Sanger

Huff da, jeg hadde to teaterbilletter, jeg hadde fått dem, jeg kjente noen i kompaniet som skulle spille, det er ikke poenget. Poenget er at jeg sendte en tekstmelding til en dame jeg gjerne ville ha med, men så ville hun ikke. Hun skrev tilbake at hun ikke kunne, og hun skrev også hvorfor, men jeg var ikke i humør til å høre på slikt, hvis hun virkelig ville, så kunne hun også ha ordnet det slik at hun kunne, slik var det, og ferdig med det. Riktignok var jeg ikke ferdig med det, jeg ergret meg over det og fortsatte å ergre meg over det, jeg ergret meg over det mens jeg laget meg middag, og jeg ergret meg over det, mens jeg spiste den. Siste del av den spiste jeg nokså aggressivt. Det var kjøttkaker, jeg spiste opp så mye jeg orket og lot bare resten stå i gryten, det fikk være det samme, det fikk være det samme med alt. Jeg tok på meg jakken og skoene, jeg var jo nødt til å gå på dette teaterstykket uansett, jeg hadde jo sagt fra om det, jeg hadde til og med ringt til en i kompaniet, ”jeg kommer på forestillingen,” hadde jeg sagt, ”hold av to billetter,” sa jeg så kjekt. Jeg må få meg kjæreste, tenkte jeg, det må bli slutt på dette at jeg liksom skal gå på teater med en dame, og så har jeg ikke noen dame å gå med fordi hun ikke kan, eller vil. Men hvem skal det i så fall være? tenkte jeg etterpå. Det kunne jo være hun jeg liksom skulle gå på teater med, men hun ville jo ikke, det var jo temmelig åpenbart. Og de andre var det alle sammen noe med som jeg ikke likte, skulle jeg liksom overvinne det? Selvfølgelig skulle jeg det, det var jo den konklusjonen jeg var ute etter nå. Slike tanker som dette hadde jeg tenkt mange, mange ganger før, nå tenkte jeg dem igjen, og så gikk jeg inn i teateret. Det var et nyskrevet stykke, det var en friteatertrupp. Jeg har ikke nevnt det, jeg har ikke nevnt det på lenge, mine lesere (i den grad jeg har lesere, vanligvis har jeg jo ikke det) er kanskje ikke klar over at jeg selv har vært aktiv i byens friteatermiljø, og til dels er det ennå, nok om det, jeg kom altså inn på teateret, blant publikum, det var ikke så mange, jeg skammet meg litt over å komme alene, først og fremst at jeg hadde lovet å komme med to, jeg så det stod på gjestelisten, Eivind Salen + én til, stod det, det er bare meg, sa jeg, jeg likte det ikke, likte ikke situasjonen. Men situasjonen var der, og jeg var i den, og der begynte stykket. Nå begynner det. Det var en nokså bra teatertrupp jeg satt og så på, de var flinke, de hadde laget et stykke som hadde noe å melde, det er selvsagt ikke lett å lage noe slikt i våre dager, eller forresten ikke i noen dager, for den saks skyld, for så vidt, men dette var et stykke verd å tenke over. De var en liten trupp, fire stykker var med, to unge menn og to unge kvinner, de hadde ikke noen egentlig handling, det var mer tablåer, en teaterform jeg må innrømme jeg ikke liker noe særlig, men hvem bryr seg vel om det? her fungerte det uansett sånn noenlunde, jeg ble faktisk litt grepet der jeg satt, jeg syntes det var vakkert å se på dem. De to kvinnene var flotte å se på, og hadde bare på seg en lett liten kjole som viste meget godt hvilke former de hadde, jeg kunne så lett se og forestille meg brystet under der, det var som et renessansemaleri, tenkte jeg, litt malplassert, men det var nå det jeg tenkte, jeg ble svært grepet og forelsket og tenkte jeg burde kjenne disse skuespillerne. Jeg ville ikke nøle med å vise dem denne teksten her, og diskutere den med dem, jeg er meget spent på om de ville bli skuffet eller fornærmet over hva jeg fikk ut av stykket de spilte i, at jeg fikk meget mye ut av det, men det var fordi de var så fine å se på. Mine lesere (i den grad jeg har noen) kan selvsagt også tenke på dette, hva ville de likt best, at jeg forelsket meg i dem eller likte stykket de spilte i. En scene hadde de laget spesielt godt. Det var hun ene, hun som nok var den vakreste, hvis det ikke var den andre som var den vakreste, de var svært vakre begge to, men den ene hadde i hvert fall blitt forsømt av den ene gutten, så det ut for, hun kom liksom hjem til de to andre, som liksom var et par, slik jeg forstod det, rett etter at hun var forsømt, og så skulle hun fortelle sin historie, og det gjorde hun på et språk som ikke finnes, et tullespråk, gibbrish, som det av og til heter, i teateret, jeg fikk det for meg at de gjorde det for å vise at det er ikke språket som er det viktigste i kommunikasjonen, det er slik vi driver og viser i friteatermiljøet, jeg har selv forsøkt å vise det mange ganger, men jeg har aldri klart det så godt som disse her gjorde nå. Hun snakket gibbrish på en svært gripende måte, og paret som tok i mot henne fant det også svært gripende, det var lett å se på dem. Og for å forsterke denne effekten, slik jeg tolket det, så begynte kvinnen, altså hun som var i et par, hun som ikke snakket, hun begynte å nynne, hun nynnet liksom bakgrunnsmusikken, slik vi hører den på film, effekten var overveldende, det var virkelig vakkert å se på, og høre på, og ikke bare fordi skuespillerinnene var vakre, alt var vakkert, og etter hvert begynte også mannen der å nynne, slik at det ble tostemt, og det viste seg at det var alt sammen planlagt, for nå begynte de få musikerne det lille teaterkompaniet disponerte å spille på instrumentene sine, et piano, en cello og en fløyte, det var ikke flere instrumenter enn det, men det var overveldende vakkert, og for virkelig å vise hva de holdt på med, hva de hadde oppdaget eller tenkt ut om den menneskelige kommunikasjon og om teateret, så spilte de nå uten videre scenen på ny, og på ny, hele tiden med litt mer musikk og litt mer følelser, også lydmannen og regissøren og suffløren begynte å nynne, slik at effekten ble en makeløs surround, eller hva jeg skal kalle det, også blant publikum var det noen som laget lyd, flerstemt og fantastisk, jeg lot meg fullstendig rive med. Jeg begynte å synge jeg også. Og for en gangs skyld hadde jeg en vidunderlig sangstemme. Jeg traff tonene, sang rent og fant også en melodi som passet perfekt inn med de andre stemmene. Og med det ble verket fullkomment. Jeg skjønte hva jeg holdt på meg, jeg reiste meg opp, alle publikummere og hele verden burde gjort det samme, vi sang alle sammen, skuespillerne, musikerne og jeg, ingen måtte stoppe, dette måtte fortsette, og for en gangs skyld klarte jeg å få det til å fortsette.

ES2006

Togtur

Den som så meg utenfra ville bare se at jeg slo ut med hånden. De som har lest denne teksten vet mer, men ikke så veldig mye mer. ”Det er ikke måte på filosofiske betraktninger man kan foreta, når man er på togtur,” tenkte jeg. Jeg var så absolutt i det filosofiske hjørnet, klar til å fine ut av noe, hva som helst, gjerne et av livets aller vanskeligste spørsmål. ”For er det egentlig så særlig vanskelig?” tenkte jeg. ”Så lenge toget holder seg på skinnene, er det greit.” – Hva tenker du på? spurte mitt reisefølge, et kvinnemenneske, jeg innrømmer glatt at jeg godt kunne tenke meg å være kjæreste med henne. – Jeg tenker på toget, svarte jeg, – eller for å si det rett ut tenker jeg ikke på noen ting, prøvde jeg å rette opp mitt litt dumme svar. Hun brydde seg bare om den dumme delen av svaret. – På toget!? spurte hun, hva i all verden er det for noe å tenke på? Jeg tenkte at her kom jeg ingen vei med å forklare henne at så lenge det holdt seg på skinnene, så gikk det greit, og at dette egentlig var ment å være mitt lille bidrag til livets aller vanskeligste spørsmål. Jeg mistet med andre ord motet. – La det bare være, sa jeg, og slo ut med hånden, – jeg hadde bare en tankerekke på gang. Nå er den vekk. Ikke mer å si om den saken. Jeg ville nå helst bli sittende og se ut av vinduet, men det var hun som hadde vindusplassen. Jeg måtte derfor se rett forbi henne. Det var ubehagelig. Jeg reiste meg derfor opp for å spasere litt frem og tilbake, finne meg et annet sted. – Hvor skal du? spurte hun. Jeg kunne ikke svare på det heller. ”Vekk herfra,” ville jeg si. Ingenting sa jeg. Og den som så meg utenfra ville bare se at jeg slo ut med hånden.

ES2004

Den tause mann

Jeg har en venn og før vi kan gå videre må vi presisere hvem jeg er og hvem vennen min er. Jeg er en i aller høyeste grad virkelig person i den grad vi kan rangere virkeligheten etter grader, den ene høyere den andre, og min den høyeste av alle, der jeg er 30 år og arbeider som lektor på en skole i Bergensområdet. Min venn er den tause mann jeg nevnte i overskriften. Den lyver ikke, min venn er taus, fullstendig taus. Nettopp derfor er det han fascinerer meg. Jeg inviterer ham ofte ut, alltid via tekstmeldinger for telefoner svarer han selvfølgelig ikke på (han svarer ikke på noe). Han svarer ikke på tekstmeldingene heller. Jeg skriver tekstmeldinger: Skal vi finne på noe? – Ingen svar. Hva med en tur ut? — Den påfallende konsekvensen i mangel på svar har ført til at jeg alltid må skrive ned forslaget til hva vi skal gjøre i tekstmeldingen. Jeg må konkret skrive ned hvor vi skal gå eller hvor vi skal møtes, det vil si hvor jeg skal gå, for jeg kan aldri vite om han kommer. Det er bare for meg å vente, kanskje kommer han, kanskje ikke. Like godt som alle andre eksempler, kan jeg ta det som jeg nå befinner meg i. Jeg har sendt ham en tekstmelding, møt meg på drommedar cafe, har jeg skrevet, han har ikke svart, men jeg har likevel gått bort dit. Nå sitter jeg der, som dere ser. Dere ser at jeg sitter her. Jeg har bestilt en kopp cappuccino, det er den jeg sitter og drikker på (dere ser at jeg drikker av og til). Jeg kommer til å drikke den opp, og når det er gjort, går jeg tilbake til leiligheten min, da har jeg ikke fått truffet min venn denne gangen. Slik er det av og til. Heldigvis ikke denne gangen, for nettopp nå kommer han inn døren. Jeg smiler og vinker, og han kommer bort til bordet mitt. – Sett deg ned, min venn! nesten roper jeg, og han setter seg. – Har du lyst på en kopp cappuccino? spør jeg, og han svarer ikke. Jeg kjøper likevel en kopp cappuccino, rekker opp hånden slik at cafepersonalet ser det, og sier jeg skal ha en kopp cappuccino til min venn. De lager den, og kommer bort med den. Han rører den ikke. – Er du ikke tørst? spør jeg. – Synes du det er sjenerende at det er så mange mennesker her? spør jeg lavt, og med hodet bøyd ned mot bordflaten samtidig som jeg ser opp mot ham, som bare sitter der. – Vi kan godt gå et annet sted, sier jeg. – Hvis du blunker går vi, hahaha, sier jeg og ler. Etter dette blir det stille en stund, mens jeg drikker opp kaffekoppen min. Han har ennå ikke rørt sin. – Jaja, sier jeg og det oppstår en pause. Nå kommer tiden da det skal avgjøres, skal jeg ha en kopp til eller skal jeg la det bli med denne? Jeg hadde bare planlagt den ene, men nå har jeg jo min venn her, han sitter der, som dere ser, her med meg. Han har riktignok ikke rørt koppen sin. – Hva sier du? spør jeg ham, – skal jeg ta en kopp til eller? Han svarer ikke, svarer ikke noen ting. Jeg er vant med det, det er slik det er, slik det alltid er, når det gjelder forholdet mellom meg og min tause venn. Jeg snakker og snakker, han sitter der.

ES2004

 

Tale for det nye året

På vei hjem fra nyttårsfesten 2005/2006 gikk jeg og tenkte på hvilket godt år vi hadde forlatt, og hvilket stort år vi hadde i vente. For jeg var ikke i tvil om at 2006 ville bli et stort år, for meg ville det bli det aller beste, det ville bli året hvor mine drømmer ikke akkurat gikk i oppfyllelse, men hvor jeg skulle komme til å klare en rekke ting jeg har prøvd på en stund. Og mer enn det bør man ikke kreve for et nytt år, tenkte jeg, og mer hadde jeg ikke krevd av 2005 heller. Man skal ikke kreve for mye av årene og av livet, tenkte jeg, der jeg gikk, i nattkulden første januar 2006. Det var også min bursdag, jeg ble 32 år denne dagen, også dette tenkte jeg på. ”Jeg burde virkelig holdt tale,” tenkte jeg, jeg har så mange ting å si, synd jeg ikke fikk sagt det mens jeg var på festen og noen kunne høre det. I stedet, tenkte jeg, kan jeg holde talen når jeg kommer hjem. La gå at det ikke vil være noen til stede, men jeg vil uansett kunne formulere meg, og om talen blir svært god, kan jeg skrive den ned. Jeg formelig skyndte meg hjemover, gikk og småsprang, liksom for å rekke talen jeg selv skulle holde. For å korte ned tiden, begynte jeg å planlegge den, jeg så for meg hvordan jeg skulle komme inn døren hjemme, rød i kinnene og hutrende av kulde, men varm innvendig, antagelig har jeg både vin og whisky stående. Jeg var veldig fristet av tanken på å bare åpne en flaske rødvin, dette året skal man sløse, tenkte jeg, jeg åpner flasken, tar meg et glass eller to, resten går i vasken. Det er forresten et utmerket bilde for året som skal komme, det er året for et glass eller to, og resten i vasken. Det kan jeg starte talen med. Jg ser for meg hvordan jeg skal stille meg rundt spisebordet, ja, jeg må si det på den måten, jeg stiller meg rundt spisebordet, det er ingen andre der til å gjøre det med meg, derfor må jeg gjøre det selv, rundt spisebordet står jeg. I hånden har jeg et glass nydelig rødvin jeg stadig vekk nipper til, ”kjære folk,” begynner jeg, eller helst vil jeg begynne litt mer uformelt, ”jaja, folkens,” eller ”okay, så er det min tur til å holde tale,” noe sånt som vil få latteren på glid. ”Allright,” kan jeg bare si, det pleier å slå an. Jeg ser for meg at jeg holder tale på festen jeg var i stedet, ”allright” sier jeg, og det slår så til de grader an, folk kringlevrir seg av latter og noen får problemer med pusten, jeg ser for meg hvordan jeg står der og behersker situasjonen på festen hvor jeg var. Men så bestemmer jeg meg for å ikke dvele for mye ved fortiden, dette gjelder fremtiden, det nye året, så i stedet for å flytte meg selv tilbake dit til det som var, så flytter jeg i stedet alle sammen frem til det som skal komme, i det de overraskende sitter der og venter på meg i det jeg kommer hjem. ”Der er Eivind!” roper alle. ”Hedersgjesten.” Og jeg gjør ikke noe stort nummer av det, jeg finner frem rødvin, ”alle som vil ha, kan få,” sier jeg, “ikke en dråpe skal i vasken”. Det hadde vært noe. Men slik er det ikke. Jeg kommer hjem alene og må selv tenke meg at jeg er hedersgjest. Det skjer nå, huset er kaldere enn jeg hadde forestilt meg det, jeg fortsetter egentlig å hutre og fryse selv om jeg går inn i stuen. Men jeg finner frem rødvin og åpner den, jeg plasserer de nødvendige antall folk rundt bordet, og jeg holder talen, jeg holder talen til stor suksess, slik året også kommer til å bli.

ES2006