Kaffens historie II

Vi har sett litt hvordan skikken med å drikke spredde seg fra den arabiske halvøy, over det ekspanderende osmanske riket og videre til Vest-Europa gjennom handel. Fortsatt foregår imidlertid all kaffeproduksjon innen det arabiske riket, der det for så vidt er varmt nok, men hvor det ikke finnes nok høyland til virkelig å kunne masseprodusere kaffe. Det er en luksusdrikk, og i hvert fall for dem som må handle kaffe med den osmanske sultan er det dyrt. Interessen for å dyrke planten også utenfor det osmanske riket er naturligvis stor, mens det for sultanen var tilsvarende interessant å holde på det innbringende monopolet. 

Spredningen er tillagt en navngitt pilegrim, Baba Budan fra India, som på 1600-tallet smuglet fruktbare kaffebønner hjem til India og høylandet rundt Mahore. Dette var samtidig som kaffe ble introdusert i Venezia, samtidig som engelskmennene og nederlenderne var i ferd med å opprette handelsforbindelser i og smått kolonisere Øst-Asia, hundre år etter at den nye verden var oppdaget i Amerika. Etter at den spanske armada falt i 1588, var engelskmennene og nederlenderne herrer på havet, og de opprettet også forbindelser på øyene i Karibia, der spanjolene og portugiserne ikke hadde vært. Det lå derfor til rette for at enten engelskmenn eller nederlendere kunne frakte den kultiverte kaffeplanten fra det ene stedet til det andre, ja, franskmenn også, forresten. 

Og her er kildene mildt sagt sprikende. Da jeg laget programmet for studentradioen, hadde jeg nettopp vært på foredrag på studentersamfundet i Bergen, med lederen i Kaffens venner, jeg husker ikke lenger hva han heter, og jeg husker selvsagt bare svakt hva han sa, men i manuskriptet mitt fra den gang står det John Smith i 1607, og denne opplysningen er det også flere sider på nettet som har. Men de fleste av disse sidene ser ut til å være blåkopier av hverandre. John Smith er selvsagt mest kjent for å ha opprettet den første engelske kolonien i Nord-Amerika, og for de som ikke helt umiddelbart tar ham, så tar vel de fleste indianerkvinnen Pocahontas, nå til dags. John Smith var altså kapteinen hun reddet fra døden, i følge John Smith selv, og denne historien er godt kjent i alle andre versjoner enn hva som egentlige skjedde. For hva som egentlig skjedde, vet ingen. På sin reise til det nye landet skal altså John Smith ha hatt med seg noen kaffebønner, noe som vil være meget tidlig, all den tid kaffe ble introdusert i Venezia i 1615. Og her er originalkilden referert til. Jeg overlater til leseren å bedømme. Om kaffe var en eksotisk luksusvare, og John Smith hadde tilgang på noe, er det godt mulig han tok det med seg for å handle med det blant de innfødte. Men han tok det ikke med seg for å starte kaffeplantasjer, det er aldeles sikkert. 

De første europeiske forsøkene på å dyrke kaffe, ble faktisk foretatt i Europa, i drivehus. Og igjen bruker jeg originalmanuskriptet mitt som kilde, som igjen er basert på foredragsholderen fra kaffens venner den gang i 1998 må det ha vært. Dette var mot slutten av 1600-tallet, og resultatet kan umulig ha vært særlig vellykket. I drivhusene ble det riktignok ikke frost, men å dyrke høyfjellsplanten kaffe i paddeflate Nederland, det blir kort og godt galt. Å ta frøene med seg til de nyopprettede koloniene på de vulkanske øyene Borneo og Java, derimot, det blir meget riktig. Øyene ligger i regnskogsbeltet, omtrent på Ekvator, klimaet er ideelt og disse verdens største øyer har også meget høye fjell, alt stemmer. Med støtte i plantasjer også i India og på Surinam, overtar nederlenderne snart som verdens fremste kaffeleverandør. 

Men kaffeplanten har fremdeles ikke kommet seg til det søramerikanske fastlandet. Denne siste og viktigste transportetappen blir gjort av franskmennene, og på ny får vi et konkret navn og et konkret årstall, og til og med noen konkrete produksjonstall. På denne tiden er det Ludvig XIV som er konge i Frankrike, solkongen, og også han blir introdusert for kaffen. En marineoffiser, Gabriel Mathieu de Clieu, ba i 1723 om å få ta med seg en plante og starte dyrkingen av dem i de nye, oversjøiske koloniene, helt konkret på Martinique (som riktignok ikke er fastland, men det kommer!). Da han ikke får lov, stjeler han planten med seg likevel, og det er denne ene planten som 50 år senere konkret har blitt til 19 millioner kaffebusker, og i dag praktisk talt samtlige kaffebusker på det søramerikanske fastland. Det betyr at i hvert fall halvparten av kaffen som i dag blir konsumert, stammer fra denne vesle busken som de Clieu smuglet, og det er altså halvparten av verdens største handelsvare. Denne historien er glansnummeret til alle som skal presentere kaffens historie, og som dere ser, har heller ikke jeg sviktet i å fremheve den. 

Med dette er kaffeplanten spredd over hele verden, og det gjenstår bare å drikke enn over hele verden. På 1700-tallet er man allerede godt i gang. Hver av de store byene i Europa har sine kaffehus, og mange av dem har også sin rettmessige plass i den ordinære historien, som for eksempel Lloyds i London som ble opprettet i 1688 - og i dag er det verdensberømte aksjonshuset. De italienske byene fikk også sine, de franske sine og de tyske også sine. Her møttes byens elite for en kopp kaffe og en god prat, og det var byens kulturelle og intellektuelle elite som møttes, så praten holdt høy kvalitet og mange store ideer er sikkert unnfanget eller videreutviklet på et eller annet kaffehus. I London gikk disse husene under navnet “pennyuniversity”, ettersom man for prisen av en kopp kaffe, kunne få forelesninger og faglig påfyll på linje med et helt greit universitet. Fortsatt var kaffen bare sånn på det jevne når det gjelder smak, må man tro, espressokaffe, presskannekaffe og traktekaffe var fortsatt langt frem i tid, og cappuccino kommer først på ordentlig etter andre verdenskrig. Men kaffen er introdusert over hele verden, og den blir dyrket over hele verden der den kan dyrkes, og med det avslutter jeg min lille post om kaffens historie. 

http://esalen.wordpress.com/2008/03/17/kaffens-historie-i/

Kaffens historie I

Da jeg gikk gjennom dokumentene mine i forbindelse med bryllupet vi skal holde i morgen, kom jeg over en gammel tekst jeg laget om kaffens historie for studentradioen. Og jeg tenkte jeg kunne pusse den opp litt, og servere den som en helt grei bloggpost. 

Til en forandring begynner vi med situasjonen i dag. I dag er kaffe verdens nest største handelsvare etter olje, med Brasil som største produsent, de har cirka en tredjedel av markedet, og av de resterende to tredjedeler, står resten av Sør Amerika for litt mindre enn halvparten. Det gjør at man kan ha lett for å tro at kaffen opprinnelig kommer fra Sør Amerika, slik mais og tomater og kakao og tobakk og en rekke andre varer naturligvis gjorde, da den nye verdensdelen ble oppdaget på 1500-tallet. Men kaffen er eldre, og den kommer ikke fra Sør Amerika.

Den gangen jeg laget programmet for studentradioen på 90-tallet, var internett bare i sin spede begynnelse og det var sparsomt med stoff å finne der. Nå gir søkeordet “Kaffens historie” over 1000 treff på google, selv på norsk, og selv med bruk av hermetegn. På engelsk er informasjonsmengden selvsagt enda mer overveldende, så det ble en liten jobb å sjekke over om det jeg hadde skrevet fortsatt stemte. Og jobben ble vanskeligere fordi mange nettsider hadde stoff som ikke stemte overens med det andre hadde skrevet, og det gjaldt også seriøse og kjente nettsteder som “International coffee organization”, “about.com”, “National Geographic” og selvsagt Wikipedia (som hadde stoff som ikke stemte overens med seg selv!). Men det får være greit. Jeg har ikke annet å bruke enn disse nettsidene jeg heller, pluss generell historiekunnskap da, det er nå en gang faget mitt, og kaffedrikker har jeg nå vært hele mitt voksne liv. Så la dette være nok snakk. Vi har en lang historie å fortelle, og har ikke en gang begynt.

I dag har alle nettsider om kaffehistorien med legenden om gjetergutten Kaldi fra Etiopia, som på 500-tallet så at geitene hans ble viltre av å spise bønnene på en spesiell plante, kaffeplanten. Legenden fortsetter med at særlig munkene på klostrene var interessert i dette, gjerne med kommentaren at de trengte noe for å holde seg våkne gjennom aftenbønnene (no pun intended!). Hva som er sant i denne legenden, er at kaffeplanten kommer fra Etiopia hvor den vokste vilt. For at kaffeplanten skal trives, er det noen ganske strenge betingelser som må være oppfylt. Det må være varmt og det må være høyt. Kaffeplanten dør av frost, så temperaturen må være over null gjennom hele året. Det må også være stabile perioder med regn og tørke. Og høyden må være skikkelig høyt, gjerne opp mot et par tusen meter, og i slike høyder er det bare varmt nok rett rundt ekvator. Høylandet i Etiopia er godt kvalifisert. Det samme er fjellene i Indonesia og monsunområdene i sørøst-Asia, men de virkelig store områdene med varme og høyfjell fant man i den nye verden i Sør-Amerika. Det var først da kaffeplanten ble tatt med dit, det virkelig tok av med kaffedyrking og kaffedrikking i verden. 

Men vi har foregrepet historiens gang. Provinsen hvor bønnene ble funnet, heter Kaffa-provinsen, og man antar det er herfra drikken har sitt navn. Fra Etiopia ble bønnene snart fraktet over Rødehavet til den arabiske halvøy, som var langt rikere både økonomisk og kulturelt enn Etiopia. Havnebyen het for øvrig Mocca, så her har vi opphavet til det navnet. Den arabiske kulturen var dessuten muslimsk, og forbød alkohol. Kaffen kunne bli en meget bra erstatning, hvis den ble utnyttet riktig, og det hadde ikke Etiopierne gjort i det hele tatt. De hadde knapt nok lært seg å drikke kaffen, men smurte heller bønnene sammen med dyrefett og spiste. Araberne gjorde kaffebønnene til kaffe. For det første kultiverte de og dyrket kaffeplantene, mens Etiopierne bare skal ha plukket kaffebønnene vilt. Det var også araberne som malte kaffebønnene, og kokte vann på dem. Det var også de som fant på å brenne dem, før de malte dem. De eksperimenterte også med å tilsette ulike smaker, både krydder som kardemomme og anis, og søtningsstoffer som honning. Vi må forestille oss at den første kaffen var meget sterk og beisk og dårlig, som filterkaffe uten filter, og man på alle måter forsøkte å døyve smaken, slik at man kunne få effekten med minst mulig lidelse. Det er altså riktig å si at kaffeplanten kommer fra Etiopia, men det var araberne som kultiverte kaffen og gjorde den velsmakende - i en litt generøs betydning av ordet. 

Nåvel, verden hadde kaffe, eller det vil si, den muslimske verden hadde kaffe. Det gjorde at når det osmanske riket begynte å ekspandere, så ekspanderte også kaffedrikkingen. Tyrkerne var glade i kaffe, og spredning av tyrkisk kultur, var også spredning av kaffe. Det første kaffehuset i verden ble for eksempel åpnet i Istanbul på 1470-tallet[1]. Kaffehusene var forbeholdt menn, men kvinnene hadde også rett på kaffe hjemme, og i følge tyrkisk lov, var det skilsmissegrunn om mannen ikke greide å skaffe henne det. 

Det var imidlertid dem som hadde andre meninger om kaffen og kaffedrikkingen, og det hendte også at det var disse andre meningene som vant frem. Muslimske prester diskuterte om det egentlig var så stor forskjell mellom kaffe og alkohol, så om alkohol skulle være forbudt, hvorfor skulle ikke også kaffe være det? Det ble også gjort noen forsøk på å forby kaffe i det arabiske og i det osmanske riket, men disse forsøkene var uten hell, da kaffen allerede var så populær, at et forbud viste seg umulig å håndheve. Dessuten var handelen med kaffe innbringende. Den tyrkiske sultanen forsøkte også å stenge kaffehusene i riket fra tid til annen. Ikke nødvendigvis på grunn av kaffedrikkingen, men på grunn av alt det andre som foregikk der. Stengingen var for så vidt vellykket, innehaveren ble drept og torturert (i omvendt rekkefølge), om nødvendig ble også gjestene det, men det dukket som regel opp et nytt snart etter, og kaffehustradisjonen var kommet for å bli. 

Dette var i den muslimske verden. Til resten av verden kom kaffen først bare som ufruktbare bønner, altså kaffebønner som ikke kunne bli til nye kaffeplanter. Kaffe var derfor en meget dyr luksusvare, da den først ble introdusert i Europa gjennom venetianske kjøpmenn. Men det var ikke godt for det kristne Europa at kaffen kom fra det muslimske Arabia, spesielt ikke når det var de forhatte og fryktede osmanerne som brakte drikken med seg. Øst-Europa ble erobret, og hadde ikke så mye de skulle sagt, der ble tyrkiske kaffeskikker innført med makt. I vest fordømte kirken kaffe som djevelens verk. Men profitthungrige italienere i Venezia og Genova, ønsket å fortsette den innbringende handelen med Istanbul, og man hadde også glede av kaffen i disse byene. Det var pave Clement VIII (1536-1605) som sørget for forsoningen. Han smakte på kaffen, likte den, og velsignet den. I den forbindelse er han tillagt replikken “La oss terge Djevelen ved å velsigne kaffen!” Sitatet er nok mer morsomt, enn sant. 

Selv om kaffen var velsignet (om den nå var det), skulle det ta noen tiår før kaffen ble noe mer enn en kuriositet for den aller rikeste overklassen i Europa. Først måtte kaffeplanten spres ut over mer enn bare det arabiske, eller osmanske, riket, der den stort sett bare ble dyrket i høylandet i Yemen langt sørvest på den arabiske halvøy. Det var mange som prøvde å smugle med seg noen frø. De som ble tatt ble torturert og drept, i den rekkefølgen. Til slutt kom det en som greide det. 

Og hvordan det gikk, og hva som videre skjedde, følger i del II som kommer i morgen.

http://esalen.wordpress.com/2008/03/18/kaffens-historie-ii/ 

---

[1] Noen kilder sier 1471, noen sier 1475, og noen sier helt andre årstall og til og med helt andre byer. Ingen kilder jeg har funnet, sier imidlertid hva som er originalkilden her, så det er vanskelig å avgjøre. Da jeg sjekket på engelsk wikipedia i dag 17. mars hadde de 1471 i artikkelen ”History of coffee” og 1457 i artikkelen om ”Coffeehouse”. Den første artikkelen hadde referanse, den andre hadde navn på kaffehuset. Ellers er det gjerne 1475 som blir sagt rundt omkring.

Skitur i regnvær

Det har ikke blitt mange skiturer i år for meg og min gode venn, Martin. Jeg har vært i Polen, Tyskland og Ukraina, og jeg har vært på hyttetur på Ljosanbotn, alt sammen godt skrevet om her på bloggen. Han har flyttet, vært syk og drevet med sitt, selvsagt ikke skrevet om her på bloggen, det er ikke hans blogg. Men i dag passet det altså, og da reiste vi altså. Og når vi reiser på tur, sjekker vi aldri vær, eller det kan godt være vi sjekker det, men det har ingenting å si for om vi reiser eller ikke, og egentlig har det ikke noen innvirkning på turen uansett. Vi reiser, og følger våre rutiner uansett.

Rutinen for skitur er at jeg dinger på hos ham klokken elleve, det vil si litt over elleve, og så går vi for å rekke bussen klokken halv tolv, det vil si, han er aldri klar selv om jeg alltid kommer for sent, og ved en gang var det så ille at det til og med var blitt sommertid over natten og han lå og sov, da jeg dingte på litt for sent, og vi fikk regelrett hastverk med å rekke bussen. I dag rakk vi bussen med god margin, jeg var litt for sen, han somlet litt, og så kunne vi med helt normal hurtig gange gå de ti minuttene bort til busstasjonen. Han bor på Nordnes, som jeg også gjør det.

I bussen skulle det bare vært flere passasjerer, for det er interessante diskusjoner vi holder, og det hadde nok vært lærerikt for flere å følge med. I dag hadde han tenkt litt på akkusativ-infinitiv-konstruksjoner, eller hvordan det skrives, det hører hjemme i latin, og går an på norsk også, for eksempel: “Jeg så ham komme.” Hva er denne “komme”-formen, her? - Jo, det er akkusativ-infinitiv. Og det er jo litt spennende, tenk bare etter, hvorfor ikke “kom” eller “kommer”, hvorfor står verbet i infinitiv, det er jo ingen som tenker “Jeg så ham å komme”, her, og er det forskjell mellom “Jeg så ham komme” og “jeg så at han kom”? Så var det å se på hvordan dette ble løst på italiensk og spansk, han kan spansk, jeg italiensk, og det er slett ikke så lett, for skal det være perfektiv eller inperfektiv? “Vedevo che veniva”, “Ho visto che é venuto” eller kanskje “Vedevo che staveva venendo”, hva vet jeg? Og så russisk, hvor spørsmålet perfektiv eller imperfektiv virkelig blir aktualisert, for de har jo delt inn hele verbsystemet sitt med slike parverb. Med slike diskusjoner går bussturen som en storm. Svusj - er vi framme.

Og fremme på Kvamskogen ble vi møtt av godt og realt pøsregn, sagt best på rogalandsdialekt, med tydelig g og n, ikke noe pent, østlandsk “rein” her, men godt vestlandsk “reg-n”. Nåvel, vi la i vei, regnet var ikke noe tema der og da, selv om det var vanskelig å la være å konstatere det, vi skiftet til gå-klær og sørget for riktig smørning og kom oss av gårde. Retningen sier seg selv, der på Kvamskogen, den går oppover. For de som er kjent, gikk vi av ved NAF-hytta, skitrekket på Furedalen, og der var det barneskirenn, og i den anledning var det satt opp telt med mat og drikke, og siden rennet var ferdig, så ble drikken som var til overs gitt til den som ville ha. Slik vi en kopp varm toddy, og litt ly for regnet, og et lite møte med noe så solid norsk som det blir, pølse og barneskirenn, med toddy og tvist, dette er sånt som gjør det gilt å være norsk. Og ei av de som var der inne ble så revet med, at hun også gav fra sin egen sjokoladekjekspakke, og det var rene, skjære festen der inne, for alle oss ukjente for hverandre.

Men en toddy går fort, og det gjør vi også, i hvert fall sånn noenlunde, vi er ikke så aller verst trent, aktive i innebandy, jeg med mine turer opp Stolzen, han med sine vanvittige turer på tid over hele Bergen, litt skigåing i oppoverbakke med korrekt smørning er ingenting. For de som er kjent, vi gikk opp til Negerlandsbyen, for dem som ikke er kjent, plassen består av tre hytter og er ikke noen landsby i det hele tatt, og har ingenting med navnet sitt å gjøre. Men for oss som gikk på ski der denne dagen i dag, var dette siste sjanse for å få seg en kopp kakao og en lunsj i le. Det var nemlig begynt å blåse opp, i tillegg til regnet.

 

I vår verden satt vi imidlertid og spiste i strålende sol, og snakket om hvor flott det var når himmelen åpnet seg slik vi satt og så at den gjorde. Helt usant var det ikke, for mange kilometer unna, langt på andre siden av bilveien langt, langt nede, og på steder vi aldri har vært og aldri vil komme til å være, der så vi sollys på fjellet. Og like over oss, så vi blå himmel, men når vi sa himmelen åpnet seg, så var det enkel og folkelig ironi, for skyene tettet seg igjen med rekordfart. Nåvel, vi var opptatt av ikke å klage, og gjorde en heidundrende jobb. Jeg la veldig vekt på at kakaoen var lagt på skikkelig helmelk for kvalitetens skyld, og at jeg hadde vært riktig nøye på mengden sukker og kakao, og hadde fulgt oppskriften så til punkt og prikke som det går an, og holdt godt skjult at kakaoen gikk ut på dato for to år siden. Jeg hadde også førsteklasses rundstykker med skinke og tomat og agurk og majones, og også et med skinke og hvitost, very well.

Da det ble iskaldt, reiste vi oss og gikk videre. Nå fikk vi i tillegg til regnet og vinden, også problemer med dårlig sikt. “Her skal det være en nedoverbakke”, sa Martin, men det var åpenbart helt feil, for ingen nedoverbakke var i nærheten, selv om også jeg mente at det hadde vært det tidligere år. Og da vi skulle gå oppover mot det jeg tror heter Tvillingtoppene, det er de to toppene som følger helt naturlig når du går rett opp fra skitrekket, og det er så godt som umulig å bomme på dem, så vi visste godt hvor vi var. Vi så bare ikke terrenget skikkelig, og vi så heller ikke opp til toppen, hva skal vi si, femti meter opp, selv om vi stod ved foten av fjellet. Så da hadde vi en pause og en rådslagning.

Men rådslagningen var helst for syns skyld, helst for ordens skyld, når tåken er så sterk, og vinden og nedbøren, og alt taler oss i mot, så går vi bare ikke opp til toppen, så da snur vi heller, og det gjorde vi denne gangen også. Vårt eneste mål var nå å finne et sted å spise pølsene våre, og om vi unngikk regnet var ikke så viktig, men vinden måtte vi ha beskyttelse for. Ikke at det var noe problem, vi hadde jo gjort det før, og rant sikkert og greit (med forbehold om at vi ikke så noen ting, da, så nedover bakker som var litt bratte, var vi nokså klønete - det dreier seg om kun en eneste bakke, den første) ned til like før negerlandsbyen, tok til venstre, og nedover der er en liten slags dal, en slags passasje, der går det an å gå litt innover, selv om det ikke er noen løype der.

Nå var vinden såpass sterk, at selv om vi gikk innover der, fant vi ikke noe le, og man skulle jo ikke gå langt innover, før det ble et direkte problem at det ikke var noen løype der, med løssnø og bjørketrær, friskt passert i veien for oss. Men vi måtte jo spise der, vi hadde jo med oss kokeapparat, pølse og lompe og ketchup og sennep og sprøstekt løk, og av de tingene var det bare sennepen som hadde gått ut på dato, og det ennå ikke med to år. Vi fant det ultimate, det langt bedre enn vi kunne forlange, en diger stein som gav både ly og le, riktignok var det et stykke bort til den, men hva er det for slags “riktignok” å si? Selvsagt gikk vi bort. Selvsagt bare skjøv vi bjørketrærne unna.

Og der var det sikre rutiner, på med alt vi hadde av varme klær, fyr opp kokeapparatet. Dessverre hadde jeg gjort feilen å kjøpe grillpølser, det er for dumt, det er elementært at det skal være kokepølser som man bare trenger ha i vannet, å steke pølser trenger mer varme og rødsprit, og er det riktig surt og kaldt og dårlig vind, går det ikke engang. Tro oss, dette har vi forsøkt - og om noen har klart det, fortell oss! Denne gangen gikk det, vi hadde jo ly og le ved steinen, men det ble likevel ikke vellykket uten forbehold, for vi hadde glemt fett, og måtte steke pølsene rett i pannen, så de ble litt brent. Men du verden, hva gjør vel det, det ble det sjefsmåltidet vi hadde sett frem til og det var knapt nok iskaldt.

Etterpå rant vi ned igjen, selvsagt om kapp, men her må jeg innrømme, han hadde bedre gli og var helt overlegen. Han kunne behandle meg som han ville. Nede var vi altfor tidlig, turen er jo beregnet å gå rundt hele tvillingtoppene og ned på andre siden, på venstresiden, slik vi gikk, ble det mye kortere, og klokken var fem, når bussen gikk 1852 (og 1752, men herlighet, skulle det være aktuelt). Vi bestemte oss for å ta en appelsin for å diskutere hva vi skulle gjøre, og da vi hadde spist den, spiste vi en til, for å diskutere videre.

Enden på diskusjonen, som for å friske den litt opp foregikk på russisk (Martin er en fusker i faget, så han kan lite grann), var at vi bare stod der rett opp og ned i regnet og diskuterte dette og andre ting, til klokken var seks, og det bare var like greit å gå inn på NAF-hytten. Der feiget vi ut, som vi har lagt oss for vane de siste årene, og kjøpte pommes frites og Hamburger. Det er jo norsk og godt, pommes frites på veikro, og det fyller fint ut bildet med villmarkslivet med kokeapparat og nistepakke til fjells - særlig når vi har pølse til pommes fritesen.

Bussen hjem gikk som den pleier. Og i plaskregnet i Bergen by var det iskaldt å gå. Da vi kom hjem var alt vått, eller jeg skal jo ikke snakke for ham, for meg var alt vått, men man er trøtt og fin og god, jeg lager meg kvalitetskaffe, hører søndagsmusikken, og vet jeg er akkurat så klar for en ny uke som man skal være en søndag kveld.