Da jeg gikk gjennom dokumentene mine i forbindelse med bryllupet vi skal holde i morgen, kom jeg over en gammel tekst jeg laget om kaffens historie for studentradioen. Og jeg tenkte jeg kunne pusse den opp litt, og servere den som en helt grei bloggpost.
Til en forandring begynner vi med situasjonen i dag. I dag er kaffe verdens nest største handelsvare etter olje, med Brasil som største produsent, de har cirka en tredjedel av markedet, og av de resterende to tredjedeler, står resten av Sør Amerika for litt mindre enn halvparten. Det gjør at man kan ha lett for å tro at kaffen opprinnelig kommer fra Sør Amerika, slik mais og tomater og kakao og tobakk og en rekke andre varer naturligvis gjorde, da den nye verdensdelen ble oppdaget på 1500-tallet. Men kaffen er eldre, og den kommer ikke fra Sør Amerika.
Den gangen jeg laget programmet for studentradioen på 90-tallet, var internett bare i sin spede begynnelse og det var sparsomt med stoff å finne der. Nå gir søkeordet “Kaffens historie” over 1000 treff på google, selv på norsk, og selv med bruk av hermetegn. På engelsk er informasjonsmengden selvsagt enda mer overveldende, så det ble en liten jobb å sjekke over om det jeg hadde skrevet fortsatt stemte. Og jobben ble vanskeligere fordi mange nettsider hadde stoff som ikke stemte overens med det andre hadde skrevet, og det gjaldt også seriøse og kjente nettsteder som “International coffee organization”, “about.com”, “National Geographic” og selvsagt Wikipedia (som hadde stoff som ikke stemte overens med seg selv!). Men det får være greit. Jeg har ikke annet å bruke enn disse nettsidene jeg heller, pluss generell historiekunnskap da, det er nå en gang faget mitt, og kaffedrikker har jeg nå vært hele mitt voksne liv. Så la dette være nok snakk. Vi har en lang historie å fortelle, og har ikke en gang begynt.
I dag har alle nettsider om kaffehistorien med legenden om gjetergutten Kaldi fra Etiopia, som på 500-tallet så at geitene hans ble viltre av å spise bønnene på en spesiell plante, kaffeplanten. Legenden fortsetter med at særlig munkene på klostrene var interessert i dette, gjerne med kommentaren at de trengte noe for å holde seg våkne gjennom aftenbønnene (no pun intended!). Hva som er sant i denne legenden, er at kaffeplanten kommer fra Etiopia hvor den vokste vilt. For at kaffeplanten skal trives, er det noen ganske strenge betingelser som må være oppfylt. Det må være varmt og det må være høyt. Kaffeplanten dør av frost, så temperaturen må være over null gjennom hele året. Det må også være stabile perioder med regn og tørke. Og høyden må være skikkelig høyt, gjerne opp mot et par tusen meter, og i slike høyder er det bare varmt nok rett rundt ekvator. Høylandet i Etiopia er godt kvalifisert. Det samme er fjellene i Indonesia og monsunområdene i sørøst-Asia, men de virkelig store områdene med varme og høyfjell fant man i den nye verden i Sør-Amerika. Det var først da kaffeplanten ble tatt med dit, det virkelig tok av med kaffedyrking og kaffedrikking i verden.
Men vi har foregrepet historiens gang. Provinsen hvor bønnene ble funnet, heter Kaffa-provinsen, og man antar det er herfra drikken har sitt navn. Fra Etiopia ble bønnene snart fraktet over Rødehavet til den arabiske halvøy, som var langt rikere både økonomisk og kulturelt enn Etiopia. Havnebyen het for øvrig Mocca, så her har vi opphavet til det navnet. Den arabiske kulturen var dessuten muslimsk, og forbød alkohol. Kaffen kunne bli en meget bra erstatning, hvis den ble utnyttet riktig, og det hadde ikke Etiopierne gjort i det hele tatt. De hadde knapt nok lært seg å drikke kaffen, men smurte heller bønnene sammen med dyrefett og spiste. Araberne gjorde kaffebønnene til kaffe. For det første kultiverte de og dyrket kaffeplantene, mens Etiopierne bare skal ha plukket kaffebønnene vilt. Det var også araberne som malte kaffebønnene, og kokte vann på dem. Det var også de som fant på å brenne dem, før de malte dem. De eksperimenterte også med å tilsette ulike smaker, både krydder som kardemomme og anis, og søtningsstoffer som honning. Vi må forestille oss at den første kaffen var meget sterk og beisk og dårlig, som filterkaffe uten filter, og man på alle måter forsøkte å døyve smaken, slik at man kunne få effekten med minst mulig lidelse. Det er altså riktig å si at kaffeplanten kommer fra Etiopia, men det var araberne som kultiverte kaffen og gjorde den velsmakende - i en litt generøs betydning av ordet.
Nåvel, verden hadde kaffe, eller det vil si, den muslimske verden hadde kaffe. Det gjorde at når det osmanske riket begynte å ekspandere, så ekspanderte også kaffedrikkingen. Tyrkerne var glade i kaffe, og spredning av tyrkisk kultur, var også spredning av kaffe. Det første kaffehuset i verden ble for eksempel åpnet i Istanbul på 1470-tallet. Kaffehusene var forbeholdt menn, men kvinnene hadde også rett på kaffe hjemme, og i følge tyrkisk lov, var det skilsmissegrunn om mannen ikke greide å skaffe henne det.
Det var imidlertid dem som hadde andre meninger om kaffen og kaffedrikkingen, og det hendte også at det var disse andre meningene som vant frem. Muslimske prester diskuterte om det egentlig var så stor forskjell mellom kaffe og alkohol, så om alkohol skulle være forbudt, hvorfor skulle ikke også kaffe være det? Det ble også gjort noen forsøk på å forby kaffe i det arabiske og i det osmanske riket, men disse forsøkene var uten hell, da kaffen allerede var så populær, at et forbud viste seg umulig å håndheve. Dessuten var handelen med kaffe innbringende. Den tyrkiske sultanen forsøkte også å stenge kaffehusene i riket fra tid til annen. Ikke nødvendigvis på grunn av kaffedrikkingen, men på grunn av alt det andre som foregikk der. Stengingen var for så vidt vellykket, innehaveren ble drept og torturert (i omvendt rekkefølge), om nødvendig ble også gjestene det, men det dukket som regel opp et nytt snart etter, og kaffehustradisjonen var kommet for å bli.
Dette var i den muslimske verden. Til resten av verden kom kaffen først bare som ufruktbare bønner, altså kaffebønner som ikke kunne bli til nye kaffeplanter. Kaffe var derfor en meget dyr luksusvare, da den først ble introdusert i Europa gjennom venetianske kjøpmenn. Men det var ikke godt for det kristne Europa at kaffen kom fra det muslimske Arabia, spesielt ikke når det var de forhatte og fryktede osmanerne som brakte drikken med seg. Øst-Europa ble erobret, og hadde ikke så mye de skulle sagt, der ble tyrkiske kaffeskikker innført med makt. I vest fordømte kirken kaffe som djevelens verk. Men profitthungrige italienere i Venezia og Genova, ønsket å fortsette den innbringende handelen med Istanbul, og man hadde også glede av kaffen i disse byene. Det var pave Clement VIII (1536-1605) som sørget for forsoningen. Han smakte på kaffen, likte den, og velsignet den. I den forbindelse er han tillagt replikken “La oss terge Djevelen ved å velsigne kaffen!” Sitatet er nok mer morsomt, enn sant.
Selv om kaffen var velsignet (om den nå var det), skulle det ta noen tiår før kaffen ble noe mer enn en kuriositet for den aller rikeste overklassen i Europa. Først måtte kaffeplanten spres ut over mer enn bare det arabiske, eller osmanske, riket, der den stort sett bare ble dyrket i høylandet i Yemen langt sørvest på den arabiske halvøy. Det var mange som prøvde å smugle med seg noen frø. De som ble tatt ble torturert og drept, i den rekkefølgen. Til slutt kom det en som greide det.
Og hvordan det gikk, og hva som videre skjedde, følger i del II som kommer i morgen.
http://esalen.wordpress.com/2008/03/18/kaffens-historie-ii/
Noen kilder sier 1471, noen sier 1475, og noen sier helt andre årstall og til og med helt andre byer. Ingen kilder jeg har funnet, sier imidlertid hva som er originalkilden her, så det er vanskelig å avgjøre. Da jeg sjekket på engelsk wikipedia i dag 17. mars hadde de 1471 i artikkelen ”History of coffee” og 1457 i artikkelen om ”Coffeehouse”. Den første artikkelen hadde referanse, den andre hadde navn på kaffehuset. Ellers er det gjerne 1475 som blir sagt rundt omkring.
