Frokosttur i Bymarka 2008

Det er fristende å skrive Bymarkå, for det er jo det vi sier, og skal vi først skrive bokmål, er det i hvert fall for meg mer naturlig å skrive Bymarken. Og da er vi på østlandet med en gang, neida, det var i Bymarkå vi var, Bymarkå på Sandnes, turområdet langs etter Gandsfjorden, kanskje det fineste Sandnes har å by på, og en sikker påsketradisjon for kjernefamilien Salen. Det er mor, det er far, det er jeg, og det er av og til min søster Tonje, vi tar ut om morgenen og kommer hjem om kvelden, og skal spise alle de viktigste måltider ute. Dette er storturen.

 

I år kom storturen sent i påsken, men tidlig på året. Svært tidlig, så tidlig at den neppe i vår levetid vil komme tidligere, og så tidlig at det ikke var mye liv i maurtuene, ikke mye fuglesang. Det er liksom noe som hører med dette, å sjekke aktiviteten i maurtuene, og å høre fuglesangen, og hvert år prøve å anslå hvilke fugler vi hører. Vi er ikke noe til eksperter, og klarer stort sett kjøttmeis og bokfink, og strever veldig med alle andre, men vi kjenner igjen flere når vi bare får sett dem, og er også ivrige på å fotografere og å sjekke fuglebok, det hører med, det hører med. Men i år var det dødt, ikke en bokfink, ikke en kjøttmeis, for fugler og maur var det fortsatt vinter.

Og sånn turen skulle gå, er det vanskelig å være uenig med dem. Det tok liksom litt tid å komme ordentlig i gang. Turen sier seg jo selv, vi parkerer oppe ved Dale, det som før var et sykehus, nå er et asylmottak, og derfra er det et par hundre meter i skogen til første lille bergknaus. På den spiser vi frokost hver gang, og på veien dit pleier bestandig fuglene å ønske oss velkommen og maurene viser oss hvordan de arbeider, naturen yrer av liv, og vi er på vei inn i den. Nå var det liksom bare å gå. Det tok sine tjue miutter, kortere enn noensinne.

Til frokost var det steinbakt brød, godt pålegg, egg og kaffe, det skulle virkelig være kaffe, og etter at vi glemte kopper på en tur til Melshei fredag, en tur jeg ikke har skrevet om her på bloggen, men som vi like fullt gjennomførte, en liten mellomtur, på den glemte vi kopper, enda vi hadde satt kopper frem på bordet for å ta dem med. Denne gangen hadde vi både satt kaffen frem på bordet, og skrevet opp på lapp at vi måtte ta den med, men vi glemte likevel å ta den med, og dermed ble det frokost og kaffe - uten kaffe. Det ble allikevel en førsteklasses frokost, egg som var det kokt profesjonelt, og steinbakt brød så godt at selv hjemme ville vi kommet ut av tellingen hvor mange skiver vi spiste, ute i det fri er appetitten også fri, vi spiste hele brødet mor og far og Tonje og jeg, brunost, gulost og syltetøy, smør, kaviar, enkelt og greit og 10-12 skiver, og vi hadde kakao, frokosten tok en time, og klokken 1230 var turen ennå ikke begynt.

Jeg har ikke nevnt det, men det var en viktig del av denne turen at Tonje var småsyk. Allerede solskinnsdagen i går, på grillturen, satt hun innpakket i jakker og klær og alt mulig, så det var helt klart at noe var galt, og hun gikk slapt og sakte og var ikke den farten og livet hun pleier å være. Så det ble ikke til at hun og jeg gikk i forveien, oppover fjellsiden i stedet for på stien, rundt omkring og hytt og vær, i stedet for rett frem, vi gikk på stien hele gjengen, jeg foran, de andre etter. Og når forspranget ble for stort, satt jeg meg ned og ventet. Det var mor og far som ble underholdt av Tonje denne gangen.

 

Vi har en fast rast, det er ved viken, cirka loddrett ned fra lifjellsenderen, en knøttliten vik, forresten, men det er antydning til en liten steinstrand der, det er noen svaberg, det er et bittelite nes, og det er en sitteplass med godt le for vinden, der er det lunt og varmt. Der setter vi oss, og tar en kopp kakao eller en toddy rett-i-koppen, og finner på et eller annet med sjøen, om det er å balansere på en planke over steinene, om det er å vasse litt, eller (sjelden) svømme litt, eller hva vi måtte komme på, i år ble det litt forsiktig vassing og hopping fra stein til stein.

De siste par årene har det alltid vært antydninger om at vi kanskje bare skulle gå frem og tilbake langs Gandsfjorden, i stedet for å gå opp, over Lifjellet, etter at vi har kommet bort til den egentlige Bymarken. Det er jo ved fjorden det er vakrest, og det er nokså slitsomt å gå opp det 250 meter høye fjellet, og på andre siden slutter det med skogsvei og ikke så særlig spennende. For meg er jo ikke dette noe spørsmål i det hele tatt, vi skal selvsagt rundt hele veien, og 250 meter opp er jo bare midt i blinken, og frem og tilbake samme vei er ikke noe jeg tar opp til vurdering, sånt gjør man bare ikke. Men jeg er ikke alene om å gjøre denne avstemningen, og denne gangen var jo Tonje med, og hun var vitterlig småsyk, og når det i tillegg begynte å snø lite grann, var det en del som talte for enkleste løsning. Desto kjekkere var det at vi valgte full pakke enda en gang.

 

Og med det endret turen fullstendig karakter. Der den tidligere hadde vært en bedagelig rusletur, i kaldt vær, pluss én grad, men med solgløtt og helt greit, ble det nå skikkelig gåing i skikkelig ruskevær. For det økte på oppover, det snødde og det blåste, og vi måtte stadig ta pauser fordi Tonje var syk og ble sliten. Det tok tid å komme seg opp, og vanligvis blir man belønnet for slitet med en praktfull utsikt over Sandnes og Stavanger, og sjøen og øyene bortenfor, nå var det bare skyer og hvitt og snø.

Men når vi først har kommet opp hit, er det ikke snakk om, da er det middag ved Dalevatnet, og fra Lifjell til Dalevatnet er det et stykke å gå. Det er et herlig terreng å gå i, med stein og lyng og stier overalt, men i dag var det is og glatt, og ikke bare gratis å komme seg frem. Særlig da vi kom ned i den lille dalen, der løypene deler seg for dem som vil ta kort løype uten å gå over hele Lifjell, der nede, og så opp igjen over haugen, før vi kan gå ned den bratte bakken til Dalevatnet, der snødde det tett og var helt hvitt på bakken. Og Tonje måtte hele tiden ta pauser når det gikk oppover.

 

Det var altså en aldri så liten kamp om å komme seg frem, der humøret før kom gratis, måtte vi nå kjempe litt for humøret. Det var ikke noen stor kamp, og heller ikke noen stor tur, men det var litt mer enn bare ingenting. Det var snø og det var minusgrader, og det var Tonje som var litt syk. Men så fort oppoverbakkene var unnagjort, holdt hun noenlunde tempo, da var det mor og far som ble hengende bak, Tonje og jeg kom lenge før dem til Dalevatnet. Og vi gikk straks i gang med å gjøre klar til middagen. Vi tok på oss ekstra genser, vi spiste litt kanelruller, vi holdt oss aktive og ble ikke kalde. Eller ble ikke apatiske, er riktigere å si, for kalde ble vi.

Så kom mor og far, og det ble pastarett på primus, førsteklasses mat, i snøvær, minusgrader og vind. Var maten for varm, var det bare å holde den litt opp i været. Alt er jo gratis i solskinn, men det er kjekt når naturen byr på litt motstand også, når vi kan kjempe litt i all vennskapelighet. Pastaretten ble selvsagt spist til siste rest, alle var glade, og alle var kalde.

Deretter gjensto bare den siste sjarmøretappen, det siste strekket gjennom skogen, det som nesten ikke teller med, der det bare er å komme seg hjem. Tonje og jeg var langt foran, mor og far bak. Til bilen kom vi sånn cirka litt over sju, eller hva det var, en hel dag ute i det fri, nok en dag godt benyttet. Det er klart, når det snør og er minusgrader er det gjerne fristende å bli inne, men man er gjerne inne hundre dager i året og vel så det, disse dagene flyter bare sammen, det er dagene ute vi husker, dager det skjer noe.  Det gjør det vel verd å kave litt.

Vi klarte fullt hus denne påsken her. Tur torsdag, fredag, lørdag og søndag. Det er akkurat som det skal være. I morgen reiser jeg til Bergen igjen, og kommer ikke tilbake til kjære Rogaland igjen før en trippel i slutten av mai med barnedåp, Dylankonsert  og humorfestival når det er blitt juni.

Pølsegrilltur 2008

Vi har et herlig språk. Det er bare å sette ordene sammen. Pølse, grill og tur, og vi kunne satt det sammen med påske også, for det var pølsegrillturen i påsken, men påskepølsegrilltur kan gi inntrykk av at vi grillet påskepølser, og pølsegrillpåsketur blir kanskje litt tungt, og uansett er det ikke ordet, men begivenheten som er viktig i denne posten her. Så vær så god, her er pølsegrillturen påsken i 2008.

Disse grillturene går så langt tilbake som jeg kan huske, og er uløselig knyttet til min barndom. Vi reiste til stranden, og stranden var Hellestø, og vi hadde med oss ved og vi kuttet bjørkekvister på veien. Vi brant bål, og vi grillet pølser, tjukke pølser tredd inn på pinnen, og alltid skulle vi miste en og annen pølse i sanden, slik at det knaste litt, alltid skulle skinnet bli litt brent, slik at det knaste litt, alltid var det mors frokostbrød og solo, det var år etter år, og like utenkelig at ikke skulle bli, som at selve påsken ikke skulle bli.

Og plutselig en påske skulle vi i stedet reise til skogen og grille pølser. Dermed ble en rekke av strandtradisjonene umulige, fotballkampen mellom meg og min far, lengdehopp i sanden, klatring i knausene, muligheten for årets første sjøbad, det ene og det andre, vi skulle grille pølser i skogen. Første gang ble på Brekko, siden har det blitt på Bråstein. Og på Bråstein ble det denne gangen også.

Disse turene har endret litt karakter etter at Trude og Tone begynte å få egne barn. Tidligere var det jo alltid vi som spilte hovedrollen, nå er det neste generasjon som spiller hovedrollene, og sånn må det også være. Gamle tradisjoner erstattes med nye, og noen tradisjoner må vente litt til barna blir gamle nok til å ta del i dem. Men fra parkeringsplassen bak med Bråsteinsnuten eller hvordan det best kan forklares, til høyre fra E39 kort etter Høyland kirke, alle som har vært der vet godt hvor det er, fra denne parkeringsplassen er et lite å stykke å gå, før vi kommer til Figgjoelven, en liten kulp der, hvor grillingen skal foregå. På dette strekket regjerer Tonje og jeg, barnefamiliene må ta en kortere vei fra den andre siden av elven, Tonje og jeg kan gjøre som vi alltid har gjort, vi kan følge våre tradisjoner med ikke å se en tømmerstokk uten å balansere på den, ikke et klatretre uten å klatre opp (vi vet nøyaktig hvilket tre vi må opp i på dette strekket, det ligger like ved det lille vannet, ved foten av Bråsteinsnuten, sørvestsiden, furutre) ikke en idé uten å gjennomføre den, der er det liv og røre som det skal være i skogen.

Da vi kom frem i dag, var Trude og Lars med familie allerede kommet frem, og bålet var påtent, og snart etter kom Tone og Torben med familie + hund, og vi var første gang samlet hele gjengen inkludert nyfødte Benjamin og schäferen Whinny. Det var store greier. Og noen hadde lagt en tømmerstokk fra tre til tre, så Tonje måtte klatre på den, det var ingen vei utenom. Den knakk imidlertid ganske snart, så fullt ut fikk vi ikke utnyttet den. Samtidig måtte pølsene grilles, og barna hadde tusen millioner ideer som måtte gjennomføres, det var blant annet is på vannet, og så var det to båter på land, og noen kvister, og mer trengte ikke de. Og ikke jeg heller forresten, jeg skal ikke underslå min egen rolle i dette, det er noe eget med den iveren et barn kan legge for dagen, når det gjelder å knekke is med en pinne, denne leken tok ganske enkelt ikke slutt, og så kastet vi bare pinnene utpå. Noen pinner knakk isen, og det var jo skikkelig gøy, mens andre ganger fløt pinnene bare over isen, og kanskje bort til vannet der isen ikke lenger var, og det var jo også skikkelig gøy. Og så var det jo så varmt, og så tenkte jeg det, at det ville bli skikkelig gøy å gå ut å hente pinnene igjen, og av med sokker og sko, og ut i vannet med begge bein. Det er jo ikke kulden og isen som er verst her, det er den mudrede bunnen, selv om kulden og forresten isen også er ille.

Men vi må ikke glemmer grillingen. Akkurat i denne stemningen er det pølsegrillturene skal foregå i, plutselig husker vi at vi ikke må glemme grillingen, og må løpe bort, det er den ene pølsen etter den andre, selvsagt detter pølsene av nå også, selv om de ikke har noe strandsand å ramle i, så nå merker vi jo ikke lenger forskjell om pølsene har ramlet av eller ikke. Denne gangen hadde min søster Trude noe nytt, pinnebrød, het det visst, og det skulle vi bare tvinne rundt pølsene etter de var grillet, og så skulle vi grille dem en gang til, det vil si, steike brødet, eller deigen, som det var. Og det var skikkelig godt. Skikkelig godt.

Tradisjonen for pølsegrillingen er ganske enkelt den, at når du har steikt en, så skal du steike en til, og sånn skal du fortsette. Det er viktig med god appetitt, og på disse grillturene blir det alltid litt aktivitetet mellom pølsene, så maten kan bli fordøyd. Min aktivitet ble tatt hånd om av Daniel, den eldste til Trude, og Andreas, den eldste til Tone, de fant ut at det var morsomt å helle isvann og muddervann fra Figgjoelven på mine bare ben, og som det så lærerikt er med barn, det som er morsomt en gang, er morsomt hver eneste gang uten unntak og uten opphold og uten ende. Og Figgjoelven blir jo ikke tømt av små brusflasker og barnehender, og Daniel lurte sin onkel så grundig ved å si at dette var varm brus, og Andreas sin onkel så grundig ved å si at han bare skulle vaske bort det andre skitne vannet, og det tok altså ikke slutt dette.

En annen morsom lek som ikke tok slutt, var å sitte på de to båtene som var varme på solsiden, og kalde på skyggesiden, og så klarte alle fire barna, Daniel, Andreas, Sofie og til og med Sara lite grann, å lure sin onkel ved å si at på skyggesiden var det bare å ta hånden. Men så var det jo iskaldt! Og det var morsomt hver gang, og så ble det enda morsommere da Daniel fant ut at han kunne holde hånden min fast der, før morsomhetene nådde sitt toppunkt, da Andreas fant frem til finten å si: “Hvis du tar hånden der, så skal ikke jeg holde den fast.” Og så lurte han meg bare, uten unntak og uten opphold.

Men det var jo mye mer å finne på også, det var for eksempel kongler der, og de kunne vi kaste mot et tre og se hvem som traff, og lage cup. Plutselig hadde noen funnet en gammel ball, og da kunne vi jo sparke fotball og la hunden være med. Her og der var det en unge som datt og slo seg lite grann, flere hadde seg vel også et uhell i vannet og opp igjen, rett som det var brøt verden sammen, fordi ikke alt gikk som ønsket, det var noe gråt og trøst også, men stort sett har vi jo ikke tid til sånt. Det er en verden å utforske, og den trenger ikke å være større enn en kulp i Figgjoelven like ved Bråstein.

Vi var der fra elleve til halv fem. Vi fikk akkurat den solen vi hadde planlagt, tenk at vi satt og spiste grillpølser i t-skjorte noen av oss, to dager etter at vi hadde sittet nedsnødd i Brekko bare et par mil unna, og knapt noe særlig høyere opp, sånn er vestlandsværet, og sånn liker vi det. I morgen er det frokostturen, en tradisjonsrik tur som er ny, men som så til de grader er kommet for å bli. Der er det alltid sol, der er det alltid egg, og der er det alltid en eller annen overraskelse fra mor til middag. Den turen, og den posten er i morgen. 

På tur til Brekko

Det er store værforandringer denne påsken. I går kunne jeg sitte i kortbuksen på terassen og skrive, i dag var det snøføyk og minusgrader da vi gikk på tur til Brekko. Alt er gode familietradisjoner i påsken, her er hva som har hendt så langt.

Finværet var denne påsken fra mandag til onsdag, da var det sol og varmt og skyfritt hver dag. Men det var arbeidsdag for dem som ikke er lærere, så det ble ikke noen turer på oss. Utfluktene skjedde til søstrene mine, til Tone, som har fått seg leilighet og hund, og som inviterte til middagsbesøk tirsdag. Onsdag, altså i går, var det bursdagsselskap hos Trude og Lars, det var Sofie som fylte 4 år, og vi møtte opp alle mann for å feire. Mandag, når vi nå først tar dagene for oss, kom Tone på besøk med sine små barn, og det var varmt nok til at vi kunne leke barbeint på terrassen. Leken var helt grei, som også denne bloggen er, Andreas på fire år holdt i den ene enden av et hoppetau, jeg holdt i den andre, og så løp vi. Av og til dro vi, eller den ene dro den andre, av og til slapp den ene, og så skulle den andre fange tauet, og av og til kom også Sara på 2 inn og kastet en ball. Det skal ikke mer til, 2, 3 eller 4 timer gikk, hvem vet.

Så var det altså i dag, da påsken for alvor var begynt, med skjærtorsdag, turdag, og Rogalandsværet satte inn støtet med snøvær og vind, og selv på Ganddal snø på bakken. Vi i familien har noen tradisjonsrike påsketurer, og de har et visst hierarki. Viktigst er pølsegrillingen, der hele storfamlien er med, dernest kommer frokostturen, der det skal være helst tre måltid, og i alle fall egg til frokost (da vi det ene året fant oss selv koke middag på primus like ved siden av bilen, fant vi ut at det kanskje var like greit å droppe lunsjen, det ble rett og slett ikke tid når frokosten skal være lang nok). Vi er på ingen måte værsyke, men pølsegrilling er vanskelig i regnvær, og kokt egg utendørs smaker best i solskinn, så disse turene har prioriteten. Altså ble det ekstraturen i dag (et eventuelt forslag om å droppe turen bare for å være hjemme, ville blitt oppfattet som en spøk).

Også ekstraturene har et visst hierarki, i alle fall er det noen holdepunkt, noen alternativ som er fremtredende enn andre, noe som går igjen, for eksempel tur til stranden hvis været er skikkelig møkk, og lengre turer og høyere opp i fjellet, hvis været er bra. Av skog og hei og natur liker vi godt Melshei, Kringleli, Foss Eikeland (som jeg uttaler det, det heter kanskje Fosseikeland) i den rekkefølgen, med flere fine alternativ, og på stranden er Sele med hengebroen suveren nummer 1, med Ølberg og bunkersene og Orre med fritidshuset og de fineste sanddynene som nærmeste alternativ. I dag var skog og natur det eneste som ble diskutert, vi var innstilt på å gå litt, og kjente, kjære Melshei ble satt opp mot nyere, friskere Brekko. Melshei er nærmere, lavere og helt sikkert varmere, Brekko er et stykke å kjøre (3 mil fra Ganddal) og høyere og helt sikkert kaldere (men derimot varmere enn Kringleli, som også er i høyden, men med åpnere landskap, og mer utsatt for vind, som det vitterlig var denne dagen, det var bare å se ut). Det tegnet seg til at far hellet mot Melshei, fordi der vet vi hva vi går til og får en garantert suksess, mens jeg ønsket Brekko, fordi der vet vi ikke hva vi går til, og får en garantert suksess der også. Generøst av foreldregenerasjonen ble det barna som bestemte denne gangen, og så reiste vi altså til Brekko.

For de som er noenlunde kjent, men ikke så kjent at de vet nøyaktig hvor Brekko er, så ligger det innover til venstre når du har kjørt sørover forbi Ålgård, det er innover mot Madland, og en fin kjøretur på smale, svingete, lavt trafikkerte, typiske norske veier. Og til slutt kommer vi til en parkeringsplass med en bil, da vet vi at vi er der. Og det var snø på bakken, og det var snø i luften, og det snødde kontinuerlig fra vi gikk ut av bilen, til vi satte oss inn i den igjen noen timer senere. Det var våt, fuktig snø, i grader rundt null, og det var sånn det skal være på vestlandet med kortbukse den ene dagen, og stilongs og regnbukse den neste. Da føler vi vestlendinger oss hjemme.

Og samme hvordan man er kledd, om da ikke er kledd helt håpløst, blir man snart varm i skogen av alle aktivitetene som finnes der. Det dukker snart opp en elv å hoppe fra stein til stein i, det er broer å gå over og under, en lyktestolpe står klar til snøballkasting, plutselig ligger et tre ved veien klar til å bære, og i det hele tatt, gjøremålene bare ligger der og byr seg frem. De første elvene og bekkene var puslebekker, som rett nok var vakre her i det forsiktige vinterværet, og vi måtte jo ta noen bilder og kave oss frem for å få de riktige motiv, og de riktige vinkler, det er bare gøy og til og med kanskje kjekkere enn å se på bildene etterpå.

Lysstolpen stod bare rett ved siden av veien. Temperaturen var rundt null, snøen var kram, og det var bare å kaste. Vi var fire stykker, mor, far, min søster Tonje og jeg. Det var tre snøballer hver, og bare å kaste, den som traff minst, var ute, og så nye runder til bare en stod igjen. Premien var ikke særlig gjev, en sjokolade til kaffen, som jo alle uansett skulle få, og den ære og heder som er å oppdrive for å være best å kaste snøball av oss akkurat denne dagen. Jeg skal ikke underslå at det ble for mye for meg. Selv om vi flyttet siktepunktet bare noen få meter fra stolpen, bommet jeg på alle mine kast og var øyeblikkelig ute av kampen. Mor åpnet fryktelig sterkt med fire frem treff på rad, før hun begynte å bomme og ikke sluttet med det, og var ute. Tonje og far stod igjen, og de måtte ha fotofinish med ett hver, inntil far til slutt traff, og Tonje bommet slik at far vant.

Å bære trær er noe vi har drevet med på denne siden av 2000-tallet, og det går ikke ut på stort mer enn å plukke opp et tre som ligger ved veien, og bære det av gårde. Slik er det når man har overskudd av krefter. Det er om å gjøre at det skal være stort å ha mange greiner, og mest mulig ligne et tre, både bjørk og gran går greit, og så mange andre typer trær er ikke å finne. Denne gangen ble det bjørketre til meg, og grantre til Tonje, og et solid kast av treet i elven når bæringen var overstått.

Og sånn er det når det går noen rør under en liten bro, når den lille elven går gjennom noen rør, og det ene røret er uten vann, Tonje kryper gjennom, det er sunne instinkt. Som når vi ser en stein ved siden av veien, vi klatrer opp. Jo større, dess bedre, og steinen vi fant i dag var riktig stor og fin, og hadde dessuten snø på, og vi måtte kave oss opp på alle mulige måter, og krype langs ryggen på den, og på toppen var det gode sitteplasser og enda bedre ståplass, og til slutt kunne vi rutsje ned igjen, det var steinen sin, vi klatret selvsagt opp på den.

Til slutt kronet vi turen ved å gå over en elv for å spise. Det er alltid gjevt å gå over elver, spesielt når de er litt store slik at man må hoppe litt fra stein til stein, eller til og med vade som det av og til er nødvendig på lengre turer (og hvis det ikke er nødvendig, kan man enkelt gjøre det nødvendig). Her var det ikke nødvendig, det var ikke engang nødvendig å gå over elven, men vi gjorde det enkelt nødvendig, og tilløp til forslag om å gå inn i varmestuen noen hundre meter lenger borte tok vi som den spøk det var, å gå over en skikkelig elv hører med på en skikkelig vellykket tur. Så vi tok av fra stien, og gikk over, det var snø og vind og kaldt, og kanskje glatt på steinene, det økte bare gleden, og på andre siden hadde vi i sikte en leirplass på lesiden av et lite fjell, og der hadde vi vært før, og dit kom vi igjen, og slik fikk vi lenket sammen denne påsketuren her, og den aller første hvor vi grillet pølser, og det ikke var på stranden. Vi hadde med hjembakte skiver med brunost og hvitost, kanelruller og boller, sjokolade og appelsin, kakao, det hele. Lunsj i snøvær, det er påsken sin. Og etterpå gjensto bare sjarmøretappen tilbake til bilen.

Da vi kom frem var vi passe nedsnødd og passe meget godt fornøyde. I bilen var det bare å ta av seg det våte og å sette på varmen. Det var ikke mange meter nedover vi skulle kjøre, før snøen var vekk, og nedbøren var rekk, og da vi kom tilbake til Ganddal var ikke et snøfnugg i sikte noe sted. Og det er bra, for for oss i familien Salen, markerer påsken overgangen fra vinter til vår, og vi heller mer mot det siste, enn det første. Så de neste turene planlegger vi i solskinn, samme hvordan været blir.

Og så var jeg tilbake på Ganddal

Det er bra tempo for tiden. Jeg rekker så vidt å duppe av sånn lite grann mellom dagene i alt som skjer. Fredag drakk vi all den vodkaen som var nødvendig for å holde en ordentlig gitarkveld, og en ordentlig gitarkveld holdt vi. Strenger røk, vi spilte, vi sang, og vi løste en rekke problemer både i våre egne liv og generelt i verden og i samfunnet og i alt som har noe med noe å gjøre, dessverre hadde i hvert fall jeg glemt en del av disse løsningene dagene etter da jeg våknet.

Og dagen etter var det jo ordentlig fest, da var det bryllup. Og Henriette og jeg skulle øve på noen innslag vi skulle ha, pluss at jeg skulle kjøpe noen skosnorer og et kort til gaven og det ene og det andre, det ble kort sagt litt mye, og jeg var hos Henriette klokken halv fem, når brylluppet begynte klokken seks. For sikkerhets skyld skulle jeg også være toastmaster, og for å virkelig gjøre det litt shaky, litt sånn at fyrer som jeg føler seg hjemme, så hadde Henriette også gått glipp av første tredjedel av teksten vi skulle fremføre.

Men allright, vi øvde den timen vi kunne, jeg tredde i skosnoren, knyttet slipset, det praktiske i brylluppet fikk vi ta som det kom, litt hadde vi da fått snakket, og jeg synes jo egentlig at det er ganske artig at jeg som toastmaster snakket med brudeparet om organiseringen av talene og om maten klokken halv syv, når brylluppet begynte klokken seks. Slik skal det være, da er man sikret at det blir ganske laid back. Og dette var jo et enkelt bryllup å ha det gøy i, Håkon og Kristin som giftet seg er slike fine folk, og det er jo gjerne slik at fine folk har fine venner, og det var jo egentlig bare å la tingene gå sin gang.

Det ble en flott fest der vi tappert holdt det gående så lenge det var liv og håp, og det er det jo stort sett hele tiden. Jeg vil kanskje særlig berømme brudgommen Håkon, som gikk foran med et strålende eksempel på hva det vil si å gi alt, han brant all energien som var å brenne, inntil det ikke var mer igjen og han sloknet totalt. Men han forlot ikke festen, han satt så staut i sofaen tross alle forstyrrelser og forsøk på forstyrrelser, mens det var kjekt å se hans 7-8 år gamle sønn tok opp arven fra sin far, og var helten på dansegulvet med en dans som på en gang var intenst introvert og samtidig uttrykksfull - slik jo også faren pleier å danse. Det var bare fornøyde fjes å se, og etter hvert som rekkene tyntes ut, samlet vi oss på færre og færre bord, og jeg så som gammel RFer at gamle Frode var gjest, og holdt til siste slutt, slik som jeg. På vei hjem diskuterte vi friskt hva vi nå skulle gjøre, jeg er jo en bokleser, og nevnte at jeg hadde en bok av Amalie Skram jeg måtte få lest ut, det var bare en 70-80 sider igjen, eller noe sånt, mens han som er mer interessert i film, tenkte han kunne seg rød, hvit og blå trilogien, og kanskje star wars etterpå. Sånn skal det være, offensivt og fint. Det var et kjempe bryllup, og jeg takker nok en gang Kristin og Håkon for at jeg fikk være med.

I dag morges våknet jeg av vekkerflokken klokken 1030, i seng var jeg jo seks eller noe sånt, så det var ingen sak, det var bare til å pakke og spise frokost, en enkel frokost. Pakkingen skulle også være enkel, men i pakking kommer alle mine dårlige egenskaper frem, i hvert fall mange, mange, mange av dem, jeg er elendig i å pakke, nå for eksempel, jeg skulle ta flaggruten, og jeg har for lengst lagt igjen alle viktige ting hjemme på Ganddal, slik at jeg egentlig har dobbelt opp og ikke trenger pakke noen ting. Men jeg tar alltid med noen plagg jeg skal kassere til turbruk, og noen ferske bøker må jeg jo ha med, pluss minnepenn med tekstene mine, og så har vi jo maten, og dere selv, det er jo fullt av ting, og det var bare det første jeg kom på, mens jeg pakker husker jeg på mer, og jeg går frem og tilbake i min bitte lille leilighet, surrer, jeg surrer. Heldigvis tok jeg feil av tiden båten skulle gå, og heldigvis gikk feilen i min favør. Jeg trodde den skulle gå 1200, så var det 1245, og dermed fikk jeg veldig god tid.

Og på båten satt jeg og tenkte på hvor gøy det var på brylluppet og hva jeg skulle gjøre når jeg kom hjem, og alt som har skjedd og skal skje. Jeg leste en avis jeg hadde med meget nøye. Jeg hadde artiklene til Dag Solstad og leste to av dem, et festskrift til forlagsdirektøren Solstad hadde lagt opp som et aldri så lite skuespill, postmoderne og i mente, jeg reagerte blandet da jeg leste det, men som det så ofte skjer med Solstad, tekstene blir i systemet, jeg tenker på dem, de er artige, og også dette festskriftet til 50-årsdagen, eller hva det var, var artig. Forlagsdirektøren pusset vinduene til Solsdag, og Solstad passet på at tauet ikke røk. Den andre teksten var om Kina, fra en gang Solstad var på Ibsen-seminar der, dette var på 90-tallet, 1993, kanskje, og wow, siden den gang har det jo gått 15 år, og allerede da er hovedpoenget til Solstad de veldige og omfattende endringene som skjer der borte. Jeg hadde også litt musikk, og jeg hadde litt forskjellig, det ble en fin båttur.

Og jeg blir som alltid godt tatt i mot når jeg kommer hjem til mine kjære foreldre. Det er middag med oksekjøtt og brun saus, gulerøtter og blomkål, og etterpå var det kaffe med nylagte vafler. Man er da mor. Så kom min søster Trude, med min nye nevø, Benjamin, som er like liten som overarmen min, og fullstendig harmonisk i sentrum av verden. Han ligger i de hender han havner i, og er bare tillitsfull til verden. Daniel og Sofie var også med, og etter hvert kom også mannen Lars, og for sikkerhets skyld også min andre søster, Tone, med sin datter Sara, og etter hvert også hennes mann, Torben, og sønnen Andreas, pluss også den nye hunden Whinny. Så det ble en flott velkomstkommite, og et finfint energinivå på barna.

Etterpå var det TV-titting, en tendensiøs film om Putins Russland, denne kunne jo kommet inn som god gammel propagandafilm fra den kalde krigen. Russland har noe ved seg som gjør det truende, det er det ingen tvil om, men det er mer enn nok å ta av, om man holder seg til sannheten, det er ikke nødvendig å smøre så tjukt på, som det her blir gjort. Nåvel, jeg skal ikke bruke så mye tid på det, la det bare være sagt at Stalin aldri, aldri gikk ut til folket og viste seg sammen med folket, slik den ene kvinnen i filmen påsto, i en merkelig sammenligning mellom Stalin og Putin. Ærlig talt. Og når Russland kutter gassleveransene til Ukraina, så er det selvsagt hensynsløst, men det må også med at Ukraina betaler langt mindre for den russiske gassen, enn de vestlige landene gjør, til og med tidligere østblokk-land gjør, og det må jo kunne gå an å hevde at man skal betale det samme for samme vare. Jeg mener filmen burde opplyst om dette, og så kunne seeren gjort seg opp en mening om det var rett eller galt som Russland gjorde.

Nåvel, jeg føler jeg er tilbake i klasserommet. Der er det en sikker finte fra elevene å stille et eller annet spørsmål om Russland, og jeg går helt tapt, jeg snakker og snakker i vei og glemmer helt hva vi egentlig holdt på med. Hva vi holdt på med her, var å avrunde denne posten her i kategorien “Om meg og mitt”. TV-kvelden ble avsluttet med fotballkamp, det var Juventus mot Napoli, og det gleder med å skrive denne posten og livet mitt frem til nå, i mål, ved enkelt og greit si at Juventus scoret et praktmål tre minutter før slutt, og vant 1 - 0.