Julemåneden!

Det er første desember! Endelig! Julemåneden. Det er måneden der jeg som barn, ungdom, halvvoksen og egentlig ganske godt voksen også hver dag fikk en liten gave i julekalenderen. Det er måneden vi hver dag til alle måltider hadde stearinlys på bordet. Det er måneden vi endelig kan si at julen har begynt, at den er i ferd med å begynne.

Nå som jeg er voksen og har flyttet hjemmefra for lenge siden er ritualene endret litt i julemåneden. De første årene mener jeg at mor sendte med meg kalender opp til Bergen, den hang på veggen, kjærlig og godt, bilde av et nissetog var det på den. Noe slikt har jeg ikke lenger julemåneden. Men jeg kompenserer på andre måter, for eksempel ved ikke lenger å ha noen begrensninger når det gjelder måltid. I studenttiden betydde det at alt pålegg var tillatt, også ukedagene. Nå som jeg ikke lenger trenger spare så veldig, men fortsatt må spare litt, er endringen for eksempel seterrømme i stedet for lettrømme, ytrefilet og entrecote i stedet for – ja, i stedet for kjøttdeig og kjøttkaker og andre fabrikat. Alt jeg kan skru litt opp, skrur jeg litt opp. Julekaffe er en selvfølge (selv om det omtrent bare er den samme kaffen en krone dyrere, og i en annen paning), det samme er juleøl, kjøpt på polet.

Jeg hører også på god musikk. Bach’s juleoriatorium gjelder bare fra første desember til 13′de dag jul for meg. Alle dagene er som helgen er til vanlig.

I år er det visse begrensninger på den aller lyseste julestemningen. Det viktigste er at jeg for første gang i mitt liv ikke får feire norsk jul. Jeg må ned til Kiev for å være med min kone, Olia. Men den begrensningen blir mer enn oppveiet av at jeg får være med henne, om 20 dager er jeg med henne, da er jo alle begrensninger kansellert og jeg trenger slett ingen triks for å komme i kjempestemning. Det blir herlig å være med henne igjen. Vi skulle bare ønske det hadde vært i Norge. Vi er i dette tilfellet jeg og min nærmeste familie, altså mor og mine søstre og den gjengen der. På den annen side er det jo kjekt for Olia å være med sin familie, det kan være lenge til hun får sjanse til det en jul igjen.

Den andre begrensningen er at jeg er så forpliktet av eksamen. Jeg kan slett ikke gjøre som jeg vil hele tiden. Fysikk er jo et morsomt fag å lese, og kjekt å lære seg, og det er omtrent som fritid å jobbe med det. Men jeg liker jo selv å disponere min fritid, og selv velge når det passer med å lese fysikk. Nå er situasjonen noe nær den at det strengt tatt bør passe meg døgnet rundt.

Julemåneden har også noen skikkelig morsomme fester i vente. Noen fester fra i fjor er skiftet ut, noen nye er kommet inn. Jeg skal nok få tid til å gå på dem.

Men viktigst av alt akkurat nå er at tiden må gå. Julen – eller adventstiden, som vi er inne i nå – denne tiden er jo en ventetid, det er jo det julekalenderen og alt sammen er til for. Det skal korte ned ventetiden, og gjøre det litt kjekkere når man venter. Og jeg venter, jeg venter som bare det akkurat nå, og det jeg venter på er ikke julen, men at jeg skal få reise ned til Olia igjen og være med henne, og at hun siden skal få komme til Norge.

God julemåned!

Takksigelsesdag 2009

Det er takksigelsesdag, eller Takknemlighetsdag, som mor kaller det. Hun har nemlig fått seg blogg, den heter Famile og slitte joggesko, og er lagt inn også på lenkelisten min til høyre. Hun har skrevet 6 innlegg siden bloggen ble åpnet 17. november, det er et tempo ikke engang jeg kan holde følge med. Bloggen handler om hverdagen hennes i Gaupeveien 5, og hvordan det er å orientere seg og få seg inn i et nytt liv etter at far døde i fjor, og mor ble altfor tidlig enke. Mor har alltid skrevet lett og greit, og har allerede funnet seg til rette med nettskriving ser det ut til. Det er en blogg for venner og kjente, og venner og kjente vil helt sikkert ha glede av den. For å si det rett ut tror jeg også mor vil ha glede av den. Det er akkurat som man har noen ekstra å snakke til når man kan skrive hverdagens opplevelser ut på en blogg. Jeg tror det er en sunn og fin hobby.

Men det var ikke mors blogg det skulle handle om i dag, det er dagen i dag som er takksigelsesdagen. I fjor skrev jeg litt om historien til dagen i posten Takksigelsesdag i Gaupeveien 5, og litt om hvordan vi pleide å feire den hjemme. Fjorårets takksigelsesdag ble veldig spesiell, da det bare var godt halvannen måned siden far svært uventet døde, og det at vi skulle finne ting å glede oss over og takke for kjentes mer som en plikt, enn noe som var naturlig. Senhøsten i fjor var svært tung.

I år er det ganske annerledes, i alle fall for meg som er pussig nygift og full av tanker om hvor bra det er, og hvordan det nå skal gå. Jeg flommer over av tanker om hva jeg skal takke for og glede meg over, alt sammen har med min kjære kone Olia å gjøre, og alle ønsker for neste år handler om at hun skal få det bra, og at jeg også skal få det bra i den rekkefølgen.

Det er akkurat nå ganske slitsomt med en eksamen som har vist seg litt mer omfattende enn jeg ubekymret gjorde regning med. Jeg har også en del små og store plikter jeg absolutt skulle ha gjort, men som jeg ikke helt får ut av verden, og som derfor henger over meg og plager litt. Det er også slitsomt med uvissheten om når Olia får komme til Norge, og særlig er det dumt at hun sannsynligsvis ikke får komme til jul. Det kunne være et kortsiktig ønske, at Olia fikk komme opp hit til jul, slik at vi fikk feire jul med hele familien og at både Olia og jeg fikk møtt alle sammen nede i Sandnes.

Vi innstiller oss imidlertid på at det blir Olia og jeg i Kiev, resten av familien i Sandnes, eller det vil si, Olia og jeg med familien hennes i Kiev, mens familien min vil være i Sandnes. Det skal nok gå bra det også, selv om vi må omstille oss litt.

Og uansett er det den betydelige forskjellen at hva som i år ikke kjennes så bra, alt sammen bare er noe midlertidig, mens det som ikke kjentes bra i fjor når var nettopp var død, virket til å ville vare evig. Om en måned vil alle pliktene og alt som henger over meg nå være overstått, enten jeg har klart dem bra eller ikke, og jeg vil på ny være med min Olia og ha fri og ferie som jeg alltid har hatt det med henne. Og om en måned til kan vel ikke saksbehandlingen om familiegjenforeningen trekke ut lenger, da må hun vel få lov til å reise opp til meg slik at vi kan bo sammen og være sammen resten av livet. Det er mitt ønske.

Jeg takker for henne.

God russisk jul! Счастливого Рождество!

Zjelàu vam stsjastlìvovo Rozjdestvà! Jeg ønsker dere god jul!

Pozdervljaju s prazdnikom rozjdestva iz novim godom! Jeg gratulerer med julefeiringen og med det nye året!

S Rozjdestvàm! God jul! (eg. med julen, underforstått “gratulerer” eller “til lykke med”)

 

Dette er noen måter å ønske god jul på russisk på. I dag er det nemlig den russiske julaften, eller juledagen, og jul i hele den ortodokse kirke. Det skyldes imidlertid ikke noe av det jeg skrev i går om helligetrekongersaften, og den tidlige kirkes flytting av Jesu’ fødsel fra 6. januar til 25. desember, det skyldes at russerne kom på etterskudd, da de har brukt den julianske i stedet for den gregorianske kalenderen.

Den julianske er kalenderen til Julius Cæsar. Det er en meget nøyaktig kalender, som er fullt på høyde med hvordan folk flest oppfatter kalenderen den dag i dag. Den har 365 dager i året, og hvert fjerde år en ekstra dag, skuddår, med 366 dager. Det er beregnet etter et solår, at jorden bruker 365 1/4 dager på sin ferd rundt solen, eller, slik de så det, solen måtte stå opp og ned 365 1/4 ganger, før den begynte på ny. Denne kalenderen er meget nøyaktig. Men så er det bare det, at det er ikke nøyaktig 365 1/4 dager solen bruker rundt solen, det er litt mindre, slik at om den Julianske kalenderen blir brukt lenge nok, så vil man få en forskyvning mellom kalenderen og årstidene. Viktige datoer som vårjevndøgn og soljevndøgn vil flytte seg, påsken vil ikke bli fastsatt korrekt, og vårmånedene vil sakte men sikkert bevege seg til å bli vintermåneder.

Mot slutten av middelalderen og begynnelsen av renessansen ble man oppmerksom på dette. Det var den driftige paven Gregor 12 (1502-1585), født Ugo Boncompagni, pave fra 1572, som gjorde noe med det. Han innførte kalenderen som bærer hans navn, den gregorianske, og den blir i dag brukt over det meste av verden. Den har også 365 dager i året, og skuddår hvert fjerde år, utenom hele århundrer som ikke er delelig på 400. Eller om man vil, år som er delelig på 4 skal ha skuddår, om de ikke også er delelig på 100. År som er delelig på 100, skal ha skuddår om de også er delelig  på 400. Det var altså ikke skuddår 1700, 1800 og 1900, men ikke 1600 og 2000.  Den Julianske har skuddår alle disse årene. Og kommer med det 3 dager på etterskudd. Tenk etter, så ser dere det.

Opp til året 1582 hvor pave Gregor innførte den nye kalenderen, hadde den Julianske kommet 10 dager ut av rytmen. De 10 dagene ble elegant fjernet fra året 1582, ved å la 15. oktober følge den 4′de, og man fikk et år 10 dager kortere. Det samme trikset måtte ethvert land gjøre som innførte den nye Gregorianske kalenderen, og alle land som ville holde tritt med tiden, var nødt til å gjøre. Russerne gjorde det ikke før etter revolusjonen i 1917. Det forklarer hvorfor februarrevolusjonen deres foregikk i mars, 28. februar på kvinnedagen 8. mars, og oktoberrevolusjonen på den store nasjonaldagen 25. oktober, egentlig var 7. oktober. Som 25. desember er 7. januar. 13. dager etter.

Den ortodokse kirke var imidlertid ikke villige til å flytte på julefeiringen sin. Den holder på den gamle kalenderen sin, etter Julius Cæsar, med julefeiring 7. januar. Og da feirer alle russerne julen sin den dag i dag.

Я желаю вам весёлого Рождества!

 

 

Helligtrekongersdag – eller trettende dag jul

I dag avsluttes julen. Det gjør den i alle fall hos oss, og har alltid gjort det. Det er mor som har innført denne tradisjonen, som i likhet med alle gode tradisjoner har vært noe helt selvsagt, 6. januar er 13′de dag jul, og da skal juletreet ut. Og julepynten bort. Markeringer ut over dette har ikke vi hatt, 6. januar er en vanlig dag hos oss.

Og slik har det vært i hele Norge i noen hundre år nå. Det begynner å tynnes ut med dem som vet hva helligtrekongersdag, eller Epifani, som den kalles i andre land, egentlig er for noe, og enda færre er det dagen betyr noe for. Den protestantiske kirke er ikke så opptatt av ritualer og festdager, og har bare holdt på de aller største, som fødsel (jul), død (påske) og åpenbaring (pinse). Men i katolske land og i ortodokse land har dagen fortsatt mening, og kan være både festdag, fridag og helligdag.

Under dronning Elisabeth i England rundt 1600-tallet var det en fin blanding av kristne og hedenske ritualer. Den engelske kirke hadde tatt en egen retning, etter den egenrådige Henrik VIII (1491 – 1547), som brøt med den katolske kirken for å få giftet seg med sin Anne, Elisabeths mor, og innførte sin egen, anglikanske kirke. De britiske øyer har hatt sin dose religionskriger, religiøse strider og bitre konflikter. De hedenske ritualene var hentet fra romertiden, og kanskje enda eldre, jeg er ingen ekspert her, men dagen ble i alle fall feiret med en stor festival der alt var løssluppent, og man skulle tulle og tøyse litt med konvensjonene. Her har vi skuespillet Twelfth night, eller på norsk “Helligtrekongersaften”, av William Shakespeare. Dette er blant hans mest burleske komedier, der forkledninger og forstillelser spiller en viktig rolle i handlingen, akkurat som det skal være trettende dag jul. What you willst, er den alternative tittelen, autentisk.

Det kan se ut som det er rot med tellingen her. Shakespeare har “Twelfth night”, mens vi feirer trettende dag jul. 13 og 12 er noen fine tall, der 13 er det store ulykkestallet, mens 12 er hellig. Det må jo være orden på om de vise menn kom den 12′te eller 13′de dagen. Forvirringen skyldes når vi begynner å telle fra. Fra julaften 24. desember er det 13. dager til 6. januar, fra juledagen eller første juledag, som vi sier, 25. desember, er det 12 dager. Det er 25. desember Jesus ble født, i følge tradisjonen, og julaften blir kvelden Josef og Maria ikke får plass i herberget, og må ta plass i stallen. I løpet av natten blir barnet født. Så vi i Norge har kanskje kommet litt i utakt, med å ha vår store feiring julekvelden 24. desember.

En romjulshelg

 

Daniel, Tonje, Whinney og jeg

 Jeg har ikke helt tid til å skrive ferdig postene om dagen. De vil bli fullført. Lørdag var det ny tur til Ølberg, denne gangen med forsterkninger fra familien Sivertsen og fra Trude og Daniel fra Nygårds, på kvelden var det pinnekjøtt i anledning Trude hadde funnet frem til en ukrainer for meg. Dermed ble det anledning til å snakke russisk (for hans del, hva jeg snakker er fortsatt et stykke unna russisk). I går gikk mor og jeg til påskeplassen ved Figgjoelven, for å møte familien Sivertsen. Som sagt – om alt skal jeg skrive mer.

Hovedmålet mitt for slutten av året var å få lest ut mine russiske bøker, og hele helgen hadde jeg egentlig satt av tid til det. Og ingenting annet. Men Tone ringte og ville ut på stranden, og fint vær begynner man ikke å diskutere med. Det ble Ølberg enda en gang, Trude og Daniel slengte seg på, og så ble det full familietur. Vi skulle bare være der en liten stund, men vi ble til det mørknet, det var ikke verre enn som så.

Familien Sivertsen på Ølberg

På forhånd lurte mor litt på om det ville være kjekt på Ølberg for ungene, det er jo så liten strand, og så vanskelig fjell og knauser å gå i. Men det ble heller tvert i mot, Ølberg er ekstra kjekt, for der er det så mange ting, blant annet bunkersere med hemmelige ganger, og få ting er så kjekt som å klatre rundt omkring, og finne vann med litt is på. Særlig Daniel og Andreas imponerte ved å ta seg frem over de sleipe steinene som var det flatmark, det er godt med tidlig trening i slike ting, en nordmann skal ikke ha problem med å ta seg frem i vårt eget terreng. Det har ikke Andreas og Daniel. Og Sara krøkes tidlig, hun er bare 3 år, men insisterer plent på å ta seg frem overalt hvor hennes eldre bror tar seg frem. Den ene gangen skulle imidlertid hennes mor, Tone, hjelpe henne, og da gikk de seg fast.

Da det mørknet og ble kaldt var det på tide å gå hjem

På kvelden var det altså besøk hos Trude og familien Nygård. Daniel var blitt satt igjen hos oss, siden Trude skulle reise tidligere enn han hadde lyst til. Men at Daniel skulle på besøk til sin egen familie ville han ikke gå med på, for det er jo der han hørte til. Trude hadde disket flott opp med pinnekjøtt, Magne (bror til Lars) var også der, og han hadde altså tatt med denne ukraineren jeg skulle snakke med. Aleksander, het han. Nå er det jo ikke bare bare å gå rett bort til en fyr og snakke med ham på noe språk her i verden, og russisk gjør ingenting lettere, jeg liker jo at det faller seg litt naturlig og ikke blir så kunstig.

Men da middagen var spist, og desserten i gang, ba Magne meg spørre ham om han egentlig ønsket å lære seg norsk? Han har jo litt problemer med engelsken også, så det skulle også ha sin nytterverdi at jeg skulle snakke med ham. De hadde hatt en russisk tolk de første dagene, men det var det nå slutt på, og deg gikk nå bare i haltende engelsk. Så jeg spurte om han var interessert i å lære norsk, han spurte om jeg snakket ukrainsk, jeg misoppfattet, og svarte “ja” på et spørsmål om jeg forstod russisk, og han satte i vei på ukrainsk. Det tok litt tid før jeg skjønte at han ikke snakket russisk, russisk og ukrainsk er ganske like språk, så for en utrenet som meg, er det ikke alltid så lett å høre forskjell med en gang. Generelt er det slik at hvis jeg ikke forstår noen ting, så er det ukrainsk, hvis jeg forstår noe, er det russisk. Jeg ba ham snakke russisk.

Dette var ikke morsmålet hans, men han hadde lært det på skolen og både forstod og snakket det godt. Jeg mistenker ham for å blande inn en del ukrainske ord og uttrykk, og han snakket litt fort og utydelig, men det er ingenting i mot hvor dårlig jeg forstår språket, så kommunikasjonsproblemene skyldes ene og alene meg. Men de var ikke større enn at vi snakket jamnt i to timer, om livet på gården i Ukraina og i Norge, og hvordan det var å være au pair som avløyser på Sviland. Også på norsk ville jeg vært imponert av meg selv over å greie det.

Vinter i Stokkalandsskogen

Søndag skulle jeg i alle fall bruke dagen til å lese mine russiske bøker, hele lørdagen hadde jo gått med til andre ting (Da vi kom hjem fra Trude skulle vi spille Scrabble, det tok hele kvelden, og på toppen av det hele og helt uforklarlig – tapte jeg). Men så var det akkurat denne dagen den fineste av alle, med sol og klarhimmel, og med rimfrost på bakken. Og jeg som på vei hjem i går hadde sagt frem mitt motto om at hvis man er i tvil om noe, så skal man alltid gjøre det valget som medfører aktivitet. Og her i denne posten har jeg skrevet at man arumenterer ikke med fint vær. Og mor hadde veldig, veldig lyst å gå. Og Tone og Torben var ute med barna, og ville gjerne ha oss med. Til slutt gikk det ikke an å stå i mot. Vi tok ut vi også, mor og jeg, og skulle gå til det stedet der vi pleier å ha påskegrillturene våre. Mens mor stelte i stand litt varm drikke og sjokolade til niste, undersøkte jeg på GoogleEarth med sikkerhet hvor det var. Det var 5 kilometer fra der vi bor.

Løypen vi skulle vi gått. Cirka 5 km til sammen.

 Disse fem kilometerene ble snart til det dobbelte, da vi over fjellet kom sterkt i tvil om veien. Det skulle jo være lett å finne. Bak Stokkalandsfjellet ligger Figgjoelven, og ved Figgjoelven er det. Og så er Bråsteinsskogen på den ene siden, skogen ved Foss Eiekland på den andre, og vi skal til den første. I hele dette området er vi godt kjent, nei, dette skulle ikke bli noe problem. Nei, det skulle det ikke, men det ble det. Vi gikk over Stokkalandsfjellet på venstre side, der oppe ved Håbet, så gikk vi helt over til Foss Eikeland, før vi gikk tilbake til stedet vi skulle være, og dit kom vi fra den andre siden av Figgjoelven. Det er ikke alltid det er så lett i virkeligheten, som det ser ut på kartet, det er sjelden det er slik. Og jeg er alltid så plaget av å være så ubekymret. Stedet ligger ved Figgjoelven, Figgjoelven ligger bak fjellet, det er lett å finne. Men da vi endelig fant Figgjoelven, visste vi ikke om vi skulle gå oppover eller nedover. Vi tok en telefon, gikk nedover, og det var feil. Så traff vi noen lokalkjente, som kunne fortelle at den enkleste og sikreste veien, var å gå helt tilbake til støyperiet på Foss Eikeland, og så hele veien tilbake. Bare det var noen kilometer. Og de gikk vi.

Og cirka sånn som dette gikk vi. Som man ser er det gode omveier.

Da vi kom frem, var vi mye sultnere enn vi hadde forestilt oss, så vi tok glade i mot familien Sivetsens pølser. Pølser pleier jo være forbeholdt påsken. Men stedet var kjekt som vanlig, nå med frost på vannene, og mye å finne på for meg og barna. Det var riktignok blitt litt kaldt, solen var for lengst gått ned på dette stedet, og mor og jeg var ikke lenger så motiverte på å gå hjem igjen også, vi hadde jo allerede gått dobbelt opp. Så da ble løsningen at Tone og Torben kjørte dobbelt opp, først med Torben og hunden, så med mor og jeg og barna.

Dermed kunne vi slitne og kalde og trette komme hjem etter enda en turdag, med enda flere minner. Det er nå en gang bedre enn enda en dag med russisk litteratur, det er dette som er ideen bak mottoet, velg alltid det som medfører aktivitet. For da har man noe å tenke på og å huske og å snakke om etterpå også. Jeg fyrte opp i peisen, og vi fikk snart varmen i oss. Og å være sliten og trett etter en tur, er den deiligste måten å være trett på. Og når kvelden kommer er det akkurat slik trett man skal være for å sove riktig godt.

Tre turer til Ølberg

I dag reiste vi ut til Ølberg. Det er en strand som skiller seg litt ut fra de andre jærstrendene. Selve stranden er liten, og det er mye tare der og graps der, så det er ikke sandstranden vi reiser for. Men Ølberg har en liten campingplass, en liten butikk, en liten kai med noen båter i en liten bukt, og den har knauser og holmer og skjær og små øyer, og til og med noen bunkerser å leke seg i, og det er fullt av skjell og kreps og sjøplanter, fugler og til og med dyr, om man er heldig. Vi reiser dit ofte, og har mange minner derfra.

Det var her far ødela foten sin en gang. Han skulle hoppe fra et svaberg over til en stein, eller noe, det var glatt og nede ved sjøen, han greide det ikke, og ramlet ned og ødela foten for årevis. Han var til og med sikker på at den aldri ville bli bra igjen, men der tok legen feil, for bra ble den (omtrent). Det var her jeg spilte inn film, Johnny Thunder, Warrior, særemne i norsken på Sandnes videregående skole. Her gikk jeg over ville fjell for å treffe kineseren Chang Li Mana, og trene meg opp til å bli Warrior. Her gikk mor, far, Tonje og jeg en gang på 1990-tallet, da vi alle var små og unge, og kavet oss over til den store øya, drakk brus og drev med småfiske og koste oss og tok film. Her var mor og far og jeg på juletur i nydelig sollys julen 2005. Og her reiste Tonje, mor og jeg i dag, andre juledag, julen 2008.

Hoppet Tonje gjør over tilsvarer noenlunde det Johnny Thunder gjør i filmen, i presentasjonen av rollene, det er samme sted. Så gikk vi ned til sjøkanten, og det gjaldt som vanlig å komme seg ut på en holme.

Til slutt måtte mor gi tapt, og gå på den siviliserte siden av moloen, mens Tonje og jeg gikk på utsiden. Det var glatte og sleipe steiner, men ingen kunst å gå på dem. Og som alltid friskt og vakkert.

Til slutt vanket litt kaffe og sjokolade.

 

På turen i 2005 hadde far jakken og luen som jeg har nå. Det er blitt en klassisk tur, siden lyset var så fint, at bildene vi tok er skrevet ut og hengt opp rundt omkring i Norge og i leiligheten i Spania. På selve turen skjedde ikke så mye. Det var bare å gå, samme korte løypen som alltid. Den går opp til bunkersen, ned til sjøen, og rundt moloen på innsiden eller utsiden, og tilbake. Man må gå sakte og se seg om for å gjøre turen lang.

 

Far sier et eller annet, rett etter at jeg har tatt bilde av ham og mor. Det er på Ølberg i 2005.

 

Turen vi gikk på 1990-tallet er av en annen type. På bildene står det at de er fra 1998, men det kan godt være tidligere, bare at de er redigert det året. Det var i hvert fall ikke om julen, det var omtrent badetemperatur, men ikke så varmt at vi kunne bade, da hadde vi utvilsomt gjort det. Tonje og jeg var med, og vi var alle i usedvanlig godt humør, som vanlig. Vi hadde med oss filmkamera, og jeg tror vi her hadde fått oss nytt, og med det kunne vi for første gang trykke på pause, og overføre til datamaskinen på en eller annen måte. Disse stillbildene er de eneste som har verdi for oss, de andre ser vi ikke på. Og vi ser heller ikke på selve filmen, det er disse bildene som er minnene fra turen. 

 

Her har jeg plassert en levende sjøstjerne på foten min

Far og Tonje skal fiske

Tonje går på livets vei...

Det var tre turer til Ølberg med omtrent ti års forskjell. Du verden så forskjellig stemningen også var mellom dem.

Første juledag 2008

Første juledag er tradisjonen at vi skal ha en ordentlig stor frokost med all julematen tilgjengelig. Mor stod opp og bakte fersk loff, og da er det ikke mye å diskutere, da blir det godt med det meste av pålegg, og her hadde vi både fenalår og spekeskinke. Det gikk med en del skiver, og jeg gjorde mitt for at det skulle monne.

Etterpå hadde vi en hakkespett på fuglebrettet. Det var en flaggspett, kraftig svart og hvit, og alltid så overraskende stor. Det er en flott fugl, og det er første gang jeg ser den her på terrassen vår. Lenge og vel stod den der og forsynte seg, og hoppet rundt i treet maten er festet i, vi har både brett og nek og enda noen ting til å gi dem. Vi er rause med maten. Alt dette kommer fra far. Han var glad i fugler, og det å se en hakkespett, kunne bli dagens høydepunkt å snakke om. ”I dag hadde vi en hakkespett på fuglebrettet,” var det bare å si.

Siden kom det familiebesøk, Tone og Torben, Trude og Lars, hadde med barna for tradisjonell julemiddag hos oss i Gaupeveien 5. Mor hadde som vanlig laget i stand, ribbe i stedet for svinestek denne gang, eller “Svinasteik”, som det på jærsk skal sies, og med det ble den en jul uten svinesteik for første gang i mitt liv. Men det er jo ikke akkurat steiken jeg savner mest, som dere ser av bildene er det fint dekket til og en fin gjeng, og god mat, men det er så aldeles for galt at ikke far skal være med. Det er så aldeles for galt.

Sofie, Lars, Daniel, Tone, Sara, Andreas, Torben, Tonje og Trude er på bildet.

 Til desserten er tradisjonen den at vi skal ha en type dessert for hver person. Slik ser det i alle fall ut. Jeg mener denne tradisjonen kanskje har oppstått delvis av det at jeg er kresen på dessert, og aldri har likt noen ting, egentlig, det er middag som er min styrke, så trusselen om å måtte spise middagen for å få desserten, har aldri vært noen trussel for meg. Middagen har jeg uansett spist opp, rubb og rake, og desserten har jeg ikke hatt lyst på. Utenom sjokoladepudding. Så da har det vært sjokoladepudding til meg, og så har far alltid vært så glad i hjemmelaget is, det til ham, søstrene mine liker gele, det har de fått, og avdøde bestefar likte moltekrem over alt på jorden - og fikk det.

Og her er desserten. Trude føler hun serverer. Legg merke til hvor mye det er å velge mellom.

Det var mye lyd og mye støy, unger er nå en gang unger, spesielt første juledag, kanskje, og jeg hadde her min hittil tristeste dag i julen.   De andre har jo levd tettere på det at far er død, med bildene i huset, og alt som er, mens jeg har vært litt forskånet fra disse direkte inntrykkene i mitt eksil i Bergen. Det er så tydelig at han hører til blant oss, og ikke bare skal være et minne på et bilde. Så jeg oppførte meg som min fars sønn, som han uttallige ganger har gjort, og hadde meg en pause nede i kjelleren. Direkte talt, jeg gikk ned i kjellerstuen og skrudde på TV, og så litt på ET. Andreas kom etter en stund ned, og vi kunne snakke litt generelt om romvesen, Sara kom også, men hun var ikke så mottagelig for denne filmen som Andreas var, og brukte i stedet tiden på å klatre rundt i sofaen og andre møbler.

Trude, Tone og Sara spiser dessert.

 I mens spilte de andre UNO, oppe, og vi som var nede kom også snart opp igjen.

Her har så godt som hele selskapet satt seg ned for å spille UNO.

 Da gjestene var gått, foreslo mor og Tonje å spille Scrabble. Det er også en jul- og påsketradisjon, kortspill og brettspill, men siden far og jeg er de ivrigste, kan det bli dårlig med det fremover. Jeg vant med en poengsum på 262, der vi bare la ut 10 ganger. Både Tonje og jeg fikk bonuspoeng for å få ut alle brikkene, jeg med ordet “Skårere”, et ord jeg aldri ville skrevet om jeg ikke fikk så mange poeng for det. Alle tre holdt over 20 poeng i snitt for hver gang vi la ut, så det var høyt nivå.

 

Det var en nydelig første juledag med en nydelig hakkespett på fuglebrettet. Enn at far aldri skulle oppleve den.

En annerledes jul

Sterkest inntrykk i dag gjorde det å reise opp og besøke fars grav ved Soma kapell. Det var begynt å mørkne, og ved omtrent alle gravene var det tent stearinlys og fakler, og det var mange som var kommet for å besøke dem som ikke lenger kan være med å feire jul. Det var sterkt. På fars grav står bare et enkelt trekors med hans navn, det er så kort tid siden han døde, at gravsteinen ennå ikke er på plass. Det enkle korset med det enkle navnet, og så ut over alle grenser hvor mye det betyr.

Dagen begynte med en enkel julefrokost. Tonje og jeg har jo hatt julestrømpe og julekalender langt lenger enn alderen sømmer seg, og det har vært veldig koselig, men nå er det nok slutt med dette. Vi våknet, ønsket hverandre god og gledelig jul, og spiste en liten frokost med rester fra lille julaftens måltid og brødet som var igjen. Vi måtte ikke være for sultne til julegrøten.

Og julegrøten var et høydepunkt i ukoselighet. På selveste julaften det året hennes mann døde, fikk mor brev fra kommunen om at en betydelig etterlønn var utbetalt feil, og at hun må betale beløpet videre til den som skal ha det. Det er ikke dette vi skal bruke julehøytiden til å snakke om. Det er utidig av kommunen å la dette være med på å ødelegge julen vår, en jul som er ødelagt nok på forhånd.

Mor og Tonje gikk etterpå i kirken, hver sin kirke, mor til Ganddalen menighet, Lundehaugen videregående skole, Tonje til Gand menighet, Gand kirke. Tonje gikk sammen med noen venninner, mor ville gå i den menigheten hun hører til. Jeg var ikke med dette året, jeg hadde glemt dresskoene i Bergen, og fritidsskoene jeg kom i, de går man ikke i dress i. Dessuten er ikke kirkebesøket så viktig for meg.

Da mor og Tonje kom tilbake, reiste vi raskt opp til Soma kapell for å besøke graven. Vi ville gjerne være der lenge, i alle fall jeg, og jeg vurderte til og med å bare være ved graven, mens mor og Tonje var i kirken. Det var praktiske vanskeligheter med bil og slikt som hindret meg. På vei opp til kapellet diskuterte vi det forbaskede brevet igjen, den saken er virkelig en plage.

Men på kirkegården ble alt på nytt uviktig. Tonje parkerte bilen, vi gikk ut, og sluttet egentlig å snakke. Vi gikk mellom gravene, samme vei som vi gikk da vi bar kista, og som jeg ikke hadde gått siden den gang. Over hele kirkegården var graver med friske blomster og tente lys. For å komme helt bort til selve graven, måtte vi forlate den brolagte veien, og gå på det kalde, våte gresset. Fars grav, Einar Salen. Et lite trekors, noen granbusker, to dompaper. Tre tente lys, ett fra hvert av oss. Tonje snakket om forrige gang hun hadde vært her, hun og Trude, på bursdagen hans. Langsomt, langsomt gikk vi tilbake til bilen.

Dette er julens sterkeste inntrykk. Å gå der mellom gravsteinene med tente lys i mørket. En sykebil kjørte forbi, og jeg tenkte på den gangen far under konfirmasjonen til Tonje hadde sagt at han på veien opp til Salem, hvor konfirmasjonsselskapet fant sted, hadde sett en sykebil kjøre innover i motsatt retning mot Stavanger sykehus. Han visste at hans far, min bestefar, lå oppi, og at livet ikke stod til å redde. Da var far sterkt grepet. Og nå var det min tur å bli grepet over alle disse minnene, som fortsatt er så levende, men far som er så død.

Vi reiste derfra direkte til julemiddagen og julefeiringen hos Tone. Vi sa ikke et ord på den turen.

Hos Tone og Torben var det imidlertid en helt annen stemning, og det skulle da også bare mangle, julaften som det var. Sara og Andreas, som ellers kan være litt sjenerte, var i farten fra første til siste stund. og Tone og Torben hadde ikke spart på noen ting for å lage en ordentlig julefeiring for oss. Her var juletre pyntet endatil med bananer, her var ordentlig pyntet, noe Tone var mest fornøyd med av alle, og her var pinnekjøtt og kålrabbistappe, alt å drikke, flere sorter desserter for ethvert smak og behag, og etterpå sjokolade servert i fat, i stedet for skåler.

Barna var sånn i hundre at de stadig vekk glemte at de skulle pakke opp gaver, og var travelt opptatt av å leke med gamle leker og julekalenderleker, inntil de voksne plutselig sa at nå skal gavene pakkes opp. Og Sara og Andreas fikk en milliard pakker hver, og var like jublende glad for hver og én, og løp omkring og pakket opp, først gavepapirer, så esken lekene lå inni, og så var det til å leke med noen av dem, og så pakke opp flere. Særlig Sara hadde en oppvisning her, og pakket ikke opp siste gave før halv elleve, hun ville leke med de andre først.

Og så var det leggetid, og vi voksne kunne gå i gang med årets julespill. Nå for tiden foregår det på skjerm, og til og med jeg er hektet av. Wii, heter det, jeg så det første gang forrige lørdag, på julebordet til enkeltmannsforetaket mitt. Nå fikk begge mine søstre det, både familien Sivertsen, og familien Nygård.

Klokken litt før tolv gikk mor, Tonje og jeg hjem til Gaupeveien 5. Tone fulgte med sammen med hunden, Whinney, et stykke. Hjemme satt vi en stund og roet oss, som vi pleier. Vi var ikke i seng før klokken ett.

Det var en jul med mange inntrykk. Men enda så kjekt det var hos Tone, var det sterkest å stå blant de tente lysene på kirkegården ved Soma kapell. Der var en helt ny grav, med et enkelt, lite trekors, og navnet “Einar Salen”, som var min far. Det ble en annerledes jul.

Lille julaften i Gaupeveien 5

Så kom vi til lille julaften som vi hvert år har gledet oss til, men denne gangen fryktet litt. Det er første lille julaften uten far, og vi visste alle at vi kom til å savne ham forferdelig. Men når tiden kom, så hentet vi opp treet, Tonje, mor og jeg, og satte det opp i juletrefoten, Tonje, mor og jeg, og pyntet det, Tonje, mor og jeg. Det er så klart noe som mangler der. Men treet ble fint, vi gjorde jobben, mor hadde kjøpt det, og siden det var litt bånntungt, så klippet hun av de nederste greinene, og juletrefoten var det Tonje som kunne med. All pynten ble hengt opp som vanlig. På platespilleren var julemusikk.

Og etterpå var det tradisjonelt julemåltid, spekemat, fløtegratinerte poteter og rømmegrøt. Ingenting manglet. Og mor hadde som vanlig fått rømmegrøten usedvanlig god. Hun serverte også øl og akevitt, og vi merket at det gikk an. Det var et skikkelig godt måltid, og skikkelig god stemning, latter og løye. Den store praten ble innledet av Tonje, som hadde lært å drikke akevitt på russisk vis, og nå  lurte på hva verdens mest utbredte tresort med nåler var. Og da svaret var faktisk Einer, kom diskusjonen om hva som egentlig er forskjellen mellom tre og busk opp. Og derigjennom frukt, bær og grønnsaker, lyng og blomster, edderkopper og insekt, kattedyr og hunder, og forskjellen mellom kattedyrene. Gepard, løve og tiger skulle alle vite, leopard også, men hva er egentlig en panter, en puma, en jaguar? Og hvorfor er det bare løvinnen som jakter? Og finnes det pantere som ikke er sorte?

Det ble med andre ord et godt og tradisjonelt julemåltid. Det ble en viktig seier til gleden. Som før vil det aldri mer bli, men det betyr ikke at det ikke fortsatt kan bli godt. Det beviste vi her i kveld, og det var veldig godt å kjenne.

Og julen går sin gang…

Det blir en annerledes jul i år. Vi merker det veldig godt. Alt er pyntet, alt er som det skal være. Nissene er hentet frem, og satt ut. I nissehuset er lyset tent, og på taket er det hvit og varm bomullssnø. Det henger julekrans på døren. På spisebordet står en julestjerne. Alt er det samme som før, i dag kjøpte mor inn maten og hentet juletreet, alt er som det alltid har vært. Men uten far er det helt annerledes.

I morgen er dagen da vi skal pynte treet, og det blir en tøff dag for oss. Det var en dag som hørte til familien, og det var da far som han var mest av alt kom til sin rett. Da satte han på julemusikken han hadde rasket sammen på en CD, og spilte den av litt for høyt, mens han styrte og ropte og ville ha alle til å være med på å pynte treet. Og mor hadde mat på gang fra kjøkkenet, fenalår og fløtegratinerte poteter, rømmegrøt, kanskje, spekemat, julemat og mye godt. Etter at treet var tent, maten servert og julesang sunget, var julen begynt for alvor og far kunne si “at nå har freden senket seg”. I morgen vil det ikke bli slik.

I dag kjøpte jeg inn alle julegavene. Det gikk unna på en time, det var bare å få dem kjøpt, få dem inn i hus. Det pleier å være stress og fornøyelse, jeg kjøper dem alltid mellom jeg reiser fra Bergen og julaften, i år var det kommet inn et snev av at dette er noe vi bare må gjøre. Julen er noe vi bare må gjennom.

Og akkurat det der skal vi greie. Jeg har jo bøkene å flykte inn i, og kan bruke time på time med å fortape meg i Brødrene Karamasov, jeg har den fikse ideen at den skal være utlest før nyttår. Og det er fortsatt flere hundre sider igjen, på russisk. Sånt kan holde meg opptatt. Tonje er nå ferdig med eksamen, og skal vel heller ikke jobbe mer nå på en stund, så hun kan feire at hun har fri og har ferie, og kan slappe av. Trude og Tone har familie med barn å tenke på og være med, og barn er jo forbilledlige i å la hver dag og hver stund ha nok med sin egen sorg og glede. Så da er det mor igjen, som alltid har likt så godt å ordne og pynte til jul, men nå har mistet litt av poenget med å gjøre det.

Det der skal vi også greie. Alt dette her hører med. Det hadde ikke tatt seg ut å feire jul som om ingenting var skjedd, når vi har mistet en så kjær far og mann som vi nå har gjort, og vi er ikke i nærheten av å gjøre det. Men det hadde tatt seg enda mindre ut å la sorgen ta overhånd, og la den styre livene våre. Derfor skal det være jul i Gaupeveien 5 i år også.

Symbolsk nok kjøpte mor en dyr julekrybbe i fjor, eller om det var i forfjor. Jeg knuste den i går, eller knuste den lite grann. Den stod på en slags skammel like foran en lysbryter, så når jeg skrudde av lyset, så slo jeg den ned. Den var glass, så den knuste eller sprakk litt, og en bit falt ut. Sånn er hele julen for oss i år. Det er en bit som har falt ut. Det går ikke an å si den er som før, når denne mangler. Og i våre liv har nå en særdeles viktig bit falt ut, og blitt borte.

Jul vil det bli allikevel. I fars gode og glade ånd.