Jekaterinburg - Tobolsk

Andre etappe på min fabelaktige reise fra Moskva til Vladivistok, gikk fra Jekaterinburg til Tobolsk. Det er en by som ligger utenfor den transsibirske jerbane, så jeg måtte gjøre en avstikker for å nå den, men denne avstikkeren ønsket jeg, fordi det skal være en flott by, og det passet godt inn i balansen mellom nattog og dagtog.

Siste dag i Jekaterinburg hadde et russisk irritasjonsmoment som virkelig var til irritasjon. Jeg våknet som vanlig godt uthvilt og altfor tidlig i forhold til hvor mye søvn jeg skulle trenge, jeg stod langsomt opp og hadde en god dusj, eller, å kalle den god er å overdrive, i det sovjetiske, avskallede badet, men jeg dusjet i alle fall, og hadde varmt vann. Jeg spiste en lang frokost, og fulgte med på russiske nyheter, og ble vel smått deprimert over hvor lite jeg egentlig fikk med meg. Jeg leste også et lite kapittel i Brødrene Karamasov, det vil si, jeg fullførte et kapittel på russisk, jeg leste det på norsk i går, og denne gangen ble jeg smått optimistisk over at det var en viss fremgang, det var liksom mulig å trenge gjennom dette språket her, å forstå det.

Men skuffelsen kom da jeg skulle sjekke ut, og lever bagasjen til oppbevaring, for så å tilbringe en dag i Jekaterinburg. Av en eller annen grunn, hadde ikke hotellet bagasjeoppbevaring, de henvendte meg til stasjonen. Det er graverende, og komplett idiotisk i mangel på service, et russisk hotell har jo så mange ansatte, at jeg kunne bare satt bagasjen hvor som helst, og den ville vært under oppsyn. Men jeg måtte altså gå til stasjonen, som riktignok lå like ved, men i et hotellopphold hører med at man kan få bagasjen oppbevart den dagen man sjekker ut. Og på stasjonen var det sedvanlig russisk kaotisk, selv jeg som lett leser kyrillisk, selv om jeg ikke forstår alt som står der, hadde vanskeligheter med å finne hvor bagasjeoppbevaringen egentlig var, og det til og med etter jeg hadde skjønt ordet for det. Da jeg omsider fant det, etter et kvarter, var det sedvanlig russisk kø, vi snakker halvtime, til time.

 

Minnesmerket for krigen i Afghanistan, Jekaterinburg. Og jeg.

Jeg orket ikke det. Så jeg ble gående siste dag i Jekaterinburg, med absolutt all bagasje drassende med meg. I begynnelsen var jeg så irritert at det gikk ut over humøret, men så kom jeg ned til sentrum, og fikk øye på de russiske tingene, et helt ute av proporsjoner minnesmerke om Afghanistan, et museum jeg gikk inn i, og som viste seg å være om de eldste tider og arkeologiske utgravninger i Ural, om den store fedrelandskrigen, og til og med en foreløpig stengt etasje om de siste årene i livene til tsarfamilen Romanov, der bare jeg fikk slippe inn. Jeg greide å si at jeg reiste videre i kveld, og dermed fikk jeg slippe inn før det var åpnet. Etterpå gikk jeg nedover hovedgaten prospekt Lenina (som hovedgaten vel heter i de fleste russiske byer), og fant meg en plass på Rosy Jane, det enestes stedet i Jekaterinburg jeg vet de har internett. Dog er de litt gjerrige med kortene, man får bare ett, og det er for en time.

 

På museum, i øverste etasje, der ingen ennå fikk lov til å gå

Det ble mye Jekaterinburg. Dette skal jo handle om togreisen. Klokken sånn i sekstiden Jekaterinburgsk tid, begynte jeg å gå oppover fra sentrum, mot jernbanestasjonen. Jeg gikk sakte, og gjorde mange avstikkere for å få noen siste bilder av byen, før jeg forlot den. På stasjonen var jeg sånn cirka klokken litt før sju, altså over en time før toget skulle gå.

Så var det den vanlige russiske, forvirringen for en utenlandsk turist ved jernbanestasjonen. For den som flytende behersker språket er det egentlig oversiktlig, all informasjon er der, for en som jeg, som greit leser kyrillisk, men ikke alltid forstår hva det betyr, det jeg leser, er det alltid noe som forblir uklart. Denne gangen var det hvilket spor toget mitt skulle gå fra, og om det var et tog som startet herfra, eller om det var et forbipasserende tog, med kortere tid for ombordstigning. Her hadde jeg ingen grunn til å stresse, informasjonen kom i god tid, det var også et tog som startet herfra (nr. 342, avgang 1807, Moskvatid, med endestasjon Nizhnevartorsk, for den som vil kopiere reisen, særlig tognummeret er viktig å få med seg, da feiler man ikke). Jeg kunne med god tid gå om bord.

Denne gangen skulle jeg ha plastkart, altså tredjeklasse, det vil si alle samlet på samme sted. Billetten ble med det latterlig billig, så vidt over norske hundrelappen for togtur og overnatting, men så etterlot jo også plassen min denne gangen noe tilbake å ønske. 

Trangt i køyene i plastkart på den transsibirske jernbanen

Jeg fikk overkøye, og var forberedt, ingen detter ned, for russere er ikke dette skummelt i det hele tatt. Så da skal det ikke være skummelt for meg, heller, tenkte jeg, og var fast bestemt på å undertrykke følelsene fra togreisen Minsk – Kiev fra i fjor, da jeg var konstant redd for å ramle ned den kanskje 70 cm brede sengen, halvannen meter over bakken, og ingen sikring. Og med skranglete russisk tog i svinger og oppbremsinger, jeg skal ikke underslå at motet sviktet noen øyeblikk, da jeg kløyv oppi. Jeg hadde også glemt å tenke på at det praktisk talt ikke var plass der, ikke i høyden heller, kofferthyllen er noe sånt som halvmeteren over sengen. Og til sist var avstanden fra hodeenden til føttene noe sånt som 1,70 m, altså kortere enn jeg. Det er yogaøvelse for meg å komme meg oppi dette her.

Nåvel, først kommet opp, tenkte jeg at jeg ikke skal være den som bryter prinsippene om at ingen ramler ned. Jeg sørget derfor for å holde meg godt inntil motsatt ende, ha tyngden der. Jeg hadde plassnummer 54, en seng Lonely planet ikke anbefaler, fordi den er like ved vannforsyningen, toalettet og plassen til togverten. Det var en renning uten like, alltid noen russere som skulle ha en te eller en øl, eller noe annet, mange skulle jo av i Tyumen midt på natten, og gadd ikke sove i det hele tatt. Jeg våknet ved hver minste antydning til lyd, de gangene jeg da greide å sovne. Man er jo litt, smått stresset, selv en så til de grader avslappet person som jeg, når man ligger der i underbuksen med absolutt alle verdisaker og alt man eier og har på reisen i en hylle like over, og man i tillegg må klare å våkne i tide til man skal av, 0452 Mosvkatid, 0652 lokaltid.

Det siste var ingen problem, det første ikke heller. Jeg tror sant å si ikke det er særlig med tyveri på de russiske togene, uten at jeg skal oppheve meg til noen ekspert her, det er jo ikke så ofte jeg tar dem, men normalt er folk snille og greie, og vil ikke stjele. Det er vanlige folk som tar togene, for rene, skjære kjeltringer er det ikke lønnsomt.

Ankomst Tobolsk

Som i Norge blir det i Russland grytidlig lyst om sommeren, og jeg kunne i våkne øyeblikk, som det altså var mange av, ligge og se ut av vinduet under meg, på det Sibirske landskapet som føyk forbi. Og da alle sammen stod opp, alle som skulle av i Tobolsk, og det var mange, hadde solen stått skikkelig opp, og forsynte det vakre, Sibirske landskapet med et fabelaktig morgenlys. Og Russland, kontrastenes land, like før vi stanset i Tobolsk, var det åpent landskap, med åser og sletter og spredte trær, og en elv som rant gjennom, duggfriskt om morgenen, der var det en hyttelandsby, med sprukne, gamle datsjaer, helt nedslitt, uten at selv det kunne se stygt ut i terrenget og lyset.

Kort etter kjørte vi inn i Tobolsk, den besynderlige stasjonen, en mil utenfor selve byen, og jeg var på ny for meg selv med full bagasje, hundrevis av mil til nærmeste kjente, og uten verken billett videre eller plass å sove. Jeg kjøpte meg en flaske vann til frokost, sjekket så godt jeg kunne tabeller og guidebok etter toget mitt videre, gikk til skranken, som her var herlig køfri, og fikk meg akkurat den togbilletten til Omsk, lørdag kveld, som jeg ønsket meg. Dessverre fikk jeg ikke den like viktige billetten videre til Tomsk, søndagen, og heller ikke mandagen, så her har jeg litt å ordne, industribyen Omsk er ingen by å være strandet i (spør Dostojevskij, kan man flåsete si, eller Kolchak, litt morsomt!).

Men den tid den sorg eller glede, nå var det å komme seg inn til sentrum, buss 4 eller Marsjrutka 20, sier guideboken. Ved stasjonen var ingen tegn til holdeplass eller informasjon eller noe som helst, ganske så russisk, jeg løp litt frem og tilbake etter alt som hadde disse numrene, og opplevde ganske frekt og ganske demotiverende at to av dem reiste fra meg i det jeg med all bagasjen nådde frem til døren, og til og med prøvde å åpne den, ved den ene anledningen. Den tredje bussen – som i anstendighetens navn var den beste (bedre enn Marsrutkaen jeg ikke klarte å åpne døren til) og riktige (i motsetning til den andre bussen, som hadde rett nummer, men kjørte feil vei) – nådde jeg også frem til i siste liten, men nå tvang jeg meg inn, grep tak i stangen innenfor, og svingte koffertene inn i den stappfulle bussen som like etter begynte å kjøre.

Bussen kommer, stasjonen i Tobolsk, slik ser det ut

 Jeg var på vei til Tobolsk.

Jekaterinburg

 

En uvanlig konstellasjon: En kommunistisk statue står foran en kirke som en rytter til hest pleier å gjøre det. Kirken er reist på stedet der tsarfamilien ble drept i 1918.

 Denne byen ligger rett på Østsiden av Uralfjellene der de er på sitt laveste, og befinner seg derfor akkurat på grensen mellom Europa og Asia. Byen ble grunnlagt av den utrettelige Peter den store i 1723, og hensikten var å ha en by som kunne utnytte mineralforekomstene i Uralfjellene. Navnet kommer både fra Peters kone, Ekaterina (senere Katerina I), og den russiske helgenen for gruvedrift, Santa Katerina. Fra 1924 til 1991 het byen Sverdlovsk, etter Yakov Sverdlov, en av lederne i borgerkrigen som fulgte den russiske revolusjon.

Tatisjtsjev og de Gennin, grunnleggerne av Jekaterinburg

Byen er i dag kjent eller burde vært kjent av flere årsaker. Den er en millionby, med cirka 1,1 millioner innbyggere, og oljerikdommer i området har sørget for en god økonomisk vekst. Det er også hjembyen til Russlands ledende dramatiker, Sigarev, noe Ingrid gjorde meg oppmerksomt på, kjekt å skrive hun er en av Norges ledende Sigarev-eksperter, men det er hun altså, siden hun har hovedoppgave om ham (eller masteroppgave, som det nå så bakstreversk heter). Det var også her Boris Jeltsin begynte sin politiske karriere, som guvernør i kommunistpartiet. Partisekretær Mikhail Gorbatsjov ble gjort oppmerksom på ham, og trakk ham oppover i gradene. Resten av historien er velkjent. Byen var også åsted for noen av de verste oppgjørene i den russiske mafiaen på 90-tallet. Dog er dette alt sammen å spnne rundt grøten. Mest av alt er byen berømt, fordi det var her familien Romanov ble myrdet 16. juli 1918. 

Minnesmerket over tsarfamilien i Jekaterinburg

 

Med kors og tsarfamilie og russisk tekst...

Det er jo ikke akkurat uvanlig at den regjerende makt blir myrdet under revolusjoner, men det er sjeldent drapene blir så myteomspunnet som disse mordene på den russiske tsarfamilien. Hva som skjedde under oktoberrevolusjonen i 1917 er klart nok, kommunistene tok makten ved å storme vinterpalasset i St. Petersburg, og tsarfamilien ble forvist til Ekaterinburg. Om det var meningen at de skulle få leve der i et slags indre eksil, eller om det hele tiden var meningen å henrette dem, er ikke like klart. Dog hadde kommunistene lite å tjene på å la dem leve, og døde ville de tsarvennlige ikke ha noen legitim tsar å slutte seg om, så krigens og revolusjonens logikk tilsa å gjøre ende på dem. Det ble i alle fall gjort. 

Minnesmerket der tsarfamilien ble skutt og blodskirken i Jekaterinburg

Jeg er ikke den som skal forfølge ryktene om at unge Anastasia – 17 år gammel da hun ble drept – fortsatt er i live, tvert i mot skal jeg henvise til at DNA-tester på 90-tallet viste at hun var blant de drepte. Uavhengig av dette, visste kommunistene at de her hadde et valfartssted, drapsstedet kunne bli åsted for både direkte og indirekte protester. De løste det på sedvanlig vis, de anla et museum for ateisme der, som de også gjorde i Kazan-kirken i St. Petersburg, og flere andre hellige og potensielt hellige steder. Dette museet ble imidlertid nedlagt av selsomme Boris Jeltsin i 1977.

 

 

Den lille trekirken (kapellet for den ærede martyr storfyrstinne Jelisaveta Fjodorovna - familiens tante) og korset der tsar Nikolai II og familien hans ble skutt av kommunistene i 1918

Etter kommunismens fall, er tsarfamilien gjort til helgener, og på drapsstedet er anlagt et lite kapell av tre og noen små kors og en liten grav. Kapellet er tilegnet den storfyrstinne Jelisaveta Fjodorovna, som giftet seg med Sergej Aleksandrovitsj, sønn av tsar Alexander II, bestefar til Nikolaj II, og hun ble altså senere hans tante. Hun var tysk protestant, men konverterte til den ortodokse kirke etter at hun giftet seg og flyttet til Russland. Hun ble nonne, da ektemannen Sergej ble drept av russiske revolusjonære i 1905, og martyr og helgen da hun selv ble drept i 1918 (utnevnt til helgen av den ortodokse kirke i 1981). Dette kapellet er tross størrelsen helt virksomt, ortodokse kristne korser seg før de går inn, og kvinner bærer skaut på hodet, som jeg selv så da jeg var der. Ved siden av hytten er det anlagt en prangende kirke, ”Kirken av blodet”, er den beste oversettelsen jeg kommer på, “Blodskirken” er et annet forsøk, og det ser alt sammen temmelig pussig ut ved siden av den seks felts hovedveien. Kirken er også kontroversiell, den er for eksempel noe av det dyreste som er laget, og kanoniseringen av Romanov-familien er også naturligvis omdiskutert.  Jeg hører til blant dem som ikke helt skjønner hvorfor denne familien skal hedres, og kan ikke helt se at tsar Nikolai II skal ha gjort noe som fortjener overdådige minnesmerker eller valfart.

Inngangen trekirken, som egentlig heter kapellet for prinsesse Jelisaveta Fjodorovna, tanten til tsarfamilien som ble skutt på dette stedet.

 

Inne i Kapellet for den hellige martyr Jelisaveta Fjodorovna, på stedet tsarfamilien ble skutt i Jekaterinburg

 Men Jekaterinburg er langt mer enn bare åsted for et av verdenshistoriens mest berømte drap. Det har tross størrelsen et ganske koselig sentrum, med mange kafeer og restauranter, og den utstrakte byggevirksomheten viser at økonomien er ad oppadgående. Det blir sagt at alle Russlands ressurser ender opp i Moskva og St. Petersburg, det er en sannhet jeg ikke skal tilbakevise, annet enn å si at noe blir igjen i Jekaterinburg også. Det er en levende og trivelig by.

 

Gågate i Jekaterinburg

Som de fleste russiske byer er det meste konsentrert rundt Prospekt Lenina, eller Leningaten. Og selv om det er en millionby, er severdighetene og restauranter og kafeer og alt verdt å besøke, konsentrert rundt gangavstand i sentrum. Spise- og drikkesteder er det ikke mange av, men det er mange nok til at du ikke vil gå tom for nye steder å besøke. Dessverre er drikkestedene begeistret for utenlandsk importøl, som de selger til tilnærmet - faktisk - norske priser. Restaurantene er imidlertid bra, spesielt “Datsja” i vestre ende av Leningaten, hus nr. 20, ypperlig mat og ypperlig servert i ypperlige omgivelser. Ypperlig.

 

Pelemeni på den utmerkede restauranten i Jekaterinburg, Leningaten 20.

 Severdighetene innbefatter noen statuer, av Lenin, selvfølgelig, og av byens grunnleggere Tatisjtsjev og de Gennin, begge disse er plassert rundt bydamen langs Leningaten. Lenger borte mot øst, er en statue av Jakov Sverdlovsk, som gav byen dens navn i kommunisttiden. Rett syd for dammen er den litt merkelig utseende Leninordenen, gitt for innsatsen under andre verdenskrig. Den er mer for å ta bilde av, enn å la seg fengsle av. Her er også byens riktige sentrum, der ungdom i alle aldre nå om sommeren samlet seg, og gjorde triks på rulleskøyter, skateboard og sykler, eller bare gikk med hverandre og koste seg i solskinnet. Noen tok seg også en båttur på dammen. Jeg så til og med noen som fikk påbud om å bruke redningsvest.

 

Sentrum i Jekaterinburg

 Lenger borte fra sentrum, men fortsatt nær Leningaten og fortsatt i gangavstand, er flere museer og flere kirker, og noen flere minnesmerker. Ingenting er av topp klasse, etter hva jeg synes, men minnesmerket fra krigen i Afghanistan er i det minste interessant. Er det overgriperen som nå skal sørge?

 

Minnesmerket for krigen i Afghanistan, Jekaterinburg

Jeg bodde på Hotell Sverdlovsk, som har den store fordel at det er svært enkelt å finne, det er bare rett ut fra stasjonen. Standarden er helt grei, det man kan kalle funksjonelt, og for en storspiser som jeg, er det greit at man av frokosten kan forsyne seg selv, og ikke får den servet, som er vanlig i russiske hoteller. Men hotellet var elendig under utsjekking, og hadde ikke engang plass for oppbevaring av bagasjen. Det er for dårlig. Så unngå dette hotellet, reis heller ned til byen til et av hotellene der.

Moskva - Jekaterinburg

 

Togbilletten Moskva - Jekaterinburg

Over 28 timer, dag og natt, fra europeisk Russland og over Ural-fjellene til Asia, første etappe på den transsibirske jernbane, for første gang har jeg tatt tog over ett døgn i strekk. Fra Moskva gikk toget 1450, men jeg var på vei fra leiligheten eller hostellet i Kitaj Gorod fra klokken 1300. Jeg spiste litt lunsj på veien, og var ute i god tid. De første gangene jeg var i Russland, var jeg alltid litt engstelig for å gå rundt med all bagasjen, men den slags er det slutt på. Det går helt greit å ta metroen, helt greit å spise lunsj med all bagasjen ved siden av seg, man kan til og med gå på toalettet, om man bare tar med seg de viktigste verdisakene i en håndveske eller sekk.

Jeg før avreise Moskva - Jekaterinburg, Jaroslavskij-stasjonen i Moskva

De transibirske togene går enten fra Jaroslav-stasjonen, eller fra Kazansky, begge ligger på samme sted ved Kosmonskaya metrostopp, så de er enkle å finne, om man bare skjønner metrosystemet, som er laget nettopp slik at folk skal skjønne dem. Mitt tog gikk fra Jaroslavsky. Jeg har tatt noen bilder med synsinntrykk, og for at hvem som helst som vil ta denne reisen, skal skjønne hvor det er.

Utenfor Metrostasjonen Komsomolskaja, hvor man kommer til Jaroslavskij-stasjonen med flere av togene for den transsibirske jernbanen.

Karakteristisk ved Jaroslavskij-stasjonen i Moskva. Men dette er for lokaltogene, langdistansetogene (for den transsibirske jernbanen) går fra et spor i ytterkanten av bildet. Merk også at noen av togene går fra Kazanskij-stasjonen, på motsatt side av veien.

... og slik ser det ut. Her er togene for den transsibirske jernbanen. Mitt tog står lengst til høyre. De blir satt opp 40 minutter før avgang.

Om bord i toget var det riktig trangt til å begynne med. For meg som hadde koffert i full størrelse, var det omtrent ikke mulig å bære den og meg selv i den trange korridoren mellom kupeene og vinduene. Jeg gikk for sikkerhets skyld litt for langt, og måtte snu og gå tilbake, da jeg slett ikke var sikker på hvilken kupe som var min.

Slik så kupeen min ut, etter at alle sengene er redd opp. Jeg har køyen nederst til høyre i bildet, og det er min mat som står på bordet.

Jeg delte med tre hyggelige russere, i nedadstigende grad, den første var hyggeligst, og snakket riktig mye i starten. Hun var fra Latvia, eller det var hun ikke, hun var fra Krasnojarsk (togets endestasjon), og bodde i Latvia, og hadde en datter i Norge. Hun kom også stadig vekk og gav meg informasjoner om hvor vi var, og hva som skjedde, men samtalene våre gled litt ut, da jeg gjorde noen stygge språkfeil, og også misforstod den enkle informasjonen ”Jaroslav – pitnadzed minut”, som altså betyr Jaroslav, 15 minutt, og at vi var i Jaroslav og der skulle ha en 15 minutters stans, til å bety noe sånt som ”Ja ro slav – 15 minut”, og siden ”ja” betyr ”jeg”, tenkte jeg sikkert hun sa at hun skulle hvile seg, eller noe, og spurte straks etter hvilken by vi var i.

For øvrig kom denne byen etter 5 timers togtur, bare litt mindre enn Oslo-Bergen. Og jeg tenkte, denne byen hører jo med i den gylne ring, det er en utflukt fra Moskva, og jeg sjekket straks kartet og så at vi hadde i praksis ikke beveget oss noen ting. Vi var så å si ved startpunktet, selv jeg som bare skulle til Jekaterinburg i første omgang, det var ikke begynt, det var ikke begynt. Det var bare å lene seg tilbake.

Jeg ser ut av vinduet, toget Moskva - Jekaterinburg over den transsibirske jernbane

Og lene seg tilbake gjorde russerne til gangs. Hun nest hyggeligste i kupeen min, gjorde ingen forsøk på å snakke med meg da jeg skjønte jeg var utenlandsk, men hun redde opp hele sengen min (som er et briljant system jeg skal beskrive nærmere i en senere post). og etter å ha gjort det, gikk hun selv til sengs. Og ble der. Det samme gjorde sistemann, som jeg var helt sikker på var gift med den første, men han gikk av på en helt annen stasjon, så det kan neppe stemme. De to la seg til å hvile sånn mellom tre og fire en gang, og hvilte i praksis helt til neste morgen. Og godt utover formiddagen også. Det er jo helt herlig, man har jo ingenting å gjøre, man skal bare vente, toget gjør jobben. Sjelden kan man sove med bedre samvittighet, sjelden kan man slappe av som der. Jeg trodde bare ikke det var fysisk mulig å sove så lenge.

Jeg sov ikke. Jeg leste ut møkkaboken ”Nattely for en gyllen sky”, herlighet, det er ikke gull alt som er russisk, dette var skitt, les den ikke, og bladde frem og tilbake i Lonely planet, og planla og justerte min egen reise. Jeg begynte også på brødrene Karamasov, som jeg har med i norsk og russisk utgave. Det er fullendelsen av mitt liv å lese denne over den transibirske jernbane. Det blir ikke bedre enn dette.

Jeg leser møkkaboken Nattely for en gyllen sky, på toget mellom Moskva og Jekaterinburg over den transsibirske jernbane

Å, jeg brukte også mye tid på å studere de andre, snakke litt der det var mulighet, jeg hadde også Mp3-spiller med foredrag, Russlands historie fra Peter den store til Gorbatsjov, og jeg brukte time ut og time inn, på å stå i vinduet og se i vinduet på landskapet som gled forbi. Det russiske landskapet. Først var det Bjørketrær og buskas, rotete, kaotisk og uinnbydende som hele Russland ved første inntrykk er, her og der en skitten dam, full av alger, fra tid til annen en husklynge eller noen datsjar, en og annen by var der også, alltid med kommunistblokkene, alltid med fabrikken like ved, og mennesker, russere i alle aldre og fasonger. De dukket opp, lå ved skinnegangen, arbeidet på jordene eller med andre ting, gikk på veiene, satt og drakk litt, badet ved elevene, alt mulig. Plutselig midt ute i ingenting lå to russere og sov, de var jernbanearbeidere, og hadde det ikke vært flere arbeidere like etter, ville jeg vært overbevist om at de var døde. Så var det en jernbanestasjon, og noen meter bortenfar, lå et russisk par og klinte og vel så det. Ved en elv stod en lastebil uti, og en mann i bar overkropp røykte på taket, det var så mange syn å se. Men stort sett var det bare det ensformige, monotone landskapet, først bare løvskog, så mer barskog, og når Sibir kommer, bare barskog.

Typisk russisk kratt. Fra togvinduet langs den transsibirske jernbanen, fortsatt i Europeisk Russland

 

Russiske jernbanearbeidere langs den transsibirske jernbanelinjen i Europeisk Russland

 

En liten russisk murbygning av typen man kan se mange av langs den transsibirske jernbanen. Dette er et stykke før Ural, på veien mellom Moskva og Jekaterinburg

 

Jeg må også skrive litt om Ural, vi passerte jo Ural-fjellene. I en av reisebøkene jeg leste før forrige reise, stod det at denne passeringen var skuffende, fjellene var jo så lave. Og det er helt riktig. Naturligvis la de jernbanen over fjellkjedenes laveste punkt, men å kalle det skuffende, er en kraftig overdrivelse. Jeg stod ved vinduet som vanlig, og mente at her var landskapet virkelig vakkert. En bred, russisk elv gikk langs jernbanelinjen, det var vekslende mellom barskog og åpne sletter, det var høydedrag og stein, ikke bare ås og gress, som europeisk Russland er overfylt av. ”Krasiva?” spurte min sidemann, det betyr vakkert, ”Eto Ural”.

Dette bildet er fra området rundt Ural, på den transsibirske jernbanen.

Jeg sitter på en pub og skriver dette, Gordon pub i Jekaterinburg, Doktor Scotch, varmt anbefalt i Lonely planet, men jeg ville aldri gått hit, om den ikke dukket opp mens jeg gikk omkring på vanlig villspor, og var åpen for mat om det dukket opp noe, som Gordons altså gjorde. Jeg hadde noen runder ut og inn, før jeg bestemte meg, selv om de verken hadde businesslunsj eller internett her, jeg hentet frem maskinen, og begynte å skrive uansett.

Og jeg må skrive litt om barna, det var noen unger der på toget. Og de er jo helt utrolige, i Norge er tog ofte forbundet med noe kjedelig, barna må underholdes på alle vis mellom Oslo og Sandnes, som er den togreisen jeg har gjort som barn, jeg husker den som dørgende lang. Dette er altså bare litt lenger enn Moskva – Jaroslav. Men ungene så ikke ut til å savne noen ting, de hadde noen leker med seg, men dem brydde de seg ingenting om. De lekte i korridoren. Og der er det virkelig ingenting, det er en smal gang, med et rekkverk å støtte seg til når man skal se ut av vinduet, og en liten slags ovn å sitte på for unger. De løp frem og tilbake, hilste inn i kupeene, smilte og lo, de hadde det kjempegøy. Unger klarer seg fint, når de bare får være unger.

Nei, det var litt av en reise, og skuffet ikke, som Russland aldri skuffer. Jeg husker den merkelige følelsen av å våkne, og føle at i dag kommer vi frem, liksom at jeg nå hadde litt hastverk, selv om fra jeg våknet til jeg kom frem, vil være lenger enn noen togreise mulig å ta i Norge. Og jeg reiste bare litt over et døgn, mange reiser i dagevis.

Vi er fremme i Jekaterinburg sånn cirka litt før klokken 2200, lokal tid.

Toget var bittelitt forsinket, så vi var fremme i Jekaterinburg sånn litt før ti. Moskvatid var åtte, og det var den jeg var innrettet etter, så jeg var nå våken nok. Men det skal jeg si, det er noe eget i det, å forlate et tog, det er over 100 mil til nærmeste person man kjenner, det begynner å bli mørkt, og man står med all bagasje og uten noe som helst. Planen var å få kjøpt billett videre til Tobolsk med en gang, og velge hotell etter hvilken dag jeg skulle reise, men jeg greide ikke engang å finne en minibank. Til slutt feiget jeg ut, valgte hotellet rett over gaten (som jeg også hadde som backup plan, jeg har alltid en backup plan, jeg reiser ikke tullerusk), og snakket fabelaktig russisk og fant meg et rom der.

 

  

Utenfor stasjonen i Jekaterinburg ved ankomst. Hotell Sverdlovsk er betongklossen dere ser i bakgrunnen.

Så reiser jeg med den transsibirske jernbanen!

Denne er postet i det jeg begynner å skrive den, natt til søndag, Moskvatid, og snart 12 timer til toget mitt skal gå. Jeg venter på klesvasken, at den skal bli tørr og ferdig i maskinen, så jeg kan ta den ut og legge den klar. Jeg har også alt mitt elektroniske utstyr til topp lading, begge telefonene, begge kameraene (ja, litt unødvendig har jeg to stykker av dem også, og de er riktignok ikke toppladet, begge), Mp3-spilleren og datamaskinen, begge batteriene. Så jeg skulle være klar for mer enn de 28 timene toget skal ta.

Jeg har også kjøpt inn mat. Jeg har samlet inn råd og vink fra alle de russerne jeg har kunnet komme i kontakt med, og alle andre også, pluss guidebøker, det er jo disse nudlene man kan helle vann oppi, og så er de ferdige. Jeg visste dette skal man kjøpe, og det høres virkelig praktisk ut, men det er slett ikke enkelt å finne dem, når man ikke vet hvordan de ser ut, eller i hvilke butikker de selges. En russer ble løsningen her også, på et øyeblikk var de funnet, de selges i fullt av kiosker over hele byen, og i tillegg i den første og beste butikken jeg fant etterpå, selv om jeg måtte bruke en god del mer tid på å finne frem til dem der, enn russeren trengte midt i byen. De finnes altså i butikkene også, de merket “Produkty”, eller “Продукты”, på russisk, det er bare å lete og ikke gi seg, og i siste fall spørre (men da må man nok kanskje kunne merkenavnet, og ikke bare si nudler, kanskje, jeg prøvde ikke).

Jeg kjøpte i kjent stil 4 pakker, sånn at jeg har middag for dobbelt så mange dager som jeg skal reise. Og jeg kjøpte bare forskjellige sorter, så jeg skal få prøve litt hvilken som er best og få litt variasjon. De er meget hendige, alt ligger ferdig i ett, inkludert gaffel, og skålen de blir solgt i, de er som spesiallaget å være med russiske tog. Jeg kjøpte i tillegg 2 liter vann, pluss juice, skinkepålegg og litt ost har jeg, brød skal det heller ikke bli mangel på. Det skal ikke bli mangel på noe.

Av lesestoff har jeg nettopp og direkte for anledningen kjøpt Brødrene Karamsov på både norsk og russisk, det skulle holde. Jeg har i tillegg guideboken Lonely planet, den fortsatt ikke utleste “Nattely for en gyllen sky”, eller hva det nå var den het, jeg har en bok med enklere russiske tekster og en tjukk bok med det meste av russisk grammatikk, “a comprehensive guide” av Terrence Wade, som forresten anbefales, der står det som trengs. På lesestoff skal jeg ikke lide nød, om jeg blir lei av å se ut vinduet, som jeg jo er innstilt på å gjøre i timesvis.

Toget er så godt som sikkert bortimot fullt, så det blir mange russere å forholde seg til, selv om jeg i min kupe bare vil ha tre andre. Jeg vet hvordan benkene man sitter og ligger på er, de er myke og gode, men smale, og overkøyen har ingenting av det vi kaller sengehest eller noe sånt, så da jeg hadde en slik køye fra Minsk til Kiev, brukte jeg en del timer på å være nervøs for å falle ned. Russerne har imidlertid lært meg at alle barn krangler om å få ligge i overkøyen, det er kjekkest, og ingen har noensinne ramlet ned.

I toget vil jeg i første omgang være akkurat et par timer over et døgn, jeg vil komme frem 1935 Moskvatid, og 2135 i tiden for Jekaterinburg. Jeg har ennå ikke valgt meg ut hotell der borte, og må gjøre også det fra toget. Men jeg har sjekket med Lonely planet at det finnes et “Bolsjoj hotell” der borte, det er navnet, og stilen er Sovjetisk turistindustri, der er det alltid plass nok. Dog vil jeg ha litt høyere standard der borte, etter å ha spart inn litt på overnattingen i Moskva, så jeg tror jeg vil ende opp med å prøve noen andre hoteller først. Jeg har jo russisk telefon med russiske tellerskritt.

Til sist har jeg lest om igjen og om igjen hva guideboken skriver om Jekaterinburg, og studert litt forskjellige kart, og også surfet litt på nettet. Jeg har gjort mitt for ikke å bli tatt på sengen av noe som helst på denne første etappen av den drøye reisen mot Vladivostok, men jeg vet også at i Russland blir man tatt på sengen uansett hvor mye man forbereder seg. Det er slik det er, og slik jeg liker det.

God reise, Eivind - takk skal jeg ha!

Jeg på kjøkkenet i leiligheten i Kitaj Gorod

Russisk telefon og russisk togbillett

Jeg har problemer med aa faa internettet til aa fungere paa min egen baerbare maskin paa dette Novo hostel som jeg bor paa (det er egentlig en leilighet som blir leid ut til flere og fortloepende, av innehaveren som selv bor her), ellers er dette stedet helt ok. Det har tatt seg opp etter et miserabelt foersteinntrykk, og jeg tror jeg blir boende her til jeg forlater Moskva soendag.

I gaar klarte jeg endelig aa faa kontakt med Vladimir, mirakelpersonen fra Conax, mirakelet var at jeg fikk hoere om ham. I Oslo bodde jeg den ene natten hos min gamle klassekamerat, Oystein, som jobber i Conax og ogsaa har en samboer som jobber i Conax, og hun hadde vaert i Moskva, og der var Vladimir kontaktperson. Hun bad ham ringe meg, det gjorde han, og i gaar fant jeg etter sedvanlig troebbel og litt feil vei og hytt og vaer frem og tilbake, frem til kontoret hans. Her var det kaffe og ypperlige kontorfasiliteter, det var akkurat som jeg var paa bedriftsbesoek, men det var jeg jo ikke, jeg var paa ferie, og han stod parat til aa hjelpe meg.

Vladimir fra Conax

Det foerste jeg oensket var en russisk telefon. Jeg kjoepte et ukrainsk simkort fra Djuice sist jeg var i Kiev, og da jeg skjoente hvor mange penger jeg sparte paa det, enda det bare var for en uke, skjoente jeg at dette var veien aa gaa paa langferier, i hvert fall i billigland som her oest. Og jeg har lenge savnet dette med aa sende skikkelige, kyriliske bokstaver, naar jeg sender tekstmeldinger paa russisk. En gammel telefon koster ikke mye, og et russisk kontantkort koster under 100-lappen, saa dette var kjapt og greit gjort.

Etterpaa tok vi turen opp til Kazansky stasjon, der togene til Sibir gaar fra, for om mulig kjoepe togbillett for meg til Jekaterinburg. Det hadde selvfoelgelig vaert mulig, men det var lang koe i alle de omlag 25 lukene for fjerntransport (tenk dere: det er 9 slike stasjoner med 25 luker og lang koe i Moskva, og i tillegg kommer naertransporten). Saa vi fant i stedet bare frem til noen gode tog for meg aa ta, saa skulle jeg heller kjoepe billettene paa egen haand. Greit nok.

Vladmir og jeg endte dagen i en russisk park med russisk tivoli og russiske sjakkspillere, i slike parker er man virkelig i Russland, etterpaa spiste vi en god middag paa en restaurant jeg tror var tysk.

Hjemme i leiligheten hadde det kommet nye gjester som erstatning for noen av de gamle, deriblant ei jente fra Italia bosatt i London, som skulle ta den transibirske jernbane paa noeyaktig samme tid som jeg og med stort sett de samme stoppestedene ogsaa. Vi utvekslet telefonnummer for fremtidige treff, hun reiste allerede i dag, for hun skulle ha et opphold i Perm foer Jekaterinburg. Hun var interessant, uansett hvor lenge man snakket med henne, fikk man aldri helt oversikt hvor hun og famlien hennes egentlig var fra.

Dagens viktigste oppgave var altsaa aa kjoepe billett til Jekaterinburg, og det har jeg naa gjort. Koen foregikk paa russisk vis, foerst en koe der jeg stod en stund foer luken plutselig stengte, arbeidstid frem til 2100, og han stakkaren som da stod foerst og hadde staat langt lenger enn jeg, maatte pent finne seg en annen koe og gaa bakerst i den. Det samme maatte forresten jeg, men jeg fant en helt annen stasjon. Der var det kortere koe, og i den en brisen russer, eller kanskje man bare skulle si russer, som var blid og fornoeyd og hadde mange raad til meg som skulle ut paa denne reisen han aldri helt klarte aa forklaare meg hva han mente om. Det endte med at han gav meg en “padarok”, en presang, et etui for pass, laget av ekte tre, og fra tjukkeste Sibir, ikke verst, og veldig snilt, Spasiba!

Billetten er foerste klasse, Kupe, ikke fordi jeg skal vaere saa fin paa det, men fordi det ikke var annet ledig. Toget gaar soendag klokken 1450, og er fremme i Jekaterinburg klokken 1935. Moskvatid (2 timer foran Jekaterinburg), mandag. Det blir noe saant som 28 og en halv time i tog, det blir storveis. Og fra Jekaterinburg gaar ferden bare videre oest, det har bare saa vidt begynt, jeg er bare ved Ural. Og jeg skal til Vladivostok.