Litt på ettertid blir denne posten skrevet og postet. Det tar på å være ektemann, og tiden til å være for meg selv med datamaskinen vil bli redusert, også nå som det er ferie. Hvordan det vil bli i fremtiden når hverdagen kommer er ikke godt å forestille seg.

Olia må pent finne seg i det kultursjokk det er å komme fra en ukrainsk hverdag med arbeid og tanke på arbeid stort sett hele et voksent menneskes våkne tid, til en norsk juleferie hvor tanken på arbeid ikke kunne vært fjernere. Flyet vårt til Ganddal – via Sola – gikk – eller skulle gå – klokken 0905 lørdag morgen. Som vanlig ble det litt stress med pakkingen, og et allerede stramt tidsskjema ble ytterligere svekket av at det akkurat den natten skulle snø mer enn jeg kan huske det har gjort her på vestlandet. Dette var noe vi oppdaget i det vi kom ut døren, og hadde de ti minuttene det tar å gå hjemmefra til bussholdeplassen. Med rullekoffet i dyp snø kunne det ikke gå, men heldigvis hadde flybussen noen av de samme problemene som vi hadde, slik at den også ble forsinket. Og vel ombord i den hadde vi god tid.

Den gode tiden skulle bli forsterket av at flyet ble forsinket, først med 25 minutt, så med noen små timer. Også Flesland hadde problemer med det for oss som ikke følger så godt med på værmeldingen uventede snøfallet. Men til slutt ble rullebanen måket, og isen på flyvingene og resten av flyet fjernet, og vi kunne ta av for den korte flyturen ned til Sola. Der stod mor og ventet, Tonje kom senere samme dag og har sin Espen, og så kunne den første julen med hele vår nye familie samlet begynne.

Jeg har skrevet tre poster (1, 2, 3) tidligere om bryet og byråkratiet som må til for å få min ukrainske kone, Olga Iurzhenko, opp hit til Norge. Kampen er nå forbi, i det dette postes er jeg på Flesland og henter henne. Nå skal det være slutt på at vi må reise fra hverandre etter feriene, nå kommer hun for å bli her. Familiegjenforeningen er gått i orden. Den beste julepresangen jeg kunne tenke meg, er i år blitt meg gitt.

Brevet mottok jeg om det var andre eller tredje desember. Jeg hadde allerede levert inn en liten permisjonssøknad på jobben, jeg ønsket en dag ekstra juleferie, så jeg kunne være en dag ekstra i Kiev. Utenom dette, så var det en så prosaisk grunn at jeg tenkte jeg skulle vente med å kjøpe billetter til etter 5. desember, da kredittkortsystemet til Skandiabanken innleder en ny periode, slik at beløpet først ville blitt trukket i januar.

Så ble altså alt snudd på hodet med et brev fra UDI om at søknaden var innvilget. Jeg skrev en liten mail til dem etter at jeg hadde vært på politistasjonen forrige gang, og lurte på sjansene for at søknaden skulle bli ferdigbehandlet til jul. Det kunne de ikke garantere. Likevel kom altså godkjennelsen kort tid etter. Jeg vet ikke om denne mailen hadde noe å si, mitt inntrykk er at de aller fleste skriver slike mailer, og alle oppriktige søkere har selvsagt lyst til å få sin kjære hjem til jul.

Med meg gikk det altså bra. Nå blir det julefeiring for hele familien hjemme på Ganddal, julaften blir hos min sster Tone på Klepp, og det eneste som nå er trist, er at vår kjære far som døde i fjor ikke får være med og oppleve dette. Ellers har vi mye å være lykkelige for i storfamilien Salen med forgreininger nå for tiden.

Olias familie kommer til å feire julen som vanlig i Kiev. De kommer selvsagt til å savne henne, men virker stort sett til å være glade over at hun har funnet seg en mann, og at det ser ut som det går bra med oss. De ønsker henne lykke til, og kommer helt sikkert til å gi henne en følelsesladd avskjed når de sender henne på flyet i morgen formiddag. Avskjeden vil heldigvis sjelden bli for mange månedene om gangen. I slutten av februar er det vinterferie, og da går turen til Kiev for Olia og meg.

Nå skal vi imidlertid ha noen deilige og spennende måneder sammen i Norge! For første gang skal vi nå også ha hverdag sammen.

Riga er hovedstaden i Latvia. Den ble grunnlagt, og har egentlig aldri vært hovedstad i noen stormakt. Men den har likevel sitt gamle historiske sentrum, som mange av de østeuropeiske byene har, og den gikk gjennom store prøvelser under andre verdenskrig og under Sovjetregimet som fulgte under Stalin. I dag er den hovedstad i et fritt Latvia, et land som da jeg var der for ett år siden var et optimistisk land, men som nå har fått møte finanskrisen verre enn de fleste.

Da jeg gikk omkring her noen dager for litt over et år siden var jeg ugift, og gikk rundt alene. I dag går jeg også rundt alene, men nå har jeg giftering og ei som tenker på meg. Hun er igjen i Kiev, og jeg tenker også på henne hele tiden. Jeg har gjort det som jeg aldri har gjort før, men alltid har sett på som en interessant mulighet: Benytte en mellomlanding til å besøke en ny by.

Flyet fra Kiev gikk klokken 1530 i dag. Før den tid rakk vi å spise en god frokost, suppe igjen, hele tallerkenen fylt. Vi drakk også en flaske champagne til ære og meg, mamma Irina, søster Tanja, min kjære kone Olia og jeg. Forresten var suppen bare forretten, det ventet en hovedrett med potetstappe og speilegg. Ingen må tro det dreide seg om ett speilegg.

Jeg var lykkelig og stappmett da jeg la meg for å hvile. Olia ble igjen på kjøkkenet for å lage nistemat. Jeg hadde ymtet frempå da vi satt på toget fra Simferopol til Kiev at slik niste som vi spiste der, ville være fin å ha på flyet også. Det var nemlig lenge fra jeg reiste til jeg kommer frem. Flyet vil ikke lande i Bergen før 0025 norsk tid, og jeg vil ikke være hjemme i huset mitt før langt utpå natten.

Olia tok meg fullstendig på ordet, og styrte på i kjøkkenet hele formiddagen. Jeg har sikkert mange lykkelige feminister blant leserne mine, og de har sikkert mange gode argumenter for meningene sine, men som mann og som meg selv må jeg si at det er herlig å bli servert rikelig med mat. Og tingene er så viselig innrettet at Olia blir lykkelig når jeg blir glad over maten hun lager. For meg er det en enkel sak å bli glad for mat.

Klokken ett var det ut av huset. Jeg hadde gjort noen runder i butikken for å kjøpe flere matvarer, og jeg hadde vært litt på rommet og pakket mens hun laget mat, så det tok litt tid før det gikk opp for oss at jeg faktisk kom til å reise og nesten to måneders samvær ville bli erstattet av halvannen måneds atskilles. Fryktelig.

Ikke før hadde dette gått opp for oss, så måtte jeg gå. Så noen stor sentimentalitet ble det ikke. Vi fikk alle tingene på plass i håndbagasjen i en fart, kofferten hadde jeg allerede pakket, og så var det tradisjonen tro å sette seg på koffertene og tie stille for en stund. Det må til av gammel overtro, og for å roe nervene.

Jeg hadde jo ikke gjort alt korrekt, for etter denne stille stund og etter jeg var ute av huset, så kom jeg på at jeg hadde glemt (den ukrainske) mobiltelefonen. Det er strengt forbudt å gå inn i huset etter å ha forlatt det, så telefonen måtte de andre finne, og det gjorde de ved å ringe til den. Vel ute av huset viste det seg at jeg hadde glemt noe atskillig mer alvorlig – ledningen til datamaskinen.

Men jeg har lang erfaring i å glemme ting og i å somle ting, og et veldig nyttig tips er å erkjenne det, glemme det og ikke å tenke på det. Det blir ikke bedre av å gå rundt og ergre seg,

Jeg var også veldig spent på om kofferten ville bli for tung etter å ha kjøpt 2 liter honning i en tung krukke, og rikelig med andre ting å frakte. Kofferten veide 21,1 kilo, men AirBaltic lot det klokelig gå. Pripne flyeselskap på vektgrensene er ikke å foretrekke.

Etter dette var det å kysse og klemme på Olia, oioioi, jeg blir trist når jeg tenker på det, det blir en stund til neste gang. Men der på flyplassen hadde vi så mye å tenke på, at det ble ikke så følelsesladd som det kunne. Jeg skulle nemlig gjennom sikkerhetskontrollen. Og Olia hadde sendt med meg gaffel og skje for å spise maten hun hadde laget. Jeg hadde protestert mot gaffelen, men Olia hadde sagt det var et elendig kinesisk produkt uegnet til kapring av fly.

Men den verdensomspennende skrekken etter terrorangrepet som nå er 8 år siden, er ikke plaget av fornuft. Gaffelen måtte i søpla.

Så var det pass- og immigrasjonskortkontroll, og Olia og jeg kunne endelig ringes og snakke med hverandre ordentlig. Det må forresten med at under avskjeden stod taxien hennes og ventet, og det er måte på hva selv private taxisjåfører vil finne seg i for 150 griven frem og tilbake 40 minutter til Borispol. Oioi, det er trist å reise fra henne.

Under flyturen prøvde jeg å sove lite grann, det blir en sen natt, og jeg har litt å gjøre når jeg kommer frem til Bergen også. Men det ble som det pleier å bli med soving på fly; sovingen uteblir.

Riga

Jeg var likevel opplagt og målrettet da vi landet i Riga. Jeg kom meg raskt ut av flyet. Jeg hadde sjekket valutakurs og flybuss på forhånd, verdien er 1 lats er 12,5 kroner akkurat nå. Flybussen koster 0,50 ls, og tar cirka en halv time. Flyet lander 1710, og nest fly går 2230. Alt er allerede sjekket inn, så jeg har bare håndbagasjen. Det skulle bli et par timer i sentrum.

På flybussen ble jeg overbevist om at jeg hadde gjort det riktige. Om det så hadde vært bare å ta flybussen tilbake igjen, ville det vært riktig. Alt er bedre enn å kope på en flyplass, og 12 kroner frem og tilbake er ingen pris.

Da jeg kom frem til Riga ble jeg enda sikrere. Jeg kjente meg selvfølgelig straks igjen da jeg så elven, og vi kjørte inn i gamlebyen. Jeg gikk av med en gang, og begynte å gå meg i vill i de trange og svingte gatene.

Et delmål var bare å være litt i Riga. Et hovedmål var å finne en slags pub med internettilkobling, hvor jeg kunne ta en øl og oppdatere hva jeg holder på med på nettet. Etter en drøy havtimes gange endte jeg opp på Paddy Whealan, den irske puben, hvor det til overmål viste seg at Premier league hadde begynt. Og det med storkamp Tottenham – Liverpool. Jeg kom akkurat i tide til å se Tottenham sette det første målet (og juble over det), og akkurat nå er stillingen 2 – 1.

Jeg kommer ikke til å forlate puben før kampen er slutt, selv om det kan medføre aldri så lite grann nerver med tanke på flyet jeg skal ta hjem. Jeg tenker at alt etter åtte er kritisk, og kampen slutter åtte. Så er det å ta den forsiktige gamblingen om at bussen til flyplassen går fra sentralstasjonen som jeg vet hvor er, og at veien bort dit fra Paddy Whealan ikke er så lang, og at jeg går riktig med en gang, og også finner bussen. Backup plan er Taxi kl ni, om alt skulle gå riv ruskende galt.

Men sjansene for det er lik null. Jeg sitter glad og fornøyd med min øl og ser Tottenham lede 2 – 1, og jeg er helt overbevist om at jeg gjorde det riktige med å ta turen innom Riga.

Her er de alle sammen: Tone, Lars, Trude, Tonje og mor

Mor og hele gjengen kom med SAS-flyet via København. Alle som reiser en del til Kiev vet at det går fra København 0900, og lander i Kiev på Borispol klokken 1235. Olia hadde organisert to biler til å hente dem, og vi ventet den vanlige timen på at de skulle komme gjennom kontrollen. Det var en uvirkelig time før et uvirkelig møte, min gamle verden skulle møte min nye, det var også et møte mellom to måter for meg å oppføre meg på. Aldri hadde familien sett meg i Russland, aldri hadde de vært der, og aldri hadde de møtt Olia eller meg så sammen med en så vakker kvinne. Og Olia hadde selvfølgelig aldri møtt noen av mine, aldri sett meg oppføre meg som jeg gjorde fra gammelt, aldri sett meg med andre enn henne, og hennes. Det var to verdener som skulle møtes. Og det var uvirkelig å vente på den.

Så kom de altså ut av portene på flyplassen i Kiev, i et bilde som ikke er foreviget andre steder enn i hodene våre. De kommer smått forvirrede, akkurat som barn som skal bli født, de kikker seg rundt på kaoset som alltid er der på Borispol, alle de andre som skal møte noen. Og vi har jo stått og ventet og sett på alle som kom ut døren i over en time, og så var de der bare plutselig. Jeg så mor, eller var det mor eller kanskje Tonje jeg så, Trude var forresten langt fremme uten at jeg hadde sett dem, – det er dem! – det er dem! Og så så de oss, og begynte selvfølgelig straks å gråte, noen av dem, for Olia er jo så overjordisk pen, og så sjenert og søt når hun skal stå der og ta dem i mot. Og jeg er opptatt av at vi skal bort fra folkemengden, og traver av gårde. Og alle er de så opptatt av å vise Olia at hun er hjertelig velkommen, og gratulere meg, og oss, og spørre hva de skal gjøre, og alle mulige ting, og alle bare dirrer av et ønske om å gjøre et best mulig og hjerteligst mulig inntrykk.

Vi kommer oss ut i bilene, Tone, mor og jeg og Olia i den ene bilen, Trude, Lars og Tonje i den andre. Tone sitter fremme, jeg sitter bak med Olia, fordi jeg må og fordi jeg har lyst, som jeg så inderlig sant sier det til Tone. Og Tone sitter taus der fremme, skyter inn noen spørsmål, mens mor sitter bak og deltar i alle de samtalene hun bare kan, og så vennlig hun kan, mens Olia prøver å forstå hva hun sier til henne, og jeg oversetter og forteller både om språk og kultur. Og jeg forteller om opplevelser, og steder jeg har vært, ting jeg har sett, og jeg svarer på spørsmål om oss, og om hvordan det er i Kiev.

Så finner vi leiligheten i Lesu Ukrainka. Den er som alle de andre blokkleilighetene fra Sovjettiden, det er mur og betong, jern og uvennlig. Men det er en god pris, 750 griven (1 griven var den gang 85 øre) natten for fire rom, og sengeplass for syv. Kjøkken og bad kom i tillegg, og fint var det. Der skulle de bo denne helgen som skiller seg ut fra alle andre for alle oss som var der.

Olia stakk hjem en tur da vi var vel innkvartert. Jeg skulle også bo der denne natten, så jeg kunne komme og hente min brud neste dag på skikkelig vis. Og jeg fikk sovesofaen, den elendigste.

Hatinka
Det var godt for Olia å få hvile seg litt. Det hadde vært for henne en krevende uke, og det tar på å møte så mange nye mennesker på en gang, om de er aldri så hjertelige. Så hun fikk litt fri, mens jeg skulle ta min gamle familie på deres første omvisning i Kiev. Forresten hadde jeg bestilt Borsch, også, jeg tenkte det ville være fint om vi fikk spise litt, mens vi så over leiligheten til Olia, der også søsteren bor. Så det var også for å kunne forberede den hun gikk hjemom en tur.

Men vi gikk ut, vi tok Metro. Fra Petsjerska ned til Palats sportu, og så ned til Respublik stadion, var det vel, etter som jeg husker det. Det hadde ikke tatt så veldig mye mindre tid å gå til restauranten jeg hadde tenkt ut, Hatinka, den ene av mine to favorittrestauranter i Kiev (den andre er Ani, like i nærheten!). Men en tur til Kiev skal også være en opplevelse, og en russisk metro, er en opplevelse for den som ikke har tatt dem før. Det er et absolutt tvers igjennom førsteklasses transportmiddel, som jeg har skrevet om i en tidligere post.

Dessverre rotet jeg litt med stasjonene, det var ikke Respublik stadion, men dvorets ukraina vi skulle til, et stopp lenger nede. Til overmål gikk jeg i feil retning fra Respublik stadion, slik at strengt tatt ganske sultne familiemedlemmer ble gående nokså mye lenger enn strengt tatt nødvendig der nede i en av Kievs vakre hovedgater. Sånt tar på, om man er aldri så godt i humør på forhånd, og aldri så velvillig innstilt. Til slutt måtte jeg ta meg en telefon til Olia, og få meg forklart feilen som var gjort. Det ventet oss en 20 minutters spasertur for å komme riktig.

Men så kom vi også riktig. Og alle vi som hadde skotøy som ikke gav oss væskende gnagsår, mente det var vel verdt langturen, til en av Kievs lekreste restauranter, Hatinka.

Der ble min gamle familie traktert med ukrainsk mat og vin. Her er man ikke smålige på det, og må la gjestene smake på vinen før man skjenker i, her skjenker man i straks, og det proppfullt. Den søtlige vinen gjør seg imidlertid godt i kvinneganer, og også i ganen til Lars, forresten, de var alle sammen godt fornøyd.

Og det ble snakket og snakket om bryllupet og om alt mulig. Og Olia ringte og sa hun ville komme ned til oss hun også, eller var det kanskje når jeg snakket med henne og spurte om veien, hun sa hun ville det. Komme skulle hun i alle fall, og jeg ventet, og jeg ventet.

Hydropark
Det ble til slutt skåret tvers igjennom alle planer. Vi skulle slett ikke til Olias leilighet, og slett ikke for å spise borsch. Heller ikke skulle min gamle familie gjøre alvor av ønsket om å hvile så veldig. I stedet skulle vi møtes alle sammen. Olias mor og søster var sammen med fetter Dennis fra New York, og de var alle sammen i Hydropark. Nå skulle vi dit, og spise mat og drikke øl, og bare være sammen litt og i alle fall treffes.

Det ble en ny tur med metro. Og nå var jo også Olia med, og hadde skiftet til en nydelig t-skjorte hun hadde fått i gave av fetter Dennis, og i den gjorde hun i alle fall meg helt svimmel.

Hun sjarmerte alle sammen andre fullstendig i senk også, der hun gikk og spøkte og lo og pekte og forklarte på engelsk og norsk, om alle ting vi så og alle steder vi skulle. Hydropark er jo stranden i Kiev, det er et stort parkanlegg med sandstrender på noen øyer forbundet med broer langs elven Dnjepr, her samles Kievs innbyggere for å drikke øl, bade eller spise noe av plastmaten på plastkafeene som er der. Det går i Kebab og grillspyd, Zasjlik, og det er tivoli og lyd, og herlig russisk kaotisk.

Og midt i dette gikk altså vi, jeg og min vordende kone, kjente og vante i omgivelsene, og de fem besøkende fra Norge, ute av stand til å sortere alle inntrykkene. Plutselig gikk det på russisk vis en feit mann i bar overkropp kjekt drikkende på en halvannenliters plastflaske med øl, plutselig var det noen stup, pære fulle Kievianere som skulle spørre Lars om veien til stranden, helt uten å se noe problem i at han verken snakket russisk, eller kjente stedet. Så har man guttunger og unggutter som kaster seg fra en av broene, og ned i vannet altfor mange meter under, – her setter mange livet til! sier Olia og ler karakteristisk, lenger borte sitter feite, gamle menn i badebukse. Og spiller sjakk.

Velkommen til Kiev, velkommen til Hydropark.

Olias familie
Og så kommer det plutselig midt i alle fremmede ansikter plutselig tre som er uvanlige blide. Det er Olias mor og søster, og fetter Dennis. På ny kommer denne kampen der det er om å gjøre å vise alle andre at de er hjertelig velkomne, og vil bli tatt hjertelig godt i mot, og denne kampen er ingen av de tilstedeværende innstilt på å tape!

Og det er heller ingen som taper den. Verken mor eller søster til Olia snakker et ord engelsk, og ingen i min familie snakker noe som helst russisk. Men Olia og jeg kan jo oversette, og Dennis fra New York oversetter som bare juling, så det er ingen som blir sittende inne med noe de skal ha sagt.

Vi finner en koselig kafé, der inne i Hydropark. Det er Kievianerne som anbefaler den, mor og søster og Dennis, den er ypperlig. Vi bestiller øl og vin og drinker, mat har vi jo allerede spist, og så sitter vi der også, sitter der og er sammen.

Det er ganske utrolig. Ganske så helt i overkant utrolig. Men dette er dagen akkurat som den var.

Dagen sluttet med pøsregn som kan imponere en vestlending, og i stedet for metro tok vi taksi hjem. De innfødte styrte og ordnet, det var ingen sak, taxi hjem.

Og så tok vi heisen opp var det til åttende etasje vi bodde, i denne leiligheten i Lesu Ukrainka, det kan ha vært nummer 32 eller 34, oppe der ved Kazbek restaurant. Der var vi hjemme ganske tidlig. Familien var trøtt, de hadde reist med fly tidlig, og hadde opplevd mye. Og det var neste dag opplevelsene virkelig skulle komme.

For neste dag skulle jeg hente den samme skjønnheten som hadde gjort meg så svimmel denne dagen, og gifte meg med henne.

Gårsdagen ble brukt til en høyst ubehagelig utfylling av selvangivelse for selvstendig næringsdrivende, eller tanken på den var atskillig mer ubehagelig enn å gjøre det. Med god hjelp av komikeren og tryllekunstneren Tor Inge Ulveset gikk det egentlig veldig greit. Men det ble sent, og etter å ha gjort det, ble jeg så lettet og oppspilt, at det tok temmelig lang tid før jeg kom meg i seng. Halv to var klokken, og det er sent, når man skal opp ti over halv fem for  å rekke fly ti over halv syv.

Det viste seg at jeg var vel knapp med marginene. Flybussen jeg tok sikte på gikk 0515 fra SAS-hotellet på Bryggen, litt senere fra Olav Kyrres gate, hvor jeg skulle ta den fra. Men jeg skulle barbere meg, smøre matpakke og pusse tennene, og litt aller siste pakking hadde jeg også å gjøre. Ti over fem var jeg ute av døren og på vei, cirka ti minutter tar det å gå ned til sentrum, hadde ikke flybussen vært litt forsinket, hadde jeg ikke nådd den.

Men nådde den gjorde jeg, og da er alt greit. Da er det ikke mer å snakke om. Neste usikkerhetsmoment var at jeg hadde satset på kun håndbagasje. Siden jeg skulle være borte en hel helg, og attpåtil feire bryllup, var det naturligvis nødvendig med toalettsaker. Jeg var litt spent på hvordan det ville gå gjennom sikkerhetskontrollen, som kjent er jo deodorant og tannkrem regnet som potensielle terrormidler om dagen, så lenge man tar dem ombord på fly, er ellers barske sikkerhetsfolk vettskremte for dem. Jeg hadde derfor satset på billige typer i halvtomme beholdere, men jeg trengte ikke å ha gjort det, så lenge de var plassert i den gjennomsiktige plastposen man får utdelt, gikk det greit å få dem igjennom. I en plastpose er nemlig deodorant og tannkrem mindre farlig, og lettere å kjenne igjen.

På flyet var planen egentlig å tenke gjennom hva jeg skulle gjøre med toastmasterjobben, og også tenke ut et underholdningsinnslag, eventuelt kunne jeg enda bedre få meg litt søvn. Men det ble til at jeg tentke på andre ting.

Fra Værnes til Trondheim sentrum tok flybussen cirka en halv time, og kostet 90 kroner. Jeg hadde riktignok tatt en utskrift av hvor hotellet skulle være, men jeg hadde glemt å ta den med, så jeg måtte stoe på hukommelsen og min sans for retninger. Sjåføren leste opp hotellene i nærheten av stoppestedene, og jeg smatt ut da jeg hørte Nova. Etter å ha surret litt rundt og spurt litt om hjelp, fant jeg greit frem, og det var også greit at jeg sjekket inn allerede da jeg kom, selv om det var på morgenen.

Planen var å få seg litt søvn før jeg skulle møte Ingrid på formiddagen, og jeg slang meg også nedtpå,men jeg hadde mitt for tiden vanlige virvar i hodet, og jeg ble også forstyrret av noen telefonr. Kort sagt, det ble ingen søvn nå heller.

Den ene telefonen var fra Ingrid, bruden, jeg skulle møte henne klokken 1200 på Lille for å planlegge. På ny var det ut for å finne frem, men denne gangen hadde jeg et lite kart på størrelse med et kredittkort fra hotellet, og til torget gikk det greit å finne frem med det. Ingrid var naturligvis full av sommerfugler og jeg var like naturligvis full av manglende søvn. Men det viste seg at vi hadde rimelig grei kontroll.

Deretter tok vi turen opp til Ingrid for at jeg skulle se leiligheten hennes like før den ble solgt, og hilse på Pål og hunden Frida. En liten biting var å skrive ut kjøreplanen for bryllupet. 

Og på torget står Olav den hellige. I format er han mot Arve Tellefsen som Alexander Rybak mot Lars Sponheim.

Øyeblikkelig ute fra Ingrid ringer Marte, forlover, og vil ha møte for å planlegge vårt lille innslag, og selvfølgelig bare møtes litt når vi først er i samme by. Jeg får det nå rimelig travelt med å tenke ut dette innslaget, praktisk talt går det for seg de ti minuttene fra Ingrid til torget. Ideen fikk jeg oppe hos Ingrid, da hun fortalte litt om brylupstalene deres, det var jo litt å velge mellom å lage sang fra. Mrte og jeg møtes også på Lille. Jeg kjøper en ny pizza, og vi snakker først et par dtimer om andre ting, så en liten time om bryllupet og innslaget vårt. Hun hadde en annen ide, som jeg også skulle lage fra.

Marte er altså forlover, så hun måtte ut og tørrtrene, og jeg gikk hjem for å skrive sanger og taler, den siste timen før vi skulle møtes igjen, og se Chicago med Pål, brudgommen, i hovedrollen klokken 1930. Om hvordan det og bryllupet gikk, skriver jeg søndag.

Borispol flyplass er en av flyplassene hvor innsjekkingen går raskest. Den åpner to timer før avgang, som vanlig, og det er vanligvis nok av innsjekkingsskranker til at man slipper å stå i kø noe særlig. Etter det er det den unødvendige sikkerhetskontrollen, der Ukraina har måttet ta etter den vestlige, vettskremte metoden, og den Ukrainske pass- og migrasjonskortkontrollen, hvor Ukraina har holdt på en variant av den russiske. Alt sammen går uansett raskere enn ved noen flyplass i Norge, og man har tid til å slappe av med en billig øl i en av de små pubene, eller – som jeg – sette seg ned med datamaskinen.

Det har som vanlig vært en herlig uke i Kiev. De fulle opplysningene om alt som har hendt vil komme senere, det er nå en gang slik at man har et liv i virkeligheten, og et liv i bloggverdenen, og det finnes enkelte ting som hører hjemme vært sitt sted. Jeg har uansett oppholdt meg et sted med sparsom internettilgang, og har ikke kunnet skrevet noe, selv om jeg hadde villet. Postene vil altså bli lagt ut i ettertid.

Nå er det å skifte til hjemreisemodus, og deretter straks til norsk hverdagsmodus, i hvert fall for mitt liv, med mange ting med øyeblikkelig hast å gjøre. I morgen er det møte for å fylle ut selvangivelse for næringsdrivende, onsdag er det opptreden på Rick’s  – der må alle som bor i Bergen komme, Stand up Beren har lagt opp et flott program for sommeravslutningen – og fredag morgen reiser jeg til Trondheim og bryllup. I tillegg til dette er mange ting å gjøre, og sant å si har jeg ikke noe særlig lyst til å gjøre noen av dem. Jeg kunne egentlig tenke meg å bare være her i Kiev, og fortsette livet her.

Flyet mitt hjem er AirBaltic, via Riga, og til Bergen ti minutter over midnatt. Det blir ti minutter over ett for min døgnrytme, og jeg kommer til å være dyktig trøtt og sliten. Jeg kunne tatt et annet fly, og kommet meg hjem halv seks, men det ville kostet meg 100 kroner mer, og to timer mindre i Kiev. Det ville jeg ikke.

Så nå betaler jeg prisen med å få en ny fly- og flyplassdag, klokken er kvart på tre i Kiev, det er timevis å vente overalt, matpakke har jeg ikke, og flyplassmat byr meg i mot. Det er fem minutter til boarding, en spurv som har forvillet seg inn i ikke bare avgangshallen, men helt inn til gaten, holder meg med selskap. Og så snart sommerferien begynner, er jeg tilbake i Kiev.

Jeg gjorde en ekstraordinær tur hjem til Ganddal i dag. Det var med Norwegian, og jeg vil bruke denne posten til å klage litt på dem.

Norwegian er et lavprisselskap som tilbyr billige billetter, vel og bra, når alt fungerer. I likhet med andre lavprisselskap har de begynt å ta betalt for kofferten man sjekker inn. Det er en uting, mener jeg, når man betaler for en flyreise, så betaler man også for å ta med seg litt bagasje. De 40 kronene Norwegian nå tar for hver colli, kunne de like godt bakt inn i billettprisen, så slipper man å tenke over om man trenger bagasje eller ei. Da slipper man også irritasjonen over sikkerhetskontrollene, og vanviddet ved at man ikke lenger for ta med seg vanlig vann og brus inn på et fly, fordi det en gang i verdenshistorien var noen som planla å lage bomber av slik væske som så ut som det var noe annet.

Det er nå greit nok, noen liker kanskje at man betaler for det man har med, og de som ikke trenger noe særlig, kan spare 40 kroner. Verre er det, at man må betale dette gebyret på forhånd, mens man bestiller på internett. Jeg hadde denne gangen et par gaver å ta med igjen, i tillegg til et kakefat, som jeg husket etter at jeg hadde bestilt reisen. På grunn av disse gavene og kakefatet steg reisen med 80 kroner, tur retur, fordi jeg kunne jo ikke godt la kofferten ligge igjen hjemme, når jeg først tok den med. Men så var det dette ekstra gebyret, når man ikke betaler på forhånd, altså over nettet. Jeg visste dette ville bli litt ekstra, og forsøkte å ordne det, men det lar seg faktisk ikke gjøre å få til denne endringen. Når man først har valgt å ikke ta med bagasje, må man uansett betale ekstra gebyr for å ta med ekstra bagasje likevel.

Dette ekstra gebyret er 40 kroner, altså nøyaktig dobbel pris. Det er grådig. Det er unødvendig. Slik blir det at frakten av den fordømte kofferten frem og tilbake, begynner å nærme seg den samlede verdien av alle gavene, og man like godt kunne kjøpe et nytt kakefat. Og at man er nødt til å betale dette ekstra beløpet, er ikke akkurat synlig på hjemmesidene til Norwegian. Og skal man klage på det, må man ringe, og havne i telefonkø, med betaling (til Norwegian) per tellerskritt. Så de har ordnet seg så elegant at de er nødt til å tjene penger på at man klager på dem.

Flyreiser har blitt billigere de siste årene, men de har blitt mye mer utidige. Stadig vekk har jeg opplevelser som gjør reisen utrivelig, tull og vas i sikkerhetskontrollen, ekstra gebyrer både her og der, kansellerte avganger med absolutt null hjelp fra flyselskapet, ja, overalt er folk som vil tjene litt ekstra penger på deg, eller som med alle midler vil beholde pengene de allerede har tjent. Og man blir behandlet som en potensiell terrorist.

Jeg likte tidligere å fly, men gjør ikke det nå lenger. Det tar også mye mer tid, med alle de ekstra kontrollene. En time før avgang var jeg på flyplassen, denne gangen, ganske unødvendig på innenriksfly. Men når man først sitter i flyet, letter, flyr og lander, så der det greit. Selv om beinplassen er for liten, og man ikke akkurat får kaffe lenger.

Nåvel, tross de ekstra gebyrene, så blir det fortsatt billigere enn buss, som er det nest billigste alternativet. Selv når den vanvittig dyre flybussen frem og tilbake regnes med, blir det billigere. Men jeg har ikke lyst til å betale Norwegian 80 ekstra kroner, det frister å bare la kofferten ligge igjen, droppe det. Og jeg er glad hver gang jeg reiser med SAS, hvor slike ting ikke er til  å tenke på.

Og hjemme på Ganddal har jeg det veldig fint. Som alltid.

Hjemreisen skal alltid være litt strabasiøs. Og denne gangen ble den litt ekstra strabasiøs, som den alltid blir litt ekstra strabasiøs.

Jeg var som vanlig sent ute med pakking og alle disse tingene her, jeg konsentrerte meg som vanlig om andre ting, og befant meg som vanlig i plutselig hastverk. Ulikt andre turer var det denne gangen enkelte å treffe og å ta farvel med, jeg skulle også ta med noen gaver hjem til Norge, og det var i det hele tatt en del å organisere avreisedagen.

Men alt forløper som vanlig vel til sist. Min venninne Olga hjalp meg med taxi på ukrainsk vis. Hun strakte bare ganske enkelt hånden ut et tilfeldig sted langs gaten Lecu Ukrainka hvor jeg og tilfeldigvis hun bodde, første og beste bil stoppet, og pris ble avtalt til nesten skammelige 120 griven. Det er knappe 100 kroner for en 40 minutters kjøretur til flyplass. Seansen kom i sitt aller retteste lys da det like ved siden av stod en gammel, sliten Lada med taxiskilt og sjåfør sliten som bilen. Den gikk vi like forbi, her borte er pirattaxi mer å stole på enn vanlig taxi, eller for å gi til kjenne mitt syn: ekte taxisjåfører er flinkere til å prute, og får bedre pris for seg. 

Ja vi elsker Ukraina!

Nåvel, jeg skal så vist ikke bidra til at nordmenn skal bli skremte og mistenksomme når de reiser østover. Jeg tenker slik at sjåførene må svindle meg flere hundre prosent før vi kommer opp i norske priser, og at for meg dreier det seg mest om at rett skal være rett, og jeg ikke vil bli lurt, for dem er det kampen for livets opphold. Jeg tenkte godt jeg kunne gi den snille sjåføren et par kroner ekstra, snille er det helt rette ordet her, på vei ut hadde han U2 med “Dismantle an atomic bomb” på spilleren, og sjelden har noen så hurtig og så skamfullt beskjeden tilbudt seg å bære kofferten inn, og om det var noe mer. Jeg trengte imidlertid småpengene mine, og hadde ingen tips å gi ham, noe som siden skulle vise seg feil.

Jeg hadde nemlig den vanlige frykten ved innsjekkingen, bagasjen kunne fort være for tung, og jeg hadde i tillegg med meg en ekstra gjenstand for innsjekking. Jeg hadde nemlig kjøpt meg en globus, som var for stor til å få plass i kofferten. Kofferten veide sine 25 kg, en klar forbedring fra de 12,6 den veide da jeg reiste ned, men det var ikke dette som var problemet, det var globusen. Jeg regner med at skrankepersonalet ikke gjorde noe med vekten, siden hun skjønte det ville bli så mye styr med globusen.

Jeg snakket som vanlig russisk, alltid russisk, og jeg hadde ingen problemer med at jeg måtte betale ekstra avgift for den ekstra bagasjen. Det husker jeg fra jeg bestilte billetten, slik er det med Wizzair. Det var jo derfor jeg hadde latt være å gi min private taxisjåfør småpengene mine.

Damen ved innsjekkingen forklarte meg hva jeg skulle gjøre og hvor jeg skulle gå, og jeg viste med hele mitt kroppspråk at det var helt i orden, selv om jeg ikke hadde skjønt noe særlig. Jeg gikk ut i fra at jeg skulle betale et sted, og gikk i vei for å lete etter dette stedet, hun hadde jo dessuten mer eller minde pekt hvor det var. Men finne det kunne jeg ikke, og det øvrige personellet hadde gjestfrihet etter den gamle sovjetiske skolen, ingen svar å få. Til slutt fant jeg det, det lå utenfor innsjekkingsarenaen, det var det som forvirret meg, men det var like utenfor, så store problemet var det ikke. Da var det verre at gebyret slett ikke var noen symbolsk sum, slett ikke noe for småpenger, men 200 griven, omtrent det samme som hele flyreisen, en femtedels legelønn i landet, halvparten av det globusen hadde kostet. Jeg klarte ikke å skjule et overrasket ansiktsuttrykk.

Det man ikke kan gjøre noe med, skal man ikke irritere seg over. Og 200 kroner er raskt tjent inn for en med norske lønninger. Jeg hastet i stedet til sikkerhetskontrollen, som alltid irriterer meg, med styr og tull og tøys, datamaskin ut av sekken, beltet av, og det ene med det andre, jeg håper dette forsvinner i løpet av min levetid. Verden har aldri vært tryggere. Nåvel, jeg kom meg jo igjennom, og jeg gikk like til neste kontroll, passkontrollen og levering av “migrasjonskortet”, som det heter, en levning fra gamle tider, og kontrollen av boardingkortet. Det siste var et problem, så avgjort et problem, for boardingkort hadde jeg ikke.

På denne tiden begynte det også å komme meldinger fra nye og gamle venner i Norge og Ukraina om hvordan alt gikk, det gikk jo ikke bra i det hele tatt, og ikke hadde jeg tid til å svare på det. Jeg måtte skaffe meg boardingkortet. Jeg løp tilbake til sikkerhetskontrollen, men om det var et problem å komme inn gjennom den, så var det så avgjort et større problem å komme ut gjennom dem. Og i slike situasjoner blir det også et problem med russisken, nå er det viktig å snakke og forstå ordentlig, og jeg fikk nok ganske dårlig forklart at jeg ikke hadde fått boardingkort, at jeg måtte hente boardingkort, jeg hadde glemt det. Det ble nå en ordentlig kontroll av dokumenter og papirer og det ene og det andre, før jeg til slutt fikk lov til å gå, med beskjed om å ta bagasjen med meg, den kunne ikke bli stående.

Nede ved innsjekkingen satt damen klar med boardingkortet mitt. Jeg skulle jo kommet og hentet det etter å ha betalt gebyret, og vist kvitteringen, det visste jeg jo egentlig, jeg har jo gjort det før. Så var det tilbake til sikkerhetskontrollen, som på ny var nøyere enn noensinne, nå skulle de for sikkerhets skyld stemple boardingkortet mitt. Men så lenge jeg kom gjennom er alt greit, nå gjensto bare pass-, boarding- og migrasjonskortnkontrollen. Migrasjonskortet hadde jeg ikke, smått panisk lette jeg etter det, før jeg prøvde meg med at de allerede hadde tatt det, og det hadde de jo. Jeg var igjennom.

Jeg fant gaten, satte meg ned, hvilte, og gav meg i kast med å svare på tekstmeldingene og ringe de siste telefoner.

På norsk jord i Sandefjord var det en ny sikkerhetskontroll. Jeg prøvde å spre litt misstemning i køen, ved å spørre om det nå var blitt forbudt å ta med vann inn i Norge? Jeg kunne ikke forstå hvorfor det var å sjekke håndbagasjen når man gikk av flyet. Jeg hadde også bare halvannen time før flyet til Bergen gikk, og var smått nervøs for at i verste fall, og så videre, jeg syntes det tok uforholdsmessig lang tid. Årsaken er at man kommer like inn i transfer-området, der det skal være garantert at ingen tar med seg tannkrem eller andre typer sprengstoff, og siden Ukraina ikke er med i EU, stoler man ikke på dem, det tok en halv time til førti minutter gjennom denne ekstra sikkerhetskontrollen og passkontrollen.

Men så var alt sikret. Så var det bare å sende bagasjen til Bergen. Jeg tok klokelig ut noen bøker fra kofferten for å gjøre den litt lettere, og la dem over i håndbagasjen. Globusen trengte jeg ikke å betale ekstra for, når jeg reiste med Widerø gjennom SAS. Det var helt greit, det var bare å gå til gate, vente, hvile. Jeg skulle komme meg hjem denne gangen også. Det ville ikke bli noen problemer.

Og problemer ble det heller ikke.

En post skrevet i hurten og sturten. På Sandefjord flyplass har de gratis internett satt opp, men på elendige maskiner, trege og ustabile. Jeg  blir stadig kastet ut av internett, og  må derfor skrive litt abrubt.

Stemningen fra i går har bare fortsatt, det er den spesielle reisestemningen, fryd og uro. Jeg fikk til slutt pakket i går, jeg tok meg sammen og gjorde det, og jeg satte vekkerklokken på tidlig for å legge oppi de siste tingene i dag morges. Jeg rakk til og med å brette sammen klesvasken og legge den i skapet, noe jeg ikke  pleier å rekke selv når jeg ikke skal reise noe sted.

Så alt var ordnet da jeg gikk på jobb, jeg hadde til og med lagt frem de tingene jeg er mest nervøs for å glemme, og som jeg alltid må dobbelsjekke om jeg legger dem oppi for  tidlig, de tingene lå fint på bordet da jeg kom hjem fra jobb. Jeg hadde til og med tid til å gå gjennom rutinene med å ting ut og inn i kofferten frem til avreise. Jeg  var stresset for å ta med for mye, så jeg ikke kan kjøpe ting der nede, og endte nok med å sikre litt vel mye da kofferten bare veide 12 kilo. Så nå kan jeg handle som jeg vil i Kiev.

Det var nydelig flyvær fra Bergen til Sandefjord. Hardangervidda og langfjella lå snødekket og forlokkende, og ikke en sky hindret meg i å se det. Det var til og med gratis kaffe. Duppet av fikk jeg også, det var  ikke den ting jeg ikke fikk.

Nå har jeg altså fått noen timer på Sandefjord flyplass. Det er 5 timer mellom ankomst fra Bergen og avreise Kiev. Det er lange timer, men det er timer med venting og jeg er under kontroll. Jeg kan for alvor slappe av. Automatisk innsjekk åpnet flere timer før  avreise, så jeg er til og med gjennom den og gjennom sikkerhetskontrollen. Det er her ikke  mer som kan gå galt.

Her på flyplassen har jeg spist siste rest av matpakke, og fulgt mine godt innarbeidede flyplassrutiner. De går stort sett ut på å sitte stille, eller å luske rundt. Her er det bare trestoler å sitte på, og på dem har jeg sittet. Ved siden av meg har vært en ukrainsk storfamilie eller flere familier, pussig nok bare med jenter. Og jentungene i såvidt skolealder har danset ballett for oss på flyplassgulvet, og omfavnet hverandre og omfavnet mødrene og tantene og alt hva det er, riktig  så russisk. Man blir i godt humør av det, i hvert fall gjør jeg det.

Flyet til Kiev går 2120, og vil være fremme 0050, lokal tid. Da begynner det som kan bli vanskelighetene. Min ukrainske venner i Norge har ordnet meg leilighet, det vil si, en venninne av dem har funnet den for meg. Når jeg kommer frem, må jeg ringe henne, og hun skal bestille taxi for meg. Denne skal kjøre meg først til henne for å hente nøklene, siden til leiligheten min.

Her er så man ser mye som kan gå galt.

Jeg skal legge meg meget lykkelig i kveld hvis alt dette her går bra, men jeg holder klok av  erfaring alt åpen for at det ikke går bra  i det hele tatt. Selv på dagtid er det ikke bare lett å komme til russiske og ukrainske flyplasser, og hvordan jeg blant alle masende taxisjåfører skal vite hvem som er min, det står for meg litt uklart. Alle samtaler kommer til å foregå bare på russisk.

Selv med nøkkelen trygt i hånd vil ikke alle problemer være overstått. Ukrainske låser er ikke  som norske, noen av dem er riktig så innbruddssikre, selv om man har rett nøkkel. Man skal kjenne teknikken i tillegg.

Men det vil helst gå godt, og aldri gå helt galt. Det er veldig snilt av mine ukrainske venner i Norge som har hjulpet meg, de har jo stått på litt, og det må også hun i Kiev ha gjort. I hvert fall kommer hun til å gjøre det når hun må holde seg oppe i natt, og styre med nøkler og greier. Det er veldig  snilt av dem, de skal ha stor takk. Og de har all den ro jeg mangler om at dette vil gå bra. 

Så er  det bare å tilbringe noen timer til på Sandefjord flyplass, og håpe på at neste post er skrevet fra en leilighet Kiev.

Punktum i overskrift. Det går bare ikke an. Jeg er uansett tilbake, uansett klar for 2009.

Leiligheten her ønsker meg aldri særlig vennlig velkommen. Den er kald, og den er rotete. Selv om jeg bare har bodd her i snaue fem år, har den allerede blitt slik at den vel aldri noensinne vil bli ryddig. Det er for mange ting i den, for mange ting, for mange bøker, for mange ting, møbler, hyller, alt er satt opp nokså provisorisk, og så er det provisoriske blitt permanent. Og jeg har flere bøker enn hyller. Og flere hyller enn det er plass til. Men det er greit. Sånn er jeg.

I går på Ganddal var en sliten dag. Jeg stod opp, spiste frokost, skrev en underskrift, og gikk ned i kjellerstuen der jeg tente opp i peisen. Så besto resten av dagen stort sett av å fylle på med ved, og skifte TV-kanaler, eller til og med sette i en film, en video, en DVD. Og noen ganger var det å gå fra lenestolen, til sofaen, og kanskje også tilbake. Etter en lang stund var det lunsj, jeg måtte opp og spise. Mor og Tonje hadde også kjøpt ny seng, til meg, og på et tidspunkt måtte jeg opp og være med og bære ned platene på den gamle. Med de to tingene der, først skrive under på noe, så bære noe, ble det en dag med litt for mye å gjøre, slik jeg følte meg der. Men det var verdt det, for det var skikkelig gøy på fredag. Og jeg fikk sett filmer og TV-program jeg ellers aldri ville sett.

Her er et avsnitt om dem. Batman, the dark knight, var en film jeg så tidligere i julen, og det var en skikkelig film. Det var skikkelig håndverk i manus, spill og regi, dette var ikke noe tull, dette var godt gjort, og Joker var en skurk som gikk langt utover den tradisjonelle tegneserieskurken. Han var rett og slett uhyggelig. Så da tenkte jeg at jeg skulle se film nummer 1 også, men så bommet jeg, og så i stedet Batman returns, fra 1989, der Jack Nicolsen rett og slett dummer seg ut i forhold til Jokeren av i fjor. Batman returns var noe tull i manus, spill og regi, her var ikke noe skikkelig håndverk. Men jeg så den, eller jeg sov, mens filmen gikk i foran meg (eller i nærheten av meg). Olsensbandens aller siste kupp. Hvem skulle trodd at jeg skulle se den i en alder av 35 år. Den har sin sjarm, frivillig og ufrivillig, i 1982 kunne man slippe unna med mye. Jeg fikk også sett Discovery channel, i Alaska om man ramler uti et isvann, så må man huske regelen 1-10-1: Man har 1 minutt på å orientere seg og ikke få panikk og beholde roen, 10 minutt å gjøre meningsfulle bevegelser og kanskje komme seg opp, klarer man det ikke innen det, så klarer man det ikke, og kan bare håpe på hjelp, etterpå har man 1 time på å få tilbake varmen. Jaja. Og jeg så naturprogram fra Amazonas med 2 diameter store vannlinjer, vannulven (eller hva det het), og sjøku (eller hva det het, i slekt med elefant), og otere som jaget krokodiller og spiste pirayaer. Jaja.

Søndag, i dag, var siste dag hjemme på Ganddal. Jeg var utvhilt, etter en god natt i en ny seng. Det var god, lang frokost, og jeg hadde ikke så mye annet å gjøre enn å pakke, og stort sett er det mor som pakker. Vi var godt i rute, og jeg fikk til og med meg litt pizza på veien, pluss mat i kofferten nok for et par uker til med juleferiestandard. Men jeg glemte fotoapparatet.

På flyplassen tar det som vanlig lenger tid å komme ombord på flyet, enn selve reisen, det er ikke måte på hvor mye tull det er med innsjekking, sikkerhetskontroll, og det ene og det andre for tiden. I landets 1000 årige historie er ikke et eneste fly kapret eller forsøkt kapret her hos oss, om man ser bort fra noen fylleforsøk, så jeg ser egentlig ingen grunn til at normalt godt fungerende mennesker skal bli hjerneutkoblede sikkerhetsvakter på flyplasser. Plutselig kan man ikke kjenne igjen en bærbar datamaskin, om den ikke ligger for seg i en eske (jeg fikk ikke en gang legge nøklene i samme esken), plutselig blir vanlig vann regnet som et livsfarlig våpen, plutselig må man gjennom full beføling med metallsøker og hender, om man glemmer å ta av seg beltet før man går gjennom personkontrollen. Det er premieidiotisk. Jeg skjønner det ikke, jeg skjønner det bare ikke.

I Bergen ventet flybusskø. De fyller opp en buss om gangen, selv om det stå langt flere folk i kø, enn bussen har plass til, og selv om det står en ny buss like bak, som skal kjøre like etterpå. Og de fyller ikke en gang bussene skikkelig opp. Dette kan de gjøre raskere, og bedre. Men det eneste man kan være sikker på at de klarer, er å skru opp prisen med fem kroner hvert år. Nå koster det 85. Det nærmer seg prisen for flyreiser. Jeg håper vi får et russisk system, en gang, med marsjrutkaer eller drosjebiler, som kan gi disse bussene litt konkurranse.

Så kom jeg altså hjem, egentlig optimistisk, egentlig klar for et nytt år, egentlig med et par planer. Men distre og ubekymrede folk som jeg får av og til svi for at vi tar så lett på forskjellige slags ting vi regner med bare er i orden. Denne gangen var det for meg husleien, som ikke gikk slik på autogiro som jeg hadde hatt i hodet, og nå hadde det hopet seg opp med regninger som plutselig skulle betales. Med betydelig straffegebyr. Og jeg som i alle år har gjort alle ting for å unngå enhver form for gebyr, som aldri tok telefoner før fem, når det var billigere etter fem, som alltid har gjort mitt for å knipe inn der det har vært penger å spare, for å leve mer og arbeide mindre, plutselig ble en del av det revet bort fordi jeg ikke har åpnet nok konvolutter i mitt liv, eller i høst. En telefon hadde vært nok.

Jaja. Jeg er klar for 2009 allikevel. Godt nytt år fra Bergen.