Døren

Døren var så stor at størrelsen alene gjorde det fristende å gå inn. På andre siden var all den lykken det ikke går an å forestille seg på denne siden. Han stod likevel og ventet, på en måte som minner om hvordan man står når man står og nøler. Det var kanskje fordi døren stadig ble mindre, han nølte slik. Det gav avgjørelsen noe ugjenkallelig over seg, gikk han inn, kunne døren fort bli så liten at han ikke kom ut igjen. Men det var lite sannsynlig dette skulle spille noen rolle, det var jo på innsiden av døren han ville være. – Nei, jeg skulle nok gått inn, tenker han, i det døren passerer størrelsen som ville gjøre det mulig for ham å komme inn på en behagelig måte. – Kanskje jeg skal trenge meg inn, tenker han, mens døren fortsatt gjør dette mulig. – For sent, tenker han, før det egentlig er for sent, men døren er blitt så liten at det å passere den, både ville representere ubehag og ydmykelse. Selv om det virker unødvendig, fortsetter døren å bli mindre. Den er allerede mindre enn mannens pekefinger, men fortsetter krympingen i samme tempo, som om den hadde et eksempel å statuere. Den skrumper inn over alle grenser, dens størrelse har kun matematisk betydning, fysikken har ingenting å stille opp mot slike størrelser. – Nei, jeg må absolutt inn, tenker mannen, åpner døren, og går inn.

ES2000

Mannen og sommerfuglen

En sommerfugl var det han minst av alt ventet å finne der han gikk. Nettopp derfor var det en sommerfugl han fant. Den satt på en blomst. Som om ikke overraskelsen over dette alene var nok, var både blomsten og sommerfuglen vakrere enn alt annet mannen hadde sett. Og sommerfuglen enda mye vakrere enn blomsten. Mannen som manglet erfaring både med sommerfugler og med det som var vakkert, manglet selvfølgelig enhver tenkelig erfaring med denne høyere enhet av begge. Sommerfugl på blomst, sommerfugl vakrest. Han så på den, fargefyrverkeriet, detaljrikdommen.

         - Hvordan skal jeg behandle deg? spurte han.

         - Varsomt! varsomt! svarte sommerfuglen. Den mente det helst som en slags innledende informasjon, en slags første forsikring for å unngå uhell i startfasen. Den skulle gi uhyre mer detaljerte og utfyllende opplysninger etter hvert, alt skulle den forklare, ikke en krok av behandlingsmåten skulle forbli uklar, når sommerfuglen hadde lært mannen alt.

         Mannen tok frem en nål, og stakk den varsomt gjennom ryggen på sommerfuglen.

Badetur

 

Det er en fin dag for et bad, tenkte jeg, og satte meg i bilen for å kjøre bort til stranden og ta det der badet jeg mente det var en fin dag for. Jeg hadde på meg badebuksen under kortbuksen, og t-skjorte og sandaler, det fikk holde, i bilen satt jeg, det var en solskinnsdag, juni, Sandnes. Jeg skulle til jærstrendene, kjørte dit, i t-skjorte og sandaler, det var en flott solskinnsdag, en fin dag for et bad. På borestranden gikk jeg ut av bilen, og smelte igjen døren, nå var jeg fremme. Nå skulle jeg bade. Den som har fulgt litt med på skrivingen min, ytterst få, riktignok, tekstene mine blir strengt tatt ikke lest av noen, utenom jeg som skriver dem, og spiller hovedrollen i dem, men la oss ta livet mitt, da, mitt virkelige liv, den som har fulgt litt med på det, ikke så mange det heller, riktignok, men nå må vi komme oss videre her. Det er tross alt bading dette skal handle om, og til tross for at det er en flott solskinnsdag, så er det ikke særlig varmt i været, det er en kald vind som får hovedpersonen vår til å hutre og fryse litt, der han går opp på sanddynene for å skue ned mot stranden og bølgene og havet og alt det den mektige naturen her har å by på, eller fordi han må gå over dem rettere sagt. Det ligger noen sanddyner mellom bilen og stranden, han må over dem, det er det hele, men når det er sagt, så er det virkelig et mektig syn å stå der oppe og se ned mot havet som uhindret slår inn mot stranden slik det alltid har gjort, vår hovedperson blir i hvert fall lamslått av dette synet, han må stoppe opp og tenke litt. Og det er dette den som kjenner denne hovedpersonen og har fulgt litt med på ham, vil kjenne igjen, dette er helt typisk. Han stopper stadig vekk opp og tenker, forsøker å trekke sammenheng mellom det som skjer nå, og det som har skjedd tidligere, han vil gjerne finne ut hva det betyr og hvorfor alt er som det er, hva det egentlig er som foregår, hvor det er merkelig alt sammen, hva han egentlig gjør her i livet som farer forbi, og som han liksom ikke kan gripe fatt i og holde fast ved, samme hva han gjør, samme hvor mye han skriver, tenker, og står stille på sanddynene og ser utover. Dette hadde han gjort tidligere. Hvor mye som var forandret siden da, og hvordan ingenting var forandret, bølgene var de samme, han var den samme, bare eldre, alt dette rakk han å tenke før han gikk videre. Han tok ikke av seg på overkroppen, ikke fordi han skammet seg over den, den var helt ok, men fordi han mente det ville avsløre at han hadde tenkt å bade, og at det ville se rart ut i denne kulden. Dessuten gikk han jo her helt alene, og hadde ingen kjente å vise seg for. Det ville virke temmelig snålt, t-skjorten fikk være på. Han gikk mot høyre, mot Sele, for den som er lokalkjent. Han var i ekstra godt humør, fordi han hadde fått en tekstmelding. Det var en dame som skulle treffe ham, men så hadde han ikke hørt noe, før nå, hvor hun hadde forklart seg og sagt at hun ville møte ham nå til helgen i stedet for, hvis det passet for ham. Det gjorde det selvsagt, vår hovedperson hadde ingen som helst planer, nå gikk han og tenkte på henne. Hvordan skulle han gripe dette an? Hun var nok interessert, det var soleklart på bakgrunn av tekstmeldingen, nå og da kjente han bølgene slå opp mot tærne, han gikk helt nede ved vannkanten, vannet var iskaldt, men herlighet, det var i Rogaland og det var i juni, og denne sommeren hadde ikke vært bedre, men verre enn vanlig når det kommer til temperaturer. Hva hadde han egentlig ventet, dette er som det skal være, tenkte han, med hensyn til vannet, men det var fælt med den vinden, var ikke slik at det fristet å ta av seg på overkroppen her, selv om han nå hadde kommet seg unna folk og det var ingen som egentlig eventuelt kunne se at det så rart ut. Snart skulle han reise på ferie, det var en fin tid for ham, og så denne tekstmeldingen, hva skulle han nå gjøre med denne damen, hvordan skulle han gripe det an, sånn rett før han skulle reise på ferie, kanskje ville det skje noe der, selv om han godt visste at det ville det sannsynligvis ikke, og neppe ville han være særlig interessert, heller, det har jo visst seg gang på gang. Slik er det med meg, tenkte han, der han gikk, litt lenger nede i vannet nå, det slo opp til anklene, og ble aldri tørt på tærne, han var vant til å være der nå, det gikk greit, og det er egentlig helt greit, fortsatte han å tenke, det er i det hele tatt et deilig liv. Nå skal jeg treffe henne til helgen, og så skal jeg reise på ferie, til høsten er det tilbake på jobb, det går greit, det kan bare fortsette, bort til Sele har jeg gått før, eller forrige gang så svømte jeg, herlighet, det er to år siden, kanskje mer, du verden så alt var annerledes den gang, da hadde jeg en annen å tenke på, vi skal ikke rippe opp i det, vi hopper ut av tankene hans der, vi venter til og med litt før vi skriver videre, vi lar ham gå helt bort til Sele, over hengebroen, ned til stranden der, på stien langs furutrærne, de lave, jærtypiske, godt forblåste, lar ham sitte der litt, slik han gjorde, og så må han reise seg opp, gå tilbake, over broen, ned til stranden, og så kan vi gripe fatt i ham, for det vi egentlig skal skrive om, er jo den der badeturen vi hele tiden har terpet på, selve badingen, hvor blir det av den? Ja, vi spør hovedpersonen. Og hovedpersonen spør seg selv. Skal det bli noe av, må det skje nå, eller snart, tenker han, jeg kan jo ikke bare gå bortover her hvis det er bading som er hensikten. Han tar av seg t-skjorten og kortbuksen, han har badebukse under, det blåser voldsomt, skikkelig sterke kast, han må legge en stein på klærne, og holde armene om hverandre, holde om seg selv, slik man gjør når man fryser, slik gikk han ned mot vannet, og uti det, huttetu, så kaldt, men det er jo litt spørsmål om viljestyrke også, det er bare å dukke under, så blir det bedre, bølgene skvalper også, skyller over ham, skvetter vann på tørr hud, fryktelig kaldt, ikke lett å dukke kontrollert her, ikke fristende å dukke i det hele tatt, vår mann går opp igjen. Begrunnelsen han gir seg selv er at han ikke ville bli tatt av strømmene. For noen år siden, lenge siden, den gang han var midt i tjueårene, da ble han tatt av strømmen, så helt malplassert er ikke disse tankene, vår hovedperson er en forsiktig mann, men han nærer heller ingen utpreget skrekk for vannet, han er ikke redd for å bade i sjøen, ikke i det hele tatt, det er mer å snakke om respekt, tenker han, der han går bortover, bortover stranden, fra Sele til Bore, for eventuelt å finne et sted der det ikke er så mye strøm.

ES2005

Øyet

Skal jeg skrive denne teksten, må jeg skrive den helt annerledes enn ved første forsøk. Jeg vet akkurat hva jeg må sikte mot og eventuelt treffe for å få det til, men jeg vet ikke om jeg kommer til å klare det eller om det er mulig å klare det, om ideen bærer, kan man si. Om ideen som jeg fikk inn i hodet mitt på en restaurant i Berlin kan bære en litterær tekst av ok kvalitet, eller om det er av den forførende typer ideer som virker så bra i det man får dem, men hvor det viser seg siden at de ikke inneholder så mye. Man kan sammenligne det med kvinner, gjerne hun jeg var ute med denne kvelden i Berlin. La oss gjøre henne fiktiv så ingen blir fornærmet. Hun var av typen som ikke bare virker, men som er, ytterst forførende. Og hun er så vakker ved første øyekast, at man er villig til å satse alt på henne når man ser henne første gang. Men samme hvor mye man fortsetter å se, så ser man ikke så mye mer enn det man først så. Jeg hadde egentlig funnet dette ut, der jeg satt på denne fortausrestauranten i Berlin, det var for øvrig en av de bedre fortausrestaurantene der, dyr, jeg hadde egentlig for lengst funnet ut at denne kvinnen som jeg her satt sammen med og så på ikke inneholdt stort mer enn det jeg først hadde sett. Og tro meg, jeg har sett henne lenge. Likevel – og det skulle ikke være så vanskelig å forstå – likevel, som forfatter, og som mann, jeg hadde så lyst til å la være å gi opp håpet, jeg hadde så lyst til at hun skulle være bra nok. Hun var jo så fin når man så henne til å begynne med. Og nå var vi i Berlin. Kunne jeg ikke bare bestemme at hun var bra nok, med litt hjelp av magi eller noe, eller kanskje bare ved en simpel definisjon? – Hva tenker du på? spør hun. – Definisjoner, svarer jeg, raskt. – Du vil ikke forstå, svarer jeg, kort etter, leende, og med hånden opp, som om jeg på enkleste måte vil avfeie denne samtalen, emnet. For jeg vet jo godt, at ingenting kan per definisjon være bra nok, man kan ikke bare lukke øynene og bestemme seg for at noe skal være bra nok, enten det er ved hjelp av magi eller noe annet. Gjør man det, er det et sikkert tegn på at én selv heller ikke er bra nok, man godtar det som ikke holder mål, fordi man ikke klarer bedre. Dette snakker man ikke med kvinner om. – Du vil ikke forstå, svarte jeg derfor, som jeg skrev, og håper mine kvinnelige lesere forstår meg, når jeg skriver dette. Så kommer selve historien. Hun jeg satt og spiste med smilte også over at jeg smilte, eller over det småpussige at jeg satt med vakre henne og tenkte over noe så tørt som definisjoner, eller hvordan kan jeg vite hvorfor hun smilte, jeg vet bare det jeg ser, og det var at hun smilte, og lo kanskje litt, og tok seg til øyet, og gned det, og etter hvert stivnet smilet til en grimase, mens hun fortsatte å gni øyet. Hun hadde egentlig tatt seg til øyet ganske ofte siden vi kom til denne restauranten, men denne gangen stoppet hun ikke med det, hun fortsatte. Hun ble værende med å gni seg i øyet med fingerknokene. – Er det noe galt? spurte jeg. – Nei, sa hun, men fortsatte å gni. Jeg tok en bit av maten min og ble sittende og tenke videre på det jeg satt og tenkte på, om hun var bra nok og alt det der, eller om det bare var jeg som bestemte meg for at hun var bra nok, fordi jeg ønsket det så sterkt, for det måtte jeg nå innrømme at jeg gjorde, og kunne jeg ikke bare ganske enkelt rent ut sagt drite i det, tenkte jeg, da øyet hennes plutselig falt ut og hun ble sittende med det i hånden. Det er ingen overdrivelse å si at jeg nistirret. Hun gikk straks i gang med å forsøke å sette det tilbake på plass, la hodet bakover og stakk øyet inn, men det falt ut igjen hver gang hun rettet hodet opp igjen. Eller hun måtte selv velge å ta det ut, fordi det irriterte henne slik, så det ut som, hun blunket så fælt. – Du trenger ikke nistirre slik, sa hun. Jeg ble øyeblikkelig skyldbetynget, – beklager, sa jeg, og forsøkte å se en annen vei. Men det var vanskelig, det var jo et ganske uvanlig syn jeg hadde foran meg. Det sa jeg også til henne. – Du trenger likevel ikke gjøre så stort nummer av det, sa hun, og var på ny rammende. Sånn som jeg tedde meg, ville alle få vite det, mente hun, alle ville se på oss. – Beklager, sa jeg, hun ristet på hodet, men hun var snill, hun smilte også, og så gikk hun inn på toalettet for å se om hun fikk øyet på plass, der. I mens ble jeg sittende igjen med tankene mine, de jeg her har skrevet ned, og for meg gjenstår nå bare å lese gjennom teksten på ny for å se om jeg denne gangen fant det jeg siktet mot, om det var noe der.

 

 

ES2006

Sjakk

En gang under en sjakkturnering hadde jeg en forferdelig opplevelse. Jeg skulle møte en motstander, det var greit nok, slik er det alltid i sjakk. Jeg hadde heller ikke noe i mot at motstanderen min var svært dyktig, kanskje en av de bedre sjakkspillerne i hele turneringen. Hva vet jeg? Jeg følger ikke så nøye med. Jeg hadde i hvert fall registrert at jeg skulle spille mot ham, og satt nå og ventet på ham, eller ventet på den forferdelige opplevelsen det kom til å bli. Han satte seg ned, vi håndhilste, jeg startet klokken hans og han gjorde første trekk. Samtidig glemte jeg alle reglene. Det er ingen overdrivelse å si det så sterkt, jeg hadde glemt absolutt alt. Kjente ikke igjen en eneste brikke. Og det var min tur. Jeg falt naturligvis i tanker. Jeg tenkte at han nok trodde han hadde gjort noe uvanlig smart, siden jeg måtte sitte slik og tenke over trekk nummer 1, men slik var det ikke. Jeg hadde glemt reglene, det var det hele. I sjakk har man god tid, vanligvis to timer på de første førti trekkene, deretter en ny time på de tjue neste, og så en halvtime for resten av partiet. Den tiden hadde i alle fall vi, jeg hadde god tid til å tenke. Kanskje ville jeg huske reglene igjen etter hvert. Min motstander forlot brettet, det er helt vanlig blant sjakkspillere, det vet jeg. Jeg la merke til at han av og til kom tilbake til rommet for å se om jeg hadde gjort noe, det hadde jeg ikke den første halve timen. Da fant jeg ut at jeg måtte ta hensyn til situasjonen som den var, jeg kunne ikke sitte og vente på at den forandret seg av selv, jeg måtte gjøre noe, samme hva. Så jeg gjorde et trekk, flyttet en brikke og trykket på klokken. Deretter forlot jeg bordet, tilsynelatende fordi jeg var så avslappet, men egentlig fordi jeg var nervøs om jeg hadde gjort noe ulovlig. Da jeg fikk øye på min motstander ute i vrimlehallen, liksom nikket jeg til ham. Han gikk straks inn og gjorde et trekk, jeg fulgte etter. Denne gangen var jeg raskere til å gjøre mitt, det fikk bære eller briste. Det bar, han gjorde straks et nytt, og jeg ett, og han, og slik fortsatte vi å spille til vi hadde gjort en ti-tolv trekk hver. Han noterte, jeg gjorde ikke det. Hvordan skulle jeg klare det? Nå var det han som brukte tenketiden. Jeg undersøkte virkningen av å hele tiden flytte brikkene mine selvsikkert og øyeblikkelig, akkurat som om jeg på et blunk refunderte ideen han måtte ha. Det gjorde jeg nok ikke, for etter ytterligere noen trekk merket jeg meg at han hadde atskillig flere brikker til rådighet enn jeg. Dessuten så brikkene han hadde tatt fra meg, større ut. Jeg tenkte at når han hadde de fleste og største brikkene, var alt likevel tapt. Jeg kunne gi opp med æren i behold. Og det gjorde jeg. Jeg gav han hånden og gav opp, – takk for kampen, sa jeg. – Det var et interessant parti. Den vendingen hadde jeg hørt før en gang. Og denne gangen stemte det.

ES2004

Identitet

Midt en gang mens jeg drev og gikk til jobben – det er ikke lang vei, så god tid til å tenke var det ikke – kom jeg til å tenke på hvem jeg egentlig er. Hvem er jeg egentlig? tenkte jeg, og var egentlig fremme i samme øyeblikk. Avstanden er bare noen hundre meter, så det tar bare et par minutter å gå dit. Men jeg tenkte også på det på vei hjem, hvem er jeg egentlig, hvem er jeg blitt, klarte jeg å tenke i tillegg. Og nå kunne jeg tenke videre mens jeg laget middag, selvsagt samtidig som jeg tenkte lite grann på hva jeg egentlig skulle ha til middag, men det tenkte jeg ikke så lenge på, for jeg hadde egentlig på forhånd bestemt meg for å ha stekt laks. Det var nemlig fredag og flott vær, sommervær, så jeg kunne godt ha noe ekstra godt, altså stekt laks. Men hvem var jeg egentlig? Hvem var egentlig denne jeg som stod i denne leiligheten i Strandgaten 204 og stekte denne laksen, og hvordan var jeg blitt akkurat jeg, hva er det egentlig som foregår med meg? Dette er velkjente tankebaner, jeg har vandret dem opp og ned mangfoldige ganger, men hver gang jeg tror jeg har brakt opp en viss ide om hvem jeg egentlig er, så har jeg enten forandret meg eller tatt feil uten å måtte forandre meg. Jeg trodde for eksempel lenge at jeg var utvalgt. Ja, ikke noe stort utvalgt slik man blir i eventyrene, utvalgt til å redde verden eller utføre de helt store bedrifter eller sånt noe, neida, så utvalgt var jeg nok ikke og følte meg heller ikke slik, men jeg følte meg nok mer utvalgt enn folk flest. Jeg følte nok at jeg nok kunne og burde drive det lenger enn andre folk kunne drive det til, at jeg var mer talentfull, mer ressurssterk, hadde større potensial rett og slett, og jeg var sjelden i tvil om at dette potensialet ville bli oppfylt. Ja, jeg må nesten tilføye selv om det er litt pinlig, jeg følte at potensialet ville bli oppfylt til alles forbløffelse. Alle ville bli forbløffet over hvor talentfull jeg egentlig var, når det åpenbarte seg, og en gang ville det åpenbare seg. Jeg var villig til å jobbe hardt for dette, og i dette la jeg store deler av min identitet. Nå stod jeg altså her og stekte laks, god laks fordi det var så fint vær, og var veldig fornøyd over å ha kort vei til jobb, en ganske dagligdags og helt alminnelig jobb. Så den som var blitt forbløffet var altså jeg, og ikke over at potensialet ble så til de grader oppfylt, men heller at jeg så til de grader tok feil. Jeg skar laksen i to og kjente i midten om den var gjennomstekt, det var den ikke, så jeg stekte videre. Jeg var 33 år, tenkte jeg, lektor, enslig, skriver litt på fritiden, ivrig etter eventyr, går på, det er jeg, tenkte jeg. Nei, det er jo ikke meg det der, tenkte jeg omtrent rett etterpå. Det er riktignok slik jeg er blitt, men det er ikke slik jeg egentlig er, det er ikke riktig at jeg er en 33 år gammel, enslig lektor, det er ikke det jeg er laget for, ikke slik det skal være. Mitt egentlige jeg er helt annerledes, eller kanskje ikke helt annerledes, men i alle fall annerledes, mitt egentlige jeg er i en helt annen livssituasjon og tenker helt andre tanker. De tankene han tenker, tenker til det livet han lever, og og som jeg skulle ha levd. Det er han som har tankene mine, tenkte jeg, og kjente på laksen en gang til. Den var meget passende gjennomstekt, og jeg satte meg ned for å spise den opp. Jeg lurer på hva mitt egentlige jeg, tenker om meg, tenkte jeg.

ES2007

Edderkopp (i Kalahari-ørkenen)

I Kalahari-ørkenen finnes en edderkopp som spinner sanden sammen og legger seg under den. Den spinner en tråd fra sandkorn til sandkorn og lager på denne måten et fint teppe som beskytter mot solen, og som også er et fint skjulested der den kan ligge på lur og fange småkryp som prøver å gå over den. Av og til skulle jeg ønske at jeg var en slik edderkopp. Jeg sier ikke at jeg ofte ønsker det, jeg sier at jeg ønsker det av og til. Og jeg ønsker det omtrent alltid i overført betydning, i virkeligheten vil jeg jo ikke være en edderkopp, og i hvert fall ikke i Kalahari-ørkenen. Det er kraftig å overdrive. Det er greit nok å være den jeg er, noen små forandringer ville gjort seg, men ikke så dramatisk store som å bli til en edderkopp i Kalahari-ørkenen. Det ønsker jeg slett ikke å bli. Jeg ønsker det i overført betydning. Jeg ønsker i overført betydning at jeg kunne spinne meg et nett av sandkorn som jeg kunne gjemme meg under, og fange meg et småkryp også jeg.

ES2007

Edderkopp

Det var til å begynne med en fornøyd dag i mitt liv da jeg endelig hadde fått henne med på café. Jeg hadde spurt henne om hun ville være på café, og hun hadde sagt ja. Så enkelt kan det være av og til. Nå skulle vi dit, – hei, hilste jeg på henne, og så gikk vi. Hun var svært vakker, det sier seg selv, slik må det være. Vi bestilte hver vår kopp kaffe, jeg bestiller alltid cappuccino i tekstene mine, og gjorde det denne gangen også. Hun bestilte det samme som jeg, det vil si, jeg sa bare ”to cappuccino” til servitøren, og tenkte betalingen kan jeg ta meg av fordi hun er så vakker. Mens vi satt der og ventet på koppene våre, tenkte jeg at jeg kunne snakke litt. Så begynte jeg på en historie. – Vet du hva, sa jeg til henne, og lo litt, – en gang jeg skulle legge meg var det en edderkopp på rommet mitt. Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte nettopp på denne historien her, men nå som den var begynt, måtte jeg nesten fortelle den ferdig. – Den hang ned fra taket. Rett over hodet mitt. Den kan bare være, tenkte jeg, og la meg til å sove. Neste morgen hadde jeg glemt hele edderkoppen, men utover dagen husket jeg den igjen og sa det til min far, det hendte forresten en gang jeg var hjemme og besøkte mine foreldre, sa jeg til henne, – du far, sa jeg, – i natt var det en edderkopp på rommet mitt. Jeg vet ikke hvorfor jeg nevnte dette for far, det var selvfølgelig ingen grunn til det. – Du tok den vel ut? sa han. – Nei, sa jeg. – Det måtte du gjort, det blir så mye nett og graps, og sånt, sa han. Og jeg tenkte at det hadde han rett i, det var klart jeg måtte ha tatt den ut, fordi det blir så mye nett og graps og sånt, det hadde jeg ikke tenkt på. Kaffekoppene kom, – her har dere to cappuccino, sa kelneren, – takk, sa jeg, og tok straks en slurk. – Neste natt hang den der på ny, fortsatte jeg, – det var en slik svær, svart edderkopp, sa jeg og holdt fingrene på en måte som skulle vise hvor svær den var. – Nå skal jeg ta den, tenkte jeg, og gikk opp i sengen. Den hang fortsatt fra tråden, slik den hadde gjort dagen i forveien. Det ser ut som den svever i løse luften, men jeg vet jo den henger i en tråd. Derfor er den lureste måten å ta den på bare å gripe liksom i luften over den, altså ta tak i tråden og rive den løs, og så holder man den i tråden og kan bare flytte den ut av vinduet som var åpent. Men – poengterte jeg – med en gang jeg tar tak i tråden, vil edderkoppen begynne å spinne. Det går svært raskt, jeg har gjort det før, på et blunk vil den være helt nede på bakken og stikke av, det går utrolig raskt. Jeg måtte derfor med en gang jeg hadde tatt den, være klar til å skifte hånd, sa jeg til henne og lo, og viste henne hvordan jeg måtte gjøre det, – jeg måtte gjøre det på denne måten her, sa jeg til henne og viste, tok liksom og nøstet med hendene høyre og venstre, slik at jeg kunne holde en tråd på samme sted selv om den vokste utrolig raskt, og samtidig fikk jeg tatt enda en slurk cappuccino, før jeg fortsatte: – og så skulle jeg ta den da, vet du, jeg løftet hånden for å ta den, men så hadde den spunnet mer nett enn jeg hadde ventet, ikke sant, det var ikke bare denne tråden, det var mer på siden som jeg kom borti, et slags nett, og jeg skvatt, vet du, haha, jeg hadde ikke ventet at det var nett der, jeg skjønte ikke hva det var, jeg skvatt, vet du, og ristet på hånden så edderkoppen falt rett ned på sengen. Der forsvant den, haha. Jeg fant den ikke igjen, jeg tenkte det var ingen vits i å lete etter den. Den hadde sikkert funnet seg et skjulested i en eller annen fold i lakenet, et eller annet sted, hvem vet hvor den ble av? Jeg la meg bare til å sove, men når jeg sov vet du, så følte jeg liksom hele tiden at det var en edderkopp der. Den var jo et sted også. Det er merkelig det der, du har en følelse av at det er noe der, kanskje er det noe der også, men følelsen, ikke sant? Akkurat som når jeg kom borti det spindelvevet, jeg skvatt vet du, mistet hele edderkoppen. Fant den aldri mer igjen. Jeg tenkte jeg skulle føle henne litt på kneet, se hvor landet lå. Kneet skulle da være uskyldig nok. Men det var det ikke. Så snart jeg kom borti med fingertuppene, skrek hun og kastet hele koppen med cappuccino hun holdt i hånden utover bordet og utover meg, den var rykende varm og jeg skrek jeg også. – Hva er det du gjør!? skrek jeg. Hun skremte meg virkelig med skrikingen sin og ikke minst med den rykende cappuccinoen sin som hun kastet over meg, jeg brant meg og skvatt noe forferdelig fordi jeg var så anspent på forhånd, jeg hadde jo forsøkt å berøre henne på kneet. Hun kunne ha reagert mer dempet ønsket jeg å fortelle henne, men jeg sa ikke noe mer etter jeg hadde skreket.

ES2004

Jeg vil leve

I det jeg gikk inn døren etter at hun jeg hadde vært ute med denne kvelden hadde hatt et aldri så lite oppgjør med meg og sagt at hun nok ikke ville bli med meg hjem denne kvelden eller noen andre kvelder, det var kort sagt ingen sjanse for at det kunne bli noe mellom oss og det var kun på denne betingelse hun i det hele tatt ville være med meg, så tenkte jeg: Jeg vil leve. Jeg vil leve. Jeg gikk inn døren, og tenkte det. Jeg tenkte det allerede da jeg hadde stukket nøkkelen inn i nøkkelhullet, noen av dere vet kanskje hvordan det er, man stikker nøkkelen inn, det er ikke akkurat optimistisk. Man vet hva som venter på andre siden, den samme leiligheten man har kommet hjem til så mange ganger før, som man kjenner så altfor godt, særlig når man kommer hjem til den alene, og særlig når man kommer hjem til den alene etter å ha hatt et visst håp, kjenner man den så altfor, altfor godt og vet så altfor godt hva som venter - ingenting. Og det var akkurat det som kom over meg enda en gang i det jeg med en siste halvhjertet kraftanstrengelse stakk nøkkelen inn i nøkkelhullet etter å ha subbet meg hjem i det jeg nå vil kalle den ytterste fortvilelse, ja, det vil jeg nå kalle det, den ytterste fortvilelse gikk jeg hjem i. Mange ganger slo jeg ut med hendene og så opp mot himmelen, på vei hjem, andre ganger så jeg bare ned mot føttene mine som for meg beveget seg så meningsløst. Hva skulle jeg nå hjem for? Hva skulle jeg nå hjem for? Hva skulle jeg nå noe som helst for. Å, denne lengselen etter å sove og aldri våkne, for hva har man nå å våkne etter. Alle disse tankene, mer eller mindre artikulert, de var der, ja, jeg kan love dere, de var der. Og jeg gikk opp trappen, opp trappen mot leiligheten min. Og jeg gikk bortover gangen, bortover korridoren, nøkkelen i hånden. Den stakk jeg inn i nøkkelhullet, åpnet opp, og tenkte: Jeg vil leve. Jeg vil leve, jeg tenkte det. Jeg låste opp døren og gikk inn, og tenkte det. Jeg vil leve. Jeg tenkte det er det jeg vil, leve, jeg skrudde på lyset i den stemningen, med et slags klask, der var det på, jeg vil leve. Jeg så over leiligheten min, den var unormalt ryddig, jeg hadde ryddet den i den hensikten å få henne hjem som hadde sagt at hun aldri ville bli med hjem, det er hennes sak, jeg vil leve. Jeg vil leve. Hun gjør som hun vil, jeg gjør som jeg, vil. Og det jeg vil, er å leve. Bare dette ene, tenkte jeg, mens jeg stod og pusset tennene og så meg i speilet, den levende E., det er han jeg vil være, og alt det andre kan være som det vil. Jeg er blitt glad i å leve og det vil jeg så inderlig gjerne fortsette med, tenkte jeg der jeg alene gikk til sengs og la meg i de rene lakenene jeg hadde skiftet i anledningen jeg håpet skulle komme.

ES2007

Brev til Eivind Salen (fra hele verden)

Kjære Eivind Salen. Dette brevet kommer fra hele verden. Hele verden er interessert i deg. Det sier litt om hvordan du er, du er helt enestående. Så vidt vi vet, og hvem skulle vite det, foruten oss, er det ingen annen som er gjenstand for en slik unison interesse som du er, en interesse så stor at hele verden, rett og slett hele verden, skal ta seg tid, sette seg ned, og skrive et brev, og sende det, til deg, slik du nå ser vi har gjort. Forstår du? Du er viktig, svært viktig. Vi vil ikke gå så langt som å kalle deg en inspirasjonskilde, eller en som gir håp i en kanskje mørk hverdag, neida, det vil være å overdrive, og hele verden overdriver ikke, haha, neida, en inspirasjonskilde er du ikke akkurat, og du gir ikke så veldig mye håp, egentlig. Men du er veldig fin å ha med å gjøre. Vi liker å ha deg her. Det er vel i det store og hele det vi ville uttrykke med dette brevet vårt, du får lese det med omhu og ikke la det gå til hodet på deg. Da blir du ufordragelig, vet du, og enestående er det ingen som er, eller så er alle det, det er hipp som happ ettersom hvordan man ser det. Alle vi i hele verden liker i alle fall å ha deg her, som sagt, det er ikke så verst bare det, og mer enn grunn nok til å skrive et brev. Skriv gjerne tilbake, for vi liker svært godt skrivestilen din og synes den er festlig. Fem seks tusen millioner hilsener, alle oss i hele verden.

ES2005