ha brent det

Men nå er det for sent, ikke sant?

Det lykkelige hender i blant

Jeg er så vakker jeg kan

Og sier verken ja eller nei

For nå er det tumulter

og virvar i hodet

og alt sammen ender i deg.

Fra diktsamlingen “Dikt som rett og slett sier ja! til livet”, ES2003

Kom i mine armer

Kom i mine armer

Jeg holder dem strak ut

Strak ut

Fra fingertupp til fingertupp

Er over en meter

med plass til deg.

Fra diktsamlingen “Dikt som rett og slett sier ja! til livet”, ES2003

Du kunne godt ha vært her

Sittet der

På stolen

På andre siden av bordet

På hyllen over kommoden

På gulvet der med reolen

Bokreolen

Du kunne vært en tur på badet

Vært en tur i skapet

Sittet på lur i skuffen

Og jeg trakk den ut

Og jeg hoppet nedi

Og der var det vi to

så ganske

snedig.

Fra den uutgitte diktsamlingen “Dikt som rett og slett sier ja! til livet”, ES2003 (Nr

Nok et dikt fra min alltid uutgitt diktsamling

Hvis jeg stod der

hadde en blomst

hadde kjøpt den så godt jeg kunne

hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle overrekke den

ønsket å gi den til deg

og du kom

og du så meg

stå der med blomsten

jeg ville selvfølgelig ikke sagt noe

jeg ville selvfølgelig hilst

og om du hadde spurt

hva jeg skulle med blomsten

og jeg hadde svart litt i hytt og vær

om jeg hadde svart så godt jeg bare kunne

om jeg hadde kommet helt ut av det

ville du

ja, hva ville du?

Dikt som rett og slett sier Ja! til livet, 2003 (Nr 7)

I dag er det 200 år siden dikteren Henrik Wergeland ble født. Jeg ser det blir slått stort opp i mange media, det skulle for så vidt bare mangle, han er jo vår store sønn, vår første virkelig nasjonale dikter, den første som slo gjennom etter løsrivelsen fra Danmark, og han kjempet for alt som var norsk og alt som var godt. Han ville ha ordentlig feiring av 17. mai, han ville ha jøder inn i riket og han ville at diktiningen skulle komme av insiprasjon og glød, og ikke være bundet av regler og konvensjoner. Den frie dikter med den fire fantasi og skaperkraft, og samtidig med samfunnsengasjement og optisme og livsglede og – kort sagt, en gang til – alt som er godt.

Jeg er ingen stor romantiker, det vil si, jeg bekjenner meg ikke til den romantiske perioden i norsk litteratur, jeg er heller ingen ivrig diktleser, i hvert fall ikke norsk lyrikk, og jeg har ikke lest mer enn bare de aller mest kjente verkene til Wergeland. Så jeg er ikke den som har mest uttalerett. Men med den spinkle kunnskapen jeg nå en gang har, vil jeg benytte Wergelands fødselsdag til å fremheve Wergelands argeste konkurrent – Welhaven.

Johan S. Welhaven (1807-1873) ble født i Bergen, men hadde tyske (på farssiden) og danske (på morssiden) besteforeldre. Han skulle dyrke det Europeiske, der Wergeland dyrket det norske. Det var bare en av mange skillelinjer mellom de to. I norsk skole er det gitt utallige oppgaver der elevene skal diskutere romantikkens kunstsyn ut i fra dikt av Wergeland og Welhaven, gjerne diktene Mig selv, av Wergeland og Digtets aand, av Welhaven, en oppgave elevene vanligvis skygger unna, hvis de har noen som helst mulighet for det. De som forsøker seg, overdriver gjerne friheten til Wergeland, og bundetheten til Welhaven. Det pleier i det hele tatt være vanskelig for elevene å snakke positivt om besteborger Welhaven, som tilhørte eliten og skrev for eliten, og rett etter selvstendigheten mente vi burde knytte oss til Danmark og Europa, heller enn å dyrke vår egen kultur og litterære egenart. Han var på feil sted til feil tid, kan man si, i Norge mellom 1814 og nasjonalromantikken. Selv om vi nå har blitt mye mer ironiske og mange (i hvert fall blant unge) må smile litt når vi synger “ja, vi elsker”, så står nasjonalismen fortsatt sterkt, med 17. mai feiringer uten forbehold og i hvert fall skal vi holde oss unna det europeiske, vi er et nasjonalistisk land. Og Wergeland er en mann av folket, eller, riktignok ikke, han er prestesønn, men faren Nicolai Wergeland var blant de edsvorne menn på Eidsvoll, og det er så godt som det blir. Welhaven er mann av fiffen. Vi har foreløpig en klar 2 – 0 til Wergeland.

Og Wergeland setter fint inn 3 – 0 med diktet Mig selv mot Digtets aand, der Wergelands dikt er lett og fint og fritt, som liksom bare bobler over av livsglede og optimisme, med verselinjer som

Naar jeg lugter til et grønt Blad, glemmer jeg bedøvet
Fattigdom, Rigdom, Fiender og Venner.

altså, når Wergeland lukter på et grønt blad, glemmer han bare alt annet, i skjær sinnsopplevelse. Mens Welhaven, på sin side, i Digtets aand, liksom skal si det uutsigelse, og skal gjøre det i strenge former slik:

Af Sprogets strenge Bygning,
af Tankeformers Baand
stiger en frigjort Tanke,
og den er Digtets Aand.

Sånn fortsetter Welhavens dikt, og sånn fortsetter også Wergelands. Det første – altså Wergelands – er en samling ytterst kraftfulle sammenligninger om hvor godt Wergelands humør er, og hvor rikt følelseslivet er, og det er ikke noe rim eller noe strengt metrisk system, han koster endog på seg et halleluja! i strofe 15. Etter punktum. Det andre – altså Welhavens – er en samling strenge strofer med rim i andre og fjerde linje og streng metrikk, 15 i tallet, der han forsøker å uttrykke hva han selv føler, men hva diktet skal uttrykke, digtets aand, som er det uutsigelige. Lykkes han, får diktet evig liv, som det slutter. Man skal ha lest ganske mange dikt før man skjønner poenget med det her, mener jeg. 3  – 0.

Velvel, så hvorfor foretrekker jeg likevel Welhaven, eller jeg omformulerer spørsmålet mens jeg skriver det, å si at jeg foretrekker Welhaven er en overdrivelse, jeg foretrekker Wergeland, men jeg mener sånn forsiktig at begeistringen for Wergeland er kraftig overdrevet i dette landet her, og skepsisen mot Welhaven er også ufortjent. Jeg mener det forsiktig, for jeg er ingen ekspert på emnet, som sagt, men ta nå dette litt ubehjelpelige diktet Digtets aand. Jeg sier ubehjelpelig i alle beste mening, fra en som selv strever med ordene, og mye mer enn Welhaven. Men jeg må liksom alltid smile litt, når jeg leser dette diktet. Det er jo av de aller største tema, den evige kunsten i det forgjengelige livet, og hvorfor i det hele tatt skrive, hva er egentlig poenget med det hele, både i livet, og i kunsten, egentlig? Og den sanne romantikken holdt på forbilledlig vis kunsten høyere enn livet, gjennom kunsten kunne dikteren skape noe som vil vare evig, i motsetning til det skrøplige livet som forfaller og dør, og slik får en sørgelig mangel på mening for alle som bruker for mye tid på å tenke gjennom det.

For Welhaven er også dette målet. Det skal gå fra leser til leser, og der intet mindre enn “blive lig den Ild/ der låg i Dikter-Sjelen/ før Strofens Liv blev til”. Det er altså denne ånden, det uttsigelige, som diktergeniet gjennom diktet klarer å skape, og som ved overføringen fra leser til leser er sikret evig liv. Det er dette som er dikterlykken, “Der gjør en Digter varm/ mens Aanden i hans Sanger/ svæver fra Barm til Barm”. Det er sant og flott, men det er bare gjort så mye bedre av de store klassikerne, norsk er ikke det letteste språket å skrive lyrikk i, og det er for mye forlangt at en liten befolkning skal frembringe de aller største diktertalent i de aller største tema, det hjelper ikke, jeg må dytte litt på for å bli grepet av Welhavens dikt. Da blir jeg til gjengjeld lite grann grepet. Og å fremsi det uutsigelige, altså det som egentlig ikke kan uttrykkes, det er jo den store kunstens mål. Det andre kan vi si selv.

Tilbake til bursdagsbarnet, Henrik Wergeland, og hans dikt, Mig selv. Det har ingen sånne større kunstneriske mål som Digtets aand hadde, Mig selv skal bare få frem et øyeblikks stemning, forevige den, kan man si. Og han holder overhodet ikke igjen på hvor godt han har det, og hvor lite som skal til for å føle denne ubegripelige gleden over livet. Her skriver jeg ubegripelig og mener det, jeg nevnte det grønne bladet Wergeland kunne lukte på, og så glemme både venner og fiender, litt rart, siden han vel egentlig hadde lettere for å få fiender enn venner. Her er en annen: Jeg hade? Naar en Fugl flyver over mit Hoved, er mit Had flux tusind Alen borte./ Det flyder hen med Sneen, det gaaer med de første Bølger fra Land og langt ud i Havet. Jeg oversetter: Hvis Wergeland er opprørt, glemmer han hele greiene, om en fugl flyr over hodet hans. Og jeg vil til og med angripe sitathiten: Klag ikke under Stjernene over Mangel paa lyse Punkter i dit Liv.  Jeg liker ikke den heller, den er finere enn den er sann, og slike setninger liker ikke jeg.

Og for virkelig å angripe Wergeland, vil jeg på ny hente frem hvorfor dette diktet ble skrevet. Det er i anledning en liten feide med Morgenbladet, og deres redaktør Alfredo Bredo Stabell, Stabell har visst påstått at Wergeland er i slett lune, og Wergeland skriver dette voldsomme dikt som svar. Alle disse panegyriske uttalelsene er altså skrevet for å bevise at Wergeland ikke er i dårlig humør. Tro det den som vil, om diktet ikke kan leses ironisk eller som godt skjult hån mot Stabell, så er diktet sjanseløst, hvis det da ikke kan reddes ved å leses helt utenom kontekst. Men hvordan kan det leses utenom kontekst, når Wergeland skrev det og sendte det til Morgenbladet for å få det trykket der, og hvor det – forståelig nok – ikke ble trykket. Det hadde jo også tatt seg ut. Jeg liker – i ironisk henseende – spesielt godt denne: Som Insektets Stik i Muslingen, avler Fornærmelser kun Perler i mit Hjerte. Tenke seg om noen man kranglet med, hadde svart noe sånt.

Men allright, Digtets aand er et ærlig, men delvis mislykket forsøk, mens Mig selv er et uærlig, men særdeles vellykket ett. Dog har Wergeland mange andre dikt (i hvert fall noen) jeg liker skikkelig godt, og mye bedre enn noen av Welhaven sine. Og min aller største favoritt er Til foraaret, det er, selv når jeg leser det nå, i denne stemningen her, skikkelig gripende, det er særlig begynnelsen og slutten som treffer meg:

O Foraar ! Foraar ! red mig !
Ingen har elsket dig ømmere end jeg.
 
Dit første Græs er mig meer værd end en Smaragd.
Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd,
skjøndt jeg nok veed, at Roserne ville komme.

Det er en inderlig, fortvilet lengsel der, slik jeg leser det, og mye mer troverdig enn fremvisningen i Mig selv. Setningen: “Ingen har elsket dig ømmere enn jeg” er rett og slett godt funnet på, enkelt og rytmisk og ømt, og godt med subjektet alene i verden. Og slutten

O Foraar ! den Gamle raaber for mig, skjøndt han er hæs.
Han rækker sine Arme mod Himlen, og Anemonerne,
dine blaaøjede Børn, knæle og bede at du skal

redde mig – mig, der elsker dig saa ømt.

Det er et godt ord å slutte med. Og rytmen og gjentakelsen får til en forsterket virkning, også i kontrast med det mer kompliserte som står like ovenfor, og det helt enkle, redde meg – meg, der elsker deg så ømt. Takk til Wergeland for dette diktet, og gratulerer med 200 års dagen.

Dere finner diktene her:

http://dikt.org/Mig_selv

http://dikt.org/Digtets_Aand

og vaaren:

http://dikt.org/Til_Foraaret

I dag skal vi si ja

I dag skal vi si ja

Jeg har skrevet det ned i en bok

I dag skal vi si ja

To day we will say yes

To day we will say yes

I have written it down in a book

To day we will say yes

Heute sagen wir ja

Heute sagen wir ja

Ich habe das in einen buch gescreibt

Heute sagen wir ja

Oggi diceremo si

Oggi diceremo si

L’ho scritto in un libro

Oggi diceremo si

Сегодня мы скажем да

Сегодня мы скажем да

Я написал в книге

Сегодня мы скажем да

Dikt som rett og slett sier ja! til livet, 2003 (Nr. 6)

Jeg ser på min spade

Jeg trenger den ikke

Jeg ser på den jord

Hvor jeg ikke skal ligge

Spaden er knukket!

Av meg og mitt kne!

Hør, dere levende

Jeg også – er med!

Dikt som rett og slett sier ja! til livet, 2003 (nr 5)