Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij

Jeg har skrevet om hver av delene i romanen til Dostojevskij, her skal jeg ta for meg helheten. Jeg trenger også en slik post, som referansepost andre steder, for eksempel når jeg skal skrive om Anna Karenina av Tolstoj. Litteraturpostene tar alltid lenger tid å skrive en beregnet, så det er ikke alltid jeg får dem helt ferdige. Det får så være, de ligger nå der, og rett som det er kommer jeg på dem, og pusser dem opp lite grann.

 

Her er de andre delene:

 

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Epilog

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Epilog

Jeg har tidligere behandlet romanen “Forbrytelse og straff” av den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij, i alle fall sånn noenlunde, men jeg har glemt å få med meg epilogen. Posten er blitt flyttet på, inntil den fant sin endelige plass her.

De andre delene av boken finner dere her:

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Det er også laget en oppsamlingsdel for romanen som helhet.

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Postene blir så som så, men den store roman til Fjodor Dostojevskij er uovertruffen. I går fullførte jeg sjette og siste del, der mye av oppmerksomheten litt overraskende går til Svidrigajlov.

Det er mange kapitler her.

Første kapittel har en opphetet samtale med vennen Razumkin, som er hos moren og søsteren, mens Raskolnikov nokså merkelig har forlatt dem. Det er det kommer frem at søsteren Dunja har fått et brev som har opprørt henne, og Raskolnikov gjetter det må være fra Svidrigajlov. Da han går ut døren, støter han plutselig på etterforskeren Porfirij i oppgangen. Dette er et grep Dostojevskij gjør ofte, en av karakterene tenker på en person, og møter så denne personen straks etter.

Andre kapittel har samtalen mellom Raskolnikov og Pofirij Petrovitsj, der sistnevnte som vanlig prøver å tåkelegge at han har noen mistanke, men avslører til slutt at han ikke har mistanke til noen annen, og at Raskolnikov bør tilstå.

Tredje kapittel er en samtale med Svidrigajlov på en kneipe. På ny er det slik at Raskolnikov virrer omkring uten egentlig mål eller mening, og ender opp et sted han aldri pleier å være, og der er Svidrigajlov. Denne forklarer ham at han flere ganger har forklart ham at han ofte oppholder seg der, og nettopp de tider han gjør det. Svidrigajlov fremstår på denne kneipen litt underlig, men Raskolnikov kan ikke la være å bli fascinert av ham. Senere skal vi få vite mer om hvorfor oppførselen til Svidrigajlov er som den er.

I fjerde kapittel fortsetter samtalen mellom Svidrigajlov og Raskolnikov. Svidrigajlov har avsløt han har en forlovet, en altfor ung liten jente, som foreldrene hennes har latt velge ham av pengenes skyld, og han nyter det. Så Raskolnikov trenger ikke frykte noe for søsteren Dunja. Raskolnikov er likevel skeptisk, og vil gjerne følge Svidrigajlov hvor hen han går, og høre hele historien til endes. Raskolnikov er overbevist om at Svidrigajlov skjuler noe. Svidrigajlov blir ikke kvitt ham.

I femte kapittel lykkes det endelig Svidrigajlov å få bort Raskolnikov. Det er nå blitt helt klart at Svidrigajlov vet at det er Raskolnikov som har drept pantelånersken, han har lyttet til samtalen Raskolnikov hadde med Sonja. Det lykkes endelig Svidrigajlov å få Raskolnikov bort, da han inviterer ham inn i en hestedrosje for å kjøre ut på noen av øyene i St. Petersburg. Det er altså en slags omvendt psykologi, når Svidrigajlov vil ha Raskolnikov bort, blir han, når han inviterer ham med, fatter han ikke lenge mistanke. Men mistanke skulle han hatt, for øyeblikket etter møter Svidrigajlov Dunja, Raskolnikovs søster. De to har hatt en avtale, og det er derfor Svidrigajlov har vært så underlig (senere vil det komme frem flere grunner), møtet med Dunja legger han veldig mye i, og det blir så avgjort kritisk. Kapittelet tar så en forferdelig vending, der Svidrigajlov tar med seg Dunja hjem til leiligheten sin, der det ikke er noen hjemme, og heller ikke blant naboene. Der viser han hvordan han har sittet ved døren og hørt på samtalen mellom Raskolnikov og Sonja, og han truer Dunja med at hun er den eneste som kan redde ham. Hun må ligge med ham, og hvis hun ikke gjør det frivillig, vil han ta henne med makt, der og da. Hun står altså i valget mellom å gi seg hen frivillig, og med det redde broren, eller bli tatt med makt uansett, og verken redde seg selv eller broren. Om hun gir seg frivillig, vil Svidrigajlov også støtte dem med penger. Det er en forferdelig scene som går over flere sider i romanen.

Jeg skriver ikke helt ut hvordan det går, men det viser seg at Svidrigajlov ikke er slik en gjennomført usling som han ser ut til å være. For da Dunja nekter, lar han henne allikevel gå. I sjette kapittel virrer han bare rundt, det har blitt sent og natt, og han går på kneiper og hoteller, og besøker også sin unge forlovede, som han gir en betydelig pengesum. På hotellet har han en betydningsfull drøm, flere, om et lite jentebarn han har funnet i korridoren, her går han gjennom sin straff og renselse. Den har imidlertid en annen form enn Raskolnikovs, og også en annen utgang. Det ender med at han skyter seg, og all den underlige oppførselen hans, får sin forklaring. I de siste kapitelene har Svidrigajlov, og ikke Raskolnikov, vært hovedpersonen.

I kapittel 7 overtar Raskolnikov igjen, først med et besøk til moren, der han under omfavnelse og gråt forbereder hva han har  gjøre. Moren er helt fortvilet og på god vei mot å bli sinnsforvirret, men det er også tegn som tyder på at hun dekker seg under snakket sitt, og forstår mer enn det synes som. Deretter er det avskjeden med Dunja, som nå vet at Rasklonikov er morderen.

I kapittel 8 (utgaven til Solum forlag fra 1993 har kapittel 7 en gang til, her) tar han oppgjøret med Sonja, og de siste foberedelsene. Den troende, gudfryktige Sonja, sier at Raskolnikov for å bli tilgitt å få soning, må bekjenne sin synd for alle mennesker og kysse jorden, og si “jeg er morder”. Raskolnikov gjør det bokstavlig senere, på markedsplassen på høytorvet, men han får seg ikke helt til å si “jeg er morder”, for alle tror han er full eller en galning, når han plutselig legger seg ned og kysser jorden. Det må da også se rart ut. Så skal han til politistasjonen og melde seg. Det går heller ikke som planlagt. Han møter en politioffiser, Ilja Petrovitsj, som ikke et øyeblikk forstår hvorfor Raskolnikov har kommet, og skravler i vei om alt mulig annet. Raskolnikov forlater faktisk politistasjonen igjen, men får da øye på Sonja, og snur og går tilbake. Denne gangen bekjenner han forbrytelsen øyeblikkelig. Siste setning i romanen (før epilogen) er: “Raskolnikov gjentok sin bekjennelse”.

Av forskjellige grunner har jeg ikke særlig tid til bloggskriving for øyeblikket, så fremgangen i disse postene er litt sporadisk. Her er i alle fall de andre delene av romanen.

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij - Epilog

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

I dag fullførte jeg lesningen av femte del i Fjodor Dostojevskijs store roman “Forbrytelse og straff”. Det er den nest siste delen. Som vanlig blir det av det en post, og som vanlig gjenstår å se hvor mye jeg får skrevet på den.

Romanen nærmer seg nå slutten, det er etterpå bare et kapittel som gjenstår.

Femte del består av fem lange kapitler. Første kapittel handler om Pjotr Petrovitsj Luzjn, forloveden til Raskolnikovs søster, Dunja, og hans samtale med Andrej Semjonivitsj Lebezjatnikov, hans medlosjerende fritenker, og også en scene mellom Luzjin og Sonja. Alt foregår i leiligheten til Lebezjatnikov, der Luzjin altså også bor, og vi blir godt kjent med ham og får vite hvilken fullblods drittsekk han er. Andre kapittel er gravølet hos Katerina Ivanovna, hun som var gift med Marmeladov, drukkenbolten, som Raskolnikov snakker med på kneipen i kapittel 2, første del. Dette gravølet er finansiert av Raskolnikov, og Katerina Ivanovna slår det stort opp for å vise hvilken adelskvinne hun egentlig er, hun kommer fra et fornemt hjem, og hører ikke hjemme i den fornedrende situasjonen som hun befinner seg i. Men hennes forsøk på å få til et verdig gravøl går ikke noe bra, det er bare fattigfolk og drukkenbolter som kommer, og ingen fra de finere kretser hun også har invitert fra. Tredje kapittel er aldeles grusomt, da kommer Pjotr Petrovitsj inn, og anklager Sonja for å ha stjålet 100 rubler av ham. Det er en forferdelig scene, og for egen del må jeg si det var uutholdelig å lese den på russisk, og ikke komme raskt nok frem til hvordan det gikk. Jeg husket det ikke fra første gangs lesning. Det ender med full skandale, om enn ikke som man hadde ventet, og i fjerde del blir Raskolnikov med Sonja hjem, eller han besøker henne hjemme, like etter gravølet, og bekjenner for første gang at det er han som er morderen på pantelånersken og hennes stedatter. Det er et stort kapittel, et fantastisk kapittel, der Sonja står frem som en av de flotteste karakterene i verdenslitteraturen. Femte kapittel er rent tragisk, Katerina Ivanovna går fra forstanden etter fornedrelsene ved gravølet, og tar med ungene ut på gaten for å tjene til livets opphold ved å synge og danse. Det er grotesk.

Jeg kommer sikkert til å skrive litt mer om denne delen.

Her er for øvrig de andre delene:

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij - Epilog

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

I dag fullførte jeg lesningen av fjerde del av Dostojevskijs store roman “Forbrytelse og straff”. Jeg har en del andre ting å ta meg av for tiden, så jeg får ikke skrevet ordentlige poster om den, og heller ikke satt postene ordentlig sammen. Med tiden vil det kanskje bli ordnet, med tiden kanskje ikke.

Fjerde del bringer en del nye motiv inn i romanen. Første kapittel er der Svidrigajlov møter Raskolnikov på rommet hans, og foreslår å forære Raskolnikovs søster Dunja (eg Avdotija Romanovna) 10 000 rubler, i tillegg til de 3000 hun skal arve etter Svidrigajlovs avdøde hustru, Maria Petrovna. Andre kapittel er der Dunjas forlovede, Luzjin, møter med familien Rasklonikov, pluss Rasumkhin, og avslører seg som den selvgode, forfengelige og egoistiske mann han er, og blir så til de grader avvist.  Tredje kapittel er der Raskolnikov like etter denne scenen, forlater moren og søsteren (og vennen Rasumkhin), med beskjeden om at han aldri vil komme tilbake. I fjerde kapittel besøker han Sonja hjemme, og får henne til å lese fra Bibelen om Lazarus, et meget sterkt kapittel, der den prostituerte Sonja blir tegnet som en av de mest hjertegode mennesker i hele romanen. Femte kapittel har den første ordentlige avhørsscenen, foreløpig har ikke Raskolnikovs skylfølelse og frykt for å bli avslørt som morderen ikke blitt ordentlig prøvd, nå møter han Porfirij Petrovitsj, den store avhørslederen, og vi får begynnelsen på den psykologiske maktkampen mellom de to. I sjette kapittel følger vi Raskolnikov hjem, etter at avhøret har fått en uventet ende, og det er også et lite besøk Raskolnikov mottar, der Raskolnikov får svar på en rekke av de spørsmålene han måtte ha, slik at han får betydelig mindre å bekymre seg over.

Rasklonikov skulle også ha gått i Marmeladovs begravelse, men det ble det ikke tid til.

Som det heller ikke ble tid for meg å skrive mer, foreløpig.

Resten av romanen finner dere her:

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij - Epilog

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Lesningen av tredje del av Fjodor Dostojevskijs store roman Forbrytelse og straff ble avbrutt av at jeg reiste til Kiev, og at jeg hadde litt annet å gjøre da jeg kom hjem. Men nå er jeg i gang igjen, og fikk i dag og i går avsluttet med de to siste kapitlene i tredje del. Romanen er med det halvveis.

Det er en del løse poster rundt omkring hos meg nå, jeg skal se om jeg får ryddet opp i dem en dag. Jeg har også en del andre ting å skrive, og noe av dette må prioriteres.

De andre delene av romanen finner dere her:

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij - Epilog

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Denne uken leste jeg ut andre del av Fjodor Dostojevskijs store roman: Forbrytelse og straff. Første del finner dere her.

Under språkkurset i St. Petersburg i 2004 fikk vi en guidet tur med tema Forbrytelse og straff, og hvor romanen utspiller seg. Her står vi utenfor det som må være pantelånerskens dør, og får av vår utmerkede guide høre hvorfor det må være nettopp den døren, og hva som her skjedde.

Kapitlene

I annen del er mordet gjennomført, men avhørene ikke ordentlig kommet i gang. Raskolnikov ligger stort sett syk, mens særlig vennen Razumkhin forsøker å ta seg av ham. Det første er der Raskolnikov blir kalt inn til politstasjonen og får høre om vekselen vertinnen hans har solgt til hoffråden Tsjebarov, og som denne nå krever inn. Det andre er der han først gjemmer ransbyttet, og deretter for første gang besøker Razumkhin, men bare for straks å forlate ham igjen, enda Rasumkhin er mye mer imøtekommende enn Raskolnikov kunne drømt om. I tredje kapittel kommer Razumkhin på besøk til Raskolnikov, etter at Raskolnikov har ligget i feberørske i dagevis, i mellomtiden har Rasumkhin ordnet både det ene og det andre, og langt på vei fått Raskolnikov på fote igjen. Fjerde kapittel har den lange diskusjonen mellom Zosimov og Razumkhin, om mordet på pantelånersken, mens Raskolnikov ligger og pines og hører på. Femte kapittel har et flott besøk av Luzjin, som skal gifte seg med Raskolnikovs søster, og blir ganske så godt avkledd av Razumkhin og Raskolnikov. I sjette kapittel tar Raskolnikov ut på vandring, og møter Zamjatov på krystallpalasset, her kjøper Raskolnikov også aviser for å lese om mordet, og går i samtalen med Zamjatov svært langt i å antyde at han selv er morderen. På vei ut møter han Razumkhin og skjeller ham ut for å ville hjelpe ham, og han oppsøker også til slutt åstedet for mordet, pantelånerskens hus, der han igjen oppfører seg besynderlig og selv bidrar til å kaste mistanke på seg. Sjuende og siste kapittel i denne delen er det vidunderlige der drankeren Marmeladov blir overkjørt av en hestedrosje, og Raskolnikov bruker omtrent alle pengene sine (de han har fått av Razumkhin) for å hjelpe ham. Dette kapittelet har også scenen med Marmeladovs død og samholdet i familien hans, omfavnelsen datteren hans gir Raskolnikov som takk for hjelpen, og det at Raskolnikov likevel stikker oppom Razumkhins fest for å hilse litt på.

Her er de andre delene av romanen

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij - Epilog

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Porten inn til pantelånersken, Anna Ivanovna, i Forbrytelse og straff.

Frem til jeg reiser til Kiev i vinterferien har jeg tenkt å investere enda litt mer tid på russisk enn vanlig. Jeg gjorde stor lykke med Brødrene Karamasov i høst, lest på russisk og norsk, og lykken ble ikke mindre av Mesteren og Margarita, også på russisk og norsk, og nå følger jeg opp med Forbrytelse og straff, på russisk, og på norsk. Det blir ett kapittel til dagen, og siden disse kapitlene er lange og inneholder lite dialog, går det lang tid med til dem. Det er det vel verdt.

Forbrytelse og straff var den første store, russiske roman jeg leste, og den første store roman jeg leste overhodet. Man kan trygt si den forandret mitt liv. Siden jeg leste den først gang har en betydelig del av livet mitt bestått i å lese bøker, litteratur har blitt en av mine største interesser, og russisk litterarur, kultur og språk har bergtatt meg helt.

Første del av romanen inneholder kapitlene der Raskolnikov gjør prøvebesøket til pantelånersken, der han møter drankeren Marmeladov på en kneipe, der han mottar brevet fra moren om søsteren som skal gifte seg i ulykken for ham, der han drømmer om den gamle hesten som ikke klarer å trekke det enorme lasset og blir pisket av alle til døde, der han overhører samtalen med ideen om å drepe den onde panelånersken og bruke pengene hennes til noe godt, der han gjør seg klar til å gå og går, og selve mordet. Det er 7 kapitler. Kapittelet om Marmeladov er at mine favorittkapitler i hele verdenslitteraturen, i årevis har jeg gått rundt med fullt av setninger i hodet derfra. Og jeg har i årevis tenkt på hva russerne gjør som får meg så grepet av denne Marmeladov, ingen andre forfattere enn russiske har jeg sett skape en figur. Og Marmeladov er kongen av dem alle.

Oversettelsen til Jan Brodal er ikke slik jeg synes en god oversettelse skal være. Han oversetter riktignok romanen, men han gjør det ikke med Dostojevskijs ord, og ikke med Dostojevskijs rekkefølge på ordene. Gang på gang ser man at når oversettelsen byr på en utfordring, tyr Brodal til en lettvint løsning, og legger til et nødvendig ord eller skriver helt om til noenelunde samme mening. Det er ikke godt nok, mener jeg, når det dreier seg om en av de største romanene i verdenslitteraturen. Man kan lese den engelske utgaven, om man ikke er russiskkyndig, og se forskjellene. Jeg leser med en gråblyant, og skriver ned de verste eksemplene på at oversettelsen ikke stemmer riktig overens med originalen, og med Forbrytelse og straff bremser det lesningen.

Men bevares, jeg blir fullstendig grepet av Brodals oversettelse også, man skal lese uhyggelig oppmerksomt for å bli plaget av problemene med den. De første 7 kapitlene i denne store romanen er 7 perler, de kan hver og en leses på ny og på ny, de er forbløffende eksempler på mesterskapet til verdenshistoriens største romanforfatter. Med Dostojevskij er det mulig å komme med en sånn setning, og slippe unna med den.

Her er de andre delene av romanen

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij - Epilog

Братя Карамазовы, Федора Достоевского

Der er den utlest. Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij, på russisk. Jeg leste den første gang som siste bok av alle jeg leste av Dostojevskij. Etter å ha lest “Forbrytelse og straff”, kjøpte jeg de samlede verker, og startet på bind 1 med “Fattige folk”, og leste meg fremover. En bok i måneden, 29 måneder. De tre siste var de tre bindene av Brødrene Karamasov.

Så herlig da, at noe så sjelden som å lese Brødrene Karamasov som siste bok av Dostojevskij, selve hovedverket, så var dette den første ordentlige boken jeg leste på russisk. Det er inngangsport.

Det begynte som en innskytelse. Jeg stod ved litteraturhuset i Oslo, skulle i bryllup til Marte og Hernan, og tenkte jeg måtte kjøpe meg en bok å lese over den transsibirske jernbanen. Så tenkte jeg at jeg måtte gjøre det skikkelig, gå rett til toppen. Jeg kjøpte Karamasov-brødrene i Pocket-utgave, på norsk, og kjøpte den russiske utgaven da jeg kom til Moskva. Så begynte jeg. I dag sluttet jeg.

Det er vidunderlig.

Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij

Romanen begynner med en liten epigraf og et lite forord. Epigrafen er

Sannelig, sannelig sie jeg eder: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn; men hvis det dør, bærer det megen frukt. (Joh. XII, 24)

Brødrene Karamasov er et monumentalt verk. Den norske utgaven jeg har består av 3 bind, hvert på godt over 300 sider, den russiske utgaven har 797 sider helt tettskrevne, og russisk er et mer økonomisk språk enn norsk. Fra forfatteren er verket delt opp i fire deler, som hver består av 3 bøker, altså 12 bøker til sammen. Hver av bøkene består av fra 3 til 14 kapitler, de fleste er på 7-8, og det kommer i tillegg et lite forord og en epilog. Mange av kapitlene er små mesterverk som kunne vært selvstendige noveller, og de gir mening i kraft av seg selv, og i sammenheng med resten, hvor de enten belyser et tema eller en ide, er variasjoner over et motiv som går igjen, driver handlingen fremover eller kommenterer den, eller viser opptrinn som senere får sin fulle forklaring.

Slik jeg har lest romanen nå for andre gang, har det gått veldig sakte, siden jeg har lest på russisk og norsk på en gang, og sjelden får lest mer enn et kapittel på russisk til dagen. Da er det heller flere dager jeg ikke får lest noen. Den norske utgaven fikk jeg nå lest ut, samtidig som jeg er cirka halvveis i den russiske. Mange ganger har jeg da lest et kapittel på russisk i begynnelsen av verket, og på norsk lenger uti, men forbindelsen mellom dem er helt klar. Jeg blir også minnet på hvordan handlinger i starten peker fremover mot hva som siden skal skje.

Det mest berømte av kapitlene er Storinkvisitoren, kapittel 5 i 5′te bok, andre del. Dette er studert og omdiskutert, Dostojevskij tar et ordentlig oppgjør med det ondes problem, og han gjør det med å gi det onde de beste argumentene. Opp mot dette setter han Starets Sosimas tale på dødsleiet, der han i i sjette bok gjør rede for sin livsfilosofi og syn på religionen. Dette er en kraftull tro på det gode mot alle odds.

Plottet

Hele den kolossale handlingen foregår bare over et par dager. Fjodor Karamsov, faren, er en kjeltring som har forført flere damer og levd et liv fylt av forlystelser. Han har den Karamsoviske kraft, om å suge mest mulig ut av livet, med en voldsom besettelse og viljestyrke, og lidenskap. Den kan være positiv og destruktiv. Sønnene har hver på sin måte arvet den. Eldstesønnen, Dmitrij, er i pengeproblemer og har vært det hele sitt liv, og mener faren har snytt ham for rettmessig arv. De to hater hverandre. Dmitrij ønsker penger for å kunne gifte seg med Grusjenka, og ta henne med bort. Faren er forelsket i samme kvinne, og ønsker også å bruke penger på å få henne.

Alosja har bestemt seg for å gå i kloster.

De 4 delene

Romanen er delt opp i fire deler, der hver del igjen er delt opp i tre bøker. Hver bok er igjen delt opp i flere kapitler.

Første del presenterer familien Karamasov. Første boken er boken om en familie, der faren, Fjodor, eldste sønn, Dmitrij, nest eldste, Ivan, og yngste, Alosja, blir presentert hver for seg i hver sitt kapittel. Boken har også et kapittel om staretsen, Sosima. Andre bok er “et upassende møte”, og handler om hvordan Alosja går i kloster, og klosteret blir satt til å løse en pengetvist i familien. Tredje bok er “De vellystige”, som særlig handler om faren Fjodor og eldste sønn, Dmitrij, det er de to som er de største vellystingene. I forbifarten får man også med seg tjenerfløyen, som fortellerstemmen sier “ikke er noe viktig”, men som er helt avgjørende for den senere handlingen. Hvordan Smerdjakov kommer til verden er viktig.

Andre del er den mest filosofiske delen. Første bok er “Hevn”, der forberedelsene til gamle Sosimas død blir gjort. I andre bok, “for og i mot”, har vi blant annet samtalen på vertshuset mellom Ivan og Alosja, den som har fått navnet Storinkvisitoren.  Tredje bok er “Russisk munk”, med det filosofiske testamentet til starets Sosima.

Tredje del inneholder mordet. Første bok er “Alosja”, der vi følger Alosja på besøk til den ene etter den andre, i forsøk på å hindre katastrofen, og få i stand sitt eget litt underlige giftemål, som gjennom hele romanen blir litt uforløst. Andre bok er “Mitja”, der vi følger han heseblesende omkring på jakt etter penger, mens Dostojevskij forsøker å bygge opp legetimitet at han kan være så dum å utføre alle handlingene han kommer til å gjøre, uten å skjønne at mistanken vil bli rettet mot ham. Vi følger ham meget tett, både før katastrofen, under den, og i den hysteriske tiden etterpå. Tredje bok er forberedelsene til forhøret.

Fjerde del er viet til rettssaken. Første bok er den herlige “Maltsjiki”, jeg skrev den visst på russisk, “småbarn” eller “smågutter”, der vi får se Alosja går og prøver å rydde opp også blant konfliktene til småguttene. Andre bok er den fryktelige “broren Ivan Fedorovitsj”, der vi følger Ivan i hans forferdelige kvaler rundt det som har skjedd, og den egentlige sannheten om mordet kommer frem. Det er for øvrig et interessant fortellergrep, at Dostojevskij avslører dette før rettssaken, og at han avslører det helt utilslørt og uomtvistelig, og at han ikke lar det være igjen noen utvei for at mordet må ha foregått akkurat sånn som det i denne boken kommer frem. Tredje bok er rettssaken, eller “en rettslig feil”, som det vel heter, direkte oversatt, og er en grundig og fantastisk dekning av rettssaken. Dette er virkelig en finale til verdenshistoriens største roman (nevn noen som er bedre, og som er en roman), og Dostojevskij har lagt opp en konflikt og et persongalleri som gjør rettssaken uforglemmelig, selv uten dybden i det som skjer der.

Boken har også en epilog, der Alosja som vanlig går rundt og rydder opp. Vi får ingen avgjørelse på giftemålet til Alosja, og heller ingen klar avgjørelse på Misjas skjebne, men med ham vet vi nok til å skjønne hvordan det går. I stedet avslutter romanen med å løfte sidehandlingen opp til hovedsaken, med å la den lille gutten dø som reneste Kristus, og Alosja og guttene gå rundt som de reneste disipler, og hva de preker er kjærlighet og tilgivelse og akkurat hva Sosima har fortalt om i sitt filosofiske testamentet, som Alosja har fremstått i romanen, og slik Kristus selv fremstår i evangeliene.

Karakterene

Karamasovbrødrene er eldstebror Dmitrij fra Fjodor Karamasovs første ekteskap, nest eldste Ivan og yngstebror Alosja. Ivan og Alosja står som en slags motpoler til hverandre, der Ivan velger gudløsheten og Alosja velger gudstroen. Det er Ivan som forteller historien om Storinkvisitoren.