Tonje reiser snart

Min tidligere lillesøster som nå har tatt meg igjen og vokst fra meg til å bli storesøster, Tonje, er for tiden i ferd med å forlate Norge og ta fatt på livet sitt. Hun har brukt to-tre år på å ta forskjellige fag og gå på forskjellige halvskoler rundt omkring, men er nå klar for å reise til Martin i Slovakia, for å begynne på legestudiet der. Det er et ordentlig studium.

Tonje hører til dem som flyttet litt forsiktig ut av redet. Hun flyttet først til en skole der hun bodde på selve skolen, under full kontroll av skolen, med felles måltider og felles opplegg dag og natt, knapt kan det kalles å flytte hjemmefra. Så flyttet hun hjem litt, en litt forlenget sommer, før hun på ny flyttet til Oslo for å gå på Bjerknes (er det vel det heter). Her bodde hun riktignok på hybel, men da skoleåret var slutt, flyttet hun hjem igjen til Ganddal og barndomshjemmet. Hun flyttet på ny ut til en hybelleilighet, men det var i kjelleren til familien Nygård med søster Trude og hennes mann og barn som vertsfamilie, ganske trygt og greit. I sommer bodde hun hjemme hos mor igjen.

Nå er det alvor. Nå skal hun til Slovakia for 5 år. Hun skriver hele tiden på bloggen sin at det begynner å gå opp for henne at det skal skje, men når hun skriver det så mange ganger, er det tydelig at det ikke helt har gått opp for henne ennå. Artig skrev hun 8. august at det sakte, men sikkert, begynte å gå opp for henne hva hun hadde gitt seg ut på,  men dette må være mer sakte enn sikkert, for 29. august skriver hun at det ennå ikke har gått opp for henne. Antagelig vil det gå ordentlig opp for henne noen år etter at hun har kommet hjem igjen.

Hun skriver at hun kommer til å savne vennene sine og familien, men for det er ikke jeg noe særlig bekymret. For det første er jeg ikke særlig bekymret på noe sett og vis, verken med tanke på Tonje eller generelt sett, for det andre er det etter min mening bare sunt å røske litt opp i venneflokken og omgangskretsen mens man er ung. Det er greit å se at folk og ting man føler seg helt avhengig av, går helt greit å leve uten når man må. Dessuten er det nok av ferier å reise hjem i, og på internett er man ikke lenger borte om befinner seg i nabobyen, nabolandet eller et hvilket som helst annet sted på kloden innenfor noenlunde samme tidssone. Og det er sunt og godt å prøve seg i litt nye miljø, og få litt nye impulser. Når man er godt gift og etablert – som jeg nå har vært i månedsvis – stopper det litt på den kanten.

Tonje gjorde det motsatte av meg, og har funnet seg kjæreste hun nå reiser fra. Det er jo lite smart taktisk sett å reise fra hverandre i årevis etter å ha vært sammen noen måneder, men på den annen side, så er det slik at om forholdet holder gjennom disse årene, er det gode sjanser for at det holder resten av livet. Hvis ikke er det like greit man finner ut av at det ikke passer. Men følelsesmessig er det selvsagt uutholdelig å ha den man elsker langt unna mer enn et par dager, for meg er det bom stopp etter en måned. Da må jeg til Ukraina.

Ved siden av et nyttig legestudium, det er den beste utdannelsen som finnes, ingen annen studievei gir så god lønn og så få klysete kolleger. Tvert i mot er leger i en uhøytidlig vurdering jeg holder for meg selv den yrkesgruppen hvor det er flest behagelige mennesker, de er rett og slett greie å være med, hyggelige folk, uten at det blir påtrengende. Jeg er veldig glad Tonje velger en slik yrkesvei. Og det er klart hun er altfor flink til å bli noe mindre, som for eksempel noe med kortere utdanning eller uten utdanning i det hele tatt, det er klart hun må bli lege.

Ved siden av det – det var jo det jeg skulle skrive i forrige avsnitt, ved siden av det – at hun blir lege, så får hun også lært seg et nytt språk og lært seg å kjenne et nytt land. I kampen om hvor hun skulle ende opp ville jeg foreslått alle andre land enn Slovakia, men jeg tenker nå på min måte, jeg vil ha kulturspråk og kulturland. Her står Slovakia langt tilbake for alternativene Polen, Ungarn, Tsjekkia og til og med Latvia, om Latvia noen gang var aktuelt, og byen Martin hun skal til er ikke akkurat kjent for sin rike historie. Derimot har de et rikt studentmiljø der, og etter hva jeg forstår går der også mange nordmenn, og for Tonje som mer enn jeg ønsker det trygge, er nok det like bra som om det hadde vært mange kulturminnesmerker der. Og om det er vanskelig å nevne en eneste forfatter fra Slovakia, selv for én som er mer enn normalt litteraturinteressert, selv for én som kan komme opp med en håndfull både fra Polen, Ungarn og Tsjekkia (men ikke fra Latvia, der er heller ikke forfattere), så er det i alle fall et slavisk språk. Og ved å snakke flytende slovakisk, er veien veldig kort til å kunne forstå russisk, og lære seg å snakke det, og lese det, om det skulle bli nødvendig, som det selvfølgelig bør bli.

Min kone Olia var veldig ivrig på at vi måtte hjelpe Tonje med å skaffe seg leilighet, og betale for den, heller enn at hun skulle bo i et studenthus, eller obsjesjite, som det kalles på slavisk. Heldigvis ser det ut til at Tonje har funnet seg en leilighet på egen hånd. Hun har riktignok ikke sett den, men det er ikke så nøye, for alle leilighetene er jo like der borte i øst. Dessuten hører det med til Øst-Europa å gå på noen skikkelige katastrofer når det gjelder bolig, eller andre viktige ting, man har godt av å prøve seg i situasjoner som er helt umulige. Etter å ha vært der en stund, finner man jo ut hvordan det fungerer, og kan flytte, eller ordne på det som er galt.

I Hviterussland i Minsk traff vi en jente på Tonjes alder da vi var der for å studere russisk sommeren 2007. Denne jenta hadde da vært i Minsk siden 2005, to år, og hun hadde brukt tiden på å lære seg russisk, og bare det. Nå skulle hun hjem til Norge for å begynne på legestudiet. Hun sa den første tiden hadde vært helt forferdelig, men så hadde hun begynt å komme seg ut på ting, funnet seg miljø å være i, og da var det med en gang blitt mer levelig. Etter det første året, valgte hun mot planen sin å bli et år til, og etter det andre året syntes hun det var forferdelig å reise hjem. Det blir gjerne slik. Man venner seg til alt, og synes alltid det er litt fælt å skifte ut det livet man er blitt vant med.

Så jeg antar Tonje skriver og tenker akkurat det samme som hun skriver og tenker nå, når hun om fem år skal forlate studiene sine og vennene sine i Slovakia, og vende tilbake til Norge for å ta fatt på yrkeslivet. Hun vil selvsagt tenke det litt mer modent, fem år eldre, men ellers vil det være mye av det samme. Eller så finner livet sin egen vei, som det så ofte gjør. 

Spennende blir det i alle fall. Og Tonje har samme hva som skjer alle forutsetninger for å lykkes. Hun har jo allerede i en alder av 21 år blitt storesøter til en 35 åring, og det er det jo ikke alle som klarer. Lykke til Tonje!

Med min kone og min familie i Kiev

Dette er også en post som er skrevet delvis på ettertid, delvis veldig langt på ettertid, men som er like ærlig for det, og sier alle ting, akkurat som de skjedde. Dette er min første dag som gift mann, med min kone og min famlie i Kiev. Dette skal bli en vane.

Dette var altså den første morgen i mitt liv jeg våknet som en gift mann. Nå hører jeg til blant dem, som vet hvordan det er. Helt vanlig våknet riktignok sikkert ikke Olia og jeg, til det var det nok for mange gjester i hus, og for mange gjester i vente. Noen lang morgen kunne det ikke bli snakk om.

Vi vinker fra balkongen som var det reneste 17′de mai.

Denne søndagen var den eneste min gamle familie med mor og søstre og svoger Lars skulle være hele i Kiev. Og de ville naturlig nok få mest mulig ut av den, så de kom bortover ganske tidlig og ringte på, etter å ha tatt en liten telefon for å høre om det var greit. Og det var det selvfølgelig. Olia og jeg hadde i utsikt en drøy måneds bryllupsreise til Krim, vi skulle med tiden få være alene, nå kunne vi godt ta oss av gjestene.

Trude og Lars og de andre lånte rulleskøytene litt i bakgården, mens de ventet

Planen var at de skulle gå i butikker, og vi skulle gå på rulleskøyter. Søndager blir hovedgaten, Khresjtsjatik, stengt, og vi kunne fritt gå frem og tilbake. Men butikker var ikke stengt, så min famlie kunne fritt gå der og handle. Vi geleidet dem inn i de riktige butikker, og de ble kort sagt værende der. Så rullet Olia og jeg frem og tilbake, som planlagt. Søndagen hadde også en slags konkurranse i håndbak, om den var lokal, regional eller nasjonal vet ikke jeg, men artig var det å se på likevel, utstilt som det var i hovedgaten. 

Der var det også en mer eller mindre spontan minnemarkering for Michael Jackson, som døde den fredagen. Jackson står sikkert enda litt sterkere i Øst-Europe, enn hos oss, og unge Kievianere av begge kjønn hadde kledd seg ut, og tatt med bilder og plakater av helten, og danset rundt i ring mens Black & white og andre hits strømmet ut av svære høytalere. Musikken til Jackson er kanskje ikke den man mest forbinder med minnemarkeringer, og det var helt tydelig at dette var gjeng som ville minne artisten i dans og glede, og ikke i sorg. De var i alle fall riktig så glade, og danset riktig så frie og glade.

Minnemarkerien for Michael Jackson på vei oppover hovedgaten i Kiev.

Enda lenger oppe, helt der med Maidan Nezavisimost, var det enten en demonstrasjon eller en politisk markering. Det er ikke alltid så lett å se forskjell her nede, og det er visst ganske vanlig at unge kvinner og menn i 20- og tidlig 30-årene samler seg der i telt, og har bannere, og av og til går i tog. De hadde også enda større høytalere enn Jacksonmarkeringen, og kunne spille enda høyere musikk. Bildet ble fullendt at det også var et ølmerke som hadde satset på nettopp denne solskinnssøndagen, for å spre sitt budskap om at deres øl var det beste, og passet nettopp søndager som dette. Øltelt var satt opp på begge sider opp og ned langs hele gaten.

Man skal støtte hverandre, nye og gamle familier

Lunsj spiste vi på en bedre restaurant i nærheten av Teatralnaja metro. Man går opp fra hovedgaten, Khresjtsjatik, og til venstre, og så ligger den på venstre side med en gang. Jeg har mange minner fra denne restauranten, det var blant annet her Olia og jeg spiste et lite måltid for første gang ute, første gang jeg reiste ned til Kiev ene og alene for å besøke henne. Også på egen hånd har jeg vært her noen ganger, eller på tilsvarende på andre siden av gaten. De er litt dyre etter Kievsk standard, men ikke dyre i det hele tatt etter norsk. Og det er fint der, og upåklagelig mat. Som skapt for en enkel lunsj. Og det var nettopp det vi var ute etter. Og nettopp det vi fikk.

Senere gikk vi og gjorde noe Olia og jeg hadde snakket om like siden mai, vi kom oss til Hydropark og stranden ved elven, for å sole oss og bade litt. Mor og de andre var også med, og russisk badekultur var også nok til å sperre opp øynene for uinvidde. Like ved siden var det også en lekepark med turnapparat, svingstang og en liten bom, og det som vel heter skranke, og forskjellige andre slags apparat til å turne i og trene seg i. Der var det en gjeng som drev og turnet for seg selv, og utmerket seg ved å holde et mildt sagt høyt nivå, og gjorde helt umulige ting med disse apparatene, slik som man vanligvis bare ser på TV. Nå så vi det her, en helt vanlig søndagskveld i Kiev. Typisk ukrainsk overskudd av styrke, og talent.

Vi harogså vår lille minnemarkering av black & white

Elven er så skitten at det er ikke fristende å bade der i det hele tatt. Det er endatil satt opp skilt om at det er forbudt, og når slike skilt blir satt opp i land hvor man snakker russisk, sier det sitt. Og like fullt sier det sitt at det likevel er fullt av badende, og blant dem, var også Olia og jeg. De andre skulle gjerne også badet, om de bare hadde hatt svømmetøy. Forfriskende er ikke rette ord, men bading er bading, det gjør seg det av og til.

Bading forbudt på russisk

Utpå kvelden kom også Olias lille familie med mor og søster og fetter Dennis fra New York. De var slitne, og ville ikke være lenge, forutenom Dennis, som har sitt samme muntre humør, dag og natt, og aldri blir sliten. Da Olias mor og søster gikk hjem, gikk vi andre på en aldri så liten omvisning i Kievs gater. Det var kirkene på nordsiden av Kresjtsjatik vi så, og så ned i gamlebyen øverst, med kirken som ligner slik på ermitagen i St. Petersburg, og gjør det fordi de har samme arkitekt. Olia og Dennis tok seg av guidingen, og flettet flittig inn noen morsomme anekdoter og humoristiske setninger, også.

Dennis hadde hele tiden et mål for løypen, viste det seg, og det er favorittrestauranten hans i Kiev. Jeg husker ikke hva den heter, men den er preget av båtmotiv, er litt dyrere, men holder veldig god kvalitet. Der var vi så lenge at tiden gikk fra oss, og vippet tolv, slik at metroen sluttet å gå. Dermed ble det russisk taxi enda en gang. Og denne gangen ble det så undeholdende at vi sendte mor og de fire andre inn i en taxi, med klar beskjed om hvor de skulle, og så sendte vi dem av gårde, og håpet det beste. Ble det misforståelser, ville oppklaringen bli hindret av at språkbarrieren var absolutt. Sjåføren snakket bare russisk, og min gamle familie snakker bare ikke russisk.

Olia og Dennis har imidlertid fin kontroll på det, altså å snakke russisk (det er rart med det, man behersker sitt morsmål), og jeg henger også med så godt jeg kan. Vi tre satt i den andre taxien. Og selv om den kjørte en vei jeg ikke ante eksisterte, eller nettopp på grunn av det, så var vi plutselig fremme, og kunne stige ut av taxien, og inn i leiligheten. Det var vår første dag som gifte, Olia og meg, og den var for meg ikke til å tro. Tenk at slike utrolige dager skal bli en vane.

Hva mine søstre holder på med

Jeg sniker denne b loggpasten tilbake til en onsdag jeg var så utslitt at jeg ikke kunne gjøre noen ting, selv å hvile var anstrengende, og å skrive noe kom ikke på tale. Men posten trengs, og de som er interessert i den, vil nok finne frem til den. Det er store nyheter fra to av mine søstre (den siste søsteren var stort sett ferdig med alle store nyheter da hun var 25 år, godt gift, tre unger, stort hus på grensen til villa med stein på grensen til fjell i hagen, flott utsikt, utmark, garasje, bil og firhjuling, stort sett alt).

Først er det Tonje som har kommet inn ikke på medisinstudiet i Praha, som jeg hadde sett for meg, men i Martin i Slovakia. Hun var i Oslo og gjorde testene i helgen, og jeg hadde egentlig ikke fått med meg hvor mye som stod på spill, hadde hun ikke klart testen, hadde hun ikke fått studere. Og hun måtte ha lagt helt nye planer, og mistet enda et år. Nå kom hun inn i Martin, en by jeg aldri hadde hørt om før, men som jeg ser av GoogleEarth er en søt, liten by, omringet av fjell. Tenk at Tonje skal være der i 6 år, fra hun er 21/22 til 28, 28 år er hun når hun er ferdig, tenk så mye som vil ha skjedd. Hun vil når hun er ferdig være utdannet lege, med utsikter til en meget god jobb, med meget god lønn, en av de på alle måter beste jobbene å velge seg. Og vi som plutselig av en eller annen grunn er utslitt en dag, får på ny noen å ringe og lure på hva det er, etter at far døde har vi vært overlatt til oss selv i slike spørsmål, eller har måttet ta kontakt med vår fastlege, eller – som jeg – skaffe seg en. Tonje er selv veldig glad for nyheten, og skriver om det her.

Deretter er det Tone som sammen med sin mann og familie har kjøpt seg hus på Klepp stasjon. Tone er den som suverent har flyttet mest av oss, både før hun ble samboer og gift, og etterpå. Jeg har kontroll over Ålgård og Ganddal med Torben, der har jeg vært, men de har kanskje bodd et annet sted også. De flytter fra et rekkehus jeg syntes var riktig så fint, og ikke helt skjønner at de vil forlate, men så er jo jeg også mann, og vi menn er jo gjerne grunnleggende fornøyd, i alle fall når det gjelder bolig og boforhold. Det er stort sett bra nok, og må i alle fall ikke forandres, i alle fall ikke hvis det innebærer noe stress, som det alltid vil innebære. Det er en stor følelse å kjøpe hus, spesielt et hus man er fornøyd med, og kanskje særlig et hus man skal bo i permanent, slik jeg har forstått den kjære familien Sivertsen skal gjøre her. Det er her det blir. Tone – som allerede på forhånd er et følelsesmenneske – er tydeligvis i fyr og flamme, og har gått over til å skrive daglige bloggoppdateringer, fra tidligere årlige. Om huset skriver hun her.

Alle er naturligvis glade på begges vegne. Tone og de flytter inn 1. juli, Tonje flytter i august eller september. Det er store forandringer i storfamilien, ett år tilbake ville det være veldig vanskelig å forutse situasjonen vi nå alle er i. Etter en tung høst er det godt at forandringene som nå skjer er av de gode, det gjør godt. Det trenger vi.

Gratulerer til Tonje med endelig å komme i gang med ordentlige studier, og med en veldig bra studieplass, og gratulerer til Tone og familien med nytt hus på Klepp stasjon, med en ekte, flott enebolig, og ikke lenger rekkehus eller leilighet. Gratulerer!

Frokosttur med nye tradisjoner

 

Denne posten er skrevet litt i ettertid. Men den er i seg selv et bevis på at den er skrevet.

 

Sara har etter 5 meter tatt en velfortjent pause for å tegne sin egen bokstav.

 

Det ble ingen frokosttur denne påsken. Frokostturen er en tradisjon vi begynte med i 2004, var det vel, som oftest mor, far og jeg, etter hvert Tonje, når hun var hjemme. I fjor døde min far, og det alene, gjorde at frokostturen naturligvis aldri mer kunne bli den samme. Frokostturen fra i fjor – den siste ordentlige vi gjorde, og den ordentligste av dem alle – kan dere lese om her.

 

I år var det Mor, Tonje og jeg, og hele familien Sivertsen, som var med. Det innebar to barn og en hund, og det ble temmelig uaktuelt å ta hele runden, fra Dale og inn til Bymarka, og opp Lifjellet, ned til Dalevatn og gjennom skogen tilbake til utgangspunktet. Vi var mer bestemt på å begynne å gå, og se hvor langt vi kom.

 

Været var det ingenting å si på, absolutt ingenting, det var kortbuksevær og solskinn, og det var egentlig ikke noe å si på andre ting heller. Alt var storveis.

 

Fort gikk det ikke innover. Sara og Andreas har i ung alder allerede utviklet det kjernesunne instinktet å måtte klatre opp på enhver stein det er noen som helst utfordring å komme seg opp på, og det e heldigvis mange steiner innover Dalsvågen. Som om de var mine egne barn og en ren kopi av meg, har de også en fantastisk interesse for maur og maurtuer, og kan stå og se på dem i timevis. Ja, jeg overdriver, men det må man gjøre av og til.

 

Ingen tvil om hvem som klatrer lettest.

Nei, det er så gøy å gå, og det er så mye å finne på. Sara og Andreas fant på den artige leken å si “stopp” og “begynn” til meg, slik at jeg måtte stoppe og begynne å gå, og det kunne bli riktig korte intervaller mellom dem, og sunn søskenkrangel om hvem som skulle si hva. Enkelte ganger glemte også Sara at hun var med på leken, det var jo så mye annet å gjøre.

 

Frokosten skal spises etter å ha gått opp det lille fjellet ved selve Dalevågen, og en ufravikelig regel er at den blant annet skal bestå av bløtkokt egg. Det er noe eget å spise i naturen, i solskinnet. Nykokt kaffe hører også med, som nysmurte skiver med brunost og bringebærsyltetøy.

 

Slike frokoster trekker gjerne ut, og det skal de selvfølgelig også gjøre. Denne gangen trakk den sånn ut at det var godt formiddag når vi pakket sammen, og gikk videre. Det var også blitt antydning til uværsskyer på himmelen, og antydning til misstemning blant ungene. Antydning, de var i toppform, men det eventyrlige overskuddet de hadde hatt i begynnelsen, var vekk. Det hendte for eksempel at de gikk forbi en stein, uten å klatre opp på den.

 

Også trær er det naturligvis mulig å klatre i.

Siden turen sånn den måtte bli for oss, var en frem og tilbake tur, var det kanskje like greit å snu, slik at vi ville være nærme bilene om det ble grining. Vårt neste mål, viken helt borte ved Bjorhamn, var uansett så langt unna at det ville ta lang tid å komme dit. Og den samme veien måtte vi altså etterpå gå tilbake.

 

Vi snudde. På tilbakeveien fikk Sara og Andreas demonstrert enda et instinkt, nemlig at når man finner en planke, skal man balansere over dem. Det var ganske imponerende, for jeg la planken over en grøftekant, og den  lå slett ikke stødig. Til å begynne med måtte jeg holde litt for at de skulle våge seg over, men det var snart ikke snakk om, de skulle gå selv, og det var om å gjøre å le høyt når det skjedde. Sara var regelrett opprørt over mormor, som bekymret seg når planken rikket seg og syntes dette var skummelt.

 

Sara på toppen av en stein.

Dagens uhell kom da Sara og Andreas skulle ha en liten fektekamp, og Andreas totalt feilberegnet lengden på pinnen, og sendte den rett i ansiktet på Sara. Jeg merket selv hvor lett det kan være, da jeg skulle kaste en kubbe for Whinny, hunden, og sendte kubben rett i hodet på mor, på veien. Både Sara og mor gjenvant rimelig raskt humøret, og alle var svært så fornøyde da vi reiste fra Dale nokså tidlig før klokken tre.

 

Det hadde vært en helt annereldes frokosttur. Men den hadde vært riktig fin, også denne.

 

Andreas og Sara har tatt av seg skoene, og skal nå ta dem på igjen.

Familiesamling i Gaupeveien 5

I går var det samling igjen. Samtlige kom til lunsj, Daniel og Trude først, syklende fra Kverneland, Tone, Andreas og Sara deretter, syklende fra der borte med gamle Regnbuen, så Torben, kjørende, og Lars, Sofie og Benjamin, kjørende. Praktiske forhold gjorde det nødvendig med disse forskjellene i reisemåte, og ankomsttid. 

Daniel studerer det bugnende lunsjbordet.

Mor hadde disket opp med god lunsj, fersk loff og kjøttkaker, og alt det andre pålegget man alltid finner på bordet, pluss enda litt ekstra.

Andreas, Tonje, Daniel, Sofie og Sara har det kjekt på taket.

Etter lunsj tvang været oss ut en tur, en lang tur, permanent. Det var kortbuksevær og bar overkroppvær. Aktivitetene som fristet var de vanlige, sjonglering med innkast av baller og andre ting, boggia, og kasting av baller opp på taket, slik at de kom ned igjen. Etter hvert utviklet den siste leken seg til en variant der ballen føyk over til andre siden, og til det absolutte høydepunkt at den satte seg fast i takrennen, slik at man måtte opp og hente den.

Mor og Tone studerer de små på taket.

Tonje var førstemann, resten av ungene dernest, og så Lars til slutt for å gjøre en jobb. Han hadde med bøtte og spann, og rensket taket for graps og nedfall. Ungene gikk like naturlig og lett på taket som de går på en hvilken som helst bergknaus, det er tydelig at foreldrene har gitt dem god høydetrening fra den dag de lærer å bevege seg på egen hånd. Selv Benjamin på andre året tok seg en tur oppover stigen.

Benjamin viser fin lyst til å bli med opp på taket.

Serveringen vi var tilbudt besto av kaffe og kake, sjokolade og is. Det ble gjort et halvhjertet forsøk på å servere det innendørs, men et slikt forsøk var dømt til å mislykkes en vårdag som denne.

Dagen ble avsluttet godt etter barne TV-tid. Trude og Tone kom imidlertid enda en ekstra runde for litt voksenprat på kvelden. Det var også koselig.

Til slutt var det tid for reker og hvitvin for de mer eller mindre voksne. Trude i ny kjole.

 

Morgendagens tur blir den tradisjonelle frokostturen, som i år vil bli utviklet med nye tradisjoner. Alt er godt på Ganddal og ellers.

Grilltur til Hellestø

Da jeg var liten reiste vi hver påske til Hellestø for å grille pølser. En gang stoppet vi med det, og begynte i stedet å gå i skogen for å grille, første gang til Brekko, siden hver påske til en bestemt kulp i nærheten av Foss Eikeland. Denne kulpen i Figgjoelven er grei å nå til, både for de uten barnevogn som vil gå et stykke, de kan reise rundt Bråstein og gå gjennom det vi kaller hundeskogen, de med barnevogn kan spasere noen få meter fra en parkeringsplass på andre siden av elven. Jeg har alltid savnet strandgrillingen, og i dag ble den gjennomført, riktignok en stund etter påske, men ellers med de fleste tradisjoner ivaretatt.

Daniel viser hvor det er vanskeligst å gå ned.

Man blir eldre i kropp og ikke i sinn, det er en kjent sak. Jeg har det alltid for meg at det er jeg som skal spille hovedrollen, og klatre rundt på knauser og hauger, sprelle i sanden og leke alle mulige slags leker, nå er det mine små nevøer og nieser som gjør disse tingene best. Jeg viste meg imidlertid som sønn av min far, og startet friskt ut i kortbukse og t-skjorte, barbeint, og var ikke i nærheten av å endre antrekket til noe varmere enn vårdag som første mai, tvert i mot. Heldigvis har jeg også påvirkningskraft, med Daniel på 7 og Sofie på 5 snart etter i barbeint og underbukse. Sånn går det når foreldrene - Trude og Lars – ikke tar med korrekt strandantrekk kalenderdag mai. 

Det skal tidlig krøkes...

Den gamle parkeringsplassen vi pleide å bruke gjelder ikke lenger. Tidligere kunne vi parkere like oppenfor knausen vi pleier å være, nå må vi parkere på hovedparkeringsplassen, og gå bort. Allerede der er det mye som skjer. Det er en liten slags elv å krysse, rennende vann er riktigere å si, men det er fullt mulig å gjøre det dramatisk, om man bare blir ivrig nok, som man selvsagt blir. Deretter er det en liten knaus man må over eller rundt, selvsagt over, og gjerne dramatisk. Noen var klar til å grille allerede her, noe som selvsagt ville vært gøy, men det er åpenbart bedre ved det større området vi pleier å være. Så vi gikk bort dit.

Her er vi samlet på plassen som nå skal bli vår.

Og Andreas fant på veien et tau, og jeg fant øyeblikkelig en fjær, slik at det ble fullt mulig å fiske i bølgene. Endelig ville det bli agn for fisker som liker fugler, og trives helt  inne på de aller grunneste grunner, for tauet var bare halvannen meter, dessuten blåste det frisk motvind. Så de friske fiskekast endte bestandig på land, gjerne lenger bak tapre Andreas, som ikke et øyeblikk vurderte å forkaste fiskeprosjektet på grunn av denne ubetydelige motstand. Han viste faktisk tegn på ingeniørsinn, da han i det en bølge trakk seg tilbake, løp frem og stakk fjæren i sanden, der den snart etter fikk en ny bølge skylt over seg. Siden viste Andreas tegn på sivilingeniørsinn, og ville ha meg uti med fjæren, siden jeg nå en gang var barbeint, og i kortbukse. Med det ville vi få fjæren lenger ut, og enklere for ham, og farligere for fisken. Etter kort tid ble det også napp, eller forresten tror jeg ikke Andreas har lært det ordet ennå, han brukte det i alle fall ikke, men sa bare ganske enkelt at han nå hadde fisk. Og fisken var fjæren som helt uventet hadde gått veien fra agn til fisk.

Sara holder overblikket.

Første ekspedisjon var med Tonje, Daniel, Sofie og jeg, de fleste korrekt antrukket, og det gjaldt om å komme forbi en liten sjøstrekning og over på en liten sandstrand bortenfor en liten holme. Her benyttet vi også anledingen til på en trygg måte å begynne å lære Daniel og Sofie hvordan det går når steinene er våte og sleipe, de datt begge to, men ikke særlig langt. Ellers forsøkte jeg også  å få med meg Andreas, men han likte ikke vannutfordringen, og i mellomtiden hadde Daniel og Sofie og for så vidt Tonje klatret over hele holmen og ned igjen på andre siden. Det var ekspedisjon 1.

Andreas og Sara  til Tone og Torben var med på den neste ekspedisjonen opp den veldig fine fjellknausen i nordenden av Hellestøstranden. De to utmerker seg allerede som fremragende klatrere, og fyker opp hvor det måtte være, særlig Andreas viser en fin, intuitiv forståelse av hva det gjelder om, ved å alltid å velge veien som er brattest, der det er flere å velge mellom. Sara på 3 og snart et halvt blir rasende når vi forsøker å hjelpe henne, så det har vi helt sluttet på. Dessuten virker det bare forstyrrende, de beveger seg stødig og sikkert som gikk de opp og ned en vanlig trapp. På toppen var en stein det gikk an å gjemme seg under, slik at vi kunne leke gjemmeleken, så lenge vi passet på  å ikke lete under steinen før akkurat det rette øyeblikket. Her også viste Andreas og Sara fabelaktige evner til å klatre opp og ned og rundt steinen, som egentlig ikke skulle være så enkel, for små barn, to ganger høyere enn den, som den var, og med et lite juv de måtte trå over i tillegg.

 

Tone griller pølse eller noe sånt.

 

Så var det utålmodig pølsemiddag. Vi begynte for tidlig, og fikk pølser som var svarte av sot, og nokså lunkne, på bålet der flammene fortsatt stod på den knusktørre veden vi hadde med hjemmefra. Men maten skulle ikke spille hovedrollen denne gangen. Et sikkert tegn på at jeg er blitt voksen, at det nå er jeg som er den som bare skal spise ferdig, og som trenger en kopp kaffe.

Tone og særlig Andreas griller pølse.

Neste post på programmet var litt sjonglering med boggia-kuler. Tonje og jeg skulle sjonglere med tre, og kaste den ene til hverandre nå og da. De gangene vi mislyktes, og det var så ofte at det gir liten mening å snakke om de andre gangene, var Daniel og Andreas snare med å hente ballen til oss, og kaste den tilbake, slik at vi fikk tatt den i mot, og begynt på nytt. Noen ganger var \”tatt den i mot\” å overdrive, særlig når Andreas kastet, han er jo sjarmerende ofte med i en lek som foregår alene i hans eget hode, og her gikk den ut på å kaste ballen av full kraft i en eller annen retning, og etterpå le høyt. 

Andreas i gang med en av de mange lekene bare han vet om.

Så ble vi delt opp i naturlige grupper, de oppsto av seg selv, noen gjorde det ene, noen det andre. Sara klatret opp de høyeste punktene på den lille slags holmen, som ligger delvis på stranden, delvis i sjøen, og ropte ned at hun aldri til å komme ned igjen, og at vi alle og særlig jeg like godt kunne gi opp å komme og hente henne. Jeg ropte tilbake. Daniel, Tone og Torben spilte Boggia, Tone og Torben med jernkuler, Daniel med kuler av plast, uten at jeg vet hva det hadde å si for resultatet, eller hva resultatet ble. Sofie hadde forlengst inntatt rollen som prinsesse i prinsessestolen, godt kledd, og bare ropende ut kommandoer om et og annet å spise eller drikke. Andreas var delvis med i jakten på Sara, eller i flukten fra meg, som vanlig vilt deltakende i sin egen lek. Og Trude ble på et tidspunkt funnet godt kledd i anorakk og turbukse, sittende på en stol, og som en god mor med full kontroll over alle tingene vi hadde spredd ut over plassen vår, lykkelig iakttagende hvordan storfamilien koser seg.

Daniel og Lars spiller boggia.

På dette tidspunktet var storesøster Tonje i ferd med å skifte over til et mer bekvemt badeantrekk, er det sol og vann, så er det sol og vann, og til en ordentlig påsketur hører litt bading, i hvert fall når den kommer så unormalt og umulig sent som i år. Første mai er ingen dato for oss, og Tonje hadde sikkert badet lenger, om det ikke hadde kommet tre hester med ryttere for å ta seg et bad, eller hva det nå var de skulle ta seg. Jeg mener det er enhver nordmanns plikt å aldri se noen bade, uten å bade selv, når den eneste mulige unnskyldningen er at vannet er kaldt, vannet er aldri kaldt når noen bader i det, og selv om det skulle være kaldt, som det riktignok av og til er, så holder aldri det som noen unnskyldning.

 

Tonje gjør kardinalfeilen, og får det til å se kaldt ut.

Hester holder imidlertid som en unnskyldning, i alle fall for en utsettelse, særlig når de driter. Det var bare en liten bukt vi brukte, og tre hester gjør mye av seg (og mye fra seg), men alt skal en gang ta slutt, også hestebadingen, så da var det min tur. Vannet var slett ikke kaldt, jeg kan friste alle Rogalendinger med vanntemperaturer helt opp mot 15 grader, tatt helt på feelingen, uten ethvert hjelpemiddel. Det største problemet var at det var så grunt, og at man på Hellestø skal være litt forsiktig med å gå ut dit det ikke er grunt lenger, da det er sterke strømmer her, og de kan være farlige. Men det lar seg i alle fall gjøre å rulle og flyte litt. Tre runder bading gjorde jeg.

Sånn skal det se ut, fornøyelig og godt.

Dermed var det ikke mye som gjenstod, man pakket seg hjemover, skiftet litt, de som hadde badet, lot være å bade, de som ikke hadde gjort det. Turen var overstått, alt var gjennomført, og alle var glade. Det var godt vi fikk gjort en slik påsketur, selv om den ikke akkurat ble i påsken.

Oversiktsbilde - slik har vi det

 

Gratulerer med dagen, Trude!

I dag 5. april for anledningen palmesøndag blir min søster Trude Margrete – en gang Salen, nå – Nygård 33 år. Dagen skal feires med en skikkelig grillfest hos henne, i hagen og utmarken på Kverneland. Vi kommer hele gjengen, mor og jeg, Tone og Torben og barn, Tonje, og Trude og Lars stiller også med sin gjeng. Det blir veldig kjekt. Været har også vært fint i hele dag. Først var det fint og overskyet, nå er det fint med litt sol og lettskyet, og vind. Det blir spennende å se hvordan det er fint når det blir ettermiddag og vi skal bort dit.

Gratulerer med dagen, Trude! Og god palmesøndag til alle!

Trude som hun liker seg aller best, høyt oppe på en trestokk, alltid på jakt etter nye eventyr.

Nytt fra Ikea på en travel dag

I filmen “Titanic” er det i en av sluttscenene når skipet synker en scene der en liten gruppe musikere blir enige om bare å spille videre mens katastrofen går sin gang. De takker hverandre for godt samarbarid, og sier alle det har vært en glede. Så setter de seg rolig ned, og spiller videre på sine strykere og kanskje noen messingblåsere også var med. En slik scene kunne jeg hørt hjemme i.

Det var en travel dag med full jobb, så til tinghuset for å skrive under en kontrakt om leiligheten i Spania, dessverre kunne ikke alt bli ordnet, fordi fylkesmannen var stengt og hans stempel trengtes også. Vi reiste i stedet ut til Ikea, for å kjøpe noen skuffer og små møbler, før vi skulle treffe Pia vårt søksenbarn til kvelden, Tonje, mor og jeg, altså. Men på Ikea dukket spørsmålet opp om jeg skulle kjøpe ny og mindre pult, og mot slike spørsmål gir jeg tapt. De går ikke for meg, som ellers kan være så ubekymret og handlekraftig, som kan bestille reiser hvor det måtte være og gi meg i kast med enorme prosjekter, å kjøpe et møbel og innrette en leilighet går bare ikke.

Og dette var mot slutten etter en lang dag. Mor hadde holdt seg hjemme hos meg orkestrert av vaskemaskiner og tørketromler, og blitt smått stresset av at min fulle dag på jobben varte lenger enn ventet, slik at det ble hastverk med å komme seg til sorenskriveren. Tonje hadde truffet venner og kjente på kafe, noe som for så vidt ikke er særlig slitsomt, men hun var småsyk og sulten, og trøtt som oss andre. Det gikk bare ikke.

Hun var kanskje småsyk, men lykkelig når hun skal sove (første dagen)

Vi stod der ute på IKEA og måtte ta en avgjørelse, og det var jeg som måtte ta den. Det er soleklart at jeg har en pult som er altfor stor, latterlig for stor, den er kjøpt inn etter en plan som ble så løsrevet fra virkeligheten som mine planer alltid pleier å være. Den skulle stå i et hjørne der det ikke i det hele tatt er plass. Den dominerer stuen, og dessuten mer påfallende er den blitt, etter at jeg insisterte på å kjøpe to lenestoler den gangen jeg betalte for frakt fra Skeidar, og  mente det var smart å slenge på litt ekstra, siden det var samme pris. Få har sittet i denne stolen. Jeg har knapt gjort det selv, og aldri for annet enn bare for å prøve den.

Så det var klart det var fornuftig å kjøpe en mindre pult. Og vi fant frem til en pult som var betydelig mindre, og kostet som en CD-plate, jeg kunne kjøpt den og satt den i boden, om så var. Men så var det også det, at om jeg kjøpte ny pult, måtte den gamle bort, og tingene som er i den og på den må til et annet sted. Dermed må jeg også kjøpe hyller, og det blir nye valg, flere valg, det går bare ikke.

Det endte med at jeg bestemte meg for en løsning like håpløs som vanlig. En liten pult, og tre hyller til å stå i hjørnet. Aldri vil jeg lære meg at i dette hjørnet er ikke plass til noen ting.

Lykken var i dette tilfellet bedre enn forstanden, og forstanden fikk lite grann hjelp av lykken, og alt sammen fikk litt hjelp av Tonje. Hun påpekte som sant var at disse lange hyllene kanskje ville bli et problem å frakte hjem i mors lille bil, og kjøpte jeg dem, ville jeg stå der med dem. Jeg droppet det. Jeg kan jo flytte fra leiligheten en gang, og heller kjøpe nytt og innrede den. Dessuten er pulten min fin og funksjonell, bare altfor stor. Det var ikke sikkert den nye løsningen var verdt alt bryderiet det førte med seg.

Ja. Vi kom oss til slutt hjemover. Vi fikk knapt tid til å snu oss i huset, før vi måtte ut og treffe Pia, det ble liksom så det var så vidt vi rakk det. Det var synd, for det var jo kjekt å treffe henne, og vi skulle gjerne ha truffet henne lenger, og vært våknere når vi gjorde det, men slik gikk nå en gang dagen vår. Fra Pia og Dampen gikk det direkte til middag, der Tonje tok kommandoen og førte oss forbi Peppes, og til Mexicana. Der hadde vi et utmerket – men litt kaldt måltid, siden vi ble plassert ved et vindu det mildt (eller iskaldt) sagt trakk fra. Plassen var så kald at den burde ikke vært tatt i bruk dager med kuldegrader, mor satt i kåpe. Men maten smakte altså godt, og mor spanderte.

Pia, Tonje og jeg

Så var det endelig hjem for å slappe av. Klokken var over ti, det hadde gått i ett fra morgenen av, ingen hadde hvilt, dusjet eller skiftet klær. Men mor og Tonje har dette genet som jeg snakket om i går, og som jeg ikke forstår noe av. De gikk i gang med å snekre opp de nye møblene jeg hadde kjøpt, de fant flere ting å rydde i leiligheten som ikke har vært så ryddig siden jeg begynte å flytte ting inn i den, de brukte sine siste krefter på å få alt i orden før de forlot den. Jeg gikk i dusjen. Jeg skiftet klær. Jeg satte meg i den stolen som knapt har vært brukt siden den gang jeg kjøpte den, og som nå har fått en plass hvorfra det rett og slett er mulig å sette seg i den. Der satt jeg.

Og rundt meg kunne hva som helst skje. Om noen trenger en rolle der man skal sitte i en stol mens verden raser sammen, eller bygges opp, så vil jeg passe til denne rollen. Det er selvfølgelig helt for galt at de skal snekre opp møbler i mitt hjem, og i hvert fall ikke på en fredagskveld etter en lang dags arbeid, men de var helt umulige å stagge. Og de hadde så avgjort et poeng i det at om de ikke gjorde det før de dro, kunne det fort gå lang tid før det ble ordnet.

For jeg er nå en gang innredet slik at det skal så altfor lite til før jeg synes det er i orden rundt meg, og jeg kan slappe av. I går var dette stadiet for lengst nådd da min mor og søster gikk i gang. Jeg skjønner ikke hvor de tar det fra, og hvorfor det alltid har sånn hast. Men jeg ser tydelig at det hjelper veldig at de er her. Og jeg er veldig takknemlig at det finnes dem som ser ting må gjøres, og får det gjort. Det er ikke alltid det å kunne slappe av i en hver situasjon er den beste egenskapen, selv om jeg er glad jeg har den. I mitt liv trengs den.

Det gjør også mor og Tonje, takk skal de ha.

Det kvinnelige gen

Jeg nevnte at når mor og Tonje var på besøk, så ville det skje noe med leiligheten min. Det kan på ingen måte kalles noen overdrivelse.

I går kom de, mor hadde med god biff stroganov laget hemme på Ganddal, jeg åpnet en flaske vin for dem, og vi fikk spist litt før det var ut på stand up der jeg skulle opptre. Det gikk bra publikum lo, og ingen lo mer enn mor, selv om det også var svært mange andre som lo. Etterpå gikk vi tradisjonen tro på biskopen, der mor og Tonje ble introdusert for noen av de andre trivelige komikerne i Stand up Bergen, og for Steve Fletcher fra Boston. Vi ble til og med introdusert for noen publikummere, og det er jo slett ikke verst, det var veldig kjekt.

Den vinflasken vi hadde åpnet var ikke drukket opp, og det gjorde jeg noe med da vi kom hjem. Det ble i det hele tatt noe sent, men det forhindret ikke at det ble tidlig opp, og da var det at det kvinnelige gen begynte å virke. Jeg skrudde på radioen da jeg våknet tidlig på morgenen, for å høre nyhetene på P2, mor gikk inn og skrudde på tørketrommelen. Siden har det stått på tørketrommel, vaksemaskin eller oppvaskmaskin hjemme hos meg. Det er helt utrolig så de finner ting å vaske.

Klokken sånn henimot lunsjtid gikk jeg på jobb, mens mor og Tonje så på hverandre og ikke bare med blikk, men også med ord, spurte hverandre om de var klare og om det klødde i fingrene etter å komme i gang, og ikke bare med nikk, men også med ord, sa de at det gjorde det. Så gikk jeg, og da jeg kom hjem så det annerledes ut. Det er ingen overdrivelse, det er mildt sagt.

Jeg hadde forventet å komme hjem til tomt hus, mor og Tonje skulle ut og treffe Pia, et søsken- og tantebarn, men de satt i sofaen som jeg hadde forlatt dem, og spiste. Det var lunsj. Leligheten så helt annerledes ut. I hyllene var bøkene på plass, og ikke i hauger. På overalt var det ikke støv, men rent. Fra badet hørtes den umiskjennelige lyden av tørketrommel.

Jeg var sliten etter jobb, og satte meg ned for å spise lunsj og drikke te og slappe av og le litt av det gode arbeidet som var gjort. Mor og Tonje satt bare og vippet opp og ned, det var ikke helt ferdig, fortsatt var noen bøker som ikke var på plass, fortsatt var noen ting som kunne gjøre seg bedre et annet sted, fortsatt var noen knagger og noen greier som kunne henges opp, fortsatt var planer om handletur til Ikea og nyinnkjøpt og ikke minst – heller fremfor alt – kasting - å tenke på. Å være omringet av alt dette arbeidet og ryddingen tok helt knekken på meg, jeg sovnet langsomt inn, først i stolen, så i sofaen. Det kom opp noen knagger, tørketrommelen gikk på igjen, de skulle liksom gå til hotellet de skal ligge på de to siste nettene, men det var liksom også hele tiden et eller annet å gjøre, selv om det var penere her enn det noensinne har vært siden jeg flyttet inn.

Jeg kan garantere for hele den blogglesende verden at det er ikke bare skitne ting som har blitt vasket i dag. Også rene sokker og skjorter har gått gjennom maskinen, sånn i alle tilfellers skyld. Kopper, kar og kniver er vasket opp, fordi det fortsaatt var noen minutter til oppvaskmaskinen kunne bli satt på. Jeg fatter det ikke, fatter det bare ikke. Jeg eier ikke dette genet, jeg eier det stikk motsatte.

Men jeg er dem evig takknemmelig. Selv en med et gen som mitt ser at det er mye finere her nå.

Tre turer til Ølberg

I dag reiste vi ut til Ølberg. Det er en strand som skiller seg litt ut fra de andre jærstrendene. Selve stranden er liten, og det er mye tare der og graps der, så det er ikke sandstranden vi reiser for. Men Ølberg har en liten campingplass, en liten butikk, en liten kai med noen båter i en liten bukt, og den har knauser og holmer og skjær og små øyer, og til og med noen bunkerser å leke seg i, og det er fullt av skjell og kreps og sjøplanter, fugler og til og med dyr, om man er heldig. Vi reiser dit ofte, og har mange minner derfra.

Det var her far ødela foten sin en gang. Han skulle hoppe fra et svaberg over til en stein, eller noe, det var glatt og nede ved sjøen, han greide det ikke, og ramlet ned og ødela foten for årevis. Han var til og med sikker på at den aldri ville bli bra igjen, men der tok legen feil, for bra ble den (omtrent). Det var her jeg spilte inn film, Johnny Thunder, Warrior, særemne i norsken på Sandnes videregående skole. Her gikk jeg over ville fjell for å treffe kineseren Chang Li Mana, og trene meg opp til å bli Warrior. Her gikk mor, far, Tonje og jeg en gang på 1990-tallet, da vi alle var små og unge, og kavet oss over til den store øya, drakk brus og drev med småfiske og koste oss og tok film. Her var mor og far og jeg på juletur i nydelig sollys julen 2005. Og her reiste Tonje, mor og jeg i dag, andre juledag, julen 2008.

Hoppet Tonje gjør over tilsvarer noenlunde det Johnny Thunder gjør i filmen, i presentasjonen av rollene, det er samme sted. Så gikk vi ned til sjøkanten, og det gjaldt som vanlig å komme seg ut på en holme.

Til slutt måtte mor gi tapt, og gå på den siviliserte siden av moloen, mens Tonje og jeg gikk på utsiden. Det var glatte og sleipe steiner, men ingen kunst å gå på dem. Og som alltid friskt og vakkert.

Til slutt vanket litt kaffe og sjokolade.

 

På turen i 2005 hadde far jakken og luen som jeg har nå. Det er blitt en klassisk tur, siden lyset var så fint, at bildene vi tok er skrevet ut og hengt opp rundt omkring i Norge og i leiligheten i Spania. På selve turen skjedde ikke så mye. Det var bare å gå, samme korte løypen som alltid. Den går opp til bunkersen, ned til sjøen, og rundt moloen på innsiden eller utsiden, og tilbake. Man må gå sakte og se seg om for å gjøre turen lang.

 

Far sier et eller annet, rett etter at jeg har tatt bilde av ham og mor. Det er på Ølberg i 2005.

 

Turen vi gikk på 1990-tallet er av en annen type. På bildene står det at de er fra 1998, men det kan godt være tidligere, bare at de er redigert det året. Det var i hvert fall ikke om julen, det var omtrent badetemperatur, men ikke så varmt at vi kunne bade, da hadde vi utvilsomt gjort det. Tonje og jeg var med, og vi var alle i usedvanlig godt humør, som vanlig. Vi hadde med oss filmkamera, og jeg tror vi her hadde fått oss nytt, og med det kunne vi for første gang trykke på pause, og overføre til datamaskinen på en eller annen måte. Disse stillbildene er de eneste som har verdi for oss, de andre ser vi ikke på. Og vi ser heller ikke på selve filmen, det er disse bildene som er minnene fra turen. 

 

Her har jeg plassert en levende sjøstjerne på foten min

Far og Tonje skal fiske

Tonje går på livets vei...

Det var tre turer til Ølberg med omtrent ti års forskjell. Du verden så forskjellig stemningen også var mellom dem.