Søndagen var for henne ny arbeidsdag, hun hadde satt opp tre timer undervisning med en klient. Norsk. Hun er et rivjern, og tok undervisningen selv, når jeg dro litt på det, siden jeg denne siste dagen ville bruke tiden på andre ting. Det fikk jeg, jeg stakk ned til byen og så på sjakkspillerne i universitetsparken, de fascinerer meg alltid, og etterpå gikk jeg til favorittrestauranten min, Pervak, for gratis internett og en øl. Etterpå kom jeg hjem og hvilte, mens Olia på ny i godt over en time forberedte et måltid mat. Hun er bare utrolig.

Så jeg er lykkelig over at jeg har henne, og ulykkelig over at jeg ikke har henne her. Det er ennå uvisst når hun får komme til Norge. Opptil seks måneder er forespeilet behandlingstid for søknaden vår, men jeg håper fremdeles sterkt at jeg skal få henne hit i det minste til jul. Jeg trenger henne. Og det er ikke bare for å holde styr på lykken og ulykken, for å ha det litt bedre enn jeg ellers ville hatt det, for i stedet for å savne henne, å ha henne her. Jeg trenger henne også helt konkret.

Hun er russisk kvinne av adelsslekt og meget konservativ, aristokratisk, kan man si, om det ordet kan brukes i positiv mening i dag. Hun er sjarmerende selverklært antifeminist, og har en dyp skepsis til mine og alle menns evner i huslige gjøremål. Jeg kunne kanskje argumentere med ord om at vi i Norge ser annerledes på det, at kjønnene er blitt mer likestilt, at menn kan klare det kvinner kan klare, og omvendt. Men virkeligheten kommer sørgelig hennes syn til unnsetning. Min leilighet er et vedvarende bevis på at jeg ikke helt duger i huslige gjøremål.

Og de siste gangene jeg har reist hjem fra Kiev har pakkingen min vært katastrofal, og ført til forferdelige overraskelser når jeg har åpnet kofferten hjemme. Flasker har knust, honningkrukker (med en liter honning) har fått åpnet lokket, krukker er knust, ting er ødelagt, ting er glemt, klær og annet er griset til. Flere timer midt på natten har jeg måttet bruke, bare for å ordne opp. Jeg bad henne denne gangen hjelpe meg med pakkingen. Eller man kan også si det sånn at hun med russisk følsomhet over telefonen har tatt på seg skylden for uhellene, siden hun ikke hadde hjulpet meg med pakkingen.

Vi har også kjøpt julegaver og andre gaver der nede. Slekten kan vente seg et nytt regime der, gavene blir flere og de blir bedre, Olia overtar styringen, eller kanskje vi heller burde prøve bildet med at jeg har styringen, mens Olia er en løpsk hest helt umulig å kontrollere. Kort sagt ble det svært mange og store gaver, leker til ungene, akkurat i sånne mengder at pakkingen hvis jeg skulle gjøre den, ville blitt forsinket i flere kvarter fordi jeg bare ville riste på hodet over den håpløse oppgaven foran meg. – Ne nervnitsjik, sa bare Olia, det trengs ikke oversettes, på et blunk var alt nede i kofferten, flott linet opp, akkurat som om alle pakkene og sakene systematisk var kjøpt inn for å pakke akkurat i kofferten.

Så var det bare å reise. Den tradisjonsrike sittingen på kofferten i ett stille minutt, sjåføren vår Andrej alltid parat, turen ut til Borispol, Olia ved inngangen til innsjekksområdet. Farvel med henne der. Det er alltid svært trist. Man får aldri tatt farvel lenge nok. Innsjekkingen gikk med bagasje på 19,3 kilo, sikkerhetskontrollen hindret meg i å ta med en krukke med honning – gave fra moren, passkontroll, venting ved gaten, buss til flyet. Og så forlate Kiev og Olia.

 Neste gang treffes vi forhåpentligvis og sannsynligvis i Norge. Neste gang reiser vi sammen til Kiev, og sammen hjem igjen. Det skal bli mye bedre enn den kjærlige nisten hun denne gangen hadde smurt.

Og alt gikk denne gangen helt fint hele veien hjem. Ingenting var knust, ingenting var ødelagt. Det var ingen ubehagelige overraskelser. Alt så bra ut, og jeg pakket til og med ut av kofferten og la den på plass (med lekene i – for meg var det tøft nok å få plass til alt, selv uten den øvrige bagasjen jeg hadde hatt med). Så ringer Olia og lurer på hvordan det var godt, bra, sier jeg, veldig bra, alt er i orden, og nisten var veldig god. Hun forteller om ubehagelige overraskelser fra Kiev, en uventet høy telefonregning og plutselig stening av internettet hennes, sånn er hverdagen der. Og så sier hun bare sånn helt avslutningsvis, at det jeg skulle ordne, nemlig å ta med meg rulleskøytene mine, gikk helt galt, fordi jeg tok ikke med meg mine, men hennes.

Jeg trenger henne. Det er ingen tvil om det. Nå venter trolig den lengste perioden vi har vært fra hverandre siden vi møttes. Og jeg håper sterkt den blir kortest mulig.

Så har jeg reist til Kiev enda en gang, nå for første gang som gift, og – forhåpentligvis – siste gang alene. Neste gang reiser forhåpentligvis Olia sammen med meg. Hun vil sannsynligvis komme til Norge, før jeg kommer til Kiev neste gang. Neste gang vi møtes, er det altså jeg som skal møte henne på flyplassen, og ikke hun meg.

Reisen ned gikk med alt det vanlige. En liten stund under pakkingen fant jeg ikke passet, med alt det stress det fører med seg, men når alt ender godt og passet blir funnet, er det ingen fare med det.

Flyreisen gikk via København med SAS. Det blir en veldig tidlig morgen, men jeg får som regel duppet litt av på flyet, og jeg dupper veldig av når jeg kommer frem.

På Borispol møtte Olia meg som vanlig, med det som nå er blitt vår faste sjåfør. Han kjørte oss til og med under bryllupet, der han tok seg av de russiske gjestene, mens de norske vekslet mellom limousinen og den andre privatbilen. Det morsomme er at Olia fant denne sjåføren, en gang hun skulle til flyplassen, strakte ut hånden, og han tilfeldigvis stoppet. Siden utvekslet de telefonnumer, og han kjører altså hver eneste gang.

I leiligheten var rommet til Olia nå innredet som klasserom, siden moren er flyttet inn i det gamle klasserommet, for å hjelpe søsteren Tanja med den nyfødte Taias. I klasserommet ble det til og med gitt undervisning i norsk, med meg som lærer, så det er alt sammen fine greier. Men nå blir det ikke mer arbeid verken på Olia eller meg, nå er det bare ferie. Og det skal bli godt.

Riga er hovedstaden i Latvia. Den ble grunnlagt, og har egentlig aldri vært hovedstad i noen stormakt. Men den har likevel sitt gamle historiske sentrum, som mange av de østeuropeiske byene har, og den gikk gjennom store prøvelser under andre verdenskrig og under Sovjetregimet som fulgte under Stalin. I dag er den hovedstad i et fritt Latvia, et land som da jeg var der for ett år siden var et optimistisk land, men som nå har fått møte finanskrisen verre enn de fleste.

Da jeg gikk omkring her noen dager for litt over et år siden var jeg ugift, og gikk rundt alene. I dag går jeg også rundt alene, men nå har jeg giftering og ei som tenker på meg. Hun er igjen i Kiev, og jeg tenker også på henne hele tiden. Jeg har gjort det som jeg aldri har gjort før, men alltid har sett på som en interessant mulighet: Benytte en mellomlanding til å besøke en ny by.

Flyet fra Kiev gikk klokken 1530 i dag. Før den tid rakk vi å spise en god frokost, suppe igjen, hele tallerkenen fylt. Vi drakk også en flaske champagne til ære og meg, mamma Irina, søster Tanja, min kjære kone Olia og jeg. Forresten var suppen bare forretten, det ventet en hovedrett med potetstappe og speilegg. Ingen må tro det dreide seg om ett speilegg.

Jeg var lykkelig og stappmett da jeg la meg for å hvile. Olia ble igjen på kjøkkenet for å lage nistemat. Jeg hadde ymtet frempå da vi satt på toget fra Simferopol til Kiev at slik niste som vi spiste der, ville være fin å ha på flyet også. Det var nemlig lenge fra jeg reiste til jeg kommer frem. Flyet vil ikke lande i Bergen før 0025 norsk tid, og jeg vil ikke være hjemme i huset mitt før langt utpå natten.

Olia tok meg fullstendig på ordet, og styrte på i kjøkkenet hele formiddagen. Jeg har sikkert mange lykkelige feminister blant leserne mine, og de har sikkert mange gode argumenter for meningene sine, men som mann og som meg selv må jeg si at det er herlig å bli servert rikelig med mat. Og tingene er så viselig innrettet at Olia blir lykkelig når jeg blir glad over maten hun lager. For meg er det en enkel sak å bli glad for mat.

Klokken ett var det ut av huset. Jeg hadde gjort noen runder i butikken for å kjøpe flere matvarer, og jeg hadde vært litt på rommet og pakket mens hun laget mat, så det tok litt tid før det gikk opp for oss at jeg faktisk kom til å reise og nesten to måneders samvær ville bli erstattet av halvannen måneds atskilles. Fryktelig.

Ikke før hadde dette gått opp for oss, så måtte jeg gå. Så noen stor sentimentalitet ble det ikke. Vi fikk alle tingene på plass i håndbagasjen i en fart, kofferten hadde jeg allerede pakket, og så var det tradisjonen tro å sette seg på koffertene og tie stille for en stund. Det må til av gammel overtro, og for å roe nervene.

Jeg hadde jo ikke gjort alt korrekt, for etter denne stille stund og etter jeg var ute av huset, så kom jeg på at jeg hadde glemt (den ukrainske) mobiltelefonen. Det er strengt forbudt å gå inn i huset etter å ha forlatt det, så telefonen måtte de andre finne, og det gjorde de ved å ringe til den. Vel ute av huset viste det seg at jeg hadde glemt noe atskillig mer alvorlig – ledningen til datamaskinen.

Men jeg har lang erfaring i å glemme ting og i å somle ting, og et veldig nyttig tips er å erkjenne det, glemme det og ikke å tenke på det. Det blir ikke bedre av å gå rundt og ergre seg,

Jeg var også veldig spent på om kofferten ville bli for tung etter å ha kjøpt 2 liter honning i en tung krukke, og rikelig med andre ting å frakte. Kofferten veide 21,1 kilo, men AirBaltic lot det klokelig gå. Pripne flyeselskap på vektgrensene er ikke å foretrekke.

Etter dette var det å kysse og klemme på Olia, oioioi, jeg blir trist når jeg tenker på det, det blir en stund til neste gang. Men der på flyplassen hadde vi så mye å tenke på, at det ble ikke så følelsesladd som det kunne. Jeg skulle nemlig gjennom sikkerhetskontrollen. Og Olia hadde sendt med meg gaffel og skje for å spise maten hun hadde laget. Jeg hadde protestert mot gaffelen, men Olia hadde sagt det var et elendig kinesisk produkt uegnet til kapring av fly.

Men den verdensomspennende skrekken etter terrorangrepet som nå er 8 år siden, er ikke plaget av fornuft. Gaffelen måtte i søpla.

Så var det pass- og immigrasjonskortkontroll, og Olia og jeg kunne endelig ringes og snakke med hverandre ordentlig. Det må forresten med at under avskjeden stod taxien hennes og ventet, og det er måte på hva selv private taxisjåfører vil finne seg i for 150 griven frem og tilbake 40 minutter til Borispol. Oioi, det er trist å reise fra henne.

Under flyturen prøvde jeg å sove lite grann, det blir en sen natt, og jeg har litt å gjøre når jeg kommer frem til Bergen også. Men det ble som det pleier å bli med soving på fly; sovingen uteblir.

Riga

Jeg var likevel opplagt og målrettet da vi landet i Riga. Jeg kom meg raskt ut av flyet. Jeg hadde sjekket valutakurs og flybuss på forhånd, verdien er 1 lats er 12,5 kroner akkurat nå. Flybussen koster 0,50 ls, og tar cirka en halv time. Flyet lander 1710, og nest fly går 2230. Alt er allerede sjekket inn, så jeg har bare håndbagasjen. Det skulle bli et par timer i sentrum.

På flybussen ble jeg overbevist om at jeg hadde gjort det riktige. Om det så hadde vært bare å ta flybussen tilbake igjen, ville det vært riktig. Alt er bedre enn å kope på en flyplass, og 12 kroner frem og tilbake er ingen pris.

Da jeg kom frem til Riga ble jeg enda sikrere. Jeg kjente meg selvfølgelig straks igjen da jeg så elven, og vi kjørte inn i gamlebyen. Jeg gikk av med en gang, og begynte å gå meg i vill i de trange og svingte gatene.

Et delmål var bare å være litt i Riga. Et hovedmål var å finne en slags pub med internettilkobling, hvor jeg kunne ta en øl og oppdatere hva jeg holder på med på nettet. Etter en drøy havtimes gange endte jeg opp på Paddy Whealan, den irske puben, hvor det til overmål viste seg at Premier league hadde begynt. Og det med storkamp Tottenham – Liverpool. Jeg kom akkurat i tide til å se Tottenham sette det første målet (og juble over det), og akkurat nå er stillingen 2 – 1.

Jeg kommer ikke til å forlate puben før kampen er slutt, selv om det kan medføre aldri så lite grann nerver med tanke på flyet jeg skal ta hjem. Jeg tenker at alt etter åtte er kritisk, og kampen slutter åtte. Så er det å ta den forsiktige gamblingen om at bussen til flyplassen går fra sentralstasjonen som jeg vet hvor er, og at veien bort dit fra Paddy Whealan ikke er så lang, og at jeg går riktig med en gang, og også finner bussen. Backup plan er Taxi kl ni, om alt skulle gå riv ruskende galt.

Men sjansene for det er lik null. Jeg sitter glad og fornøyd med min øl og ser Tottenham lede 2 – 1, og jeg er helt overbevist om at jeg gjorde det riktige med å ta turen innom Riga.

Gårsdagen ble brukt til en høyst ubehagelig utfylling av selvangivelse for selvstendig næringsdrivende, eller tanken på den var atskillig mer ubehagelig enn å gjøre det. Med god hjelp av komikeren og tryllekunstneren Tor Inge Ulveset gikk det egentlig veldig greit. Men det ble sent, og etter å ha gjort det, ble jeg så lettet og oppspilt, at det tok temmelig lang tid før jeg kom meg i seng. Halv to var klokken, og det er sent, når man skal opp ti over halv fem for  å rekke fly ti over halv syv.

Det viste seg at jeg var vel knapp med marginene. Flybussen jeg tok sikte på gikk 0515 fra SAS-hotellet på Bryggen, litt senere fra Olav Kyrres gate, hvor jeg skulle ta den fra. Men jeg skulle barbere meg, smøre matpakke og pusse tennene, og litt aller siste pakking hadde jeg også å gjøre. Ti over fem var jeg ute av døren og på vei, cirka ti minutter tar det å gå ned til sentrum, hadde ikke flybussen vært litt forsinket, hadde jeg ikke nådd den.

Men nådde den gjorde jeg, og da er alt greit. Da er det ikke mer å snakke om. Neste usikkerhetsmoment var at jeg hadde satset på kun håndbagasje. Siden jeg skulle være borte en hel helg, og attpåtil feire bryllup, var det naturligvis nødvendig med toalettsaker. Jeg var litt spent på hvordan det ville gå gjennom sikkerhetskontrollen, som kjent er jo deodorant og tannkrem regnet som potensielle terrormidler om dagen, så lenge man tar dem ombord på fly, er ellers barske sikkerhetsfolk vettskremte for dem. Jeg hadde derfor satset på billige typer i halvtomme beholdere, men jeg trengte ikke å ha gjort det, så lenge de var plassert i den gjennomsiktige plastposen man får utdelt, gikk det greit å få dem igjennom. I en plastpose er nemlig deodorant og tannkrem mindre farlig, og lettere å kjenne igjen.

På flyet var planen egentlig å tenke gjennom hva jeg skulle gjøre med toastmasterjobben, og også tenke ut et underholdningsinnslag, eventuelt kunne jeg enda bedre få meg litt søvn. Men det ble til at jeg tentke på andre ting.

Fra Værnes til Trondheim sentrum tok flybussen cirka en halv time, og kostet 90 kroner. Jeg hadde riktignok tatt en utskrift av hvor hotellet skulle være, men jeg hadde glemt å ta den med, så jeg måtte stoe på hukommelsen og min sans for retninger. Sjåføren leste opp hotellene i nærheten av stoppestedene, og jeg smatt ut da jeg hørte Nova. Etter å ha surret litt rundt og spurt litt om hjelp, fant jeg greit frem, og det var også greit at jeg sjekket inn allerede da jeg kom, selv om det var på morgenen.

Planen var å få seg litt søvn før jeg skulle møte Ingrid på formiddagen, og jeg slang meg også nedtpå,men jeg hadde mitt for tiden vanlige virvar i hodet, og jeg ble også forstyrret av noen telefonr. Kort sagt, det ble ingen søvn nå heller.

Den ene telefonen var fra Ingrid, bruden, jeg skulle møte henne klokken 1200 på Lille for å planlegge. På ny var det ut for å finne frem, men denne gangen hadde jeg et lite kart på størrelse med et kredittkort fra hotellet, og til torget gikk det greit å finne frem med det. Ingrid var naturligvis full av sommerfugler og jeg var like naturligvis full av manglende søvn. Men det viste seg at vi hadde rimelig grei kontroll.

Deretter tok vi turen opp til Ingrid for at jeg skulle se leiligheten hennes like før den ble solgt, og hilse på Pål og hunden Frida. En liten biting var å skrive ut kjøreplanen for bryllupet. 

Og på torget står Olav den hellige. I format er han mot Arve Tellefsen som Alexander Rybak mot Lars Sponheim.

Øyeblikkelig ute fra Ingrid ringer Marte, forlover, og vil ha møte for å planlegge vårt lille innslag, og selvfølgelig bare møtes litt når vi først er i samme by. Jeg får det nå rimelig travelt med å tenke ut dette innslaget, praktisk talt går det for seg de ti minuttene fra Ingrid til torget. Ideen fikk jeg oppe hos Ingrid, da hun fortalte litt om brylupstalene deres, det var jo litt å velge mellom å lage sang fra. Mrte og jeg møtes også på Lille. Jeg kjøper en ny pizza, og vi snakker først et par dtimer om andre ting, så en liten time om bryllupet og innslaget vårt. Hun hadde en annen ide, som jeg også skulle lage fra.

Marte er altså forlover, så hun måtte ut og tørrtrene, og jeg gikk hjem for å skrive sanger og taler, den siste timen før vi skulle møtes igjen, og se Chicago med Pål, brudgommen, i hovedrollen klokken 1930. Om hvordan det og bryllupet gikk, skriver jeg søndag.

Borispol flyplass er en av flyplassene hvor innsjekkingen går raskest. Den åpner to timer før avgang, som vanlig, og det er vanligvis nok av innsjekkingsskranker til at man slipper å stå i kø noe særlig. Etter det er det den unødvendige sikkerhetskontrollen, der Ukraina har måttet ta etter den vestlige, vettskremte metoden, og den Ukrainske pass- og migrasjonskortkontrollen, hvor Ukraina har holdt på en variant av den russiske. Alt sammen går uansett raskere enn ved noen flyplass i Norge, og man har tid til å slappe av med en billig øl i en av de små pubene, eller – som jeg – sette seg ned med datamaskinen.

Det har som vanlig vært en herlig uke i Kiev. De fulle opplysningene om alt som har hendt vil komme senere, det er nå en gang slik at man har et liv i virkeligheten, og et liv i bloggverdenen, og det finnes enkelte ting som hører hjemme vært sitt sted. Jeg har uansett oppholdt meg et sted med sparsom internettilgang, og har ikke kunnet skrevet noe, selv om jeg hadde villet. Postene vil altså bli lagt ut i ettertid.

Nå er det å skifte til hjemreisemodus, og deretter straks til norsk hverdagsmodus, i hvert fall for mitt liv, med mange ting med øyeblikkelig hast å gjøre. I morgen er det møte for å fylle ut selvangivelse for næringsdrivende, onsdag er det opptreden på Rick’s  – der må alle som bor i Bergen komme, Stand up Beren har lagt opp et flott program for sommeravslutningen – og fredag morgen reiser jeg til Trondheim og bryllup. I tillegg til dette er mange ting å gjøre, og sant å si har jeg ikke noe særlig lyst til å gjøre noen av dem. Jeg kunne egentlig tenke meg å bare være her i Kiev, og fortsette livet her.

Flyet mitt hjem er AirBaltic, via Riga, og til Bergen ti minutter over midnatt. Det blir ti minutter over ett for min døgnrytme, og jeg kommer til å være dyktig trøtt og sliten. Jeg kunne tatt et annet fly, og kommet meg hjem halv seks, men det ville kostet meg 100 kroner mer, og to timer mindre i Kiev. Det ville jeg ikke.

Så nå betaler jeg prisen med å få en ny fly- og flyplassdag, klokken er kvart på tre i Kiev, det er timevis å vente overalt, matpakke har jeg ikke, og flyplassmat byr meg i mot. Det er fem minutter til boarding, en spurv som har forvillet seg inn i ikke bare avgangshallen, men helt inn til gaten, holder meg med selskap. Og så snart sommerferien begynner, er jeg tilbake i Kiev.

Det er enda en reisedag. Jeg har fått en forlenget Kristihimmelfartshelg. Jeg har skrevet om det før, det er noe spesielt med sånne reisedager. Man sitrer litt av spenning, man lurer på om man har pakket alt, om man har glemt noe, og tiden går både for fort og for sent på en gang. I alle fall gjør den det for meg. Jeg ville helst bare være ferdig med Bergen for denne gang, og trygt og godt på flyet, i gang med reisen. Men før avgang 1720 – Bergen Sandefjord med Widerøe – så har jeg ennå litt å gjøre. Og det dirrer liksom i hodet, hvilken rekkefølge jeg skal ta det i.

Jeg pakket en del i går kveld. Det skal være greit. Jeg må pakke i sekk denne gangen, siden jeg la igjen kofferten hjemme, da jeg var på ekstraordinær påsketur. Og jeg vil ikke betale Norwegian 80 kroner for at de skal frakte en tom, men stor, koffert.

Det blir en liten langhelg der jeg må iverksette noe av det hvori jeg har mitt største talent, koble av fra alt, tenke på ingenting, slappe av. For straks jeg kommer tilbake, blir det meget hektisk, som det egentlig har vært alle de siste ukene. Jeg kommer hjem midnatt mandag, tirsdag er full arbeidsdag, tirsdag kveld er møte med andre enkeltmannsforetak i stand up Bergen, om hvordan fylle ut selvangivelse for næringsdrivende. Den skal være utfylt g levert innen på følgende mandag. Onsdagen er det opptreden på Rick’s – kom gjerne! – manuskriptet blir skrevet på reisen. Det er en fin følelse, om en drøy uke skal jeg opptre, og enda har jeg ikke laget hva jeg skal si, alt vil bli kommet på og skrevet ned i uken som kommer. Torsdag er full arbeidsdag, som forresten onsdagen også er det, og fredagen reiser jeg til bryllup i Trondheim, hvor jeg kjekt nok skal være toastmaster.

Det er hvor langt jeg ser fremover foreløpig. Eller hvor langt jeg lar være å se fremover. I dag er det reisedag. Straks etter jobb henter jeg sekken og reisevesken, hopper på første og beste flybuss, og er på vei til Kiev og et annet liv.

“Det er den draumen, om dører som åpnar seg”, som Olav H. Hauge skriver. Da skal jeg fare en våg ingen ennå vet om. Det er dette som er poesi, det er dette som skulle være livet. I dag er reisedag. Og jeg skjønner ikke selv, hvorfor jeg skrev om alt det som skal skje etterpå.

Jeg er svak for Russland og alt som er russisk. Og jeg er derfor svak for Ukraina, som egentlig er russisk det også, jeg sier det, selv om det ikke er alle fra Ukraina som liker at jeg sier det. Men det som gjør at jeg liker Russland, finner jeg også i Ukraina, og jeg er så glad i dem i begge to. Og jeg er glad i Kiev, som på mange måter er mer russisk enn Russland. Det var her det begynte, dette var den første hovedstaden, det var her alt oppsto.

På poesibloggen har jeg et dikt av den russiske nasjonaldikteren Aleksander Pusjkin, en vinterkveld, heter det, og jeg blir tumlen i hodet hver gang jeg leser det. Jeg synes det er så fint. Spesielt liker jeg setningen Сердцу будет веселей, eller “til hjertene skal komme glede”. Det er den gamle russiske ektemann som sier det til sin gamle russiske kone, de er innendørs i det gamle, slitne trehuset deres, vinterstormen raser utenfor, og han har akkurat bestemt seg for å ta et lite glass. La oss skåle, hvor er så kruset, til hjertene skal komme glede! Det er så flott sagt, så russisk, her skal gleden komme under de verste forhold, ensom i vinternatten, trøst i et glass vodka, men gleden skal komme, den skal komme like inn i hjertene.

Og det skal det også for meg. Jeg har bestilt meg enda en reise til Kiev. Jeg har gjort det, jeg har kjøpt billettene. Det er travelt på jobb og travelt på alle måter for meg nå. Men de var veldig snille og gav noen fridager rundt kristi himmelfartsdag og var litt fleksible, slik at jeg faktisk tirsdag ettermiddag kan fly fra Bergen til Sandefjord med Widerø, og videre til Kiev samme kveld. Billettene er kjøpt. Tilbake igjen kommer jeg mandag.

Det er en ekstratur. Den har tryllet seg frem. Mange av tingene går min vei for tiden, men det er også mange ting å tenke på og mye å gjøre på mange felt, det skal gjøre seg godt med en ekstra tur til Kiev – Ukrainas vakre hovedstad – nå som jeg har det så travelt i Bergen. Jeg reiser tirsdag kveld. Det er fem dager til. Til hjertene skal komme glede!

Jeg gjorde en ekstraordinær tur hjem til Ganddal i dag. Det var med Norwegian, og jeg vil bruke denne posten til å klage litt på dem.

Norwegian er et lavprisselskap som tilbyr billige billetter, vel og bra, når alt fungerer. I likhet med andre lavprisselskap har de begynt å ta betalt for kofferten man sjekker inn. Det er en uting, mener jeg, når man betaler for en flyreise, så betaler man også for å ta med seg litt bagasje. De 40 kronene Norwegian nå tar for hver colli, kunne de like godt bakt inn i billettprisen, så slipper man å tenke over om man trenger bagasje eller ei. Da slipper man også irritasjonen over sikkerhetskontrollene, og vanviddet ved at man ikke lenger for ta med seg vanlig vann og brus inn på et fly, fordi det en gang i verdenshistorien var noen som planla å lage bomber av slik væske som så ut som det var noe annet.

Det er nå greit nok, noen liker kanskje at man betaler for det man har med, og de som ikke trenger noe særlig, kan spare 40 kroner. Verre er det, at man må betale dette gebyret på forhånd, mens man bestiller på internett. Jeg hadde denne gangen et par gaver å ta med igjen, i tillegg til et kakefat, som jeg husket etter at jeg hadde bestilt reisen. På grunn av disse gavene og kakefatet steg reisen med 80 kroner, tur retur, fordi jeg kunne jo ikke godt la kofferten ligge igjen hjemme, når jeg først tok den med. Men så var det dette ekstra gebyret, når man ikke betaler på forhånd, altså over nettet. Jeg visste dette ville bli litt ekstra, og forsøkte å ordne det, men det lar seg faktisk ikke gjøre å få til denne endringen. Når man først har valgt å ikke ta med bagasje, må man uansett betale ekstra gebyr for å ta med ekstra bagasje likevel.

Dette ekstra gebyret er 40 kroner, altså nøyaktig dobbel pris. Det er grådig. Det er unødvendig. Slik blir det at frakten av den fordømte kofferten frem og tilbake, begynner å nærme seg den samlede verdien av alle gavene, og man like godt kunne kjøpe et nytt kakefat. Og at man er nødt til å betale dette ekstra beløpet, er ikke akkurat synlig på hjemmesidene til Norwegian. Og skal man klage på det, må man ringe, og havne i telefonkø, med betaling (til Norwegian) per tellerskritt. Så de har ordnet seg så elegant at de er nødt til å tjene penger på at man klager på dem.

Flyreiser har blitt billigere de siste årene, men de har blitt mye mer utidige. Stadig vekk har jeg opplevelser som gjør reisen utrivelig, tull og vas i sikkerhetskontrollen, ekstra gebyrer både her og der, kansellerte avganger med absolutt null hjelp fra flyselskapet, ja, overalt er folk som vil tjene litt ekstra penger på deg, eller som med alle midler vil beholde pengene de allerede har tjent. Og man blir behandlet som en potensiell terrorist.

Jeg likte tidligere å fly, men gjør ikke det nå lenger. Det tar også mye mer tid, med alle de ekstra kontrollene. En time før avgang var jeg på flyplassen, denne gangen, ganske unødvendig på innenriksfly. Men når man først sitter i flyet, letter, flyr og lander, så der det greit. Selv om beinplassen er for liten, og man ikke akkurat får kaffe lenger.

Nåvel, tross de ekstra gebyrene, så blir det fortsatt billigere enn buss, som er det nest billigste alternativet. Selv når den vanvittig dyre flybussen frem og tilbake regnes med, blir det billigere. Men jeg har ikke lyst til å betale Norwegian 80 ekstra kroner, det frister å bare la kofferten ligge igjen, droppe det. Og jeg er glad hver gang jeg reiser med SAS, hvor slike ting ikke er til  å tenke på.

Og hjemme på Ganddal har jeg det veldig fint. Som alltid.

Hjemreisen skal alltid være litt strabasiøs. Og denne gangen ble den litt ekstra strabasiøs, som den alltid blir litt ekstra strabasiøs.

Jeg var som vanlig sent ute med pakking og alle disse tingene her, jeg konsentrerte meg som vanlig om andre ting, og befant meg som vanlig i plutselig hastverk. Ulikt andre turer var det denne gangen enkelte å treffe og å ta farvel med, jeg skulle også ta med noen gaver hjem til Norge, og det var i det hele tatt en del å organisere avreisedagen.

Men alt forløper som vanlig vel til sist. Min venninne Olga hjalp meg med taxi på ukrainsk vis. Hun strakte bare ganske enkelt hånden ut et tilfeldig sted langs gaten Lecu Ukrainka hvor jeg og tilfeldigvis hun bodde, første og beste bil stoppet, og pris ble avtalt til nesten skammelige 120 griven. Det er knappe 100 kroner for en 40 minutters kjøretur til flyplass. Seansen kom i sitt aller retteste lys da det like ved siden av stod en gammel, sliten Lada med taxiskilt og sjåfør sliten som bilen. Den gikk vi like forbi, her borte er pirattaxi mer å stole på enn vanlig taxi, eller for å gi til kjenne mitt syn: ekte taxisjåfører er flinkere til å prute, og får bedre pris for seg. 

Ja vi elsker Ukraina!

Nåvel, jeg skal så vist ikke bidra til at nordmenn skal bli skremte og mistenksomme når de reiser østover. Jeg tenker slik at sjåførene må svindle meg flere hundre prosent før vi kommer opp i norske priser, og at for meg dreier det seg mest om at rett skal være rett, og jeg ikke vil bli lurt, for dem er det kampen for livets opphold. Jeg tenkte godt jeg kunne gi den snille sjåføren et par kroner ekstra, snille er det helt rette ordet her, på vei ut hadde han U2 med “Dismantle an atomic bomb” på spilleren, og sjelden har noen så hurtig og så skamfullt beskjeden tilbudt seg å bære kofferten inn, og om det var noe mer. Jeg trengte imidlertid småpengene mine, og hadde ingen tips å gi ham, noe som siden skulle vise seg feil.

Jeg hadde nemlig den vanlige frykten ved innsjekkingen, bagasjen kunne fort være for tung, og jeg hadde i tillegg med meg en ekstra gjenstand for innsjekking. Jeg hadde nemlig kjøpt meg en globus, som var for stor til å få plass i kofferten. Kofferten veide sine 25 kg, en klar forbedring fra de 12,6 den veide da jeg reiste ned, men det var ikke dette som var problemet, det var globusen. Jeg regner med at skrankepersonalet ikke gjorde noe med vekten, siden hun skjønte det ville bli så mye styr med globusen.

Jeg snakket som vanlig russisk, alltid russisk, og jeg hadde ingen problemer med at jeg måtte betale ekstra avgift for den ekstra bagasjen. Det husker jeg fra jeg bestilte billetten, slik er det med Wizzair. Det var jo derfor jeg hadde latt være å gi min private taxisjåfør småpengene mine.

Damen ved innsjekkingen forklarte meg hva jeg skulle gjøre og hvor jeg skulle gå, og jeg viste med hele mitt kroppspråk at det var helt i orden, selv om jeg ikke hadde skjønt noe særlig. Jeg gikk ut i fra at jeg skulle betale et sted, og gikk i vei for å lete etter dette stedet, hun hadde jo dessuten mer eller minde pekt hvor det var. Men finne det kunne jeg ikke, og det øvrige personellet hadde gjestfrihet etter den gamle sovjetiske skolen, ingen svar å få. Til slutt fant jeg det, det lå utenfor innsjekkingsarenaen, det var det som forvirret meg, men det var like utenfor, så store problemet var det ikke. Da var det verre at gebyret slett ikke var noen symbolsk sum, slett ikke noe for småpenger, men 200 griven, omtrent det samme som hele flyreisen, en femtedels legelønn i landet, halvparten av det globusen hadde kostet. Jeg klarte ikke å skjule et overrasket ansiktsuttrykk.

Det man ikke kan gjøre noe med, skal man ikke irritere seg over. Og 200 kroner er raskt tjent inn for en med norske lønninger. Jeg hastet i stedet til sikkerhetskontrollen, som alltid irriterer meg, med styr og tull og tøys, datamaskin ut av sekken, beltet av, og det ene med det andre, jeg håper dette forsvinner i løpet av min levetid. Verden har aldri vært tryggere. Nåvel, jeg kom meg jo igjennom, og jeg gikk like til neste kontroll, passkontrollen og levering av “migrasjonskortet”, som det heter, en levning fra gamle tider, og kontrollen av boardingkortet. Det siste var et problem, så avgjort et problem, for boardingkort hadde jeg ikke.

På denne tiden begynte det også å komme meldinger fra nye og gamle venner i Norge og Ukraina om hvordan alt gikk, det gikk jo ikke bra i det hele tatt, og ikke hadde jeg tid til å svare på det. Jeg måtte skaffe meg boardingkortet. Jeg løp tilbake til sikkerhetskontrollen, men om det var et problem å komme inn gjennom den, så var det så avgjort et større problem å komme ut gjennom dem. Og i slike situasjoner blir det også et problem med russisken, nå er det viktig å snakke og forstå ordentlig, og jeg fikk nok ganske dårlig forklart at jeg ikke hadde fått boardingkort, at jeg måtte hente boardingkort, jeg hadde glemt det. Det ble nå en ordentlig kontroll av dokumenter og papirer og det ene og det andre, før jeg til slutt fikk lov til å gå, med beskjed om å ta bagasjen med meg, den kunne ikke bli stående.

Nede ved innsjekkingen satt damen klar med boardingkortet mitt. Jeg skulle jo kommet og hentet det etter å ha betalt gebyret, og vist kvitteringen, det visste jeg jo egentlig, jeg har jo gjort det før. Så var det tilbake til sikkerhetskontrollen, som på ny var nøyere enn noensinne, nå skulle de for sikkerhets skyld stemple boardingkortet mitt. Men så lenge jeg kom gjennom er alt greit, nå gjensto bare pass-, boarding- og migrasjonskortnkontrollen. Migrasjonskortet hadde jeg ikke, smått panisk lette jeg etter det, før jeg prøvde meg med at de allerede hadde tatt det, og det hadde de jo. Jeg var igjennom.

Jeg fant gaten, satte meg ned, hvilte, og gav meg i kast med å svare på tekstmeldingene og ringe de siste telefoner.

På norsk jord i Sandefjord var det en ny sikkerhetskontroll. Jeg prøvde å spre litt misstemning i køen, ved å spørre om det nå var blitt forbudt å ta med vann inn i Norge? Jeg kunne ikke forstå hvorfor det var å sjekke håndbagasjen når man gikk av flyet. Jeg hadde også bare halvannen time før flyet til Bergen gikk, og var smått nervøs for at i verste fall, og så videre, jeg syntes det tok uforholdsmessig lang tid. Årsaken er at man kommer like inn i transfer-området, der det skal være garantert at ingen tar med seg tannkrem eller andre typer sprengstoff, og siden Ukraina ikke er med i EU, stoler man ikke på dem, det tok en halv time til førti minutter gjennom denne ekstra sikkerhetskontrollen og passkontrollen.

Men så var alt sikret. Så var det bare å sende bagasjen til Bergen. Jeg tok klokelig ut noen bøker fra kofferten for å gjøre den litt lettere, og la dem over i håndbagasjen. Globusen trengte jeg ikke å betale ekstra for, når jeg reiste med Widerø gjennom SAS. Det var helt greit, det var bare å gå til gate, vente, hvile. Jeg skulle komme meg hjem denne gangen også. Det ville ikke bli noen problemer.

Og problemer ble det heller ikke.

Alt i orden! Klokken er 0207 norsk tid, 0307 lokalt, men det spiller liten rolle, jeg er trygt og godt i leiligheten min etter mye god ukrainsk hjelp. Internett virker også, som man ser, og mer skal jeg skrive i morgen. Da skal jeg også se på en annen leilighet like ved, så jeg kan faktisk veldig. Alt godt!

*

Så jeg kan faktisk velge, skal det være. Det får være måte på feil. Men jeg var godt trøtt da jeg kom frem. Selve det å ordne med taxi og alt det der gikk bedre enn ventet, jeg skjønte alt det viktigste ukrainske Tatiana sa, jeg skulle møte ved terminal A, det var taxi 594, og den skulle komme i løpet av 15 minutter. Alt det der skjønte jeg. Men så var det der med hvor terminal A var, det er alltid en feil å gjøre som man ikke tenker på.

Jeg skal skrive nøyere om dette. Det gikk i alle fall bra til slutt.

Og nå har jeg skiftet leilighet, jeg er enda et stopp nærmere sentrum, nærmere hovedgaten. Det er ikke måte på. Det er veldig bra. Ingenting kan gå galt, det er i alle fall vanskelig  å se hva som kan gå galt.

*

De to første delene der er skrevet midt på natten, de to første netten her. Nå skal posten skrives ferdig, om hvordan min ankomst til Kiev ble.

Flyet fra Wizz air på Sandefjord flyplass Torp før avreise Kiev

Flyturen er jo et kapittel for seg. Det er mine norske venner fra Ukraina som har anbefalt meg Wizz air, et flyselskap som er så billig at det er mistenkelig, og som flyr fra Sandefjord til Kiev hver fredag, og tilbake igjen hver mandag, i alle fall. Men flyselskapet var kjempegreier, med behagelige seter og ikke mindre benplass enn det pleier å være, og til og med litt juice/vann og kaffe/te servert. Det var også en forberedelse til ukrainske forhold med at det var fri flyt av medbrakt underveis. Så det var flere som ble ganske så lystige på reisen, noen til og med rent skitings, og for meg som ville slappe av og kanskje duppe av litt før situasjonen krevde noe av meg vel fremme i Kiev, for meg ble det i stedet å følge med på de andre.

På flyplassen i Kiev er det rutinene med registrering og forskjellig, og selv om man ikke slipper unna om man skriver med rød penn eller gråblyant, så går det mye raskere enn i Russland, og ikke så lenge etter landingstiden 0050 (lokal tid) var jeg ute i avgangshallen med bagasjen i hånd. Nå var det til å ringe Tatiana, som var den som hadde hjulpet meg med leilighet og nå skulle hjelpe meg med taxi. Jeg var smått bekymret for hvordan dette skulle gå, men jeg hadde alltid nødutgangen å ta taxi til et eller annet hotell og bo der første natten om alt skulle gå galt.

Det ble ikke nødvendig. Hva jeg ikke hadde tenkt på, var at hun ringte meg opp igjen etter at hun hadde bestilt taxi, og gav meg nøyaktig beskjed om hvor taxien skulle komme, cirka hvor lenge det ville ta før den var der, og nummeret på taket. Taxien ville også vite hvor den skulle kjøre. Jeg forstod alt sammen på russisk, og gikk optimistisk ut for å finne terminal A. På vei ut blir man overfalt av taxisjåfører som vil kjøre deg hvor det skal være, det var det jeg fryktet, hvordan skulle jeg vite hvem som var min? Terminal A, 15 minutter, nummer 594. Ingen taxi hadde nummer. Og under skiltet med Terminal A var det riktignok en liten bod det stod taxi på, men der var helt mørkt, og rundt stod nedsnødde biler og det så i det hele tatt tungvint ut for en bil å komme bort dit.

Min ordre var å vente, en ordre jeg er som skapt til, jeg er farlig god til det, min tålmodighet er altfor stor og min evne til bekymring forsvinnende liten. Jeg stod 20 minutter der under skiltet med Terminal A. Av og til gikk jeg bort til det som for meg så ut som hovedutgangen, der det riktignok stod terminal B, men der det var fullt av liv og biler og taxier som kjørte, og folk som gikk ut og inn i terminalbygningen. Straks jeg nærmet meg det området, ble jeg overfalt av taxisjåfører som ville kjøre meg hvor som helst, det var jo temmelig opplagt jeg skulle et sted, fullt kledd og med full bagasje, og sent på natten var ikke russisken helt på alerten heller. Jeg fikk ikke forklart så mye mer enn jeg ventet en taxi, en dårlig forklaring når nettopp taxi var det alle og enhver der ute ville tilby meg.

Det var Tatiana som ordnet opp, hun ringte og lurte på hvordan det gikk, og jeg kunne fortelle at taxien ikke var kommet. Hun la på, ringte opp taxien på ny, så meg, og kunne fortelle at joda, taxien var der, nummer 594, grønn bil, utenfor terminal A. Jeg lurte på om hun kanskje ikke mente B, det var jo der alt var? Men det var A, og ‘A’ og ‘B’ er ikke akkurat bokstavene man mangler sammen. Hun fortalte også at det var “Vkhod terminal A”, som betyr “utgang”, og der jeg stod var ingen utgang, bare et skilt. Så mens vi snakket gikk jeg litt innover parkeringsplassen med de nedsnødde bilene, og kunne da etter en kort stund se at den virkelige terminal ikke hadde så mye med det skiltet jeg hadde stått under å gjøre, skiltet markerte bare området, terminalen var lenger borte.

Deretter gikk alt som smurt og uten problemer av noe slag. Taxien kjørte til Tatiana, som elskverdig ble med i bilen sammen med mannen sin, og viste meg alt som var med den nye leiligheten. Det er skikkelig snilt gjort, jeg er ikke sikker på det finnes så mange i Norge som ville stått opp sånn midt på natten, for å overlevere en leilighet til en turist de aldri har sett. Det er noe eget med ukrainere, de stiller virkelig opp.

Slik så den ut, leiligheten jeg hadde første natten, i det jeg forlot den

De tok seg til og med tid til å se at internett fungerte, noe som også denne gangen tok litt tid, siden slike ting sjelden virker ved første forsøk. Så var det takk og farvel og møtes igjen neste dag, for å se på en leilighet enda litt nærmere sentrum.

Jeg var i Kiev. Jeg var i en leilighet, og alt var i orden. Nå er det bare å leve eventyrferien.

Dette er bygningen jeg bor i. Inngangen ser dere nede til venstre. Jeg bor i sjette etasje.