Irkutsk

Under min reise langs den transsibirske jernbanen var det en del byer jeg ikke fikk laget ordentlige poster om. De kommer nå noen fredager fremover, sammen med en del andre poster om en del andre ting.

 

Stasjonen i Irkutsk, med elven Angara. Utsikt fra broen.

Irkutsk er en by mange har hørt om og mange besøker på sin transsibirske jernbanereise. Men den er kanskje ikke helt verdt sin berømmelse, andre byer i Sibir har egentlig like mye å by på både av historie og severdigheter og uteliv, og selv om den er nærmeste storby til Bajkalsjøen, er den 7 mil unna. Det er cirka Bergen - Voss. Den er også bare en middels storby, med drøye en halv million innbyggere, altså litt større enn Oslo.

Sibir er et enormt område. Så enhver by som ble anlagt her i koloniseringen - eller erobringen, alt hva man vil - ble et hovedsete for store administrative områder, og naturligvis et handelsenter og strategisk strategisk. Irkutsk ble liggende lengst øst av disse, og fikk derfor kanskje noe større betydning enn de andre gamle byene i Sibir, siden det ble utgangspunktet for ekspedisjoner helt øst i det nåværende riket, og over Berringstredet til Alaska, og faktisk helt ned til dagens San Fransisco. Det var i sin tid russisk, og tilhørte Irkutsk-provinsen, med Irkutsk som hovedstad. Men selv om provinsen var gigantisk, større enn hele Europa, skal man ikke overdrive betydningen av den. Det bodde ikke mange folk der, og den økonomiske aktiviteten begrenset seg til handel med pels og andre jaktprodukter.

Innbyggerne i Irkutsk var fra grunnleggelsen midt på 1600-tallet for det meste militære kosakker og handelsfolk. Utover 1700-tallet kom det til en del oppdagere og eventyrere, fristet til å prøve lykken på spennende reiser inn i det ukjente. Det var også vitenskapsfolk, som skulle kartlegge området, studere dyrelivet og gjøre andre typer studier, spesielt rundt Bajkal-området. Etter hvert kom det også til noen ufrivillige gjester, sendt dit i eksil fordi de var falt i unåde hos tsaren. De mest kjente er desembristene i 1825, som kom i et slikt antall at de og deres etterkommere har fått prege byen slik den ser ut i dag. Mange av de vakre trehusene der, er bygget av dem. Til sist kom en rekke gullgravere på 1880-tallet, som brukte byen som base for å utvinne gullet i Lena-bassenget.

Det var altså litt av en gjeng som befant seg der, da kommunist-bolsjevikene gjorde statskupp i 1917, og overtok riket. Gullgravere, handelsfolk, adelsfolk i unåde, eventyrere, kriminelle og halvkriminelle, intellektuelle og kulturelle, kort sagt, alt annet enn arbeidere og bønder, som kommunistene var for. Her var alt de var i mot, samlet i en livlig storby. Det er ikke for ingenting at Irkutsk ble en av de viktigste bastionene for de hvite. Det var her, den siste store lederen, Koltsjak, ble drept i 1920. På stedet der han ble drept står det i dag en statue.

Statuen av Koltsjak, ved Znamenskij klosteret litt utenfor sentrum. Det var her han ble drept.

Og med det er vi over i Irkutsk som den ser ut og er i dag. Det er en by som blir godt besøkt av turister. De aller fleste vestlige turister som reiser med den transsibriske jernbanen, gjør en stopp her for å se Bajkal, før de reiser videre nedover Mongolia og Kina. Dette er kanskje årsaken til at Irkutsk har stive hotellpriser, og likevel fortsatt får fylt opp de gamle, kommunistiske turisthotellene som Angara og Rus.  De glade russere jeg senere traff på toget mot Vladivostok, kunne fortelle meg at Irkutsk etter de to hovedstedene Moskva og St. Petersburg var Russlands dyreste by, når det gjaldt eiendom og leiligheter. De var ikke imponert over prisen jeg hadde betalt for min splitter nye norske leilighet i Bergen sentrum i 2003, det var prisen det ligger på i Irkutsk også. Og her er lønningene ned mot en tiendedel av våre.

Irkutsks økonomiske status overrasket meg, for frem til denne byen, hadde bybildet i alle byer jeg hadde vært i, vært preget av heisekraner og oppusning og stengte områder for arbeid og aktivitet. I Irkutsk så jeg omtrent ingenting sånt, selv om det absolutt trengtes. Her fikk jeg mer enn i de andre byene, følelsee av at Russland fortsatt på mange måter er et fattig land. 

Irkutsk skal være en av Russlands dyreste byer, men vedlikeholdet etterlater likevel noe tilbake å ønske. Dette er en viktig sidegate, midt i sentrum.

Jeg brukte en dag på å springe over severdighetene i Irkutsk, resten av tiden der ble brukt til å ordne med turen til Bajkal og med forskjellige praktiske ting, som overnatting og billetter videre til Vladivostok. Billetter videre til Vladivostok er det bare å kjøpe på stasjonen, det går alltid et tog, og er man fleksbiel med en dag, får man tog når man vil selv midt i høysesongen slik jeg gjorde. Til overnatting vil jeg i Irkutsk anbefale leiligheter, i denne byen får man mye mer igjen for pengene på denne måten. Jeg fikk leilighet på dagen ved det første “turistbyrået” jeg kontaktet, midt i sentrum, og til cirka 200 kroner natten. Jeg setter turistbyrå i hermetegn, fordi det er samme telefonnummer som Baikaler hostell og denne Jack, som Lonely Planet skryter sånn av. Til Bajkal er det absolutt enklest til Listvjanka, med fullt av daglige busser det bare er å kjøpe billett i, i luken på busstasjonen, og hydrofoil nede på båthavnen, som er litt vanskelig å finne utenfor byen. Det er buss 16, som man kan ta fra flere stopp i Leningaten, og følge noen kilometer utenfor byen. Jeg gikk av straks jeg så damperen elven og damperen Angara, men jeg skulle fulgt bussen i det den kjører full sirkel rundt SibExpo-området, og kommer tilbake like ved båtstasjonen. I hydrofoilen kjøper man billetter ombord. Man kan også enkelt reise til Sliudjanka (og Bajkal) med lokaltog fra stasjonen, og riktige tøffinger kan bare reise direkte til Sliudjanka med den transsibirske jernbanen, uten å gjøre noen stopp i dyre Irkutsk. Men da må dere vite hvordan dere finner frem til det eneste (og billige) hotellet der. 

Damperen Angara. Og jamen er ikke jeg selv kommet med også, der i forgrunnen.

Sentrum i Irkutsk er Kriovplassen, en kommunistisk broilerplass, med en stakkars fontene i midten og med blomster og fint, men med tragiske betongklosser på alle kanter. Og her er tragisk riktig ord å bruke. på plassen der adminstrasjonbygningen for regionen i dag står, stod en gang bebudelseskatedralen for jomfru Maria. På plassen der Hotell Angara i dag står, vet jeg ikke hva som en gang stod, men jeg tror ikke jeg får gode odds på å tippe det stod noe finere der. Plassen, som nesten er stor som en park, er også omringet av en mangefelts bilvei, der feltene ikke er merket, og man skal ha mot for å gå over, selv på grønt lys. Bak administrasjonsbygningen er det noen slitne kirker, og et minnesmerke for fedrelandskrigen. Fra minnesmerket kommer man imidlertid til en fin liten bro, og derfra har man behagelig utsikt oppover og nedover elven Angora, og i området rundt. Der er det fredelig og fint.

Den grimme administrasjonsbygningen i Irkutsk. Det lille kapellet i forgrunnen, og spiret til frelserkirken bak, gir antydninger til hvordan det en gang har vært her.

 Fra denne broen ser man også bort til Znamenskij klosteret en liten kilometer unna, og langs en sølete veikant kan man enkelt gå dit for å se på kirken der, og relikviene til St Inokent. Der finnes også graven til Grigorij Sjelakov, han som fikk Alaska russisk. Min motivasjon for å gå dit, var imidlertid statuen av Aleksander Koltsjak, kontroversielt reist i 2004. Det er også historisk grunn, det var her han ble drept, og det er et historisk vel så viktig mord som det mer berømte på tsarfamilien to år tidligere. Nikolaj II hadde lenge vært uten makt, da han ble drept. Drapet på Koltsjak avsluttet krigen, og avgjorde seieren for de røde. Jeg vet ikke hva det skal bety, at det foran statuen ligger friske blomster.

Zdamenskij klosteret i Irkutsk, sett fra broen ved krigsminnesmerket, bak administrasjonsbygningen.

Enhver fornuft tilsier å ta buss tilbake til sentrumsområdene, men jeg liker å gå, og jeg hadde retningen til Kazanskij kirken, og jeg hadde også fått et glimt av den fargerike kirken i det fjerne, jeg travet optimistisk avgårde, strakeste vei. Det tok sin tid, og noe å skrive hjem om (eller til Cyberspace om) var det ikke på veien, men jeg liker jo godt å gå de stedene det ikke er meningen turistene skal gå, for å få et inntrykk av byene. Og i Irkutsk er inntrykket, at dette er ikke noen rik by. Kazanskij-kirken kan om ikke annet stille spørsmål ved hvorfor vi synes noe er fint, mens annet ikke er det, denne kirken er jo riktig pittoresk (bortsett fra plasseringen, som er håpløs, og gjør det umulig å ta gode bilder), men den var ikke i nærheten av å gi meg noen høytidelig stemning. Hvorfor ikke, egentlig? Jeg har et svar, men det setter jeg ikke ut her.

Kazanskij-kirken i Irkutsk

 Fra Kazanskij-kirken tok jeg sikte på strake veien tilbake til sentrum, men gikk 90 grader feil vei, og endte opp i et trøstesløst boligområde. Her var nedslitte mursteinsblokker og småråtne trehus, like ved en enorm og utilslørt fabrikk. Her plasserte altså Sovjetstaten sine borgere like ved siden av fabrikkene der de hele sitt liv skulle jobbe. Det er et liv jeg ikke ville levd. Og det var et boligområde jeg gjerne ville komme bortfra. Ved å forsøke noen tvilsomme snarveier, fikk jeg bare sett mer av det. Begredelig.

Nr 94 langs trikkeskinnene (Ul Engelska, tror jeg) ned mot busstasjonen fra kazanskij-kirken. Klesvasken viser det bor folk her.

Nedover mot busstasjonen, over Usjakovka-elven, er det noen fine eksempler på forfalne, Sibirske trehus, som en gang var fine, og rundt stasjonen er det flere kirker midt i trafikken. Fra busstasjonen ned mot sentrum og Lenin-gaten, er hektisk liv og marked, og grunn til å passe litt ekstra på verdisakene sine. Der er også “Krestovozdizjenskaja tserkov”, eller kirken for “reisingen av korset”, eller kanskje bare “korskirken”, jeg er ikke så flink med disse oversettelsene og kirkenavn. På engelsk heter det “Raising of the cross church”. Den ligger fint oppe på en høyde, men er litt dekket av trær, og var stengt da jeg kom dit.

Kirke og trær i Irkutsk

Siste post på programmet mitt, som jeg tror skulle ha fått med seg det meste, var parken nede ved elven og ungdomsøyen, den ligger bak stadion fra Leningaten. Der var det riktig fint i den begynnende solnedgangen, og det er en annen smått kontroversiell statue der, av tsar Aleksander III, reist på ny etter at kommunistene selvfølgelig rev den ned.  Aleksander III var tsaren som overtok da faren, Aleksander II ble drept av en bombe på stedet der blodskirken i St. Petersburg i dag står. Bomben var plassert der av en politisk aktivist, som ikke har gått inn i historiebøkene blant de smarteste, siden Aleksander III var en langt verre tsar enn faren, og brukte nettopp drapet som legitimitet for å tilbakekalle reformer og innføre et strengere regime. Fra denne lille parken er det naturlig å gå oppver langs Karl Marx-gaten igjen, den gamle hovedgaten der de rike kjøpmennene brukte pengene sine til å bygge sine praktbygg i europeisk stil å bo i.

Statuen av tsar Aleksander III i Irkutsk

Så etter min mening er Irkutsk en by som blir besøkt på grunn av beliggenheten sin, og ikke på grunn av seg selv. Alle de andre byene jeg var i i Sibir, kan enkelt og på alle måter konkurrere med selve byen. Men Irkutsk har Bajkal-sjøen noen mil lenger øst, og Mongolia noen mil syd, og for disse to tingene er den forlokkende å gjøre et opphold i.

God tur til Irkutsk, hvis dere velger å dra dit.

Hele veien til Vladivostok

Jeg er på vei ut leiligheten min i Leningaten (nr 17) i Irkutsk

Klokken 0407 Moskvatid ruller tog nummer 32 ut fra stasjonen i Irkutsk, tre dager senere klokken 0455 - fortsatt Moskvatid - ruller det inn på stasjonen i Vladivostok. Det er en togtur på drøye 73 timer, og jeg vil være ombord.

Det er siste etappe på min eventyrreise fra Moskva til Vladivostok, med fullt av stopp underveis, og var det opp til meg, skulle det bare vært flere. De fleste kartene er rullet sammen på en slik måte at det ser ut til at når man passerer Bajkal-sjøen, så er det ikke særlig igjen av den transsibirske jernbanen. Sannheten er at man er akkurat såvidt over halvveis. Det skyldes også at Bajkalsjøen går langt mot sør, og Kina strekker seg rundt mot nord, slik at toglinjen på ta en liten runde og kjøre litt opp og ned. Det ser ikke så mye ut, men for eksempel fra Khabarovsk til Vladivostok, er det 13 timer med tog, lenger enn noen togreise man får til i Norge. Og Khabarovsk ligger som man ser nord for, og ikke særlig vest for, Vladivostok.

Det er altså en dryg togtur jeg skal ut på, det blir kronen på verket, og jeg har forberedt meg så godt jeg kan. Etter knallkjør i Irkutsk dagen i forveien, for å få med meg absolutt alle severdighetene, små og store, kom jeg hjem sår og øm i føttene og rundt omkring på ryggen, etter at sekken og skoene hadde gnaget litt, men det gikk fint, veldig fint. En god dusj, og rene klær (den ene t-skjorten fikk kjørt seg, etter at jeg regelrett mistet den andre (slik jeg forresten også mistet den andre kortbuksen)), og jeg var avslappet og fin til kvelden.

Jeg sovnet raskt, men lå og våknet gjennom hele natten, for ikke å komme for sent til toget, alle katastrofers mor. Sånn litt før sju holdt jeg ikke ut lenger, kom meg opp, stelte i stand den siste pakkingen, og la igjen penger på bordet til leiligheten. 75o rubler, grei pris.

 

Så var det å plastre føttene og gå til stasjonen, ikke noen trikk her, opplevelsene skulle jeg ha med meg like til det siste. Og nå var sånn fin morgentåke over Irkutsk, et vær og tidspunkt på dagen jeg aldri hadde sett den i.

Irkutsk i morgentåken med søndag 20. juli 2008

Og jeg måtte kjøpe niste. Det vil si - nudler. Jeg hadde også tenkt å kjøpe brød, men så tidlig som jeg var i butikken, hadde brødavdelingen ikke åpnet ennå. Så det ble ikke noe annet enn nudler, faktisk. Og vann.

Jeg på vei mot stasjonen i Irkutsk

Nåja, nåja, kanskje jeg kunne kjøpe noe mer på en av stasjonene innover, eller til og med ta i bruk restaurantvognen? Der har jeg jo ikke vært ennå. Jeg gikk bekymringsløs og med god tid bort til stasjonen. Først av alle var jeg på perrongen. Jeg var klar, jeg var så inderlig klar.

Jeg ved stasjonen i Irkutsk før avreisen til Vladivostok

Med to danske fyrer på tur

 

Ja, jeg skrev så røft og tøft at nå skulle det være the real thing i forrige post, nå skulle jeg gjennomføre alt, ta for meg hele Sørvest-Bajkal, velge største motstandsvei og bare gå på. Så jeg gikk på, alt lå jo godt til rette, jeg hadde en liten, lett sekk med bagasje, resten lå og ventet i en leilighet i Irkutsk til jeg kom tilbake onsdagen og skulle sove der. Bilettkjøpet gikk også greit, enkeltbillett til Sliudjanka, på russisk ”Слюдянка”, Elektrisjka, latterlig billig, og det skulle gå om en halvtime. Så langt, så vel, men det er en grunn til at den opprinnelige tittelen på denne  posten var ”Knirking (hehe – nei)”.

 

Det er i kjent stil en omfattende post, så innholdsfortegnelse er nødvendig (og vil komme).

 

Toget

Sliudjanka

Hotell Tsjaika

Russisk 60-årsdag

Frokost ved Bajkal

Og så kom de danske drenge

Til Listvjanka

 

 

Toget

Toget var forsinket. Det skulle være i Irkutsk klokken to, var der halv tre, og til Sliodjanka skal det være drøye tre timer. Det tok fem. Toget var vel strengt tatt ødelagt, det røyk fra vognene, og folk i blå skjorter løp frem og tilbake i korridorene og utenfor toget, til syne for alle, mens vi stod helt stille. Lenge. Nåvel, dette var knirkning, jeg hadde jo litt å gjøre når jeg kom frem til Sliudjanka, det passet ikke meg godt å være altfor forsinket, men la oss heller dvele litt ved det positive ved denne toguren, Irkutsk – Sliudjanka.

 

Denne strekningen ligger på den transsibirske jernbanen, så alle som tar den, får se aldeles nydelig russisk natur. Grønt og fint, med små elver som pipler av gårde og går an å bade i, og det er alltid noen som gjør det. Ved siden av gresser kuene, her og der er det noen som fisker. Langs åssidene ligger idylliske landsbyer, der alt skjer i sakte tempo, som om selve tiden går sakte. Det var høydedrag og små daler, opp og ned og variert, hele tiden noe nytt, rundt neste sving noe annet igjen, og plutselig var Bajkalsjøen der.

 

Sliudjanka

Toget kom altså inn til Sliudjanka sånn i syv-tiden, to timer etter skjema, det var kveld og kaldt, og jeg stod der i kortbukse og t-skjorte og en ekstra t-skjorte og en ekstra kortbukse i sekken. Og Sliudjanka var en russisk landsby i provinsen, det er ingenting der, det er tomt, og man føler seg lett litt bortkommen som turist. Her er ingenting lagt til rette, man må klare seg selv og finne frem. Jeg skulle ha billett til Port Bajkal, langs den gamle transsibirske traseen. Denne er anbefalt, og hovedattraksjonen ved hele Sliudjanka (litt av en hovedattraksjon – å reise vekk igjen). Dessverre var togturen kansellert neste dag, på godt russisk vis, uten noen som helst grunn, - nei, det toget går ikke, sa de, og pekte på en lapp der det også stod at dette toget ikke går. Tidstabellen viser noe annet, sa jeg, og henviste til tavlen på veggen, og da begynte gestikuleringen, - det går ikke, det går ikke. Nåvel, det var ikke så bra, det var jo også hovedgrunnen til at jeg kom dit.

 

På veien fra stasjonen til sjøen passerte jeg en kirke, og det var stort sett det som lå på nordsiden av stasjonen, og som ikke var Sibirske bolighus. Det var også noen (les 2 – hvorav den ene så stengt ut) strandkafeer, av russisk type, du får kjøpt kjøtt de legger på grillen, stort sett Shashlik, og pommes frites, og øl. Denne landsbyen er ingenting utenom Bajkal, men det er Bajkal, og det holder. Jeg spiste middag på strandkafeen, til dundrende russiske diskorytmer, og observerte russerne, som også observerte meg. – Er det sjelden turister her, spurte jeg en modig som hadde satt seg bort til bordet mitt. – Otsjen, otsjen redka, sa han. Veldig, veldig sjelden.

 

Nåvel, for den som vil gjøre reisen, må jeg si at det var ganske mange som gikk med ryggsekk og telt, tradisjonell norsk fottur, altså, det var riktig mange av dem, men ingen som liksom blandet seg med lokalbefolkningen og satt og spiste på kafeen deres og utestedet midt på lørdagskvelden, slik jeg gjorde.

 

Hotell Tsjaika

Etterpå var det å finne Marsjrutkaen til hotellet, byens eneste hotell, og nå var jeg helt avhengig av at informasjonen i Lonely planet stemte. Jeg var ikke helt høy i hatten, egentlig, og begynte å vurdere muligheten for å sove på stasjonen om jeg ikke fant det, men marsjrutkaen stod og ventet allerede da jeg kom over gangbroen ved jernbanelinjene, og på spørsmål om den gikk til hotellet, så gjorde den det. Den kjørte meg praktisk talt helt til døren, og slapp meg av for drøye to norske kroner.

Og hotellet var helt usannsynlig billig. 250 rubler for et halvt døgn, det blir så vidt over 50-lappen, og selv om toalett-fasilitetene etterlot en hel del tilbake å ønske, var rommet og sengen helt greit nok. Her fikk man mye for pengene, vil jeg si. Og jeg fikk meg et russisk mirakel, slik det av og til skjer, når man tumler omkring, og har planer som noe som kommer, og ikke noe man legger.

 

Mens jeg drev og gikk rundt og lette etter hotellet (selv om de praktisk talt kjørte meg til døren, var det ikke helt lett å finne), fant jeg en gjeng russere å spørre, og de pekte og forklarte. Jeg hadde også gått ut for kreditt på min russiske telefon, jeg måtte etterfylle den. Og etter å ha trålet rundt halv Irkutsk på let etter en automat, kunne de på hotellet i Sliudjanka opplyse om at det fantes en automat i butikken rett over gaten. Øm av lykke gikk jeg bort og fylte den opp, den ville jo bli godt nødvendig når jeg senere skulle ringe og bestille rom eller leilighet på øde steder rundt Bajkal, og ikke minst når jeg kom tilbake til Irkutsk og skulle kontakte husverten. Jeg kjøpte meg en øl også, som premie.

 

 

Russisk 60-års dag

Med denne ølen tuslet jeg litt rundt i området, klokken var jo bare så vidt over ni, og på rommet hadde jeg jo ingenting å gjøre. Der traff jeg på de samme russerne jeg hadde spurt om veien, de spurte om jeg fant hotellet, og det sa jeg at jeg gjorde. Så kom vi i snakk, jeg var jo fra Norge, og der kan vi jo ikke gå rundt med en øl, slik jeg der gjorde, vi har så mange lover og regler, slik skiller vi oss ut fra Russland, der er det ingen lover og regler, lo vi. Før jeg visste ordet av det, var jeg invitert til hele festen, det var 60-årsdag, og her var ikke spart på noe, verken i mat eller vodka. Dessverre hadde jeg spist det tøysete kjøttet på den der plastkafeen, her var jo kvalitetsmat, men vodka hadde jeg jo god plass til. Vi drakk for Russland, for Sibir og for Bajkal, og for dem var det jo et like stort eventyr å ha en nordmann på besøk, som det var for meg å være i en Sibirsk 60-års dag. Det var ikke måte på hvor mye alle ville snakke med meg, og hun ene tilbød plass i huset hennes om jeg ble flere dager i Sliudjanka, jeg fikk telefonnummeret. Og de ringte rundt og fant ut, jo da, toget til Port Bajkal skulle gå, det var bare å kjøpe billetter på stasjonen.

 

Klokken elleve var alt slutt. Da måtte alle gå hjem, og for meg var det jo bare rundt svingen, hotellet var jo i samme bygning. Jeg sovnet i samme bygning, meget lykkelig. Knirking? – Hehe, nei.

 

Frokost ved Bajkal

 

Brød og pølse og kaviar ved Bajkalsjøen i Sliudjanka

…er underveis

 

Hotellet hadde for den latterlig lave prisen ikke noe frokost eller noe sånt, så jeg måtte reise ned til byen (i den grad man kan kalle noe av dette her en by), eller forresten, jeg hadde jo allerede nisten. Jeg tok i alle fall en Marsjrutka ned igjen, kjørte meg som vanlig litt vill, denne gangen stoppet den der Lonely planet sa den skulle gjøre det, og ikke der jeg gikk på, rett ved broen over togskinnene på stasjonen. Så jeg fikk meg et ekstra stopp å gå, og fikk med det sett mange riktig fine Sibirske hus, og tatt noen fine bilder.

 

Og frokosten spiste jeg nede ved Bajkal-sjøen, etter først å ha dyppet meg litt i den. Den har jo rykte på seg for å være meget kald, det tar tid å varme opp 1/5 av verdens ferskvann for en stakkars sol, og den rekker det ikke før høsten og vinteren setter inn, vannet blir ikke over 16 grader. Men herlighet, hva er vel det for en nordmann? Dette var grei, norsk påsketemperatur, det var som å bade i et kaldt norsk fjellvann, og like friskt, det er bare å åpne munnen og drikke. Jeg slo jo virkelig til, og fylte vann på flaske og drakk, selv om det akkurat her var litt grums og nedfall fra trærne som stod rundt. Og så var det russisk brød og russisk spekepølse og russisk kaviar, en slik morgen er vanskelig å overgå.

 

 

Og så kom de danske drenge

Det var da fordømt så lenge det skulle gå før jeg traff på de to danskene som er hele overskriften i denne posten. Toget til Port Bajkal skulle gå klokken 1340, jeg gikk opp igjen til stasjonen sånn litt før 1200. Jeg var hele tiden i tvil om jeg skulle ringe hun der fra i går, og spørre om hjelp, men endte opp med å tenke at jeg prøver selv, finnes billetten, skal jeg nok klare det. Den fantes ikke, toget var innstilt, på russisk vis, uten noen oppgitt grunn, og heller ikke noe tidspunkt for når det ville begynne å gå igjen. – I morgen? spurte jeg, tidstabellen viste jo så, nei, nei, nei, ristet billettselgersken på hodet.

 

Da var det disse to danskene dukket opp. De var litt som jeg, på tur i ville Russland, de var litt bedre stilt som reiste to, til gjengjeld snakket de ikke et ord russisk, og leste heller ikke kyrillisk. De lurte på hvordan det hadde gått med meg og billetten til Port Bajkal, de ville dit selv, det var hele grunnen til at de hadde kommet hit til Sliudjanka, og nå hadde de allerede kjøpt billetten tilbake til Irkutsk, hvorfra de nettopp hadde kommet. Så skulle de til Listvjanka. Eneste alternativet for å holde seg rundt Bajkal-sjøen, var nettopp dette, eller å bli i Sliudjanka, eller å reise til Bajkalsk, som stort sett er som Sliudjanka, bare litt lenger unna. Jeg måtte altså også til Listvjanka, og hadde på et øyeblikk laget en ny plan, med å reise fra Listvjanka til Port Bajkal, og så ta hydrofoilen derfra videre til Olkhon-øyene.

 

Dermed ble det til at vi liksom reiste sammen. De hadde jo ingen snøring på hvilket spor toget gikk fra, og når jeg nå en gang geleidet dem frem til hvor det var, ble det naturlig at vi satte oss sammen på de ledige benkene som var. Og når vi så skulle videre til Listvjanka med buss, eller hydrofoil, som jeg foreslo som en bedre løsning, men selv forlot, fordi det ville bli risikabelt i forhold til tiden, om det ikke gikk en slik båt, ville vi kanskje heller ikke rekke noen buss. Og den store skrekken var å ende opp i Irkutsk.

 

Så vi tok trikken til Busstasjonen. Da det for første gang i løpet av alle mine turer til Russland, Hviterussland og Ukraina (og for så vidt også alle andre land) ble kontroll, og vi ikke hadde kjøpt billett, fordi vi trodde man gjorde det når man gikk av, slik de faktisk gjør det i busser og marsjrutkaer her i Irkutsk, så tok de seg av snakking, det vil si at de holdt frem 30 rubler for billettkjøpt, og da den strenge kontrolløren sa noe annet, skjønte jo ikke de noen ting, og kontrolløren kjøpte faktisk bare billetter for oss. Oioi, jeg blir så grepet av detaljer, en annen detalj var da jeg plutselig fant ut at vi var på vei i feil retning, og at vi måtte av øyeblikkelig, vi kjente jo ikke bussrutene, annet enn Lonely planet fra noen år siden sa siste buss gikk seks, og nå nærmet den seg seks. Men da vi på første og neste holdeplass skulle av, ble det tilløp til amper stemning i den stappfulle bussen, og forbi ampre russere sier ikke vi så lett unnskyld, vi skal av, vi ble i stedet med videre til neste holdeplass. Og det skal de ha, danskene, de gikk godt. Med sekker på ryggen og full bagasje holdt de godt tempo hele den lange veien, så vi hadde rukket bussen fint om den gikk klokken seks, men den gikk halv syv, og var usannsynlig billig – for dem som vil kopiere turen.

 

Listvjanka

Listvjanka er det store turiststedet rundt Bajkal, det er hit alle reiser, særlig dem som bare har en dag eller to, og kommer til Irkutsk, og på en eller annen måte vil se Bajkal. Fra Irkutsk er det en time med buss, som går ofte, og det samme med marsjrutka, som går enda oftere. Båtene kommer i tillegg, de er kulere, men litt dyrere. Men en russisk turistby, midt i Sibir, hva skal man si om det, det blir jo like uvirkelig som mye av det andre her borte. Man kan aldri helt vite hva som er autentisk, og hva som bare er tilrettelagt for turister, i hva slags hus det bor folk, og hva som bare er rønner til nedfalls. Og man kan også lure på hva folk som bor her, og bare bor her, egentlig gjør på.

 

Men det første vi måtte ordne, var jo å finne et sted å sove. Etter alle timene med reise fra Sliudjanka og hit, var vi nå liksom blitt en gruppe, og gikk for å finne overnatting sammen. Og igjen viste danskene seg som gode til å gå, de var ikke redde for å gi seg ut på lite lovende strekninger, for det kan jo kanskje være noe der likevel. I tillegg til den vanlige kulden ved Bajkal, var det pøsregn, og han ene dansken lånte meg sjenerøst regnjakken sin, ellers kunne det blitt kaldt i t-skjorten.

 

Slik gikk vi, i regnet, og det smått begynnende mørke. De hadde hørt eller lest at de beste og billigste stedene, lå litt bortenfor det området som lå rett ved kaien. Helt tilfeldig gikk vi derfor til høyre, og fortsatte bare til høyre, selv om husklyngene som hadde noe turistisk over seg, gikk over i å bli bare hus man skulle tro ingen kunne bo, Sibirske hus for lokalbefolkningen. Et og annet tilbød rom til leie, noe jeg kunne lese på russisk, men de ikke forstod noen ting av. Men selv i pøsregnet gikk vi heller videre, helt omtrent til endes, faktisk, jeg hadde lest et skilt der det stod en adresse, et gatenavn og 21, der skulle det være leilighet til leie, eller rom, eller hva det skal kalles her borte. Og selv om flesteparten av veiene her ser ut til å være av typen som ikke har navn, gikk vi videre, gikk oppover, i regnet, til vi fant et hus det stod 21 på, og så gikk vi bare inn og spurte, det vil si, jeg spurte.

 

Og rom hadde de, et loftsrom med tre senger, 600 rubler på hver, cirka 150 kroner på hver, Banja kom i tillegg på 200 rubler, også det på hver. Vi slo til som bare juling, loftsrommet var jo romslig og godt, og hele huset lå litt oppi høyden, utsikten ned mot Bajkal var veldig flott, og vi hadde jo allerede gått litt i regnet. For en ekte nordmann, er det jo også godt å se at selv i en turistifisert landsby som Listvjanka, er det fortsatt mulig å leie ut rom der alt vann er utenfor huset, man må vaske seg i baljer, og det er solid norsk utedo (eller russisk utedo, da, men vi vet jo hvordan det er).

 

Danskene var ikke snauere enn at de ble med på en lang gåtur også etterpå. Helt ned til sentrum igjen, det vi kan kalle området ved kaien, der båtene legger inn og bussene stopper, til neste dal med nye husklynger, og oppover den, helt opp til toppen, helt til det garantert ikke var noe lenger. Det var skogssti. Da snudde vi.

 

Jeg foreslo noe mat, og det de med på, noe enkel mat på en kafe. Etter på var det å ta noen bilder i Bajkal og mørke, og tusle hjem. I morgen ventet Bajkal og Banja klokken ni.

 

 

 

 

**

Den er virkelig magisk. Jeg skal skrive mye mer om det senere, Bajkal skal få en egen post med fakta og opplevelser når jeg kommer hjem til Norge. Denne posten skal jo handle om to danske fyrer på tur, og jeg er ikke i nærheten av å ha truffet dem ennå.

 

Bajkal er så stor, at den påvirker klimaet, det blir et slags kystklima midt i indre Sibir, med kaldere sommere og varmere vintre for landsbyene ved sjøen, enn byene bare noen mil lenger unna. Det var rett og slett ganske kaldt.

 

The real thing

Jeg ser jeg har skrevet en del torre poster i det siste, forutsigbare med kjedelige overskrifter, som navnet paa byen og navnet paa reisen, og saa noen historiske greier om byens opprinnelse og hvordan den er i dag, naa skal vi over til det real thing. Det samme gjelder reisen, eneste forskjellen mellom meg og en pakketurist hittil, er at jeg har besokt byer ingen andre reiser til. Naa skal det bli en forskjell, naa skal det bli noe skikkelig.

Etter aa ha loest problemet med billettene i gaar, gikk jeg til hostellet og den “imaginative” innehaveren Jack, som jeg tenkte eventuelt skulle hjelpe meg med en rekke med ting. Han hjalp meg med leilighet, jeg forsokte en forsiktig “jeg skal reise en uke rundt Bajkal…” men der var ingen respons. Dette faar jeg finne ut selv. Og det skal jeg, skulle jeg.

Jeg gikk til leiligheten sammen meg Jack, fikk instruksjoner paa full russisk om hvordan alt virket, av en vennlig nabo, som ble riktig glad da hun forstod det ikke var nodvendig aa snakke engelsk med meg. Og jeg ble som alltid revet med naar jeg fikk lov til aa snakke russisk og kom paa gli, da er det bare aa radbrekke spraak og grammatikk og alt som er, og fortelle i vei, jeg fortalte om reisen, hvor jeg hadde vaert, hvordan jeg hadde likt Tobolsk, og var i god gang med aa forklare utsikten, med slettelandskapet, elven og gamlebyen, der oppe fra Kremlin-hoyden, en forklaring jeg fullstendig manglet ord for aa utgi, da hun var ferdig med aa re sengen og maatte gaa. Saa var det for meg aa ta en dusj og komme paa stell, faa meg en strekk paa sengen, og bli reelt uthvilt og ikke bare kjenne meg slik.

Sann litt utpaa ettermiddagen var det ut for aa ordne den videre reisen, det gjelder altsaa aa komme seg til Bajkal-sjoen, 7 mil unna. Og jeg var allerede i real thing modus, det maatte bli baat, maatte bli hydrofoil. Lonely planet er aldri saa lite grann sparsom med opplysninger om hvordan man finner frem til kaien, men jeg forstod saapass at det var buss 16, og lenger enn en halv mil utenfor sentrum. Jeg gikk ut paa Lenin-gaten, som alle hovedgater i Russland heter, fant en buss 16, og hoppet paa.

Det var det ogsaa mange andre som gjorde, aapenbart turister, men etter kort tid viste det seg at alle disse turistene var russere paa tur. Bussen var stappfull, og jeg var slett ikke sikker paa hvor jeg skulle av. Jeg antok at alle turistene skulle til kaien, men der tok jeg feil, de skulle selvsagt til Sib-ekspo omraadet, der hotellene er, og deretter var jeg overlatt til meg selv for aa finne kaien. Da jeg saa en elv, og en baat, og noe som kunne vaere en kai, hoppet jeg av paa foerste og beste stopp, og tumlet avgaarde mot omraadet. Det var imidlertid ikke kaien, men det gamle dampskipet “Angara”, som tidligere fraktet togpassasjerer over Bajkal-sjoen da den transsibirske jernbanen gikk over den.

Men det var jo vann der, det var Angara-elven, saa kaien maatte jo vaere i naerheten, saa jeg gav meg i vei, spurte om retningen, og fikk at det bare var aa gaa bortover der. Det gjorde jeg, og kom etterhvert til “Raketa”, det som er kaien.

Jeg har ikke tid til aa skrive mer naa, jeg maa komme meg av gaarde.

Planen er altsaa en fullstendig rundreise, en med alt, kan man si, ned til Slyudyanka (tilgi meg for i farten aa bruke engelsk transkripsjon), med Elektrichka eller i beste fall tog, et par timer tar det, der maa jeg sikkert overnatte, og saa haaper jeg at jeg faar billett med den gamle Cirkumbaikal, den gamle jernbanen, opp til Port Bajkal, hvorfra jeg ogsaa kan beseoke Listvanka, og kanskje ogsaa Bolshie Koty. Tirsdag passerer hydrofoilen Port Bajkal paa vei til Olokhon oyene, jeg haaper aa faa billet, jeg vil strekke meg langt for aa faa billett. I gaar paa kaien fikk jeg ikke kjoept denne billetten, i en artig historie jeg skal skrive fullt senere, i Port Bajkal faar jeg det forhaapentligvis, jeg maa faa kjoept den, og da pleier det aa gaa slik. Jeg overnatter da paa Olokhon oyene, og tar hydrofoil tilbake til Irkutsk onsdagen. Leiligheten staar og venter, med all bagasjen.

All right folkens, som vanlig er ikke en eneste billett eller et eneste oppholdssted ordnet, jeg har med meg tursekk med en ekstra t-skjorte og ekstra kortbukse for bading (kaldt vann skremmer ikke meg, haha, i alle fall ikke Bajkalsjoen, der har man plikt til aa bade naar man er der og er norsk), jeg har med litt niste og noen boeker aa skrive og lese i. Forvent ingen oppdatering innen jeg er tilbake, der er nok nettforbindelsen skral, og til og med telefonforbindelsen kan vaere saa som saa. For aa illustrere ble Olokhon oyene tilkoblet det elektriske nettverket foerst i 2005. Hehe, dit skal jeg.

Knipe i Irkutsk

Vel fremme i Irkutsk var jeg som vanlig uten soveplass og uten billetter videre, alt maatte ordnes, og jeg maatte i tillegg paa toalettet. Det viste seg verst, for 12 rubler fikk jeg adgang til noe griseri som var det samme som i Tobolsk (der jeg var alene og fikk tatt bilde, vil bli postet), bare at her var lukene saann cirka i brysthoeyde for meg, slik at man kunne se hva de andre holdt paa med.

Velvel, naturen krever sitt, og naturen leverer. Etterpaa hadde jeg stor suksess med aa faa togbilletter, alle fikk jeg omtrent som oensket, bare at jeg kommer en dag for sent til Vladivostok, soendag i stedet for loerdag. Til gjengjeld faar jeg jo en dag ekstra rundt Bajkal, og det er veldig bra. Jeg ringte ogsaa et hostell, anbefalt av Lonely planet, fordi de ogsaa kunne ordne med opplegg videre, det er ikke bare rett frem aa komme seg til Bajkalsjoen, den er 7 mil unna, og bare mildt maatelig tilrettelagt for turister. De hadde ikke plass paa hostellet, men de kunne tilby opphold hos familie, noe jeg tror jeg vil slaa til paa, jeg er paa vei bort dit naa, som vanlig travende over byen med all bagasjen. Jeg skulle bare innom aa faa kjoept flybilletten, der den saerdeles viktige fra Vladivostok til St. Petersburg hadde topprioriteten. Naa har jeg jo baade tog - og - flybillett derfra, tog til Tallinn om kvelden 28. juli, fly til Kiev morgenen etter. Jeg tror jeg vil benytte toget.

Saa er det bare det, at her jeg sjekker paa internett, saa der den straalende billetten fra Vladivostok klokken 1200 til St. Petersburg klokken 1840 utilgjengelig. Den fantes, men da jeg skulle kjoepe den, fantes den ikke lenger. I stedet var dyre og daarlige billetter tilgjengelige, de daarlige saa daarlige, at de kom til St. Petersburg tirsdagen, altsaa dagen etter alt sammen, og med overnatting paa flyplass underveis. Huttetu. Jeg blir noedt til aa gaa for de dyre, fra tidlig morgen til sen kveld inkludert tidsforskjell, med mellomlandinger og droeye 1 000 kroner dyrere, men hva skjer? hva skjer? de er utilgjengelige de ogsaa. Jeg er i knipe.

Og i denne knipen gaar jeg bort til moetet for aa tenke.

… Og loesning paa knipen

for aa si det rett ut, kom jeg ikke saerlig langt i tenkingen, jeg gikk i stedet like inn i panikken, og skar igjennom. Jeg bestemte meg for at jeg er da laerer, har man lyst, har man raad, er man noedt, har man ogsaa raad, jeg tok gjorde kort prosess og valgte en lektorloesning. Jeg ytterligere en tusenlapp opp, og bestilte direktefly  like fra Vladivostok til St. Petersburg, saa langt det er mulig, med anstendig avreise klokken 1540 og fin ankomst 1740 - 8 tidssoner tidligere. Velvel, man skal ha det godt paa ferie, og det er jo for dette man blant annet arbeider. For dem som vil reise paa strammere budsjett, noe jeg strengt tatt identifiserer meg med, saa var den opprinnelige billetten paa 2810 kroner, og jeg kunne faatt den, om jeg bare hadde bestilt den. Jeg vet loesningen jeg naa gjorde, i alle fall er foreldrevennlig.

Naa som jeg er i farten, skal jeg bare bestille flybilletten fra Vilnius til Alicante, hvor jeg skal avslutte ferien sammen med mine foreldre i Casa Salen i Torrevieja. Og saa skal jeg naa bort til turistbyraaet, som det vel egentlig er, og planlegge en herlig uke rundt vidunderlige Bajkal. Vel vitende at alle billetter er ordnet.

Tomsk - Krasnojarsk, og videre til Irkutsk

Posten er underveis…

Så, tenkt det, folkens, her sitter jeg, på den transsibirske jernbane, med den russiske taiga milevis i alle retninger, bjørk og gran, og bjørk og gran utenfor vinduet, noen åpne sletter, noen høydedrag, plutselig en liten landsby, så skogen igjen, akkurat her jeg skriver nå, er det tykt, tykt, tykt med gran noen meter bortenfor vinduet.

 

Jeg har fått noe så sjelden som en kupé for meg selv. Det er helt sikkert midlertidig, togene er jevnt over fulle, men her og der mellom noen stasjoner er det noen ledige plasser, og akkurat nå er hele kupeen min ledig, foruten om meg. For rubler, tilsvarende litt under 2,50 kroner, har jeg kjøpt meg en kopp te og funnet frem datamaskinen. Her følger en autentisk bloggpost.

 

Morgen i Tomsk

Siste dag i Tomsk ble en av de vanlige, energiske. Herlighet, det er bare to dager siden, det var i forgårs, man blir fylt opp av opplevelser slike turer, det er ikke alt sammen som bare flyter sammen i en grøt. Det var altså – nei, jamen meg var det ikke i går, i dag er det fortsatt torsdag, det var i går, onsdag, jeg stod tidlig opp, og rakk meg et bad i elven og noen timer i utsikten rundt den, før jeg kom tilbake til hotellet og dusjet og spiste frokost. Opplevelsen var ikke så prosaisk, som skildringen av den, slike elver lokker meg, og selv om denne elven etterlot mye tilbake å ønske både i renhet og dybde (der jeg badet, det var så mange fiskere der jeg ikke ville forstyrre, så jeg fant meg en kulp man like gjerne kunne kalle en grunne), er det få ting som slår en skikkelig morgendukkert. Og i tillegg til fiskerne, hadde jeg selvskap av en rovfugl som fløy frem og tilbake, og som jeg tok noen hjelpeløse bilder av. Derimot var det sibirske landskapet i morgenlyset helt greit både til fotografering og til bare å stå stille og se utover.

 

Hotellet jeg sov på serverte ikke frokost, men de hadde en vannkoker på rommet. Jeg bestemte meg da for å ta en liten togfrokost, det vil si nudler, gode gamle ”dosjirak”. Jeg var ferdig med den og med dusjing og pakking og alt mulig, sånn litt over tolv, og så var det ut i viktig oppdrag.

 

Wow! Her har landskapet åpnet seg igjen, en stor lysning med et og annet hus i skogkanten, solen står lavt og gir alt et nydelig kveldslys. Det russiske landskapet er monotont, men nå det så forandrer seg, er det som en åpenbaring, det er ”se her hva vi kan!”, og så er det tilbake til skogen og det monotone igjen, til neste åpenbaring.

 

De siste billettene

Tilbake til gårsdagen, jeg hadde funnet ut at visumperioden min ikke strakk til for å gjøre så mye som jeg ønsket (det skulle forresten bare mangle, den var bare på maksimumslengden for turistvisum - en måned). Det var for kort, så allerede i planene mine, hadde jeg måttet inngå kompromisser. Nå så jeg at det tvang seg frem flere. Tiden var kort sagt inne til å få alt på plass, skjære gjennom, kjøpe alle billetter, få det gjort, bestemme seg og bare få det fastlagt alt i hop.

 

Jeg lyktes ikke i det hele tatt, det skal være sagt. Jeg tilbrakte en time på nettet, men ble hektet opp i forskjellige alternativer for flyreisen fra Vladivostok og over til vesten. Skulle jeg for eksempel fly den 28. juli, og forlate Russland fra St. Petersburg eller til og med Moskva, eller skulle jeg virkelig kjøre løpet og fly like ut fra Vladivostok, 29. juli, da visumet går ut, tilbringe maks tid i Russland, og maks tid lengst mulig øst.

 

Det siste alternativet hadde to leie ulemper. For det første gikk det via Moskva, der jeg måtte bytte flyplass fra Sheremetyevo til Domododevo underveis, stress, stress. For det andre ville  jeg til Tallinn, og da måtte jeg eventuelt tatt overnatting i Riga eller Vilnius, og morgenfly. Det første alternativet ville ende opp i St. Petersburg om kvelden, og så nattog til Tallinn. Jeg greide ikke å bestemme meg, og har vel ennå ikke helt bestemt meg, en gang må jeg bare skjære gjennom. Men det er den der overgangen fra å holde alle muligheter åpne, til å ha gjort valget, den kan være vrien av og til.

 

Så var det togbillettene. Jeg hadde sett at de rene, skjære avstandene gjorde at jeg ikke ville få tid nok i hver by jeg ville til, så jeg måtte kutte ned, og uansett gjaldt det å få tak i billetter. Jeg reiste til stasjonen nesten to timer før tiden, men ble møtt av problem jeg ikke hadde tenkt på, det var ikke minibank der. Så var det ut og lete med all bagasjen, akkurat sånn jeg så gjerne ville unngå, jeg spurte om hjelp, de viste meg til et hotell rett ved stasjonen, der var en minibank, den virket ikke. Jeg gikk rundt og over veien, og inn på busstasjonen like ved, heller ikke der. Og så var det oppover hovedgaten igjen, og det ble langt, så langt, at da jeg kom tilbake til stasjonen, var det bare en time igjen til toget gikk. Og jeg fikk bare kjøpt billett til toget jeg sitter på nå, Krasnojarsk – Irkutsk.

 

Utenfor har det mens jeg har skrevet passert forbi en liten, inngjerdet landsby av sibirske, russiske trehus, midt i utkanten av den stor slette, like ved jernbanen. Å bo der ser idyllisk nok ut for en tid, men tenk hele livet, hva skal man gjøre der? Det var en slags fabrikk, noe som kunne minne om trelast, eller hva det kunne være, åpenbart der alle som bodde i landsbyen, arbeidet. Og mil etter mil til nærmeste nabo. Nå er en sump av en slags elv utenfor vinduet, en liten, avlang vanndam var det bare, og jorder, dyrkbare jorder, her, midt ute i ingenting. I det gjerne ser jeg et tårn med satellittantenner, og her kommer byen, en eller annen by, med kommunistblokker og fabrikkpiper og en stakkars kirke.

 

Tomsk – Krasnojarsk

Natt til i dag var jeg i plastkart med en russisk kjernefamilie, akkurat som jeg alltid har forstått uttrykket kjernefamilie, akkurat som kjernekar. Det var mor og far, og to barn, det ene ti måneder, hun fikk reise gratis, så lenge hun delte seng med morgen. Og alle var de så glade og lykkelige over å kjøre tog. Minstejenta var nysgjerrig på alt og så i alle retninger, alltid med forventning om at det skulle være noe spennende der, og disse forventingene ble alltid oppfylt. Eldstemann, som så vidt var i skolepliktig alder, snakket i vei og forklarte og hadde spørsmål, og tok ansvar, og var tålmodig, og var allerede en stor  storebror. Mor forberedte maten, mens far tok seg av barna og smilende hadde fått seg en øl, som han forresten omtrent ikke drakk av.

 

Det var så koselig når far og barn hadde tatt seg ut på perrongen et sted toget skulle ha et langt stopp, og toget plutselig satte seg i bevegelse med de utenfor, og mor inni. Hun tappet på vinduet og smilte og ynket seg, hun kunne ikke la være å ynke seg, tenk om toget virkelig gikk, og storebror koste seg utenfor og gikk frem og tilbake, og far og minstejenta også. Toget skulle skifte spor, så det kjørte ganske langt fremover, før det rygget tilbake. Og når det hadde gjort det en gang, gjorde de det enda en gang, og enda en.

 

Med denne familien fikk jeg oppleve den russiske gjestfriheten jeg hadde lest om, men ikke trodde på, - forsyn deg bare, sa de på russisk, og viste og bød frem og forklarte hva alle ting var. Jeg hadde lest i Lonely planet at ”You should do the same”, men jeg følte nok mine nudler kom sørgelig til kort her. De hadde det som vel må være piroger, en slags bolle eller rundstykkebakst med løk og kjøtt og litt forskjellig, de hadde egg, og overraskende at var godt: enkle, kokte poteter dyppet i salt. De var så fornøyde og sovnet så godt, enda de skulle reise i dagevis. De hadde tilbudt meg bagasjeplass under sengen til eldstemann, så jeg måtte vekke ham da jeg måtte av om morgenen. Han var blid og bedagelig da jeg til slutt klarte det, ”Ryggsak nada?” rettet han min klønete russisk, og reiste seg straks opp og åpnet benken, det er rutine her. ”Do svidanje” sa han da jeg gikk, det betyr ”på gjensyn”.

 

En serie dokkehus er utenfor vinduet. Langs jernbanen går en kjerrevei, en enfeltsvei av jord, som det garantert nå kjører biler på nå, om den blir brukt. Noen kraftledninger er å se, ellers er det bare tykk skog, og akkurat her, er det bare gran. Mens jeg rettet litt på noe høyere opp, dukket det opp en liten kirkegård, midt i skogen, i utkanten av den, like ved jernbanen. Jeg har sett flere av dem underveis, trærne vokser praktisk tralt mellom gravene, gravsteinene er skjult av trær. Og nå har vi en stasjon, jeg skal sjekke ut hvilken, Tajsjåt, 5-minutters stand. Jeg lurer på hva de driver med i disse russiske byene langt i ødemarken. Jeg trenger ikke spørre. Da toget begynner å gå igjen, ser jeg fabrikken og fabrikkene.

 

Krasnojarsk

Krasnojarsk er ingen liten by. Det bor nesten 900 000 mennesker der, og det er en by som gjør det bra som følge av petroleumsvirksomheten der, og det er også et av de viktigste knutepunktene her i Sibir. Den har mange flyruter, og mange togavganger begynner eller slutter også i Krasnojarsk.

 

Byen er anbefalt, og jeg hadde tenkt å tilbringe i alle fall en natt her, men det ble det ikke tid til. Tvert i mot så det ut til å kunne bli et nytt Omsk-stunt, med knappe fire timer mellom jeg kom og skulle reise igjen.

 

Selv om jeg hadde sovet litt urolig, var jeg godt uthvilt da jeg kom ut på plattformen. Om natten våknet jeg for hver stans, engstelig for om jeg skulle forsove meg fra stasjonen min, noe som ikke var noen fare. Togvertinnen vekket meg en time før, og jeg hadde god tid til å se på landskapet inn mot byen. Og det var fjell, mine damer og herrer, rundt Krasnojarsk er det fjell. Og selveste elven Jenitsjej, en elv det er mulig å regne til å bli verdens lengste, hvis man følger bielven Angara til Bajkalsjøen (det blir 5550 km), og velger Selengaelven som etter 992 km renner inn i Bajkal, da blir startpunktet til utløpet lenger enn Nilen klarer.

 

Jeg var altså godt uthvilt, og jeg fikk satt fra meg kofferten, her var ingen kø foran bagasjeoppbevaringen. I toppform forlot jeg stasjonen, hoppet på første og beste buss, jeg så bare at navnet på en av hovedgatene stod (Karl Marx, Pr. Mira, nr. 55), og tenkte at jeg fikk sitte på så lenge den kjørte oppover denne, og gå av når den svingte av. Det gjorde en like ved broen, og jeg fikk en drømmestart på mitt opphold i Krasnojarsk. Jeg fikk noen fabelaktige morgenbilder og utsikt over Jenitsej og fjellene langs ved den.

 

Det kom også noen turister gående over broen. Det syntes lang vei de var turister, de bar ryggsekk, og gikk gyngende og hoppende som turister gjør. Og jeg var også en godt synlig turist, i og med at jeg gikk med Lonely planet i hånden. De kom faktisk løpende etter meg for å slå av en prat etter at vi hadde passert hverandre, de var fra Ukraina, og hadde haiket hittil, og tvilte nå på om det var mulig å haike videre, så de måtte finne et billig tog. De skulle nedover Mongolia, og Kina, og til Bejing for å se OL.

 

Dette er de tredje egentlige turister jeg har sett siden jeg forlot Moskva. I Jekaterinburg var det en gruppe indere på hotellet jeg bodde. De var så staute og ærverdige, alltid korrekt antrukket i dress, og alltid verdige i sine bevegelser, som om de tok fullstendig på alvor at de nå var på ferie. Jeg så dem da jeg kom, de var rett før meg, og stusset over at ingen bar kofferten opp til rommet til dem, noe de alltid gjør i India. Og jeg så dem hver morgen under frokosten, der de gikk verdige omkring i dressene sine, og tok bilder av hver minste detalj. De siste turistene var et fransk kjærestpar (fransk aksent) som i Tomsk skulle på samme tog på meg, men de kom i en helt annen vogn.

 

Utenfor er utsikten nå vakrest på venstre side, der det er dukket opp en ny liten landsby, helt fri for store blokker, bare små trehus og grønnsakshager. På min side er det tjukk skg fra like utenfor vinduet, og ingenting å se.

 

Etter å ha sett naturen i Krasnojarsk og utsikten fra broen (Ul Matrasova), ergret jeg meg at jeg ikke hadde tid til å ta utflukten til Stolby naturreservatet, da måtte jeg hatt en natt der, og det var det ikke tid til. Men det var ingenting å gjøre med, så jeg gikk omkring, og fikk i det minste med meg byen. Jeg gikk opp langs hele hovedgaten Karla Marksa, med noen avstikkere det var noe å se, helt til jeg kom til enden og en bro over en liten mudrete sideelv. Der var en flott øy og en badeplass og solskinnsplass, men det hadde jeg ikke tid til, så jeg snudde, og gikk Lenin-gaten tilbake, også den med avstikkere. Noen fine bygninger var å se, men ingen som virkelig utmerket seg, det var naturutsikten som var beholdningen. Og den holdt mål.

 

Til slutt spiste jeg frokost på en fastfood-kjede, jeg tenkte jeg måtte ha noe annet enn nudler, og jeg våget ikke starte spisingen, før jeg så stasjonen og var sikker på å ha god tid til toget. Jeg ville jo aller helst også ha tid til å kjøpe resten av togbillettene. Subway, het kjeden, og de forsøkte på et mer stotrende engelsk enn min russisk, å hjelpe meg med hva jeg ville ha på sandwichen min.

 

På stasjonen stod jeg i kø for å kjøpe billetter videre fra Irkutsk, og var kommet frem til andre plassen, da toget mitt ankom en halv time før det skulle gå igjen. Jeg våget ikke å ta noen sjanser, og forlot køen for å hente bagasjen min. Det gjorde jeg lurt i, for der nede var en russisk opplevelse, det var tomt, helt tomt. Alle dører til oppbevaringen var låst, og i kassen for betaling stod bare en tom stol. Jeg banket på dører og ropte, det kunne jo bli riktig kritisk, jeg begynte øyeblikkelig å tenke på plan B, men her var ingen plan B. Bagasjen måtte jeg ha.

 

Jeg har fylt meg opp en boks med nudler, ”бизнес ланч”, som de heter, om 5 minutter er de klare. Klokken er ni nå, lokaltid, det er skygge ved toget nå, men noen meter bortenfor, er landskapet fortsatt badet i kveldssol. Og det er skog, furuskog, med en og annen gran, en og annen bjørk, og akkurat her, en rydning og en lang kjerrevei innover. Og her en av de mange, karakteristiske landsbuene, bare treshus, de fleste nedslitt, utrolig at de klarer vinteren, og noen russere som går langs en finere kjerrevei, like ved. Og her er stasjonen, Rasgon, het den, og vi kjørte rett forbi.

 

Jeg gikk sikkert rundt og banket og ropte og prøvde alle dører i ti minutter, før det lukket opp, og jo da, det var han jeg hadde levert bagasjen til, nå fikk jeg den tilbake. Så var det bare å kjøpe nudlene jeg nå spiser og en pakke til, toliteren med vann hadde jeg allerede kjøpt, jeg va klar for reise.

 

Krasnojarsk – Irkutsk

Tenk det, det jeg skrev ovenfor var bare tidligere i dag, og så sitter jeg her, som i en annen verden. Det er tett skog og skygge igjen, nå, utenfor. Et godstog dundrer forbi på det andre sporet, det skjer ofte, enten godstog eller passasjertog, jernbanenetter blir godt utnyttet. Og det er et godt land å bygge jernbane i, flatt og fint, mens klimaet jo gir noen utfordringer å bygge i vinterstid.

 

Jeg fikk altså kupe, denne gangen, og det er tog nummer 78, altså et rimelig lavt nummer. Det betyr et godt tog. Jeg fikk på ny kupe med en liten russisk familie, som altså nå har forlatt meg. Det var mor og far, og en liten ettårig gutt. Der gårsdagens familie bekreftet russeren som gjestfri, har dagens bekreftet den snakkesalige.

 

De var fra Norilsk en by jeg først ikke tok, men så nevnte de byer i nærheten, deriblant byen Dikson, som venner av bloggen skulle kjenne godt, og jeg kjenner helt tøysete godt, så skulle jeg til og med få bruk for det i det virkelige liv. Sånn er det, all kunnskap kommer vel med, og da viste meg Norilsk på kartet, og forklarte mer om den, at de hadde nikkelfabrikker, og på spørsmål fra meg om det fantes trær der, nei, alt var ødelagt av forurensning. Dette er jo den beryktede byen Norilsk, langt i det russiske nord, på tundraen, i Sibir, ingen jernbane og heller ingen vei til byer i nærheten, det er omtrent som Dikson, bare litt lenger sør. Og der bodde mine medpassasjerer! De var på ferie nå, for å møte bestemor i Derevnje, eller hva landsbyen de gikk av i, het, og hadde flytt fra Norilsk til Krasnojarsk, og nå tok de toget. Du verden så mye det var å spørre dem om!

 

Og de spurte meg om alle mulige forhold i Norge, og om meg, skjønt jeg tror ikke de visste noe særlig om landet på forhånd, knapt nok at det eksisterte. Hun spurte for eksempel om de hadde fabrikker der, og da jeg sa hva de produserte, kunne han bekrefte, det var visst noen nikkelkontakter, forskjellige ting. De var som alle imponert over lønningene og forbauset over prisene, hun sa for eksempel at hennes lønn akkurat rakk over et gjennomsnittlig, norsk husholdningsbudsjett i måneden, altså matvarene.

 

De gav meg markjordbær som de hadde (jeg hadde som vanlig bare nudler å tilby til gjengjeld, det holder ikke, Eivind), og de inviterte meg til og med til Norilsk, jeg kunne bo hos dem. Og da er jo jeg slik innrettet, jeg har straks lyst til å reise, tenk å være i Norilsk, og hos en russisk familie! Jeg kunne rett og slett strukket meg langt for å få dette til, og for meg er det jo ikke så veldig langt, det er en flybillett frem og tilbake, med min lønning skulle det være mye greiere enn det er for dem. Men det var jo slik, at de gikk uten å etterlate adressen og ikke mer enn fornavn, og da nytter det nok ikke å reise til Norilsk for å lete. – Ha det bra, sa de da de gikk, som jeg hadde lært dem. Minstemann vinket.

 

Så det var dagens og gårsdagens opplevelser. Det blir side opp og ned hver gang, sånn er det bare, inntrykkene strømmer på. Nå er det kveld og ingen sol i det hele tatt, her. Det er bare kveldslyst, slik vi kjenner det så godt her nordpå. Jeg ser jo at jeg en av disse dagene har vært lenger fra havet enn jeg noensinne har vært, og som det nesten er mulig å komme. Mellom Svartehavet og Stillehavet er jeg over halvveis, men til Karasjøen har det alltid vært nærmere. Bare mange hundre mil. Og utenfor har jeg en ny russisk landsby av trehus i kveldståken, og en sandete vei der bilene som kjører forbi, virvler opp støv.