Vodka – En overlevning fra fortiden (og nåtiden og fremtiden!)

 

Blant de mange ting det gamle Sovjetiske kommunistregimet ville kontrollere og ta styringen over, var de gamle, gode russiske ordtakene. Et godt ordtak rommer mye folkelig visdom, og for å overleve skal det være kort, klart og gjerne ha en liten humoristisk snert. Det er et lite språklig mesterverk, og det sier mye om den kulturen og det tenkesett som har frembrakt dem. At mange ordtak i forskjellige kulturer ligner hverandre, sier bare at vi mennesker tross alt er nokså like, å gå over bekken etter vann, er dumt samme hvor du er, og det er noe med det der at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet, hvis du bare er et sted der det finnes gress. Hvis ikke er det nok noe annet som er fristende, like bortenfor. Sovjetstyret skjønte dette her med ordtak, at det var mye kraft i dem, og de ville gjerne lage et sett med sine egne, tilpasset den nye tid. Med det viste de at de ikke hadde skjønt det helt allikevel, et ordtak kan nemlig ikke konstrueres, eller påtvinges befolkningen, et ordtak oppstår fordi det er behov for det eller det fyller en plass, eller en mening, og det overlever fordi mange liker det og bruker det. Mange av de Sovjetiske ordtakene handlet om Lenin og hans lære, og var nok også litt beslektet med reklame og propaganda, eller vi kan godt ta i, de hadde nesten religiøse dimensjoner, pussig nok, i det sterkt anti-religiøse kommunistiske samfunnet med likhetsidealene. Men noen var altså ordtak som gikk på den russiske kultur, i møte med den nye tid. Her var altså det ene forsøket Vodka – perezjitok prosjlovo (водка – пережиток прошлого), eller altså ”Vodka er en overlevning fra fortiden”[1].

 Det fulgte et flott møte mellom dette kunstige, oppkonstruerte ordtaket og et ektefødt, naturlig. Vittige tunger la til fortsettelsen ”nastojaesjtsjevo i budusjtsjevo” (настояещего и будушего), som betyr ”nåtidens og fremtidens”, og dermed oppsto et ordtak med livets rett. Dette har jo all den humoristiske snerten man kan ønske, og er dessuten langt sannere enn det sovjetstyret forsøkte seg på. I tillegg hadde det noen fine litterære allusjoner, det spilte direkte på ”Lenin levde, lever og vil alltid leve (Lenin zjil, zjiv i budet zjitj, Ленин жил, жив и будет жить[2])”, som igjen lånte fra en ortodoks bønn ”nå, og alltid, og evighets evighet (и ныне, и присно, и во веки веков), og vi får en fin runddans. For å gjøre bildet komplett, var det selveste dikteren Majakovskij som i 1924 skrev ordene om Lenin til minne om hans død. 

Dermed har vi gjort ferdig innledningen til dagens post, som altså skal handle om vodka og vodkadrikking. Så vidt jeg vet er russerne på verdenstoppen i alkoholkonsum, der borte drikker de tilsvarende over en helflaske vodka i uken i gjennomsnitt, hver dag fra de blir født til de dør. Det er nok til en skikkelig fest hver fredag og lørdag, hver helg hele livet gjennom, og hvis det er noen som ikke drikker i det hele tatt, må noen ta seg av onsdagen og torsdagen i tillegg. Russerne har et betydelig alkoholproblem, det er ikke til å underslå, og statsledere som vil forsøke å gjøre noe med problemet, ved å øke skattene på alkohol for eksempel, slik partisekretær Mikal Gorbatsjov gjorde i 1985, begår politisk selvmord. Det finner ikke russerne seg i, da heller statskontroll, mediekontroll, miljøproblemer, helseproblemer, fattigdom og undertrykking, hva som helst, men en flaske vodka til trøst og forsoning må den jevne russer ha råd til. Da holder han ut det meste annet.

Første gangen jeg reiste til Russland i 2003 visste jeg jo litt om disse tingene, og jeg hadde lest om hvor selvsagt det var for russerne å drikke på en flaske øl eller dele en flaske vodka hvor det måtte være, men jeg ble likevel overrasket over at hva jeg hadde lest ikke var det minste overdrevet. Det var virkelig slik. I alle kiosker som solgte øl, var det mer eller mindre kontinuerlig kø av folk som skulle ha øl, og kjøpte man en øl, var det bortimot en selvfølge å åpne den der og da, alle kiosker har en opptrekker bak disken. Kjøpte man vodka, kunne man også få utdelt plastbeger eller kjøpe for 10 øre, slik at man kunne dele den straks. Det er et forunderlig land.

Så her tenkte jeg å skrive litt om hvem jeg har sett i dette landet, dette storrussland der Hviterussland og Ukraina også er med, hvem jeg har sett som har vært aller fullest. Konkurransen er beinhard, og vinnerne er helt utrolige. Jeg regner ikke med dem jeg har sett sovende på gaten, i parker, på metrostasjoner, overalt, som regel i skitne, stive, fillete klær, som regel i de mest vanvittige stillinger, med hodet borret inn i asfalten, som regel sterkt skadet, det er noen vanvittige syn. I Russland hører dette liksom med det daglige bybildet, folk enser det ikke, enhver har nok med seg og sitt, og den drukne våkner nok en gang og fortsetter sine slitne liv.

Tredjeplassen går til en ung russer i Staraja Ladoga. Det var en festival der, da jeg var i St. Petersburg i 2004, byen var 1250 år etter den tradisjonelle grunnleggelsen. Det er sikkert ikke mange som har hørt om denne byen, men den er sammen med Novgorod Russlands eldste, og den var også hovedstad da Rurik bodde her, som første konge over et russisk rike. På denne tiden er byen også sterkt knyttet til Skandinavisk vikinghistorie, de første beboerne der var for en stor del skandinaver og finner, og selveste Heimskringla skriver om hvordan Eirik Håkonarson herjer byen i 990. Navnet kommer av det russiske ordet for gammel, Staraja, og Ladoga er Europas største innsjø, så navnet betyr ”den gamle innsjøen”. Her var det altså festival, og der var jeg, og det var som vanlig en forrykende opplevelse. Jeg reiste hjem sånn i seks tiden. Det var nødvendig å reise tidlig, for å være sikret tog- og bussforbindelse tilbake til St. Petersburg. Mens vi ventet på bussen, kom en person luskende til bussholdeplassen. Han var kanon full, det er adjektivet som passer til ham, han var skitings, og manglet for øvrig tre fingre på venstre hånd. Det var tydelig han hadde vært ute i kampen før. Han gikk sakte og tøft med dongerijakke og støvletter til busskuret, og skulle lene seg tilbake mot det og tenne seg en røyk, da han dessverre bommet på skuret, og lente seg ved siden av. Der var det jo ingenting, og han gikk rett i bakken. Med et skjevt smil reiste han seg opp, tente seg en røyk, og ventet på bussen som oss andre. På bussen betalte han billett, fant seg en plass, og greide å komme seg av og på det som sikkert var rett holdeplass, og det siste jeg så av ham, var at han gikk av gårde sikkert på vei hjem. Så for ham var dette en helt grei fest.

Andreplassen går til en fyr i Ukrainas hovedstad Kiev, jeg går ut fra han var sånn litt under 40 år gammel. Dette var en lørdag eller søndag morgen i 9-10-tiden. Jeg var utenfor blokken der jeg bodde, ved elven Dnjepr, da jeg plutselig hører et plask. Noen som bader allerede, tenker jeg, og har på sitt vis rett. Det er nemlig en mann som kryper rundt i elva, rett og slett kryper rundt i elva, med alle klærne på, og med en sigarettsneip i kjeften. Noen ganger forsøker han å reise seg opp, men da ramler han igjen, uten unntak, og det var et slikt plask jeg hadde hørt. Han var bare et par meter uti, allikevel kostet det ham enorme, enorme anstrengelser å komme seg inn til land igjen. Han må til slutt gi opp å komme seg inn gående, han ramler virkelig hver eneste gang han reiser seg opp, men når han kryper, og tar seg god tid med å bevege en fot, en arm, en ting av gangen, så kommer han seg inn. Det tok sikkert ti minutter, de to meterne i elven. Og dette er russisk elv over slettelandet, strømmen er ikke akkurat sterk, særlig ikke der vannet rekker til knærne, men det var mer enn nok til å slå han her over ende, bokstavlig talt over ende. Vel på land ville han tenne seg en sigarett, den han hadde plasket med i vannet, faktisk, men etter å ha fomlet en stund, finner han ut at den er våt, og finner seg en ny. Men han klarer ikke å holde hodet og hendene i ro, så han får tent røyken, han treffer rett og slett ikke med flammen. En venn kommer til og tar lighteren, men det hjelper ikke, for vår mann dingler sånn med hodet at det hjelper ikke med en stødig hånd. Så vennen må ta også hodet hans i klypene og holde det fast, for å få tent røyken. Litt av et syn. Kort etter legger vår mann seg pladask på bakken for å sove, og de jeg trodde var vennene hans, var nok bare tilfeldige forbipasserende, for de heller flirende noe vann på ham og går flirende bort, og for sikkerhetsskyld flirer vår mann også. Flere timer senere, da jeg kom tilbake etter en liten utflukt, lå han der fremdeles. I samme stillingen. En vanlig, hard dag på jobben, tenkte jeg.

Førsteplassen så jeg i Jalta. Det var i høstferien 2007, i oktober, men det var fortsatt såpass varmt at det gikk an å bade så langt sør i Ukraina. Jalta ligger for øvrig på Krim-halvøya, som ble annektert av det russiske imperium i 1783, men som artig nok ble gitt som gave fra den russiske sovjetrepublikk til den ukrainske i 1954, året ukraineren Nikita Khrusjtsjov ble partisekretær. Som følge av dette forble Krim ukrainsk også etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning, men folket der er ikke særlig ukrainsk, det er russere som snakker russisk. Og på toppen var byen Sevastopol på Krim en viktig base for den sovjetiske svartehavsflåten, det som skulle blitt den russiske svartehavsflåten, men en russisk flåte i Ukraina ble jo litt vanskelig, og en ukrainsk flåte med atomubåter ble umulig, så her har vi et av mange delikate problem som oppsto etter Sovjetunionens fall. Nåvel, jeg var altså i Jalta by, oktober 2007, og jeg hadde tatt med et bad på en pussig russisk strand der ved Svartehavet. Og så, midt blant alle badere og solbadere (hadde det bare vært et norsk ord!) kommer alle tiders fyllik. Han er fullt påkledd, og tramper målrettet og hurtig inn på stranden, godt skitten, godt banket opp, eller med et kraftig kutt i tinningen, hvordan han har fått det, skal ikke jeg uttale meg om, ”normalna” sier de i Russland. Med ett stopper han opp og kikker seg rundt med et bredt glis. I hånden har han en colaflaske, med rein, skjær sprit, i en farge som sier dette gjør man alt annet med, enn å drikke, dette var ikke av typen man kjøper i butikk, ikke engang i Russland. Så tar han fart, bamseløper mot sjøen, tar sats, hopper, og lander pladask i bølgene. Bølgene slår ham over ende, og behandler ham som den potetsekk han er, han kaver lite grann, men er så langt inne, at når bølgene trekker seg tilbake, er han på tørt land. For å gjøre dette bildet komplett, ved siden av ham er det en familiefar, eller en ung bestefar, som lar seg fotografere, i armehevningsstilling, mens bølgene slår opp og ned. Dette er Russland, kontrastenes land, fylliken som ruller rundt omkring med giftsprit på colaflaske, familiefaren som poserer for et morsomt fotografi, jeg kunne fanget begge deler i samme bilde. Fylliken kommer seg til slutt opp, klissvåt, selvsagt, men hans dag er ikke slutt, han forlater simpelthen stranden og tar til høyre. Men det skal han ha, da han tar en slurk av flasken han har rullet med i saltvannet, forstår han at dette er udrikkelig, og kaster det i søpla. Verre blir det ikke.

Jeg spurte Julia, hun jeg leser russisk med her i Norge, hva det er med russiske fylliker og vann, at de plent skal bade med klærne på, og hun sa smilende at noe sånt kjente hun ikke til, det var trolig en vane fra Ukraina. Så der har vi en link til en tidligere post, det er lillerussland, de prøver og prøver, men de blir ikke ordentlig russere.

Til sist er å si at det er utrolig å se disse tingene, det hører med til opplevelsene å reise i Russland. Men det er jo mest av alt et alvorlig problem i disse landene. Det land i verden som gjør det verst på skillsmissestatistikken er faktisk Hviterussland, der hele 68 % av alle inngåtte ekteskap blir oppløst. Det er vanvittig, av 3 par som gifter seg blir 2 skilt igjen, og den suverent vanligste årsaken er alkoholiserte menn. Så vodka er riktig morsomt når det blir brukt på rette måten, og det kan jo være litt morsomt å se på når det blir brukt på feil måte også, men for den det går riktig galt for og de som er involvert, er det ikke noe morsomt. For dem og for det russiske samfunnet er det et alvorlig problem.

De som vil lese mer kan sjekke denne gamle nyheten fra BBC, det er en russisk konkurranse i vodkadrikking, av typen la oss se hvem som klarer å lene seg lengst ut av vinduet, og den ene plutselig vinner. Vinneren her døde i løpet av 20 minutter, og han hadde nok også vunnet min uhøytidelige konkurranse, hvis jeg hadde vært der og sett ham.

 

Jeg skjenker i vodka på landsbymuseet

Jeg drikker vodka på landsbymuseet

 

 

---

[1] Litt språklig forklaring, for den som er interessert, og for dem jeg kan klare å gjøre interessert! Det nydelige russiske språket har ingen ord for ”å være”, sånn som oss, de bruker ikke ”er” for å binde sammen noe som bare er noe. På norsk kunne vi også klart oss uten dette ordet i mange sammenhenger, det er jo et ord som ofte sier seg selv, jeg Eivind, jeg fra Rogaland, Bergen by i Norge, og så videre. Til og med starten i denne fotnoten, ”litt språklig forklaring, for den interessert”, er også klar med litt tilvenning, og russisk har også alle kasusene som sørger for at rett adjektiv blir plassert til rett substantiv og pronomen, at setningsleddene henger sammen. Derfor bindestreken i Vodka – perezjitok prosjlovo. Vodka er jo et ord alle kjenner, men det er nydelig satt sammen av Voda som betyr vann, og diminutiven –ka, altså en ending som gir en forminskende, slags kjæle-effekt, litt tilsvarende –ino, -ini og andre på italiensk, og så vidt jeg vet spansk også. Så det blir altså det kjære, lille vannet. Perezjitok er satt sammen av preposisjonen pere, som betyr gjennom, verbet zjit som betyr å leve, og endelsen -ok blir brukt for å gjøre det til et substantiv, tilsvarende på norsk –ning (å bygge à en bygning). Dermed sier betydningen seg selv. Prosjlo betyr fortid, og –ovo er genitivsendelsen, som faste lesere allerede har lært fra posten om landsbymuseet i Pyrogovo. Og vi har direkte oversatt ”Vodka – fortidens overlevning”. Hvem sa russisk er vanskelig?

[2] Her har vi Zjitj igjen, eller жить på kyrillisk. Det betyr å leve, endingen –l er fortidsbøyningen, der hunnkjønn skal ha –la, flertall –li, og budet (будет) er noe av det nærmeste russisk kommer et verb for å være. Det er en slags fremtidsform av ”å være”, en slags ”vil være” eller ”vil komme til å være”, og det blir bøyd på vanlig måte, her 3. person entall. Den vanskelige formen her er den i midten, zjiv eller жив, man kan snakke godt russisk uten å ta den i bruk. Jeg snakker ikke særlig godt russisk, og vakte god latter den ene gangen jeg forsøkte å ta en slik form i bruk (”is it correct,” spurte jeg, ”yes, in a funny way!”). Slik jeg forstår det, er dette en kortform av adjektivet живой (zjivoj ), som betyr livlig, levende og alt sånt. Kortform og langform av adjektivene er en løsning russisk har, for å skille mellom ”snill gutt” og ”gutten er snill”, eller ”levende person” og ”personen er levende”, som jo ikke er så lett å skille mellom uten bruk av ”er”. Det første kalles attributtativt, det andre predikativt, og på russisk brukes langformen attributtativt og kortformen predikativt. Enkelt og greit.

Fra en flyplass i Kiev, en leilighet i Bergen, og om en flyplass i Amsterdam

. 

Denne posten er for det meste skrevet på flyplassen i Kiev, Borispol. Jeg kom hit altfor tidlig, etter at jeg som faste lesere husker, litt for brått og på litt for russisk hadde avtalt tid for levering av nøkkelen. Det står i forrige post, eller søndagens post blir det nå, jeg la inn en god tidsmargin i tilfelle det ble vanskelig å finne taxi eller jeg fikk lyst å ta bussen i stedet, eller noe uforutsett skulle skje. Så skjedde det uforutsette at alt gikk så det suste, en taxi ventet like utenfor leiligheten min, og skulle ha akkurat de 150 grivnij guideboken mente var en fair pris. Dermed kom jeg hit halv to, når flyet går halv fem. Det blir fire timers venting, en i overkant god margin.

Fire timer på en flyplass. Jeg sitter ute i solen og skriver, dessverre har jeg ingen bilder herfra, men jeg har fra flyplassen i Astrakhan, hvor jeg var i 2005 og hvor situasjonen var nokså lik. Også der var jeg svært tidlig ute. Men så var det også et uhyre viktig fly jeg skulle rekke. Det gikk til Moskva, og rakk jeg ikke det, ville jeg være tapt i Astrakhan. Så langt sør og i utkanten snakker man nemlig ikke annet enn russisk, og jeg hadde bare hatt to måneders undervisning, og ville fått enorme vanskeligheter med å ordne opp. Spesielt ettersom visumet mitt også gikk ut. Så der tok jeg ingen sjanser, allerede på forhånd undersøkte jeg hvor bussene gikk fra, eller Marsjrutkaene, som det egentlig var. Jeg tok ikke taxi på den tidn. Artig nok spurte jeg en fyr på knotet russisk hvor bussen til flyplassen gikk, og han sa herfra, og ikke bare det, han stoppet også en bil, som altså var en Marsjrutka, og sa det var denne, hopp inn her, sa han. Og jeg som skulle reise neste dag, og bare måtte vite sikkert hvor bussen gikk fra, hvilket nummer den hadde og når den gikk. I så måte var hjelpen jeg fikk ganske marginal, jeg ville aldri klare å stoppe en Marsjrutka slik, og slett ikke vite hvilken jeg skulle stoppe, eller når den gikk, men greit nok, jeg kom meg til flyplassen neste dag og i svært god tid. Så god tid, at det var ingen andre der, faktisk. Bare et par katter. Det gikk to fly den dagen, begge til Moskva, og utover det var aktiviteten lik null. Det var flyplassen sin.

Jeg hører på musikk på flyplassen i Astrakhan, 2005

Flyet mitt skal mellomlande i Amsterdam, på Schippol.  En gang ønsket jeg å skrive en novelle om en mann som levde på denne flyplassen. Jeg var fascinert av hvordan alle som var på flyplassen akkurat denne dagen, var på samme sted bare akkurat denne dagen, og ville sannsynligvis aldri komme til å se hverandre igjen. Alle skulle bare reise videre. Og så tenkte jeg å skrive om en mann som ikke skulle reise videre, men tenke at alle tenkte om ham at han også skulle reise videre, men så skulle han tenke at det skulle han ikke, han levde her. Og jeg tenkte nøye ut hvordan han skulle oppføre seg, for å forhindre at flyplassansatte la merke til ham, og at han alltid var der, hvordan han aldri gjorde noe påfallende, og bevegde seg fra seksjon til seksjon, og hadde et fast mønster, som han ofte brøt, for at mønsteret ikke skulle bli oppdaget. Og jeg tenkte ut hvordan han skulle dusje og vaske seg, og slike ting, og hvordan han skulle få i seg maten han trengte, som var lett, det var bare å gjøre ham rik, og utstyre ham med et visakort som ikke ble tømt. Så skulle han altså være et menneske som slapp å forholde seg til andre mennesker, som skulle være fullstendig anonym, og foretrakk å leve tilværelsen slik. Men ha-ha, det gikk ikke, jeg klarte ikke å skrive en slik novelle, så flyplassmannen ble noe så sjelden som en anonym, oppdiktet person som aldri har eksistert. 

Jeg er en liten flyplassmann akkurat i dag. Jeg ser flyet mitt nå har sjekk-inn, og er klar til å gå bort. Flyplassmannen i novellen jeg aldri skrev, skulle bare plutselig bestemme seg en gang han var på reise, for ikke å reise videre, men bare bli igjen på flyplassen. Så skulle jeg liksom avslutte med noe sånt som, hvis du ser meg, så vil du ikke merke det, jeg ser ut som alle de andre, det ser ut som jeg skal et sted, men jeg skal ikke det, jeg blir her.

Det gjør altså ikke jeg, jeg reiser hjem. Og visste altså ikke mens jeg skrev det ovenfor, at denne hjemreisen slett ikke skulle gå så smurt som jeg forestilte meg. Borispol er grei, der er innsjekkingen rask når den først begynner, og man har god tid i baren til gode priser på det man vil ha, så det gikk altså veldig greit. Men flyet ble aldri så lite grann forsinket til Amsterdam. Det skulle lande 1935, og landet sikkert rundt da også, men tok litt tid på å kjøre dit passasjerene ble sluppet av. Og jeg så på min sidemann, min ukrainske sidemann, som studerte billetten sin og skulle til Nairobi, og virket litt stresset, siden det på den stod et klokkeslett som var 1955, og klokken ble 1945 før vi ble sluppet av. Jeg skjønte godt at han studerte planen for Schippol flyplass på forhånd, og fant ut hvilken gate han skulle til. Det skulle jeg også gjort, for da jeg fant frem min billett som jeg hadde hatt i hyllen, og slett ikke hadde kunnet sjekke, stod det 1935.

Wow. Plutselig hadde jeg også hastverk. Og denne flyplassen i Amsterdam er ikke stedet å ha hastverk. Så jeg sprang rundt i D-seksjonen, og svettet litt da jeg på den første skjermen ikke så flyet mitt til Bergen oppført en gang, hadde det allerede gått? Heldigvis ikke, den skjermen viste bare flyene som hadde gate i den seksjonen, på en annen skjerm stod min også, og der stod det at flyet gikk 2015, og at det bare var boarding time som var 1935. – Da har jeg tid til å kjøpe taxfree også, tenkte jeg, og kjøpte taxfree (jeg hadde rett og slett glemt å kjøpe vin i Kiev, kjøpte bare resten av kvoten).

Så var det å finne gaten min, D61, men var det noe som ikke fantes på Schippol flyplass, så var det gate D61. Det stod skilt fra D9 eller hva det var til D57, og jeg løp hele denne korridoren til endes, og fant noen å spørre, bare for å høre dem forklare at jeg måtte helt tilbake og hit og dit og venstre og høyre og til og med opp en etasje, og mye mer informasjon det er mulig å huske, og jeg løp tilbake. Nå begynte jeg virkelig å få hastverk, klokken gikk mot åtte, og jeg visste ikke engang hvor gaten var, jeg fulgte bare noen skilt hvor det stod ”all other gates”, og disse skiltene med ”all other gates” så ut til å lede meg rundt i det uendelige, som om de bare var satt opp for å få folk til å gå og gå, og aldri komme til døren slik som klokken. Og så fikk jeg øye på katastrofen: Passkontroll. Med kø. Og bak passkontrollen, bagasjekontroll. Med ny kø. Og klokken var over åtte. Og bak disse kontrollene, stod det på ny bare ”all other gates”, ingen tegn til hvor akkurat min var.

Noen snille svensker slapp meg forbi for passkontrollen, men kontrollørene ville ikke finne seg i det, enda flyet mitt var i ferd med å gå. ”All these people are late,” sa de, og det var først da svenskene nikket og smilte og sa det var greit, de kontrollerte passet mitt, som selvsagt var ingenting å kontrollere og helt greit. Så er det den fordømte bagasjekontrollen, som irriterer meg selv når jeg har god tid. Og særlig irriterer meg når jeg allerede hadde vært gjennom en på flyplassen i Kiev. Og dette var kø som ikke hadde hastverk, og gamle menn som ikke skjønte de måtte ta av beltet. Og ut med PC, det ene, det andre, klokken ble sikkert ti over åtte før jeg i det hele fikk begynne min kontroll.

Uten engang å ta beltet skikkelig på, løp jeg på vei mot det som måtte være D61 et sted. Jeg måtte ganske riktig opp en etasje, opp en rulletrapp med folk å trenge seg forbi, bortover et rullebånd, og så et rullebånd til, som rullet forbi D61, snu og løpe tilbake, ikke et menneske i ventehallen, men vitterlig flyet på plass og festet til passasjerentreen. Løpende mot billettkontrollen, den eneste kontrollen det er mening i, får jeg spørsmålet ”who are you”, ”Salen”, svarer jeg, og til en mann på vei inn i flyet sier de, ”I’m very sorry”, og han snur og går ut igjen, jeg leverer billetten og går inn, det er så på hengende håret som det blir.

Men det er helt greit. Jeg kom meg på, og jeg fikk kjøpt kvoten. Riktignok klarte ikke bagasjen min samme stuntet som jeg, den fikk jeg brakt hit i går kveld, den ble en dag forsinket. Jeg håper en dag de kutter ut de rigide kontrollene de har på flyplassene nå om dagen. Hvem er det egentlig som ønsker dem? Passasjerene ønsker dem ikke, og flyselskapene ønsker dem i hvert fall ikke. Så hvem er det da? Jeg vet at om det fantes billetter å kjøpe, hvor ingen kontroll ble gjort i det hele tatt, hvor det bare var å gå rett på flyet og vise billetten uten noe mer om og men, så ville jeg lykkelig kjøpt alle mine billetter på slike fly. Det ville fortsatt vært tryggere å fly, enn å kjøre bil. Og jeg ville fortsatt stadig vekk finne meg selv ute i siste liten.

Morgen i Kiev

Jeg i Kiev - østsiden av Platonbroen

I dag reiser jeg hjem. Det gjenstår bare pakking og frokost, pakkingen tar jeg naturligvis i leiligheten, frokosten tar jeg på en bedre restaurant. Det blir et eller annet russisk, eller ukrainsk, og noe god te. Pakkingen sitter jeg og utsetter. Alt ligger strødd rundt som seg hør og bør, og jeg har i tillegg flasker som ikke skal knuse, som jeg skal ha med.

I går ble jeg utsatt for et ransforsøk. Jeg gikk opp langs hovedgaten, Kresjtsjatik, da det kom en fyr og spurte meg om noe på russisk. Jeg svarte at jeg vet ikke, han spurte om noe nytt, jeg sa nei, og jeg sa etterpå at jeg var fra Norge. Så kom det en forbi som mistet et eller annet, og han som hadde spurt meg om noe, ropte “øy” eller noe sånt, og gav det han hadde mistet, til han som hadde mistet det. Det så ut til å være en bunke pengesedler, og de tok hverandre i hånden. Kort etter kom vi til rødt lys, og på andre siden av gaten kom han som hadde mistet pengene eller hva det var, og stoppet oss og spurte om et eller annet med “djengi”, som betyr penger. Og så dukket plutselig det som skulle være politiet opp, og skulle ha meg som vitne til dette her, og krevde passet mitt og greier. Først tenkte jeg at jeg gikk med passet mitt de første dagene her nede, men at jeg nå ikke hadde det på meg lenger. Men jeg tenkte også at dette var for dumt, jeg hadde ikke noe med dette å gjøre. Og jeg kom på at jeg hadde lest om nettopp slike ransforsøk, der noen liksom mister penger, og turisten blir beskyldt for å stjele dem. Så da kuttet jeg ut all russisk, og sa bare “no, no, no”, som jeg vel egentlig pleier å gjøre når jeg blir ranet, og gikk rolig videre, som jeg også pleier å gjøre. De prøvde litt til på å være “police” og vise skilt, men de gav seg snart. Slike ransforsøk virker best på dem som lar seg bløffe, og blir nervøs og skremt og stresset og mister hodet. I hvert fall gikk det bra denne gangen, som det også gjorde i Firenze for to år siden, da raneren attpåtil hadde pistol. Jeg må for ordens skyld legge til at jeg ikke kan være hundre prosent sikker på at de var ranere, verken i Firenze eller her gjorde de egentlig krav på penger, men det er som man sier god grunn til å anta at det var de var ute etter.

Gårsdagen brakte også en slow start etter helhjertet innsats på nattklubb fredagen. Eller kanskje jeg skulle si slow kickstart, for dagen startet med nådeløs dinging på ringeklokken. En ting hadde vært hvis de hadde gitt seg, men de ga seg ikke, og jeg kom akkurat så langt som å forstå at det måtte være husverten, da han låste seg inn, og jeg fikk tatt på meg en bukse før jeg måtte være klar til å snakke russisk. Det var litt av en situasjon. Det minner meg om den enda mer vanvittige forrige gang i Kiev, i sommer, da jeg trodde vertinnen skulle være ute hele ettermiddagen, og jeg tok meg den frihet å ta en hvil i bare underbuksen på sofaen i sommervarmen. Så kom hun helt uventet hjem allikevel, og jeg rakk liksom akkurat ikke å komme meg opp å finne en bukse, men rakk derimot å se riktig skyldig ut og som om jeg prøvde å stikke av fra et eller annet, og hun så også riktig skyldig ut, for hun kom med sin mann som var alkoholiker, og som ikke hadde lov til å være der, han skulle være bortgjemt på datsjaen, men var gått tom for penger. Så jeg hilste på ham der i underbuksen, helt opptatt av at situasjonen var pinlig for meg, mens vertinnen etterpå hundre tusen ganger bad om unnskyldning for den dårlige mannen hun hadde. Jeg hadde ikke engang fått det med meg at han var alkoholiker, hvis ikke hun hadde sagt det. Så det var det. Nå er jeg altså i en leilighet i Kiev, og skriver om hvordan jeg fikk besøk av husverten i går. Russisken var nok noe svakere enn vanlig, der på morgenkvisten, jeg husker blant annet at jeg ikke på noen måte kunne få bevegelsesverbene riktig, de har et system med parverb, der det ene verbet er for bevegelse i en bestemt retning, eller mot et mål, mens det andre er flerretningsverb, altså i flere retninger, og uten mål. Tross vanskelighetene, fikk vi blitt enige om at jeg leverer nøkkelen i dag klokken ett.

Så det skal jeg gjøre. Nå er klokken ti her nede. Jeg vil fint rekke å pakke og spise frokost, selv om frokosten vil ta timesvis. Det har vært mange bra dager, her nede, hver spesiell på sin måte. Dessverre fikk jeg ikke sett det patriotiske museet denne gangen, eller krigsmuseet, det hadde vært kjekt med en repitisjon, men i går gikk hele formiddagen med til en overdådig, riktig overdådig lunsj med Irina på Kaukasisk restaurant. Det var høydepunkt, som det også var høydepunkt på museet i Pirogovo, med ukrainsk dunderlunsj som bortimot dopingmiddel, det var artig å være på villspor i Marsjrutka rundt omkring på vestbredden av Djnepr, det var spesielt å være på minnesmerket i Babi Jar, og det er som alltid morsomt og spennende å bare vandre rundt i gatene, og bare se hva som skjer. Om man blir ranet, eller hva man blir.

Neste tur utenlands ser tidligst ut til å kunne bli i mai. Som avslutningshilsen, et vaskeekte russisk syn: “Sjakkspillere i snøvær”. Takk for meg fra Kiev!

På landsbymuseet Pirohovo

Gårsdagen brakte et nokså mislykket forsøk på å finne et museum i nærheten av Kontraktova Ploschad, på nordsiden av byen. Jeg kom sent ut, og ble også fanget i en bedre lunsj, med pannekaker og russisk kaviar, så da letingen begynte, var det allerede ettermiddag. Det skulle være et museum for “Hetmanship”, og jeg håpet det skulle ha noe med kosakkhøvdinger å gjøre, men jeg kunne ikke vite, for informasjonen var sparsom. Og ikke fant jeg museet heller. Jeg hadde adressen, og jeg kom så langt at jeg fant et skilt der navnet på gaten stod, men hvor det betydde gaten lå, skjønte jeg ikke, og ingen husnummer lignet på mitt, og ingen bygning lignet på noe museum. Enda rarere var det i høst, der jeg skulle til Bulgakov-museet, og hadde både gaten og husnummer, eller akkurat de husene rundt der nummeret burde være, hadde ikke noe nummer, og var slett ikke noe museum. Og folkene jeg spurte hadde slett ikke hørt om noe Bulgakov-museum, eller noe museum i det hele tatt, der omkring.

Det var en digresjon. Posten skal handle om dagen i dag, der jeg skulle til landsbymuseet i Pirohovo. Dette er en engelsk transkribsjon jeg har sett, den russiske skrivemåten er med “g”, slik at vi vår “Pirogovo”, der jo “Pirog” er en kjent, tradisjonell russisk matrett, og “-ovo” er genitivsformen, slik at vi på norsk får “Pirogens”. Det er jo et bra navn, tilsvarende navn på en norsk jærlandsby kunne jo da blitt “Komlens”, det er et fint navn på et museum.

Uansett, jeg skulle altså komme meg dit. Og nå som turen går mot slutten, skrur jeg opp budsjettene og kvaliteten på måltidene. Også frokosten blir nå konsumert på restaurant, og jeg hadde sett meg ut en med stil, og den hadde såpass med stil, at den hadde en ansatt, hvis eneste oppgave var å lukke opp døren og ta jakken til folk. Menyen var full av russisk mat, jeg hadde planlagt omelett og smørbrød, men bestemte meg for å gå på, og bestillle et eller annet jeg ikke visste hva var. Jeg insisterer jo på å få menyene på russisk, mange av rettene vil jo uansett være ukjente på engelsk, og noen av dem til og med på norsk, men jeg vet jo at jeg liker alt, og ikke er allergisk mot noe, så jeg kan bare bestille hva som helst. Så jeg bestilte Vareniki, med et eller annet, og smørbrød med russisk kaviar, te og eplejuice. Det ble en alle tiders frokost like dyr som en god middag her nede, men så var dagen også godt i gang.

Til Pyrohovo kommer man seg bare med Marsjrutka, eller den russiske minibussen, eller maxitaxien, hva man nå skal kalle det. Og jeg hadde denne gangen rett stoppested, og rett nummer, så da skulle det være lett. Jeg kom meg også på den riktige, og skrev optimistisk til Irina at nå var jeg i rett vogn på vei til rett sted. Til min forundring så jeg at den kjørte nettopp dit jeg var på villspor i forigår, så nå fikk jeg bedre sett hvordan man kom seg dit, og hvor feil jeg tok når jeg antok hvor jeg var. Mer om det i denne posten: http://esalen.wordpress.com/2008/02/20/lille-russland/

Turen varte og rakk, og jeg tenkte at om jeg er på villspor her, så blir det i hvert fall vanskelig å finne tilbake. Og jeg tenkte at jeg kunne skrive i bloggen at jeg satt på vei mot ingen steder med bare fem passasjerer i bilen, så gikk to av dem av, og like etter enda en, og så var det bare jeg og ei til. Bussen tok en u-sving i en rundkjøring, kjørte innover en liten skogsvei, og stoppet snart opp og skrudde av motoren. Er dette Pirogovo? spurte jeg. Nei, sa sjåføren.

Sånn er det altså, det nytter ikke å gå rett på, når man ikke vet hvor man skal gå rett av. Det kunne blitt en dryg bomtur. Men i slike øyeblikk ser jeg alltid godt hjelpeløs ut, og det er ofte en som forbarmer seg over meg, slik det også var denne gangen. Hun forklarte på plaprende russisk hvor jeg skulle gått av, og hvordan jeg skulle finne tilbake, nå, eller hva det nå var hun forklarte. Jeg gav i alle fall opp, og var på vei inn i en annen Marsjrutka med samme nummer for å kjøre tilbake til byen, og med maks flaks komme meg av på Pirogovo underveis, da hun dukket opp igjen, og instruerte en venninne om å ta seg av denne unge mannen, som skulle på museum. Hun så gjorde, billetten på bussen koster 1,50, så det er ingenting, og det var der med usvingen jeg skulle gått av. Museet er i den retningen, sa hun, og pekte. Jeg gikk i den retningen.

 Og ganske riktig, der var et museum på erkeekte russisk vis. Et førsteklasses museum, men svært vanskelig å finne frem til, og alltid flere ansatte enn gjester. Slik så boden ut, jeg fikk så vidt snappet et bilde av billetselgersken på vei inn. Billetten kostet 10hr, som altså er omtrent 10 kroner. En helt merkelig pris.

Museet var lagt opp slik at det inneholdt landsbyer fra 1600- til 1900-tallet, men i stedet for å dele det inn etter perioder, var det delt inn etter områder i Ukraina, slik at vi fikk sett hvordan hver del av landet bygde sine hus og vindmøller. Det var riktig interessant, og selv en elendig håndverker som jeg, klarer å se forskjell på om husene er bygd av treplanker, tømmerstokker, greiner, mur eller stein, eller om taket er av strå eller tre. Og det var også spennende å se at alt så russisk ut, selv om husene var svært forskjellige. Det var mildvær, men snø og sørpe lå godt i veien, for å bidra til stemningen hvor man var. Jeg var praktisk talt alene der, og fotograferte flittig. Dessverre var de fleste av husene stengt, så jeg fikk ikke gått inn i dem. Men kafeteriaen var åpen.

Og dit gikk jeg inn og kjøpte prompte øl, vodka, brød og fett, ekte russisk alt i hop, pluss et smørbrød med det pålegget jeg ikke visste navnet på, så var det mat og kortskriving. Det var riktig bra, og også minnerikt, siden det også var slik vi ble traktert ved landsbymuseet i Minsk. Etter øl og fett og vodka var landsbyen bare enda vakrere enn den hadde vært, og vindmølene var makeløse innretninger og svært vakre å se på, og også snøen og sørpen var kjekk. Jeg fant et hus det var mulig å gå inn i, det var riktignok en lite gjestfri søledam i porten, men foran dette huset stod en ansatt med en spade, som med fingeren visste hvordan jeg kunne komme rundt dammen, og jeg kom meg rundt og gikk i huset. Det er spennende å se slike hus, men det så ut til å være hus for rikfolk, det var riktig trivelig med peis, og tremøbler og en liten vugge hengende fra taket.

Det var en stor park, og jeg brukte lang tid på å gå rundt. På kafeteriaen var det tre bord opptatt, men jeg vet ikke om de egentlig var på museet, eller om de bare var der for å spise (latterlig billig, 35 hr betalte jeg for mitt). Utenom det så jeg, kanskje var det to gjester. Og da jeg skulle se på en kirke, som bare var bundet fast i døren, og ikke låst, lukket døren seg plutselig opp, det satt to vakter der inne, i kirkerommet mindre enn leiligheten min, og hadde som jobb her i livet å lukke opp døren når folk kom. En opplevelse, en opplevelse alt i hop.

Jeg tok Marsjrutka nummer 156 tilbake til byen også. I sentrum av byen er jeg nå godt kjent, og trår ikke feil. Det er mulig jeg prøver meg på nattklubb i kveld. Jeg er jo ikke noe nattklubbmenneske, og spesielt ikke når jeg er ute på egen hånd, men disse østeuropeiske nattklubbene er en finurlig del av kulturen, og hører på sin måte med. Dessuten er det 10 års jubileum på Caribbian club, som var den klubben Svein og jeg var på i sommer, da vi skulle gjennomføre min regel om at vi har ikke egentlig vært i en by, hvis vi ikke har vært på en nattklubb i den hele natten. Men vi får se, jeg har jo også middagen igjen, og middager krever sitt.

I morgen blir det antagelig nytt forsøk til krigsmuseet, og så blir det møte med noen ukrainere. Følg med, følg med…

Lille Russland

Jeg har lenge tumlet med tanken om at Ukraiane er å se som et lille Russland, et slags lite forspill, en liten miniatyr av originalen. De har jo en del felles, de er begge store land, og begge større i bredderetningen enn i lengden, og begge består stort sett av sletteland. Videre har de noenlunde samme språk, også her er Ukrainsk et slags lille russisk, de har mye av den samme kulturen, de har samme historien, de ligner på hverandre (bare sjekk metroene, og miljøet rundt), det skjer vanvittige ting begge steder, og det er like pulserende liv, og alle slags folk, med og uten øl og vodka, i det hele tatt. Gud skar først ut Ukraina, og så at det ikke fungerte i det hele tatt, og så skar han ut Russland for å ha mer av det samme. De to landene har gitt verden mye, og de har betalt uhyggelig dyrt. Dette er mine hobbytanker, men på MP3-spilleren jeg hører når jeg traver rundt her nede, har jeg nå en foredragsserie fra the teaching company om komponisten Tsjaikovskij. Det synes jeg passer godt. Og nettopp nå i går, så sa foreleseren Robert Greenberg at Tsjaikovskij kalte sin symfoni nummer 2 nettopp “Lille Russland”, eller “little russia”, som de sa der på engelsk, og så forklarte også han om sammenhengen. Jeg synes karakteristikkken er finfin, og vil gjerne bruke den, men jeg har ikke snakket med noen ukrainere hva de synes.

I dag skulle jeg igjen ut på tur i denne hovedstaden i Lille Russland, i Lille Moskva kan vi kalle den, skjønt sammenligningen går ikke så godt her. Kiev og Moskva er godt forskjellige. Men hvordan det går når man forsøker seg i byene, det ligner. Og i dag tenkte jeg at jeg skulle på krigsmuseet, eller “Museet for den store fedrelandskrigen” som det heter her. Og nå kan dere ta frem kartet som har GoogleEarth. Jeg bor altså i Hopspitalnaya 2, like ved metrostasjonen Palats sportu, ikke så langt fra hovedgaten Kresjatik, noen minutter fra Maidan Nezalisnosti, eller uavhengighetsplassen, som er nokså lett å finne. Den store Moderlandsstatuen som ligger like ved museet er enda mer synlig, og her er “den store” ment i en rent fysisk betydning av ordet. Det er en vanvittig statue på toppen av en høyde, og for sikkerhetsskyld høyere enn de ærverdige kirkespirene fra middelalderen, som er på samme høyde. Kommunistene markerte greit hva som var viktigst. Uansett, statuen står ved museet, eller står på museet er vel rettere sagt, og det var altså denne høyden jeg skulle til. Nærmeste metrostasjon er Arsenalnaja, men det er på rød linje, og palats sportu som jeg bor ved er rød, og dessuten er det en halvtime å gå fra Arsenalnaja til museumskomplekset. Så jeg tenkte en alternativ løsning, jeg visste det var Marsjotkaer eller minibusser som stoppet like ved, jeg visste bare ikke hvilke.

Disse marsjotkaene er et avsnitt for seg. Det er et ord det er meg plent umulig å få inn i hodet, og kanskje har jeg skrevet det feil enda en gang. Men de virker veldig fint, så sant du har funnet rett holdeplass og kommer deg inn i rett bil. Jeg har kalt dem bil og buss, taxi er kanskje et bedre ord. Hvem som helst kan skaffe seg en slik bil, og få seg en rute, etter som jeg forstår, og prinsippet er nesten som taxi, eller en blanding mellom taxi og buss. De kjører fastsatte ruter, men du kan hoppe av og på som du vil, og det koster cirka en krone for en tur. Pengene betaler du ved å sende pengene fremover til sjåføren, og har du ikke smått, får du vekslepengene sendt tilbake. Jeg føler meg veldig med i miljøet, når jeg får plass noenlunde i midten, og er med og sender penger frem og tilbake, særlig når folk driver og snakker litt i tillegg. Dette er også fin informasjon for den som ser på russere som småskurker og kjeltringer, på disse turene forekommer ikke sniking, og ingen stjeler pengene som blir sendt frem og tilbake. Det er et system basert på tillitt, og det fungerer som bare juling.

Men jeg tok altså det forbehold at man måtte være på rett holdeplass, og kommer deg inn i rett bil. I dag var jeg meg selv som jeg pleier, og bommet på begge deler. Jeg gikk greit inn i en bil på Palats sportou, og så at den skulle til Palats sportou, og litt lenger, og jeg visste at fra Palats Ukraina kunne jeg alltids gå til museet hvis jeg fant veien. Oppmerksomme lesere vil allerede se at jeg blander palassene litt her, og til det er å si, at det ikke er her jeg gjør det, men tidligere i dag ute i virkeligheten. Jeg gikk altså inn i en Marsjotka ved Palats sportou, med den listige planen å kunne gå av ved palats sporotou og finne veien derfra.

Det gikk noe så til de grader galt. Ikke bare kjørte den til et ukjent sted i byen, den kjørte til et ukjent sted i utkanten av byen. Jeg ante uråd da butikker, blokker og bygninger ble avløst av spredte boligblokker og etter hvert enda mer spredte boligblokker. Men det hjalp ikke å ane uråd, jeg satt jo der i bilen, og måtte pent bli med til endestasjonen, der jeg fikk beskjed om å gå ut. Etter litt om og men fant jeg en annen Marsjotka som skulle tilbake, og ble med tilbake, til et sted i nærheten av der jeg hadde gått på første gang. Så spiste jeg lunsj.

Den som trodde jeg hadde lært, har sikkert ikke møtt meg i virkeligheten, men nøyer seg med å lese blogg. Straks etter lunsjen gikk jeg på metroen, så litt hadde jeg lært, jeg skulle til en metrostasjon på sørsiden (arsenalnaja, som er nærmest, ligger på nordsiden), men da jeg kom av der så jeg at lite var tjent. Jeg så ikke engang høyden, så ikke engang elven, og elven er diger og statuen på toppen av høyden mildt sagt synilg. Så jeg fant en ny Marsjåtka, og hoppet inn. Denne gangen hoppet jeg av straks jeg ante uråd, straks de spredte boligblokkene begynte å overta. Jeg hadde sjekket at bilen kjørte i rett gate, men hadde ikke tatt høyde for at bilen skulle kjøre denne gaten i feil retning, og i alle tilfeller svingte den raskt av fra den. Så hadde jeg noen typiske forsøk, der jeg prøvde noen veier som mer eller mindre så lovende ut, men som alle som en var så feil at jeg pent måtte snu og gå tilbake.

Etter å ha gått godt lenge kom jeg til en bygning som het Autovaksal, som betyr busstasjon, oversatt. Og etter å ha studert kartet litt, fant jeg denne bygningen der også. Så var det å orientere seg, og jeg fant ut med sikkerhet hvor jeg skulle gå, og gikk på en Marsjåtka som gikk i den retningen. Jeg så også at den skulle stoppe ved en metrostasjon, hvor jeg kunne gå av, og reise hjemover. Første metrostasjon vi kjørte forbi, syntes jeg ikke virket lovende nok. Dessuten var det så trangt og fullt av folk, at jeg tenkte det ikke kunne skade å bli sittende litt.

Til min store forundring var jeg nå alldeles på rett buss. Den store moderlandsstatuen tårnet seg opp, elven bredte seg ut, alt stemte, men bussen kjørte rett forbi. Riktignok vet jeg at man selv må si fra når man vil bilen skal stoppe, men så langt har jeg ikke kommet ennå, jeg venter til noen andre sier det og går av med dem. Å gå tilbake til monumentet etterpå, var da uaktuelt, for bussen kjørte over den meget, meget brede elven på en bro jeg ikke har sett et menneske gå på.

Men dermed var jeg i det strøket hvor jeg bodde i sommer. Og klokken hadde blitt så mange, at solen begynte å gå ned, og med snøen og isen ble det et nydelig lys å ta bilder i. Og jeg hadde trivelige minner fra i sommer, der jeg hver dag gikk samme vei på vei til skolen med Irina. Jeg sendte henne forresten melding mens jeg var på villspor, og for første gang svarte hun på engelsk: “Please try to find your way back home,” og slikt noe skrev hun, oppriktig bekymret. Vel, vel, vi har det tøft, både de bekymringsløse, og de som bekymrer seg. De bekymringsløse fordi de havner i så mye trøbbel de ville unngått hvis de bekymret seg over det, de bekymringsløse fordi de bekymrer seg over det.

Fra Liboverezjna — navnet er skrevet etter hukommelsen, det var holdeplassen vår i sommer, og et av de russiske navn det er plent umulig å få inn i hodet — tok jeg metroen innover mot byen, kjøpte en øl og skrev et kort, og gikk hjem og skrev denne bloggen. I kveld blir det middag og fotballkamper. Tidsforskjellen gjør at kampene begynner ti her nede, men det går greit, det går helt uhyre greit.

Så det er sånn det er å være i Lille Russland. Man får ikke flere opplevelser enn man lager dem selv. Og i dag har jeg altså hatt en rundtur i svært lite turistifiserte strøk på sørvest-siden av byen. I morgen prøver jeg igjen på fedrelandsmuseet, eller så kommer jeg opp med en helt ny plan. Den som lever får se, og den som lever, er jeg.

Babi Jar

 

I dag var jeg i Babi Jar. Og det var på veldig mange måter en spesiell opplevelse. Jeg var godt forberedt, og fikk til og med lest meg litt ekstra opp, siden jeg har internett her nede. Det er altså åstedet for et av de verste massemord i verdenshistorien. Foranledningen er noen ekslposjoner i hovedgaten Khresjatik, gaten jeg hver dag her nede går opp og ned, og i nærheten av eksplosjonsstedet ble det funnet en jøde, eller det var en jøde som ble tatt i å forsøke å kutte en vannledning til nazistenes hovedkvarter i denne gaten - i alle fall: det var mulig å knytte jødene til ekslposjonene. Og nazistene reagerte på den måten som for dem var så typisk, det var knallhard kollektiv straff, også mot åpenbart uskyldige. Ordren gikk ut på at alle jøder måtte møte opp på et bestemt sted, og ta med seg sine eiendeler. Jeg har selv sett denne ordren i krigsmuseet her i Kiev, jeg husker den godt. De som ikke møter opp, vil bli skutt,  står ordrett på tysk. Jødene vet ikke at de skal bli skutt uansett. Tyskerne ville holde det hemmelig så lenge som mulig for å unngå panikk.

Det som så skjedde var at samtlige jøder i Kiev by ble ført til ravinen Babi jar som ligger i utkanten av byen, der ble de systematisk skutt og kastet i massegraver. Bare de to første dagene ble over 30 000 drept i følge nazistenes egne tall, dette tallet er høyere enn selveste Auschwitz på sitt verste. Senere kom tallet opp i over 100 000 i denne ravinen. Også nazistene ble overrasket over hvor mange jøder som egentlig fantes i byen, og gav opp å telle, så det offisielle tallet 33771 som de rapporterte til Berlin etter de to første dagene, er nok å regne som en bløff.

Det var altså et sterkt sted jeg skulle til. Og det bare to uker etter jeg var i Auschwitz med skolen. Forskjellen mellom de to stedene er overveldende. I Auschwitz er man aldri i tvil hvor man er. Det er billettkontor, internettsider, guider, plantasjer, oversikter, filmer, kafeteria, organiserte parkeringsplasser der stadig nye busslaster kommer inn, det er kort sagt en turistindustri. Babi Jar ville jeg ikke funnet, om jeg ikke visste nøyaktig hvordan minnesmerket skulle se ut. Og selv da, var det bare min veldige iver og tilfeldigheter som gjorde at jeg klarte det.

Guideboken (Kiev in your pocket) min nevner ikke stedet i det hele tatt. Men jeg klarte på wikipedia å finne ut hvilken metrostasjon jeg skulle stanse på. Så jeg tok metroen dit, til Dorozhoytsji, som er nest siste stopp nordover på den grønne linjen, og da jeg gikk av, var metroen så godt som tom. Og utenfor var så godt som ingenting som helst. Karakteristiske boder og selgere, en bred vei, boligblokker, en park, og i tillegg vått snøvær. En eldre kvinne kom og snakket med meg, jeg beklaget og sa jeg var i Norge og ikke forstod, og så sa jeg at jeg skulle til Babi Jar. “Jeg forstår,” sa hun, “nei, nei,” sa jeg, “jeg skal til Babi Jar, vet De hvor det er?” “Ja, ja, jeg forstår”, sa hun. Og så gikk hun.

Og så gikk jeg. Alledeles på måfå innover parken. Et eller annet sted gikk jeg til høyre, ikke fordi denne veien virket noe lovende, men fordi jeg hadde gått rett frem en stund. Og så kom jeg til monumentet. En slags syvarmet lysestake, med noen ekstra inngraverte figurer på. Ved siden av en fotballbane, ved siden av den, en fabrikk. På skulpturen var en plate, med tekst på ukrainsk, hebraisk og engelsk, og ikke russisk, og der stod det noe sånt som at “vi sørger over alle drepte”. Det hadde ikke vært mulig å finne ut av dette, hvis man ikke hadde visst det på forhånd. Litt lenger inne var det et kors, også dette uten nevneverdig informasjon. Begge deler i utkanten av parken. Jeg fortsatte litt lenger inn, og kom til det som måtte være ravinen. Der var det ytterligere tre kors, primitive, som om de var satt opp på privat initiativ, og temmelig upassende en flaske russisk champagne med to plastglass oppå, rimelig sikkert fra et bryllup. Der var også noen fotspor. Det var eneste tegn på at det var andre mennesker enn jeg der.

Jeg gikk frem og tilbake i denne parken i nærmere to timer. Det gav mye fin tankevirksomhet, det snødde friskt, og var godt og guffent. Det er mye politikk med slike minnesmerker, og Sovjetlandene har vært veldig tilbakeholdne med å fremheve jødenes lidelser. I Hviterussland, som er det landet som ligger nærmest gamle Sovjet, ble fortsatt ikke jødene nevnt under guidingen vi var på ved krigsmuseumet, så sent som i fjor. Minnesmerket i Babi jar var fra 2004. Det er ganske drøyt. Men så har vi på den andre siden spørsmålet om  man virkelig skal lage turistattraksjoner av folks lidelser. Babi jar var i september 1941, jeg kjenner mange som levde da det skjedde, og alle gamle folk jeg ser her i Kiev, må ha opplevd det, sett det, visst det.

De siste par årene har jeg vært på ganke mange slike museer og forskjellige slags minnesmerker. De forteller ikke bare historien de vil fortelle, men de forteller også en historie fra den tiden minnesmerket ble laget, hvorfor det ble laget akkurat da, og hvorfor på den måten. Jeg vil avslutte denne posten med et av de mest bisarre minnesmerkene jeg har sett. Det er tårenes øy i Minsk. En hel øy gravd opp, med både bygninger og statuer og forskjellige slags handlinger, for å minnes Sovjetiske (eller rett skal være rett, hviterussiske) falne i Afganistan.  Jeg gjorde mitt beste for ikke å huske noen ting da jeg var der, men sentimentaliteten lå tjukt. Kontrasten er slående til den halvhjertede skulpuren, ved siden av fotballbanen, i utkanten av parken, ved den nokså ukjente og hverdagslige metrostasjonen Dorozhoytsji.

Fra en leilighet i Kiev

Hospitalnaja ulitsa 2, rett ved hotell Rus, ikke langt fra metrostasjonen palats sportu, fem minutter fra hovedgaten Kresjatik, der bor jeg. Og der skal jeg bo en uke. Alt er betalt, alt er ordnet, saken er klar.

Opprinnelig var jo planen å reise videre østover etter en natt i Kiev, men da jeg våknet etter denne natten, bestemte jeg meg for å la planen være det planer gjerne er, helst for syns skyld. Og jeg forhastet meg ikke et øyeblikk med frokosten for å sette de nye planene ut i live, eller bare se om den lot seg gjennomføre, eller for den saks skyld om den gamle lot seg gjennomføre, jeg drakk alle de kopper kaffe som trengtes og nøt nostalgiske øyeblikk med min gamle, svært gamle, favorittgruppe Queen over høytalerne på hotel Rus. Klokken elleve, da frokosten  var slutt, gikk jeg i gang med å ringe firmaene som leier ut leiligheter, jeg ringte alle sammen listet opp i Kiev in your pocket, med ønske om en grei leilighet med internett herfra til neste søndag.

Over telefonen og med viktige ting som hvor jeg skal bo til hvilken pris, går jeg til kompromiss med russisken og foretrekker engelsk. Desto kjekkere var det at den leiligheten jeg endte opp med, de som forvaltet den snakket ikke engelsk i det hele tatt, så alle avtaler ble gjort på klingende russisk over telefonen fra hotell rus. Jeg skal dog ikke skryte på meg mer, enn at da jeg la på røret visste jeg at jeg skulle møte et sted om ti minutter, men jeg fikk ikke helt med meg hvor, og jeg fikk ikke i det hele tatt at hotellet og leiligheten har adresse 2 og 4 i samme gate! Det er flaks.

Så nå sitter jeg her. Leiligheten er dyr, men billigere enn hotellet, og helt førsteklasses med store rom og internett som fungerer. Interiøret er helt likt sånn det var i leiligheten jeg bodde i forrige sommer, samme teppe og stoler, og omtrent samme romløsninger, god, gammel Sovjetisk standard. I ordets retteste forstand standard. Frokosten er som den var i Minsk, under sommerkurset der (igjen, jeg anbefaler alle lesere som vil lære russisk å reise dit- det var veldig bra!), tørt brød, juice og youghurt kjøpt på den lokale sjappen, og selvsagt spekepølse og ost.

I går var en strålende solskinnsdag, mens i dag er det grått og snøvær. Jeg har tenkt å oppsøke noen av severdighetene fra i sommer og fra besøket mitt i høst, for å se hvordan det ser ut i vintertid og for å doble hukommelsen litt ved noen museer og kirker. Jeg har godt håp om å komme meg til Babi Jar en av dagene, litt mindre håp om å komme meg til Tsjernobyl. Det finnes også et landsbymuseum jeg kan reise til, det var veldig bra i Minsk, men der jukset de litt og gav oss vodka for å øke gleden over gammel hviterussisk kultur. Og det skal være sagt, for dem av oss som nøt vodkaen, ble gleden økt noe så til de grader.

I kveld blir det ballett, hvis jeg får billett, og det får jeg helt sikkert. Det er storfint besøk fra Georgia, Suhisvili-balletten, som jo er nasjonalballetten. Pussig, jeg er fristet til å skrive billetten, hver gang jeg skriver balletten, det hadde vært gøy å bytte de to litt. Jeg skal se på nasjonalbilletten, den store, berømte billetten fra Georgia. Jeg har allerede sett billettene i St. Petersburg, flere av dem, i Moskva og i Minsk, så jeg vil etter hvert få et aldri så lite sammenligningsgrunnlag. Ballettene her i Øst-Europa er veldig billige, man får kjøpt en ballett for 50 kroner og oppover, og da får man en billett i ypperste verdensklasse, med fullt ensemble og orkester. 70 dansere er det i Suhisvili-truppen når de tar ut på turne, i tillegg kommer orkester og alle slags medarbeidere, så det er ganske utrolig de får det til, til den prisen. 

I går var jeg og så på mer moderne kultur, eller kunst, sammen med Irina. Svært moderne kunst, de eldste verkene var vel fra 1999, så det meste var etter årtusenskifte, for å si det med store ord, men som det er. Jeg må si denne kunsten er mer fremmed for meg, enn russisk ballett, og annen eldre kultur. Det var flotte fotografier, eller spesielle fotografier, er riktigere å si, abstrakte maleri, og flere dyrehoder på sprit og en veggplate av inntørkede fluer, for eksempel. Og et rom i glassvegg fylt med så mye vanndamp, at når man gikk inn dit, så man ingenting og måtte bruke litt tid på å komme seg ut igjen, enda rommet altså bare var et firkantet glasshus. Så det var det, utstillingen het reflection, og hadde vel så vidt jeg kunne bedømme en overvekt av amerikanske kunstnere. Utstillingen er bare åpen til 29. februar, så for dem som er interessert, haster det. Toalettetene er en uforglemmelig opplevelse, og alene verdt prisen, som forresten er gratis.

Så dette var dagens lille stemningsrapport. Nå skal jeg ut og kjøpe ballettene mine til billetten. Og siden klokken her er elleve, vil jeg ikke nøle for ivrig med lunsjen, all mat er uforskammet billig her nede, og de har også et uforskammet utvalg fristende restauranter.

Пока!

Kiev (en historisk gjennomgang)

I morgen reiser jeg til Kiev. I dag poster jeg en liten historisk gjennomgang av byen. Den er litt uferdig, så det kan være jeg går inn og retter litt på den når jeg kommer hjem igjen. Kunnskapsrike folk som ser feil, kan selvsagt si i fra, det er bare hyggelig. God lesning!

 

Kiev er i dag Ukrainas hovedstad og største by med om lag 2,7 millioner innbyggere. Legenden sier at det var tre brødre, Kyi, Schek og Khoryv, som grunnla byen i år 482, og at byen har navnet sitt fra den første av dem (Kyiv er genitivsformen, slik at Kiev blir ”Kyis by” eller på norsk bare ”Kyis”). I følge legenden var de tre og søsteren Lebed på jakt etter et nytt hjem, etter å ha blitt jaget av inntrengere fra øst, og de var sikre i sin sak da de så det gunstige og flotte landskapet med 7 høyder langs elven Dnjepr. Brødrene slo seg ned og tok en høyde hver, og området tiltrakk seg snart handelsfolk, prester og alt som hører hjemme i en by. Slike legender er karakteristiske for opprettelsen av østeuropeiske byer, men Kievs historie er så rik at den ikke trenger legender for å gjøre seg interessant.

 De første årene – Gullalderen!

Byen Kiev har alt ved seg en hovedstad trenger. Den er ypperlig plassert, på høyder som er enkle å forsvare, og ved siden av en stor, farbar elv som gir grunnlag både for handel og militære ekspedisjoner. Fra høydene kunne kongene enkelt kontrollere slettelandet rundt, og selv på dagens kart, ser vi at Kiev ligger helt sentralt i Ukraina, altså et maktsentrum i ordets retteste betydning.

            Den første mektige konge i Kiev var kong Vladimir den store, som regjerte fra 980 til 1015. Under ham var det Kiev, og dermed Ukraina, ble kristnet i år 988. Vi ser at Ukraina her følger historien til resten av Europa, med statsdannelser og kristning under sterke konger. Området som i dag er Russland, var på denne tiden svakt og uten statsmakt. Slik kunne Kiev ekspandere nordover, og bli hovedstad i det første russiske riket. På denne tiden bodde omtrent 50 000 mennesker i byen, og det ble bygget noe sånt som 400 kirker. Frem til mongolenes invasjon med Batu Khan i 1240, var Kiev en blomstrende by og den mektigste i Øst-Europa. Etterpå skulle det helt frem til 1991 være mer eller mindre uselvstendig.

Jaroslav den vise.

 Mongolinvasjon

I 1237 får Batu Khan, en av mange sønner til den store Djengis Khan, klarsignal til å gå til angrep vestover og nordover oppover Europa. I løpet av de neste fire årene erobrer mongolene alle byene de forsøker, deriblant Kiev og de fleste større byer langs Dnjepr-elven og andre områder russerne kontrollerer. I det russiske området er det bare Novgorod og Pskov som slipper unna, vestover kommer de til Krakow i 1241, før Batu Khan må snu for å ta seg av arveoppgjøret etter sin fars død. Det redder Vest-Europa, men Kiev er satt kraftig tilbake og skal aldri mer gjenoppstå i sin fulle glans og så mektig som i gullalderen.

Det følger en periode hvor Kiev blir en slags kasteball mellom flere forskjellige, fremmede makter. I det første russiske riket Kiev var en del av, var byen hovedstad og dominerende sentrum. Nå ble Kiev gitt til russerne som en slags vasallstat av mongolene, og hersker i byen var Jaroslav Jaroslavoitsj (bror til Alexander Nevskij). Men han bodde ikke selv i byen, og russerne var nok mer opptatt av kjerneområdet sitt lenger nord og rundt Moskva. Så mot Kiev kom en trussel fra en stormakt man i dag ikke så lett tenker på som en stormakt.

 Polakkene

Det er sjelden polakker og lituanere står som mektige erobrer, men det gjør de her. Samtidig som Kiev-riket er blitt sterkt svekket av mongolinvasjonen og interne rivaliseringer, så er Polen og Litauen styrket gjennom ekteskapet mellom den polske dronning Jadwiga og storhertug Jagiełło av Litauen i 1386. De to rikenes forente krefter er å tilstrekkelig til å erobre hele Øst-Europa fra Østersjøen til Svartehavet. Kiev ble erobret av Litauerne allerede i 1362, og innlemmet i deres storhertugdømme. Det er imidlertid mye bråk i byen, folket med den stolte historien er misfornøyde med å være under en fremmed makt, og litauerne forsøker i flere perioder å løse problemet med å la byen bli styrt av prinser fra Kievs fyrsteslekt, som likevel er underlagt Litauens overherredømme og må betale skatt til dem. Men det var problematisk dette også, for det bidro bare til å styrke Kievs nasjonalfølelse, og det var stadig en trussel at Kievs fyrster skulle lede byen til angrep mot sine overherskere.

Polakkene og litauerne klarer å holde noenlunde kontroll over byen, tross indre uro og sporadiske angrep fra krimtartarer sørfra. Det hendte disse krimtartarene klarte å ta seg inn i byen, og til og med ødelegge den, som beryktede Minglej-girej gjorde i 1482. På denne tiden har russerne mer enn nok med sine egne problemer i nord, og strever med å opprette et nytt rike etter at også deres land var herjet av mongolene. I forbindelse med unionsdannelsen mellom Litauen og Polen, blir Kiev innlemmet inn under den polske kronen, og er altså ikke lenger noe litauisk storhertugdømme. Unionen mellom Litauen og Polen var kanskje en god ide, men forfatningen var dårlig, og riket klarte veldig dårlig å løse den permanente konflikten mellom konge og adel som kjennetegner tiden.

            Overherredømmet til polakkene hadde også et viktig religiøst element. Polakkene var og hadde alltid vært katolske, mens Kiev hadde valgt den ortodokse kirke og til og med vært det religiøse sentrum for den. Dette var svært samlende for folket i Kiev, som her fikk en meget god grunn til å ønske seg frihet. Gjennom første halvdel av 1600-tallet, hvor også vest-Europa er kjennetegnet av mange religiøse kriger, forekom flere oppstander der det kommer til kamp mellom ukrainere og polakker, men der polakkene er mektigst og dømt til å vinne. De som til slutt skal frigjøre Kiev fra det polske styre, var en meget merkelig allianse med et meget spesielt folk i hovedrollen.

 Kosakkene

Få folkegrupper er så kjent som kosakkene med det at de aller fleste har hørt om dem, men så ukjent med det at få kan si noe særlig mye om dem. Ordet kosakk gir mange assosiasjoner, og mange har nok hørt om kosakkrigere, kosakkluer eller kosakkdans, og mange som vet litt, vil si at dette er et nokså vilt folk som holder til i de sørlige delene av Russland, kanskje i området mellom Svartehavet og det Kaspiske hav, eller der omkring. Og de vil ha mye rett i det. Fra 1500-tallet får de stor betydning for Russlands historie, både på godt og vond. De er svært dyktige krigere, og tjente godt i tsarens hær i mange erobringskriger og konsolideringskriger. De deltok også i frigjøringen av Ukraina, eller rettere sagt, i overleveringen av Ukraina fra polakkene, til russerne.

            Det var en hetmann ved navn Bohdan Khmelnytsky som ledet opprøret. Han var øverste leder for Zaporizhia-kosakkene, en kosakkstamme som holdt til i de sentrale delene av Ukraina. Frem mot opprøret i 1648 vokste denne stammen seg stadig sterkere, etter som stadig flere undertrykte bønder rømte fra sine oppassere, og sluttet seg til disse krigerne. I 1648 gikk Khmelnytsky i allianse med krimtartarene, og med støtte fra ukrainske bønder og andre ukrainere gikk de til endelig angrep mot polakkene. Polakkene var nå også svekket av sitt eget dårlige styresett, og klarte ikke å stå i mot den samlede styrken. I løpet av de neste seks årene ble samtlige polakker fordrevet fra det ukrainske området, eller drept. Russerne i nord satt tålmodig og så på, men utnyttet sjansen som bød seg da krigen var over i 1654. De allierte seg med kosakkene, og fortsatte krigen mot et svekket Polen frem til 1667. Krigen ender med at polakkene må gi fra seg områder i det som i dag er Ukraina og Hviterussland, ikke til ukrainerne og hviterusserne selv, men til et stadig mektigere Russland.

 Russland

Vi kan skyte inn et lite gjestespill fra svenskene med Gustav 12, som på begynnelsen av 1700-tallet kom seg helt ned til Poltava før han katastrofalt tapte, men utenom dette og noen andre små innblandinger følger en periode med stadig sterkere russisk kontroll. Riktignok er de kulturelle båndene tettere mellom russere og ukrainere, enn mellom polakker og ukrainere, så et russisk overherredømme er kanskje lettere å holde ut. Men fellesskapet mellom russere og ukrainere må ikke overdrives. De har riktignok samme religion, og de startet sin historie sammen med hovedstaden Kiev, men språkene deres er ikke likere enn polsk og ukrainsk er det, og det at så mange holder ukrainere og russere som noe av det samme, viser bare hvor vellykket russifiseringen av ukrainerne har vært. Særlig utover 1800-tallet var den russiske nasjonaliseringen beinhard i Ukraina, med russisk som eneste tillatte språk, og en voldsom undertrykking av all ukrainsk kultur. For oss utenforstående kan det kanskje være på sin plass å være litt forsiktige med å uttrykke seg om historien her. De fleste andre undertrykte kulturer og språk, hadde i det minste noen som skrev på nasjonalspråket, men i Ukraina skal det godt gjøres å finne noen store forfattere som ikke skrev russisk. Det er heller ingen tegn å spore til misnøye og følelse av å være undertrykket, hos en forfatter som Nikolaj Gogol for eksempel. I de tidligere verkene sine skriver han riktignok om emner og historier som angår Ukraina, men ikke mer påfallende enn en hvilken som helst forfatter fra en hvilken som helst region, vil skrive fra regionen han selv kommer fra. Og etter at han flytter til St. Petersburg og skriver sine mesterverk, er verkene russiske gode som noen.

 Sovjet I

Det går litt fort frem her på slutten. Jeg skal se om jeg kan få rettet det opp en gang. Første verdenskrig endte som kjent med at russerne fikk sine revolusjoner i 1917, og gikk inn i borgerkrig mellom de hvite republikanere og tsarvennlige og alt annet enn kommunister, og de røde kommunistene. Dette var en tid der voldsomt mye stod på spill i Ukraina. Verdenskrigene endte jo med selvstendighet for mange nasjonalstater, og Ukraina kunne også ha håp om å bli selvstendig for første gang siden 1200-tallet. Samtidig hadde polakkene et håp om å få igjen i hvert fall noen av sine områder i Ukraina fra storhetstiden, tyskerne hadde områder her etter den vanvittige freden i Brest-Litovsk, og russerne ville selvsagt også beholde landet de hadde kontrollert siden 1667, enten det var de hvite eller de røde som vant borgerkrigen. Det endte som kjent med at de røde vant, og Ukraina ble en republikk i Sovjet-unionen i 1922. Hovedstaden er Kharkov, Kiev overtar først fra 1934.

            Ukraina og Kiev under Sovjetstyret er en spesiell historie. Ved begge de store sultkatastrofene led Ukraina fryktelig, men forholdene var verre ute på landsbygda, enn i Kiev. Derimot var partisekretær Josef Stalin fryktelig skeptisk til potensielle ukrainske nasjonalister, og alle ukrainere var potensielle nasjonalister. Strømmen til arbeidsleirene i GULAG var endeløs.

 Nazi-Tyskland

Som i så mange andre av Sovjetrepublikkene hilste deler av befolkningen i Ukraina først de tyske soldatene velkommen som befriere. Men velviljen ble snart rasert av nazistenes grusomme fremmarsj. Fra ingen andre by i verden ble det tatt så mange krigsfanger, 650 000 bare etter det første slaget. Det er også i nærheten av Kiev den største massehenrettelsen av jøder forekommer i hele holocaust. Det skjer i ravinen Babi jar, der Kievs jødiske befolkning blir drevet ut, kledd nakne, og skutt. Bare de to første dagene blir over 33 000 mennesker skutt ned her, i tiden som følger kommer tallet opp i over 100 000.

 Sovjet II

Etter verdenskrigen og særlig etter Stalins død, blir situasjonen relativt sett bedre i Ukraina. Flere av partisekretærene for det Sovjetiske kommunistiske parti er egentlig ukrainske, det gjelder både Khrutsjov og Bretsjnev for eksempel. Ukraina var også en av de rikeste republikkene, både i mat- og industriproduksjon, og en betydelig faktor i Sovjet-unionens økonomi. Men den ukrainske nasjonalitet var selvsagt fullstendig undertrykt.

 Ukraina

Selvstendigheten kom i 1991, i likhet med de andre Sovjetiske republikkene. Og som de andre var optimismen større i Ukraina, enn situasjonen tillot. Årene etter frigjøringen har ikke bare vært enkle. Den kunstige Sovjet-økonomien holdt i det minste alltid levekårne over et visst minimum, noe sjokkovergangen til markedsøkonomi langt i fra har klart. Situasjonen ble aldri så vill i Ukraina som i selve Russland, og landet klarte også å unngå diktatur som i de sentralasiatiske republikkene og i Hviterussland, men grensen mellom diktatur og demokrati er av og til nokså hårfin, og økonomisk har de det i dag bedre i Hviterussland enn i Ukraina. Det er til tross av at Ukraina er det mest ressursrike landet av de to.

            Ukrainerne fikk en ny storslått optimisme med oransjerevolusjonen og Jusjenko i 2004, men heller ikke denne revolusjonen har holdt hva den lovet. Jusjenko lovet å gjøre landet mer vestlig orientert, og orientere seg mot EU, mer enn mot Russland. Men når ukrainsk blir gjort til eneste offisielle språk i et land der godt over halvparten har russisk som morsmål, og flere ikke engang kan snakke ukrainsk, blir den ukrainske nasjonalismen like undertrykkende som russernes en gang var. Jusjenko mistet også snart makten, men har vunnet den igjen i en nokså svak koalisjonsregjering. Flere av ukrainerne jeg har snakket med, har verken tillitt til ham eller til noen av de andre presidentkandidatene. Misstilliten kommer etter årevis med skuffelser, og et liv med mange negative erfaringer. Ukraina er i dag et pessimistisk land, et av de fattigste landene i Europa, og med et fødselsunderskudd der gjennomsnittet per par er ett barn. Det er lavest i verden.

Tross dette, eller kanskje også på grunn av dette, er Ukraina et meget interessant land å være i. Jeg reiser dit i morgen for tredje gang bare i løpet av siste året, og det er ikke mange steder i verden jeg har det så gøy. Folk er svært vennlige og interesserte i å snakke med deg, så lenge de ikke befinner seg bak en skranke eller utøver et serviceyrke.

   Tidslinje

482      Tradisjonell dato for grunnleggelsen av byen Kiev.

882      Oleg grunnlegger Kiev-staten.

988      Vladimir gjør Kiev kristent, og byens befolkning døper seg i Dnjepr-elven.

1036    Santa Sofia katedralen blir bygget i Kiev, som en søsterkirke til Haga Sofia i Istanbul.

1187    Navnet Ukraina nevnt for første gang

1240    Batu Khan og hans mongolske styrker erobrer byen.

1321    Slaget ved Irpen-elven, der storhertug Gediminas av Litauen beseirer prins Stanislav av Kiev, og hans allierte, og jager dermed den siste herskeren av Rurik-slekten ut av Kiev.

1326    Den russiske kirke flytter fra Kiev til Moskva

1362    Kiev blir en del av det litauiske storhertugdømmet.

1482    Krimtartarene under Minglej-girej ødelegger byen.

1569    Kiev blir lagt inn under den polske kronen i forbindelse med unionsdannelsen mellom Litauen og Polen.

1632    Kievs akademi blir opprettet

1648    Kosakkene begynner sin frigjøringskrig

1654    Frigjøringskrigen ender, polakkene er fordrevet fra riket, men russisk innflytelse overtar.

1657    Med fredsavtalen i Andrusovo mellom Polen og Russland, blir Kiev en autonom by under russisk kontroll. Selvstyret i byen blir stadig svekket, inntil det blir helt opphevet av Katarina den store i 1775.

1775    Katarina den store opphever ethvert selvstyre i Kiev.

1934    Kiev blir hovedstad i Sovjetrepublikken Ukraina (etter at Kharkov hadde vært det fra 1919)

1941    29-31, sep       Over 33 000 jøder blir skutt og begravd i ravinen Babi Jar. I tiden som følger blir ytterligere minst 70 000 drept, slik at det samlede tallet kommer opp i over 100 000.

2004    Oransjerevolusjonen. 100 000 mennesker samler seg i sentrum av Kiev på Majden Nezalenosti.

Språkskole i Hviterussland

Jeg pleier hvert år å bruke sommeren til å gå på språkskole i utlandet, og har på den måten lært meg helt grei italiensk og russisk de siste seks årene. Dette året gikk turen til Minsk, hovedstaden i Europas siste diktatur. Opplegget var i regi av Nord-Trøndelag fylke, som etter hva jeg forstår arrangerer disse turene vært år. Det varer en måned, og er et samarbeid med et universitetet (for agrikulturell teknologi) i Minsk. Vi fikk fire timer undervisning hver dag, tre timer kulturell omvisning pluss opphold for bare 500 dollar. Vi var seks stykker som reiste ned, de fleste fra Nord-Trøndelag, men det ble åpnet for andre da deltakertallet var så lavt. Slik kom jeg fra Bergen og Tone Liodden fra Oslo også med. 

Som de fleste vet er Hviterussland den av de tidligere Sovjetrepublikkene som ligger tettest opp til det Sovjetiske idealet. For dette får landet velfortjent kritikk, de skulle bare hatt mer. Likevel kan ingen ta fra dem at de satser ordentlig på skolen. Og de gjør det med en urokkelig tro på at den eneste veien til målet er knallhardt arbeid og full respekt for læreren. Vi seks ble delt inn i to grupper, en for nybegynnere og en for litt viderekomne. Nybegynnerne hadde en viss forkunnskap, men begynte praktisk talt på nivå null. Første dag ble brukt til å lære det kyrilliske alfabetet og helt enkle fraser som ”bra”, ”god dag” og ”ha det bra”. Da kurset var slutt hadde gruppen vært igjennom alle verbbøyninger i alle viktige verbtider, preteritum, presens og futurum, substantivbøyning, adjektivbøyning og de viktigste pronomener i alle kasus (russerne har seks), pluss en svært omfattende glosepugging. Godt gjort på bare en måned. Kurset manglet enhver form for progressiv pedagogikk, her var veldig lite lek og moro, men det hadde en målrettet progresjon og forventet hardt arbeid. De fire Nord-trønderne satt hver kveld og skrev side opp og ned med lekser. Og på skolen ble ny teori gjennomgått, misforståelse oppklart og lekseprøver avholdt. Ingen tid gikk med til dilldall.

Vi to på viderekomment kurs kom litt senere i gang, de ønsket ikke å avholde et ekstra kurs bare for så få, men ved å betale en liten sum fikk vi etter hvert to timer dagen vi også. Her var ikke progresjonen så tydelig, noe som selvsagt skyldtes at læreren måtte ta kurset på kort varsel. Da er det ikke så lett å planlegge progresjon, særlig siden vi to som tok kurset kunne det meste av grammatikken sånn noenlunde, og helst bare trengte praksis. Den tapre læreren kunne også fortelle at hun ved siden av de to gruppene nordmenn, også hadde noen tyrkiske grupper på kveldstid. På det verste kom samlet timetall opp i ti timer daglig! Likevel møtte hun aldri uforberedt, og hun gav oss en overflod av praktiske øvelser. Vi leste dikt av Pusjkin og Lermontov, noveller av Tolstoj, Tsjekhov og flere andre, pluss sakprosatekster og avisartikler. Vi måtte selvsagt forberede tekstene hjemme, for å kunne diskutere dem på skolen, og det var en selvfølge leksene ble gjort ordentlig. Hver dag. Diktene ble vi til og med satt til å pugge utenat. Uvant for unge nordmenn som oss, men kom ikke og si at vi ikke lærte russisk av det! Og det var jo nettopp det vi gikk på kurset for. Både for nybegynnergruppen og oss foregikk all undervisning på russisk. Det skyldes ikke bare et pedagogisk grunnsyn, men også at læreren ikke behersket engelsk. Det har den fordel at man kommer mye i kontakt med språket man skal lære, men det er også en ulempe at det kan ta lang tid å få oppklart misforståelser eller uklarheter, og det er heller ikke alltid de blir oppklart. Jeg mener nok fortsatt at mest mulig av undervisningen i et fremmedspråk skal foregå på fremmedspråket, men denne sommeren modererte jeg dette synet noe. Da jeg etter oppholdet i Minsk reiste til to nye uker språkkurs i Kiev, fikk jeg en lærer som snakket veldig godt engelsk, og det er ingen tvil om at dette hjalp meg til å få kjapt oversatt og forklart ting jeg ikke skjønte. 

Om Hviterussland

På FNs glimrende sider med statistikk (www.Globalis.no) over levekår og økonomi for alle verdens land, kommer Hviterussland dårlig ut i de fleste kategorier. Inflasjonen er blant den høyeste i verden, bruttonasjonalinntekt per innbygger er svake 6052 PPP-dollar[1] og i antall barnefødsler per kvinne er det bare Ukraina som ligger under på listen. De sivile og politiske rettigheter er like dårlig som det pleier å være i diktatur. Vi nordmenn ble overrasket over det veldige byråkratiet i landet. Selv i sommerferien var det ingen kontor på universitetet som hadde færre enn fire funksjonærer, og det fantes virkelig mange kontor. Det var helt vanlig at vi måtte skifte kontor for hvert steg i en prosess, som for eksempel kunne være å fylle ut et skjema og betale en regning. Ofte måtte vi så videre til nye kontor, med stempel og kvittering, for nye skjema og stempler og kvitteringer. Man kan si hva man vil om slike system, men effektivt er det ikke, verken for funksjonæren eller kunden. For oss skoleansatte kan det hvis arbeidsbetingelsene våre føles litt tøffe, kanskje hjelpe litt å tenke på hvordan det er å være lærer i Hviterussland. Jeg snakket med ei som jobbet på ungdomstrinnet, hun underviste i språkfag, og hadde hele 35 undervisningstimer i uken. Og for dette fikk hun en lønn som ikke var mye mer enn det vi har i timelønn her i Norge. Som så mange andre i de tidligere Sovjetlandene er hun og familien avhengig av kjøkkenhagen på Datsjaen, for å få økonomien til å strekke til.

Jeg leste med interesse i et tidligere nummer av lektorbladet, om lektorene som hadde vært på besøk i en russisk skole og sett på matematikkundervisningen der. Jeg kan bekrefte det som der kom frem. Matematikken i disse landene holder mildt sagt et høyere nivå. Jeg kjøpte med meg noen bøker for tiende og ellevte klasse, for å ha som inspirasjon for meg selv hva som egentlig er mulig å lære 15-17 åringer. Her er trigonometri, integralregning og logaritmer, og funksjoner og ligninger der både kvadratrøtter og brøkstreker blir nøstet inn i hverandre, en sikker kilde til panikk blant norske elever. Nivåforskjellen er slående.

Videre til Ukraina

Etter å ha vært fire uker i Hviterussland, var den opprinnelige planen å reise videre til Russland for å ta den transsibirske jernbanen og få praktisert russisken der, men det lot seg ikke gjøre å ordne med visum. Derfor reiste jeg videre til Ukraina, hvor man nå ikke lenger trenger visum, og hadde som nevnt to uker individuelt kurs der. Det betydde at jeg kunne nyte godt av det også jeg vil kalle individuelt tilpasset undervisning. 

Jeg måtte ta individuelt kurs fordi skolen jeg gikk på, ikke tilbød undervisning i grupper for mitt nivå. Det ble litt dyrere, men det hadde en klar pedagogisk fordel. Jeg fikk selv velge hvilke tekster jeg ville lese, og hvilket opplegg jeg skulle følge. Og med grammatikkoppgaver holdt jeg bare på så lenge jeg hadde problemer med dem, med en gang jeg skjønte regelen og klarte å bruke den riktig, gikk vi videre til nye oppgaver. Det betydde to svært effektive timer undervisning hver eneste dag, i tillegg til alle timene med forberedelse. Men jeg vil understreke at denne måten å gjøre det på, fungerte så godt fordi det bare var jeg som fulgte kurset, og læreren hadde ingen andre å ta hensyn til. Dessuten var jeg en meget motivert elev, som i tillegg var norsklektor og både privat og i yrkessammenheng har tenkt en god del om språklæring. Selv i Minsk, der vi bare var to, og attpåtil to på noenlunde samme nivå og med samme motivasjon, var det umulig å få til skikkelig tilpasset undervisning. Som grammatikkinteressert norsklektor var jeg mye mer interessert i grammatikkoppgaver og teoretiske spørsmål, enn min kollega som hadde en mer praktisk tilnærming til språket. Hun snakket også tsjekkisk flytende, og skjønte derfor mye bedre enn jeg når læreren snakket russisk. Til gjengjeld tok nok jeg grammatikken lettere, og ønsket mer av det. Så tilpasset undervisning er ypperlig når det fungerer, men det fungerer ikke for fullt når elevtallet er flere enn én!

Det overrasket meg at Ukraina på mange måter har enda større problemer enn Hviterussland. Riktignok har Ukraina sakene noenlunde i orden når det gjelder politiske og sivile rettigheter, men de økonomiske problemene er store og dype, og mange har langt på vei gitt opp å leve et ordentlig liv. Landet flyter av søppel, og det er mange alkoholikere og andre ustabile elementer som går rundt i gatene. Avisene kunne melde om to bankran i Kiev bare den korte tiden jeg var der, og læreren min kunne fortelle at en kollega av henne var blitt uprovosert angrepet på metroen mens de var på vei hjem dagen før, og at dette hendte rett som det var. I Minsk sørget det alltid tilstedeværende politiet for at ingen ville bli utsatt for blind vold, og alle ustabile elementer og overstadig berusede menn ble raskt fjernet. Tryggere enn i Kiev, men det var en spesiell form for trygghet når vi visste hva disse politifolkene var i stand til.

Oppsummering

Jeg bruker som nevnt alle sommerferiene mine til disse språkkursene, og kommer til å fortsette med det så lenge jeg har muligheten. Ved siden av at det er kjekt å lære nye språk, og alt det fører med seg av innsikt i historie og kultur i landet man er og lærer i, så er det nyttig for en lektor å sette seg på andre siden i klasserommet av og til. Man får kjenne på kroppen hvordan ulike undervisningsmetoder fungerer, og man får repetert litt hvordan det er å få noe forklart som læreren skjønner meget godt, men som man selv ikke helt klarer å få taket på. Jeg skulle gjerne sett at skolenorge var med på å finansiere slike kurs i feriene for de som var interesserte, i hvert fall delvis. Det ville være en utmerket etterutdanning, og moro attpå. Takk i alle fall til Nord-Trøndelag fylke for at de har fått i stand dette samarbeidet med universitetet i Minsk, og for at jeg fikk være med. 

---

[1] PPP står for Purchasing Power Parities, eller kjøpekraft-enheter på norsk. Når BNI måles ved hjelp av PPP, tas det hensyn til prisnivået/kjøpekraften i hvert enkelt land ved utregningen. Fra www.globalis.no. Statistikken er fra 2003.