Dette er den siste av opplesningsfilmene som er spilt inn så langt. Alle er spilt inn i juleferien, og alle i et format jeg ikke klarer å konvertere og legge ut på youtube, og bloggen. En gang vil jeg få det til, og da vil alle filmene bli lagt ut på den dagen de er reservert. Denne er altså reservert for opplesningen av Identitet.
Den som venter får se.
Listen min over filmer på youtube ble så sped uten Wonderin’-filmen, så jeg spilte den inn på ny i en versjon som det skulle være vanskelig å kritisere. Noen liker slike filmer, noen liker dem ikke. De første har noe å glede seg til, de andre kan droppe å se den og vente til i morgen, da det som vanlig vil komme en ny og helt grei post.
For de som vil ha grepene er sangen best her: http://hyperrust.org/cgi-bin/mt.pl?357#Shift1. Den siden er å anbefale for alle som vil spille Neil Young på gitar.
Det med at jeg hadde lyktes å legge ut bilder, var kort og greit ikke helt riktig. Jeg greide det med Tonjes datamaskin, med andre har jeg ennå ikke greid det, og jeg vet ikke hva problemet er. Derfor ingen bilder fra konfirmasjonen ennå, og heller ingen bilder i denne posten her.
I går da vi kom hjem så vi Istid 2, eller Ice age 2, som det kanskje bør hete, siden det var den engelske versjonen vi så. Normalt er jeg velvillig innstilt til tegnefilmer, men her kan jeg nok si, at den første var bedre. Kvelden før så vi Roboter, eller Robots, kanskje, og igjen, vil jeg si, at som ved vanlig film, synes jeg at man i dag er mer opptatt av å vise frem alt man har av effekter og teknikk, enn å lage en skikkelig historie. I tegnefilm kan jo dette av og til bli kompensert for gjennom uhøytidelig lek og moro, men i Robots ble det litt vel mye amerikansk moral, etter min smak, og i Ice age 2, så virket leken og moroen til å være plassert der, for å dekke over at her hadde de ikke gjort skikkelig jobb med handlingen. Kvelden før der igjen så vi forresten Kill Bill 1 og 2, det var i hvert fall skikkelig håndverk, selv om kanskje Tarrantino mer hadde laget filmen for seg selv, enn for publikum.
I dag er en dag for ingen ting som helst i Oslo. Vi har spist en lang frokost, og vi har vært en tur i butikken, og det er stort sett det hele. Sånn kommer det til å fortsette. Klokken snart er det middag, og i kveld går busen fra Rosenhof til Gardemoen klokken 2017. Flyet går klokken 2205, og 2300 er jeg i Bergen.
Neste gang til Oslo blir om et par uker, i forbindelse med kurs.
Jeg kjøpte forleden en genser. Det gjør jeg hvert år i januar, på salget, hvis jeg ikke glemmer det. De siste årene har jeg prøvd å kjøpe litt fine klær, det vil si litt dyre klær. I år kjøpte jeg en genser og bukse til bra pris, de skulle vare lenge og være fine lenge, og jeg skulle ikke gå med dem til hverdags, før de var gamle og slitt. Første gang jeg bruker genseren, søler jeg litt vin på den. Det er ikke mye, en ubetydelig flekk, men den er sølt fra munnen og havnet mitt på, den er meget synlig til å være så ubetyedelig. Så jeg måtte vaske den vekk. I går slo jeg opp på internett hvordan vinflekker skal fjernes, i dag morges hadde jeg på Zalo før jobb, i ettermiddag vasket jeg, etterpå fant jeg ut at genseren var av ren ull og ikke må vaskes i maskin. Hvor mange feil det er mulig å gjøre, hvor lett det er å gjøre dem.
Jeg skrev tidligere at jeg skulle på filmkveld og se en russisk film som het Skjebnens ironi, og jeg skrev også litt om den. Men jeg skrev litt upresis, jeg hadde jo ikke sett den, og kjente bare delvis til handlingen. Det er helt riktig at det er en person som tungt beruset havner på flyet fra Moskva til Leningrad (Sovjet 1975), hvor alle gater heter det samme og alle bygninger er like. Så når han ber taxisjåføren kjøre seg hjem, altså til hjemmeadressen, så finnes den i Leningrad også, og han er så full, at han merker ingen forskjell og kommer seg inn der. Så langt alt rett. Men selve filmen hadde mer ved seg enn det. Handlingen foregår nemlig nyttårsaften, og hovedpersonen er i den situasjon at han skal fri til sin kjære, han har forberedt seg selv og henne på det, dette er i begynnelsen av filmen, og tross han er litt stresset, ser dette ut til å ville gå bra. Han sier i en fin scene til henne, at han har fridd bare en gang tidligere i sitt liv, og da sa hun til hans store frykt “ja”. Tilbake til filmen, før nyttårsfesten skal han i banjo, det er et slags russisk bad, en badstu med dampbad og det meste, det er tradisjon i Russland, og tradisjon for hovedpersonen. Han blir der overtalt til å drikke med i gjengen, de drikker jo for hans bryllup, og de drikker vodka i ølglass. Så det er ikke rart gjengen forveksler hvem som egentlig skal til Leningrad.
I Leningrad kommer han seg inn i huset, ved at nøkkelen også er den samme, han låser seg rett inn, og sovner pladask. Ikke lenge etter kommer hun som bor der hjem, og også hun forbereder nyttårsfest, og også hun venter en mann som skal fri. Det er noen vakre forviklinger da hun oppdager mannen på sengen, og begge insiterer på å være hjemme, og gjesten hennes kommer, og oppdager en fremmed mann i huset til kvinnen han skal fri til, og en temmelig usannsynlig historie om Leningrad og Moskva.
Det var en virkelig flott film. Jeg fikk bare sett halvparten, den varer tre timer. I forhold til amerikanske forviklingsfilmer, og også norske og andre vestlige eller hva vi skal kalle det, var den russiske filmen mye roligere og tok seg mye bedre tid til å bygge opp ordentlige karakterer. I våre forviklingskomedier er det ikke en eneste ordentlig følelse, også tristheten er utenpåspilt, og bare til å le av. Her var det lett å få sympati for alle de viktige karakterene, hun som er igjen i Moskva og venter er jo helt fortvilet, hun får ikke vite noen ting, og han stakkaren som har havnet nokså uforskyldt i Leningrad, og hun som får besøk av ham, alle er egentlig snille med hverandre og hjelper hverandre.
Jeg har ikke tid til å skrive så mye mer enn dette. Jeg skal på prøverommet og lese opp tekster. På typisk russisk vis har hun jeg kjenner i Ukraina allerede kjøpt filmen til meg, hun sa resten av den filmen måtte jeg se, og det gleder jeg meg til. Før filmen skriver de på herlig russisk vis: “Disse begivenhetene som vi her vil vise, kan utelukkende forekomme på nyttårsaften”. Hver nyttårsaften viser de den fortsatt, akkurat som vi viser grevinnen og hovmesteren lille julaften. Replikkene er felleseie. Det er en vakker film, som på ny viser meg hvorfor jeg er så glad i alt som er russisk. Måtte den komme til Norge.
