Jeg ser det for meg

Jeg går opp på scenen, iført mine vanlige klær, kanskje litt finere, kanskje funnet av en designer med det for å øyet å få det til å se ut som om jeg har på meg mine vanlige klær, bare litt finere, kanskje, men opp på scenen går jeg, det er det viktige, jeg ser det for meg, i hånden har jeg denne teksten her. Og publikum, i dette tilfellet vil det si dere, sitter og lurer litt på hva slags tekst jeg skal lese opp denne gangen, hvis jeg da i det hele tatt skal lese opp noe, jeg finner jo på så mangt vet dere, og dere er spente på hva jeg har funnet på denne gangen, dere vet jo ikke at det er denne teksten her, og etter hvert som dere skjønner det stiger spenningen, til tross for at den altså var svært høy fra utgangspunktet. Jeg ser det for meg, jeg treffer så godt med intonasjonen, det litt merkelige innholdet virker helt som det skal være, flere kvinner sitter og smiler for seg selv, flere smiler direkte til meg, og jeg smiler også der oppe fra scenen, smiler både innvendig og utvendig. Jeg blir selvfølgelig revet med, selv i omstendelige setninger som denne her hvor ordene bare renner ut uten egentlig tanke for hva de måtte inneholde, slår tungen ikke krøll på seg, men beveger seg dit den skal i uanstrengt fart slik at ordene triller av gårde fritt og uproblematisk, samtidig som publikum selvfølgelig får dem med seg og liker dem og faktisk får lyst til å klappe litt etter et plutselig punktum. Jeg løfter hånden for å dempe denne klappingen, jeg ser det for meg, teksten er jo slett ikke slutt, jeg har mer å komme med, jeg ser det for meg, jeg leser dette her, nærmer meg enda et punktum, men punktum og komma er under min kontroll slik publikum også er det, de kommer ikke før jeg vil det, eller publikum gjør selvfølgelig det, de kommer når de vil, lenge før denne teksten, de var der når jeg gikk opp på scenen og de vil fortsatt være der når jeg går ned igjen og teksten er slutt, ser jeg for meg, det er punktum og komma og opplesningen som er så fullstendig i min kontroll, og publikum også så lenge jeg leser, ser jeg for meg. Jeg ser for meg at publikum liksom skjønner hva jeg prøver på, eller de skjønner det kanskje ikke, men de liker det likevel, fordi det kanskje er noe der. Og akkurat i det jeg har dem i denne troen, stopper jeg lesningen og blir bare stående og smile, publikum skjønner at teksten og opplesningen er slutt, og jeg bekrefter det med å bukke, applausen er overveldende, det er dette jeg ser for meg, den overveldende applausen mens jeg står der og bukker, og går ned og sier takk, takk, mens publikum klapper og smiler fordi de endelig har forstått at det er denne teksten her jeg har lest, og hvorfor den ble som den ble for å få sagt det den skulle si. Men noen klapper og smiler selvfølgelig uten å skjønne så mye.

ES2005

Kvinnen som ble med meg hjem

I går var jeg ute og drakk. Det skjer ofte, det skjer også ofte at jeg går hjem igjen etterpå, men det skjer ikke fullt så ofte at jeg treffer en kvinne på veien slik jeg gjorde denne gangen. Jeg var i en sinnstilstand som gjorde at jeg vurderte å ta av meg på overkroppen. Det ville være for kjedelig å gå hjem uten å vise litt hud. Så jeg halte ut skjorte og t-skjorte fra buksa, og trakk dem godt oppover brystet, men det var så kaldt at jeg tok dem ikke av. Det ville sett for dumt ut, tenkte jeg. Men buksa kan jeg godt knappe opp, tenkte jeg, og holdt akkurat på med det da hun kom. – Hallo! du der! ropte hun, det var midt på natten og ingen til stede, hun måtte mene meg. I stedet for å knappe buksene opp, knappet jeg dem igjen, og gikk ganske så sindig bort etter veien. – Hallo! stopp! vent! ropte hun på ny, og kom løpende mot meg. Det var ordentlig kvinneløping, det dinglet i vesker og alt mulig. – Kan du si meg veien til sentrum? spurte hun, og gikk videre med å forklare noe om hvorfor hun ikke visste hvor sentrum var, og litt annet som hun kanskje forklarte. Jeg pekte og viftet med hånden og hvor sentrum var, jeg sa det også, – sentrum er der borte, sa jeg. Hun takket og fortsatte å snakke om vanskelighetene hun hadde med å finne sentrum, hun var ikke så godt kjent, – jeg er godt kjent, sa jeg, – jeg bor her. – Bor du her? spurte hun, – ja, jeg bor rett borti her, det ble litt frem og tilbake med dette hvor jeg bodde rett borti her, og så sa jeg at hun i stedet for å gå til sentrum, heller kunne bli med meg hjem. Jeg var på vei til nachspiel. Hun stusset litt, men nå viste jeg en pågåenhet jeg mener ikke er vanlig til å være meg. Jeg sa til henne at jeg hadde gin og vin og te og hva det måtte være hjemme, det var ikke langt, det var rett borti her, og forresten var det altfor kaldt å gå til sentrum nå, i hvert fall så dårlig kledd som vi er, se nå her og få varmen i deg, sa jeg og så tok jeg fast grep med begge armene om hennes, og strøk opp og ned et par ganger. – Det er galskap å gå rundt så tynnkledd, sa jeg. – Kom nå her, sa jeg, og så trakk jeg henne litt forsiktig med meg, og hun kom virkelig. Jeg var nå en trollmann både i ord og handling, snakket i vei om løst og fast, beroliget henne og gjorde henne trygg. Jeg snakket om helt andre ting da jeg låste opp først ytterdøren, siden døren til selve leiligheten. – Se her bor jeg, sa jeg og skrudde på lyset, før jeg straks skrudde det av igjen fordi det var så rotete og fordi det for all del ikke måtte være for lyst, jeg skrudde i stedet for på noen mindre lys, en liten lampe, og hentet frem stearinlys og fikk plassert henne i sofaen og satt på tevann og snakket om helt andre ting. Deretter satte jeg på musikk. Og så gikk jeg bort til sofaen og begynte å kysse på henne, jeg fikk hånden og fingrene inn under alle mulige plagg og var på god vei med å fjerne plaggene, da det hersens tevannet kokte. Det gikk jeg bare og skrudde av det også, så gikk jeg tilbake og fortsatte, hun satt og ventet, hadde bare sett på at jeg skrudde av tevannet, satt og ventet, jeg kom tilbake, sengen er bare noen få skritt fra sofaen, vi gikk inn der, og så elsket vi og sovnet. Det ser svært rart ut, her i ettertid, her jeg sitter nå, med mild bakrus og skriver historien som om den var skjedd slik jeg har skrevet den. Hun gikk med en gang neste morgen, det er jeg glad for, kjempeglad. Jeg latet som jeg skulle sove for alltid da jeg våknet og merket det var noen der, en fremmed kvinne jeg ikke hadde sett før og som ingen i verden har sett før, og som hadde blitt med meg hjem, aldri om jeg skulle våkne til en slik dag. Jeg sov fortsatt, som en stein, da jeg merket at hun lempelig forsøkte å vekke meg og gå ut av sengen, jeg gryntet så sovende jeg bare kunne da hun sa – nå går jeg, og jeg lå med hodet mot veggen og ryggen mot henne, da hun gikk. «Sentrum er der borte,» tenkte jeg, så lykkelig en mann kan bli, og hadde enda en historie å skrive ned som om den var hendt.

ES2004

Brev til meg selv

Jeg tok en gang og skrev et brev, og sendte det til meg selv. Ja, jeg vet det er uvanlig, jeg vet det er av den type ting normale folk ikke gjør, utenom for spøk og for å vise seg, for en liten munterhet i hverdagen. Jeg tenkte ikke nøyere gjennom hvilke motiver jeg hadde, jeg skrev brevet og sendte det. Dagen etter mottok jeg det, et brev! tenkte jeg da jeg så det i postkassen. Jeg løp inn, slengte brevet på bordet og fant frem støvsugeren. Etter å ha støvsugd åpnet jeg brevet, satte meg i sofaen, hendene ristet, jeg var så oppspilt, endelig hadde jeg fått et brev. Og nå skulle jeg lese det. Hei Eivind, begynte det vennskapelig, jeg tenkte jeg skulle skrive et brev til deg. Jeg satt nemlig og tenkte på hvordan du hadde det, og så kom jeg til den tanken at det er det kanskje ikke så mange som gjør. Det gjorde meg urolig. Det er derfor jeg skriver dette brevet. Jeg har så lyst til å si deg at du må holde ut, Eivind, ikke gi deg. Det finnes noen der ute som har troen på deg, som tror du kan og setter pris på alt du gjør. Denne personen er jeg. Jeg synes du er et makeløst menneske. Jeg tenker på deg hele tiden. Stå på, Eivind. Det var bare dette jeg ville si. Og for meg var dette så viktig å få sagt, at jeg satte meg ned og skrev et helt brev for å fortelle deg det.

ES2004

Fektekamp

Dere kan tenke dere overraskelsen da jeg skjønte det var livet jeg skulle ut i fektekamp med. Det var naturligvis i overført betydning, hva skulle det ellers vært. Det var noe av det første jeg sa til dommeren, som på sin side ikke svarte med et ord bare klinget i bjellen, kampen var i gang. Aldri hadde jeg forestilt meg livet være så angrepsvillig, mens jeg stod der i diskusjon med dommeren kjente jeg allerede de første stikkene. Mine ønsker om protest var overveldende, jeg hadde ikke engang fått hentet sverdet mitt, jeg var våpenløs. Men livet så ikke til å bry seg med den slags detaljer, det snittet og stakk hvor det enn kunne komme til. Jeg beskyttet meg så godt jeg kunne med armer og knokler, det ble bare småsår selv om det gjorde fryktelig vondt. Så var det til alt hell pause. – Du lærer reglene etterhvert, sa en kvinnelig publikummer. Hun var kommet for å se på meg, eller en av de andre. Jeg smilte til henne, jeg følte allerede jeg var i gang med å lære en god del regler. Plutselig lød den forhatte klingen fra bjellen igjen, og jeg dukket instinktivt. Selvfølgelig uten suksess, livets sverd snittet meg ytterligere opp. Jeg merket meg at kroppen min begynte å se temmelig medtatt ut, men det var ingenting mot smertene jeg gjennomgikk. Jeg bestemte meg for å gi livet et fryktelig slag, og langet ut med knyttneven (sverd hadde jeg fortsatt ikke) uten at dette hadde noe som helst å si for kampen. I stedet ble jeg selv truffet av et sverd som gikk tvers gjennom foten. Nå var det ikke lenger tvil, jeg var skadet. Som følge av skaden fikk jeg nå enda en pause. Jeg merket en bølge av sympati fra publikum, ikke bare fra kvinnen som sa jeg kom til å lære reglene jeg også, men fra alle som så på. Det gjorde det enklere å holde ut, sa jeg til henne som tok seg av meg. Det var hun samme, hun hadde reist seg fra publikum og kommet bort for å stelle meg. Jeg satte umåtelig stor pris på det, det sa jeg til henne. Hun var viktigere enn hele fektekampen, det sa jeg også. Hun smilte bare til dette og forbant foten, resten av sårene plastret hun. – Er du klar? spurte noen. Dommeren tok det åpenbart som et tegn på at alt var i orden, bjellen klinget i hvert fall, og på et blunk var livet der og stakk meg i hjel. Eller nesten ihjel, jeg overlevde jo, selv om jeg var sikker på at jeg aldri kom til å gjøre det. Igjen var det denne kvinnelige publikummeren som reddet meg. – Kan jeg ikke bare droppe hele kampen? spurte jeg, unektelig jamrende, – jeg har ingen interesse av å beseire livet, sa jeg. Og det var sant, jeg var villig til å godta ethvert resultat, så lenge jeg slapp alle disse stikkene. De ville i lengden ødelegge meg fullstendig. Så da bjellen klinget på ny holdt jeg meg bare for ørene og skrek, samme hvor dumt det så ut, samme hva hun som hjalp meg måtte synes, om hun så forsvant. De stikkene kunne jeg bare ikke tåle. Om betydningen var overført eller virkelig, det var uansett for mye for meg. Og det sa jeg til henne.

ES2004

Den syngende oppleser

Det hendte en gang at en oppleser i stedet for å lese en tekst han nok selv hadde skrevet, sang den. Overraskelsen var ikke større enn at alle publikummere ble sittende å se på ham likevel, på dem kunne man ikke merke noe tydelig tegn på om oppleseren sang eller leste. For å oppdage det, måtte man høre på ham, og da ville man straks forstå at han sang. Den eneste naturlige forklaring man kunne finne på det, var at han hadde skrevet en tekst han fant det best å synge i denne forsamlingen. Det finnes også en helt sprø forklaring, og den gikk ut på at han var ute av stand til å snakke, at han var en av dem som var nødt til å synge alt han hadde å si. Kanskje spesielt foran forsamlinger. Og det er denne forklaringen jeg bestemmer meg for å velge, jeg er nemlig blant publikum. Jeg var en av dem som satt der og lot som jeg ikke ble overrasket da han plutselig begynte å synge i stedet for å lese, selv om det helt tydelig er en tekst ment for å lese han synger på. «Det er fordi han ikke kan annet enn å synge,» tenker jeg. Stakkars mann. Det er tappert gjort at han likevel stiller seg opp på scenen sånn som det der. Det hvisker jeg til sidemannen mens vi klapper etterpå, og da denne ikke hører hviskingen fordi vi klapper samtidig, sier jeg det høyt. Sidemannen nikker. Jeg blir fullstendig grepet av tapperheten til oppleseren, det kreves mot for å gjøre sånt som det der, jeg føler jeg er nødt til å snakke med ham. Straks han setter seg ned ved et bord, sniker jeg meg bort til ham slik jeg har gjort så ofte før både i tekster og i virkeligheten, jeg vet en del om hvordan det er. Derfor vil jeg gjøre det så enkelt som mulig for ham. – Det var en vakker tekst du leste opp, synger jeg til ham. – Jeg er glad det finnes mennesker som deg, synger jeg hjertelig. – Mennesker som tør å stille seg opp foran folk og synge ut, til tross for at de ikke har noe å fare med, synger jeg høyt og tydelig til en melodi jeg lager mens jeg synger den.

ES2005

 

Presentasjon

Hva om jeg var på opplesningskveld, og skulle fremføre denne teksten. Konferansieren går frem til mikrofonen, og introduserer neste oppleser, det er meg, Eivind Salen, – en forfatter som har gjort seg bemerket med korte, underfundige tekster, karakteristisk fremført fra en rekke av Bergens uetablerte scener, om man kan bruke et slikt uttrykk. Han har også skrevet teaterstykker, og fått dem oppsatt i studentteateret immaturus og i sin egen teatergruppe som nå heter Salen teater, og som for tiden ligger brakk, etter som jeg forstår, gjør den ikke det, Eivind Salen? Hvor er han? Jeg sitter blant publikum og sier ikke hvor jeg er. – I hvert fall er det en stund siden han har gjort noe i det formatet. I det siste er det korte tekster han har fremført oftest, i prosa og i lyrikk, i begge sjangere kjennetegnet ved en sår og fin naivitet, og ved en voldsom personlighet, eller kanskje vi heller skulle si inderlighet, følsomhet, samtidig som han på et noe snurrig vis får inn en slags ironisk distanse. Jeg vet ikke hvordan han klarer det, vi har han her, han skal lese nå en tekst han har valgt å kalle, skal vi se, ”presentasjon”, vær så god, Eivind Salen, og så forlot konferansieren scenen og overlot mikrofonen til meg som gikk opp med akkurat denne teksten i hendene.

ES2006

Samtale?

Jeg har besøk av en dame jeg kjenner godt, det er ikke akkurat det. Hun sitter i sofaen, jeg i stolen. Hva jeg følte for henne og hun eventuelt følte for meg, skal jeg ikke skrive noe om, jeg skal vise frem samtalen. Eller jeg skal vise frem der det som foregikk mellom oss, noe jeg ikke uten videre vil kalle en samtale, det var ikke en samtale det var, jeg skal vise hva det var. Og husk: Jeg kommer bare til å bruke ord (selvfølgelig – dette er en skrevet tekst). Vi satt altså der. Så stilte jeg henne et spørsmål, et spørsmål som passet godt inn i hva vi snakket om og derfor falt seg helt naturlig. Deretter ble jeg sittende å lytte til hva hun svarte. Hun svarte uten videre, like naturlig som jeg hadde spurt, falt svaret hennes, det var en fin flyt i mitt spørsmål og hennes svar, hun snakket av gårde i den retning jeg hadde angitt med mitt spørsmål. Jeg satt og hørte på, og tenkte samtidlig litt på det der denne teksten ikke skal komme inn på, altså hva jeg egentlig følte for henne, og hvorfor jeg egentlig sitter her og har henne i sofaen min, og også om jeg i det hele tatt kunne si at jeg kjente denne kvinnen, som satt der i sofaen min og snakket, mens jeg satt og hørte på. Samtidig som jeg tenkte dette, hang jeg godt med på hva hun fortalte. Jeg var hele tiden diskret på utkikk etter åpninger for nye spørsmål eller kommentarer eller andre innspill å komme med når hun en gang ville holde opp med å snakke, i det jeg fikk det for meg at jeg aldri ville klare å finne det. Det kom over meg, at det vi nå, — det hun nå satt og snakket om, om det hadde jeg ingenting å si. Ikke en lyd hadde jeg å bidra med. Og jeg tenkte at hvis hun nå stoppet å snakke, ville jeg bare bli sittende og smile. Men hun snakket heldigvis videre (mens jeg uansett satt og smilte), tenkte seg om og gjorde selv sine vurderinger om hva hun skulle si, før hun fortsatte og fulgte et resonnement til endes. Jeg nikket, og smilte, ufrivillig bredt og uten å vise tennene. Hun så på meg et øyeblikk, og fortsatte enda en gang, denne gangen med et resonnement noe på siden av det forrige, et alternativt syn på saken, tydelig med den hensikt at når hun var ferdig, så skulle jeg gjøre en vurdering av hvilket resonnement som var å foretrekke, eventuelt komme opp med et tredje som kanskje kunne kaste nytt lys over begge de to hennes, eller bare kaste ut en ny tråd hun kunne plukke opp og snakke videre rundt, men det ville ikke skje, det visste jeg. Jeg ville aldri kunne komme opp med noe resonnement eller noe som helst annet rundt det hun nå satt og snakket om, jeg kunne maksimalt bli sittende å nikke og smile med lukket munn. Men det hadde jeg gjort lovlig lenge nå, det var måte på hvor lenge jeg kunne holde frem med det. Jeg kunne bare håpe på at resonnementet hennes skulle vare lenge, slik at jeg fikk god tid til å tenke ut noe å si eller en annen måte å komme meg ut av denne situasjonen på. Første del av håpet ble godt oppfylt, hun snakket lenge som bare det, men det hjalp ingenting, for jeg greide ikke å tenke ut noe. Jeg fikk bare mer og mer panikk. Jeg begynte å svette i pannen og klemme hardt i armlenene, – hva er det? spurte hun, innskytelsesvis. Jeg kunne jo ikke svare på dette, jeg kunne ikke si hva det var, så jeg bare ristet på hodet. Og da hun så det, fortsatte hun, hun fortsatte ubønnhørlig, ordene hennes fløt og trillet og sildret som elver, perler og bekker, de gjorde stadig nye krumspring, sjonglerte med seg selv, hadde referanser både hit og dit, gjøglet, spøkte og lo, var vettuge, kloke og finurlige, passet perfekt i sammenhengen, både i form, innhold og tone, de la seg akkurat på det rette nivå, jeg ville skrike, men hva skulle jeg skrike, hva lyd hadde vel jeg å komme med? – hva er det, spurte hun igjen, og trillet lange remser av ord om hva forskjellig som kunne være galt med meg her, det ene forslaget mer innsiktsfullt enn det andre, de forklarte på en prikk min situasjon alle som én, det var bare for meg å velge hvilket alternativ som passet aller best, som forklarte enda litt bedre enn de andre, og så kunne hun på øyeblikket finne enda mer treffende ord på min tilstand, beskrive i detalj hvordan jeg hadde det og hva jeg skulle gjøre med det, komme med erfaringer fra sitt og sine venninners liv, som alle hadde opplevd noe lignende og kommet ut av det, eller kanskje hadde hun kommet opp med noe enda mer briljant, jeg vet ikke, jeg fikk ikke vite det, for jeg klarte ikke å velge noen ting, jeg var lamslått av panikk, og som den lamslåtte, var min eneste mulighet å stramme alle muskler til det maksimale. Det er akkurat dette jeg så nødig vil kalle en samtale.

ES2003

Kirkeorgel

Det var inne i en kirke, en kirke som ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre, la oss holde virkeligheten utenfor her, vi er innenfor, i kirken. Der er du, du er en av oss, du er også inne i kirken, og ser det samme som vi ser, altså rekker med trebenker på tregulvet, trebjelker i taket, taket er av tre, det meste er av tre, det kan altså se ut som om det er en norsk kirke vi befinner oss i, men det er ikke poenget her, poenget er at det finnes et orgel her. Kirkeorgel. Og dette orgelet, i denne kirken, forsvarer alle storslåtte assosiasjoner man kan få i hodet ved å høre ordet kirkeorgel, kirkeorgel. Det er grande, du ser på det, nå overtar du hovedrollen for alvor, det er du som ser på det, du står midt på gulvet, og ser på det monstrum av et kirkeorgel som står der borte ved den ene veggen, og dess mer du ser på det, kirkeorgelet, jo mer får du følelsen at et slikt orgel ikke kan stå borte ved noen vegg, der vil ganske enkelt ikke bli plass, og det er helt riktig, det ser du. Du får etter hvert inntrykk av at orgelet er større enn hele kirken. Og når du nå får sett på det en stund, så skjønner du at orgelet faktisk er hele kirken, og den er gigantisk. Du har hovedrollen, vi er bipersoner, vi lar deg få lov til å spille på dette orgelet, vær så god, bare gå bort og prøv. – Men jeg kan ikke spille orgel, sier du kanskje. – Bare gå bort og prøv, rister vi på hodet. Og du tenker deg om, selv om alle vet hvordan det vil gå, du kommer til å spille på det, du vil måtte gjøre det, alle vet det, du også, det trekker deg mot seg, som et stup gjør det, bare på en annen måte. Og du bestemmer deg for å gjøre det du bestemmer deg for, du bestemmer deg for å gå bort og spille på dette orgelet. Og vi står bak deg og forsvinner i det du forsvinner for oss. Kirken er meget stor, mye større enn den i begynnelsen gav inntrykk av å være, svært mye større, og hvis det er noe forhold mellom orgelet og kirken, hvis det ikke hadde vært ett og det samme, så er orgelet størst. Og du går mot det. I timevis. Om tidsbegrep da har noe å si i nærheten av et slikt orgel, det har det naturligvis ikke, men du nærmer deg, og nå er du der. Selv om orgelet er så stort at du ikke kan se noen ende på det, verken bortover eller oppover eller nedover eller innover, eller utover, overalt er det bare orgel, og likevel er krakken meget liten. Eller den er kanskje ikke spesielt liten, det er en helt vanlig krakk, men en helt vanlig krakk blir selvsagt liten i nærheten av et slikt kirkeorgel. Uansett, du setter deg på den. Nå skal du spille. Det er tusenvis av tangenter å velge mellom, fløyter og piper og rør står klar over hele kloden, rett og slett over hele kloden, klar til å servere den kakofoni av lyd du befaler dem å spille. For befalingen er din, enten du vet hva du gjør og vet hvilke tangenter du skal spille på, eller du bare trykker i vei og spiller helt tilfeldig, befalingen er uansett din. Og du velger én, én eneste tangent. Den velger du å trykke på forsiktig med pekefingeren, høyre pekefinger, forsiktig ned, du er bare så vidt borti, der skjedde det. Alt forsvant. Alt ble borte. Vi andre, vi som stod et sted rundt midten av kirken, altså i en enorm avstand fra deg, vi ble ganske enkelt blåst bort av en lyd så øredøvende at ingenting kunne motstå den. Den traff oss bang i brystet som tog og tankskip. Plutselig var vi forsvunnet. Vi befant oss et helt annet sted. Verken kirke eller orgel var i nærheten, ingenting var egentlig i nærheten. Det hele gikk så fort at vi ante ikke hva som hadde foregått, bortsett fra at du hadde spilt litt på orgelet, tror vi.

ES2003

Skal, skal ikke

Jeg har kjøpt en sånn blomst, eller jeg har ikke kjøpt den, jeg fant den, jeg plukket den, en sånn blomst som det går an å ta bort et og et kronblad, og så sier man skal og skal ikke etter hvert som man plukker, eller av og til sier man elsker, elsker ikke også, en sånn blomst var det jeg hadde plukket, funnet. Det er naturligvis bare et bilde på situasjonen, noen slik blomst finnes ikke i mils omkrets her jeg bor i sentrum av Bergen, jeg måtte i så fall plukke den fra hagene til folk, og det gjør jeg bare ikke, nei jeg gjør meg ikke til kjeltring for å finne ut om jeg skal eller ikke skal. Men som bilde på situasjonen fungerer det bra, jeg sitter i leiligheten min på Nordnes, en leilighet fra 2003 i en arbeiderblokk fra 50-tallet, kontrasten er finfin, også med det at jeg har denne skjøre blomsten midt i dette asfalt- og betonglandskapet, og at det hele bare er et bilde på situasjonen. Så begynner jeg å plukke da, vet dere, plukker ett og ett blad og legger det i søpla, for jeg vet om jeg legger det andre steder i leiligheten min kommer det til å bli liggende der i ukevis. Jeg legger dem like godt i søpla, ett for ett, skal, skal ikke, jeg hadde kvaler nok med å bestemme meg for om den første jeg trakk skulle være en skal eller en ikke skal, jeg tenkte på signaleffekten, nå skulle jeg endelig være offensiv og skulle, altså skal først, men så tenkte jeg at når jeg skulle være så offensiv og skulle, hvorfor hadde jeg da behov for å plukke på blomsten? Nei, det er ikke lett å være valgveik, jeg skar igjennom og sa skal første gang, resonnementet var slik at det hørte hjemme i rekkefølgen, vi sier tross alt skal, skal ikke, og å bytte om ville være det mest oppkonstruerte, altså skal, skal ikke, ett og ett blad ned i søppelbøtten. Jeg var selvsagt fra første stund klar over at det eneste avgjørende var om antall kronblader var et oddetal eller et partall, og min eneste sjanse for å skulle var at det var et oddetall, det er sånt jeg ikke kan unngå å tenke på, så jeg visste at når jeg begynte med skal, så hadde jeg tatt valget om å satse på at blomsten hadde et odde antall kronblader, da skulle jeg, hvis ikke skulle jeg ikke. Det ble oddetall, ja, jeg innrømmer det, i dette bildet her ender det med at jeg plukker de siste bladene på blomsten med skal, skal ikke, skal, skal ikke, skal og så var det slutt, jeg plukket det siste kronbladet av og holdt det mellom tommel og pekefinger, skal, jeg skulle altså, det ble skal, bildet endte opp med skal, jeg skal.

ES2006

 

Kondisjonalis

Man skulle kanskje kunne tenke seg at jeg ville finne på å besøke henne. Og hvis hun da var hjemme, ville hun vel hvis hun ikke visste det var jeg som ringte på og eventuelt hadde noe i mot meg, ha lukket opp. Og jeg ville ha steget inn. Det ville jeg forsøkt å gjøre mest mulig naturlig, liksom i forbifarten, som om jeg var vant med den slags og ikke tenkte noe videre over det, jeg ville simpelthen sett en annen retning i det hun lukket opp, og jeg skulle trå over dørstokken hennes, jeg ville sett mot venstre, eller mot høyre, eller opp eller ned, eller tomt ut i luften, først deretter ville jeg gått inn, mens jeg samtidig tilsynelatende i farten fant på et eller annet å si, sagt jeg stod akkurat og tenkte på, og så sagt et eller annet jeg akkurat stod og tenkte på, eller kanskje mer sannsynlig hadde tenkt ut lang tid i forveien, for ikke å risikere å si noe dumt, eller i verste fall være helt stum, i det jeg går inn til henne, slik hun, hvis hun da ikke lar meg bli stående der ute på dørstokken, mens hun selv går inn, lar meg gjøre. Hun hadde sikkert ikke ventet et slikt besøk. Og nå som det likevel kommer, for det gjør det jo, det er jo akkurat det som skjer, jeg besøker henne, og nå som jeg gjør det, burde hun vel strengt tatt sette på litt kaffe eller finne frem noe å bite i, et eller annet enkelt å servere meg, mens jeg løgnaktig sier at det ikke er nødvendig, men det er det altså, strengt tatt. – Takk, ville jeg ha sagt, hvis hun kom, med mat, eller kaffe, eller noe, like før hun satte det ned på bordet, – takk, ville jeg sagt, hva det enn var, – takk, og så ville jeg etterpå sagt ”dette var godt”, hvordan det enn smakte. Jeg ville ikke nølt, jeg ville ikke ha tygget mye før jeg sa det, en dråpe kaffe ville være nok, ”dette var godt”, først en gang, så en gang til, forsterket, kanskje med et adverb eller noe, ”dette var virkelig godt”. Og jeg ville sagt dette igjen og igjen, i stadig nye variasjoner, hvis praten her skulle se ut til å ramle sammen, som jeg tror den ville gjort, om jeg da ikke hadde tenkt ut noen fine ting å snakke om på forhånd, som jeg tror jeg ikke ville gjort. Men jeg ville holdt frem, jeg ville fortsatt i samme spor, jeg ville sagt det var gode kaker om og om igjen, hvis det da var kaker hun serverte, og kaffen ville jeg sagt var god, om hun serverte kaffe, samme hva det var, ville jeg sagt det var godt, det hun serverte, om og om igjen, ville jeg sagt det, og tygget og spist, eller drukket, og svelget, og lett etter noe annet å si. Noe som kunne innlede en mer naturlig samtale og involvere henne noe mer. Noe hun kunne svare på, i det minste. Men det hadde jeg vel ikke klart å finne, kjenner jeg meg rett, og det skulle jeg jo gjøre, jeg er jo meg. Eller er jeg egentlig det? Ja, sånn til vanlig er jeg selvfølgelig det, men i dette tilfellet her? Er det egentlig jeg som i dette tilfellet har besøkt henne, og sitter der og skryter av kakene hennes, hvis det da er kaker hun serverer, om hun serverer noe, om hun slapp meg inn, om jeg ringte på, om det i det hele tatt skjedde noe. Man skulle kanskje kunne tenke seg en slik situasjon.

ES2003